Og den du slår på, slår du så hardt så hardt så hardt

Slå på ring slå på ring, slå på hvem du vil, slå på kjæresten din om du vil.

 

Jeg vet ikke hva slags forhold du har til barnereglen jeg siterer fra, jeg personlig husker reglen svært godt. Særlig én barnebursdag ser jeg for mitt indre øye. Ikke fordi den er forbundet med vold, men fordi bildet er omkranset av vakker natur og små uskyldige barn. Det var sommer, vi jentene var kledd i luftige kjoler og hagen vi feiret bursdag i sto i flor. Jeg kan fremdeles vagt ane lukten fra havet og den blomstrende hagen. Men best av alt, husker jeg spenningen - hvem kom barnet som løp rundt til å slå på? Jeg kan ikke riktig huske hvor mange vi var i den bursdagen, men vi var nok i alle fall ti - femten stykker. Det innebærer at to eller tre av oss hadde blitt, eller kom til å bli utsatt for vold hjemmefra. Hvilket tilsier at i alle fall én av oss, eller kanskje også to, er i ferd med å gi det videre. Vold følger arverekken. Kanskje ble én eller to av oss konfrontert vold i et samboerskap eller ekteskap også? Vold avler på den måten vold.

 

Når jeg ser for meg de uskyldige ansiktene vi en gang var, så lurer jeg på hvem av oss som kom hjem den lørdagen og ble utsatt for noe som skulle følge oss videre. Noe som skulle være med på å prege hvem vi skulle komme til å bli. Ikke bare for oss selv, men også for barna våre. Hva går barna gjennom i dag? Vi har nemlig rukket å bli voksne, og veldig mange av oss har barn. Jeg sender et stille ønske ut i atmosfæren. Må de barna som trenger hjelp, få det. Må de foreldre som trenger hjelp, få det de også.

 



 

 

At vold er tabubelagt, gjør det vanskelig å avdekke. Jo mer kunnskap vi har om volden, jo lettere vil det være å oppdage tegn på vold og det vil gjøre det enklere for omgivelsene å melde i fra. På den måten vil flere barn få den hjelpen de trenger, før de blir voksne og lar volden gå i arv. Volden må stanses. Hvordan stanse den så tidlig som mulig? Er det mulig å stanse volden allerede på skolen og hvordan kan det eventuelt gjøres?

 

Røde Kors har foreslått, at barn allerede på skolen skal lære ikkevoldelig konfliktløsning. Jeg personlig, synes det er en ypperlig idé. Kanskje kan våre barn vinne innsikt i problematikken, allerede fra barnsben av. Kunne det normalisert problematikken og gjort det enklere å snakke om, for de utsatte? At det er et tabu- og skambelagt tema, er det jo ingen tvil om. Kan undervisning i ikkevoldelig konfliktløsning få både utsatte barn og voksne til å snakke om det? Snakke om opplevelser som gjør vondt og som i tillegg stigmatiseres av samfunnet forøvrig? Vil det å sette voldsproblematikken på undervisningsplanen gjøre det tryggere å stå frem? Jeg personlig, tror i alle fall at det vil være til stor hjelp.

 

En annen ting jeg tror kan være avgjørende, er hvordan omgivelsene reagerer på familiene utsatt for voldsproblematikken. Dersom vi ser ned på dem og tror at vi er bedre, virker det mot sin hensikt. Hvem vil vel lette hjerte sitt for et stigmatiserende samfunn? Alle, kan en eller annen gang i livet bli utsatt for vold. Barna våre også. Det er viktig å tenke på. I det øyeblikket vi tror at det kun er de ressurssvake og de sosialt dårlig stilte som utsettes for vold, tar vi styggelig feil. Vold kommer i mange forskjellige bekledninger, men gjør akkurat samme skade. Stigmatisering innebærer å tillegge et individ eller en familie negative egenskaper, på bakgrunn av ett bestemt kjennetegn. Eksempelvis vold. Et stigma betyr et merke. Opplever vi for eksempel at en voldsutsatt familie stemples avvikende, i forhold til det allment forventede, vil vi tvinge volden til å spille en rolle som avviker fra det normalt aksepterte. Jeg personlig, tror at vold i nære relasjoner må aksepteres som det det er - nemlig et av Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem. Et problem som gjør mange mennesker så syke, at de får store problemer med å fungere normalt i livet. Et problem som kan få kloke og erfarne mennesker til å oppsøke voldelige relasjoner. Et problem som kan få oppegående og ressurssterke mennesker til å slå barna sine, selv om de vet hvordan det føles å være nettopp det barnet som blir slått. Jeg tror at vi som samfunn, kan gjøre det enklere å stå frem. Enklere å få hjelp. Vi må akseptere at det å bli utsatt for vold, ikke er så annerledes fra å oppleve sykdom. Voldsutsatte mennesker kan ikke noe for det. De har ikke provosert frem volden. De har ikke valgt å bli sviktet av mennesker de elsker.

 


 

 

Voldsproblematikken er så inngripende, at det kan være vanskelig å se sammenhengen klart og tydelig. Vold stenger nemlig dører. Blant annet stenger vold dører til arbeidslivet. Å være i arbeid er verdifullt. Arbeid gir uavhengighet, sikkerhet, sosial tilhørighet og ikke minst selvsikkerhet. Kvinner som utsettes for vold, er i stor grad stengt ute fra arbeidslivet og mister ofte de nevnte godene. Dette kan naturligvis dreie seg om menn også. Vold stenger likeledes dører til full samfunnsdeltakelse. Vold gir dårlig helse, både fysisk og psykisk. Ikke bare hindrer volden i å stå i arbeid, den gjør også den øvrige deltakelsen i samfunnet vanskelig. Og her har vi som samfunn en stor jobb å gjøre. Hvem har vel ikke tittet over gjerdet til naboen og tenkt, at det slett ikke er så rart at de sliter når vedkommende ikke er i jobb, men aldri spurt seg hvorfor. At det ikke er så rart, at nabobarna ikke aksepteres av de andre barna, ettersom de ikke er like godt kledd og kanskje litt sære. Hvem har vel ikke tittet på aleneforelderen i barnehagen og tenkt, at femti kroner til en sommerfest slett ikke er noe å mase om, forutsatt at man er i jobb naturligvis. Hvem av oss har ikke forsøkt å forklare for seg selv, at det som foregår hos de andre, er en konsekvens av egne valg? Forestill deg et lite øyeblikk, at du blir slått og herjet så kraftig med, at det ikke lar seg gjøre å dukke opp på jobb med de spor volden har etterlatt seg. Forestill deg, at du ikke har fem øre i lommeboken, ingen sted å ta veien og et stort behov for å bli, ettersom du må forhindre at barna dine opplever det samme. Deretter skulle jeg ønske meg, at du forestilte deg det samme familielivet, fra et barns perspektiv. Vi må snakke om det. Vi må forstå det. Vi må bli mer solidariske. Vi må bare ikke glemme å åpne opp for det. Vi må stå sammen - for sammen er vi sterke.

 

Jeg mener Røde Kors er inne på noe viktig. Vi må lære barna våre, at ikkevoldelig konfliktløsning er den eneste konfliktløsningen vi aksepterer. At avviket må jobbes med, ikke fordømmes. Jeg tror bestemt, at barn lærer langt raskere enn vi voksne gjør og de aksepterer nye holdninger langt enklere. Dersom vi lærer barna våre selvbeherskelse og aksept for mer enn bare det vi kan forstå, hjelper vi dem med å samhandle på en langt bedre måte. Vi må lære dem å forstå, at livet er mer enn vi kan se med det blotte øyet. At vold er en skjebne ingen velger, men som kan forurense det fine og uskyldige i oss. Vi må lære barna våre empati. Den sørgelige forutsetningen er imidlertid, at vi selv er utstyrt med empati. I kommentarfeltene til filmsnutten Røde Kors har presentert, uttaler voksne mennesker, at det å blande barnereglen med vold er uakseptabelt. At det gir assosiasjoner de ikke ønsker seg. At videoen ble oppfattet som spekulativ og at den slett ikke handler om vold. Hvordan kan vi overhode ønske å skille barna som leker og synger, fra barna som er ulykkelige og utsatt for vold? Det er jo ofte de samme barna. Det er, som jeg oppfatter det, vi voksne som stigmatiserer og gjør det så utrolig enkelt at volden får anledning til å lukke dører. I kommentarfeltet sto det at filmen er smakløs og stigmatiserende. At barnereglen, etter å ha sett denne filmsnutten, vil være forurenset. Jeg derimot, synes det er supert, dersom vi neste gang vi synger barnereglen, ser litt rundt oss og smiler litt ekstra til barnet vi egentlig har lyst til å vende oss bort fra. Vi vet ikke hva det gjennomgår, men vi bør tilby det vår sympati. Vi bør tilby barnet den samme plassen i samfunnet, som vårt eget barn. Vi bør faktisk tenke på hvordan vi hadde ønsket at vårt eget barn ble møtt, dersom det ble utsatt for, eller vitne til vold. Jeg er nemlig tilbøyelig til å tro, at det er vi voksne som lærer barna å fordømme det som avviker fra det vi velger å se på som normalt. At det er vi voksne, som lærer dem å stigmatisere. Jeg er av den oppfatning, at vi voksne, like godt som barna, kunne trenge undervisning i ikkevoldelig konfliktløsning og hvordan vi kan åpne dørene for de voldsutsatte, i stedet for å la volden lukke dem.

 

Foto: Christine Haugsten Ellefsen



Slå på ring slå på ring, slå på hvem du vil, slå på kjæresten din om du vil.

 

Trenger du juridiske råd? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

 

Fosterhjemmets skyggeside

De trygge og gode rammene, skulle altså vise seg å bestå av ondskapsfulle og grådige lyster, som fikk friheten til å utfolde seg i flere år. Tortur kaller vi det, når det skjer hjemme hos foreldrene. I andre relasjoner også, for den del. For å fjerne enhver tvil, så er jeg helt enig. Jeg er bare så usikker på hva jeg skal kalle sviket og torturen et barn må gjennomgå, etter å ha blitt flyttet fra et sviktende hjem, til et fosterhjem, for deretter å se ondskapen i hvitøyet. Hjertet mitt brister for jenta aktuell i nyhetsbildet.

 


 

Hver gang jeg skriver om fosterhjemmets "downside", om det er i sammenheng med det biologiske prinsipp, eller om det er i forhold til Barnevernet, så er det mange som føler seg provosert. Det er jo en veldig god ting, sier mange og påpeker at det sjelden innebærer negative konsekvenser. Jeg har alt i alt fått flere kritiske meldinger, særlig fra mennesker som tilbyr sviktede barn et fosterhjem selv. Jeg vil på dette punkt understreke, at fosterhjem stort sett og heldigvis, er en undervurdert berikelse på sviktede barn, som ikke kan bo hjemme hos egne foreldre. Jeg er full av beundring og velsigner muligheten disse barna i de fleste tilfellene får. Dog synes jeg at der systemet svikter, bør man kunne sette fingeren på det også. Jeg oppfatter faktisk at vi har en plikt til det. De aller fleste fosterhjem bistår med trygge og kjærlige omgivelser. De fosterhjemmene som ikke gjør det, er ikke bare et stygt brudd på kontrakter, lover og regler, men også på samfunnets løfte til barna. Det er menneskelig å feile, sier de feilbarlige. Klart det er, men det høres bare så overfladisk ut. Menneskelig å feile. Si det til jenta som ble voldtatt og seksuelt misbrukt av fosterfaren sin, fra hun var 12 år til hun var 15. I tillegg ble hun filmet med spionkamera, mens hun dusjet og gikk på toalettet. Hvilke forklaringer kan vi tilby denne jenta? Ikke bare sviktet av sine egne, men også i den "trygge havnen" et fosterhjem skal utgjøre for et barn.

 

Media kan opplyse om at retten i skjerpende retning, vil vektlegge den kynisme og mangel på empati den tiltalte har utvist. Like fullt er det utført uopprettelig skade. En grunnleggende tro på menneskeheten er ødelagt. En tillit, som denne jenta har vært helt avhengig av å vise systemet, er hjerteskjærende misbrukt. Hvem skal ta ansvaret for det?

 

Kommunen, som hadde ansvaret for jenta som ble plassert i hjemmet til mannen som grovt forgrep seg på henne, sier de er veldig lei seg for det som har skjedd. Tro det eller ei, det er jeg også. Inderlig lei meg. Like fullt forklarer kommunen, at de ikke kan uttale seg om situasjonen ble ansett som uheldig på det tidspunktet hun ble plassert der. De skal imidlertid gå gjennom saken og finne ut hvordan dette kunne skje. Det samme kunne jo biologiske foreldrene forsøkt å si, etter at et barn tortureres i deres omsorg. På spørsmål om hvordan jenta kunne bli plassert i dette hjemmet, svarer kommunen, at når kommunen får et omsorgsovertagelsesvedtak, så er det BUF-etat som hjelper dem med å finne fosterhjem, og at Barnevernet stort sett forholder seg til deres tilbud. Det er altså det som ble gjort i dette tilfelle også. Kommunen stolte på at BUF-etat har undersøkt og klarert fosterhjemmet. Jeg kan ikke hjelpe for det, men tanken som slår meg, er om institusjonene overhodet kommuniserer direkte med hverandre. Det bodde nemlig ytterligere fosterbarn fra andre kommuner, sammen med denne fosterfaren. Gutten det dreier seg om, ble først flyttet etter at straffesaken var avsluttet. Med andre ord, har det vært flere aktører som har stolt på at BUF-etat har foretatt de nødvendige vurderinger i forkant. Kommunen kan imidlertid ikke uttale seg om dette. Ikke om barnet skulle vært tatt ut av hjemmet tidligere heller. De er mest opptatt av å evaluere i ettertid, for å se om noe burde vært gjort annerledes. Ingen kan svare på de åpne spørsmålene. Jeg skulle så ønske det var noen som kunne det. Spesielt ovenfor den misbrukte og sviktede jenta.

 


 

På sikt, kan kanskje noen fortelle hva som skjedde. Fylkesmannen vil nemlig åpne tilsynssak og granske grundig, for å finne ut om barnevernet i kommunene har fulgt regelverket. Det blir alltid opprettet tilsyn i så alvorlige saker. Barnevernloven har nemlig flere bestemmelser om hvordan kommunene skal følge opp barn i fosterhjem, for at de skal ha det trygt og godt. Barnevernloven oppstiller forøvrig også regler om tilsyn med barn i fosterhjem. Kommunen der fosterhjemmet ligger, har ansvaret for å føre tilsyn med at det enkelte barn får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet. Videre er kommunen gitt et helhetlig ansvar for planlegging, gjennomføring og oppfølging av tilsynet. Kommunen har ansvaret for at tilsynet blir utført på en forsvarlig måte, og har ansvar for at de som skal utøve tilsynet gis nødvendig opplæring og veiledning.

 

Som alltid, vil Barnejuristen påpeke at Barnevernet stort sett gjør fantastisk arbeid og redder mange liv. Likevel kan vi ikke la dette gode arbeidet åpne for grove feil og mangler. Kunne jenta, som på det groveste er fornedret og torturert, vært reddet? Ja, jeg sier torturert. Når barn misbrukes på andre arenaer, er vi enige i ordbruken. Selv der det ikke er opprettet tillitsforhold av dette kaliber, etablert gjennom et system som skal ha barnas beste i tankene. Fosterbarn har nemlig ikke noe valg, de utvise en stor porsjon tillit. De er helt avhengige av det. For disse barna skal jo fosterhjemmet være redningen.

 

Jenta det er snakk om her, har imidlertid gitt tydelige indikasjoner på at fosterfaren ikke er tilliten verdig. Hun har ved flere anledninger rømt fra fosterhjemmet, uten å tørre å fortelle hvorfor. Men med tanke på ordlyden i barneloven, om at kommunen har ansvaret for å føre tilsyn med at det enkelte barn får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, er det plass til både tvil og sterk kritikk. Barn som har det bra, rømmer ikke.

 



 

Barnejuristen er en sterk tilhenger av å flytte barn ut av det egne familieforhold som ikke fungerer, men synes prinsipielt, at fosterhjemmet faktisk må være en verdig erstatning. I dette tilfellet kan man jo bare spekulere, dog skal det erfaringsmessig ganske mye til før det kan bli enda verre enn for den omtalte jenta. Det er en uheldig utvikling, dersom fosterhjem ikke kan tilby langt mer enn foreldrene som fratas barna sine. Vi sier ofte, bare ett overgrep er ett overgrep for mye. Men vi sier det gjerne nettopp i de omgivelsene vi forventer at barna mottar omsorg og kjærlighet. Hos foreldrene. Kan vi ikke forvente det samme i et fosterhjem? Dersom det eksisterer andre forventninger til fosterhjemmene, andre regler og andre unnskyldninger, vil vi stå i fare for å erstatte overgrep med nye overgrep. Det vil ødelegge ethvert potensialet for å redde de små sjelene. Morgendagens helter. Barna våre. For også de sviktede barna der ute er våre. Vårt ansvar, som samfunn.

 

Jeg heier på Barnevernet, der de redder svake små, som aldri fikk en rettferdig sjanse. Jeg tar meg imidlertid også den rett til å se kritisk på de tilfellene, der de svake små gjennom Barnevernet på nytt blir sviktet. Fosterhjemmenes skyggeside altså. Det har ikke barna våre fortjent. Ingens barn har fortjent det.

 

Med det ønsker jeg deg en fortsatt fin søndag, ta vare på deg selv, familien og ikke minst barna!  <3

 

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

Gir du barnet ditt ørefiker og ris på baken? Eller lugger og klyper du?

Foreldre har et ansvar rundt egne barns oppdragelse, men har på ingen måte lov til å utsette dem for vold. Hvor går egentlig grensene mellom hva som er tillatt og hva som rett og slett er ulovlig? Når blir oppdragelse til vold? Omsorg og kjærlighet er en del av oppdragelsen, likeledes veiledning og beskyttelse, men i det beskyttelsen hindrer barna i å mene hva de vil, bestemme hva de ønsker å tro på eller mangler privatliv, er det sannsynlig at oppdragelsen krysser en grense. Da går oppdragelsen utover barnas rettigheter og blir mer skadelig enn beskyttende. Irettesettelse og rådgivning er også en del av oppdragelsen, men i det irettesettelsen innebærer fysisk avstraffelse, er det temmelig sikkert at oppdragelsen har krysset grensen til vold.

 


Foto: Loic Venance, AFP

 

Hvor vanlig er det på verdensbasis at foreldre slår barna sine? Og hvilke konsekvenser har det? Forskning viser at foreldre som slår, stort sett har gode intensjoner. Dog har forskning avslørt, at vold aldri har positiv effekt. Ikke en gang i oppdragerøyemed. Fysiske avstraffelser av barn er med andre ord aldri positivt. Likevel blir altså fysiske avstraffelser hyppig brukt i barneoppdragelsen. Tjueni land i verden har innført en lovgivning som forbyr enhver bruk av fysisk avstraffelse og vold mot barn. Norge er ett av disse landene. Majoriteten av verdens land, tillater imidlertid fortsatt foreldre å bruke fysiske avstraffelser og vold mot barna, så lenge dette ikke fører til fysiske skader. På verdensbasis har det i de siste 30 årene pågått en aktiv debatt om hvorvidt bruk av vold i oppdragelsesøyemed bør tillates eller ikke.

 

Hvor går grensen fra oppdragelse til vold? Fysisk avstraffelse av barn som er av en slik art at handlingene enten skader, skremmer, smerter eller krenker, kan etter min mening kalles vold. Vi snakker blant annet om ørefiker, ris på baken, klyping, smekk over fingrene eller lugging. Tradisjonelt sett ble slike handlinger kalt korporlig avstraffelse, og når de som utfører handlingene får bestemme ordbruken, blir fysisk vold ofte bagatellisert og ufarliggjort. Ord som klaps eller dask anvendes ofte og språket blir særdeles viktig, ettersom det kan tilsløre det som egentlig foregår. Skadelig praksis kan således legitimeres og fortoner seg dernest som harmløse handlinger. Det gagner ingen, aller minst barna.

 

Professor Murray Straus ved universitetet i New Hampshire, er en av verdens fremste forskere på bruk av fysisk avstraffelse i barneoppdragelsen. I følge Straus, Gelles & Steinmetz´forskning, bruker 94% av alle foreldre i USA korporlig avstraffelse i oppdragelsen av barna sine. Den mest utsatte gruppen for korporlig avstraffelse er faktisk barna mellom 2 og 4 år. Allerede når de er 24 måneder gamle, vil 85% av dem oppleve vold fra foreldrene. I 50% av disse tilfellene vil den fysisk avstraffelsen skje så ofte som tre ganger i uken eller oftere. 27% av foreldrene bruker gjenstander i utførelsen, som linjaler, kjøkkenredskap eller belter. Disse foreldrene slår fordi det er "nødvendig", og fordi de tror at det ikke er skadelig. Men de slår også i uvitenhet, sies det. 

 

Sett ut fra et norsk ståsted er dette rystende. Vi vet at tilsvarende tall er langt lavere her til lands, heldigvis. Likevel er de altså for høye. 25% av norske foreldre bruker fysisk avstraffelse overfor barna sine. Dr. Straus har lenge vært svært opptatt av hvordan en nasjon kan opprettholde en slik omfattende voldspraksis overfor den oppvoksende generasjonen. Han mener det er to myter som bidrar til dette. Amerikanske foreldre slår barna sine fordi de tenker at fysisk avstraffelse er effektivt, og fordi de tror at barnet ikke tar skade av det. Straus har sett nærmere på disse mytene gjennom sin forskning. Først gjorde han et omfattende kontrollert eksperiment, der han så på hvor virksom fysisk avstraffelse er sammenlignet med det å gi barn rolig og verbal irettesettelse, eller å rett og slett overse oppførselen man ville korrigere. Resultatene viser med overveldende tydelighet, at det ikke er bedre eller mer virkningsfullt å avstraffe barn fysisk. Det finnes forøvrig heller ingen annen forskning som noensinne har bekreftet at fysisk avstraffelse er bra, eller bedre enn andre oppdragelsesmetoder. Hvorfor slår vi barna våre da?

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox

 

Oppdragervold kan deles inn i to hovedkategorier, nemlig den instrumentelle og den impulsive oppdragervolden. Den instrumentelle er i utgangspunktet kontrollert og den har en intensjon. Den utøves for å korrigere og kontrollere barns adferd. Den impulsive volden er derimot spontan, ukontrollert og styrt av sterke følelser, som sinne, frustrasjon og aggresjon.

 

Frem til 1972 hadde foreldre rett til å benytte fysisk straff i barneoppdragelsen. I 1972 ble loven om foreldres refselsesrett opphevet gjennom endringer i straffeloven. I 1987 ble bruk av fysisk straff ulovlig gjennom endringer i Barneloven § 30, "lette klaps over hånden eller buksebaken som en spontan reaksjon godtas, mens ørefik og annen mer markant avstraffelse er forbudt". I 2010 fikk Barneloven en bestemmelse som tydeliggjorde at barn ikke skulle utsettes for noen form for vold, heller ikke om det skjer i barneoppdragelsen.

 

Den bevissthetsendringen som har skjedd rundt fysisk straff og barneoppdragelse, har utvilsomt gått raskere i Norge enn i mange andre land. I Sverige også. Dette kan nok ses i sammenheng med at befolkningen i både Norge og Sverige har levd under forhold preget av langt større sosial, økonomisk og kulturell frihet, enn mange andre land. Dermed har også befolkningen her, hatt større mulighet til kritisk å vurdere og endre sin oppdragerpraksis. Dog har det manglet presedens på området. I 2014 ble imidlertid en far dømt til ett år og seks måneder i fengsel, etter å ha kløpet, dyttet og truet to av døtrene sine over et tidsrom fra 1999 til 2011. De to jentene som ble utsatt, skal ha blitt slått i ansiktet med flat hånd og over munnen, ved ett tilfelle sprakk leppe til den ene jenta. Han skal også ha hatt voldelige og spontane sinneutbrudd. Faren anket saken inn for Lagmannsretten i 2015, som reduserte straffen til ett års fengsel. Straffeutmålingen ble så av påtalemyndigheten anket til Høyesterett, og de fem høyesterettsdommerne var enige i å øke straffen til ett år og tre måneder. I domspapirene skriver en av høyesterettsdommerne, at retten ikke hadde tidligere dommer å lene seg på, da de skulle vurdere en passende straff. Høyesterett konkluderer imidlertid med, at "dommen gir veiledning for straffenivået i saker om "oppdragervold"". Det meste av den voldelige oppførselen til den voldsdømte faren, har vært hans måte å oppdra døtrene sine på. 

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox

 

Riksadvokaten ba nylig om, i et rundskriv, at politi og påtalemyndighet skal etterforske vold og overgrep mot barn grundig og at straffenivået skal skjerpes kraftig. Riksadvokaten er dermed opptatt av at både påtalemyndighetens påstand om straff og domstolens dommer, står i forhold til den nye og strengere strafferammen. I praksis betyr det betydelig strengere straffer. Dog er det avgjørelsene i Høyesterett som sender signaler både til de øvrige domstolene og påtalemyndigheten, om hva som er å anse som riktig straff. Dermed er det viktig at voldshandlingene både i tiltale og under bevisførsel, blir belyst på en måte som legger til rette, slik at Høyesterett får et godt grunnlag til å normere straffenivået.

 

Heldigvis har riksadvokaten alltid vært på barnas side, for per i dag, er vold og overgrep mot barn det største samfunnsproblemet vi har i Norge. Mange av oss reagerer på lave straffer, viktigheten av å følge opp de tydelige signalene som er sendt, er dermed større enn noensinne.

 

Det er utvilsomt mange typer vold og grensene kan som vi så av dommen ovenfor, være flytende. Grov fysisk vold mot barn, kan i verste fall føre til alvorlige skader, funksjonstap eller død. Psykisk vold, i form av trusler, skriking, ydmykende og sårende ord, oppleves ofte skremmende og er skadelig for barn. Det kan med andre ord ikke finnes tvil. De resterende 25% av landets befolkning som utøver oppdragervold, må umiddelbart slutte med det. Gir du barnet ditt ørefiker og ris på baken? Eller lugger og klyper du? Da har oppdragelsesmetodene dine uten tvil passert grensen til vold, og det du driver med er straffbart. Søk hjelp, for barnas skyld. Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, sa Astrid Lindgren en gang, så kommer manerene av seg selv. Jeg tror personlig, at Astrid Lindgren var inne på noe.

 

 

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Fra krigen, til et helt nytt helvete på norsk jord

Snakk om å sparke noen som ligger nede. Her skal vi som en fredelig nasjon, tilby trygge og fredelige rammer for barna som har opplevd å miste alt. Mange av dem har mistet absolutt alt. Foreldre, søsken, tanter og onkler, bolig, venner og kjente omgivelser. Utrygge, men med store forventninger i øynene, er de blitt fortalt at dette kan bli en ny start på livet, som hittil ikke har behandlet dem på en anstendig måte. Norge skal gi dem muligheten til å sove om natten, uten at bombene smeller så faretruende rundt ørene deres. Helt uventet er det andre farer som møter dem, i det løfterike landet. Søvnen kommer ikke så enkelt om natten likevel og farene lurer fremdeles.

 


Foto: Shutterstock

 

Det er ikke bombene som truer, når mørket legger seg. Sengene er myke og gode. Magen er mett, men redselen finner ikke ro. Det er nå mennesker barna har fattet tillit til og som har gitt inntrykk av å være deres venn, som er den nye fienden. På et asylmottak i Agder er asyllederen siktet etter straffelovens § 304. I stedet for å stå ved løftet om trygghet og ivaretagelse, fremkommer det at han fra 2013 til 2016 forgrep seg på hele 15 barn ved asylmottaket. Barna er helt nede i ti års alderen. Han er siktet for seksuelle handlinger mot barn under 16 år. To av barna asyllederen skal ha forgrepet seg på, var riktignok over 16 år, selv om jeg på ingen måte synes tilliten er noe mer opprettholdt av den grunn. Fra krig til helvete. Fra utrygghet, til bunnløs svikt.

 

Den siktede, har i flere år jobbet tett med asylsøkere i en lederfunksjon. Han nekter straffeskyld for seksuelle handlinger mot barna under 16 år. Det er ikke så enkelt å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd, ettersom politiet i Agder holder kortene tett til brystet, for å skjerme etterforskningen. En politiadvokat har likevel gått ut med informasjon vedrørende barnas alder, nemlig det faktum at de fleste barna er under ti år. Det fremkommer også, at siktede ble pågrepet i februar og at mye fremdeles er uavklart. Det legges i tillegg lokk på om barna har vært i et avhengighetsforhold til siktede. Kan det egentlig herske noen tvil om det? En asylleder på et asylmottak og et avhengighetsforhold? Hvordan kan det ikke foreligge et avhengighetsforhold? Fremdeles er ingen dømt i saken, men der det er røyk, har det gjerne vært ild. Barn lyver sjelden om overgrep.

 


Foto: Kristian Helgesen / VG

 

Redd Barna var tidlig på banen og advarte mot denne type problematikk, nettopp fordi barn på flukt, i utgangspunktet er en sårbar gruppe som trenger gode trygge rammer og ivaretagelse. Redd Barna foreslo allerede for et par år tilbake, at det burde ha blitt gjort noen grep på mottak der barn bor, for eksempel, at det er nok folk på jobb og at disse læres opp i forhold til seksuelle overgrep. Ikke minst forebygging. Men det må jo selvfølgelig skje noe først. Det ser ut til at det kjennetegner samfunnet vårt i dag, etterpåklokskap og brannslukking. Barn fortjener så veldig mye mer. 

 

Veldig ofte, tenker jeg at vi mennesker egentlig er gode i hjertene våre. Er vi ikke det da? At vi umulig kan være i stand til å utføre de skrekkelige ting vi daglig leser om i media, med mindre vi har blitt utsatt for grusomme ting selv. Men er det i så tilfelle en legitim unnskyldning? Klarer vi ikke å skille det gode fra det onde, fordi om vi har opplevd inngripende ting? Joda, et eget og omfattende tema. Men det som faktisk sjokkerer meg aller mest, er at mennesker som står i arbeidsforhold som utvilsomt gir en indikasjon av samfunnsengasjement og godhet, faktisk klarer å svikte den grunnleggende godhet så inngående. Er vi slett ikke så gode i hjertene våre som vi vil ha det til? Ønsker vi bare å vise oss frem? Eller skyldes det enkeltstående og alvorlige brist, nettopp  i den grunnleggende og iboende godheten vi mennesker forhåpentligvis er utstyrt med? Er det fremdeles lov å være optimistisk? Jeg personlig, tror at optimisme, samhold og engasjement er fremtidens viktigste egenskaper. Sammen er vi nemlig sterke. La oss vise frem det gode og jobbe mot det onde.

 

Noen tanker fra Barnejuristen en søndag formiddag! Ha en fortsatt fin uke, ta vare på hverandre og ta vare på barna. <3

 

Trenger du, eller noen du kjenner, juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Åpning i munnen, vaginalt og analt.

Det er jo bedre enn å gi seg i kast med virkelige barn, sier noen. En soleklar forberedelse til seksuelle overgrep på barn, sier andre. Vi skal ikke fordømme, mener noen av de lærde. Heng dem, roper de skremte. Ja, jeg snakker om de seksualiserte sexdukkene, som justisministeren lover å forby. Sist mandag ble det kjent at Tollvesenet på Gardemoen tilsammen har beslaglagt 23 svært naturtro sexdukker, siden høsten i fjor. Det levner ingen tvil om hva dukkene er ment til å brukes til, de fremstiller barn helt ned i fem-seks års alderen og de har åpninger, både i munnen, vaginalt og analt.

 



 

Norske menn fra hele landet har bestilt seksualiserte dukker som ser ut som barn. Man antar at menn som bestiller disse dukkene har begått overgrep mot barn, eller vil komme til å gjøre det. Barneimitasjonene dukket opp i kontrollhallen på Gardemoen flyplass allerede i Oktober. Mottakerne av disse dukkene bor over hele landet. Både politiet og Tolletaten frykter at dette kan være uttrykk for en ny trend og at det både er potensielle overgripere og de som allerede har forgrepet seg på barn, som bestiller nettopp disse dukkene. Flere av de norske mennene som har bestilt de seksualiserte dukkene, er nemlig tidligere dømt for seksuelle overgrep. Andre har ikke vært kjent av politiet tidligere.

 

Psykologekspert Pål Grøndahl har forsket mye på overgrep mot barn, og har uttalt at dukkene kom overraskende på han. Han hadde ikke hørt om dette før og sier at virkeligheten ofte overgår fantasien. Med det mener han visst, at det ikke umiddelbart kan slås fast at dukkene må være et springbrett for overgrep mot barn. Han presiserer at han ikke kjenner til forskning om dette fenomenet, men at han har gjort seg opp noen tanker om hvem som går til de skrittene å bestiller naturtro og seksualiserte dukker, helt ned i femårs alderen og hvorfor de gjør det. Han mener at noen bestiller dukkene for å leve ut sine lyster uten å begå overgrep, at de vet det ikke er lov å ha seksuell omgang med barn og får dermed utløp for sine behov gjennom dukkene. Grøndahl går til og med så langt i sitt resonnement, at han tror at dukkene, i likhet med dyrekopier som bestilles kun med seksuell motivasjon, kan virke forebyggende. At kjøperne av disse omstridte imitasjonene, skjønner at denne seksualiteten ikke kan leves ut og at nettopp i disse tilfellene, kan dukkene fremstå som noe positivt. At det for noen til og med kan bli en stopper. Barnejuristen stiller seg tvilende til denne uttalelsen og mener at våre barns skjebne står på spill. Her må det faktisk gjøres noe.




 

Kripos på den annen side, mener det er grunn til å straffeforfølge import av disse dukkene, og det vises til straffelovens § 311, som forbyr seksualisert fremstilling av barn. Situasjonen er imidlertid helt ny for det norske rettssystem og dermed heller ikke prøvd for domstolene. Meningene er derfor mange. Noen reiser tvil om at mottakerne av disse dukkene overhode kan domfelles, siden det ikke dreier seg om ekte barn. Er vi virkelig blitt så liberale her til lands? Er det greit å forberede seg, eller teste om man får lyst til, å fullføre et reelt overgrep på et virkelig og ekte barn? Eller er det ikke det bestilleren av produktet gjør? Kan vi utelukke faren for det? Er dette overhode noe det norske samfunn kan akseptere?

 

Alle historier starter et sted. For en god del år siden dukket den såkalt barnepornografien opp. På tross av at det ikke har noe med pornografi å gjøre, snarere tortur av barn, ble det altså hyppig kalt barnepornografi. Bare det, kan oppfattes som legitimerende og alarmerende. Dog var det mange som mente, at det måtte være bedre at menneskene i tvil om de hadde tendensen til seksualisert barnemisbruk, fikk betrakte ugjerningene på film, isteden for å leve det ut. Men hva skjer med oss normale mennesker når vi ser på deilige matretter og magen rumler av sult? Er ikke det noe vi alle kan relatere oss til? Jo, de færreste av oss lar være å spise. Et dårlig eksempel sier du? Mat trenger vi jo alle for å eksistere. Ja vel sier jeg, forestill deg ei stor og saftig bløtkake da. Vi kan godt legge til et nytt parameter, du er stappmett. Likevel klarer du å ta til deg et gedigent stykke bløtkake. Det kan godt være, at noen mennesker klarer å styre seg etter å spist seg mette i utgangspunktet. Men vi kjenner da alle til fenomenet, og har alle klart å forsyne oss med mer enn vi trenger. Ingen trenger sex med et barn, i tillegg er det ulovlig. Det å betrakte misbruk av barn på film, vil på veldig mange med en slik legning, ha en fristende og opphissende effekt. Vi har sett følgende av "barnepornografien" eller barnetorturen, som jeg velger å kalle det. Den har vært med på å normalisere ugjerningene, i det minste i spesielle miljøer. Problemet den gang, ble å definere hva "barneporno" egentlig er, for deretter å kunne straffeforfølge det. Innlemmet i den norske straffeloven ble ulike former for befatning med barnepornografi ulovlig, og barnepornografien ble definert som "kjønnslige skildringer i rørlige og urørlige bilder hvor det gjøres bruk av barn, noen som må regnes som barn eller noen som er fremstilt som barn" (den gamle straffeloven § 204 første ledd bokstav d). Det ble altså straffbart å produsere, innføre til eget bruk, besitte, overlate til en annen eller mot vederlag gjøre seg kjent med.

 

Hva skiller så forbudet mot å være i befatning av seksualisert materiale med barn, til å forby seksualiserte barnedukker? Dersom man bestiller en svært naturtro dukke, som fremstiller et barn på fem-seks år og benytter seg av denne på seksuelle vis, gjør man noe ulovlig? Vil det bety at vedkommende kommer til å gjøre noe ulovlig? Eller er det bare våre tanker rundt hva som kan komme til å skje, vi ønsker å straffeforfølge?

 


 

Kripos ser svært alvorlig på beslagene som er foretatt, og sier at utformingen av dukkene tyder på at de som bestiller har en seksuell tiltrekning til barn. Videre er det en klar melding om, at det aller viktigste og den høyest prioriterte oppgaven til politiet i denne anledning, er å verne barna mot seksuelle overgrep. Kripos oppfatter at seksuell omgang med dukkene, vil bryte ned barrierene mot nettopp å begå overgrep mot barn. Dette innebærer at Tolletatens samfunnsansvar blir å anmelde forsendelsene. Begrunnelsen for dette, er at menneskene som sitter på nettet for å bestille en av de naturtro dukkene, tar et bevisst valg. Dette valget, vil igjen kunne medføre at barna våre står i fare for å erstatte dukkene på et eller annet tidspunkt. Det anses dermed, som at en slik bestilling i aller høyeste grad kan være straffbar eller også føre til andre straffbare forhold. Justisministeren vi nå om nødvendig endre lovteksten, slik at et forbud blir hevet over enhver tvil. For å oppnå det, må dagens bestemmelser granskes og eventuelt endres til å omfatte denne type virksomhet også. Justisministeren har heldigvis slått fast, at han ønsker dette forbudt. Dette er gode nyheter, i forhold til den faren bruken av seksualiserte sexdukker anses å være for barna våre. Barnejuristen er veldig glad for at dette fenomenet tas på ramme alvor.

 

 

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Mor uten mann. Far uten barn.

Single kvinner utsetter partnerjakten og får barn ved hjelp av donor. Er det fremtidens familie? Spørsmålet stilles på forsiden av marsutgavens Innsikt fra Aftenposten. Jeg tenker at det er mange nyanser ved spørsmålet som kan belyses, men det jeg opplever som det viktigste aspektet, er hvordan vi som samfunn har kommet dit. Hva får flere og flere kvinner til å etablere en familie uten en mann? Har det en sammenheng med den nye likestillingskampen?

 

Sverige fikk for snart et år siden, i april 2016, en ny lov som tillater assistert befruktning for landets enslige kvinner. I en velferdsstat som i årtier har kjempet for likestilling og selvstendighet, har denne samfunnsendringen skjedd uten særlige motsetninger. Tidligere måtte kvinnene som ønsket seg barn, men manglet en mann, reise til utenlandske klinikker som utfører prøverørsbefruktning eller ty til private sæddonorer. Den nye loven må sies å anerkjenne et mer likestilt syn på nye typer familiekonstellasjoner. Men er det virkelig det vi søker? Nye familiekonstellasjoner? Den katolske kirken har fra et grunnsyn om at et barn burde være resultatet av ekteskap mellom mann og kvinne, kritisert den nye loven. Politikerne har satt spørsmålstegn ved velferden for et barn som vokser opp uten far, mens andre kritikere har angrepet kvinnen, med at dersom hun ikke evner å ha et forhold til en mann, vil hun heller ikke kunne fostre opp et barn alene i 18 år. Dog har altså lovendringen blitt sett på som en naturlig følge av utviklingen i det svenske samfunnet. Antallet kvinner som har besluttet å bli enslige mødre har en rask økning, akkurat som i Danmark, som vedtok en lignende lov i 2006. Dette innebærer at stadig flere kvinner oppdrar sine barn uten en mann.

 

 

Hvorfor velger egentlig kvinner å få barn alene? Flere kvinner som er intervjuet, svarer at de rett og slett koblet fra hverandre dette med forhold og dette med barn. De mente at de kunne treffe en livspartner helt uavhengig av alder, det er ikke aldersbetinget, på sammen måte som det å få barn. Stresset med å finne den perfekte partneren først, eller bare nøye seg med nest best, forsvant. Noen mente til og med at det å få et barn alene, forandret den negative statusen til alenemødre. Kvinner har bare et begrenset tidsrom på å få barn, men resten av livet på å treffe mannen i sitt liv.

 

Hva ser en kvinne etter, når de leter etter en mann? Hvorfor er det så vanskelig? Forskeren John Gottmann uttaler at det er én egenskap absolutt alle kvinner ser etter i en mann. Det kvinnen vil ha, er nemlig det samme som det mannen vil ha. I over 40 år har han forsket på hvorfor menn og kvinner oppfører seg slik de gjør mot hverandre, hva som tenner dem og hva som frastøter dem. Han har til og med skrevet en bok om det. Hans funn har gjort han og hans kone, psykoterapeuten Julie Schwartz, til toneangivende på sitt forskningsfelt. Den pensjonerte psykologiprofessoren er også kjent for å snakke rett fra levra. Han sier det er på tide at mannfolk bretter opp skjorteermene og forstår hva kvinner ønsker og trenger fra dem. Bokens tittel er om mulig enda klarere "The Man´s Guide to Woman". Etter å ha observert, forsket og sammenstilt forskning over tiår, har Gottmann kommet frem til at det er en avgjørende egenskap alle kvinner ser etter i en mann. Pålitelighet. I det ligger naturlig nok, at du er det du sier du er, og gjør det du har sagt du skal gjøre. Du er tilregnelig og forutsigbar, skriver Gottmann i boka. De to tingene kvinner klager mest på, er nemlig at partneren aldri stiller opp for henne, og at hun ikke får nok nærhet. I tillegg liker kvinnene at fedre engasjerer seg i barna. De to tingene menn klager mest på, er for mye krangel og for lite sex. Igjen, kan dette spores tilbake og delvis løses ved å oppføre seg mer pålitelig, mener forskeren. Når menn "fininnstiller" seg på kvinnens bølgelengde, blir det mindre krangel, hyppigere og bedre sex og mindre ensomhet for både menn og kvinner, sier Gottmann.

 

Dersom man skal tro forskningen til Gottmann, kan menns manglede pålitelighet være en av grunnene, til at kvinner gir opp å finne livspartneren å få barn med? Dersom man har kysset en del frosker, latt håpet få fritt spillerom og tatt sjansen gang på gang, er kanskje det å stifte familie med en som ikke deler ens egen livsfilosofi risikabelt? Et lite blikk i vennekretsen, i nærmiljøet, for ikke å snakke om på familievernkontorene og i domstolene, bekreftes bare et øredøvende spetakkel om eierskap til barna og hvem som egner seg best. Kan man ikke for et sekund, tenke seg at det sårer kvinnen? En kvinne er skapt til å føde barn og har hele ni måneder på å la seg transformere til en mamma. Hva med faren? Vil han like enkelt transformeres til en pappa? Jeg utelukker slett ingenting, men noen små detaljer lar seg altså ikke forandre. En kvinne med et ønske om barn, ønsker seg gjerne en hel familie. Menn også, det er jeg ganske sikker på. Det er jo slik vi er oppdratt. One big happy family. Tiden har imidlertid tvunget på oss en ny epoke. Tiden hvor skilsmissene røver fra barna begge foreldrene, men også foreldrene en kjæreste og en bestevenn. Det er, dersom vi ser litt nærmere på det, en ensom utvikling. Og samfunnet bærer faktisk preg av epidemier av ensomhet og depresjoner. Jeg, personlig, tror at det bunner i et konsumsamfunn, som gjenspeiler vår egen voksende egoisme. Dersom vi aldri blir fornøyde, kan vi heller ikke finne noe som kan bli varig. Hva får oss egentlig til å tro at vi fortjener toppen av kransekaken? Er vi overhodet i stand til å være det aller beste for en annen person? Jeg tror at nettopp her, er den store sinna hunden begravet. Vi har en kollektiv bestilling på det aller beste. Den beste partneren. Den beste familien. Det beste barnet. Forskningen er til og med i ferd med å la oss bestille designerbabyer. Det er jo egentlig bare sørgelig, er det ikke det da? Snakk om å miste grepet på romantikken.

 



 

Hva skjer egentlig når vi mister grepet om romantikken? Hva skjer med familien? Med barnet? I dag ble endringene til barneloven vurdert ved Stortinget. Det ble i utgangspunktet annonsert, at regjeringen ville endre bestemmelsene om bosted etter skilsmisse, slik at delt og likestilt bosted skulle gjøres til en rettsnorm. Regjeringen trakk imidlertid forslaget tilbake, etter råd fra direktoratet (BUFDIR), barneombudet og barnesakkyndige psykologer (FOSAP). De hevdet nemlig at barn ble skadelidende, særlig gjennom kampen om fast bosted. Likevel har det i lang tid florert av motstridende informasjon nettopp rundt dette. Forskere og fagkyndige er uenige og meningene er mange. Tonen er amper og kommentarene aggressive. Barnejuristen merket dette godt i forbindelse med et blogginnlegg, der spørsmålene rundt konflikt og delt bosted ble problematisert. Det tok ikke lange tiden før farskapsaktivistene dukket opp og ville arrestere meg. Jeg ble hengt ut på andre nettsider og fornærmet på det groveste. Jeg ble fremstilt som en fedrehater uten skam og moral. Akkurat det gjør meg ikke søvnløs, men jeg tenkte litt på hvordan det må være å møte denne intensiteten og aggresjonen i rettssalen, som motpart. Universitetsansatte, psykologer, forskere og dommere beskyldes for å være kyniske og løgnaktige ideologer, ettersom de er av en annen oppfatning. Hvordan omgås man da den andre forelderen, dersom den er av en annen oppfatning? 

 

Kan utviklingen i samfunnet og den iltre likestillingskampen få konsekvenser her til lands også? Vil vi etter hvert følge naboene våre, Danmark og Sverige, vil vi åpne opp for at enslige kan få barn ved prøverørsbefruktning eller private sæddonorer? Blir etterhvert redselen for en evigvarende konflikt med den andre forelderen så stor, at det å skape en liten familie på egen hånd er det enkleste? Når jeg opplever illsinte fedres kamp om delt bosted, som påstår at konflikten slett ikke er problemet, så skremmer det meg litt. Farskapsaktivistene danner klubber, forum og foreninger. Det virker imidlertid ikke som om de er særlig kritiske til hverandre og grunnen til at mange av dem ikke har samvær eller delt bosted med sine barn. I kampens hete blir delt bosted en prinsippsak og likestillingen viktigere enn barna. Fedre vil være like mye verdt som mødrene. Eller vil de utkonkurrere mødrene?

 

Dersom du som kvinne har hørt et par historier, har et par bekjente som har vært gjennom noen barnefordelingssaker og hørt om den kyniske kampen, kan jo tvilen lett komme å ta deg. Er du samfunnsengasjert og interessert, så ser du også retningen familielivet har tatt de senere årene. Skilsmisser, skilsmissebarn, nye partnere, bonusbarn og stesøsken. For ikke å glemme kampen om likestilling i forhold til barnet. Med barnet i midten. Er det barn med PTSD, depresjoner og andre psykiske lidelser vi ønsker oss? Jeg tror egentlig ikke det. Men gjennom denne aggressive likestillingskampen, må jo litt av gleden ved å ha barn forsvinne? Hvordan i all verden er det da å være barnet? Gjør vi det enklere å få barn alene? Da slipper man i det minste unna krigføringen i retten. Har vi mistet lysten til å skape og forvalte det vakre sammen? Som barna jo er. Er kvinner og menn så lite kompatible som det noen ganger ser ut som? Eller har John Gottmann rett, når han uttaler at den ene egenskapen kvinner vil ha, er den samme som den mannen vil ha? Evner vi ikke å se det? Eller slutter vi å se det, når vi enes om å gå hver vår vei? Dersom vi slutter å være glade i hverandre, fortsetter vi jo å være glade i barna våre. Nettopp den kjærligheten, bør hindre oss fra å nedkjempe hverandre og gjøre oss selv umyndige i forhold til egne barn. Hva blir det neste? Foreldreskole? Evalueringer av våre evner som foreldre, før vi får sette barn til verden? Ville det hjulpet noe, tror du? Eller gjør vi før eller siden som svenskene, skaper familie alene? Blir det til barnets beste?

 

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Er virkelig delt bosted best?

Kan det å bo vekselvis hos mor og far nesten være like bra som å bo sammen med begge foreldrene? Det fremkommer faktisk av en ny svensk studie. Jeg personlig, har vanskelig for å akseptere det som en uforbeholden sannhet. Det er kanskje som å banne i kirken, når man sier seg uenig med en forskningsrapport. Men er det egentlig det jeg gjør? Jeg mener nemlig at nyansene er mange og sakene individuelle. Jeg tror likeledes at påstanden kan skape ytterligere konflikt, dersom den får stå fullstendig uberørt. La meg derfor i det følgende få problematisere påstanden litt. Hvordan kan det bli like bra for et barn å bo en uke her og en uke der? Og hvordan i all verden kan man få seg til å sammenligne det med å bo sammen med begge foreldrene? Er ikke barna våre like avhengige av ro og forutsigbarhet som det vi er? Eller er det muligens så vanskelig å løse problematikken som ofte kommer i kjølevannet av et samlivsbrudd, at vi nå leter etter perspektiver som skal tvinge partene til å dempe konflikten? Kan det overhodet fungere? Kan det noen gang bli et barns beste å dele opp livet sitt i to deler? Gjør vi ikke barna våre ansvarlige for vår manglende evne til å opprettholde familielivet? Vi setter da vitterlig barn til verden og er utvilsomt ansvarlige for deres ve og vel. Er det ikke bare rett og rimelig at vi bærer konsekvensene selv?

 

Jeg kan jo egentlig bare skilte med mine egne oppfatninger og erfaringer, men når delt bosted er i ferd med å bli normen etter skilsmisse, er det også verdt å stille seg spørsmålet om det å dele barna likt er blitt så viktig for foreldrene, at det rett og slett overskygger hensynet til hva som er det beste for barnet. Barnets beste kommer ikke sjelden i bakgrunnen når foreldrene har en konflikt etter en skilsmisse. Jeg tror at foreldrene ofte har vanskeligheter med å skille sine egne behov fra barnets. Det er ingen tvil om at det er konflikten mellom foreldrene som skader barnet, og ikke nødvendigvis boformen. Dog vil det være naivt å tro, at det å ha to hjem og det å forholde seg til to omsorgspersoner, ikke kan være en stor belastning for barna. Det sentrale spørsmålet, som jeg ser det, vil jo være under hvilke omstendigheter forskerne mener at delt bosted er bedre enn å bo fast hos den ene.

 



 

Før det kastes med brannfakler, vil jeg se litt på foreldre som klarer å samarbeide med hverandre. Når et samlivsbrudd er et faktum og foreldrene evner å sette seg ned å snakke sammen, kan de komme til mange gode løsninger. Det er vi sikkert enige om? Det er jo utvilsomt foreldrene, som på best mulig måte kan ivareta barnets beste interesse. Dersom foreldrene makter å se barnets behov og tilrettelegge ut fra det, åpner det faktisk for å forsøke flere modeller av delt bosted. Det å dele bosted, er jo ikke ensbetydende med at barnet bor mer hos den ene forelderen enn den andre. Delt bosted, kan også innebære at den ene forelderen ikke har noen større rett til å avgjøre viktige spørsmål i barnets liv enn den andre. Et eksempel kan være flytting til en annen kommune eller en annen kant av landet, noe som straks vil medføre begrensninger for barnet, til å ha regelmessig kontakt med begge foreldrene. Med delt bosted, må foreldrene bli enige om eventuell flytting av barnet. Dersom en av foreldrene derimot har bostedsansvaret alene, kan denne flytte fritt med barnet hvor som helst i landet. Men dersom vi stopper opp litt her. Er det ikke nettopp disse tingene som skaper så stor konflikt? Hvor skal bostedforelderen bo med barnet? Hvor mye makt skal samværsforelderen ha over bostedsforelderen? Dersom foreldrene klarer å ta hensyn til hverandre, ser fordelen av et samarbeid og beholder fokus på barnet sitt, vil de antageligvis svært ofte være enige om, at det nettopp er dem som må ofre noe, ikke barna. Har vi fokus på barna våre, vil vi svært ofte komme til gode avtaler. I de avklarte forholdene vil det å nedfelle delt bosted som et utgangspunkt, kunne medføre en norm om at foreldrenes rolle i barnas liv blir så lite endret som mulig. Med mindre det foreligger gode grunner til å avstå fra denne type løsninger, selvsagt.

 

Hva var hensikten med den omtalte forskningen egentlig? Ikke minst, hva var målsettingen?

 

For å starte med det åpenbare, er det nok ingen tvil om at målet var å oppnå barns beste gjennom å dempe konfliktnivået. Men er det egentlig det vi gjør, når vi påstår at skilsmissebarn med delt bosted har det best? Det sies at delt bosted som utgangspunkt ikke strider mot prinsippet om "barnets beste". Jeg kan være tilbøyelig til å være enig, forutsatt at foreldrene samarbeider godt og ønsker å ivareta barnets interesser. Jeg opplever imidlertid at forskningen anvendes i selve kampen om delt bosted. Jeg kan ikke tro at det har vært målsettingen. Det kan være alt fra farskapsaktivisten, som er av den oppfatning at delt bosted ikke skal vurderes, men skal håndheves som en hovedregel. Likeledes kan det være den forsmådde mor, som ikke ønsker å dele verken ansvaret eller avgjørelsene, med en far hun opplever har sviktet. Jeg personlig, tror at mange foreldre tolker den fremlagte forskningsrapporten i eget ærend. Femti-femti uavhengig av situasjonen, fordi vi som foreldre tross alt har rettigheter. Delt bosted, fordi vi ønsker å kontrollere avgjørelsene som blir tatt og eventuelt legge inn veto. Femti-femti, fordi vi ikke ønsker å fremstå som en dårlig forelder. Motivene kan være mange, men jeg oppfatter ikke alle som like redelige. Jeg tror jo, at i de situasjonene delt bosted vurderes alene for å berike barna, vil foreldre også klare å finne gode kompromiss, og konflikten vil dempe seg selv. Det er jo ikke til å stikke under en stol, at et brått tap av en omsorgsperson oppleves vanskelig for barna. Jeg lurer bare på om vi som foreldre, oppriktig mener, at det å la barna flytte frem og tilbake er underordnet det å beholde begge foreldrene i livet sitt. Finnes det ikke bedre måter å beholde begge foreldrene i livet sitt på? Er det riktig av oss å pålegge barna det tyngste arbeidet i en splittet familie? Nemlig det å tilpasse seg våre avgjørelser. Det skiltes med at barna er tilpassingsdyktige og dersom barna lever i en familie der foreldrene er fornøyde med sine liv, vil barna også akseptere at de må flytte frem og tilbake. Er ikke det å fraskrive seg ethvert ansvar? At foreldrene har styring på eget liv anses å være et gode for barna. Jeg personlig, mener at det burde være et minstemål. Aleneforeldre får forresten dårlige skussmål i den sammenheng. Hvorfor det? Hvorfor kan ikke aleneforeldre ha styring på livet sitt? Det er ingen tvil om at barnet gjennomgår en sorg, når den ene forelderen forsvinner. Hvordan et barn har det etter et brudd, er det også blitt forsket mye på. Det er mange delte meninger. Veldig mange forskere mener, at det er best for barna og bo fast hos den ene av foreldrene, for ikke å bli stresset og rotløse. Man mente sågar at stresset medførte søvnløshet og psykiske lidelser. Den svenske forskningsrapporten viser imidlertid til, at de barna som bor på delt bosted sover best og de som bor hos en av foreldrene sover dårligere. Hvorfor blir de ikke enig?

 


 

Hvordan kan vi som foreldre, når vi først velger å bryte ut av det barnet opplever som den trygge familie, opprettholde de beste forutsetningene for våre barn? Er det ved delt bosted? Og i så tilfelle, hva må til for at delt bosted skal fungere?

 

Delt bosted fører til færre konflikter sies det i forskningen. Men glemmer man ikke at nettopp spørsmålet om delt bosted ofte er gjenstand for konflikten? Når foreldre som praktiserer delt bosted, i større grad greier å legge noe av konfliktene til side, er det muligens fordi man tvinges til å samarbeide i hverdagen. Dersom foreldrene klarer å legge konflikten bak seg og samarbeide godt om omsorgen for barnet, er sjansen utvilsomt mindre for at barna tar skade. Men kan foreldrene tvinges til denne gode ordningen? Eller vil tvang gjøre det ennå vanskeligere for barna?

 

Er det faktisk så enkelt, at forskningen viser til gode resultater i de tilfellene foreldrene klarer å samarbeide? Proporsjonalt vises det muligens til dårligere resultat, i de situasjonene hvor foreldrene ikke blir enige og kjemper med nebb og klør. Da forskes det jo egentlig ikke på om delt bosted, i ordets rette forstand, er best for barnet. Da forskes det jo egentlig på hvilke konsekvenser konflikt og kamp om nettopp delt bosted, kan ha for barnet. Eller? Anvender vi foreldre forskningen for å få gjennomslag, nettopp i barnefordelingssaker? Sørger delt bosted for ro og orden? Det gjør jo ikke det. Det er det vi foreldre som gjør. I beste fall, vel og merke. Jeg tror imidlertid at vi foreldre får god drahjelp av media, ettersom forskningsresultatene beskrives som overraskende og i strid med tidligere funn. En professor ved universitetet i Oslo, mener at det er lite som skiller det norske og det svenske samfunnet og at resultatene er overførbare til norske forhold. Han mener imidlertid også, at forskningsresultatene er en vekker til de som mener at ett bosted er best for skilsmissebarn. Jeg personlig, tolker rapporten dithen, at det forutsettes at foreldrene samarbeider godt og klarer å legge konflikten til side. Jeg mener også, at forskningsrapporten i utgangspunktet ikke var ment som et verktøy, for å vinne frem i en konfliktfylt barnefordeling. Videre mener jeg som jeg alltid gjør, at barnets beste må vurderes ut fra de individuelle forholdene.

 

Sitter du med spørsmål i denne sammenheng, kontakt Barnejuristen ? for barnet i deg og barnet ditt. Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Ingen tror deg likevel...

...bare aksepter uretten gjort mot deg og gå videre. Det er deg det er noe galt med, sier de. Du er så følsom og synes bare synd på deg selv. Det er mange som har opplevd langt verre ting enn deg. Du må legge det bak deg og gå videre. Ingen forståelse. Ingen medfølelse. Ingen anerkjennelse, for hvem du er. Hvem de har bidratt til at du er i dag. Veldig ofte er vi jo nettopp et produkt av hva vi har vært tvungne til å gå gjennom. Hvordan legge bak deg den du er? Hvordan gå videre? Hva mener de egentlig?

 

Når menneskene i din umiddelbare nærhet aldri har anerkjent deg, gitt deg verdien av å være menneske på lik linje som dem, kommer gjerne disse tankene. Når du har mistet evnen til å se deg selv som et verdifullt menneske, er det fristende å lete etter feil hos seg selv. Du har jo i alle fall evnen til å forandre deg. Forbedre deg. Imøtekomme kravene stilt deg. Det er imidlertid slett ikke sikkert at det hjelper. Muligheten for at det slett ikke er deg det er noe galt med, er nemlig stor. Du er et produkt av omgivelsene. Du hadde aldri et valg. Du har forsøkt å imøtekomme kravene etter beste evne, og forhåpentligvis ser du det nå, at det slett ikke har noen effekt.

 



 

Har du vært utsatt for vold i nære relasjoner? Kanskje har du opplevd blåmerkenes stigmatiserende virkning i samfunnet? Spørsmålene rundt det faktum, at noen har gjort dette mot deg. Kanskje tvilen til din sannhetsverdi, for hvem i all verden gjør noe sånt, uten at du i forkant har provosert det frem? Kanskje synes ikke skadene dine, og du føler deg maktesløs, fordi det blir din oppgave å bevise de skadene du faktisk sitter tilbake med. På sjelen din. I hjertet ditt. Det å ikke bli trodd, det å ikke bli anerkjent, føyer seg bare inn i rekkene av overgrep.

 

Når du har opplevd vold i barndomshjemmet ditt - enten som utsatt eller som vitne - har du ikke engang hatt et minstemål av muligheter til å gjenkjenne situasjonen som et avvik, den har nemlig altfor ofte vært konstant. Du har vært fanget. Det første du må gjøre, kjære deg, er å tilgi deg selv. Tilgi deg selv, for at du ikke klarte å endre situasjonen du eksisterte i. Tilgi deg selv, for å ha feilet i oppgaven om å være perfekt, det kan du nemlig aldri komme til å bli for overgriper. Det dreier seg nemlig svært sjelden om deg. Tilgi deg selv, for at du først nå gjenkjenner situasjonen, du er kommet langt på vei. Ofte kommer tidspunktet hvor du vil konfrontere de som har utsatt deg for denne uretten. Like ofte svikter motet, dessverre. Tvilen borrer seg inn i både hjerte og sinn, "se på deg da..! Ingen kommer til å tro på deg likevel". Jo, mange kommer til å tro på deg. På tross av at de som har gjort deg urett, vil ønske å beholde deg i situasjonen du sto alene i, gjennom hele oppveksten. I skammekroken av hjertet ditt.

 

Dersom du har blitt utsatt for vold i voksen alder, er det ikke din skyld, at andre mennesker ikke eier respekt for andre enn seg selv. Har du i tillegg vært utsatt for vold som barn, har skjebnen allerede gjort det enkelt, å fange deg i denne usunne relasjonen. Det første du må gjøre er å tilgi deg selv, for ikke å ha gjenkjent det åpenbare på et tidligere tidspunkt. Tilgi deg selv, for å ha forsøkt så lenge, å bli den andre har forventet at du skal være. Det ville ikke gjort noe fra eller til. Forventningene rettet mot deg, er ofte et speilbilde av de forventningene vedkommende har til seg selv, vel vitende om at de aldri vil kunne innfri. Men det kan du! Og du har gjort det gang på gang. Tilgi deg selv, for å ha kastet bort tiden din. For å ha sølt bort år av livet ditt, på et menneske som ikke har fortjent det. Takk deg selv i stedet, for styrken din. Takk deg selv, for evnen til å overleve forhold andre vil gått fullstendig i stykker i. Gjør noe godt for deg selv, for du vet like godt som jeg, at ingen andre kommer til å gjøre det.

 



 

Er du i et skadelig forhold med barn, har du egentlig ikke så mye tid til å tenke. Oppsøk hjelp, umiddelbart. Du vet, bedre enn noen, hvor skadelig dette kan være for barnet ditt. Særlig dersom du har opplevd voldens jerngrep tidligere. Hvis ikke, se barnet ditt dypt inn i øyene og forestill deg hvordan situasjonen påvirker det. Se for deg det potensielle skadeomfanget barnet ditt er utsatt for. Eller, les det jeg skrev ovenfor en gang til. Du kan tilgi deg selv på et senere tidspunkt, det som er avgjørende nå, er å stoppe den skadelige situasjonen for deg og barnet ditt. Har du ingen du kan be om hjelp? Ring krisesenteret. Der vil du møte forståelse, fra noen som har hørt historien din før. Du er nemlig ikke alene.

 

Per i dag er vi kommet langt, i både det å forebygge vold, avdekke vold og å avhjelpe senskader. Likevel er det å bli trodd en sentral del av helbredelsen. Kanskje er det ikke så nøye, hvem som tror deg? Dersom det likevel skulle være viktig for deg å adressere skyldspørsmålet, finnes det muligheter. Vil du gå stille i dørene, er det også muligheter for det. Barnejuristen vil imidlertid alltid anbefale å anmelde forholdet. Vold er ulovlig, både den fysiske, den psykiske og den seksuelle varianten.

 

Den som er, eller har vært utsatt for en kriminell handling - som vold utvilsomt er - vil i de fleste tilfeller ha krav på erstatning fra kontoret for voldsoffererstatning. Det er ikke avgjørende hvorvidt straffesaken er henlagt, men det er avgjørende at handlingen har vært politianmeldt. Det finnes noen få unntak fra hovedregelen, for eksempel der skadevolder er død. Videre må det svares positivt, på spørsmål fra politiet om man krever erstatning, i tillegg til å ønske gjerningspersonen straffet. Voldsoffererstatning er bare aktuelt for den som har blitt utsatt for handlinger som krenker "livet, helsen eller friheten". I praksis innebærer det blant annet seksuelle overgrep, vold og trusler. Voldsofferordningen gjelder som hovedregel forhold som har skjedd i Norge, men handlinger utført i utlandet, kan også tilkjennes voldsoffererstatning fra Norge. Det er i utgangspunktet et krav om at handlingen har medført personskade, men kravene er ikke urimelige, en forbigående depresjon kan være nok. Psykisk skade er likestilt med de fysiske. Det kan dermed være hensiktsmessig å ta bilder av synlige skader, eller kontakte fagpersoner for de psykiske skadene. Eksempelvis lege og/eller psykolog. Voldsoffererstatningsordningen krever aldri at man har forsøkt å få erstatning fra skadevolder selv. Det er viktig å merke seg!

En annen ting som er minst like viktig å merke seg, er at utgiftene til juridisk bistand i de aller fleste tilfeller vil dekkes gjennom offentlige rettshjelpsordninger.

 


 

Det kan være en tung prosess å kreve voldsoffererstatning. Tankene på at det er deg det er noe galt med, vil få nytt  liv. Men svært ofte, vil en psykolog være behjelpelig i prosessen og vil minne deg på hvor feil du tar. Hvor feil de har tatt, de som har fått deg til å tro nettopp det. Selv om mange har opplevd verre ting enn deg, er det slett ingen unnskyldning for det som har skjedd. Litt vold, er altfor mye vold. Alltid. Det å tenke at du bare må legge det bak deg og gå videre, er helt normalt, ettersom det er blitt fortalt deg så forstyrrende mange ganger. Men hvem hjelper det egentlig? Det at du bare legger det bak deg og går videre. La oss bare late som, for et lite sekund, at det faktisk er mulig. Jo, det er voldsutøveren som profitterer på det, og deres nære omgivelser. Hvem ønsker å anerkjenne en voldsutøver? Ingen. Det er mye enklere å fortsette å manipulere deg til å tro at det er deg. At du ikke fortjener bedre. Eller at du rett og slett ikke har oppfattet situasjonen riktig. "Så ille var det jo ikke"... Når mennesker som egentlig skulle vært glad i deg, fornekter deg som skadet, for å fremstå bedre i andres øyne, vet du jo egentlig hvor du har dem. Eller? Når du aldri har møtt forståelse fra de som burde ha møtt deg med all verdens forståelse, er det slett ikke sikkert at du noen gang vil få det heller. Fortjenesten av å ha stått sterk i uretten gjort mot deg, er din alene. Det må du aldri glemme.

 

Skulle du trenge råd og veiledning, kontakt Barnejuristen - for barnet i deg og barnet ditt. Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg også gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Slekt skal følge slekters gang

Barnejuristen er ekstra opptatt av barnet i deg og barnet ditt, men hvilken betydning gjemmer seg egentlig bak de ordene? Noen av dere lesere har spurt meg direkte, andre har spekulert litt i ordlyden. Jeg er åpen for kreativ fortolkning, dog har det vært en spesiell tanke bak og nå vil jeg dele den tanken med dere.

 

Barna våre er en velsignelse og de fortjener det beste av oss, det har Barnejuristen gjentatt til det kjedsommelige, jeg tror imidlertid ikke at det kan nevnes ofte nok. Når voksne mennesker har tatt en avgjørelse om å sette et annet menneske til verden, er det viktig å forespeile seg mer enn bare gledene ved et lite vakkert barn. Barna våre er kommet for å bli og det er vårt ansvar at de mottar så mye trygghet og omsorg, at de er i stand til å formidle disse verdiene videre. Om det er i barnehagen, på skolen, ovenfor familie og venner, eller mot sine egne barn en gang i fremtiden. Det er et stort ansvar. Noen tar lettere på det enn andre. Andre står ikke i posisjon til å kunne gi barna sine disse verdiene. Av forskjellige årsaker, vel og merke. Da er det utrolig viktig å finne årsakssammenhengen og gjøre noe med det. For barnas skyld. Det er vårt ansvar som foreldre.

 

Hvilke årsaker kan så ligge bak oppfordringen om å ivareta barnet i deg og barnet ditt? Barnejuristen er av den faste oppfatning, at dersom du som forelder ikke har det bra, så har ikke barnet ditt det bra heller. Påstanden kan speile seg i ordtaket du må elske deg selv, for å kunne elske andre. Et ordtak som utvilsomt har et bredt nedslagsfelt, men som Barnejuristen altså oppfatter det, er det helt sentralt i forhold til å lære barnet ditt nettopp det samme. La barnet ditt føle det. La meg utdype.

 



 

"Tider skal komme, Tider skal henrulle, Slekt skal følge slekters gang". Et sitat fra en aldeles nydelig salme, Deilig er jorden, som vi gjerne synger i julehøytiden. Det er dessverre mange som ikke oppfatter jorden så deilig. Kanskje har du opplevd å se verden fra et annet perspektiv selv, enn som bare deilig? Dersom du ikke har hatt en trygg og omsorgsfull oppvekst, vil det kanskje være litt som å famle i blinde, når du skal gi ditt eget barn den gode oppveksten? Ingen tvil om at det er mulig, men vi vet, selv om dette har vært et omstridt tema, at vi er et produkt av arv og miljø. Jeg overlater til de lærde å stride om prosentutregningen, men vi har sett karakter- og fysiske trekk gå igjen i familier. Har vi en kunstnerisk åre i familien, kan vi kanskje beholde et godt håndlag. Er vi intellektuelle, kan vi kanskje føre den akademiske linjen videre. Ofte har det med kombinasjonen av gener å gjøre, fra generasjonene før oss. Det kan like gjerne være sykdom eller svakheter som følger familien, og disse kan være hensiktsmessig å ta tak i, for nettopp å kunne videreformidle de gode verdier.

 

Har du opplevd vold i hjemmet, kan du være tilbøyelig til å møte på vold senere i livet, enten det er som voldsutøver eller voldsutsatt. Det er ingen tvil om at det vil ha fatale konsekvenser for barnet ditt. Dersom du kommer fra et hjem med rus, vil også rusproblematikken kunne følge deg videre i livet. Jeg regner med at vi også her er enige, om at en rusbelastet oppvekst er skadelig for barnet ditt. Jeg beskriver her vekselvirkningene livet ofte byr på. Ikke sjelden, vil også rus og vold opptre sammen. Vi gir altså våre verdier videre til barna våre, noe som kan være skadelig, dersom verdiene ikke er tuftet på trygghet og omsorg. Det kan nok oppfattes som uvirkelig. Hvem vil vel gi barna sine en oppvekst fylt av konflikter, rus og vold? Det er slett ikke sikkert du slår barnet ditt, selv om du har blitt slått selv. Det er heller ikke sikkert, at du misbruker rusmidler selv om din oppvekst var preget av rus. Det kan imidlertid være en relativt stor sjans, for at du da treffer mennesker som gjenspeiler menneskene du har vært glad i, som har hatt denne problematikken. For glade i foreldrene våre er vi jo, uansett hva de har latt oss gjennomgå. Vi sier ofte at vi ikke slutter å elske foreldrene våre, vi slutter å elske oss selv. Dette er, som jeg oppfatter det, et særdeles viktig poeng. Når du møter mr. Right, eller mrs. Right for den del, så kan vedkommende ofte komme med fragmenter av, sågar fremstå som et speilbilde av, den skjebnen du har slitt med i oppveksten. Dessverre er det ikke alltid vi gjenkjenner det. Men etterhvert som problemene kommer for en dag, vil mange finne en unaturlig trygghet i situasjonen. Vi møter jo tross alt på utfordringer vi kjenner godt, vi møter en kamp vi har stått i hele livet og vi tar fatt med friskt mot. Ikke fordi vi er dumme, men det er en situasjon som er kjent for oss. Det er en situasjon vi føler at vi behersker, og vi finner tryggheten i den utryggheten vi er så godt kjent med. Ikke naturlig, sier du? Jo dessverre, sier jeg. Vår kamp fortsetter. Vårt mål forblir det samme. Å få en slutt på volden. En slutt på rusmisbruket. Barna våre derimot, har ikke gjennomgått det samme som oss, de føler ingen trygghet ved utryggheten. Kanskje trenger du hjelp til å se det? Forstå det? Hva som er best, for barnet i deg og barnet ditt.

 

Uansett i hvilken situasjon du befinner deg, om det er midt i en kamp for å overleve. Kanskje er det på vei tilbake til livet? Dersom du har barn, er det viktig å hjelpe seg selv. Kanskje til og med det barnet du en gang var. Barnet i deg. Jeg vil imidlertid på dette punkt kort nevne, at ikke alle som opplever vold, være seg psykisk eller fysisk, og rusproblematikk i voksen alder, kjenner det igjen fra oppveksten. Likevel er det skadelig for både deg og barnet ditt. Det er særdeles viktig å ta tak i problemet, ellers kan slekter følge slekters gang. Ditt barn, får muligens et barn i fremtiden. Og vi som foreldre bør kjenne litt på ansvaret vi bærer på. Det er først når du forstår at du trenger hjelp, at du står du i posisjon til å hjelpe barnet ditt. Hva trenger du, for å kunne gi barnet ditt en god oppvekst? Hva kan gjøre deg til den omsorgsfulle og trygge personen, som barnet ditt har så stort behov for?

 

Det kan være å bryte ut av en skadelig relasjon. Finne et støtteapparat. Økonomiske midler for å opprette den trygge plattformen og det stabile livet du sårt trenger, for å være en god mamma eller pappa. Kanskje trenger du nødhjelp fra et krisesenter? Kanskje er det nødvendig å anmelde forholdet? Kanskje trenger du bare en ny start? Veldig ofte trenger man noen å snakke med. En psykolog? En familieterapeut? Kanskje er du i ferd med å forlate krisesenteret? Du trenger å reetablere hverdagen. Nytt sted å bo? Økonomisk bistand fra NAV? Det forekommer også at en hemmelig bostedsadresse kan være nødvendig. Det jeg her beskriver, er hyppig fremgangsmåten for å hjelpe barnet ditt. 

 

Barnejuristen - for barnet i deg og barnet ditt. Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg også gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Når 200 barn årlig tas fra foreldrene sine...

..må det vel være noe riv ruskende galt med systemet? Jeg vet ikke om du har fått det med deg, det er et brennhett tema i media om dagen. Hovedårsaken for at de omtalte barna fjernes fra foreldrene sine, er at en av foreldrene har fått diagnosen lett utviklingshemning eller lærevansker. På tross av at internasjonal forskning viser at de med tilpasset hjelp kan være gode foreldre, står barnevernet hardnakket på sitt. De står til og med på sitt, etter at diagnosen har vist seg å være feil. Ved flere tilfeller har barnevernet dukket opp bare timer etter fødsel, for å gratulere og å informere om en forestående omsorgsovertagelse. Dersom du tenker at dette er hjerterått, vil jeg være tilbøyelig til å være enig med deg. Det er imidlertid et par spørsmål som umiddelbart slår meg.

 

Hvorfor skal ikke mennesker med utviklingshemning eller lærevansker kunne være gode og kjærlige foreldre? Jeg innser utvilsomt at det finnes flere grader av utviklingshemning og at de tyngste tilfellene kan innebære store utfordringer for både barnet og den forelderen det gjelder. Men lettere utviklingshemning? Lærevansker? Og hvor går i så tilfelle grensene? En annen ting jeg lurer på er, hva med den andre forelderen? Leter man så iherdig, at man også ved denne finner feil? Hvorfor det? Er det virkelig til barnets beste? Det finnes da vitterlig nok å ta av der ute. Vi leser hver dag om grov omsorgssvikt, rus og vold. Jeg bare nevner det. En tredje ting jeg ikke helt blir klok på, er hvorfor systemet ikke bruker tid og ressurser på å tilegne disse menneskene kunnskapen de trenger, slik at de kan bli de fantastiske foreldrene de ønsker å være. Det ville muligens vært i barnets interesse, eller? En siste ting. Er det enklere å plassere et spedbarn i fosterhjem, adoptere det bort ved tvang, enn å investere den tiden det tar å gi barnet muligheten til å vokse opp hos de biologiske foreldrene sine? Spiller økonomiske hensyn en rolle?

 



 

Det er en forskningsrapport fra NTNU som fremlegger resultatene om at 200 barn fratas foreldre med lærevansker eller utviklingshemning hvert eneste år i Norge. Det som gjør det hele betenkelig, rent bortsett fra at disse foreldrene som oftest ikke får en mulighet til å vise seg kompetent til å ta seg av barnet sitt, er at fremgangsmåten med stor sannsynlighet bryter med kravene i EMK artikkel 8. Med andre ord, kan det være tale om menneskerettsbrudd. Det er svært alvorlig for vårt lille land. I følge Regjeringsadvokaten har faktisk så mange som åtte barnevernssaker gått gjennom nåløyet i menneskerettsdomstolen i Strasbourg og venter nå på behandling.

 

Barnevernet har altså med utgangspunkt i at for eksempel mor er psykisk utviklingshemmet, konkludert med at hun mangler omsorgsevne. På tross av at diagnosen har vist seg å være feil, står barnevernet fast ved sin beslutning. I de fleste tilfellene, er foreldrene ikke gitt en sjanse til å vise sin omsorgsevne og i de tilfellene de faktisk er gitt denne muligheten, er de under så strengt oppsyn, at det kan være vanskelig for nybakte foreldre å stå til forventningene. Og hvem setter egentlig standarden til disse forventningene? Og retter man disse forventningene mot alle foreldre? Det er nemlig uavhengig av om det foreligger en diagnose eller ei, lovpålagt, at det i de tilfellene barnevernet mistenker at foreldrene ikke har tilstrekkelig omsorgsevne, skal settes i gang tiltak og veiledning før man overtar omsorgen. Det skal imidlertid understrekes at barnets beste er det primære, og det forekommer naturligvis at mennesker med disse diagnosene ikke kan ha barna sine hjemme. Men er man diagnostisert med utviklingshemning eller lærevansker, er det slett ikke ensbetydende med at barnevernet bør overta omsorgen. I Sverige har man for eksempel hatt stor suksess med å sette i gang veiledning og tiltak. Problemet for mennesker med kognitive vansker, er nemlig ikke å elske barna sine, det er tvert i mot å lære på vanlig måte. Dersom man lager et tilpasset opplegg for foreldre med utviklingshemning, vil man altså i mange tilfeller oppnå at barna kan bli hos sine biologiske foreldre, samtidig som barna opplever tilvenningen som trygg. Dette må jo anses å være til barnets beste? 

 

Sett i sammenheng med alle de barna som vokser opp i kognitivt friske familier, men med det totale fravær av omsorgsevne, må man mildt sagt kalle dette skandaløst. Det å være en omsorgsfull mamma eller pappa, kan da ikke avgjøres av diagnoser som lærevansker eller utviklingshemning. Eller kan det? Jeg tror jo at det å vise omsorg, det å vise kjærlighet og det å skape trygge rammer for et barn, ikke nødvendigvis forhindres av disse diagnosene. Egoisme derimot. Rus. Vold. Men mennesker med et sterkt ønske om å bli foreldre, som møter utfordringer gjennom lærevansker eller lettere utviklingshemning bør hjelpes. De bør oppmuntres og veiledes, ikke straffes. Og selv om tilvenningen tar litt lengere tid enn for foreldre uten diagnoser, bør det jo være hensiktsmessig å bruke den tiden. Ikke minst samfunnsøkonomisk. Eller er det mer samfunnsøkonomisk og adoptere barnet bort ved tvang? Sverige viser i alle fall til gode resultater hva tilvenning og opplæring angår. Der får foreldrene hjelp med alt fra lekselesing med barna, renhold og betaling av regninger. Opplæringen skjer stort sett i hjemmet. Har vi noe å lære her?

 


 

Hvorfor ser vi da at foreldre med diagnosene utviklingshemning og lærevansker får så lite gjennomslagskraft her i Norge? Hvorfor fastholder barnevernet sine vedtak om omsorgsovertagelse, fratagelse av foreldreansvar og sågar tvangsadopsjon i disse sakene? Kan det være at de bruker det indirekte, for å formidle at fordi disse foreldrene er utviklingshemmet så er også deres mulighet til å ta i mot veiledning så begrenset, at de ikke helt ser vitsen? Ja, det mener faktisk Jan Tøssebro, direktør for samfunnsforskning ved NTNU. Personlig, vil jeg jo tro at det ikke harmonerer så godt med FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne heller. De siste dagene har jeg både lest og hørt, at det å få barn ikke er en menneskerett. Nei, det er kanskje ikke det? Men det er heller ikke oppstilt noen formelle krav. Vi må ikke bestå noen eksamen for å sette barn til verden. Det vi imidlertid må, er å behandle barna våre med omsorg og kjærlighet. Andre igjen, vektlegger at barnevernet er til for å verne barna. Ja, det er faktisk helt rett oppfattet. Men det kan ikke gå på tvers av rettsvernet forøvrig likevel. Det kan ikke bli utrygt å sette barn til verden, i tilfelle noen mener at det foreligger en diagnose om lærevansker eller lettere utviklingshemning. For det synes faktisk så usikkert på nåværende tidspunkt, ettersom diagnosen i flere av dissa sakene har vært ukjent for vedkommende det gjelder. Det har også ved flere anledninger skjedd, at diagnosen bare er satt midlertidig i barndommen og tilbakevist i voksen alder. Hvilke holdepunkter finnes da for å fjerne barnet fra sine biologiske foreldre? Jeg finner dem ikke? Handler det om prinsipp? Det kan jo faktisk se slik ut, når barnevernet ikke mener at den andre forelderen, som ikke har noen diagnose, heller ikke egner seg. Høy alder har blitt nevnt. Apropos høy alder, jeg leste nylig om en dame som fikk sitt første barn med femtisyv. Jeg bare nevner det. Det kan vel ikke være noen tvil? Når 200 barn årlig tas fra foreldrene sine, må det vel være noe riv ruskende galt?

 

En erfaren menneskerettsdommer har uttalt, at når hele åtte barnevernssaker venter på behandling i menneskerettsdomstolen i Strasbourg, er det å anse som et ekstremt alvorlig varsel til Norge. Fra Strasbourg til Norske myndigheter. Og det er virkeligheten per i dag. Åtte saker. Jeg personlig, lurer på hva de har å si til de sakene hvor diagnosen til og med i etterkant har blitt tilbakevist, og barnevernet likevel står på sin avgjørelse om omsorgsovertagelse. Det er jo faktisk sånn, at foreldrene står i fare for aldri å se barna sine igjen. Og barna, de får aldri anledningen til å etablere et forhold til sine egne foreldre. Det er ikke å verne barna det, det er rett og slett en skandale. For både barna og foreldrene. Til og med Bufdir innrømmer at kompetansen i barnevernet er for dårlig. De uttaler at de er opptatt av å bedre kvaliteten i norsk barnevern, og at det ikke er noen tvil om at det på mange områder eksisterer kompetansesvikt.

 



 

Jeg vil med dette innlegget, overhodet ikke si at barnevernet ikke gjør gode ting. Det må det ikke herske noen tvil om. Barnevernet har hjulpet mange barn, med skjebner de aldri skulle vært nødt til å oppleve. De har grepet inn i mange saker og reddet mange barn i nød. Likevel kan det ikke unnskylde det som skjer med barna til lettere utviklingshemmede her til lands. Det kan ikke forklare prioriteringen av å fjerne barn fra foreldre, som faktisk kan tilegne seg kunnskapen til å ivareta barna sine. Det er her slett ikke snakk om foreldrevern, dette inngår i et helt normalt norsk rettsvern. 

 

Har du behov for juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Gratulerer med morsdagen!

I dag har jeg lyst til å dele noen litt mer personlige tanker med deg. Et litt annet blogginnlegg enn det du kanskje hadde sett for deg. Mange vil nok forvente at jeg skriver litt om hva slags egenskaper en mor bør ha, for å være en god mamma. Jeg er jo over gjennomsnittet opptatt av, at vi foreldre gir våre barn det aller beste av oss. Jeg skrev jo litt om hva jeg mener definerer en god pappa på farsdagen. Det må eventuelt bli til neste år, for i dag føler jeg for å være litt personlig og se ting fra et litt annet perspektiv. I beste fall, kan det kanskje oppfattes som en påminnelse for noen. I verste fall, er det bare mine stille tanker på en dag som denne.

 


 

Det er morsdag i dag. Dagen mødrene hedres og dagen feires på varierende dato i forskjellige land. Her i Norge feires morsdagen den andre søndagen i februar, altså i dag. Morsdagen ble, her til lands, arrangert av religiøse organisasjoner med Dorothea Schjoldager og Karen Platou i spissen. De to kvinnene fikk i 1918, ved hjelp av ideelle organisasjoner, forretningsfolk og massemedia, gjennomslag for å etablere den årlige begivenheten for mødre her til lands. Både dagen og hyllesten har blitt opprettholdt og vi feirer den som aldri før, ved å påskjønne og feire mødrene våre.

 

Dette er min tredje morsdag og jeg velsigner den dagen jeg fikk lov til å bli mamma. Jeg ser frem til mange morsdager hvor veslemor kommer med små oppmerksomheter, både egne kunstverk og små skatter hun har vært å handlet på egenhånd. Jeg forestiller meg kaffe på senga kanskje og kreative frokoster som bare barn kan stelle i stand. Etterhvert som hun vokser til, håper jeg hun fremdeles ønsker å tilbringe litt tid sammen med meg, på dager som i dag. Ja, ellers også naturligvis. Og når hun etterhvert får sin egen familie, så ville det gjort meg lykkelig om hun ikke glemmer meg helt. Kanskje lar hun meg få ta del i sine egne morsdagsfeiringer. Det er i alle fall en vakker tanke. Tiden flyr, ikke minst er tiden forgjengelig. Jeg husker selv hvordan jeg som lita jente planla morsdagen for min egen mamma. Jeg lagde små kreasjoner, som jeg pakket inn med kjærlighet. Ikke gamle jenta, vekte jeg henne med både kaffe og frokost på senga. Og da jeg ble eldre, gikk jeg målrettet inn på glassmagasinet for å kjøpe noe helt spesielt til henne. Jeg husker hvor stolt jeg var når hun pakket opp. Vi har alltid feiret morsdag i vår familie. Så sant jeg har vært i landet, har jeg feiret henne med tiden min.

 


 

Min tredje morsdag, og veslemor har fremdeles ikke noe begrep på konseptet. Jeg har imidlertid kjøpt roser til henne, som jeg har gjort hver eneste fredag siden hun ble født. Men jeg spurte henne om hun hadde lyst til å tegne en tegning til meg, og det hadde hun. Gratulerer med dagen sang hun, og minnet meg på at jeg ikke har bursdag før til sommeren. Hver dag er en fest med den vesle tulla mi. Hver dag er en gave. Jeg skulle så gjerne visst hva mamma og jeg gjorde, på hennes tredje morsdag. Om vi feiret den? Om jeg kanskje tegnet en tegning til henne? Mamma fikk meg, langt yngre enn jeg var da jeg fikk datteren min. Jeg var nesten dobbelt så gammel. Ikke så altfor langt unna i alle fall. Likevel håper jeg, at jeg får tilbringe mange morsdager sammen med datteren min. Jeg fikk førtifem morsdager sammen med mamma.

 

Mamma døde første nyttårsdag. Det er fremdeles en fersk sorg som fyller hjerte mitt og et vemodig savn. Hun døde i tillegg brått og uventet. Det innebærer at jeg har så mange ting jeg skulle ha sagt. Så mange ting jeg ville gjort. En blomst jeg så gjerne skulle gitt. Mammaen vår, er som regel en person de fleste av oss aldri regner med å miste. Med mindre det foreligger sykdom eller alderdom. Jo, mamma var ikke helt frisk, men hun var ikke så syk heller. Og hun skulle ha feiret syttiårsdagen sin i Juli. Vi så hverandre et par dager i forveien og snakket sammen på telefonen samme dag som hun døde. Vi skulle egentlig innom henne, for å vise frem vesla i den fine ulldressen hun fikk av mamma til jul. Og plutselig er hun borte. For alltid. Aldri mer skal vi ses, aldri mer skal vi snakke sammen. Jeg har flere beskjeder fra henne på telefonsvareren min, de fleste er korte beskjeder om å ringe henne tilbake. Jeg hørte på dem i går kveld. Tårene gjorde meg selskap og forløste litt av smerten i hjerteregionen. Men i dag er den tilbake. Sorgen. Jeg har hele tiden et behov for å ringe henne. Hun forsto de små rare tingene, og hun ville forstått den hjelpeløse følelsen som har et jerngrep på meg i dag. Jeg har så lyst til å kjøre bortom med en blomst. Hun bodde bare fem minutter unna. Gi henne en klem og gratulere med morsdagen. Men leiligheten hennes er tom, vi har vasket ut, søster og jeg. Det som en gang var et hjem, er bare hvite vegger og et minne. Selv om det bare er halvannen måned siden jeg sto midt i stuen hennes. Midt i livet hennes. Det å høre stemmen hennes på svareren er såvel trøstende, som det er opprivende. Trøstende, fordi det er spor fra hennes nylige eksistens. Opprivende, fordi historien er ferdig. Jeg kan ikke lenger ringe tilbake. Historien om mamma er ferdigskrevet. Ingenting kan endre på det. Men vi har selvfølgelig minnene. Fremdeles er sorgen for fersk, jeg klarer ikke helt å trøste meg med minnene ennå. Jeg kan imidlertid finne noe trøst i mange av tingene hennes, som har flyttet inn her hos oss. Lukten av henne, som jeg fremdeles kan ane. Bildet som står fremme, ved det brennende lyset. Jeg spør datteren min hver dag, om hvem vi skal tenne et lys for. ?For mormor og glede?, sier hun, lille vakre. Og spør du henne hvor mormor bor nå, så slår hun seg lett på brystet og svarer; ?i hjertet mitt?. Jeg vet ikke en gang om hun vil kunne huske mormor. Jeg er så redd for at hun skal glemme. Jeg er redd for at jeg skal glemme. Selv om jeg vet, at jeg aldri kan komme til å glemme kvinnen som ga meg livet. Som ga meg muligheten til å få bli mamma selv.

 


 

Det skulle ha vært mammas førtisjette morsdag i dag. I stedet for å gi henne en god klem, en bukett med blomster og ettermiddagen vår, vil vi reise ut på grava å legge ned en krans og tenne et lys. Det står kun et hvitt kors på grava hennes. De har ikke rukket å sette opp gravsteinen ennå. Denne morsdagen, er den første av mange, hvor jeg må gi henne en takk ved grava. Denne morsdagen er fylt med vemod og savn. Jeg vet at det vil føles enklere til neste år. Men jeg vil alltid savne å gi henne den blomsten, den gaven, den klemmen. 

 

Dersom jeg i all ydmykhet får lov til å gi et råd. Gi moren din en blomst i dag. Gi henne en klem. Uavhengig av om dere er nære eller ei, så er det mammaen din. Hun ga deg livet. Hun ga deg helt sikkert mye mer enn det også, mødre gjør jo gjerne det. Gi noe tilbake. Fortell hva du føler for henne. I morgen kan det være for sent. Det er jo tross alt morsdag.

 

Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere alle de andre mødrene der ute. Jeg formoder at det er en grunn til at det blir gjort stas på dere i dag. Godt jobba! <3

 

Har du behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Se meg, redd meg!

 

Vi snakker så ofte om det å se og bli sett. Hva mener vi egentlig når vi sier disse tingene? Det er tatt i bruk mange nye slagord i kampen om barns rett på en voldsfri oppvekst. Jeg ser. Se meg. Redd meg. Men hva er det vi egentlig ser etter? Hva ville barna ønsket at vi skulle sett? Jeg har tenkt mye på det de siste dagene, for jeg er helt overbevist om at vi er nødt til å se, de som trenger å bli sett. Jeg lurer bare på, om vi noen ganger ikke ser skogen for bare trær.

 

Når ting som aldri bør skje, skjer rett foran øynene våre. Ser vi da? Eller er vi blitt så vant til å lete etter det spesielle, at vi ikke synes det åpenbare er spennende nok? Ufint spørsmål kan du nok si, selv om jeg synes spørsmålet er på sin plass. Jeg blir nemlig veldig provosert, når et lite barn på familiedag i akebakken mishandles rett foran øynene på en hel hær av småbarnsforeldre. Er vi så opptatt av vårt eget og oss selv, at vi ikke orker å blande oss inn? Eller er det mer komfortabelt å engasjere seg fra sofakroken? Vi pusher gjerne noen kroner over til veldedige formål, så lenge vi kan fryde oss i ro og mak over krimmen på TV etterpå. Vi uttaler oss svært gjerne politisk korrekt i det gode selskap, men gir vi kanskje litt blaffen når lysene slukkes? På samme måte legger vi gjerne ut hvor engasjerte og empatiske vi er på sosiale medier, men gir fullstendig F i det barnet som utsettes for vold rett foran øynene våre? Hva skjer med samfunnet vårt egentlig? Hva skjer med oss?

 


 

Forrige helg var et uskyldig lite barn sammen med foreldrene sine i akebakken, ikke så fryktelig langt fra her jeg bor. Superkult for ungene, tenker vi jo gjerne. Og det burde det jo også være. Dette lille menneske hadde det imidlertid ikke så innmari kult. Barnet var trist. Barnet gråt. Det var utvilsomt noe galt. Årsaken kjenner jeg ikke til, men det er heller ikke det som er avgjørende. Jeg vet heller ikke hvordan du hadde håndtert det, men jeg håper og tror, at de fleste av oss ville satt oss på huk og spurt barnet vårt hva som er i veien. Hvorfor det er så ute av seg? Hva kunne vi gjort, for at barnet ville følt seg mer vel? Er du sulten? Er du tørst? Fryser du? Har du slått deg? Er det noe jeg ikke forstår? Også ser jeg faktisk levende for meg en liten klem. Trøst. Omsorg. Men dette lille barnet jeg snakker om, ble båret avgårde på en særdeles upraktisk og helt sikkert ubehagelig måte. Og om ikke det hadde vært nok, ettersom det fortsatte å gråte, ble det bare sluppet i bakken. Noen ville sågar sagt kastet i bakken. Plukket opp igjen, for så å bli sluppet i bakken igjen. At barnet ikke roet seg, hadde kanskje sine helt naturlige årsaker? Jeg hadde grått selv, dersom jeg ble utsatt for den samme skjødesløse og stygge behandlingen. Ja, jeg vil kalle det vold. Det kan jo ikke kalles omsorgssvikt? Barnet falt ikke i bakken, for deretter å bli liggende. Nei, jeg kaller det vold. Det ble brutalt sluppet i bakken, fordi det ikke sluttet å gråte. Hvorfor gråt barnet? Og hva gjør vi når barna våre gråter?

 

Hva som er adekvat oppførsel fra omgivelsene i en slik situasjon, er jeg sannelig ikke sikker på. Heldigvis ser man ikke slik oppførsel hver vinter i akebakken. Jeg er imidlertid overbevist om at historien jeg forteller deg bør ha vekket oppsikt. Den gjorde imidlertid ikke det. I alle fall medførte den ikke at barnet omgående ble sett. Reddet. Joda, flere av de mange menneskene i akebakken så det, men ikke på den måten slagordene oppfordrer til. Folk reagerte litt indignert. Som om de ikke ønsket å se, det de nettopp hadde betraktet. Hva får oss mennesker til å overse et barn i nød? Hva får oss til å ignorere det? Er det fordi vi driver med slike ting bak lukkede dører selv? Eller er det fordi vi slett ikke er så engasjerte som vi vil ha det til? Neida, jeg ønsker ikke å være ufin. Jeg forsøker ikke å provosere heller. Jeg vil bare få deg til å se det helt åpenbare. Det som skjer rett foran øynene dine. I samme åndedrag, vil jeg veldig gjerne be deg om noe. Jeg håper det er greit? Når vi snakker om det å se og å bli sett, kan vi ikke være enige om at det umiddelbare og nære inkluderes? Det vi betrakter med det blotte øyet, er ikke det å se? Jeg ser. Se meg. Redd meg.

 



 

Barnet som utallige ganger, så skjødesløst og brutalt ble sluppet i bakken fordi det gråt, hadde godt av å bli sett. For midt inne i folkemylderet, var det faktisk et menneske som så. Jeg er så utrolig glad for at noen så dette barnet. Men ikke bare så dette mennesket, det handlet også. Det ble tilkalt politi og det ble foretatt en anmeldelse av forholdet. Når mennesker behandler barna sine på den måten, i påsyn av en hel armé av småbarnsforeldre, hva er disse menneskene kapable til bak lukkede dører? Ett menneske, av flere hundre, så at et barn ble behandlet på en totalt uverdig måte og gjorde noe for å forhindre at det skulle skje igjen. Jeg vet ikke om det finnes fullgode svar, men jeg er alvorlig bekymret. Hva skjer med oss mennesker? Har vi ingen empati på nært hold?

 

Det er jo ikke mange dager siden vi leste om en sytten år gammel jente også, som ble knivstukket på en buss full av folk. Ikke ett menneske hadde løftet en finger for å hjelpe. Jo, politiet gikk ut med en melding i etterkant, om at man ikke bør utsette seg selv for fare i en bevæpnet situasjon. Men hva om det var din datter? Hva om det var ditt barnebarn? Ville du ikke ønsket at noen instinktivt grep inn? Ville ikke du gjort det? Jeg hadde håpet det bygde på et urinstinkt. Det gode i oss. Det hadde kanskje holdt med en avledningsmanøver? Men total ignoranse? Folket hadde kanskje vippsa over noen kroner til et veldedig formål kvelden i forveien? Den gode gjerning utført? Jada, jeg er litt ufin nå. Beklager det. Likevel er det bare ord, og de er tross alt rettet mot voksne mennesker. I verste fall kan de oppfattes som provoserende og da får jeg gjerne så hatten passer i kommentarfeltet. Jeg tåler det.

 

Kanskje synes du jeg har for høye forventninger til omgivelsene? Kan selvfølgelig tenkes. Likevel leser jeg hver eneste dag i landets mange aviser, hvor viktig det er å vise solidaritet, medfølelse og nestekjærlighet. Kommentarfeltene er fulle av opprop, fordømmelse og sinne mot de som ikke er enige. Og for deg som vil påpeke nyansene! Jeg er meg nyansene bevisst, og synes både medfølelse og nestekjærlighet er helt avgjørende egenskaper for oss mennesker. La oss være åpne og imøtekommende. Vi må imidlertid makte å utvise disse egenskapene på nært hold også. Ovenfor venner, naboer og andre i vår umiddelbare nærhet. Se meg. Redd meg. Jeg snakker i første omgang om barna. De uskyldige små. Er det for mye forlangt? Er vi så langsynte blitt, at vi trenger distansen for å gjenkjenne nøden i vår nestes øyne? Du skal elske din neste, står det i bibelen. Hvem er vår neste, hvis ikke barna?

 

Heldigvis var det som jeg nevnte, et menneske med nestekjærlighet i akebakken forrige helg. Det var noen tilstede, som så barnet. Noen viste handlekraft og fikk opprettet en sak. Vi må anta at forholdet etterforskes og det gjenstår bare å håpe, at det ikke er så ille som det så ut til. Men dersom det er det, så var det noen som så, som reddet. Det innebærer at inne i folkemengden et sted, kan det faktisk eksistere både nestekjærlighet og handlingskraft. Det gjør meg optimistisk. Vi kan hvis vi vil. Jeg ville bare minne oss på det. I tillegg ville jeg utrette en takk til vedkommende, som gjorde nettopp det vi oppfordrer til. På vegne av alle oss som ønsker å se barnet, redde det, tusen takk!

 

I tillegg ønsker jeg deg en fortsatt fin dag! <3

 

Skulle du trenge råd og tips, ta gjerne kontakt med Barnejuristen. Har du behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Når barn opplever døden

...er det en livskrise de skal lære å håndtere. Men hvordan?

I løpet av livet vårt, er vi mennesker utsatt for mange forskjellige kriser. Noen innebærer også tapet av nære og kjære. Stort sett klarer vi voksne å håndtere tapet, fordi vi har blitt vant til å håndtere hverdagen med sine gode og mindre gode sider. Likevel finnes ingen fasit på hvordan vi skal sørge eller klare å leve videre med tapet av de vi har vært så glade i.

 

Jeg fikk en hyggelig mail av en barnehagestudent, som ville vite mine tanker rundt det å ivareta barna best mulig, ved tap av omsorgspersoner. Jeg synes ikke bare temaet var spennende, jeg følte meg personlig berørt, ettersom min lille datter nettopp mistet mormoren sin og jeg mistet mammaen min. Jeg har i den sammenheng gjort meg noen tanker om temaet på et personlig plan, og så meg nødt til å finne ut hvordan man på best mulig måte behandler en sorgreaksjon med små barn. Kjære deg, som studerer til å bli barnehagelærer og kjære dere andre, som skulle ha personlig interesse for temaet. Her kommer et blogginnlegg til dere.

 

Det finnes ingen eksakte tall over hvor mange barn som hvert år mister foreldre i Norge. Det antas at rundt 4% av barn i den vestlige verden mister én eller begge foreldrene før de fyller 18 år. Alene rundt 700 barn og unge under 18 år mister én forelder som følge av kreft, i løpet av ett år. Det innebærer, at det i løpet av noen få år er flere tusen barn som opplever tap av foreldre på denne måten. I tillegg mister barna våre steforeldre og besteforeldre. Totalt sett, betyr det at det til enhver tid befinner seg mange tusen barn i norske barnehager, som allerede har opplevd store tap i livet. Når vi mister noen som egentlig er umistelig, hvordan kan vi støtte barnet vårt best mulig? Kriser kan for oss alle være dramatiske hendelser som skjer brått, eller det kan være et sykdomsforløp som gradvis utvikler seg. Uansett vil vi voksne måtte bistå barna i deres prosess, for å lære dem å håndtere situasjoner som utvilsomt vil komme til å prege livet deres.

 


 

Når små barn utsettes for en krise eller en sorg, kan det være totalt usynlig for omgivelsene. Andre ganger kan det være mer fremtredende. Like fullt er det barnets egen opplevelse av situasjonen som blir avgjørende. Det jeg mener med det, er at de opplevelsene vi voksne kanskje anser for å være overkommelige, kan oppleves som svært truende for et lite barn som ikke evner å se situasjonen fra et voksent perspektiv. På lik linje, kan de opplevelsene som utløser en krise for oss foreldre, ikke nødvendigvis medføre en krise for et barn. Dette har selvsagt mye med livserfaring, eller mangelen på den å gjøre. Likeledes har det med modning og forståelsen av situasjonen å gjøre. Det at noen blir borte, for alltid, er ofte vanskelig for et barn å forstå. Hva er alltid? Barna er ikke så ulike oss voksne. De sørger på svært mange forskjellige måter. De uttrykker savn, fornektelse og sorg på lik linje som oss. Barna kan også reagere med sjokk, protest og med sterke følelsesmessige reaksjoner. Dette utvikler seg ikke sjelden til sårbarhet, uro, sinne eller kanskje også trass. Hvordan kan vi, i barnets umiddelbare nærhet, på best mulig måte lære barnet å håndtere alle disse følelsene?

 

En sorgreaksjon kan like gjerne oppstå gjennom somatiske reaksjoner, som mageknip, hodepine, søvnvansker, mareritt og påfølgende oppvåkning og redsel. De kan bli urolige og få vanskeligheter med å konsentrere seg. Sorgen kan til og med fremkomme uregelmessig. Det vil si, at sorgen kan komme i rykk og napp, som om du slår av og på en bryter. Glad i det ene øyeblikket og fryktelig trist i det neste. Likeledes er det ikke uvanlig at de kan føle på skyld, og det er særdeles viktig å frigjøre barnesinnet fra den slags ansvar. Noen barn vil trenge tid for seg selv i prosessen, og andre igjen får et økt behov for nærhet, trygghet og forståelse.

 

Nå er det jo et faktum, at barna våre tilbringer det meste av dagen sammen med andre enn oss. Da blir det også ekstra viktig at disse menneskene, som de ansatte i barnehagen, informeres, slik at de kan støtte barnet når du som forelder ikke har anledning. Det kan også være en idé å informere barnehagen om hvordan man har valgt å angripe sorgprosessen, slik at barnehagen kan støtte opp om den. Hvordan forklarer man at noen er blitt borte for alltid? Og igjen, hva er alltid? Det er viktig å kunne føle seg trygg på at barnehagen ivaretar barnet, og at de ansatte kommuniserer godt med det. Helt avgjørende er også en god kommunikasjon mellom foreldre og de barnehageansatte, både når sorgen er mest akutt og i den påfølgende tiden.

 

Selv om barn reagerer veldig ulikt, er reaksjonene deres i stor grad avhengig av hvordan vi voksne møter dem. Hvordan vi snakker og viser omsorg. Dette vil åpenbart gi grunnlaget for egenmestring av reaksjoner, tanker og følelser. Med det som utgangspunkt, er det viktig at omsorgen sørgende barn mottar, er noenlunde lik hjemme og i barnehagen.

På grunn av individualiteten, er det vanskelig å oppstille noen fasit, det sentrale blir imidlertid å finne frem til rutinene som er med på å trygge nettopp ditt barn. Som oftest er det aller beste å opprettholde forutsigbarheten, slik at hverdagen forløper så normalt som mulig. At tidspunkt for måltider og leggetider inneholdes. De øvrige omgivelsene vil også bidra med trøst, som teddybjørnen eller dukken for eksempel. Tryggheten er avgjørende.

 



 

Det å se omsorgspersonen forlate barnehagen om morgenen, kan være vanskelig når barnet er i sorg. Separasjonen kan føles truende. Det er i slike situasjoner viktig å trygge barnet på at forelderen kommer tilbake. Dette kan ikke gjentas for ofte. Foreldre bør trygge barnet, om at de kommer å henter som vanlig. Barnehagepersonalet bør likeledes forsikre barnet, om at forelderen kommer tilbake akkurat som i går. For mange sørgende barn, vil behovet for å sette ned tempoet være nødvendig. At det blir funnet tid til de gode samtalene. Svar på de spørsmål barnet måtte ha. At de voksne lytter. Det kan likeledes være godt for barnet, dersom det inviteres til en dialog om tanker og følelser. Kanskje går barnet med bekymringer. En omsorgsperson er blitt borte. Vil den andre også kunne forsvinne? For et lite barn kan det være et helt avgjørende spørsmål. Barnet kan også få behov for å forholde seg til sitt eget tempo i sorgperioden. Vi er alle ulike og er rett og slett avhengige av den tiden vi trenger, til å prosessere et tap på. La barnet få den tiden det trenger. Like viktig, er det å la barnet utfolde seg. Ofte uttrykker de egne opplevelser gjennom lek og aktiviteter. Det er en del av deres sorgprosess. La det tegne, forme og leke.

Barnet kan imidlertid reagere annerledes på situasjoner i hverdagen enn hva det vanligvis gjør. Sinne, frustrasjon og gråt kan ofte være et resultat av små konflikter. At omgivelsene møter barnet med forståelse og tålmodighet er avgjørende, det er viktig å støtte barnet i sorgen. Det å bekrefte følelsene, vil være det samme som å tillate det å vise følelser. Like viktig er det, dersom omsorgspersonen skulle gråte, å fortelle barnet hvorfor du som forelder er trist. Fortell at det på ingen måte er farlig at du gråter. Barnet vil nok ha behov for å trøste, det er imidlertid viktig at det ikke blir deres ansvar.

 

Å forklare hva som har skjedd er viktig. Dersom sorgen skyldes et dødsfall, er det misvisende å fortelle at vedkommende sover eller har reist bort. Det kan medføre at barnet venter på at det skal våkne, eller komme tilbake. Fortell heller at den døde ikke kommer tilbake, samtidig som du bevarer minnene om den avdøde. Barnet vil på den måten kunne vende tilbake til det som skjedde i tankene, og vil finne trøst i minnene. Likeledes kan det åpne for en ny og nødvendig samtale om at vedkommende er borte. Vi voksne skal nemlig passe oss for å undervurdere barns behov for å forstå. Forklaringen må likevel tilpasses barnets alder. Det er ingenting i veien for å være åpen og ærlig, uten å gi et for detaljert innblikk i selve hendelsen. Det å vektlegge sannheten, kan forhindre frykt. Flere gjennomganger kan bli nødvendig. Dermed er det så viktig å lytte til barnet når det åpner rundt sine egne tanker og bekymringer. Barn kan ha problemer med å arkivere egne følelser, det å snakke om dem kan hjelpe å sortere. Barnet må alltid få beholde sitt eget perspektiv, selv om det kanskje ikke evner å beskrive det med ord.

 


 

Helt avhengig av barnets alder, kan det ved dødsfall være greit å la det delta i ritualer. Like viktig er det imidlertid å forberede barnet på hva som kommer til å skje. Gode forklaringer underveis og oppfølgende samtaler med eventuelle svar på spørsmål, kan trygge barnet i situasjonen.

 

Dersom du er den gjenlevende omsorgspersonen og selv åpenbart har gjennomgått en krise, vil det kunne være naturlig å engste seg for barnet. Du ser kanskje overhengende farer og er redd for at noe skal inntreffe? Det er helt naturlige mekanismer ved tap av nærstående. Det å sjekke barnets sikkerhet uten at barnet nødvendig legger merke til det, kan være greit. Det å skjerme seg fra historier som forsterker bekymringene, er særdeles viktig. For både deg og barnet ditt. Det kan en periode være vanskelig å bidra med sin fulle tilstedeværelse, når en selv er sterkt påvirket av sorg. Husk i slike situasjoner å takke ja til hjelp fra familie og venner, slik at du raskt vinner tilbake styrken til å være tilstede for barnet ditt.

 

Skulle du trenge råd og tips, ta gjerne kontakt med Barnejuristen. Har du behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Når bruddet er et faktum. Hva med barna?

Har du noen gang opplevd å sitte på sengekanten å betrakte barnet ditt? Kjent hvordan hjertet svulmer av kjærlighet? Når maktesløsheten av ikke å få gjort godt nok for det vakre mennesket som ligger der inntreffer, aldeles uskyldig og ren for noe som helst negativt? Det negative er det gjerne vi voksne som bidrar med. Har du noen gang spurt deg selv hvordan barnet ditt opplever det, når samlivet deres, utgangspunktet for barnets eksistens, går mot slutten? Har du ikke? Da er det kanskje på tide? Det er utvilsomt et spørsmål vi bør reflektere litt rundt. Uansett.

 

Det er alltid vanskelig å avslutte noe som har resultert i felles barn. Tusen spørsmål, som man aldri helt har tatt stilling til dukker opp. Og nettopp fordi man aldri så noen grunn til å berøre temaet, kan man risikere å møte på andre tanker og reaksjoner enn forventet. Ta for eksempel barnefordelingen. Fordelingen av barnas tid ved samlivsbrudd, kan være et konfliktfylt tema når ekteskapet er over, eller samboerskapet oppløses. Et barn har i utgangspunktet rett til kontakt med begge foreldrene, men hvordan man løser dette med barnefordeling varierer veldig. Det som imidlertid er helt avgjørende, er barna. Deres rettigheter. Deres beste.

 



 

Barnejuristen opplever at de vanligste spørsmålene som dukker opp ved et samlivsbrudd, dreier seg om foreldreansvar, barnets faste bosted og samværsrett. Det er imidlertid ytterst viktig å ikke glemme prinsippet om barnets beste, midt oppe i en familieoppløsning. Det er vanskelig nok for barna å forholde seg til at foreldrene går hvert til sitt. Det er vår oppgave som foreldre, å gjøre prosessen så skånsom for barna som overhodet mulig. Å passe på at barna ikke må ta regningen for våre valg.

 

Foreldreansvar

Foreldreansvaret innebærer at barnet har krav på omsorg, trygghet og kjærlighet fra foreldrene sine. Det å ha foreldreansvar innebærer plikter. Plikter til å ta gode avgjørelser som gjelder barnets personlige forhold. Dette kan være valg av navn, trosretning, valg av barnehage og skole. Det må også gis samtykke til søknad om pass, flytting til utlandet og medisinske inngrep, ved delt foreldreansvar. Dersom foreldrene har vært gift, vil de automatisk fortsette å ha felles foreldreansvar etter samlivsbrudd, med mindre det inngås avtale om noe annet. Det samme gjelder foreldre som har vært samboere, og som har vært registrert på samme adresse i folkeregisteret. I tilfeller der foreldrene aldri var gift og aldri bodde sammen, er Barnelovens utgangspunkt at mor har foreldreansvar alene, jf. barneloven § 35. Barneloven § 56 åpner imidlertid for at far kan kreve å få del i foreldreansvaret. Videre følger det av barneloven § 48, at avgjørelser om både foreldreansvar, fast bosted og samvær, skal avgjøres med barnets beste i fokus.

 

Barnets beste

Barneloven bygger på det grunnprinsippet, at hensynet til barnets beste er det sentrale vurderingstema for enhver avgjørelse i alle barnefordelingssaker. Barnets beste vil alltid bli et resultat av en konkret helhetsvurdering, hvor flere relevante momenter inngår. Det enkelte barns behov og interesser vil alltid være avgjørende. Dette er også i tråd med FNs barnekonvensjon artikkel 3, hvor det heter at ..."ved alle handlinger som berører barn, (...) skal barnets beste være et grunnleggende hensyn". Barnets beste kan imidlertid fremstå som et vagt begrep. Det er dermed viktig å bli kjent med flere avgjørende momenter, for å få en god forståelse av prinsippet. De momentene som vurderes i forhold til hva som er barnets beste, er blant annet status quo-prinsippet. Prinsippet handler om risikoen ved miljøskifte. Det som betraktes som miljø, er det ytre miljøet, som barnehage, skole, fritidssysler og venner. Det indre miljøet derimot, handler mer om skifte av omsorgsperson. De personlige egenskapene ved omsorgspersonen, vil også gjennomgå en vurdering. Hvem av foreldrene er mest samarbeidsvillig? Hvem av dem kan bidra til den beste og mest samlede foreldrekontakt? I tillegg vil barnets ønske få betydning. Fra barnet er 7 år, skal det gis anledning til å uttrykke sin mening. Fra barnet er 12 år gammelt, skal det legges vekt på barnets mening. Et annet viktig moment, er barnets rett på å opprettholde en samlet foreldrekontakt. Videre vil barnets følelsesmessige tilknytning bli tillagt vekt. Hvem har faktisk hatt omsorgen? Hvem føler barnet seg mest knyttet til? Det å ikke separere søsken er et hensyn som ofte får anvendelse. Ettersom søsken ofte har en nær tilknytning, vil det ikke være i barnas interesse å skille dem. Endelig, kan barnets kjønnsidentifikasjon få betydning. Da vil man se på barnets behov for kjønnsidentifikasjon, for eksempel i puberteten.

 

Fast bosted

I utgangspunktet har foreldrene full avtalefrihet, til å kunne bestemme barnets faste bosted. Avtalen kan inngås mellom foreldrene privat og med hjelp fra et familievernkontor, eller gjennom juridisk bistand. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan saken føres for retten. For foreldre som har vært gift, er det imidlertid påbudt med mekling før sak reises for retten. For foreldre som har vært samboende, er mekling frivillig.

Retten på sin side, treffer gjerne en avgjørelse på hvor barnet skal bo fast, ut fra en konkret vurdering av hva som anses å være barnets beste. Retten avgjør som regel fast bosted hos far eller mor. Heller sjelden kommer retten til at barnet skal ha delt bosted, da det er en ordning som krever et tett og godt samarbeid mellom foreldrene. Er saken først tatt inn for retten, innebærer det gjerne at samarbeidsklimaet mellom foreldrene ikke legger til rette for delt bosted. Hvilket sted som er til barnets beste å bo fast, avgjøres etter en konkret helhetsvurdering i hver enkelt sak.

 

Samvær

Samværsretten bygger på barnets rett til kontakt med begge foreldrene etter et samlivsbrudd. Det er dette prinsippet som er utgangspunktet for barnelovens bestemmelser. Barnet skal ha denne retten, selv om foreldrene ikke lenger bor sammen. Det er i utgangspunktet opp til partene å avtale omfanget av samværsretten. Dersom foreldrene ikke klarer å komme til enighet, kan saken bringes inn for en domstol. Før sak reises, skal det imidlertid foretas mekling mellom partene. Er ikke mekling gjennomført, foreligger heller ingen meklingsattest, som er en hovedregel for å få saken behandlet. Samværsretten skal innrettes i tråd med barnets beste. Barnelovens normale ordning er en ettermiddag i uken, annenhver helg, tre uker i sommerferien og jul eller påske. Det er imidlertid viktig å nevne, at lovens normalordning bare er et utgangspunkt, som nødvendigvis ikke passer for alle. Igjen, vil en vurdering av hva som er til barnets beste være avgjørende.

 


 

Hvordan tror du det vil føles i etterkant av en omfattende prosess? Der du sitter på sengekanten å betrakter barnet ditt. Med et svulmende hjerte, som bare skriker av kjærlighet. Har du tatt hensyn til barnets beste? Har du husket maktesløsheten av ikke å få gjort godt nok for barnet ditt? Hva er godt nok? Finnes godt nok? Når alt annet faller fra hverandre, er det viktig å sette seg inn i barnets situasjon. Hvordan opplever barna det å miste en forelder og samtidig bli stående midt i skuddlinjen, for kampen om foreldrenes rettigheter. Jeg tror det er usedvanlig viktig å se det hele fra et barns perspektiv. Spesielt med tanke på at barnet aldri har tatt noen valg, men er helt overlatt deres måte å håndtere deres valg på. Er det overhodet foreldrenes rettigheter som bør vurderes? Barna våre fortjener det aller beste. Vi bør være sikre på at barnas beste ivaretas uavhengig av situasjonen. Til og med når alt annet faller fra hverandre. Eller kanskje akkurat da?

 

Står du foran et samlivsbrudd? Midt i kanskje? Har du ytterligere spørsmål i forhold til foreldreansvar, barnets beste, fast bosted eller samvær? Ta gjerne kontakt med Barnejuristen. Se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på temaer Barnejuristen er opptatt av. Barna våre! <3 Takk for at du leser!

 

 

Når barnevernet kommer med et akuttvedtak,

kan det ha mange forskjellige følger. Det aller viktigste, er imidlertid at vedtaket er fattet på riktig grunnlag og i barnets beste interesse. Barnejuristen har den siste tiden hatt endel å gjøre i saker om barnevern og akuttplasseringer. Jeg ser et akutt behov for å redegjøre litt rundt vedtaket, og hva man kan gjøre dersom man er redd barnevernet skal banke på døren.

 

Utgangspunktet for denne redegjørelsen er såre enkel og har sitt opphav i en hendelse denne uken. Mandag kom barnevernet. De banket knapt på døren, før de viste frem vedtak om å akuttplassere en liten pike utenfor hjemmet. En ung mor hadde hatt et langvarig ønske om barn, og da piken så dagens lys, var lykken stor. Dessverre fikk den lille familien tidlig kontakt med barnevernet. Mandag dukket de altså opp og tok med seg det kjæreste mammaen hennes hadde. Forhistorien til denne hendelsen er i og for seg ikke viktig, det jeg anser for å være viktig er å få hjelp før konsekvensene er så store at det ikke finnes noen vei tilbake. Slike akuttvedtak kan nemlig ha fatale konsekvenser. For denne lille piken, som ble hentet av barnevernet på mandag, har vedtaket hatt konsekvenser som aldri kan bøtes på. Hun vil aldri møte mamma igjen, for samme ettermiddag fant de mammaen hennes påkjørt av toget. Hun hadde sagt at hun var sliten og ville legge seg litt nedpå. Det gjorde hun altså på togskinnene. En så sørgelig historie at man automatisk føler for å felle noen tårer. 

 



 

Om mammaen til den lille jenta har gjort noe galt, skal jeg ikke gå inn på her, for vanligvis foreligger det noen feil og mangler når barnevernet banker på døren. Dog finnes det også situasjoner der andre tiltak enkelt kunne vært forsøkt, før et såpass inngripende tiltak iverksettes. Noen ganger kan barnevernet vurdere at barnets omsorgssituasjon er så dårlig at det ikke vil nytte med et hjelpetiltak, og kanskje vurderer de saken dithen at det ikke finnes tid til å avvente en ordinær sak om omsorgsovertakelse. Da har barnevernet anledning til å akuttplassere barnet utenfor hjemmet. Et vilkår må imidlertid være oppfylt før barnevernet kan fatte et slikt akutt vedtak. Det må være "fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet" jf. barneloven § 4-6. Typiske situasjoner vil være der barnevernet mistenker at et barn blir mishandlet, enten av foreldre eller andre nærstående, eller at omsorgen er så mangelfull at det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende, herunder sorterer manglende omsorg, psykiatri, rus eller liknende problemstillinger. Andre grunner kan også være at barnet har særskilte behov, eksempelvis medisinske, som foreldrene ikke evner å ivareta, og det er fare for at foreldrene vil kunne unndra seg en undersøkelse.

 

Et akuttvedtak fattes som regel av barnevernets leder med godkjenning av fylkesnemnda. Dette kan faktisk skje uten at fylkesnemnda foretar en inngående vurdering av om vilkårene er oppfylt. Det er gjerne her Barnejuristen river seg litt i håret. Forstå meg rett, det er uten tvil gode nyheter at det i prekære situasjoner finnes muligheter til å fjerne barnet fra skadelige omgivelser. Noen ganger vurderes imidlertid disse situasjonene noe ulikt fra kommune til kommune. Jeg synes personlig at det er bedre å fjerne et barn en gang for mye, enn en gang for lite. Jeg synes bare den varierende praksisen er frustrerende. Noen ganger fjernes barn fra omgivelser der det lett kunne vært avhjulpet i hjemmet, andre ganger lider barn seg gjennom skjebner som etterlater seg dype arr i både sjel og sinn. Hvorfor er det egentlig sånn? Og hva vil Barnejuristen råde deg til?

 

Dersom det skulle komme til ufrivillig kontakt med barnevernet, vurder din egen omsorgsevne. Det er alltid mulig å snu en situasjon som ikke er optimal. Man trenger selvinnsikt og vilje. Dersom du etter en liten analyse kommer frem til at det ikke er noe i veien med omsorgsevnen din, bør du likevel kontakte juridisk bistand. Dersom du ikke har noen svin på skogen, er det like greit å tøyle stoltheten og imøtegå en undersøkelse og kanskje til og med hjelpetiltak i hjemmet. Vær ydmyk og imøtekommende, det er barnet ditt det dreier seg om, og barnet ditt har fortjent det aller beste.

 



 

Dersom barnet ditt allerede er tatt ut av hjemmet ved et akuttvedtak, er det helt avgjørende å kontakte juridisk bistand omgående. Du vil kunne få hjelp til å påklage akuttvedtaket. Fylkesnemnda vil etter mottatt klage behandle saken i et kort møte. Foreldrene får gjerne mulighet til å forklare seg og imøtegå påstandene til barnevernet. Foreldrene vil også normalt ha anledning til samvær med barnet når barnet plasseres utenfor hjemmet ved et akuttvedtak. Samværsomfanget er gjerne litt større enn ved omsorgsovertakelse, ettersom et akuttvedtak ikke er en varig løsning. I mange av disse situasjonene er målet å bringe barnet hjem til foreldrene igjen. Fylkesnemnda kan imidlertid ta stilling til samværsomfanget ved en behandling av klage på akuttvedtaket.

 

Ofte forbereder barnevernet en sak om omsorgsovertakelse allerede når de fatter et akuttvedtak. Da må det sendes en begjæring om omsorgsovertakelse til fylkesnemnda innen 6 uker. Utelates dette, vil akuttvedtaket automatisk falle bort. Det er som du ser her, viktig å få juridisk bistand på et så tidlig stadium som mulig, slik at omsorgsovertakelse kan unngås. Jovisst har du rett, det kan absolutt være helt på sin plass å forberede en omsorgsovertakelse. Dog har det unntaksvis vist seg at situasjonen har blitt feil interpretert også. Barnet vil på samme måte lide i en slik situasjon. Mange traumatiseres sågar. Ta gjerne kontakt med Barnejuristen for råd og veiledning, men husk, Barnejuristen står på barnets side.

 

Hendelsen jeg fortalte om innledningsvis er sann og har uten tvil hatt fatale konsekvenser. Den minner oss på at disse type saker er vanskelige og ytterst delikate. Det er viktig at vi som samfunn søker å oppnå en helhetlig praksis, slik at vi ikke hjemsøkes av den dårlige samvittigheten når saken får et så ulykkelig utfall. Kunne vi løst det annerledes? Hva med ettervern også for foreldrene? Vil ikke det til syvende og sist også vært i barnets interesse? Kunne piken beholdt moren sin?

 

Behandle ditt barn med respekt og kjærlighet. Dersom du ikke gjør det, må nemlig noen andre gjøre det. Kjenner du noen som kunne trenge råd og veiledning fra Barnejuristen? Del gjerne innlegget. Og du, takk for at du leser. <3

 

Besøk meg gjerne på www.barnejuristen.noFacebook og Instagram, for tilbud om rettshjelp og oppdateringer på temaer Barnejuristen er opptatt av. Barna våre! <3

Jeg vil dele noen fantastiske nyheter med deg. Del dem gjerne videre! <3

Jeg vet at noen av mine lesere synes det har vært i overkant mye fokus på overdreven alkoholbruk i julehøytiden. Jeg har fått tilbakemeldinger fra noen, om at de føler seg usikre og kanskje litt forhåndsdømt, når det pekes på hvilke konsekvenser alkoholbruken har for barna. Derfor vil jeg følge opp med dette innlegget og fortelle deg hva mas kan bidra til. Kanskje det kan glede deg litt også? Jeg jubler nemlig. Jeg tror at maset fra mange av oss med særinteresse for barnas trygge rammer, faktisk har kommet mange for øret. Det er gode nyheter det.

 

Vanligvis er nemlig desember preget av henvendelser fra barn som er bekymret for alkoholbruken til foreldrene. I år har imidlertid nettopp disse henvendelsene ikke pekt seg ut i så stor grad som tidligere. Dette rapporteres fra Alarmtelefonen for barn og unge. Er ikke det fantastiske nyheter? Drøyt 6000 barn og voksne har kontaktet barnas alarmtelefon i 2016, men det har altså vært færre henvendelser om foreldre som har drukket seg fulle i jula. For meg, utgjør disse nyhetene noe jeg vil betegne som en pangstart på det nye året. Og dere, jeg håper vi tar nettopp de nye tradisjonene med oss inn i det splitter nye året, samtidig som vi jobber videre med dem. Jeg må i tillegg advare, for jeg vil komme til å mase litt om barn og alkoholbruk også i 2017. Det viser seg jo faktisk å fungere. Jeg tror nemlig at den hjerteskjærende filmsnutten til AV-OG-TIL, de stadige påminnelsene fra barna som har opplevd julefylla og kanskje den usikre magefølelsen vi voksne blir sittende tilbake med, faktisk gjør en forskjell. Jeg tror det er mange som har tenkt litt på hvordan barna deres oppfatter dem i julehøytiden, med et par akevitt innabords. Og det er gode tanker dere, veldig gode tanker. Kanskje er vi i gang med en helt ny trend, ved å etablere et mer bevisst forhold til eget alkoholforbruk i julehøytiden? Jeg håper i så tilfelle trenden får følge oss resten av året også.

 


 

 

Det rapporteres likeledes om at barn i mye større grad selv tar motet til seg og ringer alarmtelefonen. Tidligere var det en større andel voksne som ringte, men andelen barn som ringer stiger. Også noe å verdsette i det nye året. De voksne har i hovedsak tatt kontakt ettersom andre instanser som Familievernkontor, barnevern, psykologer og fastleger har holdt stengt. De som jobber på Alarmtelefonen for barn og unge er kompetente og vant til å håndtere kriser knyttet til barn og unge, og de ser økningen av barn som henvender seg, udelt som positivt. Det betyr jo faktisk at barna selv forstår at det ikke er ok å utsette dem for så mye alkohol i høytiden. Jeg heier i alle fall på barna. I 2016 var halvparten av henvendelsene til alarmtelefonen fra barn og unge under 18 år. Det er veldig bra og betyr at hjelpetiltakene gjør nytten sin.

 

140 kommuner i Norge har knyttet sin barneverntjeneste til alarmtelefonen. Telefontjenesten som i utgangspunktet startet som et pilotprosjekt, er per i dag et fast nasjonalt tilbud. Det er imidlertid viktig å understreke, at tilbudet ikke bare har god funksjon i høytidene, alarmtelefonen har åpent hver dag mellom kl. 15:00 og kl. 08:00 neste morgen. I helgene og på helligdager er telefonlinjene åpne hele tiden.

 

Dessverre får alarmtelefonen inn meldinger om barn som blir slått, mishandlet eller utsatt for seksuelle overgrep også. Likeledes er det endel henvendelser fra barn med foreldre som ikke klarer å samarbeide etter et samlivsbrudd og som trenger hjelp til å stå i konfliktene. Vi må aldri glemme at det er en stor utfordring for barn å leve med foreldre som ikke klarer å samarbeide. Det at barn utsettes for vold eller andre overgrep, er helt uholdbart. I disse tilfellene er det veldig viktig å be om hjelp.

 



 

Men nettopp i dag, vil jeg glede meg over den lille seieren det er, at færre barn har henvendt seg om foreldrenes julefyll. Det er en god tanke, at foreldre selv har utvist et måtehold sammen med barna sine i julehøytiden. Det hjelper å snakke om det. La oss snakke masse sammen i 2017 også.

 

Takk for at du leser! <3 Besøk meg gjerne på www.barnejuristen.noFacebook og Instagram også, for tilbud om rettshjelp og oppdateringer på temaer Barnejuristen er opptatt av. Barna våre! <3

 

 

Jeg har et nyttårsforsett. Vil du vite hva det er?

Mange av oss har nyttårsforsettene parate lenge før nytt år, lenge før midnatt, selv om vi gjerne tenker intenst på dem i det rakettene farer over himmelen. Jeg undrer meg imidlertid over levedyktigheten til landets mange nyttårsforsett, vil de overleve januars kalde vindkast? Tenk om vi kunne ønske oss noe for det nye året, og oppleve at ønskene gikk i oppfyllelse. Eller gjør de det? Tenk om vi virkelig kunne oppnå noe med ønskene og forsettene våre. Gjøre en forskjell. Det ønsker jeg meg. Da har du ikke de rette ønsker og forsetter, sier kanskje du? Jo, kanskje jeg har det nå. Kanskje er det ønskene om å miste 5 kilo i løpet av den første uka i januar, som ikke lenger henger helt på greip? Kanskje er det de tidligere forsettene om å tilbringe tre timer hver dag på treningsstudio, som ikke lar seg gjøre lenger. For oss normale dødelige altså. Meg.

 



 

Igjen ser vi slutten på et år, som faktisk var helt nytt i fjor. Selv om jeg slett ikke synes det er lenge siden det startet, vet jeg at det er en liten stund siden, for året har rommet så uendelig mye. Mye fantastisk, ingen tvil om det. Likevel er krigen som herjer hverdagen til veldig mange mennesker umulig å overse, den usynlige ulykke blant våre egne landsmenn vanskelig å ignorere og maktesløsheten større enn vi vil erkjenne. Hva kan vi ønske oss for det nye året? Hva kan vi sette som mål? Hva er ditt nyttårsforsett? Jeg skal fortelle deg litt om mitt også, faktisk finner du det her www.barnejuristen.no.

 

I det rakettene etterlater seg et fantastisk lysshow på himmelen og klokken passerer midnatt, er det enkelt å la seg rive med. Vi bestemmer oss for å leve et nytt og bedre liv. Sentimentale ser vi tilbake på et helt år, og ønsker oss noe som skal være ennå bedre. Gjøre oss bedre. Kanskje la andre oppfatte oss som bedre. Er det en ny og bedre versjon av oss selv vi ønsker oss hvert år? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg særdeles ofte har ønsket meg en smalere midje, bedre lønn og anerkjennelse. Jeg visste at jeg måtte spise sundt og besøke et treningsstudio av og til, dersom jeg skulle oppnå en smal midje. Likeledes visste jeg, at jeg måtte utvikle meg, eller fornye meg på jobbfronten, dersom jeg skulle stige i lønn. Anerkjennelsen derimot, har jeg aldri helt fått kontroll på. Jeg har imidlertid tenkt at jeg må fortjene den. Men hvem ønsker vi egentlig å få anerkjennelse fra?

 

Det er faktisk et par år siden jeg sist hadde både ønsker for det nye året og nyttårsforsetter. Jeg har egentlig klart å akseptere de ti ekstra kiloene, lønnen har ikke vært på prioriteringslisten. Anerkjennelsen derimot, har jeg ikke glemt. Jeg har funnet ut hvorfor jeg ønsker meg anerkjennelse og jeg forstår i dag hvem jeg ønsker å få den fra. Det er nemlig ikke anerkjennelse for mitt vakre ytre jeg er ute etter, heller ikke for mine ekstra ti kilo. Jeg søker anerkjennelse for å være et ok menneske, et menneske som har noe å bidra med. Som kan berike noen. Jeg ønsker å være for noen, det jeg selv en gang søkte. Men er det i sannhet nødvendig å bruke det nye året som startstrek, for å gjøre en forskjell?

 


 

For min del skjedde det noe den 30. juli for et par år siden, som fikk meg til å revurdere både nyttårsforsettene og ønskene jeg hadde for det nye året. Jeg fikk barn. Etter at datteren min ble født, så jeg verden med helt nye øyne. Jeg forsøker ofte å se den gjennom hennes. Hun er den eneste personen som kan fortelle meg at jeg ikke er bra nok, og hun er den eneste som faktisk kan gi meg anerkjennelsen jeg søker. Dermed ble ikke nyttårsaften den avgjørende dagen for meg å fremsette ønskene mine, selv om den siste dagen i året er med på å gi forsettet en høytidelig ramme. Derfor vil jeg presentere et nyttårsforsett for deg i dag. Ikke fordi det oppstod i forhold til det nye året som er i anmarsj, men fordi presentasjonen av prosjektet ble ferdig i dag. Kanskje var det ikke tilfeldig? Tanken bak prosjektet kom imidlertid sammen med datteren min, for snart to og et halvt år siden. Jeg lovet henne den første natten hun levde, i et vakkert øyeblikk inne på nyfødtintensiven, at hun skulle få en god oppvekst. Hun skulle få kjærlighet, omsorg og trygghet. Hun skulle få alt det jeg hadde savnet og så mye mer. Det fikk meg imidlertid til å tenke på alle de andre skjebnene. Alle de andre barna. Foreldrene som ikke makter å snu skjebnen. På alle tilfeller av familievold. Alkoholmisbruk og den utryggheten den medfører. På den gode ballasten mange strever med å gi videre til sine barn, ettersom de ikke har opplevd den selv. Hvordan livet ofte gir deg repetisjoner, istedenfor en helt ny start. Jeg ønsker å bidra til at mennesker i vanskelige livssituasjoner kan få en helt ny start. Jeg har jobbet lenge med prosjektet og vil i dag presentere for deg min nye rettshjelpsvirksomhet. www.barnejuristen.no Nettsiden er flunkende ny, virksomheten har allerede eksistert en liten periode. Hovedformålet er å bistå barnet i deg og barnet ditt. Jeg vil møte mennesker som har opplevd sine livs største kriser, på deres nivå, med tålmodigheten de trenger og forståelsen de fortjener. Jeg vil gjøre en forskjell for noen som virkelig merker det. Det er mitt ønske for det nye året. Og helst de påfølgende årene også. Og dersom jeg ikke får din anerkjennelse, er det helt ok. Dersom datteren min en dag blir stolt av mammaen sin, har jeg jo klart å gjøre flere ting riktig. Da har jeg også til gangs fått anerkjennelsen jeg ønsker meg.

 

Jeg vil også benytte anledningen til å takke dere som har trodd på prosjektet, som har heiet meg frem med motiverende og konstruktive samtaler. Takk til dere som har gitt meg motet!

 

Uavhengig av våre ønsker og forsetter, ønsker jeg deg et riktig godt nytt år. Jeg håper at det nye året bringer deg gode opplevelser og vakre minner. Rikdom. Dersom du kjenner noen som kunne trenge bistand fra Barnejuristen, setter jeg stor pris på at du deler. Og du! Takk for at du leser. <3

 

 

Jeg sender deg gode juleønsker ..og en liten påminnelse. <3

Da er den her, selveste julaften, dagen vi har forberedt og ventet på. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men her sitter vi i pysjen og koser oss med julefilm og clementiner. Lilletulla og jeg. Du gjør kanskje noe av det samme? Jeg ville passe på nå, før siste hånden legges på verket. Jeg vil takke deg, for at du leser bloggen og dermed antageligvis er opptatt av barna og deres rett på en voldsfri og harmonisk oppvekst. Jeg setter veldig stor pris på det.

 

Den etterlengtede dagen er her. Spesielt etterlengtet er den jo nettopp av barna. Julaften. Nissen kommer kanskje. Og kanskje vanker det gaver? Hva liker barnet ditt best? Myke eller harde pakker? En ting jeg vet barna setter stor pris på, er at vi voksne er tilgjengelige for dem. Vi sier jo gjerne at julen er nettopp barnas høytid, men hvordan ser barna egentlig på julen? Vet du hva jeg tror? Jeg tror barna våre ser julen slik vi foreldrene deres ser julen. Er vi glade og harmoniske, blir barna våre det samme. Senker vi skuldrene og nyter høytiden, gjør barna våre det samme. Motsatt, naturligvis likeså.

 



 

Snuppelina mi og jeg skal feire jul med venner, som på en eller annen måte har forbundet oss gjennom familiære relasjoner. Jeg vet at datteren min ikke forstår all verden av julehøytiden ennå, men hun vet hvor vi skal og hun gleder seg. Hun forstår at nissen muligens kommer og hun tror at det hjelper å rope. Vi gjorde jo tross alt det på juletrefesten, og da kom nissen. Konseptet jul er ikke klart for henne, men hun har en fornemmelse av at julehøytiden er positiv. Og det vil jeg hun skal få bekreftet, hvert eneste år. I den anledning vil jeg gjerne minne deg på noe, noe som jeg helt bevisst har satt meg ned for å minne meg selv på. 

 

Jeg har allerede pustet ut og roet ned. Faktisk har jeg ikke vasket over gulvet en gang. Vesla ville nemlig bake kransekake i går og det synes jeg var en mye bedre idé. Jeg har bestemt meg for å nyte den forestående julekvelden maksimalt. Jeg vil nyte de små øyeblikkene med fine folk og den vakre lille datteren min. For det er faktisk det de er, små øyeblikk i et helt liv. Verdifulle øyeblikk som aldri kommer tilbake. Jeg vil skape minner. Gode minner. Jeg vil være tilstede, og jeg vil helst få med meg hvert eneste lille smil på min datters lepper. Jeg skal smile stort tilbake til henne. Jeg vet jo så godt, at jeg vil komme til å bli en stor del av hennes minner også. Jeg vil så gjerne at minnene hennes skal være deilige å se tilbake på. Vi skaper våre egne tradisjoner, tulla og jeg. Kanskje vil de variere litt, men jeg ønsker meg at smil og harmoni er et gjennomgående element. Barna våre bryr seg ikke om gulvet er vasket eller hvor sprø svoren på ribba er. De ser bare det som virkelig betyr noe, de ser oss. Foreldrene. Er det ikke fantastisk? Vi har masse å lære av disse vakre barna våre og det burde vi aldri glemme. Tusen takk for at du leser. Av hele mitt hjerte, tusen takk. Jeg ønsker deg en fredelig og minnerik jul. Ta vare på menneskene rundt deg, og særlig barna. Gi dem en uforglemmelig feiring. God Jul. <3

 

Mine tanker går også til deg, som ikke har anledning til å skape de gode minnene. Til deg som plages av minnene. Og til deg, som forsøker så hardt du kan. Jeg sender deg varme tanker.

 

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og den videre utviklingen av Barnejuristen. <3

Får du det du ønsker deg til jul?

Det er bare et par dager igjen! Det er litt i underkant av 3 døgn til julen ringes inn. De fleste sitter da til bords med den nære familie. Jeg ser for meg at bordet er vakkert dekket, menneskene kledd i finstasen og vi ser alle frem til kvalitetstid med de menneskene vi er aller mest glad i. Under juletreet ligger gavene vi ønsker å gi hverandre. Der er mange gode tanker samlet, ønsker om å glede og ikke minst er mye kjærlighet pakket omhyggelig inn i deilig fargerikt julepapir. Vi har brukt mange dager, uker eller sågar måneder, for å finne de passende gavene. Et deilig mykt kashmirskjerf til pappa, han er jo alltid så bar i halsen. Et par myke og klassiske hansker til mamma, hun fryser jo alltid på hendene. Dukken til vesla, som hun har kastet lange blikk etter hos venninne sin. Den fjernstyrte bilen til lillemann, den han egentlig har spart til en stund. Når gavepapiret flyter og gleden synes i øynene til de du er glad i - da er det jul.

 

I alle fall er det slik vi forestiller oss at de aller fleste familier har det. Likevel er det ikke slik alle opplever julen. Mange er ensomme. Mange er nedstemte av ulike årsaker. Og nettopp når julen ringes inn, blir det ekstra strevsomt for disse menneskene. Samfunnet møter oss med store og kollektive forventninger, krav om latter og julelykke. Julen er en familiehøytid, et tidspunkt hvor man samles til samvær og julehygge. Det er i alle fall det vi streber etter, er det ikke? Likevel er ikke familielivet det vi nordmenn lykkes best med, bare se på skilsmissestatistikken. Halvparten av de inngåtte ekteskap ender med samlivsbrudd og det bør ikke overraske at tanken på den lykkelige familiejulen kan være smertefull for mange av oss. Det som faktisk er overraskende, det er hvor lite sosialt akseptert det er å innrømme det.

 

Jeg har selv opplevd julefeiringen som smertefull og ensom ved flere anledninger. Min familierelasjon er heller ikke som den jeg innledningsvis har beskrevet, snarere er det et ganske falleferdig prosjekt som jeg har forsøkt å se på med nye øyne hvert eneste år. I håp om at noe kanskje forandrer seg. Familierelasjonene er gjerne utgangspunktet for den lykkelige høytiden. Siden samfunnet vårt preges av samlivsbrudd, nye familiekonstellasjoner og dine og mine barn - er det ikke så rart at mennesker føler seg forlatt, ulykkelige og ensomme. Det finnes særkullbarn, felles barn og stebarn. Mange er flinke til å ta vare på hverandre, andre er ikke det. 

 



 

Sosiale medier skaper større sosiale forventninger enn noensinne. Vi vil fremstå som vellykkede og lykkelige. Vi legger ut bilder av et nyvasket hus, nybakte kaker og et pyntet juletre. For de menneskene som sliter med nettopp forventninger fra omgivelsene, blir ikke tilværelsen enklere av den lykkeboblen som presenteres. Vi skaper egentlig på den måten enda flere tapere i samfunnet.

 

Jeg vil imidlertid fortelle deg en liten ting. Du er ingen taper av den grunn. Det å ikke ha et intakt og familiært nettverk, blir bare mer og mer vanlig. Jeg gikk mange runder selv og følte meg som en taper der jeg satt alene på julaften. Det verste var kanskje å ikke kunne være ærlig om det. Når venner og kollegaer spurte, ønsket de ikke å høre om den dysfunsjonelle familien og sorgen i hjertet mitt. De ville høre om julelykke og fantastiske opplevelser. Jeg ga dem også det. Jeg følte meg imidlertid ennå verre etterpå. Jeg avslo invitasjoner fra gode venner. Julen er for familien, har jeg alltid tenkt. I dag vet jeg at den ikke nødvendigvis må være det. Nå takker jeg alltid ja. Julen handler om moral, årsakssammenheng og menneskeverd - en direkte konsekvens av et kristent verdensbilde. Se for eksempel på juleevangeliet, det handler om Josef som skulle innskrives i manntall, sammen med sin trolovede Maria, som ventet barn. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i krybben i en stall. For det var ikke plass til dem i herberget. Vi feirer Jesu fødsel og evangeliet bærer preg av respekt, medmenneskelighet og inkludering. Dersom du ikke finner det i din egen familie, kan du være heldig å finne det andre steder.

 

Hvorfor forteller jeg deg dette, spør du kanskje? Det er min julegave til deg, eller en påminnelse om du vil. Deg som opplever julen som ensom og smertefull. Du er ikke alene. Kanskje brister hjertet ditt av håp om endring, men det manglende motet lar deg sitte alene, fordi ingen egentlig vet. Gjør deg tilgjengelig. Det er også min julegave til deg, som har mye å by på, men som ennå ikke har gjort alvor av tanken om å inkludere en venn. Tanken på å dele av din egen lykke. Jeg minner deg på å gjøre deg tilgjengelig og hvilken forskjell det utgjør. Jeg vil i tillegg minne dere på å være takknemlige for det dere har. Ikke alle er så heldige. Det er min julegave til deg.

 



 

Mens vi presser i oss ribbesvor og akevitt, river papiret av gavene fra fjern og nær, er det så utrolig viktig å stoppe opp. Om ikke annet, så bare for noen minutter. Forestill deg hvordan vi alle kan bidra til at julen ikke blir en sosialt begrenset høytid. Kanskje burde vi la julefeiringen bli et mer offentlig prosjekt? Hvor alle kan delta og likestilles? Hvor lykken ikke er en konsekvens av familierelasjonen, vennekretsen eller sivilstatusen? Er det mulig tror du? Jeg har registrert på sosiale medier, at folk er mer åpne på egne behov i sammenheng med den forestående høytiden. Jeg har i tillegg registrert, at menneskene som har, er tilbøyelige til å strekke ut en hjelpende hånd. Det gir optimisme. Det gir håp. Og for mange bidrar det til en bedre og mer lykkelig jul. La oss inkludere hverandre.

 

Det er imidlertid ingen fasitsvar på den perfekte julekvelden. Noen sitter som jeg har vært inne på, alene. Noen ufrivillig og andre fordi de ønsker det. Noen har kanskje mistet noen og opplever en julehøytid fylt av savn? Andre har kanskje aldri hatt noen? Likevel tror jeg, at et eller annet sted, finnes det noen som hadde satt pris på å feire jul med deg. Du vet det bare ikke ennå. Dersom du ikke finner dem i år og ikke har noen å snakke med, ta kontakt med noen som er der for å lytte. Flere av landets hjelpetelefoner har nemlig døgnåpent i juledagene. De gir råd og hjelper både barn og voksne i vanskelige situasjoner. Opplever du at livet er vanskelig eller ser du noen som sliter, så ta heller en telefon for mye, enn en for lite.

 

Krikens SOS - telefonen 24 40 00 40 er en døgnåpen krisetelefon. De som jobber her lytter, gir trøst og støtte til dem som trenger det. Du kan ta kontakt på telefon eller via SOS- meldinger kirkens-sos.no. Kirkens SOS er spesielt opptatt av å hjelpe personer som opplever alvorlige kriser i livet sitt og som kanskje sliter med selvmordstanker.

 

Mental Helse Hjelpetelefonen 116 123 Ring hit dersom du trenger noen å snakke med eller skrive med. Tjenesten er for både barn og voksne, den er gratis og alltid åpen. De har også en svartjeneste på nettsiden sidetmedord.no.

 

Alarmtelefonen for barn og unge 116 111. Ring hit dersom du opplever lite omsorg, vold eller overgrep. Ring for deg selv, eller hvis noen du kjenner ikke har det bra hjemme. Voksne kan også ta kontakt på vegne av barn. Alarmtelefonen er gratis og alltid åpen .

 

Incesttelefonen 800 57 000. Ring hit dersom du blir utsatt for overgrep. Her blir du møtt av trygge voksne som du kan snakke med om seksuelt misbruk. Gutter, jenter og pårørende kan ta kontakt om seksuell misbruk. Incesttelefonen er alltid åpen.

 

Kors på halsen 800 333 21 (korspahalsen.no ) Her kan du som er ung prate med eller skrive til en voksen som er frivillig i Røde Kors. De hører på det du har å si og hjelper deg om du vil. Tjenesten er anonym og gratis. Du kan bruke telefon, chat og mail. Tjenesten er åpen mellom jul og nyttår (mandag til fredag) mellom kl. 16:00 - 19:00.

 

Takk for at du leser! <3 Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.

 

 

Når forventningene ikke innfris. Hva skjer da?

Innledningsvis vil jeg takke for responsen på innlegget fra den 07.12.16  - Er du i tvil... så er du kanskje ikke i tvil? Overraskende nok, var de aller fleste særdeles positive. Det ble jeg veldig glad for. Noen av dere delte også historier fra eget liv, et par av dere trengte noen juridiske råd og andre igjen har spurt meg hva som kan føre til så stor dramatikk i småbarnsfamilier. Noen av dere har til og med spurt hvordan man kan unngå problemområdene som gjerne dukker opp i jula. Jeg synes det er gode nyheter, at så mange tar problematikken om vold i nære relasjoner på alvor, nå rett opp under jul. Jeg tolker det dithen, at de fleste av oss ønsker oss en fredfylt og harmonisk jul. Dermed tar jeg utfordringen og vil i det følgende besvare spørsmålene så godt jeg kan. Jeg vil imidlertid gjøre oppmerksom på, at jeg vil tilnærme meg problematikken på generelt grunnlag og at mine tanker og meninger ikke er uttømmende. De kan altså ikke anses som noe fasitsvar på relasjonsproblematikk. Våre livssituasjoner er forskjellige, på lik linje som familiekonstellasjonen og personlighetene er det, samtidig reagerer mange av oss litt forskjellig på konflikter i høytiden.

 

Det de aller fleste av oss imidlertid har til felles, er at når julen nærmer seg, begynner vi å glede oss til de etterlengtede fridagene. Vi ser åpning for å finne på noe gøy med barna, øvrig familie og venner. Endelig skal tiden utnyttes og lenge omtalte planer omsettes. Julen er en tid som er fylt til randen med forventninger og noen ganger kan det simpelthen være vanskelig å oppfylle de forventningene vi har i denne tiden, både til oss selv og andre. Dette kan medføre både konfrontasjoner og krangler. Høytidene som vi ser frem til og tiden vi skal tilbringe sammen, kan i noen sammenhenger medføre at hverdagslig problematikk kommer til overflaten. Endelig har vi tid til å snakke om det. Vi faller ut av de dagligdagse rutinene våre, endrer måten å tenke på og når ting da ikke blir som vi har forestilt oss, oppleves det vanskelig. Dynamikken som i det daglige fungerer, stopper opp. Vi har tid til å svare personlig på spørsmål. Vi kan ikke gjemme oss bak sms, mail og sosiale medier. Vi kommer tettere på menneskene som kan sette krav til oss. Vi blir satt til veggs og har ingen vei å flykte, ingenting å gjemme oss bak, bare de transparente fridagene. Vi må svare for løfter vi har gitt hverandre, avtaler vi har laget sammen og skyldfølelsen for de ting som vi ikke har klart å følge opp. Vi er rett og slett mer sammen enn vi er vant til og vi har på en merkelig måte mer tid til hverandre enn vi har godt av. Uenigheter som kanskje har fått herske en stund settes nå på agendaen. Dersom relasjonen har et par brist fra før av, kan ferien by på mer tid til å irritere seg over de ting som ikke fungerer, de ting vi allerede ergrer oss over og det blir naturlig å påpeke det.

 



 

Når julen nærmer seg, har mange av oss familien tett inn på seg også, noe som kan bidra til mindre tid til oss selv. Det fordrer at vi til enhver tid viser oss fra vårt aller beste, i alle fall tror vi det. Vi går på akkord med oss selv hva god bevertning angår, god mat og god drikke. Skuffelsen over at vi ikke klarer å innfri våre egne forventninger, kan raskt gå utover andre. Kanskje får du langt flere tilbakemeldinger på deg og ditt, enn du klarer å takle. Vi tilbringer tross alt veldig mye tid med svigerfamilier, barna deres og veldig ofte kan forskjellige verdier være utslagsgivende. Kanskje kom du aldri helt overens med svigerforeldrene? Kanskje er barna til svigerinnen og svogeren ikke oppdratt på den måten du ville oppdratt dine barn? Kanskje kritiserer også de dine barn og deres oppdragelse. Disse uenighetene forsterkes selvfølgelig, når vi er mer sammen enn vanlig og er tettere på hverandre. I tillegg er julen fylt opp med sosiale sammenkomster og dersom det atpåtil blir drukket en del alkohol, kan det bli veldig ugreit.

 

Samtidig som noen familier trenger ferien sammen for på nytt å komme ordentlig nær hverandre, er det andre familier som rett og slett ikke tåler det å ha ferie sammen. Disse familiene opplever at det blir for mye å tilbringe store deler av døgnet sammen, de takler ikke å komme for tett på hverandre. Det er to høye topper på skilsmissestatistikken, den ene er i august rett etter sommerferien, mens den andre blir tydelig i januar rett etter juleferien. Vi må altså kunne konkludere med, at mange familier ikke har så godt av å tilbringe så mye tid sammen som man skulle kunne ønske. Vi tilbringer mer tid sammen enn vi er vant til og opplever kanskje at det ikke fungerer. Mange konkluderer i høytiden med, at forholdet ikke fungerer og at de ønsker å oppløse samlivet. Andre familier velger imidlertid å holde sammen til etter ferien av hensyn til barna.

 

Et sentralt spørsmål i ovennevnte sammenheng, som jeg ser det, vil være hvordan disse familiene kan håndtere nettopp dette. Være seg om man vil redde relasjonen eller om valget blir å avslutte den. Hvordan kan vi holde ut julehøytiden sammen, uten å ryke i tottene på hverandre og hvordan kan vi gjøre det beste ut av det, slik at barna ikke blir skadelidende? Det er mange som holder sammen i jula, slik at barna får en hyggelig jul å se tilbake på. Da er det også avgjørende at nettopp det blir resultatet.

 



 

 

Dersom relasjonen er tynnslitt, er det likevel viktig å ikke bare feie problemene under teppet. Det kan være hensiktsmessig å adressere dem og finne felles løsninger, selv om disse bare er å anse som midlertidige. Dersom konfliktnivået er økt, vil det kanskje være avgjørende å møte problematikken, isteden for å tro at det går over av seg selv. Det er kanskje nettopp det å feie problemene under teppet, som kan være en medårsak til at forholdet ødelegges. Problemene har en lei tendens til å dukke opp igjen, selv om vi på nytt feier dem under teppet. Det å lette litt på forventningspresset kan bidra positivt. Alt behøver ikke å være perfekt, selv om det er jul. Dersom vi blir flinkere til å senke forventningsnivået til oss selv, kan det kanskje være enklere å senke forventningene til de vi er glade i også? Skulle det komme til irritasjon og til og med konfrontasjon, spør deg selv om det virkelig er så viktig. Hva kan egentlig være så viktig, at vi ødelegger en hel høytid med det? Er det mulig å inngå kompromiss? Heve litt på skuldrene og le litt av det? En latter forlenger som kjent livet. Vi skal ikke se bort fra at det kan forlenge levetiden til en familie med et godt potensiale også. Det å ikke ta verken oss selv eller andre så høytidelig, vil kunne hjelpe. Dersom man skulle kjenne at det bygger seg opp, kan kanskje en "time out" være en god idé? Det forutsetter naturligvis en såpass god kjennskap til seg selv, at man kjenner på triggerpunktene og gjør partneren oppmerksom på at man trenger litt luft. Det kan være en måte å unngå konflikt på. Når barn er tilstede, er det nemlig ikke greit med konflikt. Et økt alkoholinntak kan være med på forsterke konflikten, vi bør derfor være restriktive med alkoholen når barn er tilstede. Barn og alkohol hører ikke sammen.

 

Dersom det likevel skulle vise seg at det ikke fungerer, at det topper seg og blir konflikter, bør man alltid tenke på barna før seg selv. En ting er veldig viktig å huske på, at alene det å la barnet være vitne til vold og krenkelser, enten psykisk eller fysisk, er straffbart. Etter den gamle straffeloven fra 1905, er vold i nære relasjoner straffbart etter § 219. I den nye straffeloven er  mishandling i nære relasjoner straffbart etter § 282. Mishandling dekker et mye større omfang av handlinger.

 

Barn rammes av vold i nære relasjoner på ulike måter, enten ved selv å være direkte utsatt eller ved å leve i en situasjon der de ser og hører volden. Voldsutøver kan likeledes bruke barn som ledd i sin voldsutøvelse mot partneren. Det å være vitne til vold, gjør at barna lever midt i volden og anses slett ikke for å være tilskuere. Det er særdeles viktig å merke seg. Samtidig som vi må ta inn over oss, at den uttrykksformen som vold jo er, medfører traumer av alvorlig grad hos barna.

 

Jeg vil slett ikke male fanden på veggen, og vet at det finnes en majoritet av familier (i alle fall håper jeg det), som får en fredfylt og deilig julehøytid. Ta vare på hverandre og ta vare på barna. Nyt førjulstiden og senk skuldrene. Det er ikke nødvendigvis perfeksjonen som skaper de perfekte juleminnene. <3

 

Takk for at du leser! <3 Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.

 

 

Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

I dag, som hele året ellers, leser jeg nyhetene til morgenkaffen. Likevel er det noe spesielt ved å lese nyheter om overgrep, vold og drap i eget land, for ikke å snakke om krig, sult og massakre i utland, mens datteren min leker uskyldig på stuegulvet. Datteren min, det vakreste menneske jeg kan tenke meg, har åpnet adventskalenderen sin. Nå pynter hun dukkene sine med gavepapiret, mens hun stolt betrakter armbåndet hun nettopp pakket opp. Den totale harmonien og den nynnende stemmen hennes står i sterk kontrast til nyhetsbildet. Det etterforskes brutale overgrep av barn, kvinner mishandles på det groveste og menn står frem med historier som ryster et helt land. Jeg undres over verdenen vi lever i, samtidig skremmes jeg av den hurtige og negative utviklingen. "Hvordan vil livet ditt bli tro"?, hvisker jeg mot barnet mitt. Det er tredje søndag i advent, og for meg i dag, er det noen minutter til ettertanke. Og sjelden har vel et adventsvers vært så treffende.

 

Tre lys skal flamme for alle som må sloss. For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss. Må ingen miste motet før alle folk er ett. Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

 



 

Har egentlig denne verdenen vært fylt av så mye krig, ondskap og håpløshet bestandig? Er det kanskje bare teknologien som gjør det mulig å betrakte den under ett? Det å få visuelle bevis på hva som skjer utenfor landegrensene til morgenkaffen, er i alle fall så bevegende at jeg nesten skulle ønske jeg ikke måtte bli den konfrontert. Samtidig synes jeg det er nødvendig at vi får vite. Jeg tror det er avgjørende hvordan vi reagerer på det. Det er, som jeg ser det, nettopp det som definerer oss. Og det er nettopp her jeg overraskes. Vi ser terror, vi ser overgrep av en dimensjon som er vanskelig å forstå, vi ser sult og situasjoner som ikke rommer særlig håp. Likevel skader vi mennesker vi elsker, mennesker vi ikke kjenner og berøver dem de mest verdifulle aktørene i deres liv. Jeg kaster et blikk på tulla mi, og jeg fryser langs ryggraden. Hva skjedde med respekt? Hva skjedde med medmenneskelighet? Og hva i all verden skjedde med "vårt lille land"? Joda, jeg ser et stort antall mennesker som har en stor kjærlighet i hjertene deres, for både folk i det store utland og det lille innland. Men sannelig ser jeg en økende mangel på respekt og nestekjærlighet også. Har det alltid vært sånn? Har vi alltid vært så fulle av oss sjøl?

 

Førjulstiden har alltid vært en tid for meg, som preges av ettertanke. Litt som i filmen "A Christmas Carol", reiser jeg tilbake i tid. Ikke fordi jeg har så mye å stå til rette for, ikke fordi jeg i denne tiden preges av anger, snarere for å gjennomgå livets erfaringer og hva jeg har lært av dem. Jeg vet ikke hvordan det er med deg? Men jeg tror førjulstiden er litt sånn for mange. Har du sett filmen om Scrooge? Den kan utvilsomt anbefales. Han får i drømme besøk av gjenferdet etter sin avdøde partner, som advarer mot straffen han vil komme til å bære for hver onde gjerning han har begått. Han våkner i slutten av filmen som et nytt og bedre menneske. Filmen får deg til å tro på rettferdighet og muligheten til å snu negativt til positivt. Er vi i ferd med å miste den troen? Langt inne i hjertet mitt tror jeg ikke det. Jeg har egentlig ingen anledning til det heller. Jeg har satt et verdifullt og vakkert menneske til verden, og for hennes del har jeg bestemt meg for å kjempe for det gode i oss. Men hvor begynner man? Jeg tror jo at det mest naturlige er å starte med seg selv. Og derfor kaster jeg et blikk tilbake i tid. Jeg tenker på menneskene som har vært betydningsfulle i livet mitt, hva de har lært meg og hvordan jeg bruker denne lærdommen. På godt og vondt har erfaringene gjort meg til den jeg er i dag, og det er jeg i og for seg takknemlig for.

 

Jeg tenker på menneskene der ute, som skader mennesker de er glade i, menneskene de ikke vet hvem er og tapet de påfører dem. Hender det at disse menneskene sitter med morgenkaffen sin og tenker over livet, verden og barna deres? De er jo bare mennesker de også. Hvilken fremtid ser de for barna sine? Ser de overhodet noen fremtid?

 



 

Vi tenner det tredje adventslyset i dag. Jeg synes det er en fin anledning til å ønske seg noe. Jeg ønsker meg at barnet mitt kan vokse opp i fredelige og harmoniske omgivelser. Jeg ønsker meg at barnet ditt kan det samme. Jeg vet ikke om ønskene mine kan reise over landegrensene, men barna, uansett hvor de befinner seg, ønsker jeg en fredelig og harmonisk oppvekst. Jeg vet at ønsket mitt ikke vil gå i oppfyllelse, ikke umiddelbart. Men, det er vi voksne som kan legge til rette for det. Og ettersom vi ikke kan forandre det store bildet alene, kan vi jo begynne med det lille? Kanskje vi kan forandre måten vi omgås hverandre på? Måten vi omgås barna våre på? Strekke ut en hånd til dem som trenger det? Smile til dem som ikke gjør det?

 

Jeg vil imidlertid ikke glemme å nevne dem som allerede gjør en forskjell. Jeg vil tvert i mot sende dem varme tanker. De vekker håpet i meg. Jeg ser nemlig hjertegode mennesker invitere ensomme til seg i julen. Åpne opp hjemmet sitt. Gi muligheter. Jeg ser likeledes venner og bekjente gi til dem som ikke har så mye. Legge gaver til ukjente under et juletre. De har pakket inn håpet, som vil komme til å bety mye for noen. Jeg ser ideelle organisasjoner gjøre godt, både her til lands og der ute. Det betyr jo at godheten lever midt i blant oss, sammen med maktesløsheten. Godheten gir håp. Heldigvis! Det er viktig å beholde håpet. Kan vi smitte hverandre tro? Med godhet og medmenneskelighet? Jeg håper det. La oss prøve. <3

 

Noen småfilosofiske tanker fra meg. Ha en fantastisk tredje søndag i advent der ute. 

 

Takk for at du leser! <3 Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.

 

 

Er du i tvil... Så er du kanskje ikke i tvil?

Dersom barnet ditt får avgjøre, så slipper du å tvile. Har du opplevelser og dårlige minner selv, vil jeg anta at også det får en avgjørende effekt på tvilen. Likevel drar de aller fleste litt på skuldrene, hever litt på øyenbrynene og sier at de slett ikke drikker så mye i jula. Det sa mine foreldre også. Men så var det jo heller ikke dem som løp ut i julenatta for å kaste stein på vinduet til lensmannen. Det var ikke dem som kom løpende skrekkslagne ned i stua og ble møtt av et knust stuevindu og et ødelagt juleminne. Det var ikke dem som hadde forsøkt å holde seg våkne, for å be til Gud om at det som skjedde ikke skulle skje.

 

Jeg sier på ingen måte at alle som drikker alkohol i julen oppfører seg som de to ovennevnte, jeg sier heller ikke at det burde være alkoholforbud i alle norske hjem i julen - jeg sier bare at dersom du er i tvil, så er du kanskje ikke i tvil. Det kan handle om mengde? Det kan handle om tidspunkt? Men det bør i det minste handle om barna. Barna drikker jo ikke. De er overlatt dine avgjørelser om hvor mye du ønsker å drikke. Likeledes må de bare akseptere hvordan du oppfører deg, etter at du har drukket. Verdt en tanke, synes jeg.

 

"Hvor mange glass tåler barnet ditt?" spør en kampanjeorganisasjon for alkovett. Organisasjonen AV-OG-TIL viser en livaktig og særdeles gripende kampanjefilm i den anledning. Vi får se ei lita jente som egentlig gleder seg til jul, men klok av skade teller hun glassene pappa drikker, som om hun allerede vet når situasjonen vil eskalere. De små er så følsomme, så oppvakte og så farlig kloke. Jenta i videoen teller ennå, i en alder av tretti år. Historien du ser er nemlig sann. Det er da ikke slik vi ønsker å skape juleminner? Barn trenger ikke å oppleve traumatiske situasjoner mange ganger, før de tar på seg mye av ansvaret og tror at de kan forhindre det skjebnesvangre. Jeg telte også glassene da jeg var liten. I tillegg ba jeg til Gud, og trodde at jeg hadde gjort noe galt når stemmen til mamma rev meg ut av søvnen. "Løp og hent politiet, han dreper meg denne gangen, løp og hent politiet".

 



 

Det er mange barn og unge som har vonde og vanskelige opplevelser i forbindelse med de voksnes bruk av alkohol. Spesielt fremtredende blir dette i forbindelse med jul og andre høytider. Julen er utvilsomt en ekstra vanskelig tid for de barna som i utgangspunktet lever i en tøff hverdag. Kanskje skyldes det fattigdom, sykdom eller rusrelatert problematikk. Det kan også være ensomhet, familiære konflikter eller minoritetsbakgrunnen som gjør livet vanskelig. Felles for alle disse situasjonene tror jeg er, at alkoholen får det som kjennes godt, til å føles enda bedre. Men det som allerede er vondt, har en tendens til å bli enda verre. Julen er en tid som øker fokus på fellesskap og feiring, noe som ofte bidrar til at noen familier faller utenfor fellesskapet. Og på utsiden blir julen ekstra smertefull for de barna, som aldri får en pause. Men også de barna som opplever en naturlig og trygg hverdag, kan oppleve julen utfordrende. For det er ikke til å stikke under en stol, at julen for veldig mange barnefamilier fører til et økt alkoholforbruk. Det er på mange måter en programmert anledning til å kose seg med et glass vin før maten, øl og akevitt til maten og litt dessertvin til risgrøten. Kanskje en baileys til kaffen også? Vi må ikke glemme at barn opplever foreldrene på en helt annen måte enn til vanlig, når de drikker alkohol. Dessverre opplever mange barn i tiden vi er inne i nå, at foreldrene som ellers er omsorgsfulle og oppmerksomme, plutselig fremstår som utilgjengelige, grenseløse og uinteresserte. Noen ganger også som egoistiske, høyrøstede og aggressive. Barna vil naturlig nok oppleve dette som skremmende og uforståelig. Ikke uventet medfører det redsel for julehøytiden, og mange barn gruer seg. De opplevde det kanskje i fjor?

 



 

Barna merker det alltid, dersom det er noe galt. De opplever hver lille forandring, selv om det bare er den ene forelderen som drikker. Det sier seg jo egentlig selv, at stemningen blir en helt annen. Man blir gående på nåler. Julen preges av redsel og fortvilelse. Barna merker det, selv om de ikke helt forstår hva som skjer. Barna forstår at noe er galt.

 

Ikke alle drikker over evne, heldigvis. Likevel tenker vi voksne sjelden over det, og dersom vi ikke drikker så veldig mye, tror vi kanskje ikke at et par glass vin utgjør den store forskjellen. Men, vet vi egentlig hvordan barna oppfatter oss? Vi har en tendens til å tro at dersom det ikke blir krangel og bråk, så legger heller ikke barna særlig merke til det. Og i så tilfelle, kan det umulig være skadelig med et par glass eller tre. Men sannheten er, at selv de små forandringene i foreldrenes væremåte kan medføre engstelse og bekymring for barna. Helt uavhengig av kvantum, vet vi jo egentlig at vi forandrer oss litt. Forandrer vi voksne oss, så forandrer stemningen seg. Forandrer stemningen seg, så kan du rett og slett ikke se bort fra at jula forandrer seg. Særlig for de små. Og som hovedregel, er det ikke til det bedre.

 


 

Jeg skal ikke formane og jeg ønsker ikke å fremstå som en bedreviter. Men jeg vil hviske deg i øret, at dersom du er i tvil, så er du kanskje ikke i tvil? Etter at jeg fikk barn, har jeg aldri mer vært i tvil. Jeg drikker ikke alkohol, verken til jul, påske eller ved andre anledninger. Mitt valg! Men så husker også jeg veldig godt løpeturen opp til lensmannen kun i ført nattkjole og truse. Hvordan den kramme snøen skar seg inn i den bare foten min, og hjertet føltes som om det ville briste. Det er ikke verdt det. La meg bare få lov til å fortelle deg det. Skap gode juleminner! Minnene varer nemlig evig.

 

Takk for at du leser! <3 Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.

 

Håpet bak første luke i julekalenderen.

I dag morges, mens tulla mi kom snublende ned trappen og så julekalenderen jeg monterte der i går kveld, tenkte jeg på deg. Jeg sto der med kaffekoppen min, lykke i hjertet og observerte barnlig glede, harmoni og trygghet. Jeg tok meg i å tenke på hva du vel gjorde i det øyeblikket. Om du på noen som helst måte hadde overskuddet til å glede din vakre lille jente denne morgenen? Tulla mi hadde valgets kval, hvilken gave skulle hun pakke opp i dag? Det er første desember og julekalenderens første overraskelse var altså i ferd med å se dagens lys. Jeg kunne ikke la være. Jeg tenkte på overraskelsen dere hadde blitt utsatt for og hvordan den eier livet deres akkurat nå. Jeg så på min egen lille datter, energisk og full av forventning. Deretter så jeg for meg den lille piken din. Ulykkelig, skremt og rotløs. Livets uransakelige veier.

 


 

Krisesenteret i Oslo er det eldste i Norden, det er døgnbemannet og har både dagtilbud og botilbud. Du og datteren din bor der nå. En anonym ringeklokke møtte oss på utsiden. Vi måtte gjennom to låste dører og opp en trapp. Jeg vet at det bor hele 350 kvinner på Oslo Krisesenter i løpet av et år og i år er du en av dem. Av alle beboerne der, er faktisk hele 60% under skolealder. Alle sammen på en eller annen måte berørt av vold. Akkurat som den vakre lille datteren din.

 

På krisesenteret kan du heldigvis finne et snev av trygghet. På krisesenteret kan du få hjelp, både praktisk og psykisk. På krisesenteret kan du få oppleve enn annerledes jul, men den vil komme til å være voldsfri. Jeg vet at du har det vondt. Jeg vet at redselen rir kroppen din, for ikke å klare å stå i mot denne gangen heller. Jeg vet hvor redd du er - for å ta den lille tulla di med hjem til et voldshelvete igjen. Jeg vet hvor sliten du er, og jeg vet hvor ensom du er. Da dere kom til krisesenteret var du i akutt krise, livet ditt sto regelrett i fare. Datteren din, en tillitsfull og empatisk liten sjel, bærer også kraftig preg av livet dere har levd de siste årene.

Hun er redd hun også. Akkurat som deg, er hun redd for at du ikke skal klare å stå i mot. Hun er redd du ikke har kraft nok. Hun er sliten hun også og på ingen måte mindre ensom enn det du er. Dere er begge vakre, sårbare og vingeskutte mennesker, men jeg vet dere innehar en styrke som kun få av oss er forunt. Dere er begge krigere, med kjærligheten som våpen. Dere seirer til slutt, det vet jeg. Jeg håper der jeg står, tidlig morgen den 1. desember, at du en dag finner harmonien jeg har funnet. Måtte dere to få muligheten denne gangen, til å starte helt på nytt. Et annet sted, et annet liv - med kalendergaver, trygghet og harmoni. Denne julen blir nok ikke slik dere hadde sett for dere, men neste jul kan bli langt bedre enn i år. Jeg vet det er en mager trøst, men jeg vet også at veien dit er verdt det. Lykken venter et sted på dere, sammen med mulighetene og en splitter ny 1. desember morgen.

 


 

I mens jeg ser datteren min åpne kalendergaven sin, tar jeg meg i å åpne min - den som finnes i hjertet mitt. Jeg ønsker meg at du skal klare det denne gangen. Få muligheten til å finne lykken et annet sted, enn i den knyttneven du har lett de siste årene. Jeg ønsker deg en fremtid. Jeg ønsker deg styrken til å skape den. Jeg håper for datteren din sin del, at hverdagsmagi finnes og at julekalenderen min har et bilde av dere to i sin første luke. Jeg ønsker dere en rettferdig mulighet, et voldsfritt og harmonisk hjem. Jeg ønsker deg lykke, slik at du kan gjøre datteren din lykkelig. Jeg ønsker meg i dag, midt i min egen lykke, at dere får et hav av muligheter til å finne deres.

 

Når du er klar kjære deg, gå ned trappen, gjennom to låste dører og ut på gata. La solen stryke deg over kinnet. Ta hånda til det vesle pikebarnet ditt og ta livet deres tilbake. Det gjemmer seg et nytt og verdig liv bak luke 1. Det er slett ikke for godt til å være sant - det er det dere har fortjent.

 

 

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.

Hei, jeg heter Hilde og er i mot vold mot kvinner.

Hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap. Mange liv kunne vært reddet hvis volden hadde blitt stoppet i tide. Hele 300 barn bor sammen med moren sin på Krisesenter i løpet av et år, dette tallet er hentet fra Oslo Krisesenter. 1084 mennesker bor på hemmelig adresse for å komme seg bort fra volden. Vold mot kvinner kommer i sjokkerende mange former. Det kan være blind vold, tilsynelatende uten motiv, men de aller fleste voldsutsatte opplever sørgelig nok, at en de har stor tillit til krysser grensen. Men hva skal egentlig til for å krysse grensen? Det kan du lese litt mer om i ett av mine tidligere innlegg. Det er, som vi også er ubehagelig klare over, ikke bare i Norge kvinner utsettes for vold. Kvinner voldtas og skjendes som en del av en krigsstrategi. Unge jenter blir brukt som slaver og som handelsvare. Sexindustrien profitterer på fattige jenter, som av ren nød havner i prostitusjon og fornedring. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er definitivt i mot vold, uavhengig av hvor den finner sted.

 



I dag er det den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, og dagen fortjener å bli nevnt også her på Barnejuristens blogg. Faktisk har forskjellige organisasjoner gått sammen for å bekjempe vold mot kvinner og vil i de neste 16 dagene ha markeringer, aksjoner, temamøter, foredrag, stands, leserinnlegg og lignende, for å sette vold mot kvinner på agendaen. Er det ikke flott? Krisesentersekretariatet har under aksjonsperioden ulike kampanjer og aktiviteter, noen av dem finner du her. Kampanjen mot vold og partnerdrap startet opp i dag, og det er Likestillings- og diskrimineringsombudet og Krisesentersekretariatet som står bak kampanjen - som startet i 2014. Alle kommuner har det samme ansvaret for å stoppe vold og hindre drap. Hvem du er og hvor du bor, skal ikke ha betydning for hvor god beskyttelse du skal få. Temaet i år er kvinner og barn på flukt med fokus på rettigheter og samarbeid. Målet er at flere engasjerer seg og får en bedre innsikt i hvordan vi kan bidra med å forebygge, beskytte, varsle og samarbeide for å forhindre dødelig kjønnsbasert vold. Sammen, og kun sammen, kan vi legge større press på politikerne, stoppe volden og hindre partnerdrap.

 

Vold mot kvinner er et angrep på kvinners rett til liv, frihet og personlig sikkerhet. Menns vold mot kvinner er et brudd på kvinners grunnleggende menneskerettigheter, så som retten til liv, helse, politisk og økonomisk deltagelse. Volden kan være av fysisk, psykisk, økonomisk og seksuell karakter. Vold mot kvinner er et fenomen som rammer kvinner i alle aldre og samfunnslag, på tvers av landegrenser. FN slår fast at vold mot kvinner utgjør et alvorlig hinder for utvikling og likestilling mellom kjønnene. I utviklingsland der kvinners sosiale, kulturelle og økonomiske status er svak, er kvinner spesielt sårbare for vold, og konsekvensene er sørgelig nok meget store. Utover det å krenke kvinners personlige integritet og menneskeverd, er også menns vold mot kvinner et hinder for et lands økonomiske og demokratiske utvikling. I verste fall kan volden hindre kvinners fulle og likeverdige deltagelse i samfunnet. Det finnes lover, men implementering og gjennomføring er mangelfull i mange land. Kvinners rettssikkerhet er svak fordi kostnadene ved å anmelde voldsmannen ofte er ansett som for høye, både fordi politiet ikke etterforsker og fordi rettsapparatet ikke dømmer sakene som faktisk ender opp i rettssystemet. Menns vold mot kvinner er et tabubelagt og underkommunisert tema, og det er vanskelig å få en god oversikt over omfang og samfunnskostnadene.

 


Vold i nære relasjoner skjer gjerne fordi voldsmannen har til hensikt å utøve eller opprettholde makt og kontroll i et nært forhold. Den har et definert mål, som er å tvinge kvinnen til å underkaste seg voldsutøvers vilje. Denne type vold kjennetegnes ved et repeterende mønster. Volden behøver ikke å skje daglig for å innebære frykt for ny vold, men frykten alene oppleves naturlig nok som at volden er sammenhengende og vedvarende. Kjønnslemlestelse av kvinner er et annet grovt overgrep. Det er gjerne tradisjonsbestemt og omfatter delvis eller total fjerning av ytre deler av det kvinnelige kjønnsorgan eller annen skade på kjønnsorganet. Jenter fra 5-14 år er oftest utsatt, men også spedbarn og voksne kvinner utsettes. Kjønnslemlestelse av kvinner kan etterlate varig smerte, lidlese og i verste fall forårsake død. Handel med kvinner er vår tids form for slaveri. Det er gjerne gjennom tvangsarbeid, prostitusjon eller andre seksuelle formål at kvinner utnyttes. Kvinnene tvinges gjennom vold, trusler, misbruk av en sårbar situasjon eller også annen utilbørlig atferd. Omfanget har dessverre økt dramatisk de senere årene, men heldigvis har også sterke motreaksjoner kommet fra kvinneorganisasjoner, myndigheter og internasjonale institusjoner.

 

Ingen - absolutt ingen former for vold mot kvinner kan aksepteres i noe samfunnslag eller i noen kultur. I Norge har myndighetene tatt viktige initiativ for å forebygge vold. Vi har etablert lover som beskytter kvinner, krisesentre som hjelper kvinner i akutte krisesituasjoner, frivillige organisasjoner og mange andre institusjoner og grupper som arbeider mot vold mot kvinner. Det er nemlig sånn, at når en kvinne blir mishandlet, uavhengig av om hun er en datter, en mor, en søster eller noens kone, påvirker det veldig ofte hele familien. Ved siden av de alvorlige fysiske og psykiske konsekvensene, vil eventuelle barn i familien bli skadelidende som vitner til volden. I andre tilfeller blir også barna utsatt for volden. Dette kan være et resultat av at barnet går inn for å beskytte mor, i andre tilfeller kan barnet havne i en voldelig situasjon ved en tilfeldighet - men likevel som resultat av kampens hete.

 

Kjenner du noen som blir utsatt for vold og trusler? Har du mistanke om at noen utsettes for vold? Det du kan gjøre, er å ringe politiet og varsle din bekymring. Dersom det oppleves som vanskelig å stå frem med navn, kan du velge å være anonym. Det medfører imidlertid at det blir noe vanskeligere å hjelpe offeret. Likevel er det bedre å varsle anonymt, enn å ikke varsle i det hele tatt. Alle har forøvrig en plikt til å avverge vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Ved mistanke kan du som nevnt varsle politi, eller også barnevern, dersom barn er involvert. Å avverge vold opphever taushetsplikten i mange yrkesgrupper, dette følger av straffeloven § 196

 

Dersom du selv er utsatt for vold, oppsøk politiet. Dersom du opplever det enklere å oppsøke et krisesenter nær deg, gjør det. De gir deg god hjelp videre. Ta med deg barna i dag, det blir ikke bedre i morgen.

 

For dere som ikke forstår hvorfor kvinner kan bli i et voldelig forhold, les gjerne ett av mine tidligere innlegg, for en mer inngående forståelse. Og dersom du møter noen i dag som tilbyr deg en rød knapp, sett den stolt på jakkeslaget ditt - for det betyr at også du er i mot vold.

 

 



Du må ikke sitte så trygt i ditt hjem og si: det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Jeg støtter om dagen og arbeidet mot vold mot kvinner. Gjør det du også! Takk for at du leser! <3

 

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.

 

 

En syk verden! Men hva gjør vi egentlig med det?

Ja, jeg snakker fremdeles om operasjon Dark Room, det er jo ikke så enkelt å løsrive seg fra den saken. Saken er brutal på et normalt intellekt og nyhetene er nådeløse. De aller fleste har en mening om det som har blitt avslørt, og godt er jo det. Men hva gjør vi utover det å spy eder og galle i kommentarfeltene? Hva gjør vi utover å mene og tenke at vi må snakke om det, selv om egentlig ingen orker. Hva gjør vi når saken roer seg litt i media? Glemmer vi det hele, frem til et nytt barn står frem? Det kan være ditt eller mitt barn neste gang, vi har ikke anledning til å vente. Vi må gjøre noe, og når jeg sier vi, mener jeg du og jeg, og alle de andre som står i posisjon til det.

 

Jeg har i et tidligere innlegg delt noen av mine tanker rundt selve saken, men jo mer jeg leser, jo mer plages jeg av tafattheten rundt problematikken. Allerede et par dager etter omveltende og grusomme avsløringer, snakker vi mer om en vendetta mellom en skuespiller og en statsråd på sosiale medier. Har vi allerede glemt dem? Ofrene? Barna? Jeg har fått henvendelser fra mennesker som har vært ofre, og deres historier ryster meg. Det dreier seg om mennesker som har stått frem og som har fått hjelp. Det dreier seg imidlertid også om mennesker som aldri har fortalt andre enn psykologen sin om hva de har opplevd. Jeg er smigret over tilliten deres, samtidig som det krever at jeg skriver mer om saken og vender litt av oppmerksomheten tilbake. Tenk om vi kunne hjulpet ofrene og potensielle ofre i kampen mot tafattheten i samfunnet. Jeg mener, dersom vi er helt ærlige, gjør vi faktisk noe aktivt for å beskytte barna våre? Eller venter vi til skaden er skjedd, for deretter å gå inn med adekvate behandlingstiltak for de utsatte og altfor lave sanksjoner til overgriperne? Er det alt vi har å tilby barna våre? Hva med å forebygge? Hva med å kvele villdyret, før det setter tennene i nok et offer. Nei, det er ingen enkel oppgave, men det er en begynnelse og et sted må vi faktisk begynne.

 


 

 

I de kjente og store avisene hedres jenta som sa fra til mammaen sin om hva som hadde skjedd henne. Hun hylles også på blogger og i kronikker. Ingen tvil om at jenta var tøff, tapper og modig. Men har vi egentlig rett til å sette det som en standard? Har vi anledning til å ytre ting som at dersom barna går hjem og forteller om vanskelige hemmeligheter, kan de velte hele systemet? At de kan avdekke pedofile nettverk, voldtekt av spedbarn og deling av overgrepsmateriale online? Eller er det ansvarsfraskrivelse? Velter vi for mye av ansvaret over på barna? Jeg tror det! Vi må åpenbart snakke om det. Vi må utvilsomt sette fokus på problematikken. Men kan vi bruke de utsatte barna som et verktøy? Det er det noen andre som allerede har gjort,  til egen forlystelse. Det barna trenger er å vite at uansett hvordan de håndterer det, så er det ok! Hvilke signaler sender vi for eksempel ut til barna som har vært utsatt, som aldri har fortalt noen om det? At nettverket kunne vært oppdaget tidligere, dersom de hadde sagt i fra? Har de ikke nok skyldfølelse i utgangspunktet? Vi må nemlig ikke for et sekund tro, at det ikke eksisterer mange barn, altfor mange barn, som har opplevd nettopp det samme som jenta omtalt i nyhetene, men som aldri har fortalt det til noen. De skammer seg! De gjemmer seg! 

 

Erna Solberg går ut i landsdekkende aviser, hun uttaler at hun synes det er utrolig vondt å høre og se historier om overgrep mot barn, mot små babyer, og om fantasier om overgrep mot små barn. Men hva gjør hun med det? Er det noen som vet? Justisminister Anundsen uttaler i media at han er overrasket over det store omfanget. Overrasket? Er det sant? På tide å gjøre noe da kanskje? Eller er overraskelsen en forklaring på at han ikke gjør noe? Stine Sofie stiftelsen gikk ut med en kronikk, der de mener at tiden der vi kunne skylde på manglende tallmateriale og kunnskap på dette området lengst er forbi. Ja, nå nærmer vi oss poenget mitt. I denne kronikken stilles også et særdeles viktig spørsmål, som jeg ser det. Nemlig "hvilke mekanismer er det som trer i kraft når folk flest, på så mange nivåer i samfunnet (politi, påtalemyndighet, politikere og myndigheter forøvrig på akkurat dette området) ikke klarer å ta inn over seg omfanget og det store samfunnsproblemet vold og overgrep mot barn utgjør?"

 

At det å bruke ressurser på å stoppe vold og overgrep mot barn er en god investering, er det vel neppe noen innvendinger i mot? Men hvordan kan vi stoppe det? De fleste er rådville og føler mer avmakt enn optimisme. Jeg snakker nå om oss voksne. Hvordan føler de utsatte barna det da tro? Når vi voksne mer eller mindre gir opp. De aller fleste snakker om behandlingstiltak, brannslukking, etter at barnet har opplevd grotesk tortur og har fått skader som gjør resten av livet utfordrende. Hvem snakker om forebyggende tiltak? Hvem snakker om å spare de små sjelene for de mareritt som vil hjemsøke dem om natten, for tårene de sårt kommer til å gråte og de psykologiske senskadene som kan ha varighet livet ut? Jeg sier ikke at vi skal slutte med oppfølging av de allerede utsatte, jeg sier at vi ikke må gi opp de barna som kommer til å bli utsatt. For den sørgelige sannhet er, at vi ikke har sett enden på overgrepsproblematikken. Det er ikke sånn at de siste bildene av barneovergrep ble funnet i operasjon Dark Room, ikke de siste livesendingene heller. Det finnes fremdeles aktive og uoppdagede overgripere der ute. Og det finnes potensielle overgripere der ute. Det er derfor så utrolig viktig å beskytte barna bedre enn det vi gjør i dag. Vi kan i alle fall ikke velte en stor del av ansvaret over på dem, i det vi forventer deres innsats, når vi ikke klarer å beskytte dem en gang. Hvordan? Hvordan kan vi beskytte barna våre mot ondskapen?

 



 

Jeg vet kanskje ikke nok om forebyggende tiltak på området, men jeg forstår ut fra det jeg leser, at det ikke er gjort all verden. Psykolog Pål Grøndahl fortalte nemlig allerede i 2015 om sine erfaringer med nettopp slike overgripere som vi har med å gjøre i Dark Room saken. Han er en anerkjent psykolog som har jobbet som rettspsykolog og sakkyndig i 15 år, spesielt med overgripere. Han kunne allerede for ett år siden fortelle at personer som er dømt for - eller som frykter at de kan komme til å begå overgrep mot barn - kan få gratis behandling hos Institutt for klinisk sexologi og terapi. Men han nevnte også at pågangen er stor. Det sto nemlig 40 personer på venteliste til denne type behandling for et år siden, og siden behandlingen går over flere år innebærer det at personer som er redde for å begå overgrep mot barn, kan komme til å gjøre nettopp det i behandlingskø. Hva sier det oss? Er det noe vi har samvittighet til å ignorere? Det dreier seg om barna våre. Bare et par måneder før Grøndahl uttalte seg, gikk Psykolog Thore Langfeldt ut med en appell om å etablere et bredere tilbud for potensielle overgripere. Men likevel tar vi oss den frihet å velter noe av ansvaret over på ofrene. Vi må snakke det ihjel! Det er jo ikke en kjeft som orker jo. Vi må gjøre det vanskelig å være overgriper! Hvordan?

 

Hva om Erna Solberg satte problemet på den politiske dagsordenen? Får å få behandlingsplasser for både dømte og potensielle overgripere. Vi må åpenbart ha flere spesialister på området, kan vi ikke gjøre jobbene mer lukrative? Kanskje Justisministeren, som tross alt er bekymret over store mørketall etter helgens avsløringer, bevilger noen kroner til forebyggende tiltak? Ytterligere midler til politiet? Politiet har nemlig gjort en formidabel jobb, men har fremdeles en massiv jobb fremfor seg. Uten midler derimot, sender vi ansvaret tilbake til barna. Kanskje kan han bidra med høyere straffer for dømte overgripere også? Utvidet bruk av forvaring ved seksuelle overgrep av barn? Hvordan kan vi ellers beskytte barna våre? Vi må forebygge, samtidig som vi viser at vi mener alvor. Vi kan ikke akseptere at skaden må skje, før vi kan tilby løsninger. Vi må være minst like innovative som de menneskene vi står opp i mot.

 

Engasjer dere, for barnas skyld! Takk for at du leser! Del gjerne, sammen står vi sterkere! <3

 

Du kan følge meg på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.

Hva er prisen på samvittighet?

Kan samvittighet egentlig kjøpes for penger? Jeg spør fordi jeg i dag har inntrykk av at absolutt alt kan kjøpes, det kommer bare an på prisen. Det ser ut til at våre barn kan kjøpes, på mange forskjellige måter dersom prisen er rett. Søndag ettermiddag kalte bergenspolitiet inn til pressekonferanse om en massiv etterforskning av overgrep mot barn. Så dersom jeg spør deg, "hva er prisen på samvittighet?" -  så er det kanskje prisen på barnet ditt jeg lurer på? Jo, du kan rynke på nesa, du kan mene at jeg overdriver - men gjør jeg egentlig det? Hele 51 menn er tatt i det som kalles norgeshistoriens mest omfattende overgrepssak. Flere av mennene skal selv ha begått overgrep, andre har bestilt livesending av overgrep mot barn, mens ytterligere andre i stor utstrekning har fantasert om og planlagt voldtekter av små barn. Saken har sitt opphav i en etterforskning som internt i Vest politidistrikt har fått kodenavnet "Dark Room", basert på en større FBI aksjon mot nettstedet Playpen, som er engelsk og betyr lekegrind. De involverte skal ha brukt det såkalte mørke nettet til å kommunisere og dele overgrepsmateriale av barn. Kanskje ikke dine barn, men noens barn er involvert og det kunne vel i ytterste konsekvens ha vært våre?  Hva er prisen på samvittighet?

 



 

"Jo yngre jo bedre, men må jo være pulbar."

 

Det er ikke dårlig humor, det er et utsagn som kom frem av chattesamtaler politiet har funnet under etterforskningen. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg krymper meg bare ved tanken. Ordene gjør fysisk vondt. I samtalen kommer også frem at mennene har tenkt til å leie en bil. De snakker om å forlede en pike inn i bilen, kjøre til et øde sted med en madrass dekket med plast. Etter å ha lest dette, har jeg oppdaget at min egen fantasi kan vende seg mot meg og tegner bilder jeg nesten ikke holder ut å ha i hodet mitt. Ved siden av å bli fysisk uvel, blir jeg så sint så sint og så usedvanlig trist på samme tid. Forestill deg en pike i 6-8 års alderen, hvor redd hun må være i en situasjon som beskrevet. Joda, såpass unge er barna de ønsker å leke med, det fremkommer av samme chattlogg. Senere i samme chattesamtale, kommenterer sågar en av mennene involvert i samtalen, at et offer godt kan være helt ned i toårsalderen. Hvor er samvittigheten til disse menneskene? Samvittigheten -  er en følelse som er med på å korrigere oss, slik at vi ikke skal krysse grenser og gjøre feil. Hva har prisen vært for å ta seg den friheten, til å utøve slike groteske og utilgivelige feil?

 

Politiet har beslaglagt 150 terabyte med datamateriale i form av bilder, filmer og chatter delt mellom medlemmene i nettverkene. Blant de som ble siktet i saken, befant det seg en erfaren politimann i Vest politidistrikt. Han ble siktet for å ha befatning med bilder som viser overgrep mot barn. Dette skjedde hjemme hos politimannen og etter at politiet pågrep sønnen hans der. Han beskrives som en sentral person i pedofilinettverket som har delt overgrepsmateriale på nettet. Politimannen ble forøvrig dimittert etter å ha blitt avhørt, ettersom hans tilknytning angivelig har vært begrenset. Tja, samvittigheten avhenger nok av omfanget på tilknytningen i saken?

 

Videre skal et par politikere, en jurist og en førskolelærer være involvert i denne massive overgrepssaker. Jovisst er det fler, men jeg synes disse er verdt å nevne i særdeleshet. Dette med tanke på at det er mennesker med enten tilgang på barna våre eller med mulighet til å påvirke våre barns sikkerhet og fremtid. En av de siktede i Dark Room-saken skal for eksempel ha jobbet i elleve forskjellige barnehager. Er det ikke skremmende å tenke på? Hva koster hans samvittighet tro? Han er siktet for besittelse av bilder som seksualiserer barn. Politiet mener han har vært del av et internettmiljø som har utvekslet bilder av overgrep i flere år. For å få tilgang til bildene skal han blant annet ha utgitt seg for å være gutt. Han er tidligere ustraffet og er siden løslatt. Nå kan forsvareren hans fortelle at han ser frem til å legge dette bak seg. Jeg spør meg om alle de involverte barna kan legge dette bak seg?




 

På lista over siktede finnes også to folkevalgte politikere. Den ene har hatt rikspolitiske verv for Frp og senere sentrale verv i lokalpolitikken også. En Ap politiker er fengslet, siktet for seksuelle overgrep mot barn under 14 år. Han sitter i kommunestyret, men har nå sagt opp sine verv i partiet. Dette er altså menn som har hatt politisk innflytelse og med det også en del påvirkningskraft. Hva kan være prisen på deres samvittighet? En jurist er også siktet. En jurist er en person som kan og er interessert i lover og regler, hva som ligger til grunn for dem og hvordan de kan anvendes. Her handler det altså om et menneske som veldig godt vet hvilke strafferammer ugjerningene er forbundet med, og trolig også påkjenningene ofrene blir utsatt for. Likevel deltar han. Han har ikke barn selv, men jeg er slett ikke sikker på om det hadde endret noe. Flere av de siktetede har sendt livesendinger av overgrep direkte på nettet, og har utført overgrep mot egne små barn. Hva er egentlig folk laget av, spør jeg meg selv. Det er vanskelig å ta innover seg, at voksne menn forgriper seg på egne barn, eller lar andre gjøre det, for å selge bildene eller filmene online. Like vanskelig å forstå, er at én av to som er siktet for å ha deltatt aktivt på Playpen og ventet barn med sin samboer da han ble tatt, planla overgrep mot sitt eget barn, som ikke engang var født. Kan samvittighet kjøpes for penger? Hvor mye må i så tilfelle på bordet, når du tilbyr overgrep av ditt ufødte barn? Hva er prisen på samvittighet?

 

Selv om jeg på veldig mange måter ikke ønsker å vite det, spør jeg meg likevel hva disse menneskene er laget av? Hva får voksne oppegående mennesker til å utføre groteske overgrep på mindreårige barn, for deretter å dele det med et stort antall andre likesinnede? Hvor mange saker av dette slaget finnes det egentlig der ute? Hvor mange bilder? Filmer? Hvor mange barn er utsatt? Vi lar oss jo sjokkere på nytt og på nytt av hvor mange voksne menn og kvinner som tenner på barn.

 

Psykolog Grøndahl forklarer det med at overgripere legitimerer overgrepene ved at flere gjør nettopp det sammen. Det kan selvfølgelig forklare at hele 51 menn var involvert i dette omfattende overgrepsnettverket. Disse menneskene viser at de evner å viske ut sine egne grenser når de er i grupper med likesinnede. Men kan virkelig det å forgripe seg på et barn få en slags legitimitet fordi man ser at andre gjør det? Ettersom de aller fleste av oss ikke fungerer på den måten, må det jo være noe galt med dem? Grøndahl er imidlertid ikke overrasket over at politiet nå har avdekket en såpass stor pedofiliring av menn. Kripos har også uttalt at de tror vi bare ser toppen av isfjellet og starten på en ny organisert kriminalitet. Jeg skremmes av disse prognosene. Jeg tenker på alle barneskjebnene vi ikke klarer å redde, uavhengig av hvor gjerne vi skulle ønske det. Psykologen forteller at disse menneskene rasjonaliserer en grusom atferd, og mister dermed motforestillingene når andre rundt dem gjør det samme. De forsikrer hverandre også om at barna ikke tar skade av det. De tar ikke omfanget av det de har gjort innover seg, før de blir tatt. Det trekker nok i retning av at vi dessverre vil se mer av disse forbrytelsene. Politiet omtaler overgriperne som helt vanlige mennesker. De går altså midt i blant oss. Men helt vanlige mennesker har da en samvittighet, har de ikke? Er krona eller lidenskapen størst?

 

Jeg klarer knapt å forstå det jeg selv nettopp har skrevet. Hvilke håp og muligheter kan vi klamre oss til? At denne omfattende overgrepssaken er grensesprengende, mørk og så absolutt uempatisk er det ikke vanskelig å fastslå. Men hvordan kan vi ta opp kampen mot noe så mørkt og ondt? Politiet gjør en usedvanlig god jobb, de mener også at å skaffe innsikt rundt denne kriminalitetsformen er helt avgjørende. Men til og med det kommer med en pris. Alle disse menneskene som hver dag tar inn over seg hvor grusom denne verden har blitt. Hver dag ser man nye komme til. Er det ikke sånn at hvis flere og flere er i besittelse av og deler overgrepsbilder, vil også flere og flere føle seg bekreftet? De søker vel som folk flest ikke miljøet av motforestillinger, men snarere nettopp bekreftelsen. Må vi avvente flere saker der en mor må oppleve at barnet hennes har blitt misbrukt, og ugjerningen er solgt i cyberspace, før neste nettverk kommer i søkelyset? Hvor mange barn vil lide? Hvor mange samvittigheter selges på denne måten over internett, dersom vi hittil bare har sett toppen av isfjellet?

 

Vi må stå sammen! Vi må passe på barna våre og informere om farene på nettet. Nå, som aldri før. Vil høyere strafferammer virke forbyggende? Kan disse menneskene skremmes fra ugjerningene sine? I det minste vet vi at de søker sårbare og ensomme barn. Kan vi forebygge nettopp der? Det er jo ikke sånn at barna ikke fortjener selskap og selvsikkerhet. Ingen barn bør gå rundt som fritt vilt i ulveflokken, som sårbare og ensomme. La oss kjempe i mot. La oss vise at samvittighet er mer enn bare en tortur som lar seg selge på nettet. Det er en lidenskap som skal koste overgriperne dyrt, ikke barna våre. Samvittigheten -  er en følelse som er med på å korrigere oss, slik at vi ikke krysser grenser og gjør feil. Vi kan ikke tillate at noen selger samvittigheten sin på bekostning av uskyldige barn. Vi må ta opp kampen.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram og likte du innlegget, del det gjerne.  <3  Tusen takk!

Likestilling av kjønn og barnets beste.

For hver og en av oss kommer kjærligheten opprinnelig fra foreldrene. Vår første erfaring med kjærlighet, er den kjærligheten vi får fra våre foreldre. Så enkelt og så vakkert. Ikke fullt så vakkert lyder overskriften : Likestilling av kjønn og barnets beste. Fører det ene til det andre? Går det kanskje ut på det samme? Eller har det egentlig lite med hverandre å gjøre? Jeg lurer litt på om hva som skjedde og hvor i all verden vi er på vei. Det virker nemlig ikke som det sentrale er kjærlighet lenger. Jeg har faktisk tenkt en god del på dette siden farsdagen. Jeg vet ikke om du leste innlegget mitt, men jeg gratulerte pappaene der ut som har bidratt, stilt opp og vært der for barna sine i deres oppvekst. Det ble lest av mange og jeg fikk noen overraskende henvendelser i etterkant. Noen takket for at jeg hadde vinklet innlegget på nettopp den måten jeg gjorde, andre angrep meg for måten jeg hadde vinklet det på. Jeg fikk til og med noen historier om gale mødre, pengegriske horer og hevngjerrige og forsmådde elskerinner. Det disse kvinnene åpenbart hadde til felles, var å gi fedrene begrenset eller intet samvær. Det som imidlertid forekom meg som et paradoks, var henvendelsene fra eksplisitt tre mødre. De takket for at jeg vektla det åpenbare, at det faktisk er forbundet med et ansvar det å være far. De fortalte tre forskjellige historier om fedre som på en eller annen måte sviktet og valgte bort barna sine. Disse kvinnene hadde kontaktet alt fra familievernkontor og barnevern til juridisk bistand, for å oppnå at fedrene skulle ha samvær med barna deres. De ble imidlertid avvist med at de ikke kunne tvinge far til samvær. Dette fikk meg virkelig til å tenke.

 

Vi forsøker nemlig, som jeg oppfatter det, å velge bort kjønn her til lands. Det skal være likestilling. Vi ser helst at kvinner skal inn i forsvaret på lik linje med menn, og menn skal ha omsorg med barnet på lik linje med kvinner. Jeg er litt i tvil. Er det virkelig det vi ønsker? Og utslette våre genuine forskjeller? Er det overhodet mulig? La meg i det følgende tenke høyt.

 



 

I mange år har politikere og andre samfunnsaktører argumentert for at menn må ta mer del i barnas hverdag. Regjeringen legger også mer og mer til rette for det, både gjennom fedrekvoten og endring av lovverk. Og jeg synes det er fantastisk! La meg bare ha sagt det. Men det må jo være en adekvat reaksjon i andre enden. Det var nemlig i sin tid kvinnene som fremsatte ønsket om at fedre skulle ta mer ansvar i barnas hverdag. De har dog måttet fremvise forståelse dersom fedrene ikke har hatt tid eller lyst. De kan jo ikke tvinges til å ha interesse for barna sine, er det blitt sagt. Mødrene derimot, tok det ansvaret uten noen diskusjon. Det har ofte blitt brukt ord som diskriminering i denne debatten, og jeg lurer på om vi lurer oss selv. Det er gjerne menn som kan opplyse om at kvinner ikke duger i betydningsfulle lederstillinger, nettopp fordi de er opptatt med å føde barn. Kvinner på sin side, har i mange forskjellige sammenhenger etterlyst et bedre samarbeid om felles barn - mer fokus på barn og mindre på jobb. Mødre har på den måten vist at de i stor grad har vært opptatt av at barna opprettholder god kontakt med fedrene sine. Nå, mange år senere, men slett ikke for sent, har til og med fedrene selv begynt å få øynene opp for viktigheten deres tilstedeværelse har for barna deres. Sågar forskningen har bidratt til å bygge oppunder det mødre har argumentert for i årevis. Og man ville trodd at alle hjerter ville gledet seg. Hvorfor gjør de ikke det da?

 

Plutselig er realiteten i samfunnet blitt en annen, vi befinner oss midt i en ny kamp om likestilling. Denne gangen kjemper vi ikke om toppjobben og lønningene. Men hvem som egentlig er best for barnet? Mor eller far? Hvor mye betyr egentlig puppen? Du skal nemlig ikke kimse av pappapuppen, har jeg lest. Er mor den beste omsorgspersonen fordi hun har båret frem barnet? Eller vil hun bare ha barnet for seg selv, og svartmaler pappaen for å oppnå det? Er det mor som vil profittere på barnebidraget, eller er det far som ønsker å spare inn på bidraget? Parallelt fordømmes vordende mødre som ikke vil ta abort, dersom de vordende fedre ikke ønsker å ta ansvaret. Til og med juridisk abort har vært foreslått i den sammenheng. En juridisk abort vil gi mannen mulighet til å kunne fraskrive seg farskapet på et tidlig stadium i svangerskapet, på lik linje som en kvinne kan avbryte svangerskapet med en abort.

 

Hva skjedde egentlig? Er vi helt sikre på at vi er på rett vei?

 

Svangerskap og fødsel må fremdeles kvinnene ta seg av, det forutsetter jeg at vi er enige om. Kvinnene trenger gjerne litt tid for å komme til hektene etter en fødsel, og kvinner ammer som oftest  barna sine. Statistisk sett er også kvinner per i dag noe eldre når de setter barn til verden, og de opplever flere og oftere komplikasjoner. At far er viktig for barnet er det ingen tvil om, men kan vi oppnå likestilling i denne perioden? Mor skal antageligvis tilbake til jobb og far skal forhåpentligvis ta ut fedrekvota. Hvordan disse tingene løses på best måte, er gjerne opp til mor og far. Fronter vi virkelig den debatten med likestillingskortet? Hvor ble det av kjærlighetskortet? Er det ikke kjærligheten som i stor grad er utgangspunktet for at vi får barn? Opphører kjærligheten mellom foreldrene, vil jeg likevel tro og håpe at kjærligheten for barnet består. Barnets beste - bør også ha sitt utgangspunkt i kjærlighet?

 


 

Det er da ikke så grusomt mange år siden kvinner ble respektert og hadde helt avklarte rettigheter som mødre. De fikk tid til å komme seg etter fødsel. Far tok økonomisk ansvar, slik at mor kunne gi barnet den omsorgen det trengte de første årene av sitt liv. Hva skjedde egentlig? Kvinner har nemlig, som jeg oppfatter det, tapt sine rettigheter som mødre. For å få rettigheter til foreldrepenger må hun ha lønnet arbeid. For mange er dermed lønnet arbeid blitt en forutsetning for nettopp det å bli mor. Dog er svangerskap og fødsel det viktigste arbeidet i denne sammenhengen. Plutselig tar også menn det faktum alvorlig, men helt uten at de beholder respekten for det kvinnen og hennes kropp leverer. La oss stoppe opp her et lite øyeblikk, hadde det ikke vært for den fantastiske kvinnekroppen, hadde vi ikke kunnet fremstille barn. På den annen side, hadde vi heller ikke klart oss uten menn i den prosessen, men jeg tror jo at arbeidsfordelingen allerede her gir noen signaler.

 

Jeg vet ikke hva du tenker, men personlig, synes jeg at politiske vedtak om familiepolitikk bør spille på lag med biologien? Det er nemlig som jeg såvidt var inne på ovenfor, store biologiske forskjeller mellom kjønnene. Jeg snakker her om hvordan kroppene våre er skapt, biologiske forutsetninger som styrer legning og atferd. Gir du for eksempel en rotte ammehormonet oksytocin, vil rotta umiddelbart gå i gang med å bygge reir. Det er fremdeles kvinnen som føder barn. Kan disse faktiske forutsetningene vedtas bort? Er det virkelig ønskelig? Er det overhodet mulig?

 

Er det blitt sånn at menn ønsker å få både i pose og sekk? Det er jo det vi kvinner hyppig er blitt beskyldt for i et likestillingsperspektiv. Menn vil ha de samme rettighetene overfor barnet som kvinnen, men de kan ikke sette et barn til verden. Vil de likevel behandles som om de kan det? I mange år har vi kvinner måttet avstå fra lønningene våre menn får, fordi vi er som tikkende bomber, idet vi plutselig kan bli gravide. Nå skal kvinnen opp og hoppe, ut i arbeidslivet og menn vil frem med pappapuppen? Er det ikke kvinner som fremdeles føder og ammer barna? Er det ikke fremdeles kvinnen som trenger permisjon fra lønnsarbeid etter fødselen? Hvorfor krangler vi plutselig om det? Er vi helt sikre på at vi er på rett vei? Kan mann og kvinne likestilles totalt?

 

Mange menn føler seg lurt inn i farskap. Mange mener sågar at de har rett på medbestemmelse hva svangerskapsavbrudd angår. Noen truer de gravide damene sine, andre velger å forlate dem. Andre igjen er halvhjertet tilstede. De fleste blir imidlertid og tar det ansvaret det å være pappa innebærer. De aller fleste menn som får barn med sine respektive, drar altså omsorg for både mor og barn, både i svangerskapet og etterpå. De tar med andre ord ansvaret og pliktene på alvor. For det er nemlig det vi foreldre har, ansvar og plikter for barna våre. Vi snakker hyppig om rettighetene våre, som foreldre. Rettigheter er det imidlertid barna som har. Det er det som er så fantastisk med å få barn, det er ikke du som er viktig lenger, det er dem. De gjør oss gjerne til bedre versjoner av oss selv. Mindre egoistiske. Mindre selvsentrerte. Vi inntar rollen som mentor og forbilde. Vi blir avhengige av å rette fokus bort fra oss selv, for å se barnets behov og barnets beste. Barnets beste, er nemlig blitt vårt beste nå. Hva skjedde? Jo, vi fikk barn. 

 



 

Ved samlivsbrudd og uenighet, er det ofte domstolene som avgjør hvor barnet skal bo. I en rettstvist er mor og far juridisk likestilte i forhold til barnet og det skal tas utgangspunkt i hvor barnet får det best. At mødre i større grad får omsorgen for barna etter et samlivsbrudd, blir likevel uglesett og likestillingen forfektes. Fra et likestillingsperspektiv ville det kanskje vært rettferdig om omsorgen ble delt. Men er det egentlig rettferdigheten og likestillingen mellom mor og far som er det avgjørende i en barnefordelingssak?

 

I noen konkrete saker kan forklaringen  på fars fravær faktisk være at mor motarbeider han, men det kan like gjerne skyldes manglende interesse og oppfølging fra fars side. Å kreve likestilling på antagelser om hvordan virkeligheten basert på personlige erfaringer er, eller politiske utopier, er som jeg oppfatter det, ikke til barnets beste. Jeg tror derimot at alle disse sakene er svært individuelle, og de må derfor vurderes individuelt. Eller finnes det en fasit? Likestilling? Når en av foreldrene har alvorlige bekymringer for hvordan barnet har det hos den andre, må vi faktisk innse at det er vanskelig å dele omsorgen. Vi kan ikke alltid skylde på at mor saboterer samvær, noen ganger må man rett og slett innse at man har problemer. Hva skjer når mor hater far? Det har vært et sentralt spørsmål i denne debatten. Jo, da saboterer hun samvær og vil ha barnet helt for seg selv, svarer en del fedre. Hva skjer så når far hater mor?

 

Er det virkelig barnets beste vi har for øyet i denne nye likestillingskampen? Det aller beste av begge foreldrene, er vel til barnets beste? Forutsatt at de kan bidra med det sammen. Hvis ikke må man jo faktisk søke den av de to foreldrene som kan ivareta barnet beste, for barnets skyld. Barn har ikke godt av et høyt konfliktnivå. Barn har ikke godt av egoistiske foreldre. Det var vel ikke derfor vi fikk barn? For å søke vårt eget beste, med barnet i skuddlinjen. Jeg tror jo i dypet av hjertet mitt, at alle gode mammaer og pappaer vet hva barnets beste er og klarer å se bort fra sine egne behov. Videre tror jeg at de pappaer som ønsker samvær med barnet sitt, som er til barnets beste og som ser hensikten med å legge egne behov bort - får samvær. Dette gjelder åpenbart andre veien også. Men nettopp det å se bort fra det som er best for oss selv, vil vel være den krystallklare forutsetningen? Enten vi er mamma eller pappa. Jeg tror dessverre mye av hunden ligger begravet nettopp her.

 

Kan vi noensinne likestilles som det beste for barnet, bare fordi vi er foreldrene? Er det ikke på bakgrunn av hvordan vi er som foreldre, vi bør likestilles? Og sist men ikke minst, kan fedre bli mødre? Eller er det kanskje hensiktsmessig å ha en av hver? Er det ikke nettopp våre biologiske forskjeller som tillater oss å få barn? Kimser vi av de ni månedene vi kvinner går svangre? Er det faktum at vi forbereder oss både kroppslig og mentalt helt uten mål og mening? Det at mannen ikke er utstyrt med brystmelk, er det bare tilfeldig?

 

Kan det være at vi må starte et annet sted enn ved likestillingskampen? Hvor ble kjærligheten av? Likestilling innebærer i all hovedsak at kvinner og menn har like rettigheter og muligheter innen alle vesentlige livsområder. Kan et barn degraderes til et livsområde? Og hvordan var det igjen? Var det våre egne rettigheter og muligheter vi ville forfekte? Nei! Det var jo egentlig barnets beste.

 

Kommenter gjerne! Vær gjerne uenig med meg, men vær saklig. Innlegget kan imidlertid ikke anses å være noe annet enn mine tanker og jeg er full av spørsmål. Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert.

Likte du innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

Gratulerer med farsdagen!

Det feires med kaker, gaver og gode ord i vårt langstrakte land i dag. Det gjøres stas på alle fedrene som har bidratt, stilt opp og vært der for barna sine i deres oppvekst. Det er søndag, men ingen vanlig søndag. Det har butikkvinduer og salgsannonser gjort oss oppmerksomme på i flere uker. Det er farsdag! Vi har i ukesvis fått gavetips fra handelsstanden, slik at vi kan hedre faren vår og fortelle at han er verdens beste pappa. Men hva kategoriserer egentlig verdens beste pappa? Hva kategoriserer egentlig en helt ok pappa? For barna våre er nemlig den helt ok pappaen, verdens beste. Er det kanskje en pappa som har tørket en snørrete nese og oppkast etter den lille? Er det en pappa som har tatt seg tid til både å se Luciatoget i barnehagen og å applaudere etter skoleforestillingen før sommerferiene? Er det en pappa som har sett verdien av å være tilstede i livet til barnet sitt, elske det frem her i verden og klappe henrykt i hendene når barnet når målene sine?

 

 

Hyppig hører vi at alle kvinner kan få barn, og det er med noen unntak også sant. Men ikke alle kvalifiserer til å bli gode mødre av den grunn. De aller fleste menn kan også få barn, men ikke alle kan kalle seg pappa. Det er jo litt trist å ta innover seg på en dag som denne. Å være pappa må jo være fantastisk det også? Sikkert også utfordrende, slitsomt og tidkrevende. Men like fullt givende og gledelig altoppslukende. Du som er pappa, du er heldig.

 

Jeg vil også gjerne få lov til å gratulere alle fedrene som har tatt papparollen alvorlig, som har forstått gaven det er å få være pappa og som har prist seg lykkelig over å ta del i hver lille epoke i eget barns liv. Man kommer utrolig langt med kjærlighet. Å få vokse opp med en kjærlig og tilstedeværende pappa som både sier og viser at han er glad i barnet sitt, er et fantastisk utgangspunkt i livet. Og kjære dere pappaer der ute, du vet det nok, men man får det i rikt monn tilbake. Barn er så uforbeholdent kjærlige og tillitsfulle.

 

Et hjem er der kjærligheten bor, sies det. Å sette familiens beste fremfor egne behov kan være vanskelig, men en god pappa vil alltid verdsette familiens beste. Han bruker tid sammen med barnet sitt, utover det å tilbringe tid i samme rom. Han inkluderer barnet i sin verden, samtidig som han tar del i barnets verden. En pappa kan være av den snille typen, men en god pappa vil også kunne sette grenser og være tydelig overfor barnet sitt. Barn trenger forutsigbarhet og tydelige rammer. Likevel går det fint an å være en god oppdrager uten å være streng eller autoritær. Men det trenger jeg helt sikkert ikke å fortelle en god pappa?

 

Jeg vil gratulere alle pappaene der ute, som har vært der når barnet hans har hatt behov for pappaen sin. Jeg vil hedre fedrene der ute som har forstått gaven han gir sitt barn, ved å stoppe opp og bare være tilstede. Pappaen som viser følelser, både de gode og de ikke fullt så gode. På den måten lærer han barnet sitt at følelser er lov og hvordan barnet kan reagere på andres følelser. Jeg hyller pappaene som former empatiske barn, som blir trygge på seg selv og egne følelser. Jeg vil veldig gjerne gratulere pappaene der ute, som går foran som et godt forbilde. Det er et kjempestort ansvar og handlingene dine vil bety mye mer enn ordene dine. En god pappa er bevisst sin rolle. Ingen er feilfri, til og med det kan barnet ditt nyte godt av å lære. Jeg vil gjerne gjøre litt stas på fedrene der ute, som tar sin rolle som pappa alvorlig. Nyt familien i dag!

 


 

Ikke alle fedre fortjener en kopp som det står "verdens beste pappa" på. Jeg vil imidlertid nå ut til nettopp disse fedrene i dag også. Ikke for å gjøre stas på dem, men kanskje kan noen gjøre det til neste år? Det er nemlig aldri for sent. Barndommen går imidlertid så vanvittig fort, i alle fall sett fra vårt foreldreperspektiv. Mens for våre små håpefulle, er dette lange og ikke minst avgjørende år. Erfaringene med foreldrene etterlater viktige spor. Pappa og mamma er helt avgjørende personer i et barns liv, og for hvordan våre barn har det og tenker om seg selv. De gode erfaringene, de hyggelige stundene kjære pappa, blir minnene for barnet ditt og vil bidra til at barnet ditt får et positivt syn på seg selv og andre.

 

Det er dermed slett ikke så rart at det feires med kaker, gaver og vakre ord i dag. De fedrene som er der for sine barn, som har vært tilstede ved de avgjørende øyeblikk i oppveksten og som har bidratt til at barna deres er trygge og harmoniske - nettopp de fedrene fortjener koppen. Pappaene som har elsket barna sine frem i verden og som ivrig har stått på målstreken for å ta barnet sitt i mot. Gratulerer med farsdagen!

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Likte du innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

Hvorfor går hun ikke bare?

Det sier vi så gjerne om kvinnen fanget i et grep vi ikke har noen forutsetning til å uttale oss om. Vi tar ikke omgivelsene i betraktning, og hvor mange som er involvert. Hvorfor finner hun seg i å bli behandlet sånn? Hun som har barn og ta hensyn til... Hun må jo like det da, siden hun ikke bare går? Er det virkelig sånn? Føler vi oss så sikre på at det aldri kan skje oss? Er det derfor vi opptrer så fordømmende? Jeg skal i det følgende fortelle deg litt om mekanismene og mønsteret som fanger kvinner i et grep, som slett ikke er så enkelt å komme seg ut av igjen. La oss se litt på livets vekselvirkninger. For det er nemlig det det er for mange av oss.

 

Vold rammer nemlig helt tilfeldig. Det kan skje meg, og det kan skje deg. Vold som utspiller seg mellom mennesker som elsker hverandre, kan slå brutalt ned, til og med i forhold som ser svært levedyktig ut. Vold i nære relasjoner. Familievold. Mishandling. Kjært barn har mange navn. Likevel er det ikke tilfeldighetene som gjør at noen kvinner velger å bli i de destruktive forholdene. Det kan faktisk beskrives som en helt naturlig reaksjon, det å forbli i et skadelig forhold. At det er hensiktsmessig, er det ingen som har påstått. At det bare skjer ressurssvake og lite utdannede mennesker er en misforståelse. At man ønsker å ha det sånn, er rett og slett en konklusjon truffet av mennesker som ikke vet bedre. Dumhet sier noen. Uvitenhet, velger jeg å kalle det.

 



 

Mennesker som utsettes for vold, blir gjerne mye lenger i denne relasjonen enn mange er villige til å forstå. Jeg tror det er viktig å belyse temaet, for å unngå stigmatisering og fordømmelse. Disse kvinnene som ikke går, fortjener både forståelse og respekt, for det de har vært nødt til å gå gjennom. De blir ikke frivillig, selv om de ikke velger å gå. Man må forstå det hele som en prosess med veldefinerte utviklingstrinn, som alene kan betraktes gjennom kunnskap om medavhengighet og konsekvensene volden bærer med seg.

 

Medavhengighet er et begrep fra 70-tallet, som i utgangspunktet ble knyttet opp mot ektefeller og familiemedlemmer av rusmisbrukere, være seg alkohol eller andre rusmidler. Begrepet har imidlertid vist seg å få gyldighet i forhold som er preget av annen type uforutsigbarhet og avmakt også. Medavhengighet er nemlig en reaksjonsprosess, og ikke minst en beskyttelsesmekanisme. Det har til og med vært diskutert om man kan kalle medavhengighet en medisinsk diagnose. Kjernen i medavhengigheten kan beskrives som at man mister egen identitet, kontakten med egne følelser, tanker og behov. Andre viktige kjennetegn er lav selvfølelse, sterk skyldfølelse og en altoverskyggende redsel for å bli avvist og forlatt. Ikke alle som lever i dysfunksjonelle og risikofylte relasjoner utvikler medavhengighet, men risikoen følger gjerne antallet dysfunksjonelle forhold man har stiftet bekjentskap med. Er man i tillegg oppvokst i dysfunksjonelle og voldelige omgivelser, vil nettopp det faktum medføre en sterk risikofaktor. Mange kvinner som opplever å bli medavhengige til en voldelig mann, har selv påtatt seg, eller blitt pålagt en voksenrolle i barndommen. Være seg å ha ansvaret for søsken, eller også foreldre. Det at barnet ikke har fått være et barn, med alt hva det innebærer, fører til at hun som voksen mangler den grunnleggende tryggheten, i motsetning til de barna som har fått oppleve både omsorg og kjærlighet på en forutsigbar måte. Denne grupperingen av barn blir dessverre ofte forsømt av hjelpeapparatet. De har ikke den atferden som oppleves som problematisk for omgivelsene, de er lydige, pliktoppfyllende, ansvarsfulle og veloppdragne. De reagerer ofte på dysfunksjonelle familiemønstre på en mer introvert måte og blir lettere oversett. De er typisk de snille barna. Flink pike syndromet - om du vil.

 

Mekanismene som skaper medavhengighet defineres gjennom at voldsutøver forsøker å påvirke offeret sitt, mens offeret setter all sin kraft inn på å unngå volden, noe som innebærer et forsøk på å endre voldsutøvers atferd. Nettopp det at offeret stadig mer forsøker å tilpasse seg overgripers atferd, gjør medavhengigheten så ekstremt farlig. Jo mer offeret forsøker å endre voldsutøvers atferd, jo mer medavhengig blir offeret. Det innebærer altså at offerets kamp for å avslutte volden, knyter offeret stadig sterkere til overgriper.

 


 

Utenforstående oppfatter ofte det at en kvinne er så glad i en mann som slår henne, som helt absurd. Og det er kanskje ikke så rart, dersom man aldri har stiftet bekjentskap med mekanismene som trer i kraft. Jeg skal forsøke å beskrive mekanismene nærmere for deg, som ikke kjenner dem. Det at vi alle har rett på følelser, kan vi sikkert være enige om? At alle voldsutsatte, er langt mer enn bare det, også? Kjærligheten som råder, selv i et mishandlingsforhold, knyter jo to verdifulle mennesker til hverandre. Paret har med sikkerhet også gode perioder, som hyppig anses for å være det rette bildet av forholdet, og som stort sett er grunnlaget for kjærligheten. Akkurat som i andre kjærlighetsforhold. Det går opp og ned. Medavhengige klarer imidlertid sjelden å skille mellom hva som faktisk er kjærlighet, og hva som er en følge av medavhengigheten. Ofte forveksles også kjærlighet med lojalitet og medlidenhet. De gode periodene får avgjørende betydning og det skal i de dårlige periodene minimale endringer til for å overbevise om enorm forbedring. Den stadig vekslingen mellom gode og vonde perioder i forholdet, kan skape kaos i både følelser og tanker hos den utsatte kvinnen, selv om hun ofte kjenner igjen faresignalene. Noen ganger vil hun, idet hun forventer seg et slag, bli møtt med nærhet og trøst. Livet hennes er totalt uforutsigbart og en uforventet godhet vil fylle henne med takknemlighet. Det er ingen plass til dypere refleksjon i dette kaoset av følelser og tanker. Kvinnen er avhengig av avstand, for å gjenkjenne mønsteret. Mønsteret er nemlig bygget opp på overgripers luner. Han bestemmer når han skal være god og nær, på lik linje som at han bestemmer når han blir utagerende og voldelig. Det er han som har kontrollen, og det er også viktig for han å beholde kontrollen.

 

I de tilfellene der kjærlighet og medlidenhet forveksles, er det hun som får blåmerkene og trenger legehjelp. Likevel oppfatter hun at det er han som virkelig har behov for hjelp. Hun betrakter voldsbruken som et resultat av erfaringer, være seg en vanskelig barndom, manglende evner til å uttrykke seg eller kanskje også rusproblematikk. Hun gjenkjenner hans behov for hjelp, og opplever seg selv som hans redning. Hun tviler på at han klarer seg uten henne. Hun vil redde han. Et typisk reaksjonsmønster.

 

I de forholdene hvor volden har rukket å bli systematisk, er det mannen som skaper kvinnens ansvarsfølelse. Han spiller på denne i forhold til at hun for eksempel må være den perfekte mor for hans barn, den perfekte kjæreste, den perfekte elskerinne og kanskje til og med den som forsørger familien. Selv om hun skulle oppfylle kravene hans, innebærer ikke det at han sier seg fornøyd. Hans forventninger vil være skiftende og hun vil uavhengig av innsats, ikke klare å tilfredsstille. Hun vil med sikkerhet gå langt i sine forsøk på å gjenkjenne problemet. Hun vil likeledes søke å komme til en felles løsning med voldsutøver. Hun vil antageligvis føle at de sammen har oppnådd noe også. Helt til han endrer spillereglene igjen. Han krever betingelsesløs kjærlighet, hennes fulle oppmerksomhet og at alt skal dreie seg om han. Han tror henne neppe når hun forsikrer om at hun elsker han og at hun ikke er utro. Han anklager og straffer henne, frem til hun når det stadiet hvor han har lykkes med å gjøre henne taus.

 

Etter at han har fortalt henne hvor mislykket hun er som kone, hvor udugelig hun er som mor og hvor lite hun mestrer i det daglige -. ender hun ofte opp med å tro han. Hennes lojalitet og følelse av ansvar, gjør at hun stadig forsøker å forbedre sin innsats, med mål om at han ikke har noe å utsette på henne. Hun har jo forsikret han om sin kjærlighet og føler dermed at hun ikke kan forlate han. Det ville jo innebære at hun har løyet hele tiden. Hun kan ofte på dette tidspunktet forstå, at hun har gode grunner til å forlate han - men føler at hun ikke har noen rett til det.

 

En annen grunn til at kvinner blir i disse dysfunksjonelle forholdene, kan være hensynet til felles barn. Hun vil ikke bryte båndet mellom far og barn, og føler at hun må ofre seg for deres relasjon. Dog vil de aller fleste kvinner føle retten til å gå, dersom barna trues eller skades. Dersom hun gjenkjenner at barna kan ende opp uten mor, er det heldigvis ofte en sterk motivasjon til å forlate voldsutøveren.

 

Det er ekstremt viktig å øke forståelsen i samfunnet for kvinnene som ikke bare går. Vi må søke å forstå mekanismene. Vi kan ikke fordømme dem og bidra til at de må bære ennå mer ansvar på deres utsatte skuldre. Vi må minne dem på at de faktisk har en individuell rett til å forlate vold og dysfunksjonelle forhold. Det er ikke alltid de har verktøyet til å kjenne igjen denne rettigheten selv. Vi må sette vold i nære relasjoner på agendaen, i en enda større grad. Kanskje må vi likeledes peke på den lojaliteten vi kvinner først og fremst må ha til oss selv, for barnas skyld. Ved å ta vare på oss selv, tar vi vare på barna våre. Vi må rett og slett oppmuntres til å si fra oss ansvaret for konflikten i forholdet. Ansvaret må plasseres der det hører hjemme - nemlig hos voldsutøver.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Dersom du så nytteverdien i innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

Bedre sent enn aldri - er likevel for sent for mange.

Jeg blir veldig glad, når jeg hører at samfunnet endelig pålegges å ta ansvar for barna. Litt lei meg blir jeg imidlertid også, fordi det ikke ble pålagt samfunnet for lenge siden. Jeg vet nemlig at det sitter mange barneskjebner rundt omkring i landet vårt som har måttet lide, nettopp på bakgrunn av et særdeles lemfeldig og uoversiktlig system. Barn har, på tross av at bostedsforelderen har blitt dømt for vold mot dem, blitt sendt hjem med et stille løfte om mer vold. Barn har til og med i etterkant av at en forelder har blitt dømt for seksuelle overgrep, blitt tvunget til å ha samvær med denne forelderen. Tenk deg signalet som dermed er sendt de forsvarsløse barna. Det har ikke vært signaler om rettssikkerhet i alle fall. Det har til og med blitt rapportert om nye seksuelle overgrep inne i fengslene, der barna har blitt pålagt å besøke den overgrepsdømte forelderen. Forelderens rett til samvær har altså fått større fokus, enn barnets rett på en voldsfri oppvekst.

 

I disse dager sender Regjeringen et nytt lovendringsforslag på høring, der domstolen pålegges, på eget initiativ, å ta opp saker og avgjøre om en forelder dømt for vold eller overgrep mot egne barn, skal miste foreldreansvaret og andre rettigheter. Her fokuseres det heldigvis mer på barnas sikkerhet, enn på foreldres rett til samvær. Jeg gleder meg stort over det også, selv om det kommer lovlig sent. Med en slik ordning pålegges nemlig det offentlige et større ansvar for beskyttelsen av barna, samt et bedre samspill mellom de ordningene vi allerede har i straffeloven, barnevernloven og barneloven.

 


FOTO: HEIKO JUNGE NTB SCANPIX

 

Måten lovendringsforslagene er tenkt iverksatt på, er at politiet vil få en plikt til å underrette domstolene om aktuelle straffedommer, og domstolen skal deretter avgjøre saken etter barneloven så raskt som mulig. Hittil har foreldre vært tvunget til å gå til privatrettslige søksmål mot den av foreldrene som har begått overgrep. Ikke bare er det en fortvilt og vanskelig situasjon, det har i tillegg vist seg vanskelig å nå frem. Nå håper man at saken skal tas opp for domstolen automatisk, uten at den andre forelderen trenger å reise sak. Det vil naturlig nok forenkle kampen om rettssikkerhet for barnet. Det er også foreslått en forenklet behandlingsmåte, og man ser for seg tap av retten til å ha barnet boende fast hos seg, retten til samvær og retten på foreldreansvar som resultat. På den måten håper man å fange opp tilfellene der dagens regelverk ikke gir barn tilstrekkelig beskyttelse. Det foreslås i tillegg å endre straffeloven, ved å innføre en plikt for dommeren til å vurdere kontaktforbud når noen dømmes for bestemte former for vold eller overgrep mot barn.

 

Kan man egentlig med ovennevnte i tankene, si at det er bedre sent enn aldri? Og er lovendringsforslagene nok til å gi de mest sårbare, nemlig barna, den rettssikkerheten de har krav på? Det er helt oppe i dagen, som jeg oppfatter det, at forbedring av alle typer kommer velkomment, selv om det kanskje oppleves for sent for mange. Det viktige blir å lære av de feil som allerede er begått, og å sørge for at de ikke skjer igjen. Det hersker nemlig ingen tvil om at Norge i følge menneskerettighetene lenge har hatt en plikt til å sørge for et regelverk og riktig håndhevelse av nettopp det regelverket, som på best mulig måte verner barn mot vold og mishandling.

 

Foreldre som er dømt for vold eller overgrep mot barn, kan etter dagens praksis fremdeles få samvær og foreldreansvar. Grunnen til det, er at vold og overgrep reguleres i straffeloven som er en offentligrettslig lov, mens spørsmål om samvær reguleres i barneloven som er en privatrettslig lov. Slik systemet fungerer i dag, tar det altfor lang tid før saken om samvær kommer opp, etter at en av foreldrene er dømt for vold eller overgrep. Denne perioden åpner utvilsomt for nye overgrep. Barna blir praktisk talt som fritt vilt - igjen, med rettssystemets velsignelse. Jeg spør meg selv om det er tilstrekkelig med lovendringsforslagene. Er det virkelig bare lovene som har vært problemet? Hvem avgjør for eksempel hvor alvorlig vold og overgrep må være, for å være alvorlig nok? Hva med holdningene som på en eller annen måte strider mot lovens innhold? Hva med generasjonskløften i rettssystemet?

 



 

I 2014 ble det gjort endringer i barneloven for de tilfellene der det var mistanke om vold og overgrep. Domstolene skulle opptre som egne talspersoner for barna. I tillegg fikk domstolsadministrasjonen støtte for å øke kompetansen i barnevernssaker og domstolen skulle blant annet gjennomføre samtaler med barna. Det skulle likeledes opprettes sakkyndige for barn. Tanken var god den. Likevel ble altså barn sendt hjem til den overgrepsdømte forelderen. Barn ble tvunget til å gjennomføre fastlagte samværsordninger, på tross av at det forelå en rettskraftig dom på vold og overgrep. Hvordan kan det ha seg? Jeg, personlig, tror at håndteringen av denne type saker er helt avgjørende, for som jeg var inne på litt tidligere, hvem avgjør for eksempel at volden er alvorlig nok? Jeg har faktisk hørt dommere uttale at barn tåler en støyt. At de ikke er laget av et persilleblad. At ikke alle barn kan ha det helt topp bestandig. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg synes det er holdninger som hører til på sekstitallet. Tatt ut av kontekst, vil jeg vært tilbøyelig til å være enig. Men sett i sammenheng med vold i nære relasjoner, er det rett og slett skammelige utsagn. Det vitner i alle fall om helt andre holdninger, som jeg oppfatter det, enn det som er nødvendig for å sikre barn den rettssikkerheten de så sårt trenger. Det har nemlig vært lovregulert at barn ikke engang skal utsettes for en dask på rumpa siden 1987, ikke en gang i et oppdragerøyemed. Dersom man synes det var ok å gi barna sine en dask på stumpen på sekstitallet, er det kanskje fremdeles oppfatningen man bærer i sitt hjerte? Vi så det i Hemsedalsaken også, at personlige holdninger kan bli avgjørende i en rettssak. Det er lite domstolforskning i Norge, det kom frem under debatten om holdningene overfor far og mor i barnevoldssaker. For rettssikkerheten, jeg tenker her på barnas, vil det utvilsomt være en styrke om det blir forsket mer på holdninger. Kanskje dette ville være et godt tidspunkt?

 

Tør vi håpe på at lovendringene trer i kraft og at de håndheves i tråd med formålet? Jeg er nemlig veldig glad for at samfunnet endelig tar ansvar. Jeg håper imidlertid at det vil settes inn ressurser på holdningsarbeid også, slik at alvorlige overgrep mot barn ikke blir et tolkningsspørsmål om hvor mye et barn må tåle. Barna har måttet tåle nok. Nå må samfunnet vise hvor lite som er for mye. 

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Dersom du så nytteverdien i innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
Barnejuristen

Barnejuristen

45, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjølett.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits