Hvem kan elske barnet ditt bedre enn du?

Har du noen gang tenkt på det? Jeg for min del, tror ikke at andre har forutsetninger for å elske barnet mitt høyere og bedre enn det jeg kan. Nettopp fordi det er mitt barn. Fordi jeg kan se så mye av meg selv i barnet mitt, og fordi jeg har hatt så mange gode tanker og følelser for dette mennesket allerede før det kom til verden. Jeg elsker barnet mitt langt mer enn jeg elsker meg selv. Hvem andre vil kunne elske mitt barn høyere enn seg selv? Og hvorfor stiller jeg meg selv det spørsmålet?

 

Vi kritiserer systemet hyppig og gjerne. I særdeleshet angriper vi barnevernet for å gripe inn og ta barn ut av familiene deres uten at vilkårene faktisk er oppfylt. I mange tilfeller har man god grunn til å kritisere. Men glemmer vi barna systemet overser? Hva med de barna som faktisk bør tas ut av familiene sine? Situasjonene der vilkårene er oppfylt, og vel så det. Hvem skal egentlig sikre at barn og unge ikke lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling? Hvem skal sørge for nødvendig hjelp og omsorg til rett tid? Og hvordan? Joda, barnevernet skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Det er imidlertid også andre instanser involvert, det må vi ikke glemme. Like lite må vi tillate oss å glemme vårt eget ansvar som foreldre, familie og venner.

 

Jeg treffer foreldre som elsker barna sine høyere enn himmelen og som har forsøkt så godt de kan å gi barna trygghet og kjærlighet, men som har mistet dem likevel. Jeg treffer likeledes foreldre som har mistet omsorgen for barna sine av helt åpenbare grunner og som er trygge på at andre kommer til å elske barna deres i langt større grad enn de klarer selv. Videre treffer jeg foreldre som ikke forstår hvorfor kjærligheten og omsorgen deres ikke har vært tilstrekkelig, på tross av åpenbare feil og mangler. Jeg snakker om barneskjebner. Det finnes altfor mange av dem i det norske samfunn og det tar tid å lokalisere dem. Jeg synes imidlertid at det faktum, at mange barn ikke mottar den hjelpen de så sårt trenger er påfallende. At det ikke er gjenstand for en politisk debatt i større skala. Samtidig synes jeg det er trist, at det ikke er en større forståelse for problematikken blant oss normale borgere. Sammen kunne vi sørget for endring. Hvorfor er vi egentlig så opptatte av at barnevernet overskrider sine grenser i den ene ytterligheten og ikke den andre? Det skulle jammen tatt seg ut om vi ikke reagerte, la meg understreke det. Men nettopp derfor synes det besynderlig, at vi er mindre opptatt av å verne barna våre. Verne dem mot vold og omsorgssvikt i hjemmet. Det skjer nemlig hver eneste dag - i mange familier. Noen ganger avdekkes det og ikke sjeldent blir barna likevel boende hjemme, til tross for at barnevernet har alvorlige mistanker. Ingen tiltak, ingen bistand. Vi ser foreldre flytte til andre kommuner på flukt fra barneverntjenesten, for deretter å forsvinne i mengden. Disse historiene blir det sjeldent gjort rede for. Hva skjer med disse barna? Er dette noe vi ikke ønsker å ta inn over oss. Hva kommer egentlig det av?

 

 

Kan andre elske barna bedre enn foreldrene?

 

I noen tilfeller er det eneste svaret på det spørsmålet, beklageligvis JA. Andre har kanskje ikke de beste forutsetningene, men de har muligens en god formidlingsevne når det kommer til kjærlighet og omsorg. Jeg tenker særlig på de situasjonene hvor barn er blitt utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Hvor vidt foreldrene faktisk føler kjærlighet for barna sine på tross av at de svikter barna sine så grunnleggende, har jeg ikke en gang lyst til å spekulere i. Jeg vet det finnes mange forskjellige typer kjærlighet, jeg vet til og med at kjærlighet kan grense til hat, og det gjør det nødvendig og i det minste åpne for at andre kan elske barna på en bedre måte enn foreldrene. Noen foreldre klarer ikke å finne den rette kontakten med barnet sitt, de føler ingen kjærlighet og ønsker å levere barnet fra seg. Andre elsker barna sine, men klarer ikke å skjerme dem fra vold og seksuelle overgrep. Situasjonene er alltid særdeles nyanserte og vanskelige å få oversikt over. Men det kan jo ikke herske tvil om at disse foreldrene trenger hjelp til å elske barna sine frem i verden? Og barna, de trenger all den kjærlighet de kan få. Hvordan kan samfunnet bidra på best mulig måte? Heldigvis treffer jeg også foreldre som elsker barna sine høyere enn livet selv. Men det er ikke dem jeg skal snakke om i dag.

 

 

FOTO: JOHNÉR BILDBYRÅ AB

 

Så mange skjebner, ikke bare historier, men ekte barn som lider. Klarer vi ikke, eller vil vi ikke ta det inn over oss. At det spørsmålet overhodet må stilles, gir overgrep så mye mer plass enn nødvendig. Barnevoldsutvalget gjorde det. De tok det inn over seg og avdekket, ikke bare en systemsvikt, men et massivt svik mot barna. Funnene tegner et dystert bilde av barn som har fått livene sine ødelagt av grov vold og overgrep, nettopp fordi det offentlige ikke oppdaget faresignalene. Det gikk for eksempel veldig lang tid, altfor lang tid, før det offentlige avdekket de utsatte barna. Barna må i tillegg ofte selv ta regningen for sin egen ulykkelige livssituasjon. Altfor mange barn får diagnoser uten at det offentlige undersøker hvorfor barnet har avvikende adferd. De offentlige instansene snakker i svært liten grad med barna selv. Det er jo påfallende at diagnoser behandles, uten at barna får mulighet til å fortelle hvorfor de er ulykkelige eller lider av en destruktiv tankegang. I tillegg er det avdekket lovbrudd; meldeplikten er ikke overholdt i flere slike saker. Til og med i saker hvor barna selv har varslet om omfattende omsorgssvikt, har de ikke fått adekvat hjelp. Etter at det offentlige fremlegger anklagene for foreldrene, som gjerne avviser dem, forsvinner sakene i mengden og glemmes. Barna har således blitt sviktet på det groveste. Ennå en gang. Ofte har det fatale konsekvenser. Risikofaktorer som rus eller tidligere voldshistorikk har vist seg vanskelig å avdekke, eller problematikken undervurderes. Man evner med andre ord ikke å se helheten i barnets situasjon og lidelsene får fortsette. Som om ikke dette er ille nok, går ikke sjeldent lojaliteten i retning av foreldrene og ikke i retning av barna. 

 

Det er ingen tvil om at barneverntjenesten gjør mye bra arbeid, like liten tvil er det rundt det faktum, at det sviktes fra flere offentlige etater i svært alvorlige saker. Barna som overlates til seg selv, som opplever grov omsorgssvikt og får livene sine ødelagt - hvordan kan vi bli flinkere til å se dem? Hjelpe dem. Hvordan kan vi forhindre at de går i stykker? Det jeg personlig synes er vanskeligst å akseptere, er at vi faktisk vet nok til å intervenere. Vi har nok kompetanse til å hjelpe. Men det kreves aktiv handling. Systemet må arbeide raskere og gjøre ting bedre. Det kreves langt større innsats hva forebyggende tiltak angår. Hvordan kan vi oppnå det? Kan forståelsen av at vi faktisk kan spare mange barn for stor lidelse hjelpe? Kan vi hjelpe hele familien? Hvor omfattende hjelp trengs? Jeg vil ikke en gang begynne å tenke på hva det koster samfunnet og ikke fange opp barns ulykke. Generasjoner er berørt. Finnes det overhode en bedre samfunnsøkonomisk investering enn å tilrettelegge for at barn skal ha det så bra som mulig? Jeg tror ikke det. Men hvilke tiltak kan iverksettes?

 

FOTO: JOHNÉR BILDBYRÅ AB

 

Det første og beste tiltak, som jeg ser det, må være å ta barna på alvor? Dine, mine og andres. Vi må søke å forstå dem. Har vi for eksempel god nok innsikt i barns måte å kommunisere på? Ingen sak burde henlegges uten at barna er hørt. Barna bør i tillegg kunne ha tillit til systemet og at situasjonen ikke blir forverret etter at hjelpeinstanser blir brakt på banen. Kan barnet selv være med på vurderingen av omfanget på hjelpetiltakene? Og hva kreves av systemet som håndterer barnas skjebne? Er kompetansen på avhør og intervjuteknikk god nok? Leder i barnevoldsutvalget foreslo en undersøkelseskommisjon, som går inn i de mest alvorlige tilfellene for å komme til bunns i situasjonen. Hun uttalte at de verste tilfellene innenfor etterforskningen, viser en spredt og tilfeldig kompetanse. Kvaliteten på arbeidet og barns rettssikkerhet varierer fra kommune til kommune. Kan et regionalt innsatsteam gi en mer enhetlig praksis? For å kvalitetssikre, ville det kanskje vært klokt å innkalle flere etater til konsultasjon, for å se det hele bildet bedre? For å se behovet? Ville da et bilde av et uflidd og utagerende barn endre seg, ville det bestå av flere komponenter enn en diagnose? Kanskje ville et felles konsultasjonsteam bidra til å se hvordan barnet virkelig har det? Hva samfunnet faktisk kan bidra med. Vi har nemlig alle en plikt til å bidra. Hvordan kan plikten til å varsle tydeliggjøres? Nye lover og regler? Det helt sentrale, som jeg oppfatter det, er å bruke reglene som allerede finnes? Det hjelper jo ikke å skjerpe reglene, dersom vi ikke forstår hvordan de skal anvendes.

 

Dersom du er over gjennomsnittet interessert, vil jeg anbefale å titte på rapporten fra Barnevoldsutvalget. Den ligger ute til høring med frist til den 30. november. Gjør deg opp en egen mening. Kanskje får du lyst til å engasjere deg. Barnevoldsutvalget fikk i mandat å gjennomgå alvorlige saker der barn og unge har vært utsatt for grov vold, seksuelle overgrep og annen alvorlig omsorgssvikt. Hensikten har vært å avdekke hvorvidt, i hvilken grad og på hvilken måte det forekommer svikt i det offentlige tjenesteapparatets håndtering av disse sakene, og gi anbefalinger for hvordan fremtidige tilfeller kan forebygges og forhindres. Vi burde alle sette oss inn i denne rapporten, særlig dersom vi er tilbøyelige til å klage på barnevernets inngripen. Den manglende inngripen er like klanderverdig. Såpass er vi sikkert enige om?

 

Nei, jeg tror ikke at andre kan elske barnet ditt bedre enn du. Jeg tror ikke at andre kan elske barnet mitt bedre enn jeg. Forutsatt at vi forstår barna våre og setter deres behov foran våre egne. Å forstå det, er nok det første steget i forhold til å forebygge barns lidelse. Det starter alltid hjemme hos oss selv, det bør vi huske på. Jeg skulle ønske vi ville prioritert å elske barna våre selv. Ingen vil kunne fylle dine sko som forelder, så vær sikker på at du står i posisjon til å gå i dem selv.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Hvordan ser vi egentlig på kombinasjonen barnevernssaker og menneskerettigheter?

Hvordan er det egentlig med kunnskapsnivået rundt de grunnleggende menneskerettighetene i systemet med så uendelig stor makt over det aller kjæreste vi har? Jeg snakker om barneverntjenestene rundt i landet vårt og de respektive fylkesnemndene som fatter vedtak på anmodning fra barnevernet. Følger barnevernet og fylkesnemnda signalene de pålegges fra høyere hold, eller strider fylkesnemndas fremgangsmåte og vedtak med menneskerettighetene? Spesielt viktig synes kravet til rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 å være, som stadfester partenes rettigheter under behandlingen av sivile tvister. Bestemmelsen oppstiller til og med prosessuelle rettsgarantier som skal sikre prosessens kvalitet. Ved brudd på bestemmelsen har den berørte part krav på effektivt nasjonalt botemiddel ("efficient remedy") i henhold til EMK artikkel 13. Men, fungerer det i praksis?

 

Vi sier ofte at vi bare har barna våre til låns og i noen situasjoner kan man faktisk få fornemmelsen av at mange barn anses å være på utlån fra staten. At de kreves inn igjen når barnevernet synes det passer. Det er imidlertid ikke det som er utgangspunktet for det velbrukte ordtaket, men det kan av og til synes sånn i noen barnevernssaker. Ordtakets betydning er nemlig av mer biologisk art og en del av et mye større bilde. Vi har bare barna våre til låns, for en dag trenger de oss ikke lenger. En dag flytter de hjemmefra og starter sine egne prosesser, de får likeledes egne barn til låns. Det handler om livets vekselvirkninger. Men er barna våre statens eiendom? Kan de rives ut av hjemmene sine uten at menneskerettighetene opprettholdes? I noen saker kan det dessverre se sånn ut.

 

 

Vi leser om det i media hver dag, hvordan enkeltmennesker hevder at barnevernet har tatt barna ut av hjemmet uten legitim grunn, hvordan staten gjør krav på barna som om de var deres eiendom. Noen av dem, fordi de ikke klarer seg særlig godt der ute i verden. Det er utvilsomt et gode og gagner barna. Helt på sin plass. Andre barn igjen,  gjøres krav på fordi barnevernet vil det. Fordi de kan det. Da barnevernet ble etablert på 1960-tallet, var dette uproblematisk fordi hovedoppgaven var å gi frivillig hjelp. Dette har frem til i dag endret seg drastisk. Ansatte i barnevernet har fortsatt oppgaven med å hjelpe, men mye av "hjelpen" i dag gjennomføres av noe som minner om et «familiepoliti». Barnevernet har myndighet til på egen hånd å vurdere hjemmesituasjonen og myndighet til å hente barn ut med makt. Jeg har møtt enkeltmennesker som har fått sine nyfødte barn revet ut av armene sine på barselavdelingen, helt uten en mulighet til å vise hva slags potensiale de innehar som foreldre. Kanskje med utgangspunkt i sladder og rykter til og med. Etter en lang kamp i fylkesnemnda og kanskje avslutningsvis i tingretten eller lagmannsretten, tilbakeføres barnet dersom en vinner frem. Det er svært ofte et traumatisert barn som vender hjem. Altså opplever en faktisk at noen av historiene langt på vei er sanne. Mange får livene sine ødelagt av den byråkratiske holdningen, og den forsterker utvilsomt følelsen av å bli utsatt for et offentlig overgrep. Det innebærer gjerne forfølgelse, smerte, den totale mangel på forståelse og en maktesløshet av å bli fullstendig overkjørt. De virkelige taperne - er barna. 

 

Fylkesnemnda er et domstollignende og uavhengig statlig organ, heter det seg. Der avgjøres nærmere bestemt saker etter barneloven, helse- og omsorgstjenesteloven og smittevernloven. Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker ble etablert i 1993. Det finnes tolv fylkesnemnder, den enkelte dekker ett eller to fylker. Fylkesnemndene fatter vedtak som berører den enkeltes rettigheter og plikter. Rettigheter og plikter som er lovet oss gjennom blant annet EMK artikkel 6 nr 1.

 

"In the determination of his civil rights and obligations ..., everyone is entitled to a fair ... hearing .. by an independent and impartial tribunal ..."

 

Et sentralt spørsmål, som jeg ser det, er hvorvidt fylkesnemnda er "tribunal" etter EMK art 6. I menneskerettsloven er begrepet "tribunal" oversatt til domstol. Domstolbegrepet etter konvensjonen omfatter de tradisjonelle domstolene i hierarkiet, men er ikke begrenset til disse. Det er uvesentlig at et organ er definert som eller har fått tilnavnet domstol, for å oppfylle bestemmelsens krav. At saksbehandlingen til et organ skal være lovfestet, må imidlertid anses å være et naturlig resultat av legalitetsprinsippet. Også klare rettssikkerhetshensyn taler for at domsmyndigheten må være regulert, slik at partene kan forsikre seg om at deres sak blir behandlet på forsvarlig vis. Fyller fylkesnemnda, som et administrativt forvaltningsorgan, kravene til å være et "tribunal" eller er praksisen i strid med EMK artikkel 6 nr 1?

 

 

Når jeg betrakter systemet slik det er i dag, ser det ut til å ha oppstått en alvorlig tillitskrise mellom barnevern og fylkesnemndene på den ene siden og enkeltmenneskene utsatt for inngripende vedtak på den andre siden. Hvordan har dette kunnet skje? Menneskerettighetene er da grunnleggende og tilkommer ethvert menneske, gjør de ikke? Ansvaret for å regulere menneskerettighetene på en riktig måte krever imidlertid kunnskap om hva som er forbudt å gjøre mot enkeltmennesket. Kan avgjørelsene truffet av fylkesnemndene være i strid med menneskerettighetene?

 

Når barnevernet anmoder fylkesnemnda om å fatte vedtak om omsorgsovertagelse eller sågar et akuttvedtak, er det å anse som ett av de mest inngripende vedtak overfor et enkeltmenneske. Det dreier seg faktisk om et vedtak mer dyptgående og mer alvorlig enn den strengeste fengselsstraff. Spørsmålet rundt rettssikkerheten står uten tvil helt sentralt. Ofte er rettsikkerheten meget svak og kan bære preg av å bryte med de grunnleggende menneskerettighetene. Sånn som jeg ser det, er til og med rettssikkerheten i straffesaker bedre ivaretatt enn de alvorlige barnevernssakene, der barna står i fare for å miste foreldrene sine. Det finnes nemlig ingen regler rundt innhenting av informasjon i barnevernssakene. Det enkelte barnevern kan fritt avgjøre om samtaler med de involverte tas per telefon eller ved personlig fremmøte. Det blir ikke informert om rettigheter, ei heller om konsekvenser. Det hersker sjeldent innsyn og kontradiksjon, når det kommer til opplysningene som faktisk legges til grunn i saken. Opplysningene kan likeledes være skrevet på en subjektiv måte, preget av saksbehandlers egen oppfatning og hva vedkommende anser som relevant. Muntlighetsprinsippet, som står helt sentralt i EMK artikkel 6 nr 1, må ofte vike for den utstrakte bruken av skriftlig materiale. Til og med egne notater fra saksbehandler i barneverntjenesten kan bli brukt som bevis i saken. Det forekommer likeledes annen- og tredjehånds opplysninger, for ikke å glemme anonyme meldinger som er umulige å forsvare seg mot. På dette punkt anser jeg det for hensiktsmessig å nevne, at den europeiske menneskerettsdomstol gjentatte ganger har slått hardt ned på å bruke anonyme henvendelser.

 

Det er ofte behov for en sakkyndig utredning i barnevernssaker. Gang på gang oppnevner barnevernet sakkyndige etter eget forgodtbefinnende og over hodet på den private part. Gjerne også med tilknytning til barnevernet, eller etter en liste over sakkyndige utferdiget av barnevernet selv. Vi har sikkert alle lest om de sakkyndige som mer eller mindre må anses økonomisk avhengige av barneverntjenesten? Det kan dreie seg om en tidligere ansatt eller andre med nær tilknytning. Dette kan medføre at den sakkyndige og barneverntjenesten har møter uten at den private part er tilstede, noe som sørger for en lite balansert informasjonsflyt. I verste fall kan dette medvirke til at den sakkyndige får negative synspunkter rundt den private part før utredningen overhodet har begynt. Jeg har selv lest sakkyndige rapporter som ukritisk bygger på feil grunnlag, barnevernets subjektive mening eller referater som er blitt bestridt av vitnene tilstede. I barnefordelingssaker finnes det viktige prinsipp om at retten oppnevner sakkyndige etter at partene har fått uttale seg. I strafferetten også. Hvorfor er det ikke sånn i barnevernretten? Hvordan kan barnevernet avgi sine påstander, som ofte er et sammendrag av negative opplysninger om foreldrene, dersom de ikke er sanne? Hvorfor reagerer ikke omverdenen? Pressen, den fjerde statsmakt og offentligheten forøvrig, har ingen adgang i disse sakene. Omsorgsovertagelse er nemlig et lukket system. Byråkratiet kan på den måten få leve i sin egen lille verden og møter resten av verdenen med taushetsplikten. Dette oppfattes også i strid med EMK artikkel 6 nr 1.

 

 

Et annet viktig prinsipp nedfelt av Den europeiske menneskerettighetsdomstol i forholdet mellom privatlivets fred og det offentliges inngripen, antageligvis det aller viktigste prinsippet, er EMK artikkel 8. Det essensielle ved artikkel 8 er beskyttelse av den enkelte mot vilkårlig innblanding av offentlige myndigheter. Dette kan dreie seg om positive forpliktelser som ligger i en effektiv respekt for familieliv. Det blir blant annet fastslått i saken B vs UK (Applikation no 9840/82) 8 july 1987 i premiss 60 flg.

 

"A. General principles
60. The mutual enjoyment by parent and child of each other?s company constitutes a fundamental element of family life. Furthermore, the natural family relationship is not terminated by reason of the fact that the child is taken into public care. It follows ? that the Authority?s decisions resulting from the procedures at issue amounted to interferences with the applicant?s right to respect for her family life.
61. According to the Court?s established case-law:
(a) an interference with the right to respect for family life entails a violation of Article 8 [ art.  8 ] unless it was «in accordance with the law», had an aim or aims that is or are legitimate under Article 8 § 2 (art. 8-2) and was «necessary in a democratic society» for the aforesaid aim or aims (see notably, mutatis mutandis, the Gillow judgment of 24 November 1986, Series A no. 109, p. 20, § 48);"

 

Det EMD opplyser om, må jo egentlig medføre at barnevernet og fylkesnemnda bør tenke i nye baner? Dersom barnevernet og fylkesnemnda hadde fulgt signalene de er pålagt av EMD, ville vi antageligvis oppnå en bedre rettssikkerhet for barna berørt, for foreldrene deres også, i tillegg til et bedre forhold mellom stat og enkeltmenneske. Jeg registrerer imidlertid at menneskerettsdomstolen skal granske et betydelig antall norske barnevernsaker, hvilket underbygger mistanken om alvorlige feil og mangler. Hvis ikke barnevernet og fylkesnemnda følger signalene som pålegges av EMD, vil "statens omsorg" med stor sannsynlighet fortsette å føre til overgrep både mot barn og foreldre, her i vårt kjære og lune Norge. Jeg tror neppe det var tanken på 1960-tallet, da barnevernet ble etablert, alene for å hjelpe på frivillig basis.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Pålegger vi barna våre mer overtid enn vi er villige til å akseptere selv? Og under hvilke forutsetninger?

Er barna i ferd med å bare bli en av mange baller du har i luften? Har du kanskje lang vei til jobben om morgenen? Noe som helt åpenbart innebærer lang vei hjem igjen også? Eller kunne du bare tenkt deg noen timer ekstra etter jobb, for å rekke innom frisøren og butikken? Er barna blitt nok et element i hverdagen som vi multitasker?

 

De fleste barnehager åpner tidligst klokken 07.15 og stenger klokken 16.45. Det innebærer for mange barn, at de tilbringer ni og en halv time i barnehagen. Normalt sett skulle man tro at det er mer enn nok for de aller fleste av barna våre. Men det viser seg at det ikke er lenge nok, for noen foreldre. Forskning har faktisk vist til at barn som er lenge i barnehagen blir langt mer stresset enn barn som har kortere dager. På tross av det, er det stadig flere barn som er mer enn 41 timer i barnehagen i uken.

 

Tenk litt på det. Når vi står opp om morgenen, er det ikke bare oss voksne stresset påvirker. Alle skal dusje, pusse tennene og få i seg en kjapp frokost. Innimellom skal det muligens tittes litt på barneTV. Matpakker skal smøres og ekstraklær pakkes ned i ryggsekken. Sko skal knytes, etter det siste dobesøket og siste sjekk, er jakka på? Barna våre innlemmes utvilsomt i våre stressende morgenrutiner, deretter leverer vi dem i barnehagen. Hvordan opplever barna de lange dagene? Det er krevende for de minste med lange dager i barnehagen, de bør derfor ikke være lenger enn de absolutt må. For etter å ha vært i barnehagen, blir barna på nytt innlemmet i vårt stress. Har vi handlet inn brød, melk og middag? Det skal lages middag og mange av barna våre har fritidsaktiviteter på ettermiddagen også. Vi foreldre med lang kjørevei til og fra jobb, har i det minste muligheten til å ta en liten timeout i bil, buss eller tog. Det har ikke våre små og håpefulle, de gleder seg til å se oss igjen, til å tilbringe kvalitetstid med oss. Er det egentlig for mye forlangt?

 

Bildet er lånt fra Mattilsynet

 

Omtrent 90% av barn mellom ett og fem år, litt avhengig av fylkene, går per i dag i barnehage. Tidene har forandret seg og siden 1970-tallet har det skjedd en massiv utvikling. Åpningstidene er allerede utvidet med mange timer, antall barn i barnehagen gjennom uken har økt og flere barn under tre år går fast i barnehagen. De fleste av oss er avhengige av god inntekt, stort sett er vi til og med avhengige av to inntekter. Av de nevnte 90%, registreres flere enn 80% av barna med mer enn 41 timer i barnehagen hver uke, fremdeles litt avhengig av fylkene. Men en vanvittig økning fra de foregående årene. Det innebærer, om vi vil eller ei, at flertallet av barna våre bruker mer tid i barnehagen enn vi voksne på kontoret hver dag. Det blir stadig luftet spørsmål om å åpne for lengre dager i barnehagen. Vi trenger stadig mer tid, vi er travle og timene i døgnet er ikke lenger tilstrekkelig. Det er stadig forslag til løsninger, men de gagner ikke barna våre. Når sluttet vi å tenke på barna våre?

 

Det å åpne barnehagene tidligere på morgenen og holde åpent lenger utover ettermiddagen, innebærer ikke bare at vi faktisk plasserer barna våre til andre voksne det aller meste av dagen, det innebærer et helt åpenbart behov for flere årsverk. Flere barnehageansatte, som kan sørge for at barna våre er trygge og har det bra, mens vi voksne er så opptatte på hver vår kant. For hvem skal ellers tørke barna våre i stumpen, trøste når de har slått seg og låne bort et fang når de savner oss foreldre? Hvem skal telle opp og evakuere barna dersom brannalarmen går? Hvem skal kjøre med barnet ditt i ambulansen dersom det mot formodning skulle skade seg eller bli syk? Sist men ikke minst, hvem skal passe på at det ikke skjer barna noe?

 

Sammen med to andre forskere har May Britt Drugeli forsket på stressnivået hos de minste i barnehagen. Det ble samlet inn spyttprøver to ganger daglig fra ett- og toåringer i barnehagen for å måle andelen stresshormonet kortisol. Dernest ble foreldrene pålagt å gjøre det samme mens barna var hjemme. Resultatet var entydig. De små barna hadde et langt høyere stressnivå i barnehagen enn de hadde hjemme, og særlig barna med de lengste dagene. Undersøkelsen inneholdt flere faktorer. Det som viste seg meget interessant, var at både barna med lange dager og barna med korte dager ble målt klokken 15. Barna som oppholdt seg i barnehagen åtte timer eller mer, hadde desidert det høyeste nivået. Det trekker altså i retning av at barna allerede klokken 15 var mer stresset, nettopp fordi de visste at de ikke ble hentet til samme tid som de andre. De visste at de skulle være lengre i barnehagen. Det er det beste argumentet jeg noensinne har funnet, til å gi barna kortere dager, men det er jo ikke det vi har fore. Det verste er at det viste seg, at de yngste barna gjerne har de lengste dagene. Hvorfor er det blitt sånn? Og hvordan kan vi overhodet vurdere å pålegge barna ennå lengre dager?

 

Det kan se ut til at vi er kommet inn i en ny epoke, det er liksom blitt en ny trend å gjøre ting alene, uten de minste barna. På en fridag prioriterer vi ikke lenger kvalitetstid med barna. Vi leverer dem gjerne i barnehagen for å ta en lunsj med en venninne, kanskje shoppe litt. Vi leverer dem i barnehagen for å gjøre ærend vi ikke rekker i det daglige. Det sentrale spørsmålet er hvor langt vi er villige til å gå. Hvor lang tid er du villig til å plassere barnet ditt i barnehagen? Spørsmålet er stadig oppe til evaluering. Er du villig til å utvide tiden utover ni og en halv time? Jeg skjønner godt at mange er i tidsklemma, likeledes forstår jeg at alle trenger litt tid for seg selv. Jeg skjønner bare ikke at barna våre skal ta konsekvensene av våre behov, de er nemlig tvungne til å sette sine til side. Vi er så opptatt av at barna våre har det de trenger, at de er godt likt, tar seg bra ut og blir behandlet fint. Hvordan kan vi nekte dem det som gjør dem aller best da? Mer tid med familien. Ro og avslapping.

 

 

Mange foreldre fremholder at de jobber langt unna. De er avhengig av at barnehagen utvider tiden ytterligere. Hva skjedde egentlig med å bytte jobb? Hva skjedde med å innrette seg etter egne valg om å sette barn til verden? Forstå meg riktig. Jeg synes også det er viktig at barnet mitt går i barnehage, der lærer de fine små de sosiale kodene, samhandling og hvordan de knytter vennskap. Når de bør begynne er imidlertid et annet tema. Jeg skal ikke moralisere og påstå at jeg har svarene for alle familiene der ute. Men jeg ønsker å sende ut en påminnelse, vi anser våre håpefulle barn og morgendagens helter for det beste som har skjedd oss. Hvordan omgås vi med det beste som har skjedd oss? Og hvilke rammebetingelser aksepterer vi som gode nok for dem?

 

Kvaliteten på barnehagen bør ha et sentralt fokus i denne debatten. Det handler nemlig om bevisstheten og tilstedeværelsen til de ansatte. Ikke minst mange nok ansatte. Når barna tilbringer minst åtte timer og gjerne mer, må det handle om å legge til rette. Hvor mange voksne er på jobb når barna kommer? Hvor mange er på jobb når barna hentes? Antallet voksne per barn er avgjørende for kvaliteten i barnehagen. Det ble anbefalt av det regjeringsoppnevnte Øieutvalget en voksentetthet på 1:3 for små barn og 1:6 for de større barna, dette var i 2012. Det er én regel for bemanningen i norske barnehager, det skal være en pedagog per syv til ni små barn eller 14 til 18 store barn. Pedagoger er viktig for kvalitet i barnehagene, men tre av fem barnehager mangler dessverre tilstrekkelig pedagogisk personale. God voksentetthet muliggjør godt samspill og dialog. En satsning på kvalitet, bør derfor være en satsning på flere voksne. Ikke minst i forhold til økt slitasje på de ansatte og hyppigere bruk av vikarer.

 

Barnehageloven har ingen bestemmelser som regulerer hvor mange barn det kan være per ansatt. Det følger av barnehageloven § 18 femte ledd, at bemanningen må være "tilstrekkelig til at personalet kan drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet". Bestemmelsen er videreført fra barnehageloven av 1975 og 1995, og er den eneste bestemmelsen som regulerer grunnbemanningen i barnehagene. Departementet foreslår at det innføres et skjerpet krav til den pedagogiske bemanningen i forskrift om pedagogisk bemanning § 1. Departementet foreslår nå at det stilles krav om at barnehagene har en bemanning som tilsvarer minimum èn pedagogisk leder per 7 barn under tre år og èn pedagogisk leder per 14 barn over tre år. Videre foreslår Departementet å videreføre dagens adgang til å søke midlertidig dispensasjon fra normen for pedagogisk bemanning. I et høringsnotat står det følgende; «Utvalget viser til at det i mange år, helt fra 1970-tallet, har vært en vanlig oppfatning at det bør være tre voksne per barnegruppe på ni barn under tre år og tre voksne per 18 barn over tre år. Utvalget mener at et slikt forholdstall synes å være i god overensstemmelse med hva som defineres som tilstrekkelig voksentetthet til å drive en god pedagogisk virksomhet. Det helt sentrale spørsmålet må jo bli; hvor mange er tilstrekkelig? Ikke minst; hva er tilstrekkelig? Departementet mener at barnehagelovutvalgets forslag, der forholdstallet mellom ansatte og barn foreslås til 1:3 for barn under tre år og 1:6 for barn over tre år, er egnet til å sikre tilstrekkelig voksentetthet i barnehagen.» Hva synes du? Se det for et øyeblikk i sammenheng med en utvidelse av åpningstidene i barnehagen? Gagner dette barna våre?

 

Bildet er lånt av Jærbladet, Foto: Nina Kalvatn Friestad

 

Er det ikke et faktum, at forholdstallet foreslått lagt til grunn som det tallfestede kravet til grunnbemanningen mellom ansatte og barn er for dårlig til å sikre tilstrekkelig voksentetthet i barnehagen? De fleste barnehager har allerede tatt i bruk reglene foreslått av Øieutvalget og sett i sammenheng med en massiv utvikling i barnehagene oppleves det ikke tilstrekkelig. Åpningstiden er allerede utvidet med flere timer og planlegges ytterligere utvidet i mange av landets kommuner, antallet barn i barnehagen gjennom hele dagen har økt betraktelig og flere barn under 3 år går nå fast i barnehagen. Konsekvensene er innlysende, barnehagene har en svakere bemanning gjennom dagen og det medfører utfordringer i forhold til å møte barnas behov på en god nok måte. Foreldrenes også. Spesielt vanskelig blir det, dersom kravet til den pedagogiske bemanningen skjerpes og at kravet går utover antallet assistenter. Til sist er det barna våre dette går utover.

 

La oss sammen tegne et bilde av en tidlig morgen i stor avdeling i barnehagen. Barna er fra 3 til seks år. Barna begynner å komme fra klokken er 7.15 og det er én ansatt på jobb. Neste ansatt kommer først klokken 8.15. Den ansatte kan dermed stå i fare for å ta i mot hele 18 barn. Det er ikke fremmed for oss foreldre, at barna våre kan trenge et fang tidlig om morgen. De kan trenge frokost, igangsetting av lek og mekling ved krangel. Vi voksne har likeledes krav til de ansatte, om at barna blir tatt vel i mot om morgenen, vi vil gi fra oss viktige beskjeder og vi ønsker å bli møtt på en adekvat måte. Og her er det viktig for meg å presisere, at det ikke bør være et alternativ å lempe på kravene, verken ovenfor de barnehageansatte eller politikerne. Vi leverer fra oss det absolutt kjæreste vi har og det skulle bare mangle om de ikke blir godt ivaretatt, forstått og er trygge. Vi voksne må imidlertid også være trygge og det at barnehagen har nok ansatte er med på å gi oss den tryggheten. Apropos trygghet. Forestill deg at klokken er 7.45 og det er allerede kommet 12 barn. Vedkommende barnehageansatt er alene i nok en halvtime. Noen spiser frokost, andre leker i rommet ved siden av, én er på toalettet og en ligger i sofaen og slumrer. Se for deg bildet av branntilløp i det elektriske anlegget i lekerommet ved siden av. Barna legger ikke merke til det med en gang, de leker og er heller ikke kjent med lukten av fare. Når den voksne oppdager dette, skal vedkommende gjøre rede for 12 barn og de skal evakueres. Kanskje er det i tillegg kommet ytterligere to barn med foreldre, de oppholder seg i garderoben. Se for deg at nettopp ditt barn blir glemt igjen på toalettet. Der sitter din lille hjerteknuser og venter på å få stumpen sin tørket. Hva er viktigst for deg i dette øyeblikket? Å utvide åpningstidene ytterligere eller at det er en voksen til på avdelingen, som tørker ditt aller kjæreste og får barnet med seg ut? Det er ikke noe hyggelig bilde, jeg vet det. Jeg har forestilt meg det selv ved flere anledninger. Den samme situasjonen og det farefulle bildet forekommer på samme måte hver ettermiddag, hvor én ansatt kan risikere å være alene med hele 18 barn i en hel time. Slik ser vaktplanen ut i mange av landets barnehager per i dag. Jeg personlig, ønsker strengere krav til bemanningen, særlig hva antallet voksne angår. Først når det er på plass, kan man vurdere om det overhodet er passende å spørre om utvidet åpningstid. Ikke før. Min helt krystallklare mening. Og spørsmålet bør inneholde restriksjoner rundt hvor lenge et barn kan få lov til å være i barnehagen. Arbeidsmiljøloven setter nemlig begrensninger for oss voksne. Er det ikke rart? Jeg utfordrer deg som har barnehagebarn til å tenke litt på det, politikerne også, kanskje til og med ta stilling til det. God helg! :)

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Det nasjonale sviket mot barna. Godt valg forresten...

Ytterpunktene av det offentliges overgrep, det offentliges kompetanse og det forebyggende arbeidet for barna våre, er noen av stikkordene jeg har lett etter i valgkampen. I morgen avholdes valg av representanter til Stortinget. I september hvert fjerde år velges det 169 representanter fra 19 fylker. Det blir gitt mye informasjon via alle mediekanaler om hvem som kan stemme, hvem man kan stemme på og hvordan man stemmer. Det finnes imidlertid ikke like mye informasjon om hva de representerte mener om barns rettigheter og det nasjonale sviket de er utsatt for. Det må du søke på egen hånd. Hva har du søkt etter? Hvem stemmer du på i år?

 

Hva mener jeg egentlig med det nasjonale sviket? I de senere år har vi observert to sterke ytterpunkter av det offentliges overgrep. Ingen ønsker jo å se barns lidelse. Vi lukker heller øynene og lar omsorgssvikt og overgrep foregå over år uten å gripe inn. På den annen side blir det iverksatt akuttplasseringer over en lav sko, uten grundige og kompetente undersøkelser.

 

 

Bildet er lånt fra Utdanningsnytt / Arkivfoto: Stein Larsen

 

Jeg har selv sett alt fra det nyfødte barnet som skal hentes på fødeavdelingen, som fratas både et omsorgsfullt nettverk og en mor med stort potensiale. Videre har jeg møtt femåringen som har betrodd at pappa slår og som akuttplasseres uten at det foreligger den grundige og kompetente undersøkelsen. Av og til kan man bare formode, at akuttvedtakene er basert på synsing og skjønn. Positive eller negative fordommer. Eller rett og slett en manglende kompetanse som viser seg i form av et bredt maktmisbruk. De samme tankene dukker også opp i situasjoner der barn har vært tvungne til å oppleve så altfor meget, uten særlig kompetente vurderinger. Traumene er større enn de små skuldrene kan bære og vurderingene så mangelfulle at de bærer preg av gjetting. Barna kan ha sagt i fra mange ganger, de kan ha malt levende bilder, både av vold og overgrep, men de blir ikke trodd. De blir ikke fulgt opp. De blir gjemt og glemt. To sterke ytterpunkter av det offentliges overgrep. Ytterpunkter jeg håper at vi er oss bevisste når vi i morgen går til valgurnene.

 

I alt for mange saker blir barn fratatt foreldre og øvrig nettverk, i stedet for å bli plassert i biologiske omgivelser, der de med kompetent støtte og veiledning kunne blitt ivaretatt på en langt bedre måte enn ved en bortplassering. Det å bli flyttet fra alt som er nært og kjært kan være både traumatisk og utviklingshemmende. Jeg snakker om en stor tragedie for de barna og familiene som rammes. Kan vi i det hele tatt akseptere det høye antall akuttplasseringer fordi barnevern og øvrige hjelpeinstanser ikke har faglig og menneskelig kompetanse? Det samme gjelder alle de barn som faktisk burde fratas sine foreldre og det øvrige nettverk, fordi det ikke er noe hjelp i dem. Jeg snakker om situasjoner der barna ikke kan ivaretas av biologiske omgivelser og dessverre bortplasseres. En like traumatisk tragedie, ingen tvil om det. Noen barn blir ikke reddet, mens andre tvangsmessig reddes fra helt akseptable forhold. Hva kommer det av?

 

 

Bildet lånt av Nordlys / foto: Silje Charlotte Solstad

 

Hva innebærer egentlig faglig og menneskelig kompetanse? Er det noe vi tenker på i hverdagen? Jeg har tenkt litt på det de siste dagene. Den faglige kompetansen kan faktisk deles i kunnskap og ferdigheter. Faglig kompetanse utvikles gjennom utdanning og erfaring. Den personlige delen består av egenskaper og holdninger. Kunnskap og ferdigheter er en helt sentral og den mest synlige delen av en persons kompetanse. Faglig kunnskap og ferdigheter, er nødvendig for å utføre arbeidsoppgavene. Egenskaper og holdninger er mindre synlige, men kommer til uttrykk gjennom måten kunnskap og ferdigheter brukes på.

 

Grundige undersøkelser vil kunne bidra til god og nødvendig hjelp, og er altså avhengig av både faglig og menneskelig kompetanse. Det helt sentrale er nok hvordan kompetansen er satt sammen og hvordan den benyttes. Når det gjelder barnefaglig ekspertise, er det ikke bare den faglige kompetansen man har tilegnet seg gjennom utdanning og erfaring som er avgjørende, det er like mye de personlige egenskapene og de holdningene vi har kunnet tilegne oss gjennom livet. Det innebærer at alder kan være et relevant stikkord. Hvilke erfaringer har du med tjue og hvilke erfaringer har du med tretti? Nyansene kommer med alderen, det gjør også livserfaring. Burde det vektlegges?

 

Spriket mellom tilgjengelig kunnskap i forhold til å se og forstå, og den kunnskap som blir omsatt i handling, er dessverre fremdeles altfor stor. Både nasjonal og internasjonal forskning støtter denne påstanden. Det samme gjelder folks holdninger. Stort sett hersker det enighet rundt hva som er faglig etiske og gode holdninger, enten man ser barnet i fokus hos foreldrene, eller om barnet ses i en annen omsorgssituasjon. Hvorfor er de så forskjellige? Er det mulig at et tverrfaglig samarbeid burde få et større fokus enn det har i dag? På de aller fleste områder, f.eks innen barnepsykiatrien arbeides det i team, men ikke i barnevernet. Dette til tross for at barnepsykiatrien faktisk bistår barnevernet i en hel rekke saker. Kunne det hjulpet om barnevernet inngikk et tverrfaglig familievern? Kunne det vært hensiktsmessig å se hele familien under ett, til barnets beste? Joda, det skal være et barnevern - men ville det ikke vært bedre om hele familien hensyntas, i motsetning til det å utvikle et rent foreldrevern. Jeg tenker både på situasjoner der barnet bør reddes, eller også der situasjonen bør reddes.

 

 

Bildet lånt fra Foto: Shutterstock

 

Med støtte av et godt nettverk, ville langt flere foreldre kunne gi barnet sitt adekvat omsorg, og barnet ville slippe traumatiseringen en akuttplassering uten tvil innebærer. Likeledes finnes det andre muligheter til å stanse en voldelig fars tilgang på barnet sitt, enn å plassere barnet i fremmede omgivelser. Barnet har kanskje et nettverk som kan bistå med gode ressurser til å gi god omsorg. Dersom det ikke skulle være tilstrekkelige ressurser og sterkt begrensede muligheter for å lykkes med å hjelpe, må selvfølgelig både spedbarnet og femåringen få trygghet et annet sted og foreldrene må få hjelp i en adskillelsesprosess. Ikke minst i forhold til kontakt og samvær i det fremtidige. Dog er vi nødt til å forstå hva det egentlig handler om. Risiko for omsorgssvikt og direkte omsorgssvikt, handler om et samspill mellom personlige forhold, samlivsforhold, ytre stressfaktorer, nettverksforhold og samfunnsforhold. Likeledes har det med både fysisk og psykisk helse hos både barn og voksne å gjøre, som ofte er forankret i genetiske forhold. Kan det være viktig å vite at tyngden til enhver tid varierer fra familie til familie? Har vi ikke sågar kunnskap til både å forstå og hjelpe i langt større grad enn det vi faktisk gjør?

 

Jo, det finnes også de situasjoner hvor systemet opptrer både med en faglig presisjon og med fantastisk menneskelig kompetanse. De kan være både tverrfaglige, erfarne og rasjonelle. De kan være flinke, systematiske og omsorgsfulle, både ovenfor barna og foreldrene. De fleste må faktisk anses å være det. Tenk om alle de andre, de som ikke er flinke, erfarne og treffsikre, kunne bli det. Eller erstattes av noen som er det. Det ville forhindre at det nasjonale sviket mot barna fikk et fotfeste, og for å oppnå det er vi avhengige av politikerne.

 

Det er ikke alltid de menneskene med den mest omfattende utdanningen som håndterer de mest sårbare barna og dermed disponerer de alvorligste maktmidler. Det gjør det utvilsomt utfordrende å anvende en faglig styrke, uten å utsette barn og foreldre for autoritært maktbruk. Ville et omfattende kunnskapsløft for alle yrkesgrupper som møter barna hjelpe? Jeg tenker også tidlig i barnets liv, kanskje allerede før fødsel? Forebyggende arbeid er kanskje aldri riktig blitt satt i system, slik at tilgjengelig kunnskap blir brukt. Hvordan kan vi få det til?

 

Jeg beskriver ting som tar tid. Barna har ikke tid til å vente. Det bør gjøres noe umiddelbart. Hvem kan? Det bør etableres tverrfaglig samarbeid, det bør kanskje etableres team som i samarbeid med barnevern kan treffe de nødvendige beslutninger. Vi står foran et stortingsvalg og det er hele fire år siden sist det virkelig var nødvendig å tenke på hvordan vi kan bidra. Jeg skal ikke legge føring på hvordan du bruker din stemme, jeg vil imidlertid appellere til at du tenker litt på barna ved valget. Jeg ville likeledes dele noen av mine egne tanker med deg. Det er nemlig vi voksne som må tenke på barna, de har selv ingen forutsetning til å forstå, søke forbedring eller velge. Hvem står nærmest til å hjelpe barna våre i vanskelige situasjoner?

Jeg ønsker deg et godt valg!

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

La barn være barn og lek være lek.

Barna våre blir stadig yngre, når kravene stilles dem. Forventninger møter barna allerede før barnehagealder. Si mamma, si pappa, smiiiil og opp å stå, nå kan du snart gå. Helt normale forventninger i forhold til alder vil jeg formode. Deretter skjer noe som kanskje ikke er like naturlig. I alle fall ikke for barna våre. De overlates fremmede mennesker som skal være sammen med dem hele dagen, mens mamma og pappa er på jobb. Det er nok blitt ganske naturlig det også, selv om vi hver eneste høst diskuterer tilvenning. Men sannelig min hatt ønsker samfunnet å øke læringstrykket blant de minste barna i barnehagen også. Foreldre som ble lovet barnevennlige forhold for seksåringene i skolen, som argument for å skole inn våre håpefulle et år tidligere, føler seg i stor grad lurt. Hvorfor fjerner vi barndommen?

 

"Barndommen skal ikke være et venterom på vei til det voksne livet".

 

Sitatet ovenfor stammer fra Friedrich Fröbels, og den norske barnehagetradisjonen er i utgangspunktet mye tuftet på hans syn. Han mente at barndommen skulle være et sted her og nå, der leken er sentral. På bakgrunn av hans syn, fikk faktisk barns frie og spontane lek den sentrale plassen i barnehagens innhold. Likevel advarte FN i en generell kommentar til artikkel 31 om barns lek, at det er et problem at barns lek i stadig økende grad organiseres og styres av voksne. FN uttrykte sterk bekymring i forhold til for lite fokus på den spontane leken. De voksnes trang til å kontrollere barns lek er stadig kritisert, særlig av Sutton-Smith og senere også forskere på området. Dog er det en bred tverrpolitisk enighet om at barnehagen skal ha stor betydning som læringsarena, noe som utvilsomt svekker lekens posisjon. Til og med i barnehageloven har leken en selvskreven og viktig posisjom. Alle barn skal oppleve at barnehagen bidrar til en god barndom gjennom muligheter til lek. Det understrekes faktisk at leken ikke bare har betydning for barns trivsel, men like mye for den grunnleggende livs- og læringsformen. Barnehagepersonalet blir stående under motstridende press, der barns lek er truet av mer organisering, for å møte kravene om bedre læring.

 

 

Er det ikke egentlig sånn at det presset og de forventningene vi har til våre skolebarn, egentlig tilhører en voksenverden? Rent bortsett fra at vi voksne ikke fordyper oss videre i vårt arbeid etter vi har forlatt arbeidsstedet. Vi tar faktisk fri etter jobb. Burde ikke barna våre ha rett til det samme? Forskning har kunnet vise til, at lekser ikke nødvendigvis har den gode effekten. Vi trenger alle tid og rom, der det ikke forventes noe av oss. Et sted det ikke nødvendigvis er noe mål og mening med det vi gjør. Fri fra en skoledag preget av målstyrt undervisning. En rekke studier viser sågar at målstyrte læringsaktiviteter i tidlig alder virker mot sin hensikt, og kan ha konsekvenser for det senere liv. Barna blir mer urolige, mindre motiverte og preges av prestasjonsangst. Hva holder vi egentlig på med? Hva gjør vi mot barna våre?

 

I 1997 ble seksåringene flyttet fra barnehage til skole. I stor grad var dette et spørsmål om økonomi, ikke barnets beste. Det var mangel på barnehageplasser og rimeligere med et årskull i skolen. Til gjengjeld ble det lovet mye lek og det beste fra småskolens og barnehagens tradisjoner. Jeg kan fortelle deg en liten ting, Norge er pliktig til å følge barnekonvensjonen, og der står det helt tydelig at "Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende syn". Det innebærer faktisk, at dersom ikke barnets beste ivaretas ved for eksempel forandring i loven eller ved nye reformer, kan disse dokumentene anses som lovstridige. Begrepet "barnets beste" er et særlig omdiskutert begrep og diskuteres gjerne i barnevern- og barnefordelingssaker. Vi legger da vekt på hva som er best for barnet. Hva som ivaretar deres behov og interesser på best mulig måte. Likevel lar vi samfunnet i denne sammenheng, omdisponere begrepet til noe vi sannsynligvis ikke er helt enige i. Hvorfor?

 

 

I år 2000 var vi del av den internasjonale testen PISA, og 15 åringene våre gjorde det ikke så bra som vi forventet. PISA-sjokket. Det ble et påskudd for å innføre reformen Kunnskapsløftet 2006. Vi ville avhjelpe med kontroll og større læringstrykk på første trinn. Tidligere lot vi barna jobbe etter eget modningsnivå, nå skulle lesing og skriving få statlig kartleggingsprøver allerede fra første trinn. Ordet lek som i den tidligere reformen var brukt over 130 ganger, ble brukt kun fire ganger i den nye. Politikerne mente at leken delvis hadde skylda for de dårlige resultatene og ble altså fjernet uten noen diskusjon. Er det til barnas beste? Dersom vi foreldre opptrådte i strid med lovverk og konvensjoner, ville vi fått besøk av barnevernet. Hvorfor lar vi samfunnet overta styringen på våre barns beste? Det er ikke bare vi foreldre som er blitt lurt, se det fra barnas perspektiv.

 

Etter Kunnskapsløftet, er det målbare resultater som står i fokus. Førskolepedagogikken presses ut, lærerne gjør det de kan for at barna skal ha det bra og lære mest mulig. Men de er likevel tvungne til å følge læreplanen og la barna delta i flere og flere tester. De statlige kartleggingsprøvene som egentlig var tenkt som verktøy internt for å finne de barna som trenger spesiell oppfølging, er blitt et måleinstrument for sjekke om kontaktlærer har gjort en god nok jobb. Det er ikke så lenge siden vi forventet at barna kunne lese først i 2. trinn, i dag de kunne lese i 2. trinn, for i det hele tatt å kunne besvare lese og kartleggingsprøven. Hva driver vi med? Hva skjedde med leken?

 

 

Vi har åpenbart glemt at en seksåring er i den lille pubertet og på startstreken av den finmotoriske høytiden. Amer og ben vokser i rekordfart, manglende bevegelsesfrihet kan føre til uro og vantrivsel. Førskolen hadde denne problematikken på agendaen. Der fikk barna friheten til å gjøre det som falt seg naturlig og barna lærte masse som ikke kan måles gjennom en kartleggingsprøve. Bare ta en helt naturlig og viktig ting som det å være snille mot hverandre. I leken fikk barna virkelig prøve seg, men hadde alltid fagpersoner tilstede som veiledet og korrigerte negativ oppførsel. Barna fikk lære empati i praksis. Nå er det bare målbare resultater i fokus og førskolepedagogikken er på vei ut. Har vi foreldre mistet kontrollen over våre barns beste? Hvordan ønsker vi egentlig at barna våre skal vokse opp? Ikke minst hvor fort?

 

Slik skolen er i dag, spør jeg meg selv om barna kanskje skulle fått tilbringe et år til i barnehagen. I Sverige begynner barna på skolen når de er syv, i Finnland også. Min generasjon begynte også på skolen med fylte syv år, og det ble da folk av oss. Det vil bli dyrt å opprette barnehageplasser til et helt årskull, men er det ikke verdt det? Vi bruker da penger på så mye annet rart i samfunnet vårt. I det minste burde ordet "skolemoden" relanseres som et begrep. Det dreier seg om morgendagens helter og deres mulighet til å forvalte samfunnet. La dem i alle fall få muligheten til å bli bedre enn oss. Mer empatiske. Mindre fordomsfulle. La dem få en større sosial intelligens og mer selvinnsikt. Det vil den neste generasjon komme til å trenge.

 

Jeg tror på den neste generasjonen, men ansvaret hviler på oss. Jeg heier på barna! <3

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

 

 

Mobber du? Da mobber gjerne barnet ditt også.

Forestill deg at ditt barn blir mobbet... Eller blir en mobber... Hva gjør du? Hva kan du gjøre? Vi som foreldre har helt åpenbart et ansvar. Det å bite i det sure eplet og begynne med oss selv, er kanskje like greit?

 

I disse dager sender vi barna våre i barnehage, på SFO og på skolen. Stedene våre kjære og håpefulle i størst grad er eksponert for mobbing. På den ene eller den andre måten. Hvem mobber? Hvem blir mobbet? Det kan være de andre barna i barnehagen, det kan være medelevene, det kan til og med være barnehageansatte, lærere og for ikke å skue hunden på hårene, det kan være de andre foreldrene. I de aller verste tilfellene kan alle være involvert. Mobbing skaper fellesskap. Voksne som mobber barn, er naturligvis den aller verste kategorien vi står overfor, men det skjer oftere enn vi ønsker å tro. Dette er mennesker som absolutt skulle visst bedre, men som ikke klart forstår sin rolle og heller ikke konsekvensene. Mobbing bidrar til å ødelegge både nuet og fremtiden for et ungt menneske.

 

Men først, hva er mobbing?

 

Mobbing behøver ikke å være de klassiske fysiske angrepene som også er grenseoverskridende til vold. Det er ikke alltid de stygge kommentarene heller. Mobbing er når noen plager andre. Det sentrale blir hva vi velger å definere som plaging. Vi vet at mobbing kan være fysisk, som slag, dytting, klyping, lugging og annen type pirking. Mobbing kan innebære å bli truet med fysiske angrep eller å bli presset til å gjøre ting for andre, som man egentlig ikke vil. Mobbing kan imidlertid være så mye mer enn det. Det å bli ekskludert, frosset ut og baksnakket. Kanskje spres det et rykte også? Det er ikke noe mindre mobbing. Både voksne og barn kan bli mobbet. Både voksne og barn kan bli mobbere. Praksis er å kalle det mobbing, når vedkommende plages over tid, som om det er et avgjørende vilkår. Hvor lang tid? Hvor mange ganger skal til? Jeg vil anbefale å gå ut fra et prinsipp om at alle har rett til å ha det bra, både i barnehagen, SFO, på skolen, på trening og ute i samfunnet forøvrig. Hver dag. Det store spørsmålet er hvordan vi solidarisk kan bidra til det.

 

Det finnes faktisk barn i norske barnehager og på norske skoler, som hver dag kommer på «jobb» og ikke blir ønsket inn i fellesskapet, men blir utestengt av både barn og voksne. Det er svært alvorlig.

 

   Bildet er lånt fra iStock

 

Noen typer mobbing er helt åpenbare. Dytting, lugging, slag og andre fysiske angrep er synlig for det blotte øyet. Tvang kan også være både synlig og enkelt å oppdage, dog ikke alltid. De typene mobbing som er meget verre å oppdage, er for eksempel stygge blikk, baksnakking og utestenging. Dette kan skje både i barnehagen, på skolen, på vei til og fra skolen, på trening, på fritiden og på sosiale medier. Det er viktig å ta alle typer mobbing på alvor. Men for å kunne gjøre noe med den, må vi vite om den. Det aller viktigste er kanskje å ta en titt på seg selv. Som voksen og forelder, kan vi faktisk oppnå veldig mye ved å vurdere oss selv som forbilde. Særlig som forelder, men også som barnehageansatt, som lærer, trener og annen rollemodell for barn, er du et forbilde. På godt og vondt. Det er nemlig i aller høyeste grad oss, som avgjør om våre avkom og barna forøvrig skal bli mobbere. Det kan være vanskelig å ta innover seg, jeg ber deg imidlertid om å lese videre, kanskje oppnår vi noe sammen.

 

Ny forskning viser at minst ett barn i hver barnehage blir mobbet, samtidig mener én av fire voksne at fokuset på mobbing i barnehagen er overdrevet. Det er nedslående nyheter, synes jeg. Forskning gir i tillegg sterke indikasjoner på at mobberrollen gjerne går i arv. Barn som er mobbere i dag, har gjerne foreldre som har hatt den samme rollen som barn. I mange tilfeller arver barna både personligheten og personlighetsproblemene våre. Det bør vi være oppmerksomme på. Den sosiale arven har imidlertid størst betydning. Forestill deg en pappa, som applauderer når sønnen gir nabogutten bank. En mor som ikke liker familien, så hun latterliggjør barnet overfor sitt eget barn. Du trekker på øyebrynet? Er dette et så fremmed fenomen? Det skjer i de fleste barnehager, i de fleste skoler og på de fleste fritidsaktiviteter. Det skjer på butikken, det skjer i gata og det skjer mens barna våre besøker hverandre. Noen ganger skjer det så åpenlyst, at det ikke bare er skammelig, men også særdeles bekymringsfullt. Det er ikke på den måten vi lærer barna våre å være sterke, modige og ærlige, vi lærer dem bare at det er greit å plage andre. Det er altså ikke til å komme fra, at foreldre i hovedsak, og også andre omsorgspersoner blir nøkkelpersonene i forhold til å lede til mobbing og for å bli kvitt mobbing. Det er et ansvar viktig å ta inn over seg. Vi må bevisstgjøre og ansvarliggjøre barna våre. Det som skjer innenfor husets fire vegger har stor betydning for hva slags atferdsmønster barna våre får. Dersom vi foreldre stadig havner i trøbbel med omgivelsene og har en væremåte som forteller barna at det er greit å snakke stygt om andre, lærer vi dem å være fordomsfulle og nedlatende. Det samme gjelder naturligvis i barnehage, på skole, fritidssysler og når barna er hjemme hos hverandre. Dog har vår oppførsel som foreldre en helt avgjørende effekt, vi er nemlig barnas umiddelbare rollemodeller. Vi har en helt unik mulighet til å påvirke hvordan barna våre behandler hverandre og andre mennesker. Det er viktig å huske på.

 

  Bildet er lånt fra online.no

 

Ikke snakk negativt om nabofamilien, mens barna er til stede. Ikke snakk negativt om nabofamilien i det hele tatt. Det er ikke sikkert det er strengt nødvendig. Ikke snakk negativt om alenemammaen i barnehagen, som åpenbart har dårlig råd og sender barna ut av huset i "bare filler". Det kan være at det er en smertefull grunn til det. Ikke kritiser pappaen som ikke hilser, det er ikke sikkert han er stokkdum, han kan være alvorlig sjenert. Kanskje ble han mobbet som liten? Barna våre lærer, og de gjør akkurat det samme mot barna til menneskene du mobber ved middagsbordet eller i bilen på vei hjem. Det er viktig at vi som foreldre, at vi som voksne, begynner med oss selv. Særlig nå, som vi sender barna våre ut i den store verden. Kanskje kan vi lære dem at de ikke skal si alt de tenker høyt. Ikke gjør det du heller. Vi kan jo lære dem å være snille og si fine ting til hverandre? Hva med å lære dem prinsippet om å være mot andre, som de ønsker at andre skal være mot dem? Gjør det du også. Hvordan mamma og pappa tenker og snakker om og med andre, har utvilsomt en sterk innvirkning på barnas atferd. Gode tanker er altså undervurdert.

 

Det kan være mange forskjellige grunner til at en person mobber eller plager noen. Dårlig selvtillit. Makt. Kontroll. Andre mobber kanskje for å markere gjengen de hører til, eller for selv å ikke bli utsatt mobbingen. Mobbingen kan med andre ord danne et fellesskap, det er farlig og gjerne starten på skjebnesvangre utfall. For både voksne og barn. Mobbing smitter og kan utvikle seg til klasseskiller. Vi vet at det skjer blant oss voksne, vi skal ikke kimse av barna våre. De lærer langt raskere enn det vi gjør. Kanskje har den som mobber det vanskelig hjemme? Over halvparten av dem som mobber, blir faktisk mobbet selv. Denne utviklingen er det bare vi som foreldre og voksne, som kan stanse.

 

En annen ting som har mye å si, er hvordan vi som voksne reagerer dersom vi får vite at barna våre mobber. Det kan faktisk avgjøre om mobbingen fortsetter. Vi oppfatter jo gjerne egne barn som både hyggelige og snille. Det helt sentrale blir om barna våre er like snille ute. Hva skjer dersom vi får kritikk av en barnehageansatt, en lærer, nabo eller de andre foreldrene? I de tilfellene vi forsvarer barna våre og gir dem vår uforbeholdne støtte, kan det være en sterk bekreftelse på at det å mobbe er ok. Mange foreldre vil helst ikke se det. Vi vil i tillegg helst tro på våre egne barn. Ingen ønsker å være foreldrene til en som plager andre. La oss unngå det.

 

  Bildet er lånt fra iStock

 

I disse tider som barnehagen er i gang, SFO og skolene starter opp, vil jeg anbefale å snakke respektfullt om andre i barns nærvær. I tillegg anbefaler jeg å tenke grundig gjennom hvordan dere er som rollemodeller for barna deres. Hvordan snakker dere til hverandre, og om andre, innenfor husets fire vegger? Gi det fem minutter. Det kan være hensiktsmessig å tenke over hvordan du behandler folk i omgivelsene dine. Vær litt raus, da blir barna dine det også. Snakk aldri nedsettende om barnas venner og bekjente. Er du ikke begeistret, er ikke det noe barnet ditt absolutt bør vite. Skap positive holdninger. Men ikke til vold og trakassering. Lær barnet ditt til å inkludere andre. La det være en selvfølge at ingen ekskluderes. Jo yngre barnet ditt er, desto lettere er det å lede det inn i en positiv væremåte. Det å ha et godt og nært forhold til eget barn er viktig på absolutt alle måter, også i forhold til påvirkningskraft. By på de gode kvalitetene dine. Godvilje, fellesskap og nestekjærlighet. Når barna vet at de voksne snakker sammen, er det mindre fristende å plage noen. Bli kjent med de andre foreldrene, det virker forebyggende mot mobbing. Det gjelder selvsagt barnehageansatte, lærere og de som er ansatte ved de respektive fritidssyslene også. Det å inkludere omgivelsene, avskjærer i stor grad sladder og ryktespredning. Lær barna å inkludere ved å gjøre nettverket rundt dem solid.

 

SAMMEN KAN VI STOPPE MOBBINGEN!

 

Har du eller noen du kjenner behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

 Og du, takk for at du leser! <3

Tilbake til hverdagen - bedre eller vondt verre?

Hei kjære deg, hvordan har ferien din vært? De fleste av oss er tilbake i jobb, barna er kanskje tilbake i barnehagen og snart starter skolene opp igjen. De aller fleste av oss er kommet hjem med full tank, solbrente nesetipper og gode minner. Kanskje har vi vært på opplevelsesreiser eller hatt late dager på stranden. Andre igjen har muligens vært på hytta i øs pøsende regnvær, eller på campingferie med svigerforeldrene og alt for lite privatliv. Ferien har gjerne gjort familien godt, eller vondt verre.

 

 

Noen familier er helt avhengige av ferie sammen, for å komme nærmere hverandre igjen og for å få påfyll av energi til atter å takle hverdagen. Andre familier har rett og slett ikke godt av så mye fritid sammen. Det kan for mange bli for mye å tilbringe flere døgn såpass tett på hverandre. Det faktum at vi normalt sett ikke tilbringer så mye tid sammen i hverdagen, kan bli et problem i ferien. Vi er simpelthen ikke vant til det. Samboere og ektefeller med samlivsproblemer i det daglige, forventer gjerne at den etterlengtede ferien skal gjøre underverker. Planene om å ta igjen det forsømte er store, samtidig som vi vil slappe av og nyte livet sammen. Så blir det kanskje ikke helt som forventet. Kanskje er det problematisk å få kabalen til å gå opp? Med ulike tidspunkt for ferie, barnehagestart, sommerstengt SFO og hensynet til dine, mine og våre barn, kan det oppstå konflikt. Og når ferien er over, enten det dreier seg om campingferie, hytteferie, storbyferie eller ferie i sydlige strøk, kan behovet for hjelp være et faktum.

 

Familievernkontorene rundt om i vårt langstrakte land, venter storinnrykk av forhold og ekteskap som ønsker å finne tilbake til hva de en gang hadde sammen. Mange tror de mistet det i ferien, andre vet at magien ble borte lenge før ferien startet. Mange av oss hadde store forventninger til fridagene, fikse forholdet, male hytta og besøke svigerforeldrene. For ikke å glemme senke skuldrene, kose oss og virkelig slappe av. Det er liksom ikke måte på hvor mye vi tror vi skal rekke i løpet av tre-fire uker. Når det ikke blir som forventet, er vi usikre på hvorfor. Var kanskje regnværet skyld i at ikke hytta ble malt? Var det campingfiaskoen med svigers som tok livet av romantikken? Forventningene ble ikke innfridd, ferien løste ikke alle problemene. For noen blir ferietiden krisetid og ikke rekreasjon og fornyelse.

 

 

Jeg vil appellere til dere foreldre som har opplevd en konfliktfylt ferie. Ta hensyn til barna. Kanskje har de vært eksponert konflikt gjennom hele ferien? Kanskje har den nettopp startet? Noen har kanskje vært utsatt for uenighet og krangling allerede lenge før ferien? Hold barna utenfor, de har ingen forutsetning for å delta og heller ikke et ansvar oppe i det hele. Barn blir utrygge når foreldrene er i konflikt, og de vil søke å dempe den. Mange av dem vil sågar påta seg skyld, noe som er uhyre skadelig for barna. De tar faktisk større skade av selve konflikten som vedvarer mellom mor og far, enn selve traumet ved et brudd. Det er verdt å legge seg på minnet. Opplever dere et økt konfliktnivå etter ferien, ta tak i det umiddelbart. Møt problematikken og snakk om den. Det er den eneste måten å finne løsninger på. Men husk å skåne barna i prosessen. Hold barna utenfor konflikten.

 

Store konflikter, utagering og vold kan være med på å gjøre et brudd eller en skilsmisse helt nødvendig. Hvor stor en slik belastning er for barna, varierer fra barn til barn. Det er imidlertid mange problemer som melder seg i etterkant av et samlivsbrudd. Bosted, samvær, økonomi og omsorg. Barn er skrekkelig redde for å miste noen. Naturlig nok gjelder dette foreldre og søsken, men også når det kommer til bolig og venner. Det blir dermed viktig å ha planene i orden og gi barna aldersadekvat informasjon. De vil komme til å ha mange spørsmål. Det kan bli nødvendig med rasjonelle forklaringer på bruddet. Snakk derfor gjerne med barna underveis og forklar grunnen til endringene. Uten noen som helst forvarsel, vil det oppleves som et sjokk. En annen ting som er verdt å huske, er at barn har en sterk lojalitetsfølelse. De er avhengige av tilknytningen og vil investere i å beholde relasjonen de har til begge foreldrene. Det er ikke å forvente at de kan forklare hva de tenker, men de er opptatt av å ikke avvise, såre eller klandre noen av dere. Å bevare en god og ekte relasjon til begge foreldrene er viktig for barnet. Ikke glem det. For barnas del, vil det være avgjørende at foreldre som går hvert til sitt, beveger seg videre langsomt.

 

Det er imidlertid viktig å huske på, at kriser også bærer muligheter i seg. Ikke alle som har opplevd en konfliktfylt ferie står foran et samlivsbrudd. Heldigvis! Det er hjelp å få. Etter jul og etter sommerferien er det travelt for samlivsterapeutene. De har hjulpet mange og de kan hjelpe dere. Veldig ofte er familien verdt å kjempe for. Kanskje lærer vi gjennom terapi, at vi må bli flinkere til å leve med gleder og sorger i hverdagen? At latter og gråt kan fordeles over hele året? Da gjør det jo ikke så mye om forventningene til ferien ikke blir oppfylt.

 

 

Jeg håper at du har hatt en fin ferie. Jeg håper at barna dine har hatt en fin ferie. Jeg ønsker meg, at familien din er sterkere nå etter ferien, enn noensinne. Jeg ville i all sannhet gledet meg stort over det. Hvis ikke det er tilfelle, så håper jeg du løser det på best mulig måte. Særlig for barnas del. <3

 

 

Har du eller noen du kjenner behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

 Og du, takk for at du leser! <3

Ha en riktig så god sommer, kjære deg! <3

Vi står med begge bena i fellesferien allerede. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men her har det vært mye jobb. På tross av det, har vi klart å ta en liten uke i svenske og barnevennlige omgivelser. Telefonen står imidlertid ikke stille, de barnerettslige problemstillingene tar ikke ferie. I den sammenhengen har jeg følt mye på takknemlighet. Vi bør alle kjenne litt på den, særlig i det vi reiser av gårde på eventyr, være seg til Sørlandet på campingtur, til Sverige på hyttetur eller til sydlige strøk for garantert sol og varme. Takknemlige bør de av oss være, som har trygge og gode omgivelser for oss selv og barna våre. De av oss med overskudd til å være behjelpelige, dersom menneskene rundt oss skulle komme i en situasjon der de trenger vår hjelp. Jeg tenker i særdeleshet på barna.

 



 

For de aller fleste av oss, er sommerferien etterlengtede fridager med nære og kjære. Vi får tid til hverandre og velger ofte å kose oss sammen på deilige steder, for å dele den gode opplevelsen med de vi er glade i. Vi skal imidlertid være klare over, at ikke alle er like heldige som oss. Ikke alle har gledet seg til sommerferien. Ferie er dessverre en risikotid for mange, og særlig barna er utsatt. Hvert år sendes barn og unge til utlandet mot sin vilje. Noen av dem for å gå på skole i opprinnelseslandet, for å lære mer om familiens kulturelle tradisjoner og verdier. Andre sendes til utlandet for å giftes bort mot sin vilje og andre igjen, står foran sitt første kirurgiske inngrep, nemlig en omskjæring. Kjønnslemlestelse. I tillegg til disse tragiske hendelsene, reiser mange familier ut av landet og gir barna sine en grusom opplevelse, i det de fanger barna i en utrygg verden av rus og omsorgssvikt. Andre forblir hjemme, kanskje fordi de ikke har penger til å reise noe sted. Kanskje fordi konfliktene har blitt så store, at det å reise bort sammen har blitt en fjern tanke. I stedet blir de hjemme og lar uroen prege barna, før de ser virkeligheten i øynene og tar ut separasjon på høstparten. Veien dit er imidlertid konfliktfylt og skjer i de ukene samfunnet er logget av.

 

Jeg ønsker på ovennevnte grunnlag å appellere til det gode i deg. Selv om du er midt i din problemløse og avslappende ferieverden, ikke overse de svake som er helt avhengige av din hjelp. De fleste av oss planlegger å rette nesa hjem, lettere solbrente og med deilige ferieminner i minnebanken. Dersom vi har hjulpet en liten sjel, vil vel det også få plass i minnebanken? Ikke minst i hjertet.

 

I 2016 mottok Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse ved Bufdir over 80 henvendelser om barn og unge som befant seg i utlandet mot sin vilje. Godt over halvparten var mindreårige. Det handler ofte om barn som er innestengt, fratatt pass og mobil og som kanskje har klart å kontakte hjelpeapparat eller venner i skjul. Likeledes dreier det seg om barn og unge utsatt for psykisk og fysisk vold, og noen frykter å bli giftet bort mot sin vilje. I kjølevannet av dette finnes det unge mennesker som er redde for å bli drept, etter angivelig å ha vanæret familien. Kanskje har de en kjæreste på tvers av foreldrenes valg. En ting er i alle fall sikkert, mørketallene er store og når henvendelsene først kommer, er de gjerne svært alvorlige. I 2016 ble det rapportert om hele 202 nye saker. Er du utsatt for noe av det ovennevnte, eller er du blitt betrodd en slik historie, ring Røde Kors telefonen. 

 

Statistikken fra Europeisk Reiseforsikring, tilsier at hver åttende av oss vil komme til å se små barn på ferie, i følge med overstadig berusede foreldre i løpet av sommeren. Forestill deg at du blir en av dem som observerer. Det verste du kan gjøre når du ser et barn som ikke har det bra, er å la være å si i fra. Men hva bør vi egentlig gjøre, dersom vi ser et barn bli utsatt for omsorgssvikt i sommer, enten det er av fysisk eller psykisk art, eller også alkoholrelatert? For mange barn kan nemlig sommerferien bli et mareritt med fulle, rusa eller voldelige foreldre. Foreldre drar på fylla og lar barna være på egenhånd i dagevis. Av og til "glemmer" rett og slett foreldre barna sine. Alarmtelefonen for barn og unge får henvendelser hele året fra barn og deres omgivelser, som forteller om behov for øyeblikkelig hjelp. Dette kan være i form av øvrig familie, politi eller barneverntjenesten. I sommerferien opplever Alarmtelefonen en sterk økning. Eksempelvis situasjoner der foreldre allerede før de går på flyet, er for fulle til å ta seg av barna. Eller før de går av flyet. I andre situasjoner kan det være reisebyrået som rapporterer om barn som ringer og ber om hjelp, eller andre voksne som har vært vitne til uholdbare ferieforhold. Likeledes kan det dreie seg om barn som er overlatt seg selv og kanskje yngre søsken. Felles for mange av dem, er at de trenger hjelp. Er du bekymret for at et barn utsettes for vold, er overlatt seg selv eller bærer større ansvar enn de bør tildeles i ferien? Ring Alarmtelefonen, ikke tro at situasjonen løser seg selv. Alternativt kan du ringe barneverntjenesten direkte, eller også politiet.

 


 

 

For de fleste barn er sommerferien en idyllisk tid med familie og venner, bading i både Middelhavet og Oslofjorden, campingliv eller kanskje en hyttetur på Sørlandet. Andre barn har det ekstra ille i ferien, nettopp fordi de ikke har mange støttespillere rundt seg. Arenaer som tar i mot disse barna resten av året. Barnehager, skoler og fritidsaktiviteter for eksempel, er stengt på sommeren. Disse barna står altså uten støtte og trøstende ord fra en barnehageansatt, en lærer, en trener eller en helsesøster. Det gjør at mange barn blir stående i vanskelige situasjoner helt alene, noe som åpenbart er meget belastende. 

 

Kan du være noe for noen i sommerferien? En støtte, en som forstår eller en som åpner opp en dør til en bedre hverdag? Jeg ber deg ikke om å avbryte ferien din, jeg ber deg ikke ofre så mye, kanskje bare om å ta en telefon. Det finnes mange ulike rådgivningstilbud på både telefon og nett, for barn og unge. Kors på halsen er et lavterskeltilbud i regi av Røde Kors. Alarmtelefonen et annet - en nasjonal nødtelefon for barn og unge som lever med vold, overgrep og omsorgssvikt. De kan ringes dersom du, eller noen i dine omgivelser er redde for tvangsgifting eller kjønnslemlestelse. De kan ringes dersom du, eller noen i dine omgivelser utsettes for omsorgssvikt, vold eller overgrep. De kan også ringes, dersom alkoholen skygger over feriegleden og resulterer i at barn overlates seg selv på ferie. Barn skal ikke lide, fordi det er ferie. Barn skal ikke lide - punktum. Barnejuristen tar en uke i sola og holder øynene oppe, det håper jeg du gjør også, der du er. Dersom ikke du og jeg holder et øye med barna, hvem gjør det da? Ha en fortsatt fin sommerferie, vi ses om en uke. 

 

Skulle du eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Barnejuristen tar en uke ferie og er på plass igjen den 24. juli, men leser likevel meldinger og mailer og kommer så tilbake til deg så snart jeg kan. Følg også gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

 

 

 

Når er vi så dårlige foreldre at en omsorgsovertakelse blir aktuelt?

De aller fleste barn bor hjemme hos foreldrene sine og opplever foreldrene som både trygge, omsorgsfulle og gode nok. Noen ganger har imidlertid barn det så vanskelig i hjemmet, at de ikke kan bo der lenger. Dersom et barn lever under klart uholdbare forhold, kan fylkesnemnda på visse vilkår fatte vedtak om at barneverntjenesten overtar omsorgen for barnet. En omsorgsovertakelse er for utenom tvangsadopsjon, det mest inngripende tvangsinngrepet som finnes. Det skal med det som utgangspunkt, omfattende omsorgssvikt og sterke hensyn som taler for barnets beste til, for å begrunne en omsorgsovertakelse. I de tilfellene hvor barneverntjenesten mener det er nødvendig å gripe inn, skal barneverntjenesten så langt det er mulig begrense seg til tiltak i hjemmet. Dersom det viser seg at et barn lever under så alvorlig omsorgssvikt, at flytting er nødvendig for å sikre barnets omsorg, kan barneverntjenesten i enkelte tilfeller overta omsorgen for barnet. Utgangspunktet er imidlertid at det må foreligge meget alvorlige mangler ved barnets omsorgssituasjon, og at det ikke er mulig å avhjelpe problemene med mindre inngripende tiltak. Det er også et krav om at det må være til barnets beste, dersom det fattes vedtak om omsorgsovertakelse. 

 


Foto lånt fra Shutterstock/Scanpix (illustrasjonsbilde)

 

Hva innebærer en omsorgsovertakelse?

En omsorgsovertakelse innebærer at barnevernet fratar foreldrene den daglige omsorgen for barnet. Barn kan forøvrig også flyttes fra foreldre med tvang, dersom det skulle vise seg nødvendig. Juridisk sett overføres omsorgen til barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 4-18, dermed er barnevernet ansvarlig for barnets oppvekst, men delegerer oppdraget og ansvaret videre til fosterforeldre eller institusjoner å oppdra barnet.

 

Hva er vilkårene for omsorgsovertakelse?

Hjemmelen for omsorgsovertakelse er barnevernloven § 4-12, og siden omsorgsovertakelse er et meget inngripende tiltak, er vilkårene strenge. Bestemmelsen retter seg først og fremst mot de situasjonene hvor barnet bor hjemmet hos foreldrene, men kan også anvendes dersom barnet bor hos andre. I slike tilfeller bør barneverntjenesten i første omgang henvende seg til foreldrene, for å gi dem mulighet til å endre på situasjonen, jf. minste inngreps prinsipp. Dersom forholdene hjemme hos foreldrene tilsier omsorgsovertakelse, men barnet bor hos andre som gir forsvarlig omsorg, vil det ikke kunne treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12.

 

Bestemmelsen i barnevernloven § 4-12 om omsorgsovertakelse, er oppstilt med fire alternative grunnlag for omsorgssvikt og skiller mellom de tilfellene der omsorgssvikt allerede har skjedd, og de tilfellene det er fare for fremtidig omsorgssvikt, se bokstav a til d.

 


Foto lånt fra Hans Henrik Torgersen (illustrasjonsbilde)

 

Etter barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a) gis hjemmel for å fatte vedtak om omsorgsovertakelse, dersom det foreligger alvorlige mangler ved den daglige omsorgen for barnet, eller ved den personlige kontakt og trygghet barnet trenger i forhold til alder og utvikling. Bestemmelsen i bokstav a) omhandler med andre ord et fravær av omsorg eller en passivitet overfor barnet, i å utvise nødvendig fysisk og psykisk omsorg. Hva er så nødvendig omsorg? Det er å få dekket et minstebehov av mat, klær, kontakt med andre voksne og barn, samt pedagogisk og følelsesmessig påvirkning. Omsorgsbehovet er i tillegg dynamisk og endrer seg i takt med alder og utvikling. Hos et spedbarn for eksempel, handler det i stor grad om de fysiske behov, mens en ungdom i større grad trenger oppfølging i forhold til skole og fritid. Det er behov for positiv påvirkning, for å unngå atferdsproblematikk, som for eksempel følge av manglende grensesetting.

 

Foreldre med psykiske lidelser eller evnemessige svakheter kan inneha vanskeligheter med å dekke barnets behov for trygghet. Det samme gjelder vold og tvang, uavhengig av om barnet utsettes direkte eller indirekte. Rusmisbruk kan også medføre omsorgssvikt, enten foreldrene selv misbruker, eller bor sammen med en rusmisbruker. Utsettes barnet for seksuelle overgrep, vil inngrep etter bokstav a) bli aktuelt. Den daglige omsorgen handler like mye om å tilfredsstille barnets psykiske behov, som i loven beskrives som den personlige kontakt og trygghet barnet trenger. Her er det snakk om et barns følelsesmessige behov. Følelsesmessig avvisning og fravær av å møte barnets behov, nevnes blant annet som eksempel i forarbeidene.

 

Etter barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav b) gis hjemmel for å fatte vedtak om omsorgsovertakelse, dersom et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn har foreldre som ikke sørger for barnets behov for behandling eller opplæring. Bestemmelsen gjelder altså for barn med spesielle behov. Funksjonshemmingen kan være både av fysisk og psykisk art. Det kan dreie seg om et barn med særskilte behov for behandling i etterkant av utfordringer og påkjenninger, likeledes kan det dreie seg om et barn født med lidelser som trenger medisinsk behandling.

 

Etter barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav c) gis hjemmel for å fatte vedtak om omsorgsovertakelse, dersom barnet blir fysisk eller psykisk mishandlet, eller også utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet. Forarbeidene viser til, at motivasjonen er å ramme tilfeller som fysisk mishandling, psykisk sjikane, trakassering, seksuelle overgrep og mindre overgrep. Omsorgsovertakelse vil i slike tilfeller være aktuelt, alternativt at overgriper eller den som har utført mishandlingen flytter ut av hjemmet. Skulle den som har utøvd vold eller overgrep mot barnet ha flyttet ut, for så å flytte tilbake når ting roer seg, vil barneverntjenesten foreta en ny vurdering av hvorvidt en omsorgsovertakelse bør gjennomføres likevel.

 

Etter barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav d) gis hjemmel for å fatte vedtak om omsorgsovertakelse, dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd, fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Etter denne bestemmelsen, kan det komme til en omsorgsovertakelse før selve omsorgssvikten har oppstått i særlig grad, dersom det er sannsynlig at barnet vil få skader. Omsorgssvikten må med andre ord ikke ha inntruffet ennå. Barnevernloven § 4-12 første ledd, bokstav d) fremstår dermed som en utvidelse av inngrepsmulighetene i forhold til tidligere lovgivning. Det må imidlertid foreligge klare holdepunkt for at en svikt vil kunne inntreffe. Vilkårene er her særlig strenge, jf. ordlyden "dersom det er overveiende sannsynlig". Bestemmelsen har blitt anvendt i saker der barnet  har foreldre med psykisk utviklingshemming eller alvorlige psykiske lidelser. Barnets behov blir mer omfattende med alderen og til tross for at omsorgen kan være tilfredsstillende for et spedbarn, kan det komme til alvorlige svikt senere i barnets liv, som gir grunnlag for omsorgsovertakelse.

Foreldre med psykisk utviklingshemming eller psykiske lidelser, kan imidlertid ikke bli fratatt omsorgen for sine barn kun på bakgrunn av diagnose, tilstand eller personlighetstrekk. Det er alene deres evne til å gi omsorg for barnet som skal vurderes. Praksis viser til at bestemmelsen kan få anvendelse på foreldre med rusproblemer også.

 


Foto lånt fra MarmorInforma (illustrasjonsbilde)

 

I barnevernloven § 4-12 annet ledd, oppstilles et tilleggsvilkår som går ut på, at et vedtak om omsorgsovertakelse bare kan treffes når det er nødvendig ut fra den situasjonen barnet befinner seg i. Ikke i situasjoner der faren for omsorgssvikt og mishandling ikke lenger foreligger. Videre oppstilles ytterligere situasjoner der et slikt vedtak ikke kan treffes, dersom hjelpetiltak etter barnevernloven §§ 4-4, 4-10 eller 4-11 kan iverksettes med tilfredsstillende resultat. Dette harmonerer med det mildeste inngreps prinsipp, som går ut på at barnevernet aldri skal sette i verk mer inngripende tiltak enn nødvendig, for å oppnå en tilfredsstillende omsorgssituasjon.

 

Barneverntjenesten og fylkesnemnda skal alltid søke å unngå at barn blir plassert i fosterhjem etter fosterhjem, eller stadig flyttes mellom institusjoner og hjemmet. Målet er at barn har faste omsorgspersoner å forholde seg til, og at disse ikke stadig blir skiftet ut, jf. barnevernloven § 4-1 som sier at det skal legges vekt på kontinuitet i barnets omsorg.

 

Kan barna tilbakeføres til foreldrene?

Ja, barn kan føres tilbake til foreldrene igjen. Fylkesnemnda kan etter barnevernloven § 4-21 oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse. Hovedvilkåret er imidlertid viktig å merke seg - foreldrene må befinne seg i en ny situasjon, der barnet kan gis forsvarlig omsorg. Barnevernloven § 4-21 må da ses i sammenheng med barnevernloven § 4-16, om barnevernets plikt til å følge opp vedtaket om omsorgsovertakelse. Barnet skal etter barnevernloven § 4-21 tilbakeføres hvis foreldrene kan gi barnet "forsvarlig omsorg", med mindre barnet "har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet." Også her, må en samlet vurdering gjøres ut fra hva som vil være til det beste for barnet.

 

Har du eller noen du kjenner behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Når er vi gode nok foreldre?

Er du en god nok forelder? Har du en definisjon på en god forelder? I så tilfelle kan du kanskje dele den med oss?

 

I mitt siste blogginnlegg skrev jeg om fosterhjem - det omdiskuterte tiltaket. Jeg har siden det, tenkt en del på kravene som stilles potensielle fosterforeldre. Les gjerne innlegget i sin helhet her. Mange av dere har ønsket at jeg skriver litt om hva som må til, før barnevernet kan plassere barn i et fosterhjem. Et viktig tema, som jeg definitivt vil komme tilbake til. Andre har spurt hva jeg synes definerer de gode foreldrene. Jeg synes det er et særdeles godt spørsmål, som jeg er glad for at flere reflekterer rundt, men som jeg slett ikke vet om jeg kan besvare. En ting jeg imidlertid mener å vite, er at langt flere av oss burde tenke disse tankene, lenge før vi planlegger familieforøkelse. Det å sette barn til verden, innebærer det aller største ansvaret vi noensinne kommer til å påta oss. Det som er påfallende, er at mange vordende foreldre ikke tenker så nøye over det. Det å få barn er på mange måter ansett å være en menneskerett. Er det sånn? Det får meg umiddelbart til å tenke på de barnløse, de homofile og de som ikke finner en egnet partner å få barn med. I dagens samfunn finnes mange muligheter likevel. Det sentrale spørsmålet, som jeg ser det, er om det å få barn er en menneskerettighet fordi reproduksjon er så viktig for oss? Hva er rette motivasjonen? Det finnes assistert befruktning, det finnes adopsjon og muligheten til å ta til seg fosterbarn. Disse muligheten er imidlertid forbundet med vilkår som må oppfylles. Det å få barn på slump derimot, kan veldig mange av oss. Ingen krav stilles. Fasitsvar finnes ikke, men det hindrer meg ikke i å problematisere temaet litt.

 



 

Kravet til å bli fosterforeldre innebærer kort fortalt, at det er snakk om varme og rause mennesker, som viser en åpenhet rundt egne følelser, er trygge, omsorgsfulle og inkluderende. De må ha god forståelse for barn med tilknytningsproblematikk og for bakgrunn og årsak til barns adferd. De trenger kunnskap om normalutvikling hos barn og evne til refleksjon, selvinnsikt og ha fokus på barnet. Gode fosterforeldre beskrives som godt forberedt, villige til å styrke den emosjonelle omsorgen og med evne til å ta i mot veiledning.

 

Jeg synes at godkjenningslisten for potensielle fosterforeldre er en god markør, som også vi biologiske foreldre kunne sett litt på fra tid til annen. Noen av ferdighetene nevnt ovenfor, handler om å møte barn med mangler og atferdsproblematikk. Barn som sendes i fosterhjem har gjerne gjennomgått særdeles vanskelige ting i livet og er avhengige av å bli møtt på en adekvat måte. Man kan med det som utgangspunkt anta, at kravene til å bli fosterforeldre er høyere enn til å bli biologiske foreldre. Burde det være sånn? Jeg antar at mange av oss setter de samme kravene til oss selv i forhold til å bli foreldre. Det er imidlertid et faktum, at ikke alle tenker i de baner. Hvorfor det er en del biologiske foreldre som ikke setter like høye krav til seg selv, er jeg slett ikke sikker på, men jeg tror av og til at det er for enkelt å sette barn til verden. Mange tenker ikke over muligheten for å bli gravide en gang, før de faktisk er det. Vurderingen blir dermed om de skal beholde barnet eller ei. Noen får til og med denne type valgets kval flere ganger i livet. Ren slump. Sammenlignet med et barnløst par, som har planlagt å få barn i mange år men ikke har lykkes, vil det naturlig nok stå i sterk kontrast. Dersom eneste utvei er å adoptere, har man i tillegg vært gjennom så mange samtaler og evalueringer, at man har vært tvungen til å se innover i seg selv. Hva innebærer det å få barn? Hva vil et barn fordre av meg som person og hva kan jeg tilføre barnet av goder? Det handler om perspektiver, sånn som jeg ser det. I de tilfellene vi ikke en gang behøver å ønske oss noe, før vi får det, mangler vi et sentralt perspektiv. Det er min mening. Hva skjer med oss, når en så viktig avgjørelse blir et vanskelig valg mellom å fjerne det, eller beholde det? Sitter man tilbake med de samme forutsetningene?

 

Det finnes ingen fasitsvar, og tankene vi har rundt det å få barn er like individuelle som barna vi setter til verden. Men jeg lurer likevel på hvem som kan definere de gode foreldre. Tror du, at en brukbar temperaturmåler kan være kravene stilt potensielle fosterforeldre og adoptivforeldre? Kunne det vært med på å heve standarden på oss foreldre? Er det overhodet moralsk riktig?

 

Gode foreldre er lykkelige over å være foreldre og ser det som livets viktigste oppgave. Dette fremkommer av en rapport om adoptivforeldre utviklet i Sverige, og skal vi tro den, er altså det å være adoptivforeldre preget av lykke, ro og tilfredsstillelse. Adoptivforeldrene tar ansvaret for barnets pedagogiske utvikling, jobber mindre og prioriterer egne fritidsinteresser i langt mindre grad enn før. Barnet har likevel grenser, rutiner og regler, som anses som svært viktig. Det er engasjementet, kjærligheten og respekten for barnet som eget individ, som gjenspeiler at adoptivforeldrene tar oppgaven på alvor. På den måten lar de barnet være med på å påvirke familielivet. Rapporten jeg sikter til, presenterer historier fra adoptivforeldre som forteller at de er kommet hverandre nærmere etter å ha adoptert, at livet er mer meningsfylt og at forholdet deres er blitt dypere. Dersom vi spør de helt vanlige biologiske foreldrene, vil vi få de samme svarene? Eller er det mer legitimt å svare at det å ha småbarn er slitsomt, eller også en stor belastning på parforholdet, dersom vi har satt barna til verden selv? Eller er det faktisk en forskjell mellom de biologiske foreldrene og adoptivforeldrene? Er adoptivforeldrene mer bevisste enn oss biologiske? Setter de av mer tid til tilknytning? Mestrer de utfordringene bedre enn oss? Eller mangler den svenske forskningsrapporten elementære aspekter? Hva legges egentlig vekt på, når de gode adoptivforeldre defineres?

 



 

Jeg er på ingen måte ute etter å generalisere, men jeg synes temaet er særdeles interessant. Hva gjør oss til gode foreldre? Avhenger det av å ha kjent på ønsket om å få barn? Kan det å bli mamma og pappa på ren slump, gjøre oss til gode foreldre? Eller er vi ikke like dedikerte da? Jeg er åpenbart av den oppfatning, at alt er relativt og individuelt. Jeg tror at mange som får barn uten å ha planlagt det, kan bli fantastiske foreldre. Likeledes tror jeg, at fosterforeldre og adoptivforeldre som har ønsket seg barn i en årrekke, kan svikte totalt. Dog tror jeg på oppfølging og veiledning. Ikke minst forberedelse og intens avveining. Det er en naturlig del av det å være både fosterforeldre og adoptivforeldre. For de biologiske foreldre som blir underlagt veiledning og oppfølging, er det gjerne snakk om å være underlagt barnevernets tiltak. Disse blir først iverksatt når noe har gått galt. Ville vi blitt bedre foreldre, om vi fikk en periode med forberedelse, intens avveining og oppfølging før vi fikk barn? Ville det vært moralsk innafor? Dette er spørsmål jeg ikke kan gi noen gode svar på, jeg vet ikke engang om det finnes tilstrekkelig gode svar. Jeg synes imidlertid at alle som ønsker å bli foreldre, og alle vordende foreldre, burde tenke gjennom egne ønsker, egen motivasjon og eget potensialet i større grad. Jeg er redd vi tenker for lite på det i samfunnet vårt. Særlig med tanke på at barnevernet er involvert i forstyrrende mange familier og det faktum at det årlig er rundt 11 000 barn og unge som lever i fosterfamilier. Uten å gå inn på statistikk, vil jeg rett og slett påstå, at det er altfor mange barn som ikke har det bra. Det kan være mange årsaker til det, men de aller verste er omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep, for ikke å nevne drap. Hvordan kan det overhodet skje? Hva får foreldre til å behandle barna sine dårlig? 

 

Jeg må innrømme, at jeg har vanskelig for å forstå mange av de tingene jeg leser om i media og mange av de sakene jeg konfronteres med i forbindelse med jobben min. Jeg tenker på situasjoner der barn er skadelidende. Men så var jeg også en av dem som brukte mange år på å vurdere om jeg skulle sette barn til verden eller ei. Jeg var engstelig for ikke å bli en god nok mamma. Jeg var redd for ikke å kunne balansere grenser, rutiner og regler med engasjement, kjærlighet og respekt for barnet mitt. Jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg er bra nok og forsøker hele tiden å forbedre meg. Når jeg ser inn i de tillitsfulle øynene til mitt eget kjøtt og blod, er min største angst å ikke være tilliten verdig. Jeg forstår meget godt betydningen av engasjement, kjærlighet og respekt. Det er ingen som betyr mer for meg enn mitt eget barn. Det er ingen jeg ønsker å glede mer enn henne. Ingen jeg elsker høyere. Men det er heller ingen jeg har en større ærefrykt for, enn henne. Hun er den eneste som står i posisjon til virkelig å kunne dømme meg. Hun er den eneste som kan holde meg fullstendig ansvarlig, for de feil jeg eventuelt skulle gjøre. Det er i alle fall sånn jeg ser det. Hvordan kan jeg være en god nok forelder? Jeg tenker ikke på å bake de flotteste kakene, eller reise på de kuleste feriene. Jeg tenker ikke på å aldri heve stemmen eller aldri å gi barnet mitt husarrest. Jeg tenker på å formidle barnet mitt at det er ønsket, elsket og respektert. Jeg tenker på å ikke skade det, hverken psykisk eller fysisk. Jeg tenker på å oppdra det til å bli et godt menneske, som kan berike sine barn, når den tiden kommer. Jeg tenker på å legge fundamentet for den kommende generasjonen. Er det å være en god forelder?

 

Ofte leser vi i aviser, ukeblader og hører på TV, at vi skal legge bort den dårlige samvittigheten, at målet ikke er å være perfekt, men god nok. Hvorfor forklarer ingen hva god nok innebærer? Det sies at det i dagens samfunn er et alt for høyt press, om at alt skal være perfekt. At det skaper et unødvendig stress, som igjen blir en ekstra belastning for foreldrene. Har ikke foreldrene det bra, så har ikke barna det bra. Det snakkes om å gi, stimulere og prestere noe for barnet. Likeledes snakkes det om å slappe av, lene seg tilbake og være den som kan møte barnet der det er. Slitne foreldre som kjefter og maser, inngår ikke i rollen som den perfekte forelder. Vi sier gjerne at vi har gode og dårlige sider, alle og enhver. Barna tåler at du har en dårlig dag, sies det også, det viktigste er at det må være flere gode enn negative samspillopplevelser. Hvem avgjør egentlig det? Jeg er jammen ikke helt sikker på hva det betyr alt sammen. Ekspertene mener at dersom du mister selvtilliten som forelder, fører det ikke noe godt med seg. Du skal fokusere på det du gjør riktig, sier de, for å trygge deg selv i situasjonen. Men hva som konkret definerer en god forelder, det synes jeg ekspertene er vage på. Det er tydeligvis en individuell tanke, som hver og en av oss kan tolke inn i vårt eget liv. Det er kanskje derfor det er vanskelig å vite, om vi er gode nok foreldre?

 


 

 

Det sies at vi her i Norden er i ferd med å få en årgang foreldre som ønsker å være perfekte. Perfeksjonisme er imidlertid det mest selvdestruktive som finnes, og en sikker måte å ødelegge egne relasjoner på. Barna reduseres på den måten til en funksjon i foreldrenes liv, til å fremstå som perfekte. Kan det være noe av grunnen til at så mange barn lider av omsorgssvikt, vold og overgrep i dag? Eller hva er forklaringen på det? Når er vi gode nok foreldre? Hva om vi ble en funksjon i barnas liv, for at de skal kunne bli lykkelige? Har vi tid til det? Jeg tror neppe det finnes råd man kan følge til punkt å prikke, men vi kan forsøke å beholde gleden ved å være foreldre. Kvalitetstid med barna skaper rom for å se dem og høre hva de er opptatt av. Personlig tror jeg at barna våre trenger et varmt og kjærlig forhold til foreldrene sine, og at vi som foreldre evner å se barnas perspektiv. Møte dem, på det nivået de befinner seg på. Jeg tror på å elske dem frem i verden. Hva tror du på?

 

Har du eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

Fosterhjem - det omdiskuterte tiltaket.

Big business for noen. Livsnødvendig for andre. Særlig barna. Sårbare små mennesker som trenger trygghet, omsorg og oppfølging. De barna som ikke mottar det helt elementære hjemmefra. Hvilke tjenesteytere gir barna nettopp det de trenger? Hvilke krav er det realistisk å ha? I kjølevannet av barnevernets dårlige rykte, kom avsløringene om den ideelle stiftelsen som tjente seg styrtrik på barns lidelser. Hvordan det er mulig? Fordi det er en evig mangel på fosterhjem i Norge. Rundt 11 000 barn og unge bor i fosterfamilier og behovet er stadig økende. Rundt 1000 barn lever til enhver tid med midlertidige og kortvarige løsninger, som for eksempel på institusjon, fordi vi har altfor få familier som ønsker å åpne hjemmene sine.

 

Bildet er lånt fra Kampanjefilmen om fosterhjem i nettverk og nærmiljø (Bufdir)
 

Et sentralt spørsmål, er hvem som formidles som fosterhjem og av hvilke grunner? At mange strekker seg langt for å melke staten for penger er kanskje ikke så overraskende, vi ser det jo titt og ofte. Det som kanskje er overraskende, er at staten tillater det. Vi skal som nevnt ikke lete så langt tilbake i nyhetsarkivet, for å finne eksempler på nettopp det. Avsløringene rundt den angivelige ideelle stiftelsen Fyrlykta, presenterte en historie om menneskers grådighet og den statlige inkompetansen. Staten betalte svimlende summer til stiftelsen og stiftelsen brukte overskuddet på eiendommer, høye lederlønninger og suspekte medlemskontigenter. Det ble til og med lokket med vervepremier til de som kunne skaffe flere fosterhjem til stiftelsen. Øker egentlig kvaliteten på fosterhjem som tiltak proporsjonalt med profitten?

 

En rekke ideelle aktører har gjennom mange år gitt verdifulle bidrag til barnevernssektoren, men de er ikke på listen over dagens prioriterte aktører. Det statlige barnevern har økt sine innkjøp fra private leverandører med 40-50 % i løpet av de siste fem årene. Rundt 70 % av de statlige kjøpene i 2015 skjedde fra de kommersielle organisasjonene. En kraftig økning fra året før. Dette innebærer en storstilt monopolisering. Bare for 10 år siden fantes en rekke små nasjonale tilbydere, nå er det hovedsakelig utenlandske eiere som dominerer markedet. Nærmere 90 % av de kommersielle barneverntjenestene leveres av til sammen fire store konsern, som har omgjort vernet av barna våre, til en svært lukrativ næring. Hva gjør det med barnevernet vårt? Kan det medføre at de hensiktsmessige måtene å drive barnevern på, potensielt kan bli en forretningshemmelighet av hensyn til anbudskonkurransene? Kan vi akseptere at vernet av landets barn, våre barn, blir en forretningshemmelighet? Eller ser vi for oss en modell, der vi prioriterer en uegennyttig måte å hjelpe barna på?

 

Burde omsorg være profittstyrt, eller et resultat av omtanke? Jeg tror at de aller fleste av oss vil svare omtanke. Men er det egentlig så enkelt? Dersom omsorg skulle vært profittstyrt, ville det medføre en fare for at fosterfamilier headhuntes fra NAVs registre over arbeidsledige og ikke blant de spesielt interesserte. Behovet for inntekt kan da ikke automatisk gi deg kvalifikasjonene til et egnet fosterhjem? Jovisst har det skjedd. Våren 2016 rekrutterte Fyrlykta fosterfamilier blant dem som hadde mistet jobben som følge av oljekrisen. Man må ha penger til å bo og leve, dermed ble jobben som fosterforeldre et prosjekt for mange. Holder det? I tillegg til en månedlig utgiftsdekning, tilbød Fyrlykta opptil 600 000 kroner i året for ett barn. Det fremkommer sågar at Bufdir betalte dobbelt så mye til de private. Man forstår jo at det ble spekulert i hensiktene. På den annen side, kan det være interessant å vite hva som gjør mennesker egnet til å bli fosterforeldre. Bufdir har oppstilt vilkår for gode fosterforeldre; de må evne å se barnets behov og gi barnet den oppmerksomheten og kontakten som trengs. Likeledes bør begge ha som utgangspunkt at de har felles ansvar for fosterbarnet, dersom fosterhjemmet består av to voksenpersoner. Fosterforeldrene må, som alle andre foreldre, ha overskudd til å ta seg av fosterbarna. Her vil jeg formode at det ligger et krav implisitt, om at fosterbarna må få det bedre i fosterhjemmet, enn det de hadde det der de kom fra. Ellers fremstår jo tilbudet om fosterfamilie med en bristende logikk. Ved rekrutteringen kjenner man som hovedregel ikke til barnet som skal plasseres, kravene kan derfor ikke avspeile hva som kan være godt for ett barn, men hva som er godt for barn generelt. Har vi mennesker det overhodet i oss, å gi fremmede barn det aller beste av oss? Mange klarer jo ikke en gang å gi det beste av seg selv til egne barn. Det gjenspeiles jo nettopp i det store behovet for fosterfamilier.

 


Bildet er lånt fra Frelsesarmeens nettside

 

Hva kjennetegner et godt fosterhjem? Det foreligger faktisk et arbeidsnotat fra en undersøkelse som ble gjort om hva som kjennetegner gode fosterforeldre, slik fagansatte i barneverntjenesten erfarer det. Gode fosterforeldre beskrives som varme, de har raushet, viser en åpenhet, står i egne følelser, har en rommelighet, viser kjærlighet, er trygge, modige, rolige, tolerante, omsorgsfulle og inkluderer fosterbarnet i sin familie. Videre inneholder beskrivelsene flere kunnskapsorienterte kjennetegn: gode fosterforeldre har god forståelse for barn med tilknytningsproblematikk og for bakgrunn og årsak til barns adferd, har kunnskap om normalutvikling hos barn, har evne til refleksjon, innsikt og selvinnsikt, er mottakelige for ny kunnskap og har fokus på å finne løsninger, forståelse for å endre tankemønster og villighet til å prøve nye metoder og strategier. Når det kommer til motivasjonsorienterte kjennetegn, beskrives fosterforeldre med lite fokus på egen vinning, snarere på barnets situasjon og er opptatt av å hjelpe barnet til å få det bedre. Idealistisk fremkommer som stikkord. Ikke opptatt av lønn, men et ønske om å gjøre en samfunnsoppgave. Videre kjennetegnes gode fosterforeldre etter hvor godt de forholder seg til barneverntjenesten som system. Gode fosterforeldre er i tett og god systematisk veiledning for å styrke graden av emosjonell omsorg, en god godkjenningsprosess, godt forberedt og med evne til å ta i mot veiledning.

 

Det har aldri vært enkelt å skaffe tilstrekkelig mange fosterhjem. De som faktisk åpner både familien og hjemmet sitt for sårbare barn, påtar seg gjerne en krevende oppgave. At den er særdeles meningsfull, finnes det ingen tvil om, like lite som at den kan være svært vanskelig. Fosterforeldre jobber ikke sjeldent heltid med fosterbarna. Mange frikjøpes fra jobb, slik at de kan ivareta barna på best mulig måte og gi den omsorgen barna så sårt trenger. Det er ikke vanlig at fosterforeldrene tjener seg rike på det ansvaret de påtar seg. Det skal jo ikke være penger som driver dem. Imidlertid er det i posisjonen som mellomledd gode penger å tjene, de med oppdrag om å skaffe og organisere fosterhjem, de ansvarlige for opplæring og de med oppfølging. Dog har det vært politikernes hensikt, at de som får kontrakt som ideelle tilbydere, med de fordelene det innebærer, skal føre overskuddet tilbake i virksomheten. Dermed kan man ikke si, at avsløringen av Fyrlykta nødvendigvis er et argument mot å bruke hverken ideelle eller private aktører innenfor barnevernet. Det  finnes mange idealistiske sjeler der ute som kan mye om barn, og som ønsker å jobbe på alternative måter i forhold til det som er vanlig innenfor det offentlige. Rammene må imidlertid være klare. De som bestiller tjenestene, enten de er statlige eller kommunale, må være tydelige og gode oppdragsgivere som er flinke til å følge opp. Den som skal kjøpe tjenester for millioner av kroner, bør nødvendigvis vite hva de skal se etter, de bør kunne opprettholde avtalen og sørge for at den andre parten er nettopp det den presenterer seg som. Interessert i våre barns skjebner.

 

Personlig, mener jeg at grunnleggende velferd må være fellesskapets oppgave og gå for fellesskapets regning. Likevel er det trist, å se at fellesskapets penger har gitt noen store formuer. Spørsmålet blir hvordan vi kan prioritere aktører som bidrar til at barna får det bedre og ikke dem som ønsker å gjøre seg rike på barns lidelser. Kan inntjening overhodet ha noe å si på kvaliteten? Har man da den rette motivasjonen?

 

Barnejuristen er over gjennomsnittet opptatt av barns beste, barns trygghet og at deres potensiale blir ivaretatt. Barna våre velger ikke sin skjebne. Barna våre er helt avhengige av gode foretak og tiltak, dersom de ikke kan motta den omsorgen og tryggheten de er helt avhengige av hjemmefra. Det handler ikke bare om det politiske ansvaret, det handler om den politiske markøren du og jeg er med på å stemme frem. Vi må ta vårt ansvar på alvor. Hva er viktig i dagens samfunn? Jo, vi er opptatt av velferdsmidler og hvordan de skal komme oss skatteytere til gode. Er vi opptatt av at pengene øremerket barnevern, faktisk går til barnevernet, må vi vurdere vårt politiske ståsted. Hvem skal rettlede institusjonene og etatene involvert i prosessen? Jo, det er jo politikerne. De skal avgjøre hvorvidt de private aktørene spiller en viktig rolle og hvorvidt de ideelle aktørene bør gis en særstilling når staten kjøper inn barneverntjenester. Det er alltid positivt med flere tilbydere, det hever gjerne kvaliteten, men vi behøver jo ikke å betale mer enn nødvendig. Det som utvilsomt er helt avgjørende, fremkom av arbeidsnotatet jeg refererte fra ovenfor. 

 


Bildet er lånt fra Kampanjefilmen om fosterhjem i nettverk og nærmiljø (Bufdir)

 

Er du som jeg litt interessert, sett deg inn i politikken. Stem frem det partiet som vil disponere midlene på best mulig måte, for å ivareta barns beste. Hvem er det, spør du. Sliter litt selv, må jeg ærlig og redelig svare deg, men blir på ballen. Sentrale holdepunkter i den sammenheng, kan være tidspunktet den store utbyttefesten startet og omleggingen fra offentlig til privat profittbasert omsorg. Hvem styrte landet vårt, mens private omsorgsselskaper vokste seg store og ble kjøpt av store monopoler. Og sist, men ikke minst, fungerer den modellen?

 

Kunne du kanskje tenkt deg å åpne hjemmet ditt for et barn som trenger en familie? Jeg anbefaler deg først å tegne et lite bilde for ditt indre. Se for deg ditt eget barn, uten det nettverket det har i dag. Jeg gjør det ofte selv. Hva slags skjebne ville du ønsket for dine barn? Ikke et sannsynlig scenario sier du kanskje. Gjør det likevel. Hva om barnet ditt ikke hadde noen steder å gå, ingen å vende seg til. Hva slags fosterhjem ville du ønske at ivaretok dine barns interesser? Les gjerne avsnittet om hva som kjennetegner et godt fosterhjem en gang til. Kan det stemme med dine forventninger? Det stemmer med mine. Hva bør prisen være?

 


Bildet er lånt fra Bymisjonens nettside

 

Har du eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

 

 

Tortur av barn er ikke sex - det er ett av de mest alvorlige lovbrudd menneskeheten kjenner til

Helt hårreisende historier serveres oss, udyr beskrives og lidelse skildres. Små barn utnyttes og misbrukes, for å stille lystene til perverse udyr. De tortureres og det finnes faktisk mennesker som oppnår seksuell tenning av det. Med vantro leser jeg nyhetene hver dag og visse temaer får jeg rett og slett ikke ristet av meg igjen. Noen temaer fremtvinger bilder i hodet mitt, som blir der altfor lenge og på den måten herjer vilt med følelseslivet. Ikke minst utfordrer disse temaene min fornuft og moral. Og jeg er ikke en gang personlig berørt. En venn av meg sa nettopp de ordene til meg. Jeg kan forstå hva hun mener, jeg kan også med nød og neppe forstå, at man med det utgangspunktet ikke forstår mitt engasjement. Jeg tenker imidlertid at vi alle burde engasjere oss, dette er en problematikk som stadig rykker litt nærmere - for de fleste av oss har barn i omgivelsene våre. Derfor ber jeg deg også om å lese videre.

 


 

 

I følge FBI er det hvert eneste øyeblikk 750 000 pedofile overgripere online. Det er grusomt mange pedofile som  jakter, groomer og forgriper seg på barn, på mange ulike måter. Brutale måter. Mennene som bestiller overgrep online, gir gjerne overgrepsinstruksjoner over web-cam. Jeg beskriver ingen thriller på Netflix, jeg beskriver en skremmende og voksende trend. Den som bestiller fra formidlerne i land som Filippinene og Kambodsja, betaler for alvorlige overgrep på små barn og nyter det via webkameraet. Mannen betaler ikke bare for retten til å se på, han bestemmer også hva som skal bli det lille barnets skjebne.

 

Overgriperne er liketil feige. De føler seg trygge når de forgriper seg på barn tusenvis av mil unna. Heldigvis har politiet i flere land et stadig større fokus på problemet, og flere blir oppdaget og straffet. Men blir de straffet hardt nok? Medfører straffen den preventive effekten vi hadde håpet? Det er ikke lenge siden vi kunne lese om en arrestasjon på Filippinene. 20. april ble en amerikaner tatt på fersken. Rundt omkring i en toroms leilighet, ble det funnet barneundertøy, barnesko, bondageutstyr i bittesmå størrelser, håndjern, rep og mengder med overgrepsmateriale. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg kjenner at bildet som tvinger seg frem for mitt indre øye, gjør fysisk vondt. Jeg får lyst til å kaste opp. Jeg blir så eitrende forbanna, så langt inn i sjela sjokkert og fryktelig ulykkelig på vegne av alle disse små barna, som får livene sine ødelagt av pengegriske og mentalt forstyrrede mennesker. Jeg er tilbøyelig til å bruke langt sterkere ord, men besinner meg i all offentlighet. For uansett hvor harde og beskrivende ord jeg ville valgt, ville de aldri kunne definere følelsen det vekker i meg. Det finnes ikke ord. Finnes det passende straff?

 

Av og til spør jeg meg selv om hva som får et menneske, en voksen mann, til å bestille overgrep av barn helt nede i spedbarnsalder. De misbrukes live, og mange av overgrepene er særdeles brutale. Politiet beskriver flere av overgrepene som tortur. Hva skjer i hodene deres? Hva skjer med samvittigheten deres? Hvem er de? Overgriperen er som oftest en europeisk, amerikansk eller australsk middelaldrende mann. Det finnes imidlertid mange nordmenn blant disse. En 66 år gammel mann fra Bergen, ble for eksempel tiltalt for overgrep mot flere titalls norske og filippinske barn. Flere av overgrepene gjennomført via direktesending. I tillegg til overgrep via internett, reiser flere hundre nordmenn, gjerne tidligere straffedømte overgripere, ut av Norge, til områdene med enkel tilgang på fattige barn, sårbare for menneskehandel og overgrep. Hva i all verden driver dem til aktivt å oppsøke og skade små uskyldige barn, for egen tilfredsstillelse? De må jo være ødelagte? Kan de noensinne repareres? Hvor finner de barna våre?

 


 

 

Du husker kanskje operasjon Dark Room? Det ble avdekket et nettverk på det såkalte "mørke nettet. 51 menn ble bekreftet involvert. Mennene skal ha delt bilder og videoopptak av brutale overgrep på barn helt ned i spedbarnsalder. Her i Norge. Midt blant oss. Flere av dem også siktet for fysiske overgrep. Gjennom etterforskningen oppdaget politiet chatter i flere aktive nettverk, på steder der pedofile har kunnet opptre helt anonymt. Det bestilles overgrep, det bestilles sexreiser og det begås noen av de mest alvorlige lovbrudd menneskeheten kjenner til. Ofrene er små barn. Det kunne vært dine. Det kunne vært mine.

 

Her om dagen kom Vest politidistrikt, som jobbet med og presenterte nettopp operasjon Dark Room, med en oppdatering på arbeidet de gjør. Minst 300 nye barn er grovt seksuelt utnyttet og misbrukt. Det forventes i tillegg at antall saker vil øke. Overgriperne betaler mellom 20 og 50 dollar for liveovergrepene. Mellom 40 og 70 % av pengene går til selskapene som tilbyr direkteoverføring av seksuelle handlinger mellom voksne. Det sies at det ikke vites, om selskapene er klare over at tjenestene deres misbrukes og overfører overgrep av små barn. Er det overhode mulig i dagens kontrollerte samfunn og ikke vite det? 

 

Det kan virke som om webkameraene, for mange overgripere skaper en avstand og på en syk måte legitimerer overgrepene i tankene deres. Jeg vil tro at denne grusomme trenden skyver på barrierer, noe som er med på å øke utfordringene med denne tematikken fremover. Politiet er avhengige av internasjonalt politisamarbeid og informasjonen må deles raskt, slik at man får en bedre oversikt. Heldigvis blir det fokusert mer og mer på dette, samtidig som vi sakte men sikkert evner å tro på at slike ting skjer. Alene på den måten, kan vi møte problemet.

 

Jeg synes ikke det er så lenge siden det å leie en voksenfilm, enten på videosjappa eller på hotell var forbundet med skam. Nå er det live pay-per-view som gjelder, hovedsakelig via skype, Yahoo og Facebook. En elementær forskjell, er at filmene viser seksuelt motivert tortur mot de svakeste og mest sårbare menneskene. Babyer. Småbarn og litt større barn. Likeledes så og hørte man ikke så ofte om barneskjending før i tiden, barna ble ikke formidlet som sexleketøy og delt i stor skala. At det fantes kan vi på ingen måte se bort fra og med stor sannsynlighet har problemet eksistert så lenge mennesket har kunnet sette egne behov foran andres. Dog spør jeg meg selv ofte, om ikke internett og sosiale medier har vært med på å eskalere problematikken. Kan for eksempel muligheten til å spre materialet ha hatt en smittende effekt? Kan mennesker som i utgangspunktet ikke har følt på disse syke lystene, fått dem vekket av levende bilder og grenser som hele tiden testes og utvides? Jeg tror det. Vi lever i et forbrukssamfunn, vi bruker og kaster. Vi kjeder oss lett og trenger spennende impulser for å holde liv i både libido og seksualitet. Mange bruker barna våre til å oppnå det. Hva har skjedd med denne verden? Hva har skjedd med oss mennesker? Hvor skal dette ende? Hva kan vi gjøre?  Vi kan i det minste engasjere oss.

 



 

Australia er i ferd med å innføre nye strenge lover. Lovforslaget skal opp for parlamentet i løpet av denne måneden og vil gjøre det ulovlig for registrerte straffedømte pedofile å forlate eller forsøke å forlate landet. Hensikten er å bekjempe sexturisme rettet mot barn. De nye lovene innebærer å forby registrerte overgripere både å forlate Australia og å ha et australsk pass. I fjor ble det registrert neste 800 overgripere som reiste ut av Australia. Halvparten av dem er registrert med middels eller svært høy risiko for gjentagelse av lovbruddene de er dømt for. For en innsats, sier jeg. Kan dette være noe Norge bør vurdere? I så tilfelle har vi en jobb å gjøre. Vi trenger oversikt, for å kunne kontrollere. I Australia anslås at om lag 20 000 personer vil bli nektet pass, og at det årlig vil legges til 2500 nye personer på lista. Det alene, gjenspeiler den økende trenden for barnetortur og vi må slå hardt ned på den. Vi må engasjere oss, vi må bruke stemmen vår og vi må verne om barna våre. Hvor enn de befinner seg.

 

Det er nemlig naivt å tro at overgriperne ikke forgriper seg på norske barn. Grooming og seksuelt misbruk av barn skjer her også. Her hvor jeg bor. Og der hvor du bor. La meg minne deg om saken som gikk for Drammen Tingrett for en liten tid siden, der mor og far ble dømt for seksuelle overgrep mot egne spedbarn. Les mer her. Jeg kan nevne Alvdal saken også, husker du? En annen sak jeg vil minne om, er de to brødrene fra Vestfold, som ble utsatt for uhyrlige overgrep, uten at noen tok affære. Les mer om den saken her. Overgriperne finnes online, både i det store utland og det lille innland. De finnes på andre siden av landet, og de finnes i nærmiljøet. Det finnes der du minst forventer det.

 

Jeg ber deg bare for et lite sekund, tenke tilbake til siste gang du holdt et barn i armene dine. Forestill deg samtidig et brutalt seksuelt overgrep på dette barnet. Jeg antar at det står i sterk kontrast med med beskytterinstinktet som fylte deg. Den naturlige følelsen av å være varsom og kjærlig. Hvordan kan noen fylles av seksuelle, bisarre og onde følelser i en slik situasjon? Jeg beklager å måtte spørre deg om slike ting, kjære deg. Unnskyld! Jeg anser det imidlertid for å være nødvendig. Det gjelder våre barn. Ikke bare de som bor hjemme hos oss, men også alle de andre små barn av regnbuen. De er da alle våre barn? Dine og mine. Vi må engasjere oss. 

 

Skulle du, eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

 

 

 

Hvor trygge er barna våre på skolen egentlig?

Vi er som foreldre lovpålagt å sende barna våre på skolen hver dag. Tar skolen godt nok vare på barna våre, eller er dagens system for svakt til å sikre barna våre den tryggheten de fortjener? Hvordan håndteres alvorlig mobbing i skolen?

 

Barn utsettes for alt fra erting, til grov vold og seksuelle overgrep av medelevene sine i skoletiden. På det ene stedet, vi foreldre ikke kan forsvare dem. På et tidspunkt, våre barn ikke kan dra nytte av vårt vern. Mange foreldre har sett seg nødt til å ta barna ut av skolen, fordi barna ikke får adekvat beskyttelse. Flere av disse foreldrene rapporterer om å ha sagt opp jobbene sine og ha flyttet til et annet sted. Men da forsvant også blåmerkene. Først da ble barnet trygt igjen. Er det sånn samfunnet vårt har blitt? Må vi som voksne virkelig flykte fra både sted, og de barna som ikke lar seg stoppe? De barna som ødelegger andre barns, kanskje våre barns liv? Er det riktig at mobbeofrene tilbys voldsoffererstatning, men ikke hjelp fra skolen vi foreldre er lovpålagt å sende dem til? Joda, saker politianmeldes og i stor skala henlegges de samme sakene på bevisets stilling. En sjelden gang etterforskes det mot enkeltpersoner, men skolen setter ikke inn noen spesielle tiltak som følge av etterforskningen. Ikke får de tilsyn fra Fylkesmannen heller, som er det rette klageorgan i slike saker.

 


 

 

Til og med kunnskapsministeren, som har ansvar for at vi foreldre skal kunne sende barna våre trygt på skolen hver dag, har stått frem med en innrømmelse, om at ikke alle barn er trygge på skolen. Med tanke på de høye mobbetallene, må vi faktisk kunne konkludere med at, langt fra alle barn er trygge på skolen. Det er nemlig ingen hemmelighet, at barn over hele vårt langstrakte land mobbes og trakasseres. Noen av dem, på de mest utenkelige, grove og krenkende måter. Og vi vet, at det ikke tas tak i. Vi har grunn til å være rystet. Skolene gjør nemlig ikke jobben sin. Disse alvorlige sakene får ingen konsekvenser. Mange skoleansatte, burde etter min mening søke seg til en jobb de behersker. I det skoleansatte får beskjed om at en elev utsettes for mobbing, plikter de jo å iverksette tiltak med mål om at det samme ikke skal skje dagen etter. Uken etter. Måneden etter. Likevel forekommer altså mobbing år etter år, med en sviktende hilsen fra hele skolesystemet. Det alene, kvalifiserer som politisak, etter min oppfatning.

 

Hva kan vi gjøre med det? Og ennå viktigere, hva gjør vi aktivt med det?

 

Skolene kan ikke lenger avvente en mobbesituasjon og håpe at den går over av seg selv. Skolene må reagere og de må ta problematikken på alvor. "Dersom skolene ikke reagerer raskt og riktig, skal elevene enkelt kunne få saken prøvd av Fylkesmannen, og skoleeier kan få dagbøter". Dette fremkommer av innstillingen fra regjeringen og er en av hovedingrediensene i den nye loven, som trer i kraft i august i år. Stortinget vedtok nemlig i går omfattende endringer i kapittelet om skolemiljø i opplæringsloven. Ikke et sekund for tidlig, er min oppfatning. Det sentrale spørsmålet, er imidlertid om vi foreldre kan være sikre på at den lovpålagte skolen endelig blir trygget. Det er da det minste vi kan forvente, er det ikke?

 




 

Skolen fatter per i dag, et skriftlig vedtak ved tilfeller av mobbing, som kan innklages innen en tidsfrist. Dette skal imidlertid avvikles, og erstattes med en såkalt "aktivitetsplikt". Aktivitetsplikten inneholder fem punkt. De ansatte ved skolen får en plikt til å følge med. De vil komme til å ha en plikt til å gripe inn i akutte situasjoner. De er pålagt å varsle, samt å undersøke og å iverksette tiltak. Jeg er kanskje naiv, men jeg var sikker på at lærere og andre ansatte ved skolesystemet allerede var pålagt disse pliktene. Jeg er forvirret. Så istedenfor å skrive et vedtak, skal de gripe inn og gjøre noe aktivt? Er ikke det ethvert menneskes plikt, i situasjoner der det åpenbart skjer noen urett? Er vi blitt så usikre på hva vi synes er greit at barna våre utsettes for, at vi må ha det lovfestet? Vil det i så tilfelle hjelpe?

 

Foreldre får nå en innsynsrett i skolens plan for å avverge mobbingen i de enkelte tilfeller. Retten til å bli hørt lovfestes. I tillegg skal det bli mye enklere å melde saken videre til Fylkesmannen.

 

At det hersker en del uenighet rundt lovendringene, sier jeg ikke noe på. At loven fremstår som mye tydeligere og at den er enklere å lese for foreldre uten juridisk kompetanse, må utvilsomt anses å være hensiktsmessig. Likeledes er det fantastisk, at nulltoleransen lovfestes. Vil det hjelpe, er spørsmålet jeg sitter tilbake med. I tillegg er jeg usikker i forhold til klageordningen. Istedenfor å opprette en nøytral nasjonal klageinstans med stor kompetanse på mobbing og konsekvensene mobbing har for den enkelte utsatte, har regjeringen klokketro på Fylkesmannen. En institusjon som ikke tidligere har vært seg sitt ansvar bevisst. En institusjon som ikke har ført tilsyn ved tidligere mobbesaker, på tross av at de er tilskrevet som rette klageorgan. Jeg tror vi trenger større endringer. I det minste må vi flytte ansvaret ut av kommunen. Vi må flytte ansvaret bort fra Fylkesmannen. Barnas rettssikkerhet blir ikke godt nok ivaretatt av Fylkesmannen, det har vi allerede sett. Fylkesmannen er altfor ofte passiv og saksbehandlingen bærer stort preg av forskjellsbehandling fra skole til skole og fra fylke til fylke. Regjeringen mener imidlertid, at Fylkesmannen vil ha bedre forutsetninger nå, ettersom de kan gi tvangsmulkt eller bøter, der reaksjonen ikke fremkommer raskt nok og med den endring som trengs. Også kan vi jo tolke "raskt nok" og "den endring som trengs". 

 


 

 

Stortinget har i samme prosessen kommet frem til, at det skal lages en egen oppreisningsordning for mobbeofrene, i de tilfellene skolene svikter. På den ene siden, kan det oppfattes som et svært viktig signal til både skole og samfunnet forøvrig - dette blir tatt på alvor. På den annen side, kan det oppfattes som en fattig trøst, for de menneskene som har fått skoletiden ødelagt. Dog er det vanskelig å si, hvordan en slik ordning kan fungere i praksis. Heldigvis skal regjeringen gjøre en jobb av å utrede nettopp det. Hvordan kan ordningen best omsettes?

 

Det sentrale spørsmålet må jo bli, som jeg oppfatter det, om man faktisk kan få slutt på mobbingen ved å endre lovverket? Er det nok alene? Vi trenger jo noen til å håndheve loven også, gjør vi ikke? I den anledning, og i arbeidet med loven forøvrig, er det blitt bestemt at regjeringen må innføre mobbeombud i alle fylker. Disse mobbeombudene er allerede tilstede i noen fylker, som en uavhengig person og rådgiver, både for skolene og elevene. Hva som blir deres oppgave gjenstår å se. Hvor mange mobbeombud det er behov for i hvert fylke, er det vel heller ingen som vet? Vedtaket kom i går, mandag 22. mai 2017. Vi har altså sett omrisset av et rammeverk, jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er veldig spent på satsingsområdene. Jeg er kritisk, men forholder meg optimistisk. Jeg er positiv til aktivitetsplikten, men setter min sunne tvil til klageordningen. Jeg anbefaler deg som forelder og følge saken. Vårt engasjement, er det minste vi kan gi barna våre, når vi ikke kan garantere dem en trygg dag på skolen. Og du! Engasjement, kan på sikt bidra til en trygg skoledag. Engasjer deg du også!

 



 

En annen ting jeg vil gjøre deg som forelder oppmerksom på, er din egen omgangsform med andre. Snakker du mye negativt om andre mennesker? Havner du kanskje litt for ofte i en unødvendig krangel? Glem aldri at barna lærer utrolig raskt, at det er greit å samhandle på den måten du gjør. Vi voksne må være oss bevisst på vår egen adferd og tenke på at vi til en hver tid er forbilder for våre barn - også når vi råkjører, baksnakker, skjeller ut noen eller selv utsetter andre for mobbing. Vi kan ikke kreve noe av skolesystemet, dersom vi ikke tar vårt eget ansvar på ramme alvor.

 

Skulle du, eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Del innlegget, eller se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

 

Skal, skal ikke - på 17. mai

Et år har gått siden vi strøk bunadsskjortene sist og fant frem flaggene i siste liten. Igjen er tiden inne for å feire Norges Grunnlovsdag, 17. mai og den dagen viktige verdier som rettigheter for enkeltmenneske, ytringsfrihet og demokrati ble nedfelt. Vi feirer dagen med kjære og nære, vi spiser pølser og is, vi pynter barna våre og sender dem ut i 17. mai toget. Vi roper hurra! Stolte hedrer vi landet vårt og vi gjør det sammen. En fryd blir det å se smilende barnefjes, høre lykken av et høyt rungende hurra og kjenne på samholdet. Denne dagen er som regel ikke forbundet med mange bekymringer. Rent bortsett fra ustabilt vær, gnagsår og for mye is. Noen bekymringer vi ikke ser, ligger likevel tungt på skuldrene til mange - særlig barna.

 

For mange barn er 17. mai så mye mer enn det glade barnetoget, pølser og is, det er også utrygge og fulle voksne. Mange drikker langt mer enn de pleier på merkedager og for barn som utsettes fulle voksne, blir dagen innrammet av utrygghet istedenfor glede. Jeg skal ikke formane, men jeg ønsker å minne dere på, at barna merker at noe er annerledes. Med en gang! De føler ikke din feststemning, de ser promillen som forandrer deg. Adferden din, som ikke er som ellers. Glem aldri, at barna liker oss voksne best, når vi er som vi pleier. La barna glede seg til 17. mai, ikke la dem bekymre seg for hvor mye du kommer til å drikke. Vent til barna har lagt seg da vel, istedenfor å spekulere i hvor mye du tåler før barna oppdager det. Det sies nemlig at en dame kan drikke ca. 2 til 3 glass vin i løpet av en hel kveld, og en mann ca. 3 til 4 glass. Noen tåler imidlertid mindre enn dette. Jo yngre barna er, jo mer forsiktig bør vi som foreldre være. De minste har ingen forutsetning for å forstå hvorfor vi plutselig forandrer oss, og de kan oppleve det som fryktelig skummelt. Er det verdt det?

 


Foto lånt av Aftenposten og Vegard Grøtt

 

I år har vi også et annet aspekt ved den store bursdagen til landet vårt. Mange bekymrer seg for terror. Politiet mener det ikke er grunn til bekymring, og oppfordrer foreldre til å la barna gå i tog for å feire demokratiet. Det er imidlertid flere av dere som har bedt meg skrive noen ord om nettopp det. Mange av dere ønsker ikke å utsette barna deres for fare, andre nevner at barna selv er redde. Det er usedvanlig vanskelig å mene verken det ene eller det andre, men faktum er, at Europa i løpet av det siste året har opplevd flere terroranslag. Etter det siste i april, oppjusterte PST trusselnivået i Norge for to måneder, ettersom det er blitt oppfordret til angrep på helligdager og merkedager. Selv om det ikke er noen indikasjon på at noe uønsket kommer til å skje, er det orientert om økt beredskap i de fleste norske byer. Les mer om det her. Sikre kan vi ikke være, men en ting er sikkert - 17. mai blir det uansett og det er ikke mange timene til.

 

Min konklusjon i denne sammenheng kan oppleves diffus, men det er den eneste jeg har. At altfor mange barn utsettes for fulle voksne i morgen, er helt sikkert. At mange barn har gruet seg til denne dagen av samme årsak, er like sikkert. At vi utsettes for terror derimot, er slett ikke sikkert. Jeg vil råde dere til å nyte dagen, nyte barna og ta hensyn til dem. Er de redde, hold dem i nærheten. Vil ikke barna gå i tog, la dem slippe. Ber de deg la være å drikke, så gjør det også. Ta god vare på hverandre! Jeg ønsker dere alle i den sammenheng, en fredfull og deilig 17. mai, og jeg sier i den anledning, hipp hipp hurra! Hurra for barna!

 

Skulle du, eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Del innlegget, eller se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Mer kompetanse og mindre bruk av makt i barnevernet

Ja, det er forslaget! Forslaget må også kunne sies å være et element i mange andre gode forslag. Det har nemlig vært mange reaksjoner de siste årene på hvordan barnevernet har løst sakene sine, særlig saker om omsorgsovertakelse. Spørsmålene rundt nødvendigheten av å fjerne barna med makt har vært mange og reaksjonene kraftige, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Noen tiltak er allerede satt i gang og flere er på trappene. Nå står i tillegg barnevernets praksis fremfor en mulig gjennomgang, både hva kompetanse og metode angår. Kan det i tillegg være hensiktsmessig å vurdere sanksjoner i de tilfellene kompetansen og metodene ikke brukes på rett måte? Vil det kunne bidra til en bedre hverdag for barnevernansatte også?

 

Solveig Horne vil endre barnevernets praksis og ønsker at barna skal få komme tilbake til foreldrene sine. Dette søker hun å oppnå ved å øke kompetansen og innsette øyeblikkelig hjelp i de tilfellene det viser seg nødvendig. I den sammenheng er det allerede opprettet en barnevernlederutdanning, hvor det første kullet ble uteksaminert i april dette år. Det jobbes i tillegg med å utvikle lederteam som skal rykke inn og hjelpe til i kommuner med utfordringer i barnevernet. Det sentrale, som jeg ser det, er hva utdanningen vektlegger og hvilke følger det får, dersom barnevernansatte forfeiler sine oppgaver. På den riktige måte, overbevises forhåpentligvis samfunnet til å forholde seg til de barnevernansatte på en mer respektfull måte enn per i dag også.

 


 

 

Et annet stort mål, er å plassere barn som fjernes fra hjemmet, så langt det lar seg gjøre, hos egen familie. Det vil utvilsomt forenkle Hornes målsetting, hva veien tilbake til foreldrene angår. Det avventes nå om Stortinget vil følge opp ved å lovfeste forslaget, og at det i tillegg alltid skal begrunnes og dokumenteres godt, i de tilfellene denne metoden ikke blir benyttet. Etterretteligheten blir med det som utgangspunkt bedre ivaretatt. Men holder det? Kan det hjelpe å erstatte fylkesnemndene? Særdomstolene har nemlig foreslått at noen tingretter med barnefaglig kompetanse bør behandle barnevernssaker. Dette forslaget sendes om kort tid på høring og det blir spennende å se hvilke reaksjoner det vekker hos de respektive organisasjonene og hvilken tilbakemelding de vil komme med. Barnevernet har i tillegg vært gjennom en kapasitetsøkning og nå loves altså et kompetanseløft. Strategiplanen omfatter grunnutdanning av barnevernansatte og videreutdanning. Hva betyr egentlig det? Og hvem skal påse at målsettingene oppnås? Bør systemet overprøves?

 

Nytt ekspertnettverk skal slå alarm om feil i barnevernssaker

 

Det finnes faktisk et nystiftet Kompetansenettverk for kvalitet i barnevern (KIB), og de ønsker en total forandring av hele barnevernet. Behovet for bedre kvalitet har vært uttalt i flere sammenhenger og påstander om at systemet ikke fungerer har vært fremsatt minst like mange ganger. Nå foreslås et varslingssystem, der det slås alarm om feil i barnevernssaker. Nystiftede KIB ønsker at politikerne skal diskutere en total forvandling av hele barnevernet.

 

Professor emeritus i offentlig administrasjon ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Harald Koht, leder av KIB, mener at kvaliteten i norsk barnevern må heves. Systemet fungerer ikke i dag, sier han. Initiativtaker og talsmann for denne nye organisasjonen, er psykologspesialist Einar Columbus Salvesen, som også har markert seg som en sterk kritiker av det norske barnevernet. Vi kjenner han muligens fra før? Han frontet bekymringsmeldingen til regjeringen om barnevernet i 2015. Denne kom i kjølevannet av at en barnevernansatt ba den rumenske moren komme til avhør på politistasjonen, etter å ha tatt med seg hennes to sønner. Moren fikk samtidig beskjed om at barnevernet allerede hadde hentet døtrene hennes på skolen og dagen etter kom fire politimenn og hentet hennes femte barn. En liten baby. Saken bar i stor grad preg av kulturforskjeller og det sentrale i saken var om det var rett og ta barna med makt, fremfor å gå i dialog med familien om deres oppdragermetoder. I stedet ble både barn og foreldre traumatisert. Mer om saken her. Saken ble slått stort opp i media og fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Markeringer med titusener av mennesker som vandret gatene og tok oppstilling utenfor norske ambassader og konsulat i en fredelig protest, mot nettopp norske myndigheters behandling av familien. Det var ikke bare Norge som reagerte, demonstrasjonene gikk på kryss av landegrensene og ble holdt i 40 europeiske byer, deriblant Berlin, London, Geneve, Barcelona, Warszawa, Roma, Dublin, Budapest og Haag. Ytterligere 23 demonstrasjoner ble holdt i USA, Canada, Australia og New Zealand. Ikke helt overraskende kom flere saker frem i media etter denne markeringen og folket har ytret motstand til systemet slik det er per i dag.

 


 

 

KIB består av ulike fagfolk med god kjenneskap til norsk barnevernpraksis, deriblant mer enn 20 sakkyndige psykologer. De ønsker å fremheve behovet av mer kompetanse og mindre bruk av makt, samt bruk av ressurser i familien og nettverket forøvrig. Det er også en av flere måter å minimere hets og trusler overfor barnevernansatte på, fremholder KIB. En liten gavepakke, om vi skal forstå dem rett, som til og med korresponderer med politikernes målsetting. Er dette for godt til å være sant?

 

"Vi er rystet langt inn i sjela"

 

Det uttaler det nye ekspertnettverket om det som skjer i norsk barnevernpraksis. Vi arbeider ikke for barnas beste ved å knuse foreldrene, sier de hoderystende ekspertene. Norge er i verdenstoppen i antall akuttplasseringer av barn utenfor hjemmet, KIB ønsker å varsle myndighetene om tilfeller der utredninger av barnevern og sakkyndige fremstår som overflatiske, subjektive og mangelfulle i forhold til sakens kompleksitet. KIB vil likeledes rapportere om tilfeller der det faglig sett spekuleres i håndteringen av fakta i de følsomme barnevernssakene, som for eksempel omsorgsovertakelse. Spesielt misbruk av psykologiske tester, psykologisk teori, fagbegreper og diagnoser. Salvesen forklarer at de ønsker å si i fra når de oppdager feil og håper at de vil bli lyttet til.

 

At barnevernet kan bli gått i sømmene ser vel mange av oss som positivt, særlig når en av målsettingene også er å trygge arbeidsdagen til de barnevernsansatte. At vi trenger dem, er det jo ikke noen tvil om. Barnevernet håndterer spesielt sårbare og viktige saker. De håndterer fremtiden til mange av barna våre. Saker med store konsekvenser og med fare for svikt i mange ledd. Det kan forekomme feil og mangler allerede i førstelinjetjenesten, i sakkyndiges rapporter eller også i rettsvesenet. Feil som blir heftende ved saken, kan i så måte medføre at resultatet i en rettskraftig dom blir feil. Det er fortvilt og medfører at flere mennesker mister rettsikkerheten sin. Ingen tvil om at det må gjøres noe. Fremgangsmåten må bli det sentrale.

 

Antallet barn med et akuttplasseringsvedtak økte med 70 prosent fra 2008 til 2013, og har nå stabilisert seg, det viser statistikken fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). KIB ønsker å opprette et frittstående og eksternt kompetanseteam som skal inn i alle barnevernssaker der det er snakk om akuttvedtak. Det foreslås også at kompetanseteamet går i retten ved vurdering av omsorgsovertakelser. Kan det kanskje låne saken den objektiviteten den er helt avhengig av? I de tilfellene barnevernet ikke klarer å plassere barnet i familiens eget nettverk, foreslår KIB at saken sendes videre til en annenlinjetjeneste. KIB har videre en hel rekke forslag til tiltak, som de mener kan bedre det norske barnevernet. Blant annet går de i bresjen for at barnevernansatte bør ha en autorisasjon de kan miste, dersom det begås alvorlige lovbrudd. Dette kan for eksempel være å levere usann informasjon til retten eller også forfalsking av dokumenter. Helt innlysende vil mange av oss si, men situasjonen per i dag er ofte en annen. Menneskelig feil? Neppe. Kanskje mangel på objektivitet? Kan riset bak speilet medvirke til en mer forsiktig framferd? Og reelle lovbrudd, bør kanskje bli underlagt normale sanksjonsforhold? KIB ønsker i tillegg å innføre en lovfestet plikt til å prøve familieplasseringer og bruk av familieråd, slik at plassering av barn hos fremmede, kun vil være unntaket fra hovedregelen. Dette forslaget korresponderer med Hornes forslag og flere kommuner har med fordel forsøkt en modell lignende den ovennevnte. Kan vi være på rett vei? Når politikere og eksperter innen fagfeltet er enige, kan det kanskje se sånn ut?

 


 

 

En annen ting KIB støtter, er at Særdomstolen går inn for å overføre sakene til tingretten og gjør med det tingretten til første instans i barnevernssaker. Organisasjonen ønsker i tillegg å fjerne barnesakkyndig kommisjon og heller utvikle et veiledningssystem for sakkyndige. Kommisjonen per i dag, vurderer alle rapporter avgitt av sakkyndige i barnevernssaker, spørsmålet er imidlertid om den gir en god nok kvalitetssikring. En kvalitetskontrollert og akseptert sakkyndig rapport vil nemlig alltid stå sterkere og medfører automatisk at foreldrene til de akutt plasserte barna står svakere. På tross av at kommisjonens vurdering ikke skal være en godkjenning av det som står i den sakkyndiges rapport, er det en viss fare for at det blir resultatet. Kommisjonen består nemlig av psykologer som vurderer egne kollegaers faglige vurdering. Kvalitetskontrollen bidrar ikke med en annen innfallsvinkel, noe som kanskje ville vært hensiktsmessig for alle involverte? Ikke minst barna? Dersom det har lurt seg inn en liten feil, har det utvilsomt enorme konsekvenser. KIB fremhever at mer kompetanse og mindre bruk av makt, samt å bruke ressursene i familie og nettverk, også verner de barnevernsansatte fra den trakasseringen de ofte utsettes for. En vinn-vinn operasjon? De er i alle fall sikre på at hets og trusler er en indikasjon på at systemet ikke fungerer. Salvesen satser på obligatoriske organisasjonsutviklingsprogrammer hos alle barneverntjenester, nettopp med vekt på de menneskelige faktorer.

 

Organisasjonen understreker imidlertid, at de er klare over at det finnes akuttvedtak med omsorgsovertakelse som helt nødvendige tiltak. I disse tilfellene vil det ofte ikke være hensiktsmessig med samvær og bruk av familienettverk heller. De aller fleste omsorgsovertakelsene skjer dog i familier der den reelle omsorgsevnen er mer diffus og som KIB mener bare kan avdekkes med andre virkemidler enn de som anvendes per i dag.

 

Videre ønsker KIB mer fokus på foreldrene. I det et barn plasseres utenfor hjemmet, om det viser seg at det er rett eller galt, så mottar ikke foreldrene noen form for oppfølging eller krisehjelp slik det er i dag. De utstøtes med forakt og også her har vi sett fatale konsekvenser. Barnejuristen skrev om dette i januar og du kan lese hele innlegget her. Foreldre som mister barna sine på andre måter, får hjelp og støtte gjennom både private og offentlige aktører. Foreldre som mister barna sine gjennom akuttvedtak trenger også omgående krisehjelp. Bør ikke det være det offentliges ansvar? Hvem ellers vil ivareta foreldrene? Det å hjelpe foreldrene til å makte situasjonen de står i, styrker også muligheten til at barna ikke mister foreldrene sine, på den ene eller den andre måten. Det å miste et barn er ofte noe foreldre aldri kommer over og den fysiske og psykiske helse lider i mange år etterpå. Det kan i verste fall også være med på å avskjære en fremtidig tilbakeføring. Ingen er tjent med å lukke alle dører. Aller minst barna.

 



 

Det er blitt utarbeidet et prosjektnotat for KIB, med helt klare målsettinger. Det ene er å bygge et bedre klima rundt barnet det gjelder. Dette kan rettes mot foreldre, fosterforeldre eller selve barnevernet og søker at barnet så langt det går, beholder en naturlig relasjon til sitt biologiske opphav. På lengre sikt, til og med oppnå at biologisk familie kan bli en del av nettverket barna kan profitere av når de vokser opp. En veldig viktig målsetting, er å bidra til å skape ro rundt sakene og redusere stress og konfliktnivå. En tryggere og mer tillitsskapende ramme rundt samværet, der foreldre kan få en mulighet til å fremstå med sine ressurser. Dette må nødvendigvis innebære å avdekke foreldrenes ressurser og faktiske omsorgsevne, særlig i de tilfellene tilbakeføring er aktuelt.

 

Barne- og likestillingsdepartementet er positive til KIB og mener de kommer med god og konstruktiv kritikk av barnevernet. Vi vil helt klart lytte til dem, sier de. Mye av det organisasjonen peker på er de også enige i, og de mener at en god debatt om barnevernets utvikling er viktig og bra. Det avgjørende spørsmålet blir, som jeg ser det, om det bare blir nok en debatt eller faktiske forbedringer. Debatten bærer i alle fall preg av et forsterket biologisk prinsipp og det kan da være positivt, kan det ikke?

 

Trenger du, eller noen du kjenner juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Del gjerne innlegget og følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram. Det kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer, som omhandler barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Hva gjør et barn verdiløst?

Et merkelig spørsmål tenker du og jeg forstår deg veldig godt. Det finnes da ikke et eneste lite barn her i verden som er verdiløst? Min krystallklare oppfatning, er at barna er det aller beste av oss. Vårt største potensiale. Det kjæreste vi har. I alle fall burde de være nettopp det - det kjæreste vi har. Det vi ønsker å verne om, beskytte og elske frem i verden. Det er jo nettopp det som gjør det så vanskelig å forstå, at mange foreldre faktisk systematisk krenker sine barn til å føle at de er verdiløse?

 


 

 

De aller fleste foreldre, ja voksne overhodet, er gode mot barn og behandler dem med omsorg og respekt. Likevel finnes det altfor mange som mishandler både sine egne og andres barn. Det er vanskelig å få en oversikt over hvor mange, fordi problematikken er tabubelagt og barna ofte overbeviste - om at de er verdiløse. Også derfor forteller barna ingenting. Det er derfor den psykiske volden kan fortsette. Innenfor husets fire vegger. Gjemt i en tilsynelatende trygg og kjærlig familie. Eller er det simpelthen bare det vi ønsker å se? Er krenkelsene, mobbingen og den emosjonelle mishandlingen synlig for det blotte øyet? La oss se ordentlig etter.

 

Emosjonell vold, eller skadelige foreldre-barn interaksjoner, kan fremkomme gjennom negative eller fiendtlige holdninger til barnet. Det er gjerne vanskelig å sette seg inn i hva som kan fremskaffe negativiteten og den fiendtlige holdningen til eget barn. La det bare være nevnt, at det aldri er barnets skyld. Barnet har aldri gjort noe som kan forsvare verbale beskyldninger og trusler. At foreldrene ikke anerkjenner barnets verdi og legitimitet, kan aldri barnet noe for. At foreldrene er avvisende, eller gjør barnet til syndebukk ved å tilegne det egenskaper som det i forhold til alder og utvikling ikke kan ha, er åpenbart å tilbakeføre på foreldrene. De kan slite med fortvilelse og sinne. Vanskeligheter med å kontrollere følelser, impulsive handlinger, med ustabile og konfliktfylte mellommenneskelige relasjoner. Det er aldri barnas skyld, likevel kan det bidra til at foreldrene utsetter dem for skremmende eller traumatiske opplevelser, samtidig som de straffes med isolering og tilbakeholdelse av adekvat sosialisering. Det kan likeledes medføre at barnet ikke får en utdannelse. Barnet nektes på den måten sosiale erfaringer og relasjoner til jevnaldrende. Mishandling skjer også ved frihetsberøvelse og en faktisk innlåsing av barnet. Emosjonell vold kan imidlertid også fremkomme gjennom inadekvate forventninger til barnet, som det i forhold til alder og utvikling ikke har mulighet til å oppfylle. Det kan dreie seg om forventninger til adferd og prestasjoner, med en påfølgende kritikk, som medfører at barnet utvikler et alvorlig lavt selvbilde. Videre er også trusler om å forlate barnet en form for mishandling. Foreldrene er de nærmeste omsorgspersonene og for barna er tap av foreldrene, uavhengig av forholdet, det verst tenkelige. Foreldrene kan også utsette barna sine for en destruktiv, antisosial eller seksuelt utnyttende adferd. Det finnes ingen tvil om at dette inngår i grupperingen alvorlig emosjonell mishandling, på samme måte som når foreldrene ikke er emosjonelt tilgjengelige eller lar være å respondere på barnas initiativ til kommunikasjon. Psykisk utilgjengelighet og ignorering, fører igjen til mangel på stimuli og interaksjon. Mange velger også å kalle det emosjonell fattigdom. Spesielt de yngste barna er helt avhengige av gode emosjonelle relasjoner. Vi er jo egentlig alle klare over det, er vi ikke? En annen type psykisk mishandling jeg ønsker å fremheve, er barna som er vitne til vold hjemme. Det er å anse som ren tortur å utsette et barn for så utrygge forhold, uten at de nærmeste omsorgspersonene er tilgjengelige på noe som helst plan. Denne type psykisk vold kommer i tillegg sjelden alene.

 

 

En helt naturlig reaksjon er å spørre seg hvorfor og hvordan. Det oppleves barbarisk og ondskapsfullt, for oss normale dødelige. Problemet er imidlertid at mange av foreldrene ikke reflekterer over at barna faktisk har et indre liv med følelser, og at de er egne personer, forskjellige fra sine foreldre. Ofte blir det sagt, at man ikke visste at det var så skadelig. Kan det faktisk være mulig? Kan man overse eget barns ulykke? Er det mulig å ikke gjenkjenne egen ondskap? Som for eksempel ved tilfeller der foreldrene tillegner barnet egenskaper fra fødselen av, som for eksempel at barnet er en utspekulert liten djevel. At det skriker natten gjennom, bare for å plage foreldrene. Det sier seg selv, at små barn ikke har noe ondskapsfullt over seg, men i stressituasjoner kan altså noen foreldre tro at barna har onde hensikter. Som om ikke det er skremmende nok, er det aller verste, at barna til slutt tror på foreldrene sine. Det kan ødelegge barnas selvbilde totalt. Skremmende mange foreldre skjønner ikke hvilken emosjonell makt de har overfor barna sine, og hvilken virkning den negative og fiendtlige interaksjonen får. Jeg spør meg ofte om det faktisk kan stemme, at disse foreldrene ikke skjønner. Vil de ikke skjønne? Vi trenger åpenbart mer informasjon rundt dette, det er helt sikkert, og vi må i større grad sette søkelyset på problematikken. La oss snakke mer om det.

 

Utrolig nok, har mange voldelige foreldre et kjærlig forhold til barna sine, men det svikter når de er stresset eller fortvilet. De skammer seg etterpå og er helt fra seg av skyldfølelse. Likevel er det ikke nok til å avstå fra mishandlingen ved neste anledning.

 

Resultatet for disse utsatte barna, er at de får et svært dårlig forhold til foreldrene sine og mange av disse relasjonene lar seg aldri reparere. Det vil i disse tilfellene alltid foreligger en alvorlig brist i kontakten med foreldre og barn. Man behøver ikke være en rakettforsker for å forstå at det utvikler seg til en livslang smerte, med savn, fortvilelse og en sterk tvil rundt eget jeg. Ikke sjelden plages disse barna av angst, uro og fryktsomhet. Dette er symptomer som kan plage det utsatte barnet resten av livet. Det rapporteres om utviklingsvansker, rusmiddelmisbruk og adferdsendringer. Disse ses også i kombinasjon. Typisk for barn utsatt for psykiske overgrep, er en forsinket utvikling på de fleste områdene. Barnet vil suksessivt få dårlig selvtillit og forståelig nok virke nedstemt. Andre igjen kan bli utagerende. Som du ser, kan det være vanskelig å gjenkjenne tegnene og vi er som samfunn, helt avhengige av en bedre forståelse for problemet.

 



 

I tillegg kan barna svært ofte utvikle somatiske symptomer som konsentrasjonsvansker, hodepine og magesmerter. Det mentale og det kroppslige henger tett sammen. Overdreven bekymring er hyppig observert, samt tristhet og gledeløshet. En utrygg barndom kan også føre til en svekket tilknytningsevne. Barna kan dermed bli klengete, oppmerksomhetskrevende og lite selektive i forhold til andre voksne. Det kan virke som om det er uviktig for barnet hvem de søker kontakt hos, så lenge de oppnår kontakt. Det er rett og slett hjerteskjærende, på lik linje som fullstendig unødvendig. I kontakt med andre barn, ser man ofte at de utsatte barna avvises, fordi de er ustrukturerte og ukonsentrerte i leken. Skuffelsene og fortvilelsen har altså ingen ende for de utsatte barna. Vi voksne må lære mer om nettopp psykisk mishandling, slik at vi lettere kan fange det opp. Som du forstår er konsekvensene for store for de utsatte barna, til at vi kan la det være. Kanskje kan det settes inn systematiske tiltak mot unge kommende foreldre? Hva med å starte opp forebyggende tiltak, allerede under graviditeten? Ved helsestasjonen for eksempel? Foreldre må utvilsomt bevisstgjøres, slik at de forstår de minste barnas mentale verden og gjør dem i stand til å håndtere dem, som egne individer. I tillegg vil det kanskje være fornuftig å vurdere sanksjoner? Barn utsettes for de groveste overgrep og lider en vanvittig overlast, helt uten at den som krenker barnet blir stoppet eller straffeforfulgt. For at psykisk vold overhodet skal kunne straffeforfølges, må den kunne karakteriseres som mishandling. Handlingene må være systematiske og inngå i et mønster. Det å leve med psykisk vold, omfattes av straffelovens §§ 282 og 283, det har Høyesterett lagt som praksis. Likevel handlet ingen av en hel rekke familievoldssaker ved Oslo tingrett de siste par årene seg om psykisk vold, verken for de involverte barna eller for partnere. Mange tror at fysisk vold har størst innvirkning på psykisk helse senere i livet. Er det kanskje derfor vi har en tendens til å se mellom fingrene på psykisk vold? Jeg kan imidlertid fortelle, at av de ulike typene vold som registreres, rapporteres om at det faktisk er omsorgssvikt og psykisk vold mot barn, som gir de høyeste nivåene av depresjon og angst i voksen alder. Kanskje ikke så rart? Vi er jo på vårt mest sårbare og mest tilgjengelige som barn. La oss snakke mer om det, la oss dele informasjon og trygge barna, slik at de tør å si i fra. Ingen barn er verdiløse. Det fortjener ethvert barn å vite. Del gjerne blogginnlegget med noen du tenker kunne dratt nytte av det.

 

Trenger du, eller noen du kjenner juridisk bistand? Del innlegget. Se forøvrig også www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Er psykisk vold bare et tilleggselement?

Det hadde vært så mye enklere om han slo, sier mange. I et mishandlingsforhold utvikler det seg et skjevt maktforhold, der voldsutøver tar styring og kontroll over livet til den utsatte. Og ved at maktbalansen forskyves, vil voldsutøvers mulighet til kontroll øke på bekostning av den utsatte og skape angst. Denne prosessen vil kunne påføre kvinnen, eller mannen, en følelse av skyld og skam. Dette igjen, medfører ofte isolering og tapt selvtillit.

 

Det finnes ingen tvil om at vi alle blir uenige med partneren fra tid til annen og mange uenigheter fører til og med til krangler i et samliv. Det som er utfordrende ved psykisk vold, er å skille de alminnelige og hverdagslige konfliktene fra det systematiske og regimepregede overgrepet, der den ene bruker makten og frykten til å kontrollere den andre parten og barna.

 



 

Regjeringen skriver på sine nettsider, at vold er enhver handling rettet mot en annen person som gjennom handling skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe personen egentlig vil. Det finnes ingen tvil om at psykisk vold omfattes her. Volden har imidlertid mange uttrykk. Psykisk vold, er måter å skade, skremme eller krenke på, som ikke er direkte fysisk i sin natur. Det kan imidlertid være trusler om fysisk vold. Det kan også være måter å dominere den andre på, ved hjelp av makt. Direkte eller indirekte trusler, degraderende og ydmykende adferd, utagerende sjalusi, isolering og emosjonell vold.

 

Emosjonell vold kan innebære at den utsatte må legge seg i selen for å unngå at partneren blir sjalu, eller at partneren forsøker å kontrollere hvem den utsatte tilbringer tid med. Typisk er, at utøveren misliker venner og familie. Mistillit. Når voldsutøver ikke tror på partneren sin, om hvor vedkommende har vært og hva det har gjort. Beskyldninger om å flørte med andre. Ofte kommer det også til uttrykk, ved at utøver klager på at partneren bruker for mye tid med andre enn han. Kontroll og sjekking. Det kan gå så langt som at den utsatte blir fratatt bilnøkler, mister tilgang på konto og forhindres fra å forlate huset. Telefonkontroll er heller ikke uvanlig. Seksualitet blir også hyppig en arena for maktmisbruk. Tvang til engasjement i seksuell aktivitet den utsatte ikke er komfortabel med, er ett eksempel. Veldig typisk er også tvang til sex, særlig etter krangler. Dette kombineres gjerne med påstander om at den utsatte er lite seksuelt attraktiv, seksuelt utilstrekkelig og unormal. Sammenligning med tidligere partnere, på en ufordelaktig måte. Vanlig er utsagn om at ingen andre vil ha den utsatte. Psykisk vold er også å ødelegge materielle ting den utsatte ser på som verdifulle. Det å ødelegge hjemmet, personlige eiendeler eller bare å true med det. True med og plage kjæledyr, inngår også her. Listen er lang og eksemplene mange. Det elementære kjennetegnet er imidlertid trusler, krenkelser og tvang.

 

Den typiske utøver sliter med å kontrollere følelser, handler impulsivt og har konfliktfylte mellommenneskelige relasjoner. Det sies at utøverne i grove trekk utgjør to grupper. Den ene gruppen er impulsiv og klarer ikke å kontrollere sinnet sitt. Det er kanskje også majoriteten av de som utøver psykisk vold? Den andre og antageligvis mindre gruppen, er de kalkulerende menneskene med psykopatiske trekk. De som aldri angrer på noe, men som tvert i mot oppnår tilfredsstillelse av, og mener den utsatte fortjener volden de utsettes for.

 


 

 

Trakassering, mobbing og trusler går utover selvfølelsen og rammer den utsattes selvrespekt. I verste fall utvikles et mønster hvor den utsatte identifiserer seg med den mindreverdige følelsen, og forholdet blir et fengsel. Dersom den utsatte i tillegg isolerer seg, eller lar være å nevne overgrepene til omgivelsene, er sjansen for at den psykiske volden fortsetter ennå større. Den utsatte får på den måten aldri avstemt og justert sine egne perspektiver og den destruktive relasjonen blir normalisert. Når det gjelder fysisk mishandling, kan et tilfelle være nok. Psykisk mishandling derimot, karakteriseres gjennom et gjentatt mønster av ødeleggende interaksjoner. Det kan ofte være vanskelig å avdekke psykisk vold. Det som utvilsomt er veldig vanskelig, er å melde fra om psykisk vold. Hvor går grensene? Hva er akseptabelt og hva er straffbart?

 

For at psykisk vold skal kunne straffes, må den kunne karakteriseres som mishandling. Det innebærer at handlingene må inngå i et mønster med grove eller systematiske krenkelser, der den som utsettes opplever frykt for nye krenkelser og gjør alt for å forhindre det. Det er på den måten tvangen får sitt gjennombrudd. Det å leve i et terrorregime, er å regne som å leve med vold etter straffelovens §§ 282 og 283, det har Høyesterett fastslått. Men hvor mange av disse sakene kommer egentlig for retten? Ingen av sakene som har kommet opp i Oslo tingrett de siste tre årene, har dreid seg om psykisk vold alene. Det er imidlertid veldig ofte nevnt som et tilleggselement til den fysiske mishandlingen. Hva kommer det av? Kvalifiserer ikke psykisk vold til straff? Det kvalifiserer uten tvil til et enormt skadeomfang. Hvorfor får man da ikke som utsatt like stort gjennomslag, når det gjelder psykisk mishandling?

 

Faktum er, at all vold må kunne bevises utover enhver rimelig tvil, innen strafferetten. Det innebærer, at dersom dommeren skulle være i tvil om at den tiltalte faktisk har gjort det han, eller hun, er tiltalt for, så skal vedkommende frifinnes. Dette på tross av, at det ofte er sannsynlig at han, eller hun, faktisk er skyldig. At skylden er sannsynlig, er altså ikke nok til å dømme noen. Dette fremkommer også i det grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat, om at tvilen skal komme den tiltalte til gode. Dermed kan det forekomme problematisk å føre gode nok bevis mot voldsutøver, slik at det ikke finnes tvil om at han, eller hun, faktisk er skyldig. I sivile saker derimot, for eksempel om barnefordeling, gjelder andre beviskrav. Her holder det med sannsynlighetsovervekt. Det innebærer at det er tilstrekkelig med 51% sannsynlighet for at voldsutøver faktisk har utsatt henne, eller han, for vold. Beklageligvis er dette vanskelig ved psykisk vold.

 

Det er uten tvil et forbedringspotensiale både ved etterforskningen og påtalemyndigheten. Heldigvis øker kunnskapen stadig, noe som kan bidra til at detaljene ved psykisk mishandling kan avdekkes. Det gjelder å kunne stille de avgjørende spørsmålene, slik at de fornærmede får en mulighet til å beskrive kontrollen, tvangen og krenkelsene, som for hver dag har blitt mer og mer normal for dem. Mange utsatte går ikke til domstolene fordi de vet at de ikke kommer noen vei. Kanskje det er der vi må starte? Kanskje kan vi endre systemet, dersom flere anmelder psykisk vold? Dersom vi blir bedre kjent med fenomenet? Meld fra, om ikke for ens egen skyld, så i det minste for barnas.

 

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å bryte ut av et voldelig samliv? Del gjerne innlegget. Se forøvrig også www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Kontakt politiet hvis du og barna blir truet, skadet eller du frykter for livet deres.

Det sa jeg til en ung kvinne med to små barn og som utsettes for både fysisk og psykisk vold. Hun har forlatt voldsmannen før, flere ganger faktisk, men har alltid gått tilbake. Det har vært den eneste løsningen, fortalte hun. Alt annet hadde vært for risikabelt. Han finner meg alltid, fortsatte hun. Men nå har han begynt å utagere på barna også, hvisket hun. Nå er det faktisk mer risikabelt å bli, gråt hun. Vær så snill å hjelp meg, ba hun.

 

Etter de to siste blogginnleggene har Barnejuristen fått mange henvendelser og flere av dem er sørgelig nok en bønn om hjelp. En fellesnevner er at man har blitt i et voldelig forhold for barnas del, og plutselig blir nettopp det barnas skjebne. Det er bare en vei ut av volden og det er bort. Langt bort fra voldsmannen.

 

Når barna kommer i kontakt med psykisk helsevern (BUP) og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og volden ennå ikke er oppdaget, må du dra i håndbremsen. Når voldsmannen fremstår som den ressurssterke i familien, høflig, avbalansert og sympatisk, blir du, den voldsutsatte mor, sett på som årsaken. Du er oppkavet, urolig og bærer tegn til hysteri, du oppfattes som vanskelig å forholde seg til. Han derimot, er vant til å være i kontroll, og demonstrerer dette mer en gjerne i kontakt med hjelpeapparatet. At du, som voldsutsatt kvinne, viser helt tydelige reaksjoner, evner ikke alltid hjelpeapparatet å se med det blotte øye. Kanskje er det til og med for ubehagelig å se? Kanskje er det enklere å forstå symptomene på vold, som uttrykk for individuelle forhold? Eller også psykiske problemer? Og hos barna, der tolkes kanskje symptomene som store reguleringsvansker? Mens far er rolig, stabil og virker troverdig. Han kan ikke lastes for problemene. Slik beskrev flere kvinner situasjonen sin. Det er ikke vanskelig å forstå at dette er frustrerende og gjør det vanskelig å ta opp kampen. At det gjør det vanskelig å bryte opp. Hvem vet hvilke konsekvenser som baner seg vei. Det er imidlertid nettopp derfor, det er så viktig å ikke holde volden hemmelig.

 

Barnejuristen har vært i kontakt med flere instanser og har forsøkt å sette sammen en liten flukthåndbok. Jeg vil imidlertid på dette punkt kort understreke, at vold i nære relasjoner, være seg fysisk eller psykisk, rammer både kvinner og menn. Likeledes kan både kvinner og menn utøve vold. Dog er kvinner hyppigere utsatt for gjentagende og alvorlig vold. Det sentrale spørsmålet i denne lille rådgivende håndboken, er imidlertid hva man bør gjøre, dersom man er utsatt. Dersom man føler seg truet og er redd.

 



 

Ha alltid telefonnummer til både politi og krisesenter lagret på telefonen din. Dersom situasjonen skulle eskalere, er det viktig å få bistand fra politiet. Glem aldri at politiets oppgave er å forebygge og beskytte mot straffbare handlinger. Vold er og blir en straffbar handling. Politiet har god kjennskap til krisesenteret der du bor og kan eskortere deg i trygghet, dersom de rykker ut til en voldssituasjon. Krisesenteret er et trygt og godt sted, dersom hjemmet ditt ikke er det lenger. Der vil du møte mennesker som har sett lignende tilfeller tidligere og som forstår. Disse to institusjonene, vil som du skjønner yte god bistand i en krisesituasjon. Lagre telefonnummeret deres omgående.

 

Det å fortelle noen at du er utsatt for vold, kan være avgjørende. Både for deg selv og barna. Dersom det skulle komme til en politianmeldelse eller et rettslig oppgjør, er det viktig at den oppkavede kvinnen, som er på randen av hysteri, kan fremstilles som noe annet av et familiemedlem, en venn eller en kollega. Det å ha avtalt et kodeord, kan være helt avgjørende i en farlig situasjon. Det er et enkelt sikkerhetstiltak for deg og barna. Dersom et familiemedlem ringer i en voldssituasjon, vil det være enklere å besvare telefonen, enn det er å ta telefonen frem for å ringe noen. Dersom kodeordet symboliserer situasjonen du står i, kan andre kontakte politiet for deg eller komme deg til unnsetning. Instruer alltid barna om å holde seg i sikkerhet, slik at de ikke blir skadet, fordi de ønsker å komme deg til unnsetning. Før gjerne en logg på trusler og voldelige hendelser. Ta bilder av skadene. Oppsøk alltid lege, dersom du er skadet. Helsevesenet kan også hjelpe deg med å dokumentere skadene. De vil også komme til å anbefale en politianmeldelse. Det er noe Barnejuristen støtter opp om.

 

Dersom du har bestemt deg for å rømme, ha oversikt over de tingene du trenger å få med deg, eksempelvis medisiner og nødvendige hjelpemidler, slik at de raskt kan kastes i en veske. Vær i tillegg forsiktig med å etterlate spor via sosiale medier eller på mobiltelefonen. Slett meldinger som kan avsløre planene dine. Slå av stedstjenesten, slik at du ikke kan lokaliseres. Søk om å få en voldsalarm. En mobil voldsalarm er et midlertidig tiltak for de akutte problemene, som en bruddsituasjon ofte kan være. Alarmen tildeles etter en totalvurdering av politiet, eventuelt i samråd med andre institusjoner og etater. Tilbudet inngår som ett av flere beskyttelsestiltak politiet kan iverksette. Som også et besøksforbud. Et besøksforbud vil forebygge vold og trusler. Det skjer ved at voldsutøver forbys å oppholde seg på steder du oppholder deg, besøke eller forfølge deg. Forbudet gjelder for en bestemt periode, maksimalt for ett år av gangen. Besøksforbud ilegges dersom det er grunn til å tro at voldsutøver vil begå en straffbar handling, forfølge deg eller på annet vis krenke din personlige fred. Det er ikke nødvendig at det foreligger en dom, før en person ilegges både en voldsalarm eller et besøksforbud. Kontakt politiet eller juridisk bistand, for å få ilagt nødvendige sikkerhetstiltak. Likeledes kan du søke om adressesperring. Det vil medføre at du blir vanskeligere å oppspore, noe som reduserer faren for trusler og vold. Ta kontakt med politiet eller juridisk bistand for veiledning rundt adressesperring. Blir du imidlertid boende på samme adresse, bør du bytte lås og kanskje installere ekstra sikkerhetslås. La lyset foran inngangspartiet bli stående på til enhver tid, kanskje med en bevegelsessensor. Et kikkhull i døra kan også være til stor hjelp. Få i samme slengen navneskilt fjernet fra døra og skaff deg en postboks. Likeledes kan det å installere en innbruddsalarm, i stor grad bidra til din trygghet.

 

I det du forlater voldsmannen, vil jeg at du skal vite, at det er en overhengende fare for at volden trappes opp. Derfor er det også viktig å være seg bevisst det jeg skrev ovenfor, samtidig som det er viktig å lese videre. Jeg håper jo, at du på dette tidspunktet har fått hjelp. Ta umiddelbart kontakt med politiet, dersom besøksforbudet ikke overholdes, ettersom brudd på besøksforbudet er straffbart og kan straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Det er viktig å ikke holde fast ved gamle rutiner og ruter, for eksempel til jobb eller trening. Gjør omgivelsene dine oppmerksomme på besøksforbudet, slik at de kan holde situasjonen din under oppsikt og rapportere om mistenkelige forhold. Ikke glem å informere skolen, dersom barna også er omfattet av besøksforbudet. Det kan være fornuftig å få et hemmelig telefonnummer, endre passord på MinID og slette kontoer på sosiale medier.

 

Det finnes aldri garantier, men med denne lille håndboken, skal det godt gjøres å få tak i deg. Ikke tro at du kan løse dette på egen hånd, skaff hjelp. Ta likeledes i mot hjelp av familie og gode venner, naboer og kollegaer. Oppsøk gjerne andre voldsutsatte, for å finne styrke i et felleskap. Familievernkontorene i forskjellige kommuner etablerer ofte en samtalegruppe for voldsutsatte kvinner, det gjør også krisesentrene fra tid til annen og mange mener å finne styrke i samholdet. Du er ikke alene.

 

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å bryte ut av et voldelig samliv? Kanskje til å søke om ovennevnte sikkerhetstiltak og for å reetablere et trygt og forutsigbart liv? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning og ta gjerne kontakt. Barnejuristen bidrar i hele prosessen og møter deg med både tålmodighet og forståelse.

 

Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Konsekvensene for barna er ubarmhjertige

Det er nemlig liten tvil om at barna tar skade av å leve med vold i familien. De færreste av oss setter spørsmålstegn ved dette, likevel velger mange å bli i et voldelig herredømme. Hvorfor? Beklageligvis er det mange grunner til det, og ikke alle forstår mekanismene som rår. Jeg skrev litt om dette i forrige bloggartikkel, du finner hele teksten her. Jeg fikk stor respons på innlegget. Mange hadde spørsmål, noen trengte hjelp og andre fortalte om deres vei ut. Felles for alle historiene, var hvilke konsekvenser dette hadde hatt for barna deres. I dag ønsker jeg å skrive litt om barnas perspektiv og hvorfor det er så utrolig viktig for barna å slippe unna familievolden.

 



 

Det å være vitne til at en av foreldrene utsetter den andre for vold, er like alvorlig som om det var barnet selv som ble utsatt. Barna som lever i voldelige familier, eksponeres volden på flere måter enn bare én. Forskning antyder nemlig at barna som lever med familievold, har både sett, hørt og kanskje merket volden direkte i hele 80-95% av voldsepisodene. Et mye høyere antall enn det man forstår på foreldrene. Det finnes faktisk lite samsvar mellom det barn selv forteller at de har opplevd, og det foreldrene tror barnet har fått med seg. Det å høre volden, er også å være vitne til den. Forestill deg den høylytte kranglingen, de aggressive ordene, skrik og lyden av slag og annen fysisk form for vold. Det rapporteres om at det oppleves like skremmende, om ikke mer skremmende enn å være tilstede i rommet. Følelsen av å ikke kunne gjøre noe, ikke kunne kontrollere situasjonen plager barna. Alene fantasien er med på å forsterke opplevelsen. Tenk deg barna som for eksempel våkner til familievold. En gråtende mor med fysiske skader og en stue full av knuste møbler. Det kan være synet som møter barna. De er i tillegg høysensitive og merker godt hvordan volden preger omsorgsevnen til foreldrene negativt. Redsel for ny vold betegner barnas hverdag og de lærer seg raskt å gjenkjenne mønsteret. Enhver lille endring oppfattes, om det så bare er endring i stemmeleie, eller i den dagligdagse atferd.

 

Menn som utsetter sine partnere for vold, retter ikke så sjelden volden mot barna også. Barn som bevitner vold, er altså i faresonen for selv å bli direkte utsatt. Det er ikke vanskelig å forstå, at eksponeringen er en trussel mot barnas helse og utvikling, både fysisk og psykisk. Andre konsekvenser, representeres gjennom feilutvikling i hjernen til de utsatte barna og konsekvensene er større jo mindre barna er. Tvangen til å oppleve vold mot mor eller far, vil etterlate traumer på lik linje som barn som har måttet oppleve krig. Vi foreldre bør ta oss tid til å reflektere over nettopp det, enten vi selv er utsatt eller ferdes i de voldsutsattes nære omgivelser. Ikke sjelden gjenopplever barna traumene, helt uten forvarsel, som mareritt, men gjenopplevelsene kan også inntreffe i våken tilstand. Helt naturlig vil dette medføre en konstant aktivering. De voldsutsatte barna vil i tillegg få et forstyrret bilde av hvordan relasjonen til andre mennesker bør være. Også hva tilknytning angår. Kjernen i trygg tilknytning, innebærer sikkerhet på omsorgspersonenes kjærlighet og at de elementære behov møtes når det trengs. Tilknytningen blir sterkt utfordret for barna som er vitne til vold, eller også direkte utsatt.

 


 

 

Et voldsutsatt barn vil alltid søke trøst hos foreldrene, men dersom for eksempel mor utsettes for vold, har hun nok med å beskytte seg selv og verken den ene eller den andre kan ivareta barnets behov. Volden oppleves dermed som en overveldende trusselsituasjon, som ikke har noen form for trygg løsning. Det forklarer også hvordan tilknytningen til foreldrene forstyrres, ettersom barnets tilknytningspersoner er de samme som faktisk utsetter barnet for direkte fare. Det kan ikke herske noen tvil, om at dette kan prege barnet for resten av livet? Særlig i forhold til å bygge relasjoner til andre mennesker senere. I stedet for den gode opplevelsen av trygghet og kjærlighet, som jo må kunne forventes i et godt hjem, opplever barna uforutsigbare forhold og avmakt. Mange barn bærer dermed på en skyldfølelse for å ha bidratt til volden. De leter etter utløsende faktorer hos seg selv og tror at dersom de hadde reagert annerledes på volden, ville de kunne ha stoppet den. Dette skader utvilsomt barnets selvbilde og gir dem åpenbart en følelse av skam. Barna tar altså på seg mye av ansvaret. Vi foreldre, må være oss vårt ansvar bevisst. Det er vår oppgave å få barna til å føle seg ivaretatt og beskyttet. Ikke minst elsket. Og vi skader jo ikke menneskene vi elsker, gjør vi vel? Som du ser av det ovennevnte, skader volden barna, om de er direkte utsatt eller også vitne til den. Vold mot mor, eller far, er dermed også vold mot barna. Det er svært viktig å ta innover seg. Ikke minst burde det faktum være en forlengelse av det forrige blogginnlegget mitt: Det viktigste er å ikke se seg tilbake, les det gjerne i sin helhet her.

 

Volden preger naturligvis hele familier, og for den utsatte familien blir volden raskt til en normaltilstand. Ofte viser voldsutøver motstand til å se volden som et problem, ofte deler faktisk den voldsutsatte denne motstanden også. Konsekvensene blir på den måten barnas å bære. Den manglende bevisstheten hos voldsutøveren, etterlater et stort sprik i forståelsen og vil gjøre det vanskelig for voldsutsatte barn å få sine følelser tatt på alvor, slik at opplevelsene kan håndteres og bearbeides. Like ofte er den utsatte eller også barna, redde for å innrømme overfor omgivelsene at volden faktisk oppleves som et problem. Hvordan kan vi endre den innstillingen? Vi er nemlig tvungne til å endre den innstillingen, for barnas skyld. Jeg mener at vi må dele historier og gi en forståelse av at de voldsutsatte, både mor, evt far og barna, ikke er alene om å oppleve vold. At de trenger hjelp. At de faktisk kan få denne hjelpen. Det kreves imidlertid av samfunnet forøvrig, en viss form for aksept og forståelse, slik at de utsatte ikke føler fordømmelse, skam og skyld. De har fortjent å bli møtt på en god måte. Vi bør i tillegg lære barna våre det samme, slik at de kan forstå og ikke avvise barna som sliter. For tro meg eller ei, det skjer altfor ofte. Vi voksne lærer ofte barna våre å være nådeløse. Er det mangel på innsikt? Jeg håper det. La oss heller være nådeløst forståelsesfulle. 

 

Vold i nære relasjoner er ikke et familieproblem, det er et samfunnsproblem. La oss ta ansvaret på alvor. 

 

Endelig vil jeg påpeke, at en far eller mor som utøver vold, uten evne til å se at dette har fatale konsekvenser for barna, aldri kan være en god omsorgsperson. Han eller hun vil ikke kunne se barnas behov og møte dem på en anerkjennende og forståelsesfull måte. Det viktigste du som forelder og voldsutsatt kan gjøre, er å gå uten å se deg tilbake. Om ikke annet, så for dine barns skyld.

 

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å bryte ut av et voldelig samliv? Kanskje til å reetablere et trygt og forutsigbart liv? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning og ta gjerne kontakt. Barnejuristen bidrar i hele prosessen og møter deg med både tålmodighet og forståelse.

 

Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

 

Det viktigste er å ikke se seg tilbake

Lurer du på om det å gå, er det rette valget? Hva med alle de ubesvarte spørsmålene? Hva skjer dersom du virkelig går? Lar han deg gå? Hva med barna? Du føler deg nok forvirret, redd og ensom. Vil han gå rettens vei, for å få barna? Vil han fremstå troverdig? Han gjør jo ofte det. Verden er uforutsigbar og skremmende. Kanskje er det enklere å bli? Nei, det har gått for langt. Hadde det ikke vært for barna. De trenger jo en far. Han kan jo være god mot dem. Tenk om han bare lot være å slå. Han kan jo være så snill også, særlig etterpå. Han er verdens beste, når han trøster. Er du fanget mellom himmel og helvete?

 

Du er ikke alene om å ha disse tankene. Mange kaller kanskje partneren din for en psykopat, jeg velger å kalle han en ondsinnet pøbel. Helt uavhengig av kallenavn, kan jeg love deg en ting, han vil alltid være en ondsinnet pøbel, selv om han trøster deg etterpå. Han blir aldri den sjarmerende mannen du falt for igjen. Han blir aldri den snille og trygge mannen han ga seg ut for å være. Det å motta trøst fra voldsmannen etter at han har slått deg, er ikke uvanlig, men det er farlig. Dersom han slår deg foran barna, vil jeg at du tenker litt på hvordan det må oppleves for dem. Hvor frustrerende det må være å se deg la voldsmannen trøste og forsøke å gjøre det godt igjen. Det gjør inntrykk, men ikke på noen god måte. De uskyldige små, vil ikke kunne forstå den syke mekanismen som oppstår i et fryktelig usunt forhold. Hvordan skal de kunne lære at de er verdifulle og fortjener å bli behandlet godt, dersom du ikke lærer dem det? Dersom du ikke går foran med et godt eksempel. Hvordan skal barna dine, som elsker deg og ser opp til deg, lære å velge noe annet enn det du har gjort, dersom du ikke vedgår at ditt valg ikke er godt nok. Verken for deg eller for dem. Vold avler vold. Jeg vet ikke hvordan du har hatt det i barndommen, men jeg vet at barna dine, med stor sannsynlighet vil finne tilbake til volden, med mindre du handler raskt.

 


 

Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle deg, at det å gå er en enkel sak. Beklageligvis er det å forlate en ondsinnet pøbel vanskelig, av flere forskjellige årsaker. I tillegg kan det være risikabelt. Likevel er det din eneste mulighet. Noen ganger må det bli verre, før det kan bli bedre. Det er en mager trøst, jeg vet det. Jeg snakker nemlig om mannen som en gang sa, at det var skjebnen som førte dere sammen. At dere hører sammen. Han som fremholdt at ingenting kan komme mellom dere. Han som advarte, om at ingen noen gang kom til å elske deg like høyt som han. Han som elsker deg så høyt, at han har en rett til å være sjalu. Han som bare slår, etter at du har provosert han.

 

Som hovedregel sier vi gjerne, at du går etter det første slaget. Men det er ikke slagene som kommer først, er det vel? Det starter gjerne med kontroll. Spør han deg hvem du har vært sammen med, de gangene du får gå ut alene? Spør han hva dere snakket om? Hvem som var der? Kanskje tror han også, at alle er ute etter å snakke negativt om han? Deretter kommer gjerne truslene. Har han fortalt deg at det er noe galt med familien din, at jobben din ikke er bra nok for deg og at det er dere to, mot resten av verden? Jeg kan tenke meg han forsøker å isolere deg. På den måten tar han kontroll over livet ditt. Du er kanskje smigret over at han er sjalu? Denne flotte mannen - redd for å miste deg. Dette er ikke sjalusi. Dette er farlig. Særlig dersom du er blind av forelskelse og gir etter for kravene hans. Da kan det være vanskelig å se hva som virkelig foregår. Du føler kanskje selv, at det å kutte ut familie og venner er helt naturlig? At det å slutte med sminke og det å kle deg annerledes, er det minste du kan gjøre. Det er jo slik han liker deg best. Forteller han deg at familien din ødelegger for dere? At de ikke er bra for deg? At de ikke ser hvem du virkelig er? Hva gjør du? Satser du på kjærligheten? Er dette kjærlighet?

 

Har dere barn sammen? Vold har ikke bare store konsekvenser for deg, også for barna dine.

Du kan forestille deg, at det å være voldsutsatt kan likestilles med å ha kjempet i krigen. Helsetilstanden svekkes, likeledes kan volden svekke din evne til å skape gode relasjoner. Dette går også utover barna dine. Etter langvarig vold, blir det nesten umulig å stole på noen. Dette gjør det også svært vanskelig å hjelpe deg. Dersom du fremdeles føler kjærlighet for han, er han nok ikke voldelig hele tiden. Himmel og helvete, formoder jeg. Man lever lenge på de gode periodene. De gir håp, samtidig som de bryter deg ned. Det å være vitne til vold, for det antar jeg at barna dine har vært, likestilles med å ha vært utsatt for vold. Det synes jeg er viktig at du vet. Barna dine fatter ikke det samme håpet som deg, men de brytes ned med deg.

 


 

Du trenger hjelp. Dersom du ønsker å forlate den ondsinnede pøbelen, trenger du samtaler som kan gi deg flere perspektiv. Du er avhengig av å forstå hvilke konsekvenser volden har. For deg og barna dine. Du bør snakke med noen som forstår hvordan det er å leve i et voldelig forhold og hva det gjør med deg. Du er ikke alene. Kontakt krisesenteret nær deg og møt forståelse fra mennesker som har hørt historien din før. Det å kontakte en god psykolog, kan også bli til stor hjelp.

 

I bruddfasen utsettes du for den største risikoen. Både for å gå tilbake til voldsmannen og for å utsettes for ytterligere og alvorlig vold. Mange kvinner blir til og med drept av sine eks-partnere i bruddfasen. Det finnes imidlertid effektive hjelpemidler, som et besøksforbud og en voldsalarm. Besøksforbudet og voldsalarmen får du uten å ha anmeldt forholdet. Du må imidlertid oppsøke politiet for å få det. De aller fleste politidistrikt har en familievoldskoordinator, som kan orientere om fremgangsmåte og sikkerhet rundt tiltaket. Jeg vil imidlertid si deg en ting, det er alltid fornuftig å anmelde vold. Utover det er nettverk avgjørende. Noen må hjelpe deg med å reetablere livet ditt. Hjelpe deg med å skape et liv verdt å leve. Et liv i trygghet, For deg og barna dine.

 

Du trenger bolig, inntekt og videre oppfølging. Det er også viktig at hjelpeapparatet rundt deg er bevisst dine behov om sikkerhet. Dersom dette ikke kommer på plass, blir det altfor enkelt å gå tilbake til voldsmannen. Det at dere har felles barn, kan også forenkle din vei tilbake til de voldelige omgivelsene. I en sjettedel av alle familievoldssaker der paret har felles barn, inkluderer voldsmannen trusler og vold mot barna også. Mange voldsutsatte kvinner forteller at de går tilbake for å opprettholde kontroll på hva som skjer med barna. Fars rettigheter i Norge er sterke, noe som utvilsomt er bra. En voldelig far derimot, er aldri en god far. I de tilfellene en kvinne med barn går tilbake til den voldelige partneren, vil dette gjerne meldes til barnevernet. Der det avdekkes grov vold, er samfunnet tvunget til å reagere, dersom du velger å returnere de utrygge omgivelsene. I mange situasjoner får den voldelig far til og med omsorg for eller samvær med barna, til tross for at han har utsatt mor for vold med barna som vitner. Det forekommer også, at barn dømmes til samvær med en far som også har utsatt egne barn for vold. Da handler det naturligvis mer om foreldrevern enn barnevern. Dersom du føler deg så ensom i situasjonen, at du faktisk vurderer å bli av den grunn, kan jeg opplyse deg om at du heller ikke her er alene. Tanken på et liv i ensomhet virker av og til verre, enn et liv med vold. Det er imidlertid ikke realiteten. Ensomheten kan du forandre på. Du kan aldri forandre en voldelig mann.

 



 

Hver tiende kvinne og to prosent menn har opplevd voldsomme overgrep i et parforhold. Eksempler på slike overgrep er blant annet å bli tatt kvelertak på, overgrep der kniv eller annet våpen har blitt brukt og å få banket hodet mot veggen eller mot gulvet. Mer enn tre prosent av kvinnene, oppgir at partneren til og med brukte en eller flere former for fysisk makt mens de gikk gravide.

 

Be om hjelp, for deretter å aldri se deg tilbake. Omgivelsene dine, familie og venner bør støtte deg. Du trenger åpenbart støtte, ikke bagatellisering og fordømmelse. Det er viktig at nettverket ditt, inkludert naboer og kollegaer stiller opp. Særlig i bruddfasen. Det er viktig at omgivelsene dine ikke glemmer at du har vanskeligheter med å etablere tillit. Vold og overgrep er fortsatt knyttet til skam og skyld, så dersom du klarer å bryte ut, trenger du samfunnets støtte. Bruddet kan i verste fall medføre nye former for voldsbruk. Mange kvinner rapporterer om at en tidligere partner har opptrådt truende, voldelig og har trakassert dem, også etter at parforholdet tok slutt. Særlig i de tilfellene der det var felles barn, sto barna i fokus for trusler eller voldelige handlinger. Dette kan dreie seg om bortføring av felles barn, skade på felles barn eller også trusler om skade. Barna trenger med andre ord også forståelse. Masse forståelse og trygge omgivelser. Fordømmelse må vi rett og slett føle oss for gode for. Det er nemlig altfor mange allerede, som sliter i voksen alder, fordi de bærer på vonde opplevelser.

 

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å reetablere egen livssituasjon? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning og ta gjerne kontakt. I Påsken er ikke telefonen betjent til enhver tid, men mail vil besvares så snart som mulig. Barnejuristen kan hjelpe deg med å få besøksforbud og voldsalarm. I tillegg kan du motta hjelp med å komme økonomisk på bena igjen. Svært god kompetanse på rettigheter fra NAV. Her blir du møtt med både tålmodighet og forståelse.

 

Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, her kommer stadig nye oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

Livets maskeradeball

Det sosiale liv byr på spilleregler og koder. Noen av oss blir så fanget av spillet, at vi glemmer å kjenne etter hvem vi faktisk er bak fasaden. Nettopp denne fasaden vi pryder oss med, er gjerne av materialistisk art. Den handler om hvordan vi ønsker å bli oppfattet av menneskene rundt oss. Adressen vi bor på, bilen vi kjører og klærne vi bærer forteller en historie. Den historien kan faktisk bryte fullstendig med realiteten. Hvorfor viser vi ikke hverandre hvem vi egentlig er? Innerst inne og som regel, er vi jo enige om at vi liker ekte mennesker. Ekte mennesker med ekte problemer. Hvorfor tviholder vi på fasaden da? Kan det handle om det faktum, at vi mennesker er flokkdyr og at vi måler vår suksess med alle de andre i flokken? Er vi i realiteten så redd for å være oss selv, at vi etterligner hverandre for å oppnå anerkjennelse? Eller tror vi så hardt på fasaden, at vi formoder at den er selvoppfyllende. Vil jeg føle meg like bra som jeg oppfattes fra utsiden?

 



 

Personlig tror jeg, at vi lever i et samfunn og i en tidsepoke, hvor vi taper på å kopiere og sammenligne oss med hverandre og samtidig skjule det som egentlig foregår på innsiden. Adressen min, bilen min og klærne mine kan aldri fortelle hvem jeg virkelig er. Den kan kanskje gi deg en indikasjon på hvem jeg ønsker å være. Fasaden min kan aldri fortelle hva jeg har erfart gjennom livet og hva opplevelsene har gjort med meg. Dersom jeg bærer på tunge hemmeligheter og tøffe utfordringer i livet, kan ikke fasaden gi meg noe annet enn ensomhet. Nærhet og ekte relasjoner vil bli umulig for oss og etterhvert vil fasaden gjøre det vanskelig å vite hvem vi egentlig er. Den største årsaken til fravær i norsk arbeidsliv i aldersspennet 23 til 47 år, er depresjon. I vår søken etter idealet på suksess, lykke og anerkjennelse, avviser vi sårbarheten, utfordringene i dagliglivet og følelsen av tidvis å være utilstrekkelig. Hvorfor gjør vi det egentlig? Vi vet jo innerst inne, at vi alle bare er mennesker. Med utgangspunkt i egne erfaringer, tror jeg at vi forventer at fasaden skal vekke beundring og anerkjennelse, mens den i realiteten bare fører til misunnelse og utrygghet. Ikke minst, blir fallhøyden så umenneskelig stor.

 

Jeg ser det veldig ofte i jobbsammenheng. Samliv oppløses, fasaden sprekker og redselen for å bli gjenkjent som noe annet enn fasaden som omhyggelig er bygget opp, er overraskende stor. De fleste av oss jobber iherdig med å inneholde andres forventninger og bekymrer oss veldig for hvordan vi oppfattes av andre. I tillegg er vi opptatt av hva andre mennesker synes vi burde gjøre i de ulike situasjoner. Barna våre blir gjerne stående midt i mellom oss og en fantasiverden. De kjenner imidlertid sannheten. Barn gjør jo gjerne det. De suger likevel denne usunne livsstilen til seg. Ofte kjemper vi jo nettopp om barna våre etter et samlivsbrudd. Vi konkurrerer til og med overfor barna våre, om å fremstå som den mest vellykkede forelderen. Med skitne triks og falske løfter, vinner vi kanskje også frem. Hva vil barna våre tenke om oss når de vokser opp? I verste fall kan man spørre seg, hvordan vil barna våre bli?

 


 

 

Av og til får jeg imidlertid innblikk i en prosess, i mennesker som opplever store endringer i livet. De oppdager selv hvor slitne de er, av å spille en falsk rolle eller strebe etter et ideal som egentlig ikke passer dem. De blir på mange måter desperate etter endelig å bli seg selv, fullt og helt. Men hvem er de egentlig uten fasaden? Jeg møtte nylig en dame. Nyskilt og økonomisk nedbrutt. I en rettslig feide med eksmannen og med barna som tilskuere. Hun hadde skarpe riper i den polerte fasaden. Egentlig kan man si, at hun per i dag er fullstendig blottet for fasade. Nyheten om skilsmisse, utroskap og økonomiske fadeser løp foran henne, som ild i tørt gress. Folk snakker, sa hun oppgitt. Hun hadde ikke lenger noe valg. Hun kjempet for sine barns beste, hun kjempet for å opprettholde et minstemål av livskvalitet i hjemmet og hun møtte motstand på Familievernkontoret, på jobb og på NAV. Hun fremsto på ingen måte med noen vellykket fasade lenger, hun var så ekte som du kan få henne, der hun tittet ut av de tårefylte øynene. Hun ba om forståelse og hun ba om hjelp. Ikke for å se bedre ut enn hun i virkeligheten er. Hun ville bare ha ro i hjemmet, hun ville ha mat på bordet og trygghet rundt barnas nye liv. Hun hadde ingenting å gjemme seg bak lenger. Ekteskapet og deres felles liv var en fasade. God økonomi og et respektfullt samliv. Velkledde barn og dyre fritidssysler. Da fasaden slo sprekker, så du rett inn i det bankende hjerte hennes, du så tristheten i øynene hennes og det store fraværet av midler. Hun sto der fremfor meg, vaskekte. Jeg beundret styrken hennes. Evnen hennes, til å vise hvordan den brutale virkelighet egentlig er. Hun ble så sympatisk, da hun medga å ha solgt alt hun hadde, men fremdeles ikke kunne betale for det nye hjemmet hun var i ferd med å etablere. Til og med de offentlige instansene viste sympati. Det som er ekte og utilslørt, gjør nettopp det med oss. Vi viser empati og velvilje. Det speiler seg i det ærlige og ekte i oss selv. Det viser seg også at sosiale spill smitter. De menneskene som bærer en sosial maske og er henfallen det sosiale spill, fremfor å vise en ærlig versjon av seg selv, forventer nemlig det samme av andre. Motsatt vil, som jeg var inne på, også de mennesker som er åpne og ærlige, ofte få frem en mer åpen relasjon i kraft av sin egen væremåte. Det innebærer faktisk, at vi kan skape store forandringer i vårt eget og andres liv, dersom vi våger å være autentiske. Dersom vi våger å være oss selv. Det krever imidlertid at vi i langt større grad aksepterer oss selv, nettopp som vi er.

 





Jeg sier ikke at det å bære hjerte på utsiden av kroppen er hensiktsmessig til enhver tid. Det kan åpenbart være nyttig å holde maska i noen situasjoner og å skjule både negative egenskaper og frustrerte følelser, av og til. Dog er dagens kultur, der vi lever ut våre angivelig vellykkede liv på sosiale medier, mindre heldig for våre ekte personligheter. Min mening! Vi blir kyniske og mindre empatiske, samtidig som depresjonsepidemien slår dype røtter. Liker vi ikke varme mennesker lenger? De uperfekte og ekte personlighetene? Er vi i ferd med å avvise sårbarheten? Jeg er jo av den oppfatningen, at nettopp sårbarheten og ærligheten, er det som kan gjøre oss sterkere. Du blir uangripelig.

 

Hvorfor ønsker vi da å fremstå som "mainstream" og som en kopi av naboen? Hvorfor ønsker vi oss alt det de andre har? Og hvorfor medfører de store tap i livet, at det er enklere å vise sitt ærlige og oppriktige jeg? Er fasade noe du driver med? Er du adressen din, bilen din og klærne dine? Det sies riktignok at klær skaper folk, men kan klær skape personlighet? Er det ikke egentlig de ekte menneskene med de ekte problemene som gjør inntrykk på oss?

 

Noen filosofiske tanker fra meg til deg, en lørdag ettermiddag! Ha en fortsatt deilig helg, ta vare på hverandre og ta vare på barna! <3 Ikke minst, vær gode rollemodeller for dem.

 

Trenger du juridiske råd? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Og den du slår på, slår du så hardt så hardt så hardt

Slå på ring slå på ring, slå på hvem du vil, slå på kjæresten din om du vil.

 

Jeg vet ikke hva slags forhold du har til barnereglen jeg siterer fra, jeg personlig husker reglen svært godt. Særlig én barnebursdag ser jeg for mitt indre øye. Ikke fordi den er forbundet med vold, men fordi bildet er omkranset av vakker natur og små uskyldige barn. Det var sommer, vi jentene var kledd i luftige kjoler og hagen vi feiret bursdag i sto i flor. Jeg kan fremdeles vagt ane lukten fra havet og den blomstrende hagen. Men best av alt, husker jeg spenningen - hvem kom barnet som løp rundt til å slå på? Jeg kan ikke riktig huske hvor mange vi var i den bursdagen, men vi var nok i alle fall ti - femten stykker. Det innebærer at to eller tre av oss hadde blitt, eller kom til å bli utsatt for vold hjemmefra. Hvilket tilsier at i alle fall én av oss, eller kanskje også to, er i ferd med å gi det videre. Vold følger arverekken. Kanskje ble én eller to av oss konfrontert vold i et samboerskap eller ekteskap også? Vold avler på den måten vold.

 

Når jeg ser for meg de uskyldige ansiktene vi en gang var, så lurer jeg på hvem av oss som kom hjem den lørdagen og ble utsatt for noe som skulle følge oss videre. Noe som skulle være med på å prege hvem vi skulle komme til å bli. Ikke bare for oss selv, men også for barna våre. Hva går barna gjennom i dag? Vi har nemlig rukket å bli voksne, og veldig mange av oss har barn. Jeg sender et stille ønske ut i atmosfæren. Må de barna som trenger hjelp, få det. Må de foreldre som trenger hjelp, få det de også.

 



 

 

At vold er tabubelagt, gjør det vanskelig å avdekke. Jo mer kunnskap vi har om volden, jo lettere vil det være å oppdage tegn på vold og det vil gjøre det enklere for omgivelsene å melde i fra. På den måten vil flere barn få den hjelpen de trenger, før de blir voksne og lar volden gå i arv. Volden må stanses. Hvordan stanse den så tidlig som mulig? Er det mulig å stanse volden allerede på skolen og hvordan kan det eventuelt gjøres?

 

Røde Kors har foreslått, at barn allerede på skolen skal lære ikkevoldelig konfliktløsning. Jeg personlig, synes det er en ypperlig idé. Kanskje kan våre barn vinne innsikt i problematikken, allerede fra barnsben av. Kunne det normalisert problematikken og gjort det enklere å snakke om, for de utsatte? At det er et tabu- og skambelagt tema, er det jo ingen tvil om. Kan undervisning i ikkevoldelig konfliktløsning få både utsatte barn og voksne til å snakke om det? Snakke om opplevelser som gjør vondt og som i tillegg stigmatiseres av samfunnet forøvrig? Vil det å sette voldsproblematikken på undervisningsplanen gjøre det tryggere å stå frem? Jeg personlig, tror i alle fall at det vil være til stor hjelp.

 

En annen ting jeg tror kan være avgjørende, er hvordan omgivelsene reagerer på familiene utsatt for voldsproblematikken. Dersom vi ser ned på dem og tror at vi er bedre, virker det mot sin hensikt. Hvem vil vel lette hjerte sitt for et stigmatiserende samfunn? Alle, kan en eller annen gang i livet bli utsatt for vold. Barna våre også. Det er viktig å tenke på. I det øyeblikket vi tror at det kun er de ressurssvake og de sosialt dårlig stilte som utsettes for vold, tar vi styggelig feil. Vold kommer i mange forskjellige bekledninger, men gjør akkurat samme skade. Stigmatisering innebærer å tillegge et individ eller en familie negative egenskaper, på bakgrunn av ett bestemt kjennetegn. Eksempelvis vold. Et stigma betyr et merke. Opplever vi for eksempel at en voldsutsatt familie stemples avvikende, i forhold til det allment forventede, vil vi tvinge volden til å spille en rolle som avviker fra det normalt aksepterte. Jeg personlig, tror at vold i nære relasjoner må aksepteres som det det er - nemlig et av Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem. Et problem som gjør mange mennesker så syke, at de får store problemer med å fungere normalt i livet. Et problem som kan få kloke og erfarne mennesker til å oppsøke voldelige relasjoner. Et problem som kan få oppegående og ressurssterke mennesker til å slå barna sine, selv om de vet hvordan det føles å være nettopp det barnet som blir slått. Jeg tror at vi som samfunn, kan gjøre det enklere å stå frem. Enklere å få hjelp. Vi må akseptere at det å bli utsatt for vold, ikke er så annerledes fra å oppleve sykdom. Voldsutsatte mennesker kan ikke noe for det. De har ikke provosert frem volden. De har ikke valgt å bli sviktet av mennesker de elsker.

 


 

 

Voldsproblematikken er så inngripende, at det kan være vanskelig å se sammenhengen klart og tydelig. Vold stenger nemlig dører. Blant annet stenger vold dører til arbeidslivet. Å være i arbeid er verdifullt. Arbeid gir uavhengighet, sikkerhet, sosial tilhørighet og ikke minst selvsikkerhet. Kvinner som utsettes for vold, er i stor grad stengt ute fra arbeidslivet og mister ofte de nevnte godene. Dette kan naturligvis dreie seg om menn også. Vold stenger likeledes dører til full samfunnsdeltakelse. Vold gir dårlig helse, både fysisk og psykisk. Ikke bare hindrer volden i å stå i arbeid, den gjør også den øvrige deltakelsen i samfunnet vanskelig. Og her har vi som samfunn en stor jobb å gjøre. Hvem har vel ikke tittet over gjerdet til naboen og tenkt, at det slett ikke er så rart at de sliter når vedkommende ikke er i jobb, men aldri spurt seg hvorfor. At det ikke er så rart, at nabobarna ikke aksepteres av de andre barna, ettersom de ikke er like godt kledd og kanskje litt sære. Hvem har vel ikke tittet på aleneforelderen i barnehagen og tenkt, at femti kroner til en sommerfest slett ikke er noe å mase om, forutsatt at man er i jobb naturligvis. Hvem av oss har ikke forsøkt å forklare for seg selv, at det som foregår hos de andre, er en konsekvens av egne valg? Forestill deg et lite øyeblikk, at du blir slått og herjet så kraftig med, at det ikke lar seg gjøre å dukke opp på jobb med de spor volden har etterlatt seg. Forestill deg, at du ikke har fem øre i lommeboken, ingen sted å ta veien og et stort behov for å bli, ettersom du må forhindre at barna dine opplever det samme. Deretter skulle jeg ønske meg, at du forestilte deg det samme familielivet, fra et barns perspektiv. Vi må snakke om det. Vi må forstå det. Vi må bli mer solidariske. Vi må bare ikke glemme å åpne opp for det. Vi må stå sammen - for sammen er vi sterke.

 

Jeg mener Røde Kors er inne på noe viktig. Vi må lære barna våre, at ikkevoldelig konfliktløsning er den eneste konfliktløsningen vi aksepterer. At avviket må jobbes med, ikke fordømmes. Jeg tror bestemt, at barn lærer langt raskere enn vi voksne gjør og de aksepterer nye holdninger langt enklere. Dersom vi lærer barna våre selvbeherskelse og aksept for mer enn bare det vi kan forstå, hjelper vi dem med å samhandle på en langt bedre måte. Vi må lære dem å forstå, at livet er mer enn vi kan se med det blotte øyet. At vold er en skjebne ingen velger, men som kan forurense det fine og uskyldige i oss. Vi må lære barna våre empati. Den sørgelige forutsetningen er imidlertid, at vi selv er utstyrt med empati. I kommentarfeltene til filmsnutten Røde Kors har presentert, uttaler voksne mennesker, at det å blande barnereglen med vold er uakseptabelt. At det gir assosiasjoner de ikke ønsker seg. At videoen ble oppfattet som spekulativ og at den slett ikke handler om vold. Hvordan kan vi overhode ønske å skille barna som leker og synger, fra barna som er ulykkelige og utsatt for vold? Det er jo ofte de samme barna. Det er, som jeg oppfatter det, vi voksne som stigmatiserer og gjør det så utrolig enkelt at volden får anledning til å lukke dører. I kommentarfeltet sto det at filmen er smakløs og stigmatiserende. At barnereglen, etter å ha sett denne filmsnutten, vil være forurenset. Jeg derimot, synes det er supert, dersom vi neste gang vi synger barnereglen, ser litt rundt oss og smiler litt ekstra til barnet vi egentlig har lyst til å vende oss bort fra. Vi vet ikke hva det gjennomgår, men vi bør tilby det vår sympati. Vi bør tilby barnet den samme plassen i samfunnet, som vårt eget barn. Vi bør faktisk tenke på hvordan vi hadde ønsket at vårt eget barn ble møtt, dersom det ble utsatt for, eller vitne til vold. Jeg er nemlig tilbøyelig til å tro, at det er vi voksne som lærer barna å fordømme det som avviker fra det vi velger å se på som normalt. At det er vi voksne, som lærer dem å stigmatisere. Jeg er av den oppfatning, at vi voksne, like godt som barna, kunne trenge undervisning i ikkevoldelig konfliktløsning og hvordan vi kan åpne dørene for de voldsutsatte, i stedet for å la volden lukke dem.

 

Foto: Christine Haugsten Ellefsen



Slå på ring slå på ring, slå på hvem du vil, slå på kjæresten din om du vil.

 

Trenger du juridiske råd? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

 

Fosterhjemmets skyggeside

De trygge og gode rammene, skulle altså vise seg å bestå av ondskapsfulle og grådige lyster, som fikk friheten til å utfolde seg i flere år. Tortur kaller vi det, når det skjer hjemme hos foreldrene. I andre relasjoner også, for den del. For å fjerne enhver tvil, så er jeg helt enig. Jeg er bare så usikker på hva jeg skal kalle sviket og torturen et barn må gjennomgå, etter å ha blitt flyttet fra et sviktende hjem, til et fosterhjem, for deretter å se ondskapen i hvitøyet. Hjertet mitt brister for jenta aktuell i nyhetsbildet.

 


 

Hver gang jeg skriver om fosterhjemmets "downside", om det er i sammenheng med det biologiske prinsipp, eller om det er i forhold til Barnevernet, så er det mange som føler seg provosert. Det er jo en veldig god ting, sier mange og påpeker at det sjelden innebærer negative konsekvenser. Jeg har alt i alt fått flere kritiske meldinger, særlig fra mennesker som tilbyr sviktede barn et fosterhjem selv. Jeg vil på dette punkt understreke, at fosterhjem stort sett og heldigvis, er en undervurdert berikelse på sviktede barn, som ikke kan bo hjemme hos egne foreldre. Jeg er full av beundring og velsigner muligheten disse barna i de fleste tilfellene får. Dog synes jeg at der systemet svikter, bør man kunne sette fingeren på det også. Jeg oppfatter faktisk at vi har en plikt til det. De aller fleste fosterhjem bistår med trygge og kjærlige omgivelser. De fosterhjemmene som ikke gjør det, er ikke bare et stygt brudd på kontrakter, lover og regler, men også på samfunnets løfte til barna. Det er menneskelig å feile, sier de feilbarlige. Klart det er, men det høres bare så overfladisk ut. Menneskelig å feile. Si det til jenta som ble voldtatt og seksuelt misbrukt av fosterfaren sin, fra hun var 12 år til hun var 15. I tillegg ble hun filmet med spionkamera, mens hun dusjet og gikk på toalettet. Hvilke forklaringer kan vi tilby denne jenta? Ikke bare sviktet av sine egne, men også i den "trygge havnen" et fosterhjem skal utgjøre for et barn.

 

Media kan opplyse om at retten i skjerpende retning, vil vektlegge den kynisme og mangel på empati den tiltalte har utvist. Like fullt er det utført uopprettelig skade. En grunnleggende tro på menneskeheten er ødelagt. En tillit, som denne jenta har vært helt avhengig av å vise systemet, er hjerteskjærende misbrukt. Hvem skal ta ansvaret for det?

 

Kommunen, som hadde ansvaret for jenta som ble plassert i hjemmet til mannen som grovt forgrep seg på henne, sier de er veldig lei seg for det som har skjedd. Tro det eller ei, det er jeg også. Inderlig lei meg. Like fullt forklarer kommunen, at de ikke kan uttale seg om situasjonen ble ansett som uheldig på det tidspunktet hun ble plassert der. De skal imidlertid gå gjennom saken og finne ut hvordan dette kunne skje. Det samme kunne jo biologiske foreldrene forsøkt å si, etter at et barn tortureres i deres omsorg. På spørsmål om hvordan jenta kunne bli plassert i dette hjemmet, svarer kommunen, at når kommunen får et omsorgsovertagelsesvedtak, så er det BUF-etat som hjelper dem med å finne fosterhjem, og at Barnevernet stort sett forholder seg til deres tilbud. Det er altså det som ble gjort i dette tilfelle også. Kommunen stolte på at BUF-etat har undersøkt og klarert fosterhjemmet. Jeg kan ikke hjelpe for det, men tanken som slår meg, er om institusjonene overhodet kommuniserer direkte med hverandre. Det bodde nemlig ytterligere fosterbarn fra andre kommuner, sammen med denne fosterfaren. Gutten det dreier seg om, ble først flyttet etter at straffesaken var avsluttet. Med andre ord, har det vært flere aktører som har stolt på at BUF-etat har foretatt de nødvendige vurderinger i forkant. Kommunen kan imidlertid ikke uttale seg om dette. Ikke om barnet skulle vært tatt ut av hjemmet tidligere heller. De er mest opptatt av å evaluere i ettertid, for å se om noe burde vært gjort annerledes. Ingen kan svare på de åpne spørsmålene. Jeg skulle så ønske det var noen som kunne det. Spesielt ovenfor den misbrukte og sviktede jenta.

 


 

På sikt, kan kanskje noen fortelle hva som skjedde. Fylkesmannen vil nemlig åpne tilsynssak og granske grundig, for å finne ut om barnevernet i kommunene har fulgt regelverket. Det blir alltid opprettet tilsyn i så alvorlige saker. Barnevernloven har nemlig flere bestemmelser om hvordan kommunene skal følge opp barn i fosterhjem, for at de skal ha det trygt og godt. Barnevernloven oppstiller forøvrig også regler om tilsyn med barn i fosterhjem. Kommunen der fosterhjemmet ligger, har ansvaret for å føre tilsyn med at det enkelte barn får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet. Videre er kommunen gitt et helhetlig ansvar for planlegging, gjennomføring og oppfølging av tilsynet. Kommunen har ansvaret for at tilsynet blir utført på en forsvarlig måte, og har ansvar for at de som skal utøve tilsynet gis nødvendig opplæring og veiledning.

 

Som alltid, vil Barnejuristen påpeke at Barnevernet stort sett gjør fantastisk arbeid og redder mange liv. Likevel kan vi ikke la dette gode arbeidet åpne for grove feil og mangler. Kunne jenta, som på det groveste er fornedret og torturert, vært reddet? Ja, jeg sier torturert. Når barn misbrukes på andre arenaer, er vi enige i ordbruken. Selv der det ikke er opprettet tillitsforhold av dette kaliber, etablert gjennom et system som skal ha barnas beste i tankene. Fosterbarn har nemlig ikke noe valg, de utvise en stor porsjon tillit. De er helt avhengige av det. For disse barna skal jo fosterhjemmet være redningen.

 

Jenta det er snakk om her, har imidlertid gitt tydelige indikasjoner på at fosterfaren ikke er tilliten verdig. Hun har ved flere anledninger rømt fra fosterhjemmet, uten å tørre å fortelle hvorfor. Men med tanke på ordlyden i barneloven, om at kommunen har ansvaret for å føre tilsyn med at det enkelte barn får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, er det plass til både tvil og sterk kritikk. Barn som har det bra, rømmer ikke.

 



 

Barnejuristen er en sterk tilhenger av å flytte barn ut av det egne familieforhold som ikke fungerer, men synes prinsipielt, at fosterhjemmet faktisk må være en verdig erstatning. I dette tilfellet kan man jo bare spekulere, dog skal det erfaringsmessig ganske mye til før det kan bli enda verre enn for den omtalte jenta. Det er en uheldig utvikling, dersom fosterhjem ikke kan tilby langt mer enn foreldrene som fratas barna sine. Vi sier ofte, bare ett overgrep er ett overgrep for mye. Men vi sier det gjerne nettopp i de omgivelsene vi forventer at barna mottar omsorg og kjærlighet. Hos foreldrene. Kan vi ikke forvente det samme i et fosterhjem? Dersom det eksisterer andre forventninger til fosterhjemmene, andre regler og andre unnskyldninger, vil vi stå i fare for å erstatte overgrep med nye overgrep. Det vil ødelegge ethvert potensialet for å redde de små sjelene. Morgendagens helter. Barna våre. For også de sviktede barna der ute er våre. Vårt ansvar, som samfunn.

 

Jeg heier på Barnevernet, der de redder svake små, som aldri fikk en rettferdig sjanse. Jeg tar meg imidlertid også den rett til å se kritisk på de tilfellene, der de svake små gjennom Barnevernet på nytt blir sviktet. Fosterhjemmenes skyggeside altså. Det har ikke barna våre fortjent. Ingens barn har fortjent det.

 

Med det ønsker jeg deg en fortsatt fin søndag, ta vare på deg selv, familien og ikke minst barna!  <3

 

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

Gir du barnet ditt ørefiker og ris på baken? Eller lugger og klyper du?

Foreldre har et ansvar rundt egne barns oppdragelse, men har på ingen måte lov til å utsette dem for vold. Hvor går egentlig grensene mellom hva som er tillatt og hva som rett og slett er ulovlig? Når blir oppdragelse til vold? Omsorg og kjærlighet er en del av oppdragelsen, likeledes veiledning og beskyttelse, men i det beskyttelsen hindrer barna i å mene hva de vil, bestemme hva de ønsker å tro på eller mangler privatliv, er det sannsynlig at oppdragelsen krysser en grense. Da går oppdragelsen utover barnas rettigheter og blir mer skadelig enn beskyttende. Irettesettelse og rådgivning er også en del av oppdragelsen, men i det irettesettelsen innebærer fysisk avstraffelse, er det temmelig sikkert at oppdragelsen har krysset grensen til vold.

 


Foto: Loic Venance, AFP

 

Hvor vanlig er det på verdensbasis at foreldre slår barna sine? Og hvilke konsekvenser har det? Forskning viser at foreldre som slår, stort sett har gode intensjoner. Dog har forskning avslørt, at vold aldri har positiv effekt. Ikke en gang i oppdragerøyemed. Fysiske avstraffelser av barn er med andre ord aldri positivt. Likevel blir altså fysiske avstraffelser hyppig brukt i barneoppdragelsen. Tjueni land i verden har innført en lovgivning som forbyr enhver bruk av fysisk avstraffelse og vold mot barn. Norge er ett av disse landene. Majoriteten av verdens land, tillater imidlertid fortsatt foreldre å bruke fysiske avstraffelser og vold mot barna, så lenge dette ikke fører til fysiske skader. På verdensbasis har det i de siste 30 årene pågått en aktiv debatt om hvorvidt bruk av vold i oppdragelsesøyemed bør tillates eller ikke.

 

Hvor går grensen fra oppdragelse til vold? Fysisk avstraffelse av barn som er av en slik art at handlingene enten skader, skremmer, smerter eller krenker, kan etter min mening kalles vold. Vi snakker blant annet om ørefiker, ris på baken, klyping, smekk over fingrene eller lugging. Tradisjonelt sett ble slike handlinger kalt korporlig avstraffelse, og når de som utfører handlingene får bestemme ordbruken, blir fysisk vold ofte bagatellisert og ufarliggjort. Ord som klaps eller dask anvendes ofte og språket blir særdeles viktig, ettersom det kan tilsløre det som egentlig foregår. Skadelig praksis kan således legitimeres og fortoner seg dernest som harmløse handlinger. Det gagner ingen, aller minst barna.

 

Professor Murray Straus ved universitetet i New Hampshire, er en av verdens fremste forskere på bruk av fysisk avstraffelse i barneoppdragelsen. I følge Straus, Gelles & Steinmetz´forskning, bruker 94% av alle foreldre i USA korporlig avstraffelse i oppdragelsen av barna sine. Den mest utsatte gruppen for korporlig avstraffelse er faktisk barna mellom 2 og 4 år. Allerede når de er 24 måneder gamle, vil 85% av dem oppleve vold fra foreldrene. I 50% av disse tilfellene vil den fysisk avstraffelsen skje så ofte som tre ganger i uken eller oftere. 27% av foreldrene bruker gjenstander i utførelsen, som linjaler, kjøkkenredskap eller belter. Disse foreldrene slår fordi det er "nødvendig", og fordi de tror at det ikke er skadelig. Men de slår også i uvitenhet, sies det. 

 

Sett ut fra et norsk ståsted er dette rystende. Vi vet at tilsvarende tall er langt lavere her til lands, heldigvis. Likevel er de altså for høye. 25% av norske foreldre bruker fysisk avstraffelse overfor barna sine. Dr. Straus har lenge vært svært opptatt av hvordan en nasjon kan opprettholde en slik omfattende voldspraksis overfor den oppvoksende generasjonen. Han mener det er to myter som bidrar til dette. Amerikanske foreldre slår barna sine fordi de tenker at fysisk avstraffelse er effektivt, og fordi de tror at barnet ikke tar skade av det. Straus har sett nærmere på disse mytene gjennom sin forskning. Først gjorde han et omfattende kontrollert eksperiment, der han så på hvor virksom fysisk avstraffelse er sammenlignet med det å gi barn rolig og verbal irettesettelse, eller å rett og slett overse oppførselen man ville korrigere. Resultatene viser med overveldende tydelighet, at det ikke er bedre eller mer virkningsfullt å avstraffe barn fysisk. Det finnes forøvrig heller ingen annen forskning som noensinne har bekreftet at fysisk avstraffelse er bra, eller bedre enn andre oppdragelsesmetoder. Hvorfor slår vi barna våre da?

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox

 

Oppdragervold kan deles inn i to hovedkategorier, nemlig den instrumentelle og den impulsive oppdragervolden. Den instrumentelle er i utgangspunktet kontrollert og den har en intensjon. Den utøves for å korrigere og kontrollere barns adferd. Den impulsive volden er derimot spontan, ukontrollert og styrt av sterke følelser, som sinne, frustrasjon og aggresjon.

 

Frem til 1972 hadde foreldre rett til å benytte fysisk straff i barneoppdragelsen. I 1972 ble loven om foreldres refselsesrett opphevet gjennom endringer i straffeloven. I 1987 ble bruk av fysisk straff ulovlig gjennom endringer i Barneloven § 30, "lette klaps over hånden eller buksebaken som en spontan reaksjon godtas, mens ørefik og annen mer markant avstraffelse er forbudt". I 2010 fikk Barneloven en bestemmelse som tydeliggjorde at barn ikke skulle utsettes for noen form for vold, heller ikke om det skjer i barneoppdragelsen.

 

Den bevissthetsendringen som har skjedd rundt fysisk straff og barneoppdragelse, har utvilsomt gått raskere i Norge enn i mange andre land. I Sverige også. Dette kan nok ses i sammenheng med at befolkningen i både Norge og Sverige har levd under forhold preget av langt større sosial, økonomisk og kulturell frihet, enn mange andre land. Dermed har også befolkningen her, hatt større mulighet til kritisk å vurdere og endre sin oppdragerpraksis. Dog har det manglet presedens på området. I 2014 ble imidlertid en far dømt til ett år og seks måneder i fengsel, etter å ha kløpet, dyttet og truet to av døtrene sine over et tidsrom fra 1999 til 2011. De to jentene som ble utsatt, skal ha blitt slått i ansiktet med flat hånd og over munnen, ved ett tilfelle sprakk leppe til den ene jenta. Han skal også ha hatt voldelige og spontane sinneutbrudd. Faren anket saken inn for Lagmannsretten i 2015, som reduserte straffen til ett års fengsel. Straffeutmålingen ble så av påtalemyndigheten anket til Høyesterett, og de fem høyesterettsdommerne var enige i å øke straffen til ett år og tre måneder. I domspapirene skriver en av høyesterettsdommerne, at retten ikke hadde tidligere dommer å lene seg på, da de skulle vurdere en passende straff. Høyesterett konkluderer imidlertid med, at "dommen gir veiledning for straffenivået i saker om "oppdragervold"". Det meste av den voldelige oppførselen til den voldsdømte faren, har vært hans måte å oppdra døtrene sine på. 

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox

 

Riksadvokaten ba nylig om, i et rundskriv, at politi og påtalemyndighet skal etterforske vold og overgrep mot barn grundig og at straffenivået skal skjerpes kraftig. Riksadvokaten er dermed opptatt av at både påtalemyndighetens påstand om straff og domstolens dommer, står i forhold til den nye og strengere strafferammen. I praksis betyr det betydelig strengere straffer. Dog er det avgjørelsene i Høyesterett som sender signaler både til de øvrige domstolene og påtalemyndigheten, om hva som er å anse som riktig straff. Dermed er det viktig at voldshandlingene både i tiltale og under bevisførsel, blir belyst på en måte som legger til rette, slik at Høyesterett får et godt grunnlag til å normere straffenivået.

 

Heldigvis har riksadvokaten alltid vært på barnas side, for per i dag, er vold og overgrep mot barn det største samfunnsproblemet vi har i Norge. Mange av oss reagerer på lave straffer, viktigheten av å følge opp de tydelige signalene som er sendt, er dermed større enn noensinne.

 

Det er utvilsomt mange typer vold og grensene kan som vi så av dommen ovenfor, være flytende. Grov fysisk vold mot barn, kan i verste fall føre til alvorlige skader, funksjonstap eller død. Psykisk vold, i form av trusler, skriking, ydmykende og sårende ord, oppleves ofte skremmende og er skadelig for barn. Det kan med andre ord ikke finnes tvil. De resterende 25% av landets befolkning som utøver oppdragervold, må umiddelbart slutte med det. Gir du barnet ditt ørefiker og ris på baken? Eller lugger og klyper du? Da har oppdragelsesmetodene dine uten tvil passert grensen til vold, og det du driver med er straffbart. Søk hjelp, for barnas skyld. Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, sa Astrid Lindgren en gang, så kommer manerene av seg selv. Jeg tror personlig, at Astrid Lindgren var inne på noe.

 

 

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Fra krigen, til et helt nytt helvete på norsk jord

Snakk om å sparke noen som ligger nede. Her skal vi som en fredelig nasjon, tilby trygge og fredelige rammer for barna som har opplevd å miste alt. Mange av dem har mistet absolutt alt. Foreldre, søsken, tanter og onkler, bolig, venner og kjente omgivelser. Utrygge, men med store forventninger i øynene, er de blitt fortalt at dette kan bli en ny start på livet, som hittil ikke har behandlet dem på en anstendig måte. Norge skal gi dem muligheten til å sove om natten, uten at bombene smeller så faretruende rundt ørene deres. Helt uventet er det andre farer som møter dem, i det løfterike landet. Søvnen kommer ikke så enkelt om natten likevel og farene lurer fremdeles.

 


Foto: Shutterstock

 

Det er ikke bombene som truer, når mørket legger seg. Sengene er myke og gode. Magen er mett, men redselen finner ikke ro. Det er nå mennesker barna har fattet tillit til og som har gitt inntrykk av å være deres venn, som er den nye fienden. På et asylmottak i Agder er asyllederen siktet etter straffelovens § 304. I stedet for å stå ved løftet om trygghet og ivaretagelse, fremkommer det at han fra 2013 til 2016 forgrep seg på hele 15 barn ved asylmottaket. Barna er helt nede i ti års alderen. Han er siktet for seksuelle handlinger mot barn under 16 år. To av barna asyllederen skal ha forgrepet seg på, var riktignok over 16 år, selv om jeg på ingen måte synes tilliten er noe mer opprettholdt av den grunn. Fra krig til helvete. Fra utrygghet, til bunnløs svikt.

 

Den siktede, har i flere år jobbet tett med asylsøkere i en lederfunksjon. Han nekter straffeskyld for seksuelle handlinger mot barna under 16 år. Det er ikke så enkelt å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd, ettersom politiet i Agder holder kortene tett til brystet, for å skjerme etterforskningen. En politiadvokat har likevel gått ut med informasjon vedrørende barnas alder, nemlig det faktum at de fleste barna er under ti år. Det fremkommer også, at siktede ble pågrepet i februar og at mye fremdeles er uavklart. Det legges i tillegg lokk på om barna har vært i et avhengighetsforhold til siktede. Kan det egentlig herske noen tvil om det? En asylleder på et asylmottak og et avhengighetsforhold? Hvordan kan det ikke foreligge et avhengighetsforhold? Fremdeles er ingen dømt i saken, men der det er røyk, har det gjerne vært ild. Barn lyver sjelden om overgrep.

 


Foto: Kristian Helgesen / VG

 

Redd Barna var tidlig på banen og advarte mot denne type problematikk, nettopp fordi barn på flukt, i utgangspunktet er en sårbar gruppe som trenger gode trygge rammer og ivaretagelse. Redd Barna foreslo allerede for et par år tilbake, at det burde ha blitt gjort noen grep på mottak der barn bor, for eksempel, at det er nok folk på jobb og at disse læres opp i forhold til seksuelle overgrep. Ikke minst forebygging. Men det må jo selvfølgelig skje noe først. Det ser ut til at det kjennetegner samfunnet vårt i dag, etterpåklokskap og brannslukking. Barn fortjener så veldig mye mer. 

 

Veldig ofte, tenker jeg at vi mennesker egentlig er gode i hjertene våre. Er vi ikke det da? At vi umulig kan være i stand til å utføre de skrekkelige ting vi daglig leser om i media, med mindre vi har blitt utsatt for grusomme ting selv. Men er det i så tilfelle en legitim unnskyldning? Klarer vi ikke å skille det gode fra det onde, fordi om vi har opplevd inngripende ting? Joda, et eget og omfattende tema. Men det som faktisk sjokkerer meg aller mest, er at mennesker som står i arbeidsforhold som utvilsomt gir en indikasjon av samfunnsengasjement og godhet, faktisk klarer å svikte den grunnleggende godhet så inngående. Er vi slett ikke så gode i hjertene våre som vi vil ha det til? Ønsker vi bare å vise oss frem? Eller skyldes det enkeltstående og alvorlige brist, nettopp  i den grunnleggende og iboende godheten vi mennesker forhåpentligvis er utstyrt med? Er det fremdeles lov å være optimistisk? Jeg personlig, tror at optimisme, samhold og engasjement er fremtidens viktigste egenskaper. Sammen er vi nemlig sterke. La oss vise frem det gode og jobbe mot det onde.

 

Noen tanker fra Barnejuristen en søndag formiddag! Ha en fortsatt fin uke, ta vare på hverandre og ta vare på barna. <3

 

Trenger du, eller noen du kjenner, juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Åpning i munnen, vaginalt og analt.

Det er jo bedre enn å gi seg i kast med virkelige barn, sier noen. En soleklar forberedelse til seksuelle overgrep på barn, sier andre. Vi skal ikke fordømme, mener noen av de lærde. Heng dem, roper de skremte. Ja, jeg snakker om de seksualiserte sexdukkene, som justisministeren lover å forby. Sist mandag ble det kjent at Tollvesenet på Gardemoen tilsammen har beslaglagt 23 svært naturtro sexdukker, siden høsten i fjor. Det levner ingen tvil om hva dukkene er ment til å brukes til, de fremstiller barn helt ned i fem-seks års alderen og de har åpninger, både i munnen, vaginalt og analt.

 



 

Norske menn fra hele landet har bestilt seksualiserte dukker som ser ut som barn. Man antar at menn som bestiller disse dukkene har begått overgrep mot barn, eller vil komme til å gjøre det. Barneimitasjonene dukket opp i kontrollhallen på Gardemoen flyplass allerede i Oktober. Mottakerne av disse dukkene bor over hele landet. Både politiet og Tolletaten frykter at dette kan være uttrykk for en ny trend og at det både er potensielle overgripere og de som allerede har forgrepet seg på barn, som bestiller nettopp disse dukkene. Flere av de norske mennene som har bestilt de seksualiserte dukkene, er nemlig tidligere dømt for seksuelle overgrep. Andre har ikke vært kjent av politiet tidligere.

 

Psykologekspert Pål Grøndahl har forsket mye på overgrep mot barn, og har uttalt at dukkene kom overraskende på han. Han hadde ikke hørt om dette før og sier at virkeligheten ofte overgår fantasien. Med det mener han visst, at det ikke umiddelbart kan slås fast at dukkene må være et springbrett for overgrep mot barn. Han presiserer at han ikke kjenner til forskning om dette fenomenet, men at han har gjort seg opp noen tanker om hvem som går til de skrittene å bestiller naturtro og seksualiserte dukker, helt ned i femårs alderen og hvorfor de gjør det. Han mener at noen bestiller dukkene for å leve ut sine lyster uten å begå overgrep, at de vet det ikke er lov å ha seksuell omgang med barn og får dermed utløp for sine behov gjennom dukkene. Grøndahl går til og med så langt i sitt resonnement, at han tror at dukkene, i likhet med dyrekopier som bestilles kun med seksuell motivasjon, kan virke forebyggende. At kjøperne av disse omstridte imitasjonene, skjønner at denne seksualiteten ikke kan leves ut og at nettopp i disse tilfellene, kan dukkene fremstå som noe positivt. At det for noen til og med kan bli en stopper. Barnejuristen stiller seg tvilende til denne uttalelsen og mener at våre barns skjebne står på spill. Her må det faktisk gjøres noe.




 

Kripos på den annen side, mener det er grunn til å straffeforfølge import av disse dukkene, og det vises til straffelovens § 311, som forbyr seksualisert fremstilling av barn. Situasjonen er imidlertid helt ny for det norske rettssystem og dermed heller ikke prøvd for domstolene. Meningene er derfor mange. Noen reiser tvil om at mottakerne av disse dukkene overhode kan domfelles, siden det ikke dreier seg om ekte barn. Er vi virkelig blitt så liberale her til lands? Er det greit å forberede seg, eller teste om man får lyst til, å fullføre et reelt overgrep på et virkelig og ekte barn? Eller er det ikke det bestilleren av produktet gjør? Kan vi utelukke faren for det? Er dette overhode noe det norske samfunn kan akseptere?

 

Alle historier starter et sted. For en god del år siden dukket den såkalt barnepornografien opp. På tross av at det ikke har noe med pornografi å gjøre, snarere tortur av barn, ble det altså hyppig kalt barnepornografi. Bare det, kan oppfattes som legitimerende og alarmerende. Dog var det mange som mente, at det måtte være bedre at menneskene i tvil om de hadde tendensen til seksualisert barnemisbruk, fikk betrakte ugjerningene på film, isteden for å leve det ut. Men hva skjer med oss normale mennesker når vi ser på deilige matretter og magen rumler av sult? Er ikke det noe vi alle kan relatere oss til? Jo, de færreste av oss lar være å spise. Et dårlig eksempel sier du? Mat trenger vi jo alle for å eksistere. Ja vel sier jeg, forestill deg ei stor og saftig bløtkake da. Vi kan godt legge til et nytt parameter, du er stappmett. Likevel klarer du å ta til deg et gedigent stykke bløtkake. Det kan godt være, at noen mennesker klarer å styre seg etter å spist seg mette i utgangspunktet. Men vi kjenner da alle til fenomenet, og har alle klart å forsyne oss med mer enn vi trenger. Ingen trenger sex med et barn, i tillegg er det ulovlig. Det å betrakte misbruk av barn på film, vil på veldig mange med en slik legning, ha en fristende og opphissende effekt. Vi har sett følgende av "barnepornografien" eller barnetorturen, som jeg velger å kalle det. Den har vært med på å normalisere ugjerningene, i det minste i spesielle miljøer. Problemet den gang, ble å definere hva "barneporno" egentlig er, for deretter å kunne straffeforfølge det. Innlemmet i den norske straffeloven ble ulike former for befatning med barnepornografi ulovlig, og barnepornografien ble definert som "kjønnslige skildringer i rørlige og urørlige bilder hvor det gjøres bruk av barn, noen som må regnes som barn eller noen som er fremstilt som barn" (den gamle straffeloven § 204 første ledd bokstav d). Det ble altså straffbart å produsere, innføre til eget bruk, besitte, overlate til en annen eller mot vederlag gjøre seg kjent med.

 

Hva skiller så forbudet mot å være i befatning av seksualisert materiale med barn, til å forby seksualiserte barnedukker? Dersom man bestiller en svært naturtro dukke, som fremstiller et barn på fem-seks år og benytter seg av denne på seksuelle vis, gjør man noe ulovlig? Vil det bety at vedkommende kommer til å gjøre noe ulovlig? Eller er det bare våre tanker rundt hva som kan komme til å skje, vi ønsker å straffeforfølge?

 


 

Kripos ser svært alvorlig på beslagene som er foretatt, og sier at utformingen av dukkene tyder på at de som bestiller har en seksuell tiltrekning til barn. Videre er det en klar melding om, at det aller viktigste og den høyest prioriterte oppgaven til politiet i denne anledning, er å verne barna mot seksuelle overgrep. Kripos oppfatter at seksuell omgang med dukkene, vil bryte ned barrierene mot nettopp å begå overgrep mot barn. Dette innebærer at Tolletatens samfunnsansvar blir å anmelde forsendelsene. Begrunnelsen for dette, er at menneskene som sitter på nettet for å bestille en av de naturtro dukkene, tar et bevisst valg. Dette valget, vil igjen kunne medføre at barna våre står i fare for å erstatte dukkene på et eller annet tidspunkt. Det anses dermed, som at en slik bestilling i aller høyeste grad kan være straffbar eller også føre til andre straffbare forhold. Justisministeren vi nå om nødvendig endre lovteksten, slik at et forbud blir hevet over enhver tvil. For å oppnå det, må dagens bestemmelser granskes og eventuelt endres til å omfatte denne type virksomhet også. Justisministeren har heldigvis slått fast, at han ønsker dette forbudt. Dette er gode nyheter, i forhold til den faren bruken av seksualiserte sexdukker anses å være for barna våre. Barnejuristen er veldig glad for at dette fenomenet tas på ramme alvor.

 

 

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Mor uten mann. Far uten barn.

Single kvinner utsetter partnerjakten og får barn ved hjelp av donor. Er det fremtidens familie? Spørsmålet stilles på forsiden av marsutgavens Innsikt fra Aftenposten. Jeg tenker at det er mange nyanser ved spørsmålet som kan belyses, men det jeg opplever som det viktigste aspektet, er hvordan vi som samfunn har kommet dit. Hva får flere og flere kvinner til å etablere en familie uten en mann? Har det en sammenheng med den nye likestillingskampen?

 

Sverige fikk for snart et år siden, i april 2016, en ny lov som tillater assistert befruktning for landets enslige kvinner. I en velferdsstat som i årtier har kjempet for likestilling og selvstendighet, har denne samfunnsendringen skjedd uten særlige motsetninger. Tidligere måtte kvinnene som ønsket seg barn, men manglet en mann, reise til utenlandske klinikker som utfører prøverørsbefruktning eller ty til private sæddonorer. Den nye loven må sies å anerkjenne et mer likestilt syn på nye typer familiekonstellasjoner. Men er det virkelig det vi søker? Nye familiekonstellasjoner? Den katolske kirken har fra et grunnsyn om at et barn burde være resultatet av ekteskap mellom mann og kvinne, kritisert den nye loven. Politikerne har satt spørsmålstegn ved velferden for et barn som vokser opp uten far, mens andre kritikere har angrepet kvinnen, med at dersom hun ikke evner å ha et forhold til en mann, vil hun heller ikke kunne fostre opp et barn alene i 18 år. Dog har altså lovendringen blitt sett på som en naturlig følge av utviklingen i det svenske samfunnet. Antallet kvinner som har besluttet å bli enslige mødre har en rask økning, akkurat som i Danmark, som vedtok en lignende lov i 2006. Dette innebærer at stadig flere kvinner oppdrar sine barn uten en mann.

 

 

Hvorfor velger egentlig kvinner å få barn alene? Flere kvinner som er intervjuet, svarer at de rett og slett koblet fra hverandre dette med forhold og dette med barn. De mente at de kunne treffe en livspartner helt uavhengig av alder, det er ikke aldersbetinget, på sammen måte som det å få barn. Stresset med å finne den perfekte partneren først, eller bare nøye seg med nest best, forsvant. Noen mente til og med at det å få et barn alene, forandret den negative statusen til alenemødre. Kvinner har bare et begrenset tidsrom på å få barn, men resten av livet på å treffe mannen i sitt liv.

 

Hva ser en kvinne etter, når de leter etter en mann? Hvorfor er det så vanskelig? Forskeren John Gottmann uttaler at det er én egenskap absolutt alle kvinner ser etter i en mann. Det kvinnen vil ha, er nemlig det samme som det mannen vil ha. I over 40 år har han forsket på hvorfor menn og kvinner oppfører seg slik de gjør mot hverandre, hva som tenner dem og hva som frastøter dem. Han har til og med skrevet en bok om det. Hans funn har gjort han og hans kone, psykoterapeuten Julie Schwartz, til toneangivende på sitt forskningsfelt. Den pensjonerte psykologiprofessoren er også kjent for å snakke rett fra levra. Han sier det er på tide at mannfolk bretter opp skjorteermene og forstår hva kvinner ønsker og trenger fra dem. Bokens tittel er om mulig enda klarere "The Man´s Guide to Woman". Etter å ha observert, forsket og sammenstilt forskning over tiår, har Gottmann kommet frem til at det er en avgjørende egenskap alle kvinner ser etter i en mann. Pålitelighet. I det ligger naturlig nok, at du er det du sier du er, og gjør det du har sagt du skal gjøre. Du er tilregnelig og forutsigbar, skriver Gottmann i boka. De to tingene kvinner klager mest på, er nemlig at partneren aldri stiller opp for henne, og at hun ikke får nok nærhet. I tillegg liker kvinnene at fedre engasjerer seg i barna. De to tingene menn klager mest på, er for mye krangel og for lite sex. Igjen, kan dette spores tilbake og delvis løses ved å oppføre seg mer pålitelig, mener forskeren. Når menn "fininnstiller" seg på kvinnens bølgelengde, blir det mindre krangel, hyppigere og bedre sex og mindre ensomhet for både menn og kvinner, sier Gottmann.

 

Dersom man skal tro forskningen til Gottmann, kan menns manglede pålitelighet være en av grunnene, til at kvinner gir opp å finne livspartneren å få barn med? Dersom man har kysset en del frosker, latt håpet få fritt spillerom og tatt sjansen gang på gang, er kanskje det å stifte familie med en som ikke deler ens egen livsfilosofi risikabelt? Et lite blikk i vennekretsen, i nærmiljøet, for ikke å snakke om på familievernkontorene og i domstolene, bekreftes bare et øredøvende spetakkel om eierskap til barna og hvem som egner seg best. Kan man ikke for et sekund, tenke seg at det sårer kvinnen? En kvinne er skapt til å føde barn og har hele ni måneder på å la seg transformere til en mamma. Hva med faren? Vil han like enkelt transformeres til en pappa? Jeg utelukker slett ingenting, men noen små detaljer lar seg altså ikke forandre. En kvinne med et ønske om barn, ønsker seg gjerne en hel familie. Menn også, det er jeg ganske sikker på. Det er jo slik vi er oppdratt. One big happy family. Tiden har imidlertid tvunget på oss en ny epoke. Tiden hvor skilsmissene røver fra barna begge foreldrene, men også foreldrene en kjæreste og en bestevenn. Det er, dersom vi ser litt nærmere på det, en ensom utvikling. Og samfunnet bærer faktisk preg av epidemier av ensomhet og depresjoner. Jeg, personlig, tror at det bunner i et konsumsamfunn, som gjenspeiler vår egen voksende egoisme. Dersom vi aldri blir fornøyde, kan vi heller ikke finne noe som kan bli varig. Hva får oss egentlig til å tro at vi fortjener toppen av kransekaken? Er vi overhodet i stand til å være det aller beste for en annen person? Jeg tror at nettopp her, er den store sinna hunden begravet. Vi har en kollektiv bestilling på det aller beste. Den beste partneren. Den beste familien. Det beste barnet. Forskningen er til og med i ferd med å la oss bestille designerbabyer. Det er jo egentlig bare sørgelig, er det ikke det da? Snakk om å miste grepet på romantikken.

 



 

Hva skjer egentlig når vi mister grepet om romantikken? Hva skjer med familien? Med barnet? I dag ble endringene til barneloven vurdert ved Stortinget. Det ble i utgangspunktet annonsert, at regjeringen ville endre bestemmelsene om bosted etter skilsmisse, slik at delt og likestilt bosted skulle gjøres til en rettsnorm. Regjeringen trakk imidlertid forslaget tilbake, etter råd fra direktoratet (BUFDIR), barneombudet og barnesakkyndige psykologer (FOSAP). De hevdet nemlig at barn ble skadelidende, særlig gjennom kampen om fast bosted. Likevel har det i lang tid florert av motstridende informasjon nettopp rundt dette. Forskere og fagkyndige er uenige og meningene er mange. Tonen er amper og kommentarene aggressive. Barnejuristen merket dette godt i forbindelse med et blogginnlegg, der spørsmålene rundt konflikt og delt bosted ble problematisert. Det tok ikke lange tiden før farskapsaktivistene dukket opp og ville arrestere meg. Jeg ble hengt ut på andre nettsider og fornærmet på det groveste. Jeg ble fremstilt som en fedrehater uten skam og moral. Akkurat det gjør meg ikke søvnløs, men jeg tenkte litt på hvordan det må være å møte denne intensiteten og aggresjonen i rettssalen, som motpart. Universitetsansatte, psykologer, forskere og dommere beskyldes for å være kyniske og løgnaktige ideologer, ettersom de er av en annen oppfatning. Hvordan omgås man da den andre forelderen, dersom den er av en annen oppfatning? 

 

Kan utviklingen i samfunnet og den iltre likestillingskampen få konsekvenser her til lands også? Vil vi etter hvert følge naboene våre, Danmark og Sverige, vil vi åpne opp for at enslige kan få barn ved prøverørsbefruktning eller private sæddonorer? Blir etterhvert redselen for en evigvarende konflikt med den andre forelderen så stor, at det å skape en liten familie på egen hånd er det enkleste? Når jeg opplever illsinte fedres kamp om delt bosted, som påstår at konflikten slett ikke er problemet, så skremmer det meg litt. Farskapsaktivistene danner klubber, forum og foreninger. Det virker imidlertid ikke som om de er særlig kritiske til hverandre og grunnen til at mange av dem ikke har samvær eller delt bosted med sine barn. I kampens hete blir delt bosted en prinsippsak og likestillingen viktigere enn barna. Fedre vil være like mye verdt som mødrene. Eller vil de utkonkurrere mødrene?

 

Dersom du som kvinne har hørt et par historier, har et par bekjente som har vært gjennom noen barnefordelingssaker og hørt om den kyniske kampen, kan jo tvilen lett komme å ta deg. Er du samfunnsengasjert og interessert, så ser du også retningen familielivet har tatt de senere årene. Skilsmisser, skilsmissebarn, nye partnere, bonusbarn og stesøsken. For ikke å glemme kampen om likestilling i forhold til barnet. Med barnet i midten. Er det barn med PTSD, depresjoner og andre psykiske lidelser vi ønsker oss? Jeg tror egentlig ikke det. Men gjennom denne aggressive likestillingskampen, må jo litt av gleden ved å ha barn forsvinne? Hvordan i all verden er det da å være barnet? Gjør vi det enklere å få barn alene? Da slipper man i det minste unna krigføringen i retten. Har vi mistet lysten til å skape og forvalte det vakre sammen? Som barna jo er. Er kvinner og menn så lite kompatible som det noen ganger ser ut som? Eller har John Gottmann rett, når han uttaler at den ene egenskapen kvinner vil ha, er den samme som den mannen vil ha? Evner vi ikke å se det? Eller slutter vi å se det, når vi enes om å gå hver vår vei? Dersom vi slutter å være glade i hverandre, fortsetter vi jo å være glade i barna våre. Nettopp den kjærligheten, bør hindre oss fra å nedkjempe hverandre og gjøre oss selv umyndige i forhold til egne barn. Hva blir det neste? Foreldreskole? Evalueringer av våre evner som foreldre, før vi får sette barn til verden? Ville det hjulpet noe, tror du? Eller gjør vi før eller siden som svenskene, skaper familie alene? Blir det til barnets beste?

 

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Er virkelig delt bosted best?

Kan det å bo vekselvis hos mor og far nesten være like bra som å bo sammen med begge foreldrene? Det fremkommer faktisk av en ny svensk studie. Jeg personlig, har vanskelig for å akseptere det som en uforbeholden sannhet. Det er kanskje som å banne i kirken, når man sier seg uenig med en forskningsrapport. Men er det egentlig det jeg gjør? Jeg mener nemlig at nyansene er mange og sakene individuelle. Jeg tror likeledes at påstanden kan skape ytterligere konflikt, dersom den får stå fullstendig uberørt. La meg derfor i det følgende få problematisere påstanden litt. Hvordan kan det bli like bra for et barn å bo en uke her og en uke der? Og hvordan i all verden kan man få seg til å sammenligne det med å bo sammen med begge foreldrene? Er ikke barna våre like avhengige av ro og forutsigbarhet som det vi er? Eller er det muligens så vanskelig å løse problematikken som ofte kommer i kjølevannet av et samlivsbrudd, at vi nå leter etter perspektiver som skal tvinge partene til å dempe konflikten? Kan det overhodet fungere? Kan det noen gang bli et barns beste å dele opp livet sitt i to deler? Gjør vi ikke barna våre ansvarlige for vår manglende evne til å opprettholde familielivet? Vi setter da vitterlig barn til verden og er utvilsomt ansvarlige for deres ve og vel. Er det ikke bare rett og rimelig at vi bærer konsekvensene selv?

 

Jeg kan jo egentlig bare skilte med mine egne oppfatninger og erfaringer, men når delt bosted er i ferd med å bli normen etter skilsmisse, er det også verdt å stille seg spørsmålet om det å dele barna likt er blitt så viktig for foreldrene, at det rett og slett overskygger hensynet til hva som er det beste for barnet. Barnets beste kommer ikke sjelden i bakgrunnen når foreldrene har en konflikt etter en skilsmisse. Jeg tror at foreldrene ofte har vanskeligheter med å skille sine egne behov fra barnets. Det er ingen tvil om at det er konflikten mellom foreldrene som skader barnet, og ikke nødvendigvis boformen. Dog vil det være naivt å tro, at det å ha to hjem og det å forholde seg til to omsorgspersoner, ikke kan være en stor belastning for barna. Det sentrale spørsmålet, som jeg ser det, vil jo være under hvilke omstendigheter forskerne mener at delt bosted er bedre enn å bo fast hos den ene.

 



 

Før det kastes med brannfakler, vil jeg se litt på foreldre som klarer å samarbeide med hverandre. Når et samlivsbrudd er et faktum og foreldrene evner å sette seg ned å snakke sammen, kan de komme til mange gode løsninger. Det er vi sikkert enige om? Det er jo utvilsomt foreldrene, som på best mulig måte kan ivareta barnets beste interesse. Dersom foreldrene makter å se barnets behov og tilrettelegge ut fra det, åpner det faktisk for å forsøke flere modeller av delt bosted. Det å dele bosted, er jo ikke ensbetydende med at barnet bor mer hos den ene forelderen enn den andre. Delt bosted, kan også innebære at den ene forelderen ikke har noen større rett til å avgjøre viktige spørsmål i barnets liv enn den andre. Et eksempel kan være flytting til en annen kommune eller en annen kant av landet, noe som straks vil medføre begrensninger for barnet, til å ha regelmessig kontakt med begge foreldrene. Med delt bosted, må foreldrene bli enige om eventuell flytting av barnet. Dersom en av foreldrene derimot har bostedsansvaret alene, kan denne flytte fritt med barnet hvor som helst i landet. Men dersom vi stopper opp litt her. Er det ikke nettopp disse tingene som skaper så stor konflikt? Hvor skal bostedforelderen bo med barnet? Hvor mye makt skal samværsforelderen ha over bostedsforelderen? Dersom foreldrene klarer å ta hensyn til hverandre, ser fordelen av et samarbeid og beholder fokus på barnet sitt, vil de antageligvis svært ofte være enige om, at det nettopp er dem som må ofre noe, ikke barna. Har vi fokus på barna våre, vil vi svært ofte komme til gode avtaler. I de avklarte forholdene vil det å nedfelle delt bosted som et utgangspunkt, kunne medføre en norm om at foreldrenes rolle i barnas liv blir så lite endret som mulig. Med mindre det foreligger gode grunner til å avstå fra denne type løsninger, selvsagt.

 

Hva var hensikten med den omtalte forskningen egentlig? Ikke minst, hva var målsettingen?

 

For å starte med det åpenbare, er det nok ingen tvil om at målet var å oppnå barns beste gjennom å dempe konfliktnivået. Men er det egentlig det vi gjør, når vi påstår at skilsmissebarn med delt bosted har det best? Det sies at delt bosted som utgangspunkt ikke strider mot prinsippet om "barnets beste". Jeg kan være tilbøyelig til å være enig, forutsatt at foreldrene samarbeider godt og ønsker å ivareta barnets interesser. Jeg opplever imidlertid at forskningen anvendes i selve kampen om delt bosted. Jeg kan ikke tro at det har vært målsettingen. Det kan være alt fra farskapsaktivisten, som er av den oppfatning at delt bosted ikke skal vurderes, men skal håndheves som en hovedregel. Likeledes kan det være den forsmådde mor, som ikke ønsker å dele verken ansvaret eller avgjørelsene, med en far hun opplever har sviktet. Jeg personlig, tror at mange foreldre tolker den fremlagte forskningsrapporten i eget ærend. Femti-femti uavhengig av situasjonen, fordi vi som foreldre tross alt har rettigheter. Delt bosted, fordi vi ønsker å kontrollere avgjørelsene som blir tatt og eventuelt legge inn veto. Femti-femti, fordi vi ikke ønsker å fremstå som en dårlig forelder. Motivene kan være mange, men jeg oppfatter ikke alle som like redelige. Jeg tror jo, at i de situasjonene delt bosted vurderes alene for å berike barna, vil foreldre også klare å finne gode kompromiss, og konflikten vil dempe seg selv. Det er jo ikke til å stikke under en stol, at et brått tap av en omsorgsperson oppleves vanskelig for barna. Jeg lurer bare på om vi som foreldre, oppriktig mener, at det å la barna flytte frem og tilbake er underordnet det å beholde begge foreldrene i livet sitt. Finnes det ikke bedre måter å beholde begge foreldrene i livet sitt på? Er det riktig av oss å pålegge barna det tyngste arbeidet i en splittet familie? Nemlig det å tilpasse seg våre avgjørelser. Det skiltes med at barna er tilpassingsdyktige og dersom barna lever i en familie der foreldrene er fornøyde med sine liv, vil barna også akseptere at de må flytte frem og tilbake. Er ikke det å fraskrive seg ethvert ansvar? At foreldrene har styring på eget liv anses å være et gode for barna. Jeg personlig, mener at det burde være et minstemål. Aleneforeldre får forresten dårlige skussmål i den sammenheng. Hvorfor det? Hvorfor kan ikke aleneforeldre ha styring på livet sitt? Det er ingen tvil om at barnet gjennomgår en sorg, når den ene forelderen forsvinner. Hvordan et barn har det etter et brudd, er det også blitt forsket mye på. Det er mange delte meninger. Veldig mange forskere mener, at det er best for barna og bo fast hos den ene av foreldrene, for ikke å bli stresset og rotløse. Man mente sågar at stresset medførte søvnløshet og psykiske lidelser. Den svenske forskningsrapporten viser imidlertid til, at de barna som bor på delt bosted sover best og de som bor hos en av foreldrene sover dårligere. Hvorfor blir de ikke enig?

 


 

Hvordan kan vi som foreldre, når vi først velger å bryte ut av det barnet opplever som den trygge familie, opprettholde de beste forutsetningene for våre barn? Er det ved delt bosted? Og i så tilfelle, hva må til for at delt bosted skal fungere?

 

Delt bosted fører til færre konflikter sies det i forskningen. Men glemmer man ikke at nettopp spørsmålet om delt bosted ofte er gjenstand for konflikten? Når foreldre som praktiserer delt bosted, i større grad greier å legge noe av konfliktene til side, er det muligens fordi man tvinges til å samarbeide i hverdagen. Dersom foreldrene klarer å legge konflikten bak seg og samarbeide godt om omsorgen for barnet, er sjansen utvilsomt mindre for at barna tar skade. Men kan foreldrene tvinges til denne gode ordningen? Eller vil tvang gjøre det ennå vanskeligere for barna?

 

Er det faktisk så enkelt, at forskningen viser til gode resultater i de tilfellene foreldrene klarer å samarbeide? Proporsjonalt vises det muligens til dårligere resultat, i de situasjonene hvor foreldrene ikke blir enige og kjemper med nebb og klør. Da forskes det jo egentlig ikke på om delt bosted, i ordets rette forstand, er best for barnet. Da forskes det jo egentlig på hvilke konsekvenser konflikt og kamp om nettopp delt bosted, kan ha for barnet. Eller? Anvender vi foreldre forskningen for å få gjennomslag, nettopp i barnefordelingssaker? Sørger delt bosted for ro og orden? Det gjør jo ikke det. Det er det vi foreldre som gjør. I beste fall, vel og merke. Jeg tror imidlertid at vi foreldre får god drahjelp av media, ettersom forskningsresultatene beskrives som overraskende og i strid med tidligere funn. En professor ved universitetet i Oslo, mener at det er lite som skiller det norske og det svenske samfunnet og at resultatene er overførbare til norske forhold. Han mener imidlertid også, at forskningsresultatene er en vekker til de som mener at ett bosted er best for skilsmissebarn. Jeg personlig, tolker rapporten dithen, at det forutsettes at foreldrene samarbeider godt og klarer å legge konflikten til side. Jeg mener også, at forskningsrapporten i utgangspunktet ikke var ment som et verktøy, for å vinne frem i en konfliktfylt barnefordeling. Videre mener jeg som jeg alltid gjør, at barnets beste må vurderes ut fra de individuelle forholdene.

 

Sitter du med spørsmål i denne sammenheng, kontakt Barnejuristen ? for barnet i deg og barnet ditt. Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Ingen tror deg likevel...

...bare aksepter uretten gjort mot deg og gå videre. Det er deg det er noe galt med, sier de. Du er så følsom og synes bare synd på deg selv. Det er mange som har opplevd langt verre ting enn deg. Du må legge det bak deg og gå videre. Ingen forståelse. Ingen medfølelse. Ingen anerkjennelse, for hvem du er. Hvem de har bidratt til at du er i dag. Veldig ofte er vi jo nettopp et produkt av hva vi har vært tvungne til å gå gjennom. Hvordan legge bak deg den du er? Hvordan gå videre? Hva mener de egentlig?

 

Når menneskene i din umiddelbare nærhet aldri har anerkjent deg, gitt deg verdien av å være menneske på lik linje som dem, kommer gjerne disse tankene. Når du har mistet evnen til å se deg selv som et verdifullt menneske, er det fristende å lete etter feil hos seg selv. Du har jo i alle fall evnen til å forandre deg. Forbedre deg. Imøtekomme kravene stilt deg. Det er imidlertid slett ikke sikkert at det hjelper. Muligheten for at det slett ikke er deg det er noe galt med, er nemlig stor. Du er et produkt av omgivelsene. Du hadde aldri et valg. Du har forsøkt å imøtekomme kravene etter beste evne, og forhåpentligvis ser du det nå, at det slett ikke har noen effekt.

 



 

Har du vært utsatt for vold i nære relasjoner? Kanskje har du opplevd blåmerkenes stigmatiserende virkning i samfunnet? Spørsmålene rundt det faktum, at noen har gjort dette mot deg. Kanskje tvilen til din sannhetsverdi, for hvem i all verden gjør noe sånt, uten at du i forkant har provosert det frem? Kanskje synes ikke skadene dine, og du føler deg maktesløs, fordi det blir din oppgave å bevise de skadene du faktisk sitter tilbake med. På sjelen din. I hjertet ditt. Det å ikke bli trodd, det å ikke bli anerkjent, føyer seg bare inn i rekkene av overgrep.

 

Når du har opplevd vold i barndomshjemmet ditt - enten som utsatt eller som vitne - har du ikke engang hatt et minstemål av muligheter til å gjenkjenne situasjonen som et avvik, den har nemlig altfor ofte vært konstant. Du har vært fanget. Det første du må gjøre, kjære deg, er å tilgi deg selv. Tilgi deg selv, for at du ikke klarte å endre situasjonen du eksisterte i. Tilgi deg selv, for å ha feilet i oppgaven om å være perfekt, det kan du nemlig aldri komme til å bli for overgriper. Det dreier seg nemlig svært sjelden om deg. Tilgi deg selv, for at du først nå gjenkjenner situasjonen, du er kommet langt på vei. Ofte kommer tidspunktet hvor du vil konfrontere de som har utsatt deg for denne uretten. Like ofte svikter motet, dessverre. Tvilen borrer seg inn i både hjerte og sinn, "se på deg da..! Ingen kommer til å tro på deg likevel". Jo, mange kommer til å tro på deg. På tross av at de som har gjort deg urett, vil ønske å beholde deg i situasjonen du sto alene i, gjennom hele oppveksten. I skammekroken av hjertet ditt.

 

Dersom du har blitt utsatt for vold i voksen alder, er det ikke din skyld, at andre mennesker ikke eier respekt for andre enn seg selv. Har du i tillegg vært utsatt for vold som barn, har skjebnen allerede gjort det enkelt, å fange deg i denne usunne relasjonen. Det første du må gjøre er å tilgi deg selv, for ikke å ha gjenkjent det åpenbare på et tidligere tidspunkt. Tilgi deg selv, for å ha forsøkt så lenge, å bli den andre har forventet at du skal være. Det ville ikke gjort noe fra eller til. Forventningene rettet mot deg, er ofte et speilbilde av de forventningene vedkommende har til seg selv, vel vitende om at de aldri vil kunne innfri. Men det kan du! Og du har gjort det gang på gang. Tilgi deg selv, for å ha kastet bort tiden din. For å ha sølt bort år av livet ditt, på et menneske som ikke har fortjent det. Takk deg selv i stedet, for styrken din. Takk deg selv, for evnen til å overleve forhold andre vil gått fullstendig i stykker i. Gjør noe godt for deg selv, for du vet like godt som jeg, at ingen andre kommer til å gjøre det.

 



 

Er du i et skadelig forhold med barn, har du egentlig ikke så mye tid til å tenke. Oppsøk hjelp, umiddelbart. Du vet, bedre enn noen, hvor skadelig dette kan være for barnet ditt. Særlig dersom du har opplevd voldens jerngrep tidligere. Hvis ikke, se barnet ditt dypt inn i øyene og forestill deg hvordan situasjonen påvirker det. Se for deg det potensielle skadeomfanget barnet ditt er utsatt for. Eller, les det jeg skrev ovenfor en gang til. Du kan tilgi deg selv på et senere tidspunkt, det som er avgjørende nå, er å stoppe den skadelige situasjonen for deg og barnet ditt. Har du ingen du kan be om hjelp? Ring krisesenteret. Der vil du møte forståelse, fra noen som har hørt historien din før. Du er nemlig ikke alene.

 

Per i dag er vi kommet langt, i både det å forebygge vold, avdekke vold og å avhjelpe senskader. Likevel er det å bli trodd en sentral del av helbredelsen. Kanskje er det ikke så nøye, hvem som tror deg? Dersom det likevel skulle være viktig for deg å adressere skyldspørsmålet, finnes det muligheter. Vil du gå stille i dørene, er det også muligheter for det. Barnejuristen vil imidlertid alltid anbefale å anmelde forholdet. Vold er ulovlig, både den fysiske, den psykiske og den seksuelle varianten.

 

Den som er, eller har vært utsatt for en kriminell handling - som vold utvilsomt er - vil i de fleste tilfeller ha krav på erstatning fra kontoret for voldsoffererstatning. Det er ikke avgjørende hvorvidt straffesaken er henlagt, men det er avgjørende at handlingen har vært politianmeldt. Det finnes noen få unntak fra hovedregelen, for eksempel der skadevolder er død. Videre må det svares positivt, på spørsmål fra politiet om man krever erstatning, i tillegg til å ønske gjerningspersonen straffet. Voldsoffererstatning er bare aktuelt for den som har blitt utsatt for handlinger som krenker "livet, helsen eller friheten". I praksis innebærer det blant annet seksuelle overgrep, vold og trusler. Voldsofferordningen gjelder som hovedregel forhold som har skjedd i Norge, men handlinger utført i utlandet, kan også tilkjennes voldsoffererstatning fra Norge. Det er i utgangspunktet et krav om at handlingen har medført personskade, men kravene er ikke urimelige, en forbigående depresjon kan være nok. Psykisk skade er likestilt med de fysiske. Det kan dermed være hensiktsmessig å ta bilder av synlige skader, eller kontakte fagpersoner for de psykiske skadene. Eksempelvis lege og/eller psykolog. Voldsoffererstatningsordningen krever aldri at man har forsøkt å få erstatning fra skadevolder selv. Det er viktig å merke seg!

En annen ting som er minst like viktig å merke seg, er at utgiftene til juridisk bistand i de aller fleste tilfeller vil dekkes gjennom offentlige rettshjelpsordninger.

 


 

Det kan være en tung prosess å kreve voldsoffererstatning. Tankene på at det er deg det er noe galt med, vil få nytt  liv. Men svært ofte, vil en psykolog være behjelpelig i prosessen og vil minne deg på hvor feil du tar. Hvor feil de har tatt, de som har fått deg til å tro nettopp det. Selv om mange har opplevd verre ting enn deg, er det slett ingen unnskyldning for det som har skjedd. Litt vold, er altfor mye vold. Alltid. Det å tenke at du bare må legge det bak deg og gå videre, er helt normalt, ettersom det er blitt fortalt deg så forstyrrende mange ganger. Men hvem hjelper det egentlig? Det at du bare legger det bak deg og går videre. La oss bare late som, for et lite sekund, at det faktisk er mulig. Jo, det er voldsutøveren som profitterer på det, og deres nære omgivelser. Hvem ønsker å anerkjenne en voldsutøver? Ingen. Det er mye enklere å fortsette å manipulere deg til å tro at det er deg. At du ikke fortjener bedre. Eller at du rett og slett ikke har oppfattet situasjonen riktig. "Så ille var det jo ikke"... Når mennesker som egentlig skulle vært glad i deg, fornekter deg som skadet, for å fremstå bedre i andres øyne, vet du jo egentlig hvor du har dem. Eller? Når du aldri har møtt forståelse fra de som burde ha møtt deg med all verdens forståelse, er det slett ikke sikkert at du noen gang vil få det heller. Fortjenesten av å ha stått sterk i uretten gjort mot deg, er din alene. Det må du aldri glemme.

 

Skulle du trenge råd og veiledning, kontakt Barnejuristen - for barnet i deg og barnet ditt. Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg også gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Slekt skal følge slekters gang

Barnejuristen er ekstra opptatt av barnet i deg og barnet ditt, men hvilken betydning gjemmer seg egentlig bak de ordene? Noen av dere lesere har spurt meg direkte, andre har spekulert litt i ordlyden. Jeg er åpen for kreativ fortolkning, dog har det vært en spesiell tanke bak og nå vil jeg dele den tanken med dere.

 

Barna våre er en velsignelse og de fortjener det beste av oss, det har Barnejuristen gjentatt til det kjedsommelige, jeg tror imidlertid ikke at det kan nevnes ofte nok. Når voksne mennesker har tatt en avgjørelse om å sette et annet menneske til verden, er det viktig å forespeile seg mer enn bare gledene ved et lite vakkert barn. Barna våre er kommet for å bli og det er vårt ansvar at de mottar så mye trygghet og omsorg, at de er i stand til å formidle disse verdiene videre. Om det er i barnehagen, på skolen, ovenfor familie og venner, eller mot sine egne barn en gang i fremtiden. Det er et stort ansvar. Noen tar lettere på det enn andre. Andre står ikke i posisjon til å kunne gi barna sine disse verdiene. Av forskjellige årsaker, vel og merke. Da er det utrolig viktig å finne årsakssammenhengen og gjøre noe med det. For barnas skyld. Det er vårt ansvar som foreldre.

 

Hvilke årsaker kan så ligge bak oppfordringen om å ivareta barnet i deg og barnet ditt? Barnejuristen er av den faste oppfatning, at dersom du som forelder ikke har det bra, så har ikke barnet ditt det bra heller. Påstanden kan speile seg i ordtaket du må elske deg selv, for å kunne elske andre. Et ordtak som utvilsomt har et bredt nedslagsfelt, men som Barnejuristen altså oppfatter det, er det helt sentralt i forhold til å lære barnet ditt nettopp det samme. La barnet ditt føle det. La meg utdype.

 



 

"Tider skal komme, Tider skal henrulle, Slekt skal følge slekters gang". Et sitat fra en aldeles nydelig salme, Deilig er jorden, som vi gjerne synger i julehøytiden. Det er dessverre mange som ikke oppfatter jorden så deilig. Kanskje har du opplevd å se verden fra et annet perspektiv selv, enn som bare deilig? Dersom du ikke har hatt en trygg og omsorgsfull oppvekst, vil det kanskje være litt som å famle i blinde, når du skal gi ditt eget barn den gode oppveksten? Ingen tvil om at det er mulig, men vi vet, selv om dette har vært et omstridt tema, at vi er et produkt av arv og miljø. Jeg overlater til de lærde å stride om prosentutregningen, men vi har sett karakter- og fysiske trekk gå igjen i familier. Har vi en kunstnerisk åre i familien, kan vi kanskje beholde et godt håndlag. Er vi intellektuelle, kan vi kanskje føre den akademiske linjen videre. Ofte har det med kombinasjonen av gener å gjøre, fra generasjonene før oss. Det kan like gjerne være sykdom eller svakheter som følger familien, og disse kan være hensiktsmessig å ta tak i, for nettopp å kunne videreformidle de gode verdier.

 

Har du opplevd vold i hjemmet, kan du være tilbøyelig til å møte på vold senere i livet, enten det er som voldsutøver eller voldsutsatt. Det er ingen tvil om at det vil ha fatale konsekvenser for barnet ditt. Dersom du kommer fra et hjem med rus, vil også rusproblematikken kunne følge deg videre i livet. Jeg regner med at vi også her er enige, om at en rusbelastet oppvekst er skadelig for barnet ditt. Jeg beskriver her vekselvirkningene livet ofte byr på. Ikke sjelden, vil også rus og vold opptre sammen. Vi gir altså våre verdier videre til barna våre, noe som kan være skadelig, dersom verdiene ikke er tuftet på trygghet og omsorg. Det kan nok oppfattes som uvirkelig. Hvem vil vel gi barna sine en oppvekst fylt av konflikter, rus og vold? Det er slett ikke sikkert du slår barnet ditt, selv om du har blitt slått selv. Det er heller ikke sikkert, at du misbruker rusmidler selv om din oppvekst var preget av rus. Det kan imidlertid være en relativt stor sjans, for at du da treffer mennesker som gjenspeiler menneskene du har vært glad i, som har hatt denne problematikken. For glade i foreldrene våre er vi jo, uansett hva de har latt oss gjennomgå. Vi sier ofte at vi ikke slutter å elske foreldrene våre, vi slutter å elske oss selv. Dette er, som jeg oppfatter det, et særdeles viktig poeng. Når du møter mr. Right, eller mrs. Right for den del, så kan vedkommende ofte komme med fragmenter av, sågar fremstå som et speilbilde av, den skjebnen du har slitt med i oppveksten. Dessverre er det ikke alltid vi gjenkjenner det. Men etterhvert som problemene kommer for en dag, vil mange finne en unaturlig trygghet i situasjonen. Vi møter jo tross alt på utfordringer vi kjenner godt, vi møter en kamp vi har stått i hele livet og vi tar fatt med friskt mot. Ikke fordi vi er dumme, men det er en situasjon som er kjent for oss. Det er en situasjon vi føler at vi behersker, og vi finner tryggheten i den utryggheten vi er så godt kjent med. Ikke naturlig, sier du? Jo dessverre, sier jeg. Vår kamp fortsetter. Vårt mål forblir det samme. Å få en slutt på volden. En slutt på rusmisbruket. Barna våre derimot, har ikke gjennomgått det samme som oss, de føler ingen trygghet ved utryggheten. Kanskje trenger du hjelp til å se det? Forstå det? Hva som er best, for barnet i deg og barnet ditt.

 

Uansett i hvilken situasjon du befinner deg, om det er midt i en kamp for å overleve. Kanskje er det på vei tilbake til livet? Dersom du har barn, er det viktig å hjelpe seg selv. Kanskje til og med det barnet du en gang var. Barnet i deg. Jeg vil imidlertid på dette punkt kort nevne, at ikke alle som opplever vold, være seg psykisk eller fysisk, og rusproblematikk i voksen alder, kjenner det igjen fra oppveksten. Likevel er det skadelig for både deg og barnet ditt. Det er særdeles viktig å ta tak i problemet, ellers kan slekter følge slekters gang. Ditt barn, får muligens et barn i fremtiden. Og vi som foreldre bør kjenne litt på ansvaret vi bærer på. Det er først når du forstår at du trenger hjelp, at du står du i posisjon til å hjelpe barnet ditt. Hva trenger du, for å kunne gi barnet ditt en god oppvekst? Hva kan gjøre deg til den omsorgsfulle og trygge personen, som barnet ditt har så stort behov for?

 

Det kan være å bryte ut av en skadelig relasjon. Finne et støtteapparat. Økonomiske midler for å opprette den trygge plattformen og det stabile livet du sårt trenger, for å være en god mamma eller pappa. Kanskje trenger du nødhjelp fra et krisesenter? Kanskje er det nødvendig å anmelde forholdet? Kanskje trenger du bare en ny start? Veldig ofte trenger man noen å snakke med. En psykolog? En familieterapeut? Kanskje er du i ferd med å forlate krisesenteret? Du trenger å reetablere hverdagen. Nytt sted å bo? Økonomisk bistand fra NAV? Det forekommer også at en hemmelig bostedsadresse kan være nødvendig. Det jeg her beskriver, er hyppig fremgangsmåten for å hjelpe barnet ditt. 

 

Barnejuristen - for barnet i deg og barnet ditt. Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg også gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
Barnejuristen

Barnejuristen

46, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjølett.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits