Hvor trygge er barna våre på skolen egentlig?

Vi er som foreldre lovpålagt å sende barna våre på skolen hver dag. Tar skolen godt nok vare på barna våre, eller er dagens system for svakt til å sikre barna våre den tryggheten de fortjener? Hvordan håndteres alvorlig mobbing i skolen?

 

Barn utsettes for alt fra erting, til grov vold og seksuelle overgrep av medelevene sine i skoletiden. På det ene stedet, vi foreldre ikke kan forsvare dem. På et tidspunkt, våre barn ikke kan dra nytte av vårt vern. Mange foreldre har sett seg nødt til å ta barna ut av skolen, fordi barna ikke får adekvat beskyttelse. Flere av disse foreldrene rapporterer om å ha sagt opp jobbene sine og ha flyttet til et annet sted. Men da forsvant også blåmerkene. Først da ble barnet trygt igjen. Er det sånn samfunnet vårt har blitt? Må vi som voksne virkelig flykte fra både sted, og de barna som ikke lar seg stoppe? De barna som ødelegger andre barns, kanskje våre barns liv? Er det riktig at mobbeofrene tilbys voldsoffererstatning, men ikke hjelp fra skolen vi foreldre er lovpålagt å sende dem til? Joda, saker politianmeldes og i stor skala henlegges de samme sakene på bevisets stilling. En sjelden gang etterforskes det mot enkeltpersoner, men skolen setter ikke inn noen spesielle tiltak som følge av etterforskningen. Ikke får de tilsyn fra Fylkesmannen heller, som er det rette klageorgan i slike saker.

 


 

 

Til og med kunnskapsministeren, som har ansvar for at vi foreldre skal kunne sende barna våre trygt på skolen hver dag, har stått frem med en innrømmelse, om at ikke alle barn er trygge på skolen. Med tanke på de høye mobbetallene, må vi faktisk kunne konkludere med at, langt fra alle barn er trygge på skolen. Det er nemlig ingen hemmelighet, at barn over hele vårt langstrakte land mobbes og trakasseres. Noen av dem, på de mest utenkelige, grove og krenkende måter. Og vi vet, at det ikke tas tak i. Vi har grunn til å være rystet. Skolene gjør nemlig ikke jobben sin. Disse alvorlige sakene får ingen konsekvenser. Mange skoleansatte, burde etter min mening søke seg til en jobb de behersker. I det skoleansatte får beskjed om at en elev utsettes for mobbing, plikter de jo å iverksette tiltak med mål om at det samme ikke skal skje dagen etter. Uken etter. Måneden etter. Likevel forekommer altså mobbing år etter år, med en sviktende hilsen fra hele skolesystemet. Det alene, kvalifiserer som politisak, etter min oppfatning.

 

Hva kan vi gjøre med det? Og ennå viktigere, hva gjør vi aktivt med det?

 

Skolene kan ikke lenger avvente en mobbesituasjon og håpe at den går over av seg selv. Skolene må reagere og de må ta problematikken på alvor. "Dersom skolene ikke reagerer raskt og riktig, skal elevene enkelt kunne få saken prøvd av Fylkesmannen, og skoleeier kan få dagbøter". Dette fremkommer av innstillingen fra regjeringen og er en av hovedingrediensene i den nye loven, som trer i kraft i august i år. Stortinget vedtok nemlig i går omfattende endringer i kapittelet om skolemiljø i opplæringsloven. Ikke et sekund for tidlig, er min oppfatning. Det sentrale spørsmålet, er imidlertid om vi foreldre kan være sikre på at den lovpålagte skolen endelig blir trygget. Det er da det minste vi kan forvente, er det ikke?

 




 

Skolen fatter per i dag, et skriftlig vedtak ved tilfeller av mobbing, som kan innklages innen en tidsfrist. Dette skal imidlertid avvikles, og erstattes med en såkalt "aktivitetsplikt". Aktivitetsplikten inneholder fem punkt. De ansatte ved skolen får en plikt til å følge med. De vil komme til å ha en plikt til å gripe inn i akutte situasjoner. De er pålagt å varsle, samt å undersøke og å iverksette tiltak. Jeg er kanskje naiv, men jeg var sikker på at lærere og andre ansatte ved skolesystemet allerede var pålagt disse pliktene. Jeg er forvirret. Så istedenfor å skrive et vedtak, skal de gripe inn og gjøre noe aktivt? Er ikke det ethvert menneskes plikt, i situasjoner der det åpenbart skjer noen urett? Er vi blitt så usikre på hva vi synes er greit at barna våre utsettes for, at vi må ha det lovfestet? Vil det i så tilfelle hjelpe?

 

Foreldre får nå en innsynsrett i skolens plan for å avverge mobbingen i de enkelte tilfeller. Retten til å bli hørt lovfestes. I tillegg skal det bli mye enklere å melde saken videre til Fylkesmannen.

 

At det hersker en del uenighet rundt lovendringene, sier jeg ikke noe på. At loven fremstår som mye tydeligere og at den er enklere å lese for foreldre uten juridisk kompetanse, må utvilsomt anses å være hensiktsmessig. Likeledes er det fantastisk, at nulltoleransen lovfestes. Vil det hjelpe, er spørsmålet jeg sitter tilbake med. I tillegg er jeg usikker i forhold til klageordningen. Istedenfor å opprette en nøytral nasjonal klageinstans med stor kompetanse på mobbing og konsekvensene mobbing har for den enkelte utsatte, har regjeringen klokketro på Fylkesmannen. En institusjon som ikke tidligere har vært seg sitt ansvar bevisst. En institusjon som ikke har ført tilsyn ved tidligere mobbesaker, på tross av at de er tilskrevet som rette klageorgan. Jeg tror vi trenger større endringer. I det minste må vi flytte ansvaret ut av kommunen. Vi må flytte ansvaret bort fra Fylkesmannen. Barnas rettssikkerhet blir ikke godt nok ivaretatt av Fylkesmannen, det har vi allerede sett. Fylkesmannen er altfor ofte passiv og saksbehandlingen bærer stort preg av forskjellsbehandling fra skole til skole og fra fylke til fylke. Regjeringen mener imidlertid, at Fylkesmannen vil ha bedre forutsetninger nå, ettersom de kan gi tvangsmulkt eller bøter, der reaksjonen ikke fremkommer raskt nok og med den endring som trengs. Også kan vi jo tolke "raskt nok" og "den endring som trengs". 

 


 

 

Stortinget har i samme prosessen kommet frem til, at det skal lages en egen oppreisningsordning for mobbeofrene, i de tilfellene skolene svikter. På den ene siden, kan det oppfattes som et svært viktig signal til både skole og samfunnet forøvrig - dette blir tatt på alvor. På den annen side, kan det oppfattes som en fattig trøst, for de menneskene som har fått skoletiden ødelagt. Dog er det vanskelig å si, hvordan en slik ordning kan fungere i praksis. Heldigvis skal regjeringen gjøre en jobb av å utrede nettopp det. Hvordan kan ordningen best omsettes?

 

Det sentrale spørsmålet må jo bli, som jeg oppfatter det, om man faktisk kan få slutt på mobbingen ved å endre lovverket? Er det nok alene? Vi trenger jo noen til å håndheve loven også, gjør vi ikke? I den anledning, og i arbeidet med loven forøvrig, er det blitt bestemt at regjeringen må innføre mobbeombud i alle fylker. Disse mobbeombudene er allerede tilstede i noen fylker, som en uavhengig person og rådgiver, både for skolene og elevene. Hva som blir deres oppgave gjenstår å se. Hvor mange mobbeombud det er behov for i hvert fylke, er det vel heller ingen som vet? Vedtaket kom i går, mandag 22. mai 2017. Vi har altså sett omrisset av et rammeverk, jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er veldig spent på satsingsområdene. Jeg er kritisk, men forholder meg optimistisk. Jeg er positiv til aktivitetsplikten, men setter min sunne tvil til klageordningen. Jeg anbefaler deg som forelder og følge saken. Vårt engasjement, er det minste vi kan gi barna våre, når vi ikke kan garantere dem en trygg dag på skolen. Og du! Engasjement, kan på sikt bidra til en trygg skoledag. Engasjer deg du også!

 



 

En annen ting jeg vil gjøre deg som forelder oppmerksom på, er din egen omgangsform med andre. Snakker du mye negativt om andre mennesker? Havner du kanskje litt for ofte i en unødvendig krangel? Glem aldri at barna lærer utrolig raskt, at det er greit å samhandle på den måten du gjør. Vi voksne må være oss bevisst på vår egen adferd og tenke på at vi til en hver tid er forbilder for våre barn - også når vi råkjører, baksnakker, skjeller ut noen eller selv utsetter andre for mobbing. Vi kan ikke kreve noe av skolesystemet, dersom vi ikke tar vårt eget ansvar på ramme alvor.

 

Skulle du, eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Del innlegget, eller se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

 

Skal, skal ikke - på 17. mai

Et år har gått siden vi strøk bunadsskjortene sist og fant frem flaggene i siste liten. Igjen er tiden inne for å feire Norges Grunnlovsdag, 17. mai og den dagen viktige verdier som rettigheter for enkeltmenneske, ytringsfrihet og demokrati ble nedfelt. Vi feirer dagen med kjære og nære, vi spiser pølser og is, vi pynter barna våre og sender dem ut i 17. mai toget. Vi roper hurra! Stolte hedrer vi landet vårt og vi gjør det sammen. En fryd blir det å se smilende barnefjes, høre lykken av et høyt rungende hurra og kjenne på samholdet. Denne dagen er som regel ikke forbundet med mange bekymringer. Rent bortsett fra ustabilt vær, gnagsår og for mye is. Noen bekymringer vi ikke ser, ligger likevel tungt på skuldrene til mange - særlig barna.

 

For mange barn er 17. mai så mye mer enn det glade barnetoget, pølser og is, det er også utrygge og fulle voksne. Mange drikker langt mer enn de pleier på merkedager og for barn som utsettes fulle voksne, blir dagen innrammet av utrygghet istedenfor glede. Jeg skal ikke formane, men jeg ønsker å minne dere på, at barna merker at noe er annerledes. Med en gang! De føler ikke din feststemning, de ser promillen som forandrer deg. Adferden din, som ikke er som ellers. Glem aldri, at barna liker oss voksne best, når vi er som vi pleier. La barna glede seg til 17. mai, ikke la dem bekymre seg for hvor mye du kommer til å drikke. Vent til barna har lagt seg da vel, istedenfor å spekulere i hvor mye du tåler før barna oppdager det. Det sies nemlig at en dame kan drikke ca. 2 til 3 glass vin i løpet av en hel kveld, og en mann ca. 3 til 4 glass. Noen tåler imidlertid mindre enn dette. Jo yngre barna er, jo mer forsiktig bør vi som foreldre være. De minste har ingen forutsetning for å forstå hvorfor vi plutselig forandrer oss, og de kan oppleve det som fryktelig skummelt. Er det verdt det?

 


Foto lånt av Aftenposten og Vegard Grøtt

 

I år har vi også et annet aspekt ved den store bursdagen til landet vårt. Mange bekymrer seg for terror. Politiet mener det ikke er grunn til bekymring, og oppfordrer foreldre til å la barna gå i tog for å feire demokratiet. Det er imidlertid flere av dere som har bedt meg skrive noen ord om nettopp det. Mange av dere ønsker ikke å utsette barna deres for fare, andre nevner at barna selv er redde. Det er usedvanlig vanskelig å mene verken det ene eller det andre, men faktum er, at Europa i løpet av det siste året har opplevd flere terroranslag. Etter det siste i april, oppjusterte PST trusselnivået i Norge for to måneder, ettersom det er blitt oppfordret til angrep på helligdager og merkedager. Selv om det ikke er noen indikasjon på at noe uønsket kommer til å skje, er det orientert om økt beredskap i de fleste norske byer. Les mer om det her. Sikre kan vi ikke være, men en ting er sikkert - 17. mai blir det uansett og det er ikke mange timene til.

 

Min konklusjon i denne sammenheng kan oppleves diffus, men det er den eneste jeg har. At altfor mange barn utsettes for fulle voksne i morgen, er helt sikkert. At mange barn har gruet seg til denne dagen av samme årsak, er like sikkert. At vi utsettes for terror derimot, er slett ikke sikkert. Jeg vil råde dere til å nyte dagen, nyte barna og ta hensyn til dem. Er de redde, hold dem i nærheten. Vil ikke barna gå i tog, la dem slippe. Ber de deg la være å drikke, så gjør det også. Ta god vare på hverandre! Jeg ønsker dere alle i den sammenheng, en fredfull og deilig 17. mai, og jeg sier i den anledning, hipp hipp hurra! Hurra for barna!

 

Skulle du, eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Del innlegget, eller se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Mer kompetanse og mindre bruk av makt i barnevernet

Ja, det er forslaget! Forslaget må også kunne sies å være et element i mange andre gode forslag. Det har nemlig vært mange reaksjoner de siste årene på hvordan barnevernet har løst sakene sine, særlig saker om omsorgsovertakelse. Spørsmålene rundt nødvendigheten av å fjerne barna med makt har vært mange og reaksjonene kraftige, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Noen tiltak er allerede satt i gang og flere er på trappene. Nå står i tillegg barnevernets praksis fremfor en mulig gjennomgang, både hva kompetanse og metode angår. Kan det i tillegg være hensiktsmessig å vurdere sanksjoner i de tilfellene kompetansen og metodene ikke brukes på rett måte? Vil det kunne bidra til en bedre hverdag for barnevernansatte også?

 

Solveig Horne vil endre barnevernets praksis og ønsker at barna skal få komme tilbake til foreldrene sine. Dette søker hun å oppnå ved å øke kompetansen og innsette øyeblikkelig hjelp i de tilfellene det viser seg nødvendig. I den sammenheng er det allerede opprettet en barnevernlederutdanning, hvor det første kullet ble uteksaminert i april dette år. Det jobbes i tillegg med å utvikle lederteam som skal rykke inn og hjelpe til i kommuner med utfordringer i barnevernet. Det sentrale, som jeg ser det, er hva utdanningen vektlegger og hvilke følger det får, dersom barnevernansatte forfeiler sine oppgaver. På den riktige måte, overbevises forhåpentligvis samfunnet til å forholde seg til de barnevernansatte på en mer respektfull måte enn per i dag også.

 


 

 

Et annet stort mål, er å plassere barn som fjernes fra hjemmet, så langt det lar seg gjøre, hos egen familie. Det vil utvilsomt forenkle Hornes målsetting, hva veien tilbake til foreldrene angår. Det avventes nå om Stortinget vil følge opp ved å lovfeste forslaget, og at det i tillegg alltid skal begrunnes og dokumenteres godt, i de tilfellene denne metoden ikke blir benyttet. Etterretteligheten blir med det som utgangspunkt bedre ivaretatt. Men holder det? Kan det hjelpe å erstatte fylkesnemndene? Særdomstolene har nemlig foreslått at noen tingretter med barnefaglig kompetanse bør behandle barnevernssaker. Dette forslaget sendes om kort tid på høring og det blir spennende å se hvilke reaksjoner det vekker hos de respektive organisasjonene og hvilken tilbakemelding de vil komme med. Barnevernet har i tillegg vært gjennom en kapasitetsøkning og nå loves altså et kompetanseløft. Strategiplanen omfatter grunnutdanning av barnevernansatte og videreutdanning. Hva betyr egentlig det? Og hvem skal påse at målsettingene oppnås? Bør systemet overprøves?

 

Nytt ekspertnettverk skal slå alarm om feil i barnevernssaker

 

Det finnes faktisk et nystiftet Kompetansenettverk for kvalitet i barnevern (KIB), og de ønsker en total forandring av hele barnevernet. Behovet for bedre kvalitet har vært uttalt i flere sammenhenger og påstander om at systemet ikke fungerer har vært fremsatt minst like mange ganger. Nå foreslås et varslingssystem, der det slås alarm om feil i barnevernssaker. Nystiftede KIB ønsker at politikerne skal diskutere en total forvandling av hele barnevernet.

 

Professor emeritus i offentlig administrasjon ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Harald Koht, leder av KIB, mener at kvaliteten i norsk barnevern må heves. Systemet fungerer ikke i dag, sier han. Initiativtaker og talsmann for denne nye organisasjonen, er psykologspesialist Einar Columbus Salvesen, som også har markert seg som en sterk kritiker av det norske barnevernet. Vi kjenner han muligens fra før? Han frontet bekymringsmeldingen til regjeringen om barnevernet i 2015. Denne kom i kjølevannet av at en barnevernansatt ba den rumenske moren komme til avhør på politistasjonen, etter å ha tatt med seg hennes to sønner. Moren fikk samtidig beskjed om at barnevernet allerede hadde hentet døtrene hennes på skolen og dagen etter kom fire politimenn og hentet hennes femte barn. En liten baby. Saken bar i stor grad preg av kulturforskjeller og det sentrale i saken var om det var rett og ta barna med makt, fremfor å gå i dialog med familien om deres oppdragermetoder. I stedet ble både barn og foreldre traumatisert. Mer om saken her. Saken ble slått stort opp i media og fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Markeringer med titusener av mennesker som vandret gatene og tok oppstilling utenfor norske ambassader og konsulat i en fredelig protest, mot nettopp norske myndigheters behandling av familien. Det var ikke bare Norge som reagerte, demonstrasjonene gikk på kryss av landegrensene og ble holdt i 40 europeiske byer, deriblant Berlin, London, Geneve, Barcelona, Warszawa, Roma, Dublin, Budapest og Haag. Ytterligere 23 demonstrasjoner ble holdt i USA, Canada, Australia og New Zealand. Ikke helt overraskende kom flere saker frem i media etter denne markeringen og folket har ytret motstand til systemet slik det er per i dag.

 


 

 

KIB består av ulike fagfolk med god kjenneskap til norsk barnevernpraksis, deriblant mer enn 20 sakkyndige psykologer. De ønsker å fremheve behovet av mer kompetanse og mindre bruk av makt, samt bruk av ressurser i familien og nettverket forøvrig. Det er også en av flere måter å minimere hets og trusler overfor barnevernansatte på, fremholder KIB. En liten gavepakke, om vi skal forstå dem rett, som til og med korresponderer med politikernes målsetting. Er dette for godt til å være sant?

 

"Vi er rystet langt inn i sjela"

 

Det uttaler det nye ekspertnettverket om det som skjer i norsk barnevernpraksis. Vi arbeider ikke for barnas beste ved å knuse foreldrene, sier de hoderystende ekspertene. Norge er i verdenstoppen i antall akuttplasseringer av barn utenfor hjemmet, KIB ønsker å varsle myndighetene om tilfeller der utredninger av barnevern og sakkyndige fremstår som overflatiske, subjektive og mangelfulle i forhold til sakens kompleksitet. KIB vil likeledes rapportere om tilfeller der det faglig sett spekuleres i håndteringen av fakta i de følsomme barnevernssakene, som for eksempel omsorgsovertakelse. Spesielt misbruk av psykologiske tester, psykologisk teori, fagbegreper og diagnoser. Salvesen forklarer at de ønsker å si i fra når de oppdager feil og håper at de vil bli lyttet til.

 

At barnevernet kan bli gått i sømmene ser vel mange av oss som positivt, særlig når en av målsettingene også er å trygge arbeidsdagen til de barnevernsansatte. At vi trenger dem, er det jo ikke noen tvil om. Barnevernet håndterer spesielt sårbare og viktige saker. De håndterer fremtiden til mange av barna våre. Saker med store konsekvenser og med fare for svikt i mange ledd. Det kan forekomme feil og mangler allerede i førstelinjetjenesten, i sakkyndiges rapporter eller også i rettsvesenet. Feil som blir heftende ved saken, kan i så måte medføre at resultatet i en rettskraftig dom blir feil. Det er fortvilt og medfører at flere mennesker mister rettsikkerheten sin. Ingen tvil om at det må gjøres noe. Fremgangsmåten må bli det sentrale.

 

Antallet barn med et akuttplasseringsvedtak økte med 70 prosent fra 2008 til 2013, og har nå stabilisert seg, det viser statistikken fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). KIB ønsker å opprette et frittstående og eksternt kompetanseteam som skal inn i alle barnevernssaker der det er snakk om akuttvedtak. Det foreslås også at kompetanseteamet går i retten ved vurdering av omsorgsovertakelser. Kan det kanskje låne saken den objektiviteten den er helt avhengig av? I de tilfellene barnevernet ikke klarer å plassere barnet i familiens eget nettverk, foreslår KIB at saken sendes videre til en annenlinjetjeneste. KIB har videre en hel rekke forslag til tiltak, som de mener kan bedre det norske barnevernet. Blant annet går de i bresjen for at barnevernansatte bør ha en autorisasjon de kan miste, dersom det begås alvorlige lovbrudd. Dette kan for eksempel være å levere usann informasjon til retten eller også forfalsking av dokumenter. Helt innlysende vil mange av oss si, men situasjonen per i dag er ofte en annen. Menneskelig feil? Neppe. Kanskje mangel på objektivitet? Kan riset bak speilet medvirke til en mer forsiktig framferd? Og reelle lovbrudd, bør kanskje bli underlagt normale sanksjonsforhold? KIB ønsker i tillegg å innføre en lovfestet plikt til å prøve familieplasseringer og bruk av familieråd, slik at plassering av barn hos fremmede, kun vil være unntaket fra hovedregelen. Dette forslaget korresponderer med Hornes forslag og flere kommuner har med fordel forsøkt en modell lignende den ovennevnte. Kan vi være på rett vei? Når politikere og eksperter innen fagfeltet er enige, kan det kanskje se sånn ut?

 


 

 

En annen ting KIB støtter, er at Særdomstolen går inn for å overføre sakene til tingretten og gjør med det tingretten til første instans i barnevernssaker. Organisasjonen ønsker i tillegg å fjerne barnesakkyndig kommisjon og heller utvikle et veiledningssystem for sakkyndige. Kommisjonen per i dag, vurderer alle rapporter avgitt av sakkyndige i barnevernssaker, spørsmålet er imidlertid om den gir en god nok kvalitetssikring. En kvalitetskontrollert og akseptert sakkyndig rapport vil nemlig alltid stå sterkere og medfører automatisk at foreldrene til de akutt plasserte barna står svakere. På tross av at kommisjonens vurdering ikke skal være en godkjenning av det som står i den sakkyndiges rapport, er det en viss fare for at det blir resultatet. Kommisjonen består nemlig av psykologer som vurderer egne kollegaers faglige vurdering. Kvalitetskontrollen bidrar ikke med en annen innfallsvinkel, noe som kanskje ville vært hensiktsmessig for alle involverte? Ikke minst barna? Dersom det har lurt seg inn en liten feil, har det utvilsomt enorme konsekvenser. KIB fremhever at mer kompetanse og mindre bruk av makt, samt å bruke ressursene i familie og nettverk, også verner de barnevernsansatte fra den trakasseringen de ofte utsettes for. En vinn-vinn operasjon? De er i alle fall sikre på at hets og trusler er en indikasjon på at systemet ikke fungerer. Salvesen satser på obligatoriske organisasjonsutviklingsprogrammer hos alle barneverntjenester, nettopp med vekt på de menneskelige faktorer.

 

Organisasjonen understreker imidlertid, at de er klare over at det finnes akuttvedtak med omsorgsovertakelse som helt nødvendige tiltak. I disse tilfellene vil det ofte ikke være hensiktsmessig med samvær og bruk av familienettverk heller. De aller fleste omsorgsovertakelsene skjer dog i familier der den reelle omsorgsevnen er mer diffus og som KIB mener bare kan avdekkes med andre virkemidler enn de som anvendes per i dag.

 

Videre ønsker KIB mer fokus på foreldrene. I det et barn plasseres utenfor hjemmet, om det viser seg at det er rett eller galt, så mottar ikke foreldrene noen form for oppfølging eller krisehjelp slik det er i dag. De utstøtes med forakt og også her har vi sett fatale konsekvenser. Barnejuristen skrev om dette i januar og du kan lese hele innlegget her. Foreldre som mister barna sine på andre måter, får hjelp og støtte gjennom både private og offentlige aktører. Foreldre som mister barna sine gjennom akuttvedtak trenger også omgående krisehjelp. Bør ikke det være det offentliges ansvar? Hvem ellers vil ivareta foreldrene? Det å hjelpe foreldrene til å makte situasjonen de står i, styrker også muligheten til at barna ikke mister foreldrene sine, på den ene eller den andre måten. Det å miste et barn er ofte noe foreldre aldri kommer over og den fysiske og psykiske helse lider i mange år etterpå. Det kan i verste fall også være med på å avskjære en fremtidig tilbakeføring. Ingen er tjent med å lukke alle dører. Aller minst barna.

 



 

Det er blitt utarbeidet et prosjektnotat for KIB, med helt klare målsettinger. Det ene er å bygge et bedre klima rundt barnet det gjelder. Dette kan rettes mot foreldre, fosterforeldre eller selve barnevernet og søker at barnet så langt det går, beholder en naturlig relasjon til sitt biologiske opphav. På lengre sikt, til og med oppnå at biologisk familie kan bli en del av nettverket barna kan profitere av når de vokser opp. En veldig viktig målsetting, er å bidra til å skape ro rundt sakene og redusere stress og konfliktnivå. En tryggere og mer tillitsskapende ramme rundt samværet, der foreldre kan få en mulighet til å fremstå med sine ressurser. Dette må nødvendigvis innebære å avdekke foreldrenes ressurser og faktiske omsorgsevne, særlig i de tilfellene tilbakeføring er aktuelt.

 

Barne- og likestillingsdepartementet er positive til KIB og mener de kommer med god og konstruktiv kritikk av barnevernet. Vi vil helt klart lytte til dem, sier de. Mye av det organisasjonen peker på er de også enige i, og de mener at en god debatt om barnevernets utvikling er viktig og bra. Det avgjørende spørsmålet blir, som jeg ser det, om det bare blir nok en debatt eller faktiske forbedringer. Debatten bærer i alle fall preg av et forsterket biologisk prinsipp og det kan da være positivt, kan det ikke?

 

Trenger du, eller noen du kjenner juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Del gjerne innlegget og følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram. Det kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer, som omhandler barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Hva gjør et barn verdiløst?

Et merkelig spørsmål tenker du og jeg forstår deg veldig godt. Det finnes da ikke et eneste lite barn her i verden som er verdiløst? Min krystallklare oppfatning, er at barna er det aller beste av oss. Vårt største potensiale. Det kjæreste vi har. I alle fall burde de være nettopp det - det kjæreste vi har. Det vi ønsker å verne om, beskytte og elske frem i verden. Det er jo nettopp det som gjør det så vanskelig å forstå, at mange foreldre faktisk systematisk krenker sine barn til å føle at de er verdiløse?

 


 

 

De aller fleste foreldre, ja voksne overhodet, er gode mot barn og behandler dem med omsorg og respekt. Likevel finnes det altfor mange som mishandler både sine egne og andres barn. Det er vanskelig å få en oversikt over hvor mange, fordi problematikken er tabubelagt og barna ofte overbeviste - om at de er verdiløse. Også derfor forteller barna ingenting. Det er derfor den psykiske volden kan fortsette. Innenfor husets fire vegger. Gjemt i en tilsynelatende trygg og kjærlig familie. Eller er det simpelthen bare det vi ønsker å se? Er krenkelsene, mobbingen og den emosjonelle mishandlingen synlig for det blotte øyet? La oss se ordentlig etter.

 

Emosjonell vold, eller skadelige foreldre-barn interaksjoner, kan fremkomme gjennom negative eller fiendtlige holdninger til barnet. Det er gjerne vanskelig å sette seg inn i hva som kan fremskaffe negativiteten og den fiendtlige holdningen til eget barn. La det bare være nevnt, at det aldri er barnets skyld. Barnet har aldri gjort noe som kan forsvare verbale beskyldninger og trusler. At foreldrene ikke anerkjenner barnets verdi og legitimitet, kan aldri barnet noe for. At foreldrene er avvisende, eller gjør barnet til syndebukk ved å tilegne det egenskaper som det i forhold til alder og utvikling ikke kan ha, er åpenbart å tilbakeføre på foreldrene. De kan slite med fortvilelse og sinne. Vanskeligheter med å kontrollere følelser, impulsive handlinger, med ustabile og konfliktfylte mellommenneskelige relasjoner. Det er aldri barnas skyld, likevel kan det bidra til at foreldrene utsetter dem for skremmende eller traumatiske opplevelser, samtidig som de straffes med isolering og tilbakeholdelse av adekvat sosialisering. Det kan likeledes medføre at barnet ikke får en utdannelse. Barnet nektes på den måten sosiale erfaringer og relasjoner til jevnaldrende. Mishandling skjer også ved frihetsberøvelse og en faktisk innlåsing av barnet. Emosjonell vold kan imidlertid også fremkomme gjennom inadekvate forventninger til barnet, som det i forhold til alder og utvikling ikke har mulighet til å oppfylle. Det kan dreie seg om forventninger til adferd og prestasjoner, med en påfølgende kritikk, som medfører at barnet utvikler et alvorlig lavt selvbilde. Videre er også trusler om å forlate barnet en form for mishandling. Foreldrene er de nærmeste omsorgspersonene og for barna er tap av foreldrene, uavhengig av forholdet, det verst tenkelige. Foreldrene kan også utsette barna sine for en destruktiv, antisosial eller seksuelt utnyttende adferd. Det finnes ingen tvil om at dette inngår i grupperingen alvorlig emosjonell mishandling, på samme måte som når foreldrene ikke er emosjonelt tilgjengelige eller lar være å respondere på barnas initiativ til kommunikasjon. Psykisk utilgjengelighet og ignorering, fører igjen til mangel på stimuli og interaksjon. Mange velger også å kalle det emosjonell fattigdom. Spesielt de yngste barna er helt avhengige av gode emosjonelle relasjoner. Vi er jo egentlig alle klare over det, er vi ikke? En annen type psykisk mishandling jeg ønsker å fremheve, er barna som er vitne til vold hjemme. Det er å anse som ren tortur å utsette et barn for så utrygge forhold, uten at de nærmeste omsorgspersonene er tilgjengelige på noe som helst plan. Denne type psykisk vold kommer i tillegg sjelden alene.

 

 

En helt naturlig reaksjon er å spørre seg hvorfor og hvordan. Det oppleves barbarisk og ondskapsfullt, for oss normale dødelige. Problemet er imidlertid at mange av foreldrene ikke reflekterer over at barna faktisk har et indre liv med følelser, og at de er egne personer, forskjellige fra sine foreldre. Ofte blir det sagt, at man ikke visste at det var så skadelig. Kan det faktisk være mulig? Kan man overse eget barns ulykke? Er det mulig å ikke gjenkjenne egen ondskap? Som for eksempel ved tilfeller der foreldrene tillegner barnet egenskaper fra fødselen av, som for eksempel at barnet er en utspekulert liten djevel. At det skriker natten gjennom, bare for å plage foreldrene. Det sier seg selv, at små barn ikke har noe ondskapsfullt over seg, men i stressituasjoner kan altså noen foreldre tro at barna har onde hensikter. Som om ikke det er skremmende nok, er det aller verste, at barna til slutt tror på foreldrene sine. Det kan ødelegge barnas selvbilde totalt. Skremmende mange foreldre skjønner ikke hvilken emosjonell makt de har overfor barna sine, og hvilken virkning den negative og fiendtlige interaksjonen får. Jeg spør meg ofte om det faktisk kan stemme, at disse foreldrene ikke skjønner. Vil de ikke skjønne? Vi trenger åpenbart mer informasjon rundt dette, det er helt sikkert, og vi må i større grad sette søkelyset på problematikken. La oss snakke mer om det.

 

Utrolig nok, har mange voldelige foreldre et kjærlig forhold til barna sine, men det svikter når de er stresset eller fortvilet. De skammer seg etterpå og er helt fra seg av skyldfølelse. Likevel er det ikke nok til å avstå fra mishandlingen ved neste anledning.

 

Resultatet for disse utsatte barna, er at de får et svært dårlig forhold til foreldrene sine og mange av disse relasjonene lar seg aldri reparere. Det vil i disse tilfellene alltid foreligger en alvorlig brist i kontakten med foreldre og barn. Man behøver ikke være en rakettforsker for å forstå at det utvikler seg til en livslang smerte, med savn, fortvilelse og en sterk tvil rundt eget jeg. Ikke sjelden plages disse barna av angst, uro og fryktsomhet. Dette er symptomer som kan plage det utsatte barnet resten av livet. Det rapporteres om utviklingsvansker, rusmiddelmisbruk og adferdsendringer. Disse ses også i kombinasjon. Typisk for barn utsatt for psykiske overgrep, er en forsinket utvikling på de fleste områdene. Barnet vil suksessivt få dårlig selvtillit og forståelig nok virke nedstemt. Andre igjen kan bli utagerende. Som du ser, kan det være vanskelig å gjenkjenne tegnene og vi er som samfunn, helt avhengige av en bedre forståelse for problemet.

 



 

I tillegg kan barna svært ofte utvikle somatiske symptomer som konsentrasjonsvansker, hodepine og magesmerter. Det mentale og det kroppslige henger tett sammen. Overdreven bekymring er hyppig observert, samt tristhet og gledeløshet. En utrygg barndom kan også føre til en svekket tilknytningsevne. Barna kan dermed bli klengete, oppmerksomhetskrevende og lite selektive i forhold til andre voksne. Det kan virke som om det er uviktig for barnet hvem de søker kontakt hos, så lenge de oppnår kontakt. Det er rett og slett hjerteskjærende, på lik linje som fullstendig unødvendig. I kontakt med andre barn, ser man ofte at de utsatte barna avvises, fordi de er ustrukturerte og ukonsentrerte i leken. Skuffelsene og fortvilelsen har altså ingen ende for de utsatte barna. Vi voksne må lære mer om nettopp psykisk mishandling, slik at vi lettere kan fange det opp. Som du forstår er konsekvensene for store for de utsatte barna, til at vi kan la det være. Kanskje kan det settes inn systematiske tiltak mot unge kommende foreldre? Hva med å starte opp forebyggende tiltak, allerede under graviditeten? Ved helsestasjonen for eksempel? Foreldre må utvilsomt bevisstgjøres, slik at de forstår de minste barnas mentale verden og gjør dem i stand til å håndtere dem, som egne individer. I tillegg vil det kanskje være fornuftig å vurdere sanksjoner? Barn utsettes for de groveste overgrep og lider en vanvittig overlast, helt uten at den som krenker barnet blir stoppet eller straffeforfulgt. For at psykisk vold overhodet skal kunne straffeforfølges, må den kunne karakteriseres som mishandling. Handlingene må være systematiske og inngå i et mønster. Det å leve med psykisk vold, omfattes av straffelovens §§ 282 og 283, det har Høyesterett lagt som praksis. Likevel handlet ingen av en hel rekke familievoldssaker ved Oslo tingrett de siste par årene seg om psykisk vold, verken for de involverte barna eller for partnere. Mange tror at fysisk vold har størst innvirkning på psykisk helse senere i livet. Er det kanskje derfor vi har en tendens til å se mellom fingrene på psykisk vold? Jeg kan imidlertid fortelle, at av de ulike typene vold som registreres, rapporteres om at det faktisk er omsorgssvikt og psykisk vold mot barn, som gir de høyeste nivåene av depresjon og angst i voksen alder. Kanskje ikke så rart? Vi er jo på vårt mest sårbare og mest tilgjengelige som barn. La oss snakke mer om det, la oss dele informasjon og trygge barna, slik at de tør å si i fra. Ingen barn er verdiløse. Det fortjener ethvert barn å vite. Del gjerne blogginnlegget med noen du tenker kunne dratt nytte av det.

 

Trenger du, eller noen du kjenner juridisk bistand? Del innlegget. Se forøvrig også www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Er psykisk vold bare et tilleggselement?

Det hadde vært så mye enklere om han slo, sier mange. I et mishandlingsforhold utvikler det seg et skjevt maktforhold, der voldsutøver tar styring og kontroll over livet til den utsatte. Og ved at maktbalansen forskyves, vil voldsutøvers mulighet til kontroll øke på bekostning av den utsatte og skape angst. Denne prosessen vil kunne påføre kvinnen, eller mannen, en følelse av skyld og skam. Dette igjen, medfører ofte isolering og tapt selvtillit.

 

Det finnes ingen tvil om at vi alle blir uenige med partneren fra tid til annen og mange uenigheter fører til og med til krangler i et samliv. Det som er utfordrende ved psykisk vold, er å skille de alminnelige og hverdagslige konfliktene fra det systematiske og regimepregede overgrepet, der den ene bruker makten og frykten til å kontrollere den andre parten og barna.

 



 

Regjeringen skriver på sine nettsider, at vold er enhver handling rettet mot en annen person som gjennom handling skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe personen egentlig vil. Det finnes ingen tvil om at psykisk vold omfattes her. Volden har imidlertid mange uttrykk. Psykisk vold, er måter å skade, skremme eller krenke på, som ikke er direkte fysisk i sin natur. Det kan imidlertid være trusler om fysisk vold. Det kan også være måter å dominere den andre på, ved hjelp av makt. Direkte eller indirekte trusler, degraderende og ydmykende adferd, utagerende sjalusi, isolering og emosjonell vold.

 

Emosjonell vold kan innebære at den utsatte må legge seg i selen for å unngå at partneren blir sjalu, eller at partneren forsøker å kontrollere hvem den utsatte tilbringer tid med. Typisk er, at utøveren misliker venner og familie. Mistillit. Når voldsutøver ikke tror på partneren sin, om hvor vedkommende har vært og hva det har gjort. Beskyldninger om å flørte med andre. Ofte kommer det også til uttrykk, ved at utøver klager på at partneren bruker for mye tid med andre enn han. Kontroll og sjekking. Det kan gå så langt som at den utsatte blir fratatt bilnøkler, mister tilgang på konto og forhindres fra å forlate huset. Telefonkontroll er heller ikke uvanlig. Seksualitet blir også hyppig en arena for maktmisbruk. Tvang til engasjement i seksuell aktivitet den utsatte ikke er komfortabel med, er ett eksempel. Veldig typisk er også tvang til sex, særlig etter krangler. Dette kombineres gjerne med påstander om at den utsatte er lite seksuelt attraktiv, seksuelt utilstrekkelig og unormal. Sammenligning med tidligere partnere, på en ufordelaktig måte. Vanlig er utsagn om at ingen andre vil ha den utsatte. Psykisk vold er også å ødelegge materielle ting den utsatte ser på som verdifulle. Det å ødelegge hjemmet, personlige eiendeler eller bare å true med det. True med og plage kjæledyr, inngår også her. Listen er lang og eksemplene mange. Det elementære kjennetegnet er imidlertid trusler, krenkelser og tvang.

 

Den typiske utøver sliter med å kontrollere følelser, handler impulsivt og har konfliktfylte mellommenneskelige relasjoner. Det sies at utøverne i grove trekk utgjør to grupper. Den ene gruppen er impulsiv og klarer ikke å kontrollere sinnet sitt. Det er kanskje også majoriteten av de som utøver psykisk vold? Den andre og antageligvis mindre gruppen, er de kalkulerende menneskene med psykopatiske trekk. De som aldri angrer på noe, men som tvert i mot oppnår tilfredsstillelse av, og mener den utsatte fortjener volden de utsettes for.

 


 

 

Trakassering, mobbing og trusler går utover selvfølelsen og rammer den utsattes selvrespekt. I verste fall utvikles et mønster hvor den utsatte identifiserer seg med den mindreverdige følelsen, og forholdet blir et fengsel. Dersom den utsatte i tillegg isolerer seg, eller lar være å nevne overgrepene til omgivelsene, er sjansen for at den psykiske volden fortsetter ennå større. Den utsatte får på den måten aldri avstemt og justert sine egne perspektiver og den destruktive relasjonen blir normalisert. Når det gjelder fysisk mishandling, kan et tilfelle være nok. Psykisk mishandling derimot, karakteriseres gjennom et gjentatt mønster av ødeleggende interaksjoner. Det kan ofte være vanskelig å avdekke psykisk vold. Det som utvilsomt er veldig vanskelig, er å melde fra om psykisk vold. Hvor går grensene? Hva er akseptabelt og hva er straffbart?

 

For at psykisk vold skal kunne straffes, må den kunne karakteriseres som mishandling. Det innebærer at handlingene må inngå i et mønster med grove eller systematiske krenkelser, der den som utsettes opplever frykt for nye krenkelser og gjør alt for å forhindre det. Det er på den måten tvangen får sitt gjennombrudd. Det å leve i et terrorregime, er å regne som å leve med vold etter straffelovens §§ 282 og 283, det har Høyesterett fastslått. Men hvor mange av disse sakene kommer egentlig for retten? Ingen av sakene som har kommet opp i Oslo tingrett de siste tre årene, har dreid seg om psykisk vold alene. Det er imidlertid veldig ofte nevnt som et tilleggselement til den fysiske mishandlingen. Hva kommer det av? Kvalifiserer ikke psykisk vold til straff? Det kvalifiserer uten tvil til et enormt skadeomfang. Hvorfor får man da ikke som utsatt like stort gjennomslag, når det gjelder psykisk mishandling?

 

Faktum er, at all vold må kunne bevises utover enhver rimelig tvil, innen strafferetten. Det innebærer, at dersom dommeren skulle være i tvil om at den tiltalte faktisk har gjort det han, eller hun, er tiltalt for, så skal vedkommende frifinnes. Dette på tross av, at det ofte er sannsynlig at han, eller hun, faktisk er skyldig. At skylden er sannsynlig, er altså ikke nok til å dømme noen. Dette fremkommer også i det grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat, om at tvilen skal komme den tiltalte til gode. Dermed kan det forekomme problematisk å føre gode nok bevis mot voldsutøver, slik at det ikke finnes tvil om at han, eller hun, faktisk er skyldig. I sivile saker derimot, for eksempel om barnefordeling, gjelder andre beviskrav. Her holder det med sannsynlighetsovervekt. Det innebærer at det er tilstrekkelig med 51% sannsynlighet for at voldsutøver faktisk har utsatt henne, eller han, for vold. Beklageligvis er dette vanskelig ved psykisk vold.

 

Det er uten tvil et forbedringspotensiale både ved etterforskningen og påtalemyndigheten. Heldigvis øker kunnskapen stadig, noe som kan bidra til at detaljene ved psykisk mishandling kan avdekkes. Det gjelder å kunne stille de avgjørende spørsmålene, slik at de fornærmede får en mulighet til å beskrive kontrollen, tvangen og krenkelsene, som for hver dag har blitt mer og mer normal for dem. Mange utsatte går ikke til domstolene fordi de vet at de ikke kommer noen vei. Kanskje det er der vi må starte? Kanskje kan vi endre systemet, dersom flere anmelder psykisk vold? Dersom vi blir bedre kjent med fenomenet? Meld fra, om ikke for ens egen skyld, så i det minste for barnas.

 

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å bryte ut av et voldelig samliv? Del gjerne innlegget. Se forøvrig også www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Kontakt politiet hvis du og barna blir truet, skadet eller du frykter for livet deres.

Det sa jeg til en ung kvinne med to små barn og som utsettes for både fysisk og psykisk vold. Hun har forlatt voldsmannen før, flere ganger faktisk, men har alltid gått tilbake. Det har vært den eneste løsningen, fortalte hun. Alt annet hadde vært for risikabelt. Han finner meg alltid, fortsatte hun. Men nå har han begynt å utagere på barna også, hvisket hun. Nå er det faktisk mer risikabelt å bli, gråt hun. Vær så snill å hjelp meg, ba hun.

 

Etter de to siste blogginnleggene har Barnejuristen fått mange henvendelser og flere av dem er sørgelig nok en bønn om hjelp. En fellesnevner er at man har blitt i et voldelig forhold for barnas del, og plutselig blir nettopp det barnas skjebne. Det er bare en vei ut av volden og det er bort. Langt bort fra voldsmannen.

 

Når barna kommer i kontakt med psykisk helsevern (BUP) og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og volden ennå ikke er oppdaget, må du dra i håndbremsen. Når voldsmannen fremstår som den ressurssterke i familien, høflig, avbalansert og sympatisk, blir du, den voldsutsatte mor, sett på som årsaken. Du er oppkavet, urolig og bærer tegn til hysteri, du oppfattes som vanskelig å forholde seg til. Han derimot, er vant til å være i kontroll, og demonstrerer dette mer en gjerne i kontakt med hjelpeapparatet. At du, som voldsutsatt kvinne, viser helt tydelige reaksjoner, evner ikke alltid hjelpeapparatet å se med det blotte øye. Kanskje er det til og med for ubehagelig å se? Kanskje er det enklere å forstå symptomene på vold, som uttrykk for individuelle forhold? Eller også psykiske problemer? Og hos barna, der tolkes kanskje symptomene som store reguleringsvansker? Mens far er rolig, stabil og virker troverdig. Han kan ikke lastes for problemene. Slik beskrev flere kvinner situasjonen sin. Det er ikke vanskelig å forstå at dette er frustrerende og gjør det vanskelig å ta opp kampen. At det gjør det vanskelig å bryte opp. Hvem vet hvilke konsekvenser som baner seg vei. Det er imidlertid nettopp derfor, det er så viktig å ikke holde volden hemmelig.

 

Barnejuristen har vært i kontakt med flere instanser og har forsøkt å sette sammen en liten flukthåndbok. Jeg vil imidlertid på dette punkt kort understreke, at vold i nære relasjoner, være seg fysisk eller psykisk, rammer både kvinner og menn. Likeledes kan både kvinner og menn utøve vold. Dog er kvinner hyppigere utsatt for gjentagende og alvorlig vold. Det sentrale spørsmålet i denne lille rådgivende håndboken, er imidlertid hva man bør gjøre, dersom man er utsatt. Dersom man føler seg truet og er redd.

 



 

Ha alltid telefonnummer til både politi og krisesenter lagret på telefonen din. Dersom situasjonen skulle eskalere, er det viktig å få bistand fra politiet. Glem aldri at politiets oppgave er å forebygge og beskytte mot straffbare handlinger. Vold er og blir en straffbar handling. Politiet har god kjennskap til krisesenteret der du bor og kan eskortere deg i trygghet, dersom de rykker ut til en voldssituasjon. Krisesenteret er et trygt og godt sted, dersom hjemmet ditt ikke er det lenger. Der vil du møte mennesker som har sett lignende tilfeller tidligere og som forstår. Disse to institusjonene, vil som du skjønner yte god bistand i en krisesituasjon. Lagre telefonnummeret deres omgående.

 

Det å fortelle noen at du er utsatt for vold, kan være avgjørende. Både for deg selv og barna. Dersom det skulle komme til en politianmeldelse eller et rettslig oppgjør, er det viktig at den oppkavede kvinnen, som er på randen av hysteri, kan fremstilles som noe annet av et familiemedlem, en venn eller en kollega. Det å ha avtalt et kodeord, kan være helt avgjørende i en farlig situasjon. Det er et enkelt sikkerhetstiltak for deg og barna. Dersom et familiemedlem ringer i en voldssituasjon, vil det være enklere å besvare telefonen, enn det er å ta telefonen frem for å ringe noen. Dersom kodeordet symboliserer situasjonen du står i, kan andre kontakte politiet for deg eller komme deg til unnsetning. Instruer alltid barna om å holde seg i sikkerhet, slik at de ikke blir skadet, fordi de ønsker å komme deg til unnsetning. Før gjerne en logg på trusler og voldelige hendelser. Ta bilder av skadene. Oppsøk alltid lege, dersom du er skadet. Helsevesenet kan også hjelpe deg med å dokumentere skadene. De vil også komme til å anbefale en politianmeldelse. Det er noe Barnejuristen støtter opp om.

 

Dersom du har bestemt deg for å rømme, ha oversikt over de tingene du trenger å få med deg, eksempelvis medisiner og nødvendige hjelpemidler, slik at de raskt kan kastes i en veske. Vær i tillegg forsiktig med å etterlate spor via sosiale medier eller på mobiltelefonen. Slett meldinger som kan avsløre planene dine. Slå av stedstjenesten, slik at du ikke kan lokaliseres. Søk om å få en voldsalarm. En mobil voldsalarm er et midlertidig tiltak for de akutte problemene, som en bruddsituasjon ofte kan være. Alarmen tildeles etter en totalvurdering av politiet, eventuelt i samråd med andre institusjoner og etater. Tilbudet inngår som ett av flere beskyttelsestiltak politiet kan iverksette. Som også et besøksforbud. Et besøksforbud vil forebygge vold og trusler. Det skjer ved at voldsutøver forbys å oppholde seg på steder du oppholder deg, besøke eller forfølge deg. Forbudet gjelder for en bestemt periode, maksimalt for ett år av gangen. Besøksforbud ilegges dersom det er grunn til å tro at voldsutøver vil begå en straffbar handling, forfølge deg eller på annet vis krenke din personlige fred. Det er ikke nødvendig at det foreligger en dom, før en person ilegges både en voldsalarm eller et besøksforbud. Kontakt politiet eller juridisk bistand, for å få ilagt nødvendige sikkerhetstiltak. Likeledes kan du søke om adressesperring. Det vil medføre at du blir vanskeligere å oppspore, noe som reduserer faren for trusler og vold. Ta kontakt med politiet eller juridisk bistand for veiledning rundt adressesperring. Blir du imidlertid boende på samme adresse, bør du bytte lås og kanskje installere ekstra sikkerhetslås. La lyset foran inngangspartiet bli stående på til enhver tid, kanskje med en bevegelsessensor. Et kikkhull i døra kan også være til stor hjelp. Få i samme slengen navneskilt fjernet fra døra og skaff deg en postboks. Likeledes kan det å installere en innbruddsalarm, i stor grad bidra til din trygghet.

 

I det du forlater voldsmannen, vil jeg at du skal vite, at det er en overhengende fare for at volden trappes opp. Derfor er det også viktig å være seg bevisst det jeg skrev ovenfor, samtidig som det er viktig å lese videre. Jeg håper jo, at du på dette tidspunktet har fått hjelp. Ta umiddelbart kontakt med politiet, dersom besøksforbudet ikke overholdes, ettersom brudd på besøksforbudet er straffbart og kan straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Det er viktig å ikke holde fast ved gamle rutiner og ruter, for eksempel til jobb eller trening. Gjør omgivelsene dine oppmerksomme på besøksforbudet, slik at de kan holde situasjonen din under oppsikt og rapportere om mistenkelige forhold. Ikke glem å informere skolen, dersom barna også er omfattet av besøksforbudet. Det kan være fornuftig å få et hemmelig telefonnummer, endre passord på MinID og slette kontoer på sosiale medier.

 

Det finnes aldri garantier, men med denne lille håndboken, skal det godt gjøres å få tak i deg. Ikke tro at du kan løse dette på egen hånd, skaff hjelp. Ta likeledes i mot hjelp av familie og gode venner, naboer og kollegaer. Oppsøk gjerne andre voldsutsatte, for å finne styrke i et felleskap. Familievernkontorene i forskjellige kommuner etablerer ofte en samtalegruppe for voldsutsatte kvinner, det gjør også krisesentrene fra tid til annen og mange mener å finne styrke i samholdet. Du er ikke alene.

 

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å bryte ut av et voldelig samliv? Kanskje til å søke om ovennevnte sikkerhetstiltak og for å reetablere et trygt og forutsigbart liv? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning og ta gjerne kontakt. Barnejuristen bidrar i hele prosessen og møter deg med både tålmodighet og forståelse.

 

Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Konsekvensene for barna er ubarmhjertige

Det er nemlig liten tvil om at barna tar skade av å leve med vold i familien. De færreste av oss setter spørsmålstegn ved dette, likevel velger mange å bli i et voldelig herredømme. Hvorfor? Beklageligvis er det mange grunner til det, og ikke alle forstår mekanismene som rår. Jeg skrev litt om dette i forrige bloggartikkel, du finner hele teksten her. Jeg fikk stor respons på innlegget. Mange hadde spørsmål, noen trengte hjelp og andre fortalte om deres vei ut. Felles for alle historiene, var hvilke konsekvenser dette hadde hatt for barna deres. I dag ønsker jeg å skrive litt om barnas perspektiv og hvorfor det er så utrolig viktig for barna å slippe unna familievolden.

 



 

Det å være vitne til at en av foreldrene utsetter den andre for vold, er like alvorlig som om det var barnet selv som ble utsatt. Barna som lever i voldelige familier, eksponeres volden på flere måter enn bare én. Forskning antyder nemlig at barna som lever med familievold, har både sett, hørt og kanskje merket volden direkte i hele 80-95% av voldsepisodene. Et mye høyere antall enn det man forstår på foreldrene. Det finnes faktisk lite samsvar mellom det barn selv forteller at de har opplevd, og det foreldrene tror barnet har fått med seg. Det å høre volden, er også å være vitne til den. Forestill deg den høylytte kranglingen, de aggressive ordene, skrik og lyden av slag og annen fysisk form for vold. Det rapporteres om at det oppleves like skremmende, om ikke mer skremmende enn å være tilstede i rommet. Følelsen av å ikke kunne gjøre noe, ikke kunne kontrollere situasjonen plager barna. Alene fantasien er med på å forsterke opplevelsen. Tenk deg barna som for eksempel våkner til familievold. En gråtende mor med fysiske skader og en stue full av knuste møbler. Det kan være synet som møter barna. De er i tillegg høysensitive og merker godt hvordan volden preger omsorgsevnen til foreldrene negativt. Redsel for ny vold betegner barnas hverdag og de lærer seg raskt å gjenkjenne mønsteret. Enhver lille endring oppfattes, om det så bare er endring i stemmeleie, eller i den dagligdagse atferd.

 

Menn som utsetter sine partnere for vold, retter ikke så sjelden volden mot barna også. Barn som bevitner vold, er altså i faresonen for selv å bli direkte utsatt. Det er ikke vanskelig å forstå, at eksponeringen er en trussel mot barnas helse og utvikling, både fysisk og psykisk. Andre konsekvenser, representeres gjennom feilutvikling i hjernen til de utsatte barna og konsekvensene er større jo mindre barna er. Tvangen til å oppleve vold mot mor eller far, vil etterlate traumer på lik linje som barn som har måttet oppleve krig. Vi foreldre bør ta oss tid til å reflektere over nettopp det, enten vi selv er utsatt eller ferdes i de voldsutsattes nære omgivelser. Ikke sjelden gjenopplever barna traumene, helt uten forvarsel, som mareritt, men gjenopplevelsene kan også inntreffe i våken tilstand. Helt naturlig vil dette medføre en konstant aktivering. De voldsutsatte barna vil i tillegg få et forstyrret bilde av hvordan relasjonen til andre mennesker bør være. Også hva tilknytning angår. Kjernen i trygg tilknytning, innebærer sikkerhet på omsorgspersonenes kjærlighet og at de elementære behov møtes når det trengs. Tilknytningen blir sterkt utfordret for barna som er vitne til vold, eller også direkte utsatt.

 


 

 

Et voldsutsatt barn vil alltid søke trøst hos foreldrene, men dersom for eksempel mor utsettes for vold, har hun nok med å beskytte seg selv og verken den ene eller den andre kan ivareta barnets behov. Volden oppleves dermed som en overveldende trusselsituasjon, som ikke har noen form for trygg løsning. Det forklarer også hvordan tilknytningen til foreldrene forstyrres, ettersom barnets tilknytningspersoner er de samme som faktisk utsetter barnet for direkte fare. Det kan ikke herske noen tvil, om at dette kan prege barnet for resten av livet? Særlig i forhold til å bygge relasjoner til andre mennesker senere. I stedet for den gode opplevelsen av trygghet og kjærlighet, som jo må kunne forventes i et godt hjem, opplever barna uforutsigbare forhold og avmakt. Mange barn bærer dermed på en skyldfølelse for å ha bidratt til volden. De leter etter utløsende faktorer hos seg selv og tror at dersom de hadde reagert annerledes på volden, ville de kunne ha stoppet den. Dette skader utvilsomt barnets selvbilde og gir dem åpenbart en følelse av skam. Barna tar altså på seg mye av ansvaret. Vi foreldre, må være oss vårt ansvar bevisst. Det er vår oppgave å få barna til å føle seg ivaretatt og beskyttet. Ikke minst elsket. Og vi skader jo ikke menneskene vi elsker, gjør vi vel? Som du ser av det ovennevnte, skader volden barna, om de er direkte utsatt eller også vitne til den. Vold mot mor, eller far, er dermed også vold mot barna. Det er svært viktig å ta innover seg. Ikke minst burde det faktum være en forlengelse av det forrige blogginnlegget mitt: Det viktigste er å ikke se seg tilbake, les det gjerne i sin helhet her.

 

Volden preger naturligvis hele familier, og for den utsatte familien blir volden raskt til en normaltilstand. Ofte viser voldsutøver motstand til å se volden som et problem, ofte deler faktisk den voldsutsatte denne motstanden også. Konsekvensene blir på den måten barnas å bære. Den manglende bevisstheten hos voldsutøveren, etterlater et stort sprik i forståelsen og vil gjøre det vanskelig for voldsutsatte barn å få sine følelser tatt på alvor, slik at opplevelsene kan håndteres og bearbeides. Like ofte er den utsatte eller også barna, redde for å innrømme overfor omgivelsene at volden faktisk oppleves som et problem. Hvordan kan vi endre den innstillingen? Vi er nemlig tvungne til å endre den innstillingen, for barnas skyld. Jeg mener at vi må dele historier og gi en forståelse av at de voldsutsatte, både mor, evt far og barna, ikke er alene om å oppleve vold. At de trenger hjelp. At de faktisk kan få denne hjelpen. Det kreves imidlertid av samfunnet forøvrig, en viss form for aksept og forståelse, slik at de utsatte ikke føler fordømmelse, skam og skyld. De har fortjent å bli møtt på en god måte. Vi bør i tillegg lære barna våre det samme, slik at de kan forstå og ikke avvise barna som sliter. For tro meg eller ei, det skjer altfor ofte. Vi voksne lærer ofte barna våre å være nådeløse. Er det mangel på innsikt? Jeg håper det. La oss heller være nådeløst forståelsesfulle. 

 

Vold i nære relasjoner er ikke et familieproblem, det er et samfunnsproblem. La oss ta ansvaret på alvor. 

 

Endelig vil jeg påpeke, at en far eller mor som utøver vold, uten evne til å se at dette har fatale konsekvenser for barna, aldri kan være en god omsorgsperson. Han eller hun vil ikke kunne se barnas behov og møte dem på en anerkjennende og forståelsesfull måte. Det viktigste du som forelder og voldsutsatt kan gjøre, er å gå uten å se deg tilbake. Om ikke annet, så for dine barns skyld.

 

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å bryte ut av et voldelig samliv? Kanskje til å reetablere et trygt og forutsigbart liv? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning og ta gjerne kontakt. Barnejuristen bidrar i hele prosessen og møter deg med både tålmodighet og forståelse.

 

Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

 

Det viktigste er å ikke se seg tilbake

Lurer du på om det å gå, er det rette valget? Hva med alle de ubesvarte spørsmålene? Hva skjer dersom du virkelig går? Lar han deg gå? Hva med barna? Du føler deg nok forvirret, redd og ensom. Vil han gå rettens vei, for å få barna? Vil han fremstå troverdig? Han gjør jo ofte det. Verden er uforutsigbar og skremmende. Kanskje er det enklere å bli? Nei, det har gått for langt. Hadde det ikke vært for barna. De trenger jo en far. Han kan jo være god mot dem. Tenk om han bare lot være å slå. Han kan jo være så snill også, særlig etterpå. Han er verdens beste, når han trøster. Er du fanget mellom himmel og helvete?

 

Du er ikke alene om å ha disse tankene. Mange kaller kanskje partneren din for en psykopat, jeg velger å kalle han en ondsinnet pøbel. Helt uavhengig av kallenavn, kan jeg love deg en ting, han vil alltid være en ondsinnet pøbel, selv om han trøster deg etterpå. Han blir aldri den sjarmerende mannen du falt for igjen. Han blir aldri den snille og trygge mannen han ga seg ut for å være. Det å motta trøst fra voldsmannen etter at han har slått deg, er ikke uvanlig, men det er farlig. Dersom han slår deg foran barna, vil jeg at du tenker litt på hvordan det må oppleves for dem. Hvor frustrerende det må være å se deg la voldsmannen trøste og forsøke å gjøre det godt igjen. Det gjør inntrykk, men ikke på noen god måte. De uskyldige små, vil ikke kunne forstå den syke mekanismen som oppstår i et fryktelig usunt forhold. Hvordan skal de kunne lære at de er verdifulle og fortjener å bli behandlet godt, dersom du ikke lærer dem det? Dersom du ikke går foran med et godt eksempel. Hvordan skal barna dine, som elsker deg og ser opp til deg, lære å velge noe annet enn det du har gjort, dersom du ikke vedgår at ditt valg ikke er godt nok. Verken for deg eller for dem. Vold avler vold. Jeg vet ikke hvordan du har hatt det i barndommen, men jeg vet at barna dine, med stor sannsynlighet vil finne tilbake til volden, med mindre du handler raskt.

 


 

Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle deg, at det å gå er en enkel sak. Beklageligvis er det å forlate en ondsinnet pøbel vanskelig, av flere forskjellige årsaker. I tillegg kan det være risikabelt. Likevel er det din eneste mulighet. Noen ganger må det bli verre, før det kan bli bedre. Det er en mager trøst, jeg vet det. Jeg snakker nemlig om mannen som en gang sa, at det var skjebnen som førte dere sammen. At dere hører sammen. Han som fremholdt at ingenting kan komme mellom dere. Han som advarte, om at ingen noen gang kom til å elske deg like høyt som han. Han som elsker deg så høyt, at han har en rett til å være sjalu. Han som bare slår, etter at du har provosert han.

 

Som hovedregel sier vi gjerne, at du går etter det første slaget. Men det er ikke slagene som kommer først, er det vel? Det starter gjerne med kontroll. Spør han deg hvem du har vært sammen med, de gangene du får gå ut alene? Spør han hva dere snakket om? Hvem som var der? Kanskje tror han også, at alle er ute etter å snakke negativt om han? Deretter kommer gjerne truslene. Har han fortalt deg at det er noe galt med familien din, at jobben din ikke er bra nok for deg og at det er dere to, mot resten av verden? Jeg kan tenke meg han forsøker å isolere deg. På den måten tar han kontroll over livet ditt. Du er kanskje smigret over at han er sjalu? Denne flotte mannen - redd for å miste deg. Dette er ikke sjalusi. Dette er farlig. Særlig dersom du er blind av forelskelse og gir etter for kravene hans. Da kan det være vanskelig å se hva som virkelig foregår. Du føler kanskje selv, at det å kutte ut familie og venner er helt naturlig? At det å slutte med sminke og det å kle deg annerledes, er det minste du kan gjøre. Det er jo slik han liker deg best. Forteller han deg at familien din ødelegger for dere? At de ikke er bra for deg? At de ikke ser hvem du virkelig er? Hva gjør du? Satser du på kjærligheten? Er dette kjærlighet?

 

Har dere barn sammen? Vold har ikke bare store konsekvenser for deg, også for barna dine.

Du kan forestille deg, at det å være voldsutsatt kan likestilles med å ha kjempet i krigen. Helsetilstanden svekkes, likeledes kan volden svekke din evne til å skape gode relasjoner. Dette går også utover barna dine. Etter langvarig vold, blir det nesten umulig å stole på noen. Dette gjør det også svært vanskelig å hjelpe deg. Dersom du fremdeles føler kjærlighet for han, er han nok ikke voldelig hele tiden. Himmel og helvete, formoder jeg. Man lever lenge på de gode periodene. De gir håp, samtidig som de bryter deg ned. Det å være vitne til vold, for det antar jeg at barna dine har vært, likestilles med å ha vært utsatt for vold. Det synes jeg er viktig at du vet. Barna dine fatter ikke det samme håpet som deg, men de brytes ned med deg.

 


 

Du trenger hjelp. Dersom du ønsker å forlate den ondsinnede pøbelen, trenger du samtaler som kan gi deg flere perspektiv. Du er avhengig av å forstå hvilke konsekvenser volden har. For deg og barna dine. Du bør snakke med noen som forstår hvordan det er å leve i et voldelig forhold og hva det gjør med deg. Du er ikke alene. Kontakt krisesenteret nær deg og møt forståelse fra mennesker som har hørt historien din før. Det å kontakte en god psykolog, kan også bli til stor hjelp.

 

I bruddfasen utsettes du for den største risikoen. Både for å gå tilbake til voldsmannen og for å utsettes for ytterligere og alvorlig vold. Mange kvinner blir til og med drept av sine eks-partnere i bruddfasen. Det finnes imidlertid effektive hjelpemidler, som et besøksforbud og en voldsalarm. Besøksforbudet og voldsalarmen får du uten å ha anmeldt forholdet. Du må imidlertid oppsøke politiet for å få det. De aller fleste politidistrikt har en familievoldskoordinator, som kan orientere om fremgangsmåte og sikkerhet rundt tiltaket. Jeg vil imidlertid si deg en ting, det er alltid fornuftig å anmelde vold. Utover det er nettverk avgjørende. Noen må hjelpe deg med å reetablere livet ditt. Hjelpe deg med å skape et liv verdt å leve. Et liv i trygghet, For deg og barna dine.

 

Du trenger bolig, inntekt og videre oppfølging. Det er også viktig at hjelpeapparatet rundt deg er bevisst dine behov om sikkerhet. Dersom dette ikke kommer på plass, blir det altfor enkelt å gå tilbake til voldsmannen. Det at dere har felles barn, kan også forenkle din vei tilbake til de voldelige omgivelsene. I en sjettedel av alle familievoldssaker der paret har felles barn, inkluderer voldsmannen trusler og vold mot barna også. Mange voldsutsatte kvinner forteller at de går tilbake for å opprettholde kontroll på hva som skjer med barna. Fars rettigheter i Norge er sterke, noe som utvilsomt er bra. En voldelig far derimot, er aldri en god far. I de tilfellene en kvinne med barn går tilbake til den voldelige partneren, vil dette gjerne meldes til barnevernet. Der det avdekkes grov vold, er samfunnet tvunget til å reagere, dersom du velger å returnere de utrygge omgivelsene. I mange situasjoner får den voldelig far til og med omsorg for eller samvær med barna, til tross for at han har utsatt mor for vold med barna som vitner. Det forekommer også, at barn dømmes til samvær med en far som også har utsatt egne barn for vold. Da handler det naturligvis mer om foreldrevern enn barnevern. Dersom du føler deg så ensom i situasjonen, at du faktisk vurderer å bli av den grunn, kan jeg opplyse deg om at du heller ikke her er alene. Tanken på et liv i ensomhet virker av og til verre, enn et liv med vold. Det er imidlertid ikke realiteten. Ensomheten kan du forandre på. Du kan aldri forandre en voldelig mann.

 



 

Hver tiende kvinne og to prosent menn har opplevd voldsomme overgrep i et parforhold. Eksempler på slike overgrep er blant annet å bli tatt kvelertak på, overgrep der kniv eller annet våpen har blitt brukt og å få banket hodet mot veggen eller mot gulvet. Mer enn tre prosent av kvinnene, oppgir at partneren til og med brukte en eller flere former for fysisk makt mens de gikk gravide.

 

Be om hjelp, for deretter å aldri se deg tilbake. Omgivelsene dine, familie og venner bør støtte deg. Du trenger åpenbart støtte, ikke bagatellisering og fordømmelse. Det er viktig at nettverket ditt, inkludert naboer og kollegaer stiller opp. Særlig i bruddfasen. Det er viktig at omgivelsene dine ikke glemmer at du har vanskeligheter med å etablere tillit. Vold og overgrep er fortsatt knyttet til skam og skyld, så dersom du klarer å bryte ut, trenger du samfunnets støtte. Bruddet kan i verste fall medføre nye former for voldsbruk. Mange kvinner rapporterer om at en tidligere partner har opptrådt truende, voldelig og har trakassert dem, også etter at parforholdet tok slutt. Særlig i de tilfellene der det var felles barn, sto barna i fokus for trusler eller voldelige handlinger. Dette kan dreie seg om bortføring av felles barn, skade på felles barn eller også trusler om skade. Barna trenger med andre ord også forståelse. Masse forståelse og trygge omgivelser. Fordømmelse må vi rett og slett føle oss for gode for. Det er nemlig altfor mange allerede, som sliter i voksen alder, fordi de bærer på vonde opplevelser.

 

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å reetablere egen livssituasjon? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning og ta gjerne kontakt. I Påsken er ikke telefonen betjent til enhver tid, men mail vil besvares så snart som mulig. Barnejuristen kan hjelpe deg med å få besøksforbud og voldsalarm. I tillegg kan du motta hjelp med å komme økonomisk på bena igjen. Svært god kompetanse på rettigheter fra NAV. Her blir du møtt med både tålmodighet og forståelse.

 

Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, her kommer stadig nye oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

Livets maskeradeball

Det sosiale liv byr på spilleregler og koder. Noen av oss blir så fanget av spillet, at vi glemmer å kjenne etter hvem vi faktisk er bak fasaden. Nettopp denne fasaden vi pryder oss med, er gjerne av materialistisk art. Den handler om hvordan vi ønsker å bli oppfattet av menneskene rundt oss. Adressen vi bor på, bilen vi kjører og klærne vi bærer forteller en historie. Den historien kan faktisk bryte fullstendig med realiteten. Hvorfor viser vi ikke hverandre hvem vi egentlig er? Innerst inne og som regel, er vi jo enige om at vi liker ekte mennesker. Ekte mennesker med ekte problemer. Hvorfor tviholder vi på fasaden da? Kan det handle om det faktum, at vi mennesker er flokkdyr og at vi måler vår suksess med alle de andre i flokken? Er vi i realiteten så redd for å være oss selv, at vi etterligner hverandre for å oppnå anerkjennelse? Eller tror vi så hardt på fasaden, at vi formoder at den er selvoppfyllende. Vil jeg føle meg like bra som jeg oppfattes fra utsiden?

 



 

Personlig tror jeg, at vi lever i et samfunn og i en tidsepoke, hvor vi taper på å kopiere og sammenligne oss med hverandre og samtidig skjule det som egentlig foregår på innsiden. Adressen min, bilen min og klærne mine kan aldri fortelle hvem jeg virkelig er. Den kan kanskje gi deg en indikasjon på hvem jeg ønsker å være. Fasaden min kan aldri fortelle hva jeg har erfart gjennom livet og hva opplevelsene har gjort med meg. Dersom jeg bærer på tunge hemmeligheter og tøffe utfordringer i livet, kan ikke fasaden gi meg noe annet enn ensomhet. Nærhet og ekte relasjoner vil bli umulig for oss og etterhvert vil fasaden gjøre det vanskelig å vite hvem vi egentlig er. Den største årsaken til fravær i norsk arbeidsliv i aldersspennet 23 til 47 år, er depresjon. I vår søken etter idealet på suksess, lykke og anerkjennelse, avviser vi sårbarheten, utfordringene i dagliglivet og følelsen av tidvis å være utilstrekkelig. Hvorfor gjør vi det egentlig? Vi vet jo innerst inne, at vi alle bare er mennesker. Med utgangspunkt i egne erfaringer, tror jeg at vi forventer at fasaden skal vekke beundring og anerkjennelse, mens den i realiteten bare fører til misunnelse og utrygghet. Ikke minst, blir fallhøyden så umenneskelig stor.

 

Jeg ser det veldig ofte i jobbsammenheng. Samliv oppløses, fasaden sprekker og redselen for å bli gjenkjent som noe annet enn fasaden som omhyggelig er bygget opp, er overraskende stor. De fleste av oss jobber iherdig med å inneholde andres forventninger og bekymrer oss veldig for hvordan vi oppfattes av andre. I tillegg er vi opptatt av hva andre mennesker synes vi burde gjøre i de ulike situasjoner. Barna våre blir gjerne stående midt i mellom oss og en fantasiverden. De kjenner imidlertid sannheten. Barn gjør jo gjerne det. De suger likevel denne usunne livsstilen til seg. Ofte kjemper vi jo nettopp om barna våre etter et samlivsbrudd. Vi konkurrerer til og med overfor barna våre, om å fremstå som den mest vellykkede forelderen. Med skitne triks og falske løfter, vinner vi kanskje også frem. Hva vil barna våre tenke om oss når de vokser opp? I verste fall kan man spørre seg, hvordan vil barna våre bli?

 


 

 

Av og til får jeg imidlertid innblikk i en prosess, i mennesker som opplever store endringer i livet. De oppdager selv hvor slitne de er, av å spille en falsk rolle eller strebe etter et ideal som egentlig ikke passer dem. De blir på mange måter desperate etter endelig å bli seg selv, fullt og helt. Men hvem er de egentlig uten fasaden? Jeg møtte nylig en dame. Nyskilt og økonomisk nedbrutt. I en rettslig feide med eksmannen og med barna som tilskuere. Hun hadde skarpe riper i den polerte fasaden. Egentlig kan man si, at hun per i dag er fullstendig blottet for fasade. Nyheten om skilsmisse, utroskap og økonomiske fadeser løp foran henne, som ild i tørt gress. Folk snakker, sa hun oppgitt. Hun hadde ikke lenger noe valg. Hun kjempet for sine barns beste, hun kjempet for å opprettholde et minstemål av livskvalitet i hjemmet og hun møtte motstand på Familievernkontoret, på jobb og på NAV. Hun fremsto på ingen måte med noen vellykket fasade lenger, hun var så ekte som du kan få henne, der hun tittet ut av de tårefylte øynene. Hun ba om forståelse og hun ba om hjelp. Ikke for å se bedre ut enn hun i virkeligheten er. Hun ville bare ha ro i hjemmet, hun ville ha mat på bordet og trygghet rundt barnas nye liv. Hun hadde ingenting å gjemme seg bak lenger. Ekteskapet og deres felles liv var en fasade. God økonomi og et respektfullt samliv. Velkledde barn og dyre fritidssysler. Da fasaden slo sprekker, så du rett inn i det bankende hjerte hennes, du så tristheten i øynene hennes og det store fraværet av midler. Hun sto der fremfor meg, vaskekte. Jeg beundret styrken hennes. Evnen hennes, til å vise hvordan den brutale virkelighet egentlig er. Hun ble så sympatisk, da hun medga å ha solgt alt hun hadde, men fremdeles ikke kunne betale for det nye hjemmet hun var i ferd med å etablere. Til og med de offentlige instansene viste sympati. Det som er ekte og utilslørt, gjør nettopp det med oss. Vi viser empati og velvilje. Det speiler seg i det ærlige og ekte i oss selv. Det viser seg også at sosiale spill smitter. De menneskene som bærer en sosial maske og er henfallen det sosiale spill, fremfor å vise en ærlig versjon av seg selv, forventer nemlig det samme av andre. Motsatt vil, som jeg var inne på, også de mennesker som er åpne og ærlige, ofte få frem en mer åpen relasjon i kraft av sin egen væremåte. Det innebærer faktisk, at vi kan skape store forandringer i vårt eget og andres liv, dersom vi våger å være autentiske. Dersom vi våger å være oss selv. Det krever imidlertid at vi i langt større grad aksepterer oss selv, nettopp som vi er.

 





Jeg sier ikke at det å bære hjerte på utsiden av kroppen er hensiktsmessig til enhver tid. Det kan åpenbart være nyttig å holde maska i noen situasjoner og å skjule både negative egenskaper og frustrerte følelser, av og til. Dog er dagens kultur, der vi lever ut våre angivelig vellykkede liv på sosiale medier, mindre heldig for våre ekte personligheter. Min mening! Vi blir kyniske og mindre empatiske, samtidig som depresjonsepidemien slår dype røtter. Liker vi ikke varme mennesker lenger? De uperfekte og ekte personlighetene? Er vi i ferd med å avvise sårbarheten? Jeg er jo av den oppfatningen, at nettopp sårbarheten og ærligheten, er det som kan gjøre oss sterkere. Du blir uangripelig.

 

Hvorfor ønsker vi da å fremstå som "mainstream" og som en kopi av naboen? Hvorfor ønsker vi oss alt det de andre har? Og hvorfor medfører de store tap i livet, at det er enklere å vise sitt ærlige og oppriktige jeg? Er fasade noe du driver med? Er du adressen din, bilen din og klærne dine? Det sies riktignok at klær skaper folk, men kan klær skape personlighet? Er det ikke egentlig de ekte menneskene med de ekte problemene som gjør inntrykk på oss?

 

Noen filosofiske tanker fra meg til deg, en lørdag ettermiddag! Ha en fortsatt deilig helg, ta vare på hverandre og ta vare på barna! <3 Ikke minst, vær gode rollemodeller for dem.

 

Trenger du juridiske råd? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Og den du slår på, slår du så hardt så hardt så hardt

Slå på ring slå på ring, slå på hvem du vil, slå på kjæresten din om du vil.

 

Jeg vet ikke hva slags forhold du har til barnereglen jeg siterer fra, jeg personlig husker reglen svært godt. Særlig én barnebursdag ser jeg for mitt indre øye. Ikke fordi den er forbundet med vold, men fordi bildet er omkranset av vakker natur og små uskyldige barn. Det var sommer, vi jentene var kledd i luftige kjoler og hagen vi feiret bursdag i sto i flor. Jeg kan fremdeles vagt ane lukten fra havet og den blomstrende hagen. Men best av alt, husker jeg spenningen - hvem kom barnet som løp rundt til å slå på? Jeg kan ikke riktig huske hvor mange vi var i den bursdagen, men vi var nok i alle fall ti - femten stykker. Det innebærer at to eller tre av oss hadde blitt, eller kom til å bli utsatt for vold hjemmefra. Hvilket tilsier at i alle fall én av oss, eller kanskje også to, er i ferd med å gi det videre. Vold følger arverekken. Kanskje ble én eller to av oss konfrontert vold i et samboerskap eller ekteskap også? Vold avler på den måten vold.

 

Når jeg ser for meg de uskyldige ansiktene vi en gang var, så lurer jeg på hvem av oss som kom hjem den lørdagen og ble utsatt for noe som skulle følge oss videre. Noe som skulle være med på å prege hvem vi skulle komme til å bli. Ikke bare for oss selv, men også for barna våre. Hva går barna gjennom i dag? Vi har nemlig rukket å bli voksne, og veldig mange av oss har barn. Jeg sender et stille ønske ut i atmosfæren. Må de barna som trenger hjelp, få det. Må de foreldre som trenger hjelp, få det de også.

 



 

 

At vold er tabubelagt, gjør det vanskelig å avdekke. Jo mer kunnskap vi har om volden, jo lettere vil det være å oppdage tegn på vold og det vil gjøre det enklere for omgivelsene å melde i fra. På den måten vil flere barn få den hjelpen de trenger, før de blir voksne og lar volden gå i arv. Volden må stanses. Hvordan stanse den så tidlig som mulig? Er det mulig å stanse volden allerede på skolen og hvordan kan det eventuelt gjøres?

 

Røde Kors har foreslått, at barn allerede på skolen skal lære ikkevoldelig konfliktløsning. Jeg personlig, synes det er en ypperlig idé. Kanskje kan våre barn vinne innsikt i problematikken, allerede fra barnsben av. Kunne det normalisert problematikken og gjort det enklere å snakke om, for de utsatte? At det er et tabu- og skambelagt tema, er det jo ingen tvil om. Kan undervisning i ikkevoldelig konfliktløsning få både utsatte barn og voksne til å snakke om det? Snakke om opplevelser som gjør vondt og som i tillegg stigmatiseres av samfunnet forøvrig? Vil det å sette voldsproblematikken på undervisningsplanen gjøre det tryggere å stå frem? Jeg personlig, tror i alle fall at det vil være til stor hjelp.

 

En annen ting jeg tror kan være avgjørende, er hvordan omgivelsene reagerer på familiene utsatt for voldsproblematikken. Dersom vi ser ned på dem og tror at vi er bedre, virker det mot sin hensikt. Hvem vil vel lette hjerte sitt for et stigmatiserende samfunn? Alle, kan en eller annen gang i livet bli utsatt for vold. Barna våre også. Det er viktig å tenke på. I det øyeblikket vi tror at det kun er de ressurssvake og de sosialt dårlig stilte som utsettes for vold, tar vi styggelig feil. Vold kommer i mange forskjellige bekledninger, men gjør akkurat samme skade. Stigmatisering innebærer å tillegge et individ eller en familie negative egenskaper, på bakgrunn av ett bestemt kjennetegn. Eksempelvis vold. Et stigma betyr et merke. Opplever vi for eksempel at en voldsutsatt familie stemples avvikende, i forhold til det allment forventede, vil vi tvinge volden til å spille en rolle som avviker fra det normalt aksepterte. Jeg personlig, tror at vold i nære relasjoner må aksepteres som det det er - nemlig et av Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem. Et problem som gjør mange mennesker så syke, at de får store problemer med å fungere normalt i livet. Et problem som kan få kloke og erfarne mennesker til å oppsøke voldelige relasjoner. Et problem som kan få oppegående og ressurssterke mennesker til å slå barna sine, selv om de vet hvordan det føles å være nettopp det barnet som blir slått. Jeg tror at vi som samfunn, kan gjøre det enklere å stå frem. Enklere å få hjelp. Vi må akseptere at det å bli utsatt for vold, ikke er så annerledes fra å oppleve sykdom. Voldsutsatte mennesker kan ikke noe for det. De har ikke provosert frem volden. De har ikke valgt å bli sviktet av mennesker de elsker.

 


 

 

Voldsproblematikken er så inngripende, at det kan være vanskelig å se sammenhengen klart og tydelig. Vold stenger nemlig dører. Blant annet stenger vold dører til arbeidslivet. Å være i arbeid er verdifullt. Arbeid gir uavhengighet, sikkerhet, sosial tilhørighet og ikke minst selvsikkerhet. Kvinner som utsettes for vold, er i stor grad stengt ute fra arbeidslivet og mister ofte de nevnte godene. Dette kan naturligvis dreie seg om menn også. Vold stenger likeledes dører til full samfunnsdeltakelse. Vold gir dårlig helse, både fysisk og psykisk. Ikke bare hindrer volden i å stå i arbeid, den gjør også den øvrige deltakelsen i samfunnet vanskelig. Og her har vi som samfunn en stor jobb å gjøre. Hvem har vel ikke tittet over gjerdet til naboen og tenkt, at det slett ikke er så rart at de sliter når vedkommende ikke er i jobb, men aldri spurt seg hvorfor. At det ikke er så rart, at nabobarna ikke aksepteres av de andre barna, ettersom de ikke er like godt kledd og kanskje litt sære. Hvem har vel ikke tittet på aleneforelderen i barnehagen og tenkt, at femti kroner til en sommerfest slett ikke er noe å mase om, forutsatt at man er i jobb naturligvis. Hvem av oss har ikke forsøkt å forklare for seg selv, at det som foregår hos de andre, er en konsekvens av egne valg? Forestill deg et lite øyeblikk, at du blir slått og herjet så kraftig med, at det ikke lar seg gjøre å dukke opp på jobb med de spor volden har etterlatt seg. Forestill deg, at du ikke har fem øre i lommeboken, ingen sted å ta veien og et stort behov for å bli, ettersom du må forhindre at barna dine opplever det samme. Deretter skulle jeg ønske meg, at du forestilte deg det samme familielivet, fra et barns perspektiv. Vi må snakke om det. Vi må forstå det. Vi må bli mer solidariske. Vi må bare ikke glemme å åpne opp for det. Vi må stå sammen - for sammen er vi sterke.

 

Jeg mener Røde Kors er inne på noe viktig. Vi må lære barna våre, at ikkevoldelig konfliktløsning er den eneste konfliktløsningen vi aksepterer. At avviket må jobbes med, ikke fordømmes. Jeg tror bestemt, at barn lærer langt raskere enn vi voksne gjør og de aksepterer nye holdninger langt enklere. Dersom vi lærer barna våre selvbeherskelse og aksept for mer enn bare det vi kan forstå, hjelper vi dem med å samhandle på en langt bedre måte. Vi må lære dem å forstå, at livet er mer enn vi kan se med det blotte øyet. At vold er en skjebne ingen velger, men som kan forurense det fine og uskyldige i oss. Vi må lære barna våre empati. Den sørgelige forutsetningen er imidlertid, at vi selv er utstyrt med empati. I kommentarfeltene til filmsnutten Røde Kors har presentert, uttaler voksne mennesker, at det å blande barnereglen med vold er uakseptabelt. At det gir assosiasjoner de ikke ønsker seg. At videoen ble oppfattet som spekulativ og at den slett ikke handler om vold. Hvordan kan vi overhode ønske å skille barna som leker og synger, fra barna som er ulykkelige og utsatt for vold? Det er jo ofte de samme barna. Det er, som jeg oppfatter det, vi voksne som stigmatiserer og gjør det så utrolig enkelt at volden får anledning til å lukke dører. I kommentarfeltet sto det at filmen er smakløs og stigmatiserende. At barnereglen, etter å ha sett denne filmsnutten, vil være forurenset. Jeg derimot, synes det er supert, dersom vi neste gang vi synger barnereglen, ser litt rundt oss og smiler litt ekstra til barnet vi egentlig har lyst til å vende oss bort fra. Vi vet ikke hva det gjennomgår, men vi bør tilby det vår sympati. Vi bør tilby barnet den samme plassen i samfunnet, som vårt eget barn. Vi bør faktisk tenke på hvordan vi hadde ønsket at vårt eget barn ble møtt, dersom det ble utsatt for, eller vitne til vold. Jeg er nemlig tilbøyelig til å tro, at det er vi voksne som lærer barna å fordømme det som avviker fra det vi velger å se på som normalt. At det er vi voksne, som lærer dem å stigmatisere. Jeg er av den oppfatning, at vi voksne, like godt som barna, kunne trenge undervisning i ikkevoldelig konfliktløsning og hvordan vi kan åpne dørene for de voldsutsatte, i stedet for å la volden lukke dem.

 

Foto: Christine Haugsten Ellefsen



Slå på ring slå på ring, slå på hvem du vil, slå på kjæresten din om du vil.

 

Trenger du juridiske råd? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

 

Fosterhjemmets skyggeside

De trygge og gode rammene, skulle altså vise seg å bestå av ondskapsfulle og grådige lyster, som fikk friheten til å utfolde seg i flere år. Tortur kaller vi det, når det skjer hjemme hos foreldrene. I andre relasjoner også, for den del. For å fjerne enhver tvil, så er jeg helt enig. Jeg er bare så usikker på hva jeg skal kalle sviket og torturen et barn må gjennomgå, etter å ha blitt flyttet fra et sviktende hjem, til et fosterhjem, for deretter å se ondskapen i hvitøyet. Hjertet mitt brister for jenta aktuell i nyhetsbildet.

 


 

Hver gang jeg skriver om fosterhjemmets "downside", om det er i sammenheng med det biologiske prinsipp, eller om det er i forhold til Barnevernet, så er det mange som føler seg provosert. Det er jo en veldig god ting, sier mange og påpeker at det sjelden innebærer negative konsekvenser. Jeg har alt i alt fått flere kritiske meldinger, særlig fra mennesker som tilbyr sviktede barn et fosterhjem selv. Jeg vil på dette punkt understreke, at fosterhjem stort sett og heldigvis, er en undervurdert berikelse på sviktede barn, som ikke kan bo hjemme hos egne foreldre. Jeg er full av beundring og velsigner muligheten disse barna i de fleste tilfellene får. Dog synes jeg at der systemet svikter, bør man kunne sette fingeren på det også. Jeg oppfatter faktisk at vi har en plikt til det. De aller fleste fosterhjem bistår med trygge og kjærlige omgivelser. De fosterhjemmene som ikke gjør det, er ikke bare et stygt brudd på kontrakter, lover og regler, men også på samfunnets løfte til barna. Det er menneskelig å feile, sier de feilbarlige. Klart det er, men det høres bare så overfladisk ut. Menneskelig å feile. Si det til jenta som ble voldtatt og seksuelt misbrukt av fosterfaren sin, fra hun var 12 år til hun var 15. I tillegg ble hun filmet med spionkamera, mens hun dusjet og gikk på toalettet. Hvilke forklaringer kan vi tilby denne jenta? Ikke bare sviktet av sine egne, men også i den "trygge havnen" et fosterhjem skal utgjøre for et barn.

 

Media kan opplyse om at retten i skjerpende retning, vil vektlegge den kynisme og mangel på empati den tiltalte har utvist. Like fullt er det utført uopprettelig skade. En grunnleggende tro på menneskeheten er ødelagt. En tillit, som denne jenta har vært helt avhengig av å vise systemet, er hjerteskjærende misbrukt. Hvem skal ta ansvaret for det?

 

Kommunen, som hadde ansvaret for jenta som ble plassert i hjemmet til mannen som grovt forgrep seg på henne, sier de er veldig lei seg for det som har skjedd. Tro det eller ei, det er jeg også. Inderlig lei meg. Like fullt forklarer kommunen, at de ikke kan uttale seg om situasjonen ble ansett som uheldig på det tidspunktet hun ble plassert der. De skal imidlertid gå gjennom saken og finne ut hvordan dette kunne skje. Det samme kunne jo biologiske foreldrene forsøkt å si, etter at et barn tortureres i deres omsorg. På spørsmål om hvordan jenta kunne bli plassert i dette hjemmet, svarer kommunen, at når kommunen får et omsorgsovertagelsesvedtak, så er det BUF-etat som hjelper dem med å finne fosterhjem, og at Barnevernet stort sett forholder seg til deres tilbud. Det er altså det som ble gjort i dette tilfelle også. Kommunen stolte på at BUF-etat har undersøkt og klarert fosterhjemmet. Jeg kan ikke hjelpe for det, men tanken som slår meg, er om institusjonene overhodet kommuniserer direkte med hverandre. Det bodde nemlig ytterligere fosterbarn fra andre kommuner, sammen med denne fosterfaren. Gutten det dreier seg om, ble først flyttet etter at straffesaken var avsluttet. Med andre ord, har det vært flere aktører som har stolt på at BUF-etat har foretatt de nødvendige vurderinger i forkant. Kommunen kan imidlertid ikke uttale seg om dette. Ikke om barnet skulle vært tatt ut av hjemmet tidligere heller. De er mest opptatt av å evaluere i ettertid, for å se om noe burde vært gjort annerledes. Ingen kan svare på de åpne spørsmålene. Jeg skulle så ønske det var noen som kunne det. Spesielt ovenfor den misbrukte og sviktede jenta.

 


 

På sikt, kan kanskje noen fortelle hva som skjedde. Fylkesmannen vil nemlig åpne tilsynssak og granske grundig, for å finne ut om barnevernet i kommunene har fulgt regelverket. Det blir alltid opprettet tilsyn i så alvorlige saker. Barnevernloven har nemlig flere bestemmelser om hvordan kommunene skal følge opp barn i fosterhjem, for at de skal ha det trygt og godt. Barnevernloven oppstiller forøvrig også regler om tilsyn med barn i fosterhjem. Kommunen der fosterhjemmet ligger, har ansvaret for å føre tilsyn med at det enkelte barn får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet. Videre er kommunen gitt et helhetlig ansvar for planlegging, gjennomføring og oppfølging av tilsynet. Kommunen har ansvaret for at tilsynet blir utført på en forsvarlig måte, og har ansvar for at de som skal utøve tilsynet gis nødvendig opplæring og veiledning.

 

Som alltid, vil Barnejuristen påpeke at Barnevernet stort sett gjør fantastisk arbeid og redder mange liv. Likevel kan vi ikke la dette gode arbeidet åpne for grove feil og mangler. Kunne jenta, som på det groveste er fornedret og torturert, vært reddet? Ja, jeg sier torturert. Når barn misbrukes på andre arenaer, er vi enige i ordbruken. Selv der det ikke er opprettet tillitsforhold av dette kaliber, etablert gjennom et system som skal ha barnas beste i tankene. Fosterbarn har nemlig ikke noe valg, de utvise en stor porsjon tillit. De er helt avhengige av det. For disse barna skal jo fosterhjemmet være redningen.

 

Jenta det er snakk om her, har imidlertid gitt tydelige indikasjoner på at fosterfaren ikke er tilliten verdig. Hun har ved flere anledninger rømt fra fosterhjemmet, uten å tørre å fortelle hvorfor. Men med tanke på ordlyden i barneloven, om at kommunen har ansvaret for å føre tilsyn med at det enkelte barn får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, er det plass til både tvil og sterk kritikk. Barn som har det bra, rømmer ikke.

 



 

Barnejuristen er en sterk tilhenger av å flytte barn ut av det egne familieforhold som ikke fungerer, men synes prinsipielt, at fosterhjemmet faktisk må være en verdig erstatning. I dette tilfellet kan man jo bare spekulere, dog skal det erfaringsmessig ganske mye til før det kan bli enda verre enn for den omtalte jenta. Det er en uheldig utvikling, dersom fosterhjem ikke kan tilby langt mer enn foreldrene som fratas barna sine. Vi sier ofte, bare ett overgrep er ett overgrep for mye. Men vi sier det gjerne nettopp i de omgivelsene vi forventer at barna mottar omsorg og kjærlighet. Hos foreldrene. Kan vi ikke forvente det samme i et fosterhjem? Dersom det eksisterer andre forventninger til fosterhjemmene, andre regler og andre unnskyldninger, vil vi stå i fare for å erstatte overgrep med nye overgrep. Det vil ødelegge ethvert potensialet for å redde de små sjelene. Morgendagens helter. Barna våre. For også de sviktede barna der ute er våre. Vårt ansvar, som samfunn.

 

Jeg heier på Barnevernet, der de redder svake små, som aldri fikk en rettferdig sjanse. Jeg tar meg imidlertid også den rett til å se kritisk på de tilfellene, der de svake små gjennom Barnevernet på nytt blir sviktet. Fosterhjemmenes skyggeside altså. Det har ikke barna våre fortjent. Ingens barn har fortjent det.

 

Med det ønsker jeg deg en fortsatt fin søndag, ta vare på deg selv, familien og ikke minst barna!  <3

 

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

Gir du barnet ditt ørefiker og ris på baken? Eller lugger og klyper du?

Foreldre har et ansvar rundt egne barns oppdragelse, men har på ingen måte lov til å utsette dem for vold. Hvor går egentlig grensene mellom hva som er tillatt og hva som rett og slett er ulovlig? Når blir oppdragelse til vold? Omsorg og kjærlighet er en del av oppdragelsen, likeledes veiledning og beskyttelse, men i det beskyttelsen hindrer barna i å mene hva de vil, bestemme hva de ønsker å tro på eller mangler privatliv, er det sannsynlig at oppdragelsen krysser en grense. Da går oppdragelsen utover barnas rettigheter og blir mer skadelig enn beskyttende. Irettesettelse og rådgivning er også en del av oppdragelsen, men i det irettesettelsen innebærer fysisk avstraffelse, er det temmelig sikkert at oppdragelsen har krysset grensen til vold.

 


Foto: Loic Venance, AFP

 

Hvor vanlig er det på verdensbasis at foreldre slår barna sine? Og hvilke konsekvenser har det? Forskning viser at foreldre som slår, stort sett har gode intensjoner. Dog har forskning avslørt, at vold aldri har positiv effekt. Ikke en gang i oppdragerøyemed. Fysiske avstraffelser av barn er med andre ord aldri positivt. Likevel blir altså fysiske avstraffelser hyppig brukt i barneoppdragelsen. Tjueni land i verden har innført en lovgivning som forbyr enhver bruk av fysisk avstraffelse og vold mot barn. Norge er ett av disse landene. Majoriteten av verdens land, tillater imidlertid fortsatt foreldre å bruke fysiske avstraffelser og vold mot barna, så lenge dette ikke fører til fysiske skader. På verdensbasis har det i de siste 30 årene pågått en aktiv debatt om hvorvidt bruk av vold i oppdragelsesøyemed bør tillates eller ikke.

 

Hvor går grensen fra oppdragelse til vold? Fysisk avstraffelse av barn som er av en slik art at handlingene enten skader, skremmer, smerter eller krenker, kan etter min mening kalles vold. Vi snakker blant annet om ørefiker, ris på baken, klyping, smekk over fingrene eller lugging. Tradisjonelt sett ble slike handlinger kalt korporlig avstraffelse, og når de som utfører handlingene får bestemme ordbruken, blir fysisk vold ofte bagatellisert og ufarliggjort. Ord som klaps eller dask anvendes ofte og språket blir særdeles viktig, ettersom det kan tilsløre det som egentlig foregår. Skadelig praksis kan således legitimeres og fortoner seg dernest som harmløse handlinger. Det gagner ingen, aller minst barna.

 

Professor Murray Straus ved universitetet i New Hampshire, er en av verdens fremste forskere på bruk av fysisk avstraffelse i barneoppdragelsen. I følge Straus, Gelles & Steinmetz´forskning, bruker 94% av alle foreldre i USA korporlig avstraffelse i oppdragelsen av barna sine. Den mest utsatte gruppen for korporlig avstraffelse er faktisk barna mellom 2 og 4 år. Allerede når de er 24 måneder gamle, vil 85% av dem oppleve vold fra foreldrene. I 50% av disse tilfellene vil den fysisk avstraffelsen skje så ofte som tre ganger i uken eller oftere. 27% av foreldrene bruker gjenstander i utførelsen, som linjaler, kjøkkenredskap eller belter. Disse foreldrene slår fordi det er "nødvendig", og fordi de tror at det ikke er skadelig. Men de slår også i uvitenhet, sies det. 

 

Sett ut fra et norsk ståsted er dette rystende. Vi vet at tilsvarende tall er langt lavere her til lands, heldigvis. Likevel er de altså for høye. 25% av norske foreldre bruker fysisk avstraffelse overfor barna sine. Dr. Straus har lenge vært svært opptatt av hvordan en nasjon kan opprettholde en slik omfattende voldspraksis overfor den oppvoksende generasjonen. Han mener det er to myter som bidrar til dette. Amerikanske foreldre slår barna sine fordi de tenker at fysisk avstraffelse er effektivt, og fordi de tror at barnet ikke tar skade av det. Straus har sett nærmere på disse mytene gjennom sin forskning. Først gjorde han et omfattende kontrollert eksperiment, der han så på hvor virksom fysisk avstraffelse er sammenlignet med det å gi barn rolig og verbal irettesettelse, eller å rett og slett overse oppførselen man ville korrigere. Resultatene viser med overveldende tydelighet, at det ikke er bedre eller mer virkningsfullt å avstraffe barn fysisk. Det finnes forøvrig heller ingen annen forskning som noensinne har bekreftet at fysisk avstraffelse er bra, eller bedre enn andre oppdragelsesmetoder. Hvorfor slår vi barna våre da?

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox

 

Oppdragervold kan deles inn i to hovedkategorier, nemlig den instrumentelle og den impulsive oppdragervolden. Den instrumentelle er i utgangspunktet kontrollert og den har en intensjon. Den utøves for å korrigere og kontrollere barns adferd. Den impulsive volden er derimot spontan, ukontrollert og styrt av sterke følelser, som sinne, frustrasjon og aggresjon.

 

Frem til 1972 hadde foreldre rett til å benytte fysisk straff i barneoppdragelsen. I 1972 ble loven om foreldres refselsesrett opphevet gjennom endringer i straffeloven. I 1987 ble bruk av fysisk straff ulovlig gjennom endringer i Barneloven § 30, "lette klaps over hånden eller buksebaken som en spontan reaksjon godtas, mens ørefik og annen mer markant avstraffelse er forbudt". I 2010 fikk Barneloven en bestemmelse som tydeliggjorde at barn ikke skulle utsettes for noen form for vold, heller ikke om det skjer i barneoppdragelsen.

 

Den bevissthetsendringen som har skjedd rundt fysisk straff og barneoppdragelse, har utvilsomt gått raskere i Norge enn i mange andre land. I Sverige også. Dette kan nok ses i sammenheng med at befolkningen i både Norge og Sverige har levd under forhold preget av langt større sosial, økonomisk og kulturell frihet, enn mange andre land. Dermed har også befolkningen her, hatt større mulighet til kritisk å vurdere og endre sin oppdragerpraksis. Dog har det manglet presedens på området. I 2014 ble imidlertid en far dømt til ett år og seks måneder i fengsel, etter å ha kløpet, dyttet og truet to av døtrene sine over et tidsrom fra 1999 til 2011. De to jentene som ble utsatt, skal ha blitt slått i ansiktet med flat hånd og over munnen, ved ett tilfelle sprakk leppe til den ene jenta. Han skal også ha hatt voldelige og spontane sinneutbrudd. Faren anket saken inn for Lagmannsretten i 2015, som reduserte straffen til ett års fengsel. Straffeutmålingen ble så av påtalemyndigheten anket til Høyesterett, og de fem høyesterettsdommerne var enige i å øke straffen til ett år og tre måneder. I domspapirene skriver en av høyesterettsdommerne, at retten ikke hadde tidligere dommer å lene seg på, da de skulle vurdere en passende straff. Høyesterett konkluderer imidlertid med, at "dommen gir veiledning for straffenivået i saker om "oppdragervold"". Det meste av den voldelige oppførselen til den voldsdømte faren, har vært hans måte å oppdra døtrene sine på. 

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox

 

Riksadvokaten ba nylig om, i et rundskriv, at politi og påtalemyndighet skal etterforske vold og overgrep mot barn grundig og at straffenivået skal skjerpes kraftig. Riksadvokaten er dermed opptatt av at både påtalemyndighetens påstand om straff og domstolens dommer, står i forhold til den nye og strengere strafferammen. I praksis betyr det betydelig strengere straffer. Dog er det avgjørelsene i Høyesterett som sender signaler både til de øvrige domstolene og påtalemyndigheten, om hva som er å anse som riktig straff. Dermed er det viktig at voldshandlingene både i tiltale og under bevisførsel, blir belyst på en måte som legger til rette, slik at Høyesterett får et godt grunnlag til å normere straffenivået.

 

Heldigvis har riksadvokaten alltid vært på barnas side, for per i dag, er vold og overgrep mot barn det største samfunnsproblemet vi har i Norge. Mange av oss reagerer på lave straffer, viktigheten av å følge opp de tydelige signalene som er sendt, er dermed større enn noensinne.

 

Det er utvilsomt mange typer vold og grensene kan som vi så av dommen ovenfor, være flytende. Grov fysisk vold mot barn, kan i verste fall føre til alvorlige skader, funksjonstap eller død. Psykisk vold, i form av trusler, skriking, ydmykende og sårende ord, oppleves ofte skremmende og er skadelig for barn. Det kan med andre ord ikke finnes tvil. De resterende 25% av landets befolkning som utøver oppdragervold, må umiddelbart slutte med det. Gir du barnet ditt ørefiker og ris på baken? Eller lugger og klyper du? Da har oppdragelsesmetodene dine uten tvil passert grensen til vold, og det du driver med er straffbart. Søk hjelp, for barnas skyld. Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, sa Astrid Lindgren en gang, så kommer manerene av seg selv. Jeg tror personlig, at Astrid Lindgren var inne på noe.

 

 

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Fra krigen, til et helt nytt helvete på norsk jord

Snakk om å sparke noen som ligger nede. Her skal vi som en fredelig nasjon, tilby trygge og fredelige rammer for barna som har opplevd å miste alt. Mange av dem har mistet absolutt alt. Foreldre, søsken, tanter og onkler, bolig, venner og kjente omgivelser. Utrygge, men med store forventninger i øynene, er de blitt fortalt at dette kan bli en ny start på livet, som hittil ikke har behandlet dem på en anstendig måte. Norge skal gi dem muligheten til å sove om natten, uten at bombene smeller så faretruende rundt ørene deres. Helt uventet er det andre farer som møter dem, i det løfterike landet. Søvnen kommer ikke så enkelt om natten likevel og farene lurer fremdeles.

 


Foto: Shutterstock

 

Det er ikke bombene som truer, når mørket legger seg. Sengene er myke og gode. Magen er mett, men redselen finner ikke ro. Det er nå mennesker barna har fattet tillit til og som har gitt inntrykk av å være deres venn, som er den nye fienden. På et asylmottak i Agder er asyllederen siktet etter straffelovens § 304. I stedet for å stå ved løftet om trygghet og ivaretagelse, fremkommer det at han fra 2013 til 2016 forgrep seg på hele 15 barn ved asylmottaket. Barna er helt nede i ti års alderen. Han er siktet for seksuelle handlinger mot barn under 16 år. To av barna asyllederen skal ha forgrepet seg på, var riktignok over 16 år, selv om jeg på ingen måte synes tilliten er noe mer opprettholdt av den grunn. Fra krig til helvete. Fra utrygghet, til bunnløs svikt.

 

Den siktede, har i flere år jobbet tett med asylsøkere i en lederfunksjon. Han nekter straffeskyld for seksuelle handlinger mot barna under 16 år. Det er ikke så enkelt å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd, ettersom politiet i Agder holder kortene tett til brystet, for å skjerme etterforskningen. En politiadvokat har likevel gått ut med informasjon vedrørende barnas alder, nemlig det faktum at de fleste barna er under ti år. Det fremkommer også, at siktede ble pågrepet i februar og at mye fremdeles er uavklart. Det legges i tillegg lokk på om barna har vært i et avhengighetsforhold til siktede. Kan det egentlig herske noen tvil om det? En asylleder på et asylmottak og et avhengighetsforhold? Hvordan kan det ikke foreligge et avhengighetsforhold? Fremdeles er ingen dømt i saken, men der det er røyk, har det gjerne vært ild. Barn lyver sjelden om overgrep.

 


Foto: Kristian Helgesen / VG

 

Redd Barna var tidlig på banen og advarte mot denne type problematikk, nettopp fordi barn på flukt, i utgangspunktet er en sårbar gruppe som trenger gode trygge rammer og ivaretagelse. Redd Barna foreslo allerede for et par år tilbake, at det burde ha blitt gjort noen grep på mottak der barn bor, for eksempel, at det er nok folk på jobb og at disse læres opp i forhold til seksuelle overgrep. Ikke minst forebygging. Men det må jo selvfølgelig skje noe først. Det ser ut til at det kjennetegner samfunnet vårt i dag, etterpåklokskap og brannslukking. Barn fortjener så veldig mye mer. 

 

Veldig ofte, tenker jeg at vi mennesker egentlig er gode i hjertene våre. Er vi ikke det da? At vi umulig kan være i stand til å utføre de skrekkelige ting vi daglig leser om i media, med mindre vi har blitt utsatt for grusomme ting selv. Men er det i så tilfelle en legitim unnskyldning? Klarer vi ikke å skille det gode fra det onde, fordi om vi har opplevd inngripende ting? Joda, et eget og omfattende tema. Men det som faktisk sjokkerer meg aller mest, er at mennesker som står i arbeidsforhold som utvilsomt gir en indikasjon av samfunnsengasjement og godhet, faktisk klarer å svikte den grunnleggende godhet så inngående. Er vi slett ikke så gode i hjertene våre som vi vil ha det til? Ønsker vi bare å vise oss frem? Eller skyldes det enkeltstående og alvorlige brist, nettopp  i den grunnleggende og iboende godheten vi mennesker forhåpentligvis er utstyrt med? Er det fremdeles lov å være optimistisk? Jeg personlig, tror at optimisme, samhold og engasjement er fremtidens viktigste egenskaper. Sammen er vi nemlig sterke. La oss vise frem det gode og jobbe mot det onde.

 

Noen tanker fra Barnejuristen en søndag formiddag! Ha en fortsatt fin uke, ta vare på hverandre og ta vare på barna. <3

 

Trenger du, eller noen du kjenner, juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Åpning i munnen, vaginalt og analt.

Det er jo bedre enn å gi seg i kast med virkelige barn, sier noen. En soleklar forberedelse til seksuelle overgrep på barn, sier andre. Vi skal ikke fordømme, mener noen av de lærde. Heng dem, roper de skremte. Ja, jeg snakker om de seksualiserte sexdukkene, som justisministeren lover å forby. Sist mandag ble det kjent at Tollvesenet på Gardemoen tilsammen har beslaglagt 23 svært naturtro sexdukker, siden høsten i fjor. Det levner ingen tvil om hva dukkene er ment til å brukes til, de fremstiller barn helt ned i fem-seks års alderen og de har åpninger, både i munnen, vaginalt og analt.

 



 

Norske menn fra hele landet har bestilt seksualiserte dukker som ser ut som barn. Man antar at menn som bestiller disse dukkene har begått overgrep mot barn, eller vil komme til å gjøre det. Barneimitasjonene dukket opp i kontrollhallen på Gardemoen flyplass allerede i Oktober. Mottakerne av disse dukkene bor over hele landet. Både politiet og Tolletaten frykter at dette kan være uttrykk for en ny trend og at det både er potensielle overgripere og de som allerede har forgrepet seg på barn, som bestiller nettopp disse dukkene. Flere av de norske mennene som har bestilt de seksualiserte dukkene, er nemlig tidligere dømt for seksuelle overgrep. Andre har ikke vært kjent av politiet tidligere.

 

Psykologekspert Pål Grøndahl har forsket mye på overgrep mot barn, og har uttalt at dukkene kom overraskende på han. Han hadde ikke hørt om dette før og sier at virkeligheten ofte overgår fantasien. Med det mener han visst, at det ikke umiddelbart kan slås fast at dukkene må være et springbrett for overgrep mot barn. Han presiserer at han ikke kjenner til forskning om dette fenomenet, men at han har gjort seg opp noen tanker om hvem som går til de skrittene å bestiller naturtro og seksualiserte dukker, helt ned i femårs alderen og hvorfor de gjør det. Han mener at noen bestiller dukkene for å leve ut sine lyster uten å begå overgrep, at de vet det ikke er lov å ha seksuell omgang med barn og får dermed utløp for sine behov gjennom dukkene. Grøndahl går til og med så langt i sitt resonnement, at han tror at dukkene, i likhet med dyrekopier som bestilles kun med seksuell motivasjon, kan virke forebyggende. At kjøperne av disse omstridte imitasjonene, skjønner at denne seksualiteten ikke kan leves ut og at nettopp i disse tilfellene, kan dukkene fremstå som noe positivt. At det for noen til og med kan bli en stopper. Barnejuristen stiller seg tvilende til denne uttalelsen og mener at våre barns skjebne står på spill. Her må det faktisk gjøres noe.




 

Kripos på den annen side, mener det er grunn til å straffeforfølge import av disse dukkene, og det vises til straffelovens § 311, som forbyr seksualisert fremstilling av barn. Situasjonen er imidlertid helt ny for det norske rettssystem og dermed heller ikke prøvd for domstolene. Meningene er derfor mange. Noen reiser tvil om at mottakerne av disse dukkene overhode kan domfelles, siden det ikke dreier seg om ekte barn. Er vi virkelig blitt så liberale her til lands? Er det greit å forberede seg, eller teste om man får lyst til, å fullføre et reelt overgrep på et virkelig og ekte barn? Eller er det ikke det bestilleren av produktet gjør? Kan vi utelukke faren for det? Er dette overhode noe det norske samfunn kan akseptere?

 

Alle historier starter et sted. For en god del år siden dukket den såkalt barnepornografien opp. På tross av at det ikke har noe med pornografi å gjøre, snarere tortur av barn, ble det altså hyppig kalt barnepornografi. Bare det, kan oppfattes som legitimerende og alarmerende. Dog var det mange som mente, at det måtte være bedre at menneskene i tvil om de hadde tendensen til seksualisert barnemisbruk, fikk betrakte ugjerningene på film, isteden for å leve det ut. Men hva skjer med oss normale mennesker når vi ser på deilige matretter og magen rumler av sult? Er ikke det noe vi alle kan relatere oss til? Jo, de færreste av oss lar være å spise. Et dårlig eksempel sier du? Mat trenger vi jo alle for å eksistere. Ja vel sier jeg, forestill deg ei stor og saftig bløtkake da. Vi kan godt legge til et nytt parameter, du er stappmett. Likevel klarer du å ta til deg et gedigent stykke bløtkake. Det kan godt være, at noen mennesker klarer å styre seg etter å spist seg mette i utgangspunktet. Men vi kjenner da alle til fenomenet, og har alle klart å forsyne oss med mer enn vi trenger. Ingen trenger sex med et barn, i tillegg er det ulovlig. Det å betrakte misbruk av barn på film, vil på veldig mange med en slik legning, ha en fristende og opphissende effekt. Vi har sett følgende av "barnepornografien" eller barnetorturen, som jeg velger å kalle det. Den har vært med på å normalisere ugjerningene, i det minste i spesielle miljøer. Problemet den gang, ble å definere hva "barneporno" egentlig er, for deretter å kunne straffeforfølge det. Innlemmet i den norske straffeloven ble ulike former for befatning med barnepornografi ulovlig, og barnepornografien ble definert som "kjønnslige skildringer i rørlige og urørlige bilder hvor det gjøres bruk av barn, noen som må regnes som barn eller noen som er fremstilt som barn" (den gamle straffeloven § 204 første ledd bokstav d). Det ble altså straffbart å produsere, innføre til eget bruk, besitte, overlate til en annen eller mot vederlag gjøre seg kjent med.

 

Hva skiller så forbudet mot å være i befatning av seksualisert materiale med barn, til å forby seksualiserte barnedukker? Dersom man bestiller en svært naturtro dukke, som fremstiller et barn på fem-seks år og benytter seg av denne på seksuelle vis, gjør man noe ulovlig? Vil det bety at vedkommende kommer til å gjøre noe ulovlig? Eller er det bare våre tanker rundt hva som kan komme til å skje, vi ønsker å straffeforfølge?

 


 

Kripos ser svært alvorlig på beslagene som er foretatt, og sier at utformingen av dukkene tyder på at de som bestiller har en seksuell tiltrekning til barn. Videre er det en klar melding om, at det aller viktigste og den høyest prioriterte oppgaven til politiet i denne anledning, er å verne barna mot seksuelle overgrep. Kripos oppfatter at seksuell omgang med dukkene, vil bryte ned barrierene mot nettopp å begå overgrep mot barn. Dette innebærer at Tolletatens samfunnsansvar blir å anmelde forsendelsene. Begrunnelsen for dette, er at menneskene som sitter på nettet for å bestille en av de naturtro dukkene, tar et bevisst valg. Dette valget, vil igjen kunne medføre at barna våre står i fare for å erstatte dukkene på et eller annet tidspunkt. Det anses dermed, som at en slik bestilling i aller høyeste grad kan være straffbar eller også føre til andre straffbare forhold. Justisministeren vi nå om nødvendig endre lovteksten, slik at et forbud blir hevet over enhver tvil. For å oppnå det, må dagens bestemmelser granskes og eventuelt endres til å omfatte denne type virksomhet også. Justisministeren har heldigvis slått fast, at han ønsker dette forbudt. Dette er gode nyheter, i forhold til den faren bruken av seksualiserte sexdukker anses å være for barna våre. Barnejuristen er veldig glad for at dette fenomenet tas på ramme alvor.

 

 

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Mor uten mann. Far uten barn.

Single kvinner utsetter partnerjakten og får barn ved hjelp av donor. Er det fremtidens familie? Spørsmålet stilles på forsiden av marsutgavens Innsikt fra Aftenposten. Jeg tenker at det er mange nyanser ved spørsmålet som kan belyses, men det jeg opplever som det viktigste aspektet, er hvordan vi som samfunn har kommet dit. Hva får flere og flere kvinner til å etablere en familie uten en mann? Har det en sammenheng med den nye likestillingskampen?

 

Sverige fikk for snart et år siden, i april 2016, en ny lov som tillater assistert befruktning for landets enslige kvinner. I en velferdsstat som i årtier har kjempet for likestilling og selvstendighet, har denne samfunnsendringen skjedd uten særlige motsetninger. Tidligere måtte kvinnene som ønsket seg barn, men manglet en mann, reise til utenlandske klinikker som utfører prøverørsbefruktning eller ty til private sæddonorer. Den nye loven må sies å anerkjenne et mer likestilt syn på nye typer familiekonstellasjoner. Men er det virkelig det vi søker? Nye familiekonstellasjoner? Den katolske kirken har fra et grunnsyn om at et barn burde være resultatet av ekteskap mellom mann og kvinne, kritisert den nye loven. Politikerne har satt spørsmålstegn ved velferden for et barn som vokser opp uten far, mens andre kritikere har angrepet kvinnen, med at dersom hun ikke evner å ha et forhold til en mann, vil hun heller ikke kunne fostre opp et barn alene i 18 år. Dog har altså lovendringen blitt sett på som en naturlig følge av utviklingen i det svenske samfunnet. Antallet kvinner som har besluttet å bli enslige mødre har en rask økning, akkurat som i Danmark, som vedtok en lignende lov i 2006. Dette innebærer at stadig flere kvinner oppdrar sine barn uten en mann.

 

 

Hvorfor velger egentlig kvinner å få barn alene? Flere kvinner som er intervjuet, svarer at de rett og slett koblet fra hverandre dette med forhold og dette med barn. De mente at de kunne treffe en livspartner helt uavhengig av alder, det er ikke aldersbetinget, på sammen måte som det å få barn. Stresset med å finne den perfekte partneren først, eller bare nøye seg med nest best, forsvant. Noen mente til og med at det å få et barn alene, forandret den negative statusen til alenemødre. Kvinner har bare et begrenset tidsrom på å få barn, men resten av livet på å treffe mannen i sitt liv.

 

Hva ser en kvinne etter, når de leter etter en mann? Hvorfor er det så vanskelig? Forskeren John Gottmann uttaler at det er én egenskap absolutt alle kvinner ser etter i en mann. Det kvinnen vil ha, er nemlig det samme som det mannen vil ha. I over 40 år har han forsket på hvorfor menn og kvinner oppfører seg slik de gjør mot hverandre, hva som tenner dem og hva som frastøter dem. Han har til og med skrevet en bok om det. Hans funn har gjort han og hans kone, psykoterapeuten Julie Schwartz, til toneangivende på sitt forskningsfelt. Den pensjonerte psykologiprofessoren er også kjent for å snakke rett fra levra. Han sier det er på tide at mannfolk bretter opp skjorteermene og forstår hva kvinner ønsker og trenger fra dem. Bokens tittel er om mulig enda klarere "The Man´s Guide to Woman". Etter å ha observert, forsket og sammenstilt forskning over tiår, har Gottmann kommet frem til at det er en avgjørende egenskap alle kvinner ser etter i en mann. Pålitelighet. I det ligger naturlig nok, at du er det du sier du er, og gjør det du har sagt du skal gjøre. Du er tilregnelig og forutsigbar, skriver Gottmann i boka. De to tingene kvinner klager mest på, er nemlig at partneren aldri stiller opp for henne, og at hun ikke får nok nærhet. I tillegg liker kvinnene at fedre engasjerer seg i barna. De to tingene menn klager mest på, er for mye krangel og for lite sex. Igjen, kan dette spores tilbake og delvis løses ved å oppføre seg mer pålitelig, mener forskeren. Når menn "fininnstiller" seg på kvinnens bølgelengde, blir det mindre krangel, hyppigere og bedre sex og mindre ensomhet for både menn og kvinner, sier Gottmann.

 

Dersom man skal tro forskningen til Gottmann, kan menns manglede pålitelighet være en av grunnene, til at kvinner gir opp å finne livspartneren å få barn med? Dersom man har kysset en del frosker, latt håpet få fritt spillerom og tatt sjansen gang på gang, er kanskje det å stifte familie med en som ikke deler ens egen livsfilosofi risikabelt? Et lite blikk i vennekretsen, i nærmiljøet, for ikke å snakke om på familievernkontorene og i domstolene, bekreftes bare et øredøvende spetakkel om eierskap til barna og hvem som egner seg best. Kan man ikke for et sekund, tenke seg at det sårer kvinnen? En kvinne er skapt til å føde barn og har hele ni måneder på å la seg transformere til en mamma. Hva med faren? Vil han like enkelt transformeres til en pappa? Jeg utelukker slett ingenting, men noen små detaljer lar seg altså ikke forandre. En kvinne med et ønske om barn, ønsker seg gjerne en hel familie. Menn også, det er jeg ganske sikker på. Det er jo slik vi er oppdratt. One big happy family. Tiden har imidlertid tvunget på oss en ny epoke. Tiden hvor skilsmissene røver fra barna begge foreldrene, men også foreldrene en kjæreste og en bestevenn. Det er, dersom vi ser litt nærmere på det, en ensom utvikling. Og samfunnet bærer faktisk preg av epidemier av ensomhet og depresjoner. Jeg, personlig, tror at det bunner i et konsumsamfunn, som gjenspeiler vår egen voksende egoisme. Dersom vi aldri blir fornøyde, kan vi heller ikke finne noe som kan bli varig. Hva får oss egentlig til å tro at vi fortjener toppen av kransekaken? Er vi overhodet i stand til å være det aller beste for en annen person? Jeg tror at nettopp her, er den store sinna hunden begravet. Vi har en kollektiv bestilling på det aller beste. Den beste partneren. Den beste familien. Det beste barnet. Forskningen er til og med i ferd med å la oss bestille designerbabyer. Det er jo egentlig bare sørgelig, er det ikke det da? Snakk om å miste grepet på romantikken.

 



 

Hva skjer egentlig når vi mister grepet om romantikken? Hva skjer med familien? Med barnet? I dag ble endringene til barneloven vurdert ved Stortinget. Det ble i utgangspunktet annonsert, at regjeringen ville endre bestemmelsene om bosted etter skilsmisse, slik at delt og likestilt bosted skulle gjøres til en rettsnorm. Regjeringen trakk imidlertid forslaget tilbake, etter råd fra direktoratet (BUFDIR), barneombudet og barnesakkyndige psykologer (FOSAP). De hevdet nemlig at barn ble skadelidende, særlig gjennom kampen om fast bosted. Likevel har det i lang tid florert av motstridende informasjon nettopp rundt dette. Forskere og fagkyndige er uenige og meningene er mange. Tonen er amper og kommentarene aggressive. Barnejuristen merket dette godt i forbindelse med et blogginnlegg, der spørsmålene rundt konflikt og delt bosted ble problematisert. Det tok ikke lange tiden før farskapsaktivistene dukket opp og ville arrestere meg. Jeg ble hengt ut på andre nettsider og fornærmet på det groveste. Jeg ble fremstilt som en fedrehater uten skam og moral. Akkurat det gjør meg ikke søvnløs, men jeg tenkte litt på hvordan det må være å møte denne intensiteten og aggresjonen i rettssalen, som motpart. Universitetsansatte, psykologer, forskere og dommere beskyldes for å være kyniske og løgnaktige ideologer, ettersom de er av en annen oppfatning. Hvordan omgås man da den andre forelderen, dersom den er av en annen oppfatning? 

 

Kan utviklingen i samfunnet og den iltre likestillingskampen få konsekvenser her til lands også? Vil vi etter hvert følge naboene våre, Danmark og Sverige, vil vi åpne opp for at enslige kan få barn ved prøverørsbefruktning eller private sæddonorer? Blir etterhvert redselen for en evigvarende konflikt med den andre forelderen så stor, at det å skape en liten familie på egen hånd er det enkleste? Når jeg opplever illsinte fedres kamp om delt bosted, som påstår at konflikten slett ikke er problemet, så skremmer det meg litt. Farskapsaktivistene danner klubber, forum og foreninger. Det virker imidlertid ikke som om de er særlig kritiske til hverandre og grunnen til at mange av dem ikke har samvær eller delt bosted med sine barn. I kampens hete blir delt bosted en prinsippsak og likestillingen viktigere enn barna. Fedre vil være like mye verdt som mødrene. Eller vil de utkonkurrere mødrene?

 

Dersom du som kvinne har hørt et par historier, har et par bekjente som har vært gjennom noen barnefordelingssaker og hørt om den kyniske kampen, kan jo tvilen lett komme å ta deg. Er du samfunnsengasjert og interessert, så ser du også retningen familielivet har tatt de senere årene. Skilsmisser, skilsmissebarn, nye partnere, bonusbarn og stesøsken. For ikke å glemme kampen om likestilling i forhold til barnet. Med barnet i midten. Er det barn med PTSD, depresjoner og andre psykiske lidelser vi ønsker oss? Jeg tror egentlig ikke det. Men gjennom denne aggressive likestillingskampen, må jo litt av gleden ved å ha barn forsvinne? Hvordan i all verden er det da å være barnet? Gjør vi det enklere å få barn alene? Da slipper man i det minste unna krigføringen i retten. Har vi mistet lysten til å skape og forvalte det vakre sammen? Som barna jo er. Er kvinner og menn så lite kompatible som det noen ganger ser ut som? Eller har John Gottmann rett, når han uttaler at den ene egenskapen kvinner vil ha, er den samme som den mannen vil ha? Evner vi ikke å se det? Eller slutter vi å se det, når vi enes om å gå hver vår vei? Dersom vi slutter å være glade i hverandre, fortsetter vi jo å være glade i barna våre. Nettopp den kjærligheten, bør hindre oss fra å nedkjempe hverandre og gjøre oss selv umyndige i forhold til egne barn. Hva blir det neste? Foreldreskole? Evalueringer av våre evner som foreldre, før vi får sette barn til verden? Ville det hjulpet noe, tror du? Eller gjør vi før eller siden som svenskene, skaper familie alene? Blir det til barnets beste?

 

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Er virkelig delt bosted best?

Kan det å bo vekselvis hos mor og far nesten være like bra som å bo sammen med begge foreldrene? Det fremkommer faktisk av en ny svensk studie. Jeg personlig, har vanskelig for å akseptere det som en uforbeholden sannhet. Det er kanskje som å banne i kirken, når man sier seg uenig med en forskningsrapport. Men er det egentlig det jeg gjør? Jeg mener nemlig at nyansene er mange og sakene individuelle. Jeg tror likeledes at påstanden kan skape ytterligere konflikt, dersom den får stå fullstendig uberørt. La meg derfor i det følgende få problematisere påstanden litt. Hvordan kan det bli like bra for et barn å bo en uke her og en uke der? Og hvordan i all verden kan man få seg til å sammenligne det med å bo sammen med begge foreldrene? Er ikke barna våre like avhengige av ro og forutsigbarhet som det vi er? Eller er det muligens så vanskelig å løse problematikken som ofte kommer i kjølevannet av et samlivsbrudd, at vi nå leter etter perspektiver som skal tvinge partene til å dempe konflikten? Kan det overhodet fungere? Kan det noen gang bli et barns beste å dele opp livet sitt i to deler? Gjør vi ikke barna våre ansvarlige for vår manglende evne til å opprettholde familielivet? Vi setter da vitterlig barn til verden og er utvilsomt ansvarlige for deres ve og vel. Er det ikke bare rett og rimelig at vi bærer konsekvensene selv?

 

Jeg kan jo egentlig bare skilte med mine egne oppfatninger og erfaringer, men når delt bosted er i ferd med å bli normen etter skilsmisse, er det også verdt å stille seg spørsmålet om det å dele barna likt er blitt så viktig for foreldrene, at det rett og slett overskygger hensynet til hva som er det beste for barnet. Barnets beste kommer ikke sjelden i bakgrunnen når foreldrene har en konflikt etter en skilsmisse. Jeg tror at foreldrene ofte har vanskeligheter med å skille sine egne behov fra barnets. Det er ingen tvil om at det er konflikten mellom foreldrene som skader barnet, og ikke nødvendigvis boformen. Dog vil det være naivt å tro, at det å ha to hjem og det å forholde seg til to omsorgspersoner, ikke kan være en stor belastning for barna. Det sentrale spørsmålet, som jeg ser det, vil jo være under hvilke omstendigheter forskerne mener at delt bosted er bedre enn å bo fast hos den ene.

 



 

Før det kastes med brannfakler, vil jeg se litt på foreldre som klarer å samarbeide med hverandre. Når et samlivsbrudd er et faktum og foreldrene evner å sette seg ned å snakke sammen, kan de komme til mange gode løsninger. Det er vi sikkert enige om? Det er jo utvilsomt foreldrene, som på best mulig måte kan ivareta barnets beste interesse. Dersom foreldrene makter å se barnets behov og tilrettelegge ut fra det, åpner det faktisk for å forsøke flere modeller av delt bosted. Det å dele bosted, er jo ikke ensbetydende med at barnet bor mer hos den ene forelderen enn den andre. Delt bosted, kan også innebære at den ene forelderen ikke har noen større rett til å avgjøre viktige spørsmål i barnets liv enn den andre. Et eksempel kan være flytting til en annen kommune eller en annen kant av landet, noe som straks vil medføre begrensninger for barnet, til å ha regelmessig kontakt med begge foreldrene. Med delt bosted, må foreldrene bli enige om eventuell flytting av barnet. Dersom en av foreldrene derimot har bostedsansvaret alene, kan denne flytte fritt med barnet hvor som helst i landet. Men dersom vi stopper opp litt her. Er det ikke nettopp disse tingene som skaper så stor konflikt? Hvor skal bostedforelderen bo med barnet? Hvor mye makt skal samværsforelderen ha over bostedsforelderen? Dersom foreldrene klarer å ta hensyn til hverandre, ser fordelen av et samarbeid og beholder fokus på barnet sitt, vil de antageligvis svært ofte være enige om, at det nettopp er dem som må ofre noe, ikke barna. Har vi fokus på barna våre, vil vi svært ofte komme til gode avtaler. I de avklarte forholdene vil det å nedfelle delt bosted som et utgangspunkt, kunne medføre en norm om at foreldrenes rolle i barnas liv blir så lite endret som mulig. Med mindre det foreligger gode grunner til å avstå fra denne type løsninger, selvsagt.

 

Hva var hensikten med den omtalte forskningen egentlig? Ikke minst, hva var målsettingen?

 

For å starte med det åpenbare, er det nok ingen tvil om at målet var å oppnå barns beste gjennom å dempe konfliktnivået. Men er det egentlig det vi gjør, når vi påstår at skilsmissebarn med delt bosted har det best? Det sies at delt bosted som utgangspunkt ikke strider mot prinsippet om "barnets beste". Jeg kan være tilbøyelig til å være enig, forutsatt at foreldrene samarbeider godt og ønsker å ivareta barnets interesser. Jeg opplever imidlertid at forskningen anvendes i selve kampen om delt bosted. Jeg kan ikke tro at det har vært målsettingen. Det kan være alt fra farskapsaktivisten, som er av den oppfatning at delt bosted ikke skal vurderes, men skal håndheves som en hovedregel. Likeledes kan det være den forsmådde mor, som ikke ønsker å dele verken ansvaret eller avgjørelsene, med en far hun opplever har sviktet. Jeg personlig, tror at mange foreldre tolker den fremlagte forskningsrapporten i eget ærend. Femti-femti uavhengig av situasjonen, fordi vi som foreldre tross alt har rettigheter. Delt bosted, fordi vi ønsker å kontrollere avgjørelsene som blir tatt og eventuelt legge inn veto. Femti-femti, fordi vi ikke ønsker å fremstå som en dårlig forelder. Motivene kan være mange, men jeg oppfatter ikke alle som like redelige. Jeg tror jo, at i de situasjonene delt bosted vurderes alene for å berike barna, vil foreldre også klare å finne gode kompromiss, og konflikten vil dempe seg selv. Det er jo ikke til å stikke under en stol, at et brått tap av en omsorgsperson oppleves vanskelig for barna. Jeg lurer bare på om vi som foreldre, oppriktig mener, at det å la barna flytte frem og tilbake er underordnet det å beholde begge foreldrene i livet sitt. Finnes det ikke bedre måter å beholde begge foreldrene i livet sitt på? Er det riktig av oss å pålegge barna det tyngste arbeidet i en splittet familie? Nemlig det å tilpasse seg våre avgjørelser. Det skiltes med at barna er tilpassingsdyktige og dersom barna lever i en familie der foreldrene er fornøyde med sine liv, vil barna også akseptere at de må flytte frem og tilbake. Er ikke det å fraskrive seg ethvert ansvar? At foreldrene har styring på eget liv anses å være et gode for barna. Jeg personlig, mener at det burde være et minstemål. Aleneforeldre får forresten dårlige skussmål i den sammenheng. Hvorfor det? Hvorfor kan ikke aleneforeldre ha styring på livet sitt? Det er ingen tvil om at barnet gjennomgår en sorg, når den ene forelderen forsvinner. Hvordan et barn har det etter et brudd, er det også blitt forsket mye på. Det er mange delte meninger. Veldig mange forskere mener, at det er best for barna og bo fast hos den ene av foreldrene, for ikke å bli stresset og rotløse. Man mente sågar at stresset medførte søvnløshet og psykiske lidelser. Den svenske forskningsrapporten viser imidlertid til, at de barna som bor på delt bosted sover best og de som bor hos en av foreldrene sover dårligere. Hvorfor blir de ikke enig?

 


 

Hvordan kan vi som foreldre, når vi først velger å bryte ut av det barnet opplever som den trygge familie, opprettholde de beste forutsetningene for våre barn? Er det ved delt bosted? Og i så tilfelle, hva må til for at delt bosted skal fungere?

 

Delt bosted fører til færre konflikter sies det i forskningen. Men glemmer man ikke at nettopp spørsmålet om delt bosted ofte er gjenstand for konflikten? Når foreldre som praktiserer delt bosted, i større grad greier å legge noe av konfliktene til side, er det muligens fordi man tvinges til å samarbeide i hverdagen. Dersom foreldrene klarer å legge konflikten bak seg og samarbeide godt om omsorgen for barnet, er sjansen utvilsomt mindre for at barna tar skade. Men kan foreldrene tvinges til denne gode ordningen? Eller vil tvang gjøre det ennå vanskeligere for barna?

 

Er det faktisk så enkelt, at forskningen viser til gode resultater i de tilfellene foreldrene klarer å samarbeide? Proporsjonalt vises det muligens til dårligere resultat, i de situasjonene hvor foreldrene ikke blir enige og kjemper med nebb og klør. Da forskes det jo egentlig ikke på om delt bosted, i ordets rette forstand, er best for barnet. Da forskes det jo egentlig på hvilke konsekvenser konflikt og kamp om nettopp delt bosted, kan ha for barnet. Eller? Anvender vi foreldre forskningen for å få gjennomslag, nettopp i barnefordelingssaker? Sørger delt bosted for ro og orden? Det gjør jo ikke det. Det er det vi foreldre som gjør. I beste fall, vel og merke. Jeg tror imidlertid at vi foreldre får god drahjelp av media, ettersom forskningsresultatene beskrives som overraskende og i strid med tidligere funn. En professor ved universitetet i Oslo, mener at det er lite som skiller det norske og det svenske samfunnet og at resultatene er overførbare til norske forhold. Han mener imidlertid også, at forskningsresultatene er en vekker til de som mener at ett bosted er best for skilsmissebarn. Jeg personlig, tolker rapporten dithen, at det forutsettes at foreldrene samarbeider godt og klarer å legge konflikten til side. Jeg mener også, at forskningsrapporten i utgangspunktet ikke var ment som et verktøy, for å vinne frem i en konfliktfylt barnefordeling. Videre mener jeg som jeg alltid gjør, at barnets beste må vurderes ut fra de individuelle forholdene.

 

Sitter du med spørsmål i denne sammenheng, kontakt Barnejuristen ? for barnet i deg og barnet ditt. Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Ingen tror deg likevel...

...bare aksepter uretten gjort mot deg og gå videre. Det er deg det er noe galt med, sier de. Du er så følsom og synes bare synd på deg selv. Det er mange som har opplevd langt verre ting enn deg. Du må legge det bak deg og gå videre. Ingen forståelse. Ingen medfølelse. Ingen anerkjennelse, for hvem du er. Hvem de har bidratt til at du er i dag. Veldig ofte er vi jo nettopp et produkt av hva vi har vært tvungne til å gå gjennom. Hvordan legge bak deg den du er? Hvordan gå videre? Hva mener de egentlig?

 

Når menneskene i din umiddelbare nærhet aldri har anerkjent deg, gitt deg verdien av å være menneske på lik linje som dem, kommer gjerne disse tankene. Når du har mistet evnen til å se deg selv som et verdifullt menneske, er det fristende å lete etter feil hos seg selv. Du har jo i alle fall evnen til å forandre deg. Forbedre deg. Imøtekomme kravene stilt deg. Det er imidlertid slett ikke sikkert at det hjelper. Muligheten for at det slett ikke er deg det er noe galt med, er nemlig stor. Du er et produkt av omgivelsene. Du hadde aldri et valg. Du har forsøkt å imøtekomme kravene etter beste evne, og forhåpentligvis ser du det nå, at det slett ikke har noen effekt.

 



 

Har du vært utsatt for vold i nære relasjoner? Kanskje har du opplevd blåmerkenes stigmatiserende virkning i samfunnet? Spørsmålene rundt det faktum, at noen har gjort dette mot deg. Kanskje tvilen til din sannhetsverdi, for hvem i all verden gjør noe sånt, uten at du i forkant har provosert det frem? Kanskje synes ikke skadene dine, og du føler deg maktesløs, fordi det blir din oppgave å bevise de skadene du faktisk sitter tilbake med. På sjelen din. I hjertet ditt. Det å ikke bli trodd, det å ikke bli anerkjent, føyer seg bare inn i rekkene av overgrep.

 

Når du har opplevd vold i barndomshjemmet ditt - enten som utsatt eller som vitne - har du ikke engang hatt et minstemål av muligheter til å gjenkjenne situasjonen som et avvik, den har nemlig altfor ofte vært konstant. Du har vært fanget. Det første du må gjøre, kjære deg, er å tilgi deg selv. Tilgi deg selv, for at du ikke klarte å endre situasjonen du eksisterte i. Tilgi deg selv, for å ha feilet i oppgaven om å være perfekt, det kan du nemlig aldri komme til å bli for overgriper. Det dreier seg nemlig svært sjelden om deg. Tilgi deg selv, for at du først nå gjenkjenner situasjonen, du er kommet langt på vei. Ofte kommer tidspunktet hvor du vil konfrontere de som har utsatt deg for denne uretten. Like ofte svikter motet, dessverre. Tvilen borrer seg inn i både hjerte og sinn, "se på deg da..! Ingen kommer til å tro på deg likevel". Jo, mange kommer til å tro på deg. På tross av at de som har gjort deg urett, vil ønske å beholde deg i situasjonen du sto alene i, gjennom hele oppveksten. I skammekroken av hjertet ditt.

 

Dersom du har blitt utsatt for vold i voksen alder, er det ikke din skyld, at andre mennesker ikke eier respekt for andre enn seg selv. Har du i tillegg vært utsatt for vold som barn, har skjebnen allerede gjort det enkelt, å fange deg i denne usunne relasjonen. Det første du må gjøre er å tilgi deg selv, for ikke å ha gjenkjent det åpenbare på et tidligere tidspunkt. Tilgi deg selv, for å ha forsøkt så lenge, å bli den andre har forventet at du skal være. Det ville ikke gjort noe fra eller til. Forventningene rettet mot deg, er ofte et speilbilde av de forventningene vedkommende har til seg selv, vel vitende om at de aldri vil kunne innfri. Men det kan du! Og du har gjort det gang på gang. Tilgi deg selv, for å ha kastet bort tiden din. For å ha sølt bort år av livet ditt, på et menneske som ikke har fortjent det. Takk deg selv i stedet, for styrken din. Takk deg selv, for evnen til å overleve forhold andre vil gått fullstendig i stykker i. Gjør noe godt for deg selv, for du vet like godt som jeg, at ingen andre kommer til å gjøre det.

 



 

Er du i et skadelig forhold med barn, har du egentlig ikke så mye tid til å tenke. Oppsøk hjelp, umiddelbart. Du vet, bedre enn noen, hvor skadelig dette kan være for barnet ditt. Særlig dersom du har opplevd voldens jerngrep tidligere. Hvis ikke, se barnet ditt dypt inn i øyene og forestill deg hvordan situasjonen påvirker det. Se for deg det potensielle skadeomfanget barnet ditt er utsatt for. Eller, les det jeg skrev ovenfor en gang til. Du kan tilgi deg selv på et senere tidspunkt, det som er avgjørende nå, er å stoppe den skadelige situasjonen for deg og barnet ditt. Har du ingen du kan be om hjelp? Ring krisesenteret. Der vil du møte forståelse, fra noen som har hørt historien din før. Du er nemlig ikke alene.

 

Per i dag er vi kommet langt, i både det å forebygge vold, avdekke vold og å avhjelpe senskader. Likevel er det å bli trodd en sentral del av helbredelsen. Kanskje er det ikke så nøye, hvem som tror deg? Dersom det likevel skulle være viktig for deg å adressere skyldspørsmålet, finnes det muligheter. Vil du gå stille i dørene, er det også muligheter for det. Barnejuristen vil imidlertid alltid anbefale å anmelde forholdet. Vold er ulovlig, både den fysiske, den psykiske og den seksuelle varianten.

 

Den som er, eller har vært utsatt for en kriminell handling - som vold utvilsomt er - vil i de fleste tilfeller ha krav på erstatning fra kontoret for voldsoffererstatning. Det er ikke avgjørende hvorvidt straffesaken er henlagt, men det er avgjørende at handlingen har vært politianmeldt. Det finnes noen få unntak fra hovedregelen, for eksempel der skadevolder er død. Videre må det svares positivt, på spørsmål fra politiet om man krever erstatning, i tillegg til å ønske gjerningspersonen straffet. Voldsoffererstatning er bare aktuelt for den som har blitt utsatt for handlinger som krenker "livet, helsen eller friheten". I praksis innebærer det blant annet seksuelle overgrep, vold og trusler. Voldsofferordningen gjelder som hovedregel forhold som har skjedd i Norge, men handlinger utført i utlandet, kan også tilkjennes voldsoffererstatning fra Norge. Det er i utgangspunktet et krav om at handlingen har medført personskade, men kravene er ikke urimelige, en forbigående depresjon kan være nok. Psykisk skade er likestilt med de fysiske. Det kan dermed være hensiktsmessig å ta bilder av synlige skader, eller kontakte fagpersoner for de psykiske skadene. Eksempelvis lege og/eller psykolog. Voldsoffererstatningsordningen krever aldri at man har forsøkt å få erstatning fra skadevolder selv. Det er viktig å merke seg!

En annen ting som er minst like viktig å merke seg, er at utgiftene til juridisk bistand i de aller fleste tilfeller vil dekkes gjennom offentlige rettshjelpsordninger.

 


 

Det kan være en tung prosess å kreve voldsoffererstatning. Tankene på at det er deg det er noe galt med, vil få nytt  liv. Men svært ofte, vil en psykolog være behjelpelig i prosessen og vil minne deg på hvor feil du tar. Hvor feil de har tatt, de som har fått deg til å tro nettopp det. Selv om mange har opplevd verre ting enn deg, er det slett ingen unnskyldning for det som har skjedd. Litt vold, er altfor mye vold. Alltid. Det å tenke at du bare må legge det bak deg og gå videre, er helt normalt, ettersom det er blitt fortalt deg så forstyrrende mange ganger. Men hvem hjelper det egentlig? Det at du bare legger det bak deg og går videre. La oss bare late som, for et lite sekund, at det faktisk er mulig. Jo, det er voldsutøveren som profitterer på det, og deres nære omgivelser. Hvem ønsker å anerkjenne en voldsutøver? Ingen. Det er mye enklere å fortsette å manipulere deg til å tro at det er deg. At du ikke fortjener bedre. Eller at du rett og slett ikke har oppfattet situasjonen riktig. "Så ille var det jo ikke"... Når mennesker som egentlig skulle vært glad i deg, fornekter deg som skadet, for å fremstå bedre i andres øyne, vet du jo egentlig hvor du har dem. Eller? Når du aldri har møtt forståelse fra de som burde ha møtt deg med all verdens forståelse, er det slett ikke sikkert at du noen gang vil få det heller. Fortjenesten av å ha stått sterk i uretten gjort mot deg, er din alene. Det må du aldri glemme.

 

Skulle du trenge råd og veiledning, kontakt Barnejuristen - for barnet i deg og barnet ditt. Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg også gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Slekt skal følge slekters gang

Barnejuristen er ekstra opptatt av barnet i deg og barnet ditt, men hvilken betydning gjemmer seg egentlig bak de ordene? Noen av dere lesere har spurt meg direkte, andre har spekulert litt i ordlyden. Jeg er åpen for kreativ fortolkning, dog har det vært en spesiell tanke bak og nå vil jeg dele den tanken med dere.

 

Barna våre er en velsignelse og de fortjener det beste av oss, det har Barnejuristen gjentatt til det kjedsommelige, jeg tror imidlertid ikke at det kan nevnes ofte nok. Når voksne mennesker har tatt en avgjørelse om å sette et annet menneske til verden, er det viktig å forespeile seg mer enn bare gledene ved et lite vakkert barn. Barna våre er kommet for å bli og det er vårt ansvar at de mottar så mye trygghet og omsorg, at de er i stand til å formidle disse verdiene videre. Om det er i barnehagen, på skolen, ovenfor familie og venner, eller mot sine egne barn en gang i fremtiden. Det er et stort ansvar. Noen tar lettere på det enn andre. Andre står ikke i posisjon til å kunne gi barna sine disse verdiene. Av forskjellige årsaker, vel og merke. Da er det utrolig viktig å finne årsakssammenhengen og gjøre noe med det. For barnas skyld. Det er vårt ansvar som foreldre.

 

Hvilke årsaker kan så ligge bak oppfordringen om å ivareta barnet i deg og barnet ditt? Barnejuristen er av den faste oppfatning, at dersom du som forelder ikke har det bra, så har ikke barnet ditt det bra heller. Påstanden kan speile seg i ordtaket du må elske deg selv, for å kunne elske andre. Et ordtak som utvilsomt har et bredt nedslagsfelt, men som Barnejuristen altså oppfatter det, er det helt sentralt i forhold til å lære barnet ditt nettopp det samme. La barnet ditt føle det. La meg utdype.

 



 

"Tider skal komme, Tider skal henrulle, Slekt skal følge slekters gang". Et sitat fra en aldeles nydelig salme, Deilig er jorden, som vi gjerne synger i julehøytiden. Det er dessverre mange som ikke oppfatter jorden så deilig. Kanskje har du opplevd å se verden fra et annet perspektiv selv, enn som bare deilig? Dersom du ikke har hatt en trygg og omsorgsfull oppvekst, vil det kanskje være litt som å famle i blinde, når du skal gi ditt eget barn den gode oppveksten? Ingen tvil om at det er mulig, men vi vet, selv om dette har vært et omstridt tema, at vi er et produkt av arv og miljø. Jeg overlater til de lærde å stride om prosentutregningen, men vi har sett karakter- og fysiske trekk gå igjen i familier. Har vi en kunstnerisk åre i familien, kan vi kanskje beholde et godt håndlag. Er vi intellektuelle, kan vi kanskje føre den akademiske linjen videre. Ofte har det med kombinasjonen av gener å gjøre, fra generasjonene før oss. Det kan like gjerne være sykdom eller svakheter som følger familien, og disse kan være hensiktsmessig å ta tak i, for nettopp å kunne videreformidle de gode verdier.

 

Har du opplevd vold i hjemmet, kan du være tilbøyelig til å møte på vold senere i livet, enten det er som voldsutøver eller voldsutsatt. Det er ingen tvil om at det vil ha fatale konsekvenser for barnet ditt. Dersom du kommer fra et hjem med rus, vil også rusproblematikken kunne følge deg videre i livet. Jeg regner med at vi også her er enige, om at en rusbelastet oppvekst er skadelig for barnet ditt. Jeg beskriver her vekselvirkningene livet ofte byr på. Ikke sjelden, vil også rus og vold opptre sammen. Vi gir altså våre verdier videre til barna våre, noe som kan være skadelig, dersom verdiene ikke er tuftet på trygghet og omsorg. Det kan nok oppfattes som uvirkelig. Hvem vil vel gi barna sine en oppvekst fylt av konflikter, rus og vold? Det er slett ikke sikkert du slår barnet ditt, selv om du har blitt slått selv. Det er heller ikke sikkert, at du misbruker rusmidler selv om din oppvekst var preget av rus. Det kan imidlertid være en relativt stor sjans, for at du da treffer mennesker som gjenspeiler menneskene du har vært glad i, som har hatt denne problematikken. For glade i foreldrene våre er vi jo, uansett hva de har latt oss gjennomgå. Vi sier ofte at vi ikke slutter å elske foreldrene våre, vi slutter å elske oss selv. Dette er, som jeg oppfatter det, et særdeles viktig poeng. Når du møter mr. Right, eller mrs. Right for den del, så kan vedkommende ofte komme med fragmenter av, sågar fremstå som et speilbilde av, den skjebnen du har slitt med i oppveksten. Dessverre er det ikke alltid vi gjenkjenner det. Men etterhvert som problemene kommer for en dag, vil mange finne en unaturlig trygghet i situasjonen. Vi møter jo tross alt på utfordringer vi kjenner godt, vi møter en kamp vi har stått i hele livet og vi tar fatt med friskt mot. Ikke fordi vi er dumme, men det er en situasjon som er kjent for oss. Det er en situasjon vi føler at vi behersker, og vi finner tryggheten i den utryggheten vi er så godt kjent med. Ikke naturlig, sier du? Jo dessverre, sier jeg. Vår kamp fortsetter. Vårt mål forblir det samme. Å få en slutt på volden. En slutt på rusmisbruket. Barna våre derimot, har ikke gjennomgått det samme som oss, de føler ingen trygghet ved utryggheten. Kanskje trenger du hjelp til å se det? Forstå det? Hva som er best, for barnet i deg og barnet ditt.

 

Uansett i hvilken situasjon du befinner deg, om det er midt i en kamp for å overleve. Kanskje er det på vei tilbake til livet? Dersom du har barn, er det viktig å hjelpe seg selv. Kanskje til og med det barnet du en gang var. Barnet i deg. Jeg vil imidlertid på dette punkt kort nevne, at ikke alle som opplever vold, være seg psykisk eller fysisk, og rusproblematikk i voksen alder, kjenner det igjen fra oppveksten. Likevel er det skadelig for både deg og barnet ditt. Det er særdeles viktig å ta tak i problemet, ellers kan slekter følge slekters gang. Ditt barn, får muligens et barn i fremtiden. Og vi som foreldre bør kjenne litt på ansvaret vi bærer på. Det er først når du forstår at du trenger hjelp, at du står du i posisjon til å hjelpe barnet ditt. Hva trenger du, for å kunne gi barnet ditt en god oppvekst? Hva kan gjøre deg til den omsorgsfulle og trygge personen, som barnet ditt har så stort behov for?

 

Det kan være å bryte ut av en skadelig relasjon. Finne et støtteapparat. Økonomiske midler for å opprette den trygge plattformen og det stabile livet du sårt trenger, for å være en god mamma eller pappa. Kanskje trenger du nødhjelp fra et krisesenter? Kanskje er det nødvendig å anmelde forholdet? Kanskje trenger du bare en ny start? Veldig ofte trenger man noen å snakke med. En psykolog? En familieterapeut? Kanskje er du i ferd med å forlate krisesenteret? Du trenger å reetablere hverdagen. Nytt sted å bo? Økonomisk bistand fra NAV? Det forekommer også at en hemmelig bostedsadresse kan være nødvendig. Det jeg her beskriver, er hyppig fremgangsmåten for å hjelpe barnet ditt. 

 

Barnejuristen - for barnet i deg og barnet ditt. Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg også gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Når 200 barn årlig tas fra foreldrene sine...

..må det vel være noe riv ruskende galt med systemet? Jeg vet ikke om du har fått det med deg, det er et brennhett tema i media om dagen. Hovedårsaken for at de omtalte barna fjernes fra foreldrene sine, er at en av foreldrene har fått diagnosen lett utviklingshemning eller lærevansker. På tross av at internasjonal forskning viser at de med tilpasset hjelp kan være gode foreldre, står barnevernet hardnakket på sitt. De står til og med på sitt, etter at diagnosen har vist seg å være feil. Ved flere tilfeller har barnevernet dukket opp bare timer etter fødsel, for å gratulere og å informere om en forestående omsorgsovertagelse. Dersom du tenker at dette er hjerterått, vil jeg være tilbøyelig til å være enig med deg. Det er imidlertid et par spørsmål som umiddelbart slår meg.

 

Hvorfor skal ikke mennesker med utviklingshemning eller lærevansker kunne være gode og kjærlige foreldre? Jeg innser utvilsomt at det finnes flere grader av utviklingshemning og at de tyngste tilfellene kan innebære store utfordringer for både barnet og den forelderen det gjelder. Men lettere utviklingshemning? Lærevansker? Og hvor går i så tilfelle grensene? En annen ting jeg lurer på er, hva med den andre forelderen? Leter man så iherdig, at man også ved denne finner feil? Hvorfor det? Er det virkelig til barnets beste? Det finnes da vitterlig nok å ta av der ute. Vi leser hver dag om grov omsorgssvikt, rus og vold. Jeg bare nevner det. En tredje ting jeg ikke helt blir klok på, er hvorfor systemet ikke bruker tid og ressurser på å tilegne disse menneskene kunnskapen de trenger, slik at de kan bli de fantastiske foreldrene de ønsker å være. Det ville muligens vært i barnets interesse, eller? En siste ting. Er det enklere å plassere et spedbarn i fosterhjem, adoptere det bort ved tvang, enn å investere den tiden det tar å gi barnet muligheten til å vokse opp hos de biologiske foreldrene sine? Spiller økonomiske hensyn en rolle?

 



 

Det er en forskningsrapport fra NTNU som fremlegger resultatene om at 200 barn fratas foreldre med lærevansker eller utviklingshemning hvert eneste år i Norge. Det som gjør det hele betenkelig, rent bortsett fra at disse foreldrene som oftest ikke får en mulighet til å vise seg kompetent til å ta seg av barnet sitt, er at fremgangsmåten med stor sannsynlighet bryter med kravene i EMK artikkel 8. Med andre ord, kan det være tale om menneskerettsbrudd. Det er svært alvorlig for vårt lille land. I følge Regjeringsadvokaten har faktisk så mange som åtte barnevernssaker gått gjennom nåløyet i menneskerettsdomstolen i Strasbourg og venter nå på behandling.

 

Barnevernet har altså med utgangspunkt i at for eksempel mor er psykisk utviklingshemmet, konkludert med at hun mangler omsorgsevne. På tross av at diagnosen har vist seg å være feil, står barnevernet fast ved sin beslutning. I de fleste tilfellene, er foreldrene ikke gitt en sjanse til å vise sin omsorgsevne og i de tilfellene de faktisk er gitt denne muligheten, er de under så strengt oppsyn, at det kan være vanskelig for nybakte foreldre å stå til forventningene. Og hvem setter egentlig standarden til disse forventningene? Og retter man disse forventningene mot alle foreldre? Det er nemlig uavhengig av om det foreligger en diagnose eller ei, lovpålagt, at det i de tilfellene barnevernet mistenker at foreldrene ikke har tilstrekkelig omsorgsevne, skal settes i gang tiltak og veiledning før man overtar omsorgen. Det skal imidlertid understrekes at barnets beste er det primære, og det forekommer naturligvis at mennesker med disse diagnosene ikke kan ha barna sine hjemme. Men er man diagnostisert med utviklingshemning eller lærevansker, er det slett ikke ensbetydende med at barnevernet bør overta omsorgen. I Sverige har man for eksempel hatt stor suksess med å sette i gang veiledning og tiltak. Problemet for mennesker med kognitive vansker, er nemlig ikke å elske barna sine, det er tvert i mot å lære på vanlig måte. Dersom man lager et tilpasset opplegg for foreldre med utviklingshemning, vil man altså i mange tilfeller oppnå at barna kan bli hos sine biologiske foreldre, samtidig som barna opplever tilvenningen som trygg. Dette må jo anses å være til barnets beste? 

 

Sett i sammenheng med alle de barna som vokser opp i kognitivt friske familier, men med det totale fravær av omsorgsevne, må man mildt sagt kalle dette skandaløst. Det å være en omsorgsfull mamma eller pappa, kan da ikke avgjøres av diagnoser som lærevansker eller utviklingshemning. Eller kan det? Jeg tror jo at det å vise omsorg, det å vise kjærlighet og det å skape trygge rammer for et barn, ikke nødvendigvis forhindres av disse diagnosene. Egoisme derimot. Rus. Vold. Men mennesker med et sterkt ønske om å bli foreldre, som møter utfordringer gjennom lærevansker eller lettere utviklingshemning bør hjelpes. De bør oppmuntres og veiledes, ikke straffes. Og selv om tilvenningen tar litt lengere tid enn for foreldre uten diagnoser, bør det jo være hensiktsmessig å bruke den tiden. Ikke minst samfunnsøkonomisk. Eller er det mer samfunnsøkonomisk og adoptere barnet bort ved tvang? Sverige viser i alle fall til gode resultater hva tilvenning og opplæring angår. Der får foreldrene hjelp med alt fra lekselesing med barna, renhold og betaling av regninger. Opplæringen skjer stort sett i hjemmet. Har vi noe å lære her?

 


 

Hvorfor ser vi da at foreldre med diagnosene utviklingshemning og lærevansker får så lite gjennomslagskraft her i Norge? Hvorfor fastholder barnevernet sine vedtak om omsorgsovertagelse, fratagelse av foreldreansvar og sågar tvangsadopsjon i disse sakene? Kan det være at de bruker det indirekte, for å formidle at fordi disse foreldrene er utviklingshemmet så er også deres mulighet til å ta i mot veiledning så begrenset, at de ikke helt ser vitsen? Ja, det mener faktisk Jan Tøssebro, direktør for samfunnsforskning ved NTNU. Personlig, vil jeg jo tro at det ikke harmonerer så godt med FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne heller. De siste dagene har jeg både lest og hørt, at det å få barn ikke er en menneskerett. Nei, det er kanskje ikke det? Men det er heller ikke oppstilt noen formelle krav. Vi må ikke bestå noen eksamen for å sette barn til verden. Det vi imidlertid må, er å behandle barna våre med omsorg og kjærlighet. Andre igjen, vektlegger at barnevernet er til for å verne barna. Ja, det er faktisk helt rett oppfattet. Men det kan ikke gå på tvers av rettsvernet forøvrig likevel. Det kan ikke bli utrygt å sette barn til verden, i tilfelle noen mener at det foreligger en diagnose om lærevansker eller lettere utviklingshemning. For det synes faktisk så usikkert på nåværende tidspunkt, ettersom diagnosen i flere av dissa sakene har vært ukjent for vedkommende det gjelder. Det har også ved flere anledninger skjedd, at diagnosen bare er satt midlertidig i barndommen og tilbakevist i voksen alder. Hvilke holdepunkter finnes da for å fjerne barnet fra sine biologiske foreldre? Jeg finner dem ikke? Handler det om prinsipp? Det kan jo faktisk se slik ut, når barnevernet ikke mener at den andre forelderen, som ikke har noen diagnose, heller ikke egner seg. Høy alder har blitt nevnt. Apropos høy alder, jeg leste nylig om en dame som fikk sitt første barn med femtisyv. Jeg bare nevner det. Det kan vel ikke være noen tvil? Når 200 barn årlig tas fra foreldrene sine, må det vel være noe riv ruskende galt?

 

En erfaren menneskerettsdommer har uttalt, at når hele åtte barnevernssaker venter på behandling i menneskerettsdomstolen i Strasbourg, er det å anse som et ekstremt alvorlig varsel til Norge. Fra Strasbourg til Norske myndigheter. Og det er virkeligheten per i dag. Åtte saker. Jeg personlig, lurer på hva de har å si til de sakene hvor diagnosen til og med i etterkant har blitt tilbakevist, og barnevernet likevel står på sin avgjørelse om omsorgsovertagelse. Det er jo faktisk sånn, at foreldrene står i fare for aldri å se barna sine igjen. Og barna, de får aldri anledningen til å etablere et forhold til sine egne foreldre. Det er ikke å verne barna det, det er rett og slett en skandale. For både barna og foreldrene. Til og med Bufdir innrømmer at kompetansen i barnevernet er for dårlig. De uttaler at de er opptatt av å bedre kvaliteten i norsk barnevern, og at det ikke er noen tvil om at det på mange områder eksisterer kompetansesvikt.

 



 

Jeg vil med dette innlegget, overhodet ikke si at barnevernet ikke gjør gode ting. Det må det ikke herske noen tvil om. Barnevernet har hjulpet mange barn, med skjebner de aldri skulle vært nødt til å oppleve. De har grepet inn i mange saker og reddet mange barn i nød. Likevel kan det ikke unnskylde det som skjer med barna til lettere utviklingshemmede her til lands. Det kan ikke forklare prioriteringen av å fjerne barn fra foreldre, som faktisk kan tilegne seg kunnskapen til å ivareta barna sine. Det er her slett ikke snakk om foreldrevern, dette inngår i et helt normalt norsk rettsvern. 

 

Har du behov for juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Gratulerer med morsdagen!

I dag har jeg lyst til å dele noen litt mer personlige tanker med deg. Et litt annet blogginnlegg enn det du kanskje hadde sett for deg. Mange vil nok forvente at jeg skriver litt om hva slags egenskaper en mor bør ha, for å være en god mamma. Jeg er jo over gjennomsnittet opptatt av, at vi foreldre gir våre barn det aller beste av oss. Jeg skrev jo litt om hva jeg mener definerer en god pappa på farsdagen. Det må eventuelt bli til neste år, for i dag føler jeg for å være litt personlig og se ting fra et litt annet perspektiv. I beste fall, kan det kanskje oppfattes som en påminnelse for noen. I verste fall, er det bare mine stille tanker på en dag som denne.

 


 

Det er morsdag i dag. Dagen mødrene hedres og dagen feires på varierende dato i forskjellige land. Her i Norge feires morsdagen den andre søndagen i februar, altså i dag. Morsdagen ble, her til lands, arrangert av religiøse organisasjoner med Dorothea Schjoldager og Karen Platou i spissen. De to kvinnene fikk i 1918, ved hjelp av ideelle organisasjoner, forretningsfolk og massemedia, gjennomslag for å etablere den årlige begivenheten for mødre her til lands. Både dagen og hyllesten har blitt opprettholdt og vi feirer den som aldri før, ved å påskjønne og feire mødrene våre.

 

Dette er min tredje morsdag og jeg velsigner den dagen jeg fikk lov til å bli mamma. Jeg ser frem til mange morsdager hvor veslemor kommer med små oppmerksomheter, både egne kunstverk og små skatter hun har vært å handlet på egenhånd. Jeg forestiller meg kaffe på senga kanskje og kreative frokoster som bare barn kan stelle i stand. Etterhvert som hun vokser til, håper jeg hun fremdeles ønsker å tilbringe litt tid sammen med meg, på dager som i dag. Ja, ellers også naturligvis. Og når hun etterhvert får sin egen familie, så ville det gjort meg lykkelig om hun ikke glemmer meg helt. Kanskje lar hun meg få ta del i sine egne morsdagsfeiringer. Det er i alle fall en vakker tanke. Tiden flyr, ikke minst er tiden forgjengelig. Jeg husker selv hvordan jeg som lita jente planla morsdagen for min egen mamma. Jeg lagde små kreasjoner, som jeg pakket inn med kjærlighet. Ikke gamle jenta, vekte jeg henne med både kaffe og frokost på senga. Og da jeg ble eldre, gikk jeg målrettet inn på glassmagasinet for å kjøpe noe helt spesielt til henne. Jeg husker hvor stolt jeg var når hun pakket opp. Vi har alltid feiret morsdag i vår familie. Så sant jeg har vært i landet, har jeg feiret henne med tiden min.

 


 

Min tredje morsdag, og veslemor har fremdeles ikke noe begrep på konseptet. Jeg har imidlertid kjøpt roser til henne, som jeg har gjort hver eneste fredag siden hun ble født. Men jeg spurte henne om hun hadde lyst til å tegne en tegning til meg, og det hadde hun. Gratulerer med dagen sang hun, og minnet meg på at jeg ikke har bursdag før til sommeren. Hver dag er en fest med den vesle tulla mi. Hver dag er en gave. Jeg skulle så gjerne visst hva mamma og jeg gjorde, på hennes tredje morsdag. Om vi feiret den? Om jeg kanskje tegnet en tegning til henne? Mamma fikk meg, langt yngre enn jeg var da jeg fikk datteren min. Jeg var nesten dobbelt så gammel. Ikke så altfor langt unna i alle fall. Likevel håper jeg, at jeg får tilbringe mange morsdager sammen med datteren min. Jeg fikk førtifem morsdager sammen med mamma.

 

Mamma døde første nyttårsdag. Det er fremdeles en fersk sorg som fyller hjerte mitt og et vemodig savn. Hun døde i tillegg brått og uventet. Det innebærer at jeg har så mange ting jeg skulle ha sagt. Så mange ting jeg ville gjort. En blomst jeg så gjerne skulle gitt. Mammaen vår, er som regel en person de fleste av oss aldri regner med å miste. Med mindre det foreligger sykdom eller alderdom. Jo, mamma var ikke helt frisk, men hun var ikke så syk heller. Og hun skulle ha feiret syttiårsdagen sin i Juli. Vi så hverandre et par dager i forveien og snakket sammen på telefonen samme dag som hun døde. Vi skulle egentlig innom henne, for å vise frem vesla i den fine ulldressen hun fikk av mamma til jul. Og plutselig er hun borte. For alltid. Aldri mer skal vi ses, aldri mer skal vi snakke sammen. Jeg har flere beskjeder fra henne på telefonsvareren min, de fleste er korte beskjeder om å ringe henne tilbake. Jeg hørte på dem i går kveld. Tårene gjorde meg selskap og forløste litt av smerten i hjerteregionen. Men i dag er den tilbake. Sorgen. Jeg har hele tiden et behov for å ringe henne. Hun forsto de små rare tingene, og hun ville forstått den hjelpeløse følelsen som har et jerngrep på meg i dag. Jeg har så lyst til å kjøre bortom med en blomst. Hun bodde bare fem minutter unna. Gi henne en klem og gratulere med morsdagen. Men leiligheten hennes er tom, vi har vasket ut, søster og jeg. Det som en gang var et hjem, er bare hvite vegger og et minne. Selv om det bare er halvannen måned siden jeg sto midt i stuen hennes. Midt i livet hennes. Det å høre stemmen hennes på svareren er såvel trøstende, som det er opprivende. Trøstende, fordi det er spor fra hennes nylige eksistens. Opprivende, fordi historien er ferdig. Jeg kan ikke lenger ringe tilbake. Historien om mamma er ferdigskrevet. Ingenting kan endre på det. Men vi har selvfølgelig minnene. Fremdeles er sorgen for fersk, jeg klarer ikke helt å trøste meg med minnene ennå. Jeg kan imidlertid finne noe trøst i mange av tingene hennes, som har flyttet inn her hos oss. Lukten av henne, som jeg fremdeles kan ane. Bildet som står fremme, ved det brennende lyset. Jeg spør datteren min hver dag, om hvem vi skal tenne et lys for. ?For mormor og glede?, sier hun, lille vakre. Og spør du henne hvor mormor bor nå, så slår hun seg lett på brystet og svarer; ?i hjertet mitt?. Jeg vet ikke en gang om hun vil kunne huske mormor. Jeg er så redd for at hun skal glemme. Jeg er redd for at jeg skal glemme. Selv om jeg vet, at jeg aldri kan komme til å glemme kvinnen som ga meg livet. Som ga meg muligheten til å få bli mamma selv.

 


 

Det skulle ha vært mammas førtisjette morsdag i dag. I stedet for å gi henne en god klem, en bukett med blomster og ettermiddagen vår, vil vi reise ut på grava å legge ned en krans og tenne et lys. Det står kun et hvitt kors på grava hennes. De har ikke rukket å sette opp gravsteinen ennå. Denne morsdagen, er den første av mange, hvor jeg må gi henne en takk ved grava. Denne morsdagen er fylt med vemod og savn. Jeg vet at det vil føles enklere til neste år. Men jeg vil alltid savne å gi henne den blomsten, den gaven, den klemmen. 

 

Dersom jeg i all ydmykhet får lov til å gi et råd. Gi moren din en blomst i dag. Gi henne en klem. Uavhengig av om dere er nære eller ei, så er det mammaen din. Hun ga deg livet. Hun ga deg helt sikkert mye mer enn det også, mødre gjør jo gjerne det. Gi noe tilbake. Fortell hva du føler for henne. I morgen kan det være for sent. Det er jo tross alt morsdag.

 

Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere alle de andre mødrene der ute. Jeg formoder at det er en grunn til at det blir gjort stas på dere i dag. Godt jobba! <3

 

Har du behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Se meg, redd meg!

 

Vi snakker så ofte om det å se og bli sett. Hva mener vi egentlig når vi sier disse tingene? Det er tatt i bruk mange nye slagord i kampen om barns rett på en voldsfri oppvekst. Jeg ser. Se meg. Redd meg. Men hva er det vi egentlig ser etter? Hva ville barna ønsket at vi skulle sett? Jeg har tenkt mye på det de siste dagene, for jeg er helt overbevist om at vi er nødt til å se, de som trenger å bli sett. Jeg lurer bare på, om vi noen ganger ikke ser skogen for bare trær.

 

Når ting som aldri bør skje, skjer rett foran øynene våre. Ser vi da? Eller er vi blitt så vant til å lete etter det spesielle, at vi ikke synes det åpenbare er spennende nok? Ufint spørsmål kan du nok si, selv om jeg synes spørsmålet er på sin plass. Jeg blir nemlig veldig provosert, når et lite barn på familiedag i akebakken mishandles rett foran øynene på en hel hær av småbarnsforeldre. Er vi så opptatt av vårt eget og oss selv, at vi ikke orker å blande oss inn? Eller er det mer komfortabelt å engasjere seg fra sofakroken? Vi pusher gjerne noen kroner over til veldedige formål, så lenge vi kan fryde oss i ro og mak over krimmen på TV etterpå. Vi uttaler oss svært gjerne politisk korrekt i det gode selskap, men gir vi kanskje litt blaffen når lysene slukkes? På samme måte legger vi gjerne ut hvor engasjerte og empatiske vi er på sosiale medier, men gir fullstendig F i det barnet som utsettes for vold rett foran øynene våre? Hva skjer med samfunnet vårt egentlig? Hva skjer med oss?

 


 

Forrige helg var et uskyldig lite barn sammen med foreldrene sine i akebakken, ikke så fryktelig langt fra her jeg bor. Superkult for ungene, tenker vi jo gjerne. Og det burde det jo også være. Dette lille menneske hadde det imidlertid ikke så innmari kult. Barnet var trist. Barnet gråt. Det var utvilsomt noe galt. Årsaken kjenner jeg ikke til, men det er heller ikke det som er avgjørende. Jeg vet heller ikke hvordan du hadde håndtert det, men jeg håper og tror, at de fleste av oss ville satt oss på huk og spurt barnet vårt hva som er i veien. Hvorfor det er så ute av seg? Hva kunne vi gjort, for at barnet ville følt seg mer vel? Er du sulten? Er du tørst? Fryser du? Har du slått deg? Er det noe jeg ikke forstår? Også ser jeg faktisk levende for meg en liten klem. Trøst. Omsorg. Men dette lille barnet jeg snakker om, ble båret avgårde på en særdeles upraktisk og helt sikkert ubehagelig måte. Og om ikke det hadde vært nok, ettersom det fortsatte å gråte, ble det bare sluppet i bakken. Noen ville sågar sagt kastet i bakken. Plukket opp igjen, for så å bli sluppet i bakken igjen. At barnet ikke roet seg, hadde kanskje sine helt naturlige årsaker? Jeg hadde grått selv, dersom jeg ble utsatt for den samme skjødesløse og stygge behandlingen. Ja, jeg vil kalle det vold. Det kan jo ikke kalles omsorgssvikt? Barnet falt ikke i bakken, for deretter å bli liggende. Nei, jeg kaller det vold. Det ble brutalt sluppet i bakken, fordi det ikke sluttet å gråte. Hvorfor gråt barnet? Og hva gjør vi når barna våre gråter?

 

Hva som er adekvat oppførsel fra omgivelsene i en slik situasjon, er jeg sannelig ikke sikker på. Heldigvis ser man ikke slik oppførsel hver vinter i akebakken. Jeg er imidlertid overbevist om at historien jeg forteller deg bør ha vekket oppsikt. Den gjorde imidlertid ikke det. I alle fall medførte den ikke at barnet omgående ble sett. Reddet. Joda, flere av de mange menneskene i akebakken så det, men ikke på den måten slagordene oppfordrer til. Folk reagerte litt indignert. Som om de ikke ønsket å se, det de nettopp hadde betraktet. Hva får oss mennesker til å overse et barn i nød? Hva får oss til å ignorere det? Er det fordi vi driver med slike ting bak lukkede dører selv? Eller er det fordi vi slett ikke er så engasjerte som vi vil ha det til? Neida, jeg ønsker ikke å være ufin. Jeg forsøker ikke å provosere heller. Jeg vil bare få deg til å se det helt åpenbare. Det som skjer rett foran øynene dine. I samme åndedrag, vil jeg veldig gjerne be deg om noe. Jeg håper det er greit? Når vi snakker om det å se og å bli sett, kan vi ikke være enige om at det umiddelbare og nære inkluderes? Det vi betrakter med det blotte øyet, er ikke det å se? Jeg ser. Se meg. Redd meg.

 



 

Barnet som utallige ganger, så skjødesløst og brutalt ble sluppet i bakken fordi det gråt, hadde godt av å bli sett. For midt inne i folkemylderet, var det faktisk et menneske som så. Jeg er så utrolig glad for at noen så dette barnet. Men ikke bare så dette mennesket, det handlet også. Det ble tilkalt politi og det ble foretatt en anmeldelse av forholdet. Når mennesker behandler barna sine på den måten, i påsyn av en hel armé av småbarnsforeldre, hva er disse menneskene kapable til bak lukkede dører? Ett menneske, av flere hundre, så at et barn ble behandlet på en totalt uverdig måte og gjorde noe for å forhindre at det skulle skje igjen. Jeg vet ikke om det finnes fullgode svar, men jeg er alvorlig bekymret. Hva skjer med oss mennesker? Har vi ingen empati på nært hold?

 

Det er jo ikke mange dager siden vi leste om en sytten år gammel jente også, som ble knivstukket på en buss full av folk. Ikke ett menneske hadde løftet en finger for å hjelpe. Jo, politiet gikk ut med en melding i etterkant, om at man ikke bør utsette seg selv for fare i en bevæpnet situasjon. Men hva om det var din datter? Hva om det var ditt barnebarn? Ville du ikke ønsket at noen instinktivt grep inn? Ville ikke du gjort det? Jeg hadde håpet det bygde på et urinstinkt. Det gode i oss. Det hadde kanskje holdt med en avledningsmanøver? Men total ignoranse? Folket hadde kanskje vippsa over noen kroner til et veldedig formål kvelden i forveien? Den gode gjerning utført? Jada, jeg er litt ufin nå. Beklager det. Likevel er det bare ord, og de er tross alt rettet mot voksne mennesker. I verste fall kan de oppfattes som provoserende og da får jeg gjerne så hatten passer i kommentarfeltet. Jeg tåler det.

 

Kanskje synes du jeg har for høye forventninger til omgivelsene? Kan selvfølgelig tenkes. Likevel leser jeg hver eneste dag i landets mange aviser, hvor viktig det er å vise solidaritet, medfølelse og nestekjærlighet. Kommentarfeltene er fulle av opprop, fordømmelse og sinne mot de som ikke er enige. Og for deg som vil påpeke nyansene! Jeg er meg nyansene bevisst, og synes både medfølelse og nestekjærlighet er helt avgjørende egenskaper for oss mennesker. La oss være åpne og imøtekommende. Vi må imidlertid makte å utvise disse egenskapene på nært hold også. Ovenfor venner, naboer og andre i vår umiddelbare nærhet. Se meg. Redd meg. Jeg snakker i første omgang om barna. De uskyldige små. Er det for mye forlangt? Er vi så langsynte blitt, at vi trenger distansen for å gjenkjenne nøden i vår nestes øyne? Du skal elske din neste, står det i bibelen. Hvem er vår neste, hvis ikke barna?

 

Heldigvis var det som jeg nevnte, et menneske med nestekjærlighet i akebakken forrige helg. Det var noen tilstede, som så barnet. Noen viste handlekraft og fikk opprettet en sak. Vi må anta at forholdet etterforskes og det gjenstår bare å håpe, at det ikke er så ille som det så ut til. Men dersom det er det, så var det noen som så, som reddet. Det innebærer at inne i folkemengden et sted, kan det faktisk eksistere både nestekjærlighet og handlingskraft. Det gjør meg optimistisk. Vi kan hvis vi vil. Jeg ville bare minne oss på det. I tillegg ville jeg utrette en takk til vedkommende, som gjorde nettopp det vi oppfordrer til. På vegne av alle oss som ønsker å se barnet, redde det, tusen takk!

 

I tillegg ønsker jeg deg en fortsatt fin dag! <3

 

Skulle du trenge råd og tips, ta gjerne kontakt med Barnejuristen. Har du behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Når barn opplever døden

...er det en livskrise de skal lære å håndtere. Men hvordan?

I løpet av livet vårt, er vi mennesker utsatt for mange forskjellige kriser. Noen innebærer også tapet av nære og kjære. Stort sett klarer vi voksne å håndtere tapet, fordi vi har blitt vant til å håndtere hverdagen med sine gode og mindre gode sider. Likevel finnes ingen fasit på hvordan vi skal sørge eller klare å leve videre med tapet av de vi har vært så glade i.

 

Jeg fikk en hyggelig mail av en barnehagestudent, som ville vite mine tanker rundt det å ivareta barna best mulig, ved tap av omsorgspersoner. Jeg synes ikke bare temaet var spennende, jeg følte meg personlig berørt, ettersom min lille datter nettopp mistet mormoren sin og jeg mistet mammaen min. Jeg har i den sammenheng gjort meg noen tanker om temaet på et personlig plan, og så meg nødt til å finne ut hvordan man på best mulig måte behandler en sorgreaksjon med små barn. Kjære deg, som studerer til å bli barnehagelærer og kjære dere andre, som skulle ha personlig interesse for temaet. Her kommer et blogginnlegg til dere.

 

Det finnes ingen eksakte tall over hvor mange barn som hvert år mister foreldre i Norge. Det antas at rundt 4% av barn i den vestlige verden mister én eller begge foreldrene før de fyller 18 år. Alene rundt 700 barn og unge under 18 år mister én forelder som følge av kreft, i løpet av ett år. Det innebærer, at det i løpet av noen få år er flere tusen barn som opplever tap av foreldre på denne måten. I tillegg mister barna våre steforeldre og besteforeldre. Totalt sett, betyr det at det til enhver tid befinner seg mange tusen barn i norske barnehager, som allerede har opplevd store tap i livet. Når vi mister noen som egentlig er umistelig, hvordan kan vi støtte barnet vårt best mulig? Kriser kan for oss alle være dramatiske hendelser som skjer brått, eller det kan være et sykdomsforløp som gradvis utvikler seg. Uansett vil vi voksne måtte bistå barna i deres prosess, for å lære dem å håndtere situasjoner som utvilsomt vil komme til å prege livet deres.

 


 

Når små barn utsettes for en krise eller en sorg, kan det være totalt usynlig for omgivelsene. Andre ganger kan det være mer fremtredende. Like fullt er det barnets egen opplevelse av situasjonen som blir avgjørende. Det jeg mener med det, er at de opplevelsene vi voksne kanskje anser for å være overkommelige, kan oppleves som svært truende for et lite barn som ikke evner å se situasjonen fra et voksent perspektiv. På lik linje, kan de opplevelsene som utløser en krise for oss foreldre, ikke nødvendigvis medføre en krise for et barn. Dette har selvsagt mye med livserfaring, eller mangelen på den å gjøre. Likeledes har det med modning og forståelsen av situasjonen å gjøre. Det at noen blir borte, for alltid, er ofte vanskelig for et barn å forstå. Hva er alltid? Barna er ikke så ulike oss voksne. De sørger på svært mange forskjellige måter. De uttrykker savn, fornektelse og sorg på lik linje som oss. Barna kan også reagere med sjokk, protest og med sterke følelsesmessige reaksjoner. Dette utvikler seg ikke sjelden til sårbarhet, uro, sinne eller kanskje også trass. Hvordan kan vi, i barnets umiddelbare nærhet, på best mulig måte lære barnet å håndtere alle disse følelsene?

 

En sorgreaksjon kan like gjerne oppstå gjennom somatiske reaksjoner, som mageknip, hodepine, søvnvansker, mareritt og påfølgende oppvåkning og redsel. De kan bli urolige og få vanskeligheter med å konsentrere seg. Sorgen kan til og med fremkomme uregelmessig. Det vil si, at sorgen kan komme i rykk og napp, som om du slår av og på en bryter. Glad i det ene øyeblikket og fryktelig trist i det neste. Likeledes er det ikke uvanlig at de kan føle på skyld, og det er særdeles viktig å frigjøre barnesinnet fra den slags ansvar. Noen barn vil trenge tid for seg selv i prosessen, og andre igjen får et økt behov for nærhet, trygghet og forståelse.

 

Nå er det jo et faktum, at barna våre tilbringer det meste av dagen sammen med andre enn oss. Da blir det også ekstra viktig at disse menneskene, som de ansatte i barnehagen, informeres, slik at de kan støtte barnet når du som forelder ikke har anledning. Det kan også være en idé å informere barnehagen om hvordan man har valgt å angripe sorgprosessen, slik at barnehagen kan støtte opp om den. Hvordan forklarer man at noen er blitt borte for alltid? Og igjen, hva er alltid? Det er viktig å kunne føle seg trygg på at barnehagen ivaretar barnet, og at de ansatte kommuniserer godt med det. Helt avgjørende er også en god kommunikasjon mellom foreldre og de barnehageansatte, både når sorgen er mest akutt og i den påfølgende tiden.

 

Selv om barn reagerer veldig ulikt, er reaksjonene deres i stor grad avhengig av hvordan vi voksne møter dem. Hvordan vi snakker og viser omsorg. Dette vil åpenbart gi grunnlaget for egenmestring av reaksjoner, tanker og følelser. Med det som utgangspunkt, er det viktig at omsorgen sørgende barn mottar, er noenlunde lik hjemme og i barnehagen.

På grunn av individualiteten, er det vanskelig å oppstille noen fasit, det sentrale blir imidlertid å finne frem til rutinene som er med på å trygge nettopp ditt barn. Som oftest er det aller beste å opprettholde forutsigbarheten, slik at hverdagen forløper så normalt som mulig. At tidspunkt for måltider og leggetider inneholdes. De øvrige omgivelsene vil også bidra med trøst, som teddybjørnen eller dukken for eksempel. Tryggheten er avgjørende.

 



 

Det å se omsorgspersonen forlate barnehagen om morgenen, kan være vanskelig når barnet er i sorg. Separasjonen kan føles truende. Det er i slike situasjoner viktig å trygge barnet på at forelderen kommer tilbake. Dette kan ikke gjentas for ofte. Foreldre bør trygge barnet, om at de kommer å henter som vanlig. Barnehagepersonalet bør likeledes forsikre barnet, om at forelderen kommer tilbake akkurat som i går. For mange sørgende barn, vil behovet for å sette ned tempoet være nødvendig. At det blir funnet tid til de gode samtalene. Svar på de spørsmål barnet måtte ha. At de voksne lytter. Det kan likeledes være godt for barnet, dersom det inviteres til en dialog om tanker og følelser. Kanskje går barnet med bekymringer. En omsorgsperson er blitt borte. Vil den andre også kunne forsvinne? For et lite barn kan det være et helt avgjørende spørsmål. Barnet kan også få behov for å forholde seg til sitt eget tempo i sorgperioden. Vi er alle ulike og er rett og slett avhengige av den tiden vi trenger, til å prosessere et tap på. La barnet få den tiden det trenger. Like viktig, er det å la barnet utfolde seg. Ofte uttrykker de egne opplevelser gjennom lek og aktiviteter. Det er en del av deres sorgprosess. La det tegne, forme og leke.

Barnet kan imidlertid reagere annerledes på situasjoner i hverdagen enn hva det vanligvis gjør. Sinne, frustrasjon og gråt kan ofte være et resultat av små konflikter. At omgivelsene møter barnet med forståelse og tålmodighet er avgjørende, det er viktig å støtte barnet i sorgen. Det å bekrefte følelsene, vil være det samme som å tillate det å vise følelser. Like viktig er det, dersom omsorgspersonen skulle gråte, å fortelle barnet hvorfor du som forelder er trist. Fortell at det på ingen måte er farlig at du gråter. Barnet vil nok ha behov for å trøste, det er imidlertid viktig at det ikke blir deres ansvar.

 

Å forklare hva som har skjedd er viktig. Dersom sorgen skyldes et dødsfall, er det misvisende å fortelle at vedkommende sover eller har reist bort. Det kan medføre at barnet venter på at det skal våkne, eller komme tilbake. Fortell heller at den døde ikke kommer tilbake, samtidig som du bevarer minnene om den avdøde. Barnet vil på den måten kunne vende tilbake til det som skjedde i tankene, og vil finne trøst i minnene. Likeledes kan det åpne for en ny og nødvendig samtale om at vedkommende er borte. Vi voksne skal nemlig passe oss for å undervurdere barns behov for å forstå. Forklaringen må likevel tilpasses barnets alder. Det er ingenting i veien for å være åpen og ærlig, uten å gi et for detaljert innblikk i selve hendelsen. Det å vektlegge sannheten, kan forhindre frykt. Flere gjennomganger kan bli nødvendig. Dermed er det så viktig å lytte til barnet når det åpner rundt sine egne tanker og bekymringer. Barn kan ha problemer med å arkivere egne følelser, det å snakke om dem kan hjelpe å sortere. Barnet må alltid få beholde sitt eget perspektiv, selv om det kanskje ikke evner å beskrive det med ord.

 


 

Helt avhengig av barnets alder, kan det ved dødsfall være greit å la det delta i ritualer. Like viktig er det imidlertid å forberede barnet på hva som kommer til å skje. Gode forklaringer underveis og oppfølgende samtaler med eventuelle svar på spørsmål, kan trygge barnet i situasjonen.

 

Dersom du er den gjenlevende omsorgspersonen og selv åpenbart har gjennomgått en krise, vil det kunne være naturlig å engste seg for barnet. Du ser kanskje overhengende farer og er redd for at noe skal inntreffe? Det er helt naturlige mekanismer ved tap av nærstående. Det å sjekke barnets sikkerhet uten at barnet nødvendig legger merke til det, kan være greit. Det å skjerme seg fra historier som forsterker bekymringene, er særdeles viktig. For både deg og barnet ditt. Det kan en periode være vanskelig å bidra med sin fulle tilstedeværelse, når en selv er sterkt påvirket av sorg. Husk i slike situasjoner å takke ja til hjelp fra familie og venner, slik at du raskt vinner tilbake styrken til å være tilstede for barnet ditt.

 

Skulle du trenge råd og tips, ta gjerne kontakt med Barnejuristen. Har du behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Når bruddet er et faktum. Hva med barna?

Har du noen gang opplevd å sitte på sengekanten å betrakte barnet ditt? Kjent hvordan hjertet svulmer av kjærlighet? Når maktesløsheten av ikke å få gjort godt nok for det vakre mennesket som ligger der inntreffer, aldeles uskyldig og ren for noe som helst negativt? Det negative er det gjerne vi voksne som bidrar med. Har du noen gang spurt deg selv hvordan barnet ditt opplever det, når samlivet deres, utgangspunktet for barnets eksistens, går mot slutten? Har du ikke? Da er det kanskje på tide? Det er utvilsomt et spørsmål vi bør reflektere litt rundt. Uansett.

 

Det er alltid vanskelig å avslutte noe som har resultert i felles barn. Tusen spørsmål, som man aldri helt har tatt stilling til dukker opp. Og nettopp fordi man aldri så noen grunn til å berøre temaet, kan man risikere å møte på andre tanker og reaksjoner enn forventet. Ta for eksempel barnefordelingen. Fordelingen av barnas tid ved samlivsbrudd, kan være et konfliktfylt tema når ekteskapet er over, eller samboerskapet oppløses. Et barn har i utgangspunktet rett til kontakt med begge foreldrene, men hvordan man løser dette med barnefordeling varierer veldig. Det som imidlertid er helt avgjørende, er barna. Deres rettigheter. Deres beste.

 



 

Barnejuristen opplever at de vanligste spørsmålene som dukker opp ved et samlivsbrudd, dreier seg om foreldreansvar, barnets faste bosted og samværsrett. Det er imidlertid ytterst viktig å ikke glemme prinsippet om barnets beste, midt oppe i en familieoppløsning. Det er vanskelig nok for barna å forholde seg til at foreldrene går hvert til sitt. Det er vår oppgave som foreldre, å gjøre prosessen så skånsom for barna som overhodet mulig. Å passe på at barna ikke må ta regningen for våre valg.

 

Foreldreansvar

Foreldreansvaret innebærer at barnet har krav på omsorg, trygghet og kjærlighet fra foreldrene sine. Det å ha foreldreansvar innebærer plikter. Plikter til å ta gode avgjørelser som gjelder barnets personlige forhold. Dette kan være valg av navn, trosretning, valg av barnehage og skole. Det må også gis samtykke til søknad om pass, flytting til utlandet og medisinske inngrep, ved delt foreldreansvar. Dersom foreldrene har vært gift, vil de automatisk fortsette å ha felles foreldreansvar etter samlivsbrudd, med mindre det inngås avtale om noe annet. Det samme gjelder foreldre som har vært samboere, og som har vært registrert på samme adresse i folkeregisteret. I tilfeller der foreldrene aldri var gift og aldri bodde sammen, er Barnelovens utgangspunkt at mor har foreldreansvar alene, jf. barneloven § 35. Barneloven § 56 åpner imidlertid for at far kan kreve å få del i foreldreansvaret. Videre følger det av barneloven § 48, at avgjørelser om både foreldreansvar, fast bosted og samvær, skal avgjøres med barnets beste i fokus.

 

Barnets beste

Barneloven bygger på det grunnprinsippet, at hensynet til barnets beste er det sentrale vurderingstema for enhver avgjørelse i alle barnefordelingssaker. Barnets beste vil alltid bli et resultat av en konkret helhetsvurdering, hvor flere relevante momenter inngår. Det enkelte barns behov og interesser vil alltid være avgjørende. Dette er også i tråd med FNs barnekonvensjon artikkel 3, hvor det heter at ..."ved alle handlinger som berører barn, (...) skal barnets beste være et grunnleggende hensyn". Barnets beste kan imidlertid fremstå som et vagt begrep. Det er dermed viktig å bli kjent med flere avgjørende momenter, for å få en god forståelse av prinsippet. De momentene som vurderes i forhold til hva som er barnets beste, er blant annet status quo-prinsippet. Prinsippet handler om risikoen ved miljøskifte. Det som betraktes som miljø, er det ytre miljøet, som barnehage, skole, fritidssysler og venner. Det indre miljøet derimot, handler mer om skifte av omsorgsperson. De personlige egenskapene ved omsorgspersonen, vil også gjennomgå en vurdering. Hvem av foreldrene er mest samarbeidsvillig? Hvem av dem kan bidra til den beste og mest samlede foreldrekontakt? I tillegg vil barnets ønske få betydning. Fra barnet er 7 år, skal det gis anledning til å uttrykke sin mening. Fra barnet er 12 år gammelt, skal det legges vekt på barnets mening. Et annet viktig moment, er barnets rett på å opprettholde en samlet foreldrekontakt. Videre vil barnets følelsesmessige tilknytning bli tillagt vekt. Hvem har faktisk hatt omsorgen? Hvem føler barnet seg mest knyttet til? Det å ikke separere søsken er et hensyn som ofte får anvendelse. Ettersom søsken ofte har en nær tilknytning, vil det ikke være i barnas interesse å skille dem. Endelig, kan barnets kjønnsidentifikasjon få betydning. Da vil man se på barnets behov for kjønnsidentifikasjon, for eksempel i puberteten.

 

Fast bosted

I utgangspunktet har foreldrene full avtalefrihet, til å kunne bestemme barnets faste bosted. Avtalen kan inngås mellom foreldrene privat og med hjelp fra et familievernkontor, eller gjennom juridisk bistand. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan saken føres for retten. For foreldre som har vært gift, er det imidlertid påbudt med mekling før sak reises for retten. For foreldre som har vært samboende, er mekling frivillig.

Retten på sin side, treffer gjerne en avgjørelse på hvor barnet skal bo fast, ut fra en konkret vurdering av hva som anses å være barnets beste. Retten avgjør som regel fast bosted hos far eller mor. Heller sjelden kommer retten til at barnet skal ha delt bosted, da det er en ordning som krever et tett og godt samarbeid mellom foreldrene. Er saken først tatt inn for retten, innebærer det gjerne at samarbeidsklimaet mellom foreldrene ikke legger til rette for delt bosted. Hvilket sted som er til barnets beste å bo fast, avgjøres etter en konkret helhetsvurdering i hver enkelt sak.

 

Samvær

Samværsretten bygger på barnets rett til kontakt med begge foreldrene etter et samlivsbrudd. Det er dette prinsippet som er utgangspunktet for barnelovens bestemmelser. Barnet skal ha denne retten, selv om foreldrene ikke lenger bor sammen. Det er i utgangspunktet opp til partene å avtale omfanget av samværsretten. Dersom foreldrene ikke klarer å komme til enighet, kan saken bringes inn for en domstol. Før sak reises, skal det imidlertid foretas mekling mellom partene. Er ikke mekling gjennomført, foreligger heller ingen meklingsattest, som er en hovedregel for å få saken behandlet. Samværsretten skal innrettes i tråd med barnets beste. Barnelovens normale ordning er en ettermiddag i uken, annenhver helg, tre uker i sommerferien og jul eller påske. Det er imidlertid viktig å nevne, at lovens normalordning bare er et utgangspunkt, som nødvendigvis ikke passer for alle. Igjen, vil en vurdering av hva som er til barnets beste være avgjørende.

 


 

Hvordan tror du det vil føles i etterkant av en omfattende prosess? Der du sitter på sengekanten å betrakter barnet ditt. Med et svulmende hjerte, som bare skriker av kjærlighet. Har du tatt hensyn til barnets beste? Har du husket maktesløsheten av ikke å få gjort godt nok for barnet ditt? Hva er godt nok? Finnes godt nok? Når alt annet faller fra hverandre, er det viktig å sette seg inn i barnets situasjon. Hvordan opplever barna det å miste en forelder og samtidig bli stående midt i skuddlinjen, for kampen om foreldrenes rettigheter. Jeg tror det er usedvanlig viktig å se det hele fra et barns perspektiv. Spesielt med tanke på at barnet aldri har tatt noen valg, men er helt overlatt deres måte å håndtere deres valg på. Er det overhodet foreldrenes rettigheter som bør vurderes? Barna våre fortjener det aller beste. Vi bør være sikre på at barnas beste ivaretas uavhengig av situasjonen. Til og med når alt annet faller fra hverandre. Eller kanskje akkurat da?

 

Står du foran et samlivsbrudd? Midt i kanskje? Har du ytterligere spørsmål i forhold til foreldreansvar, barnets beste, fast bosted eller samvær? Ta gjerne kontakt med Barnejuristen. Se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på temaer Barnejuristen er opptatt av. Barna våre! <3 Takk for at du leser!

 

 

Når barnevernet kommer med et akuttvedtak,

kan det ha mange forskjellige følger. Det aller viktigste, er imidlertid at vedtaket er fattet på riktig grunnlag og i barnets beste interesse. Barnejuristen har den siste tiden hatt endel å gjøre i saker om barnevern og akuttplasseringer. Jeg ser et akutt behov for å redegjøre litt rundt vedtaket, og hva man kan gjøre dersom man er redd barnevernet skal banke på døren.

 

Utgangspunktet for denne redegjørelsen er såre enkel og har sitt opphav i en hendelse denne uken. Mandag kom barnevernet. De banket knapt på døren, før de viste frem vedtak om å akuttplassere en liten pike utenfor hjemmet. En ung mor hadde hatt et langvarig ønske om barn, og da piken så dagens lys, var lykken stor. Dessverre fikk den lille familien tidlig kontakt med barnevernet. Mandag dukket de altså opp og tok med seg det kjæreste mammaen hennes hadde. Forhistorien til denne hendelsen er i og for seg ikke viktig, det jeg anser for å være viktig er å få hjelp før konsekvensene er så store at det ikke finnes noen vei tilbake. Slike akuttvedtak kan nemlig ha fatale konsekvenser. For denne lille piken, som ble hentet av barnevernet på mandag, har vedtaket hatt konsekvenser som aldri kan bøtes på. Hun vil aldri møte mamma igjen, for samme ettermiddag fant de mammaen hennes påkjørt av toget. Hun hadde sagt at hun var sliten og ville legge seg litt nedpå. Det gjorde hun altså på togskinnene. En så sørgelig historie at man automatisk føler for å felle noen tårer. 

 



 

Om mammaen til den lille jenta har gjort noe galt, skal jeg ikke gå inn på her, for vanligvis foreligger det noen feil og mangler når barnevernet banker på døren. Dog finnes det også situasjoner der andre tiltak enkelt kunne vært forsøkt, før et såpass inngripende tiltak iverksettes. Noen ganger kan barnevernet vurdere at barnets omsorgssituasjon er så dårlig at det ikke vil nytte med et hjelpetiltak, og kanskje vurderer de saken dithen at det ikke finnes tid til å avvente en ordinær sak om omsorgsovertakelse. Da har barnevernet anledning til å akuttplassere barnet utenfor hjemmet. Et vilkår må imidlertid være oppfylt før barnevernet kan fatte et slikt akutt vedtak. Det må være "fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet" jf. barneloven § 4-6. Typiske situasjoner vil være der barnevernet mistenker at et barn blir mishandlet, enten av foreldre eller andre nærstående, eller at omsorgen er så mangelfull at det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende, herunder sorterer manglende omsorg, psykiatri, rus eller liknende problemstillinger. Andre grunner kan også være at barnet har særskilte behov, eksempelvis medisinske, som foreldrene ikke evner å ivareta, og det er fare for at foreldrene vil kunne unndra seg en undersøkelse.

 

Et akuttvedtak fattes som regel av barnevernets leder med godkjenning av fylkesnemnda. Dette kan faktisk skje uten at fylkesnemnda foretar en inngående vurdering av om vilkårene er oppfylt. Det er gjerne her Barnejuristen river seg litt i håret. Forstå meg rett, det er uten tvil gode nyheter at det i prekære situasjoner finnes muligheter til å fjerne barnet fra skadelige omgivelser. Noen ganger vurderes imidlertid disse situasjonene noe ulikt fra kommune til kommune. Jeg synes personlig at det er bedre å fjerne et barn en gang for mye, enn en gang for lite. Jeg synes bare den varierende praksisen er frustrerende. Noen ganger fjernes barn fra omgivelser der det lett kunne vært avhjulpet i hjemmet, andre ganger lider barn seg gjennom skjebner som etterlater seg dype arr i både sjel og sinn. Hvorfor er det egentlig sånn? Og hva vil Barnejuristen råde deg til?

 

Dersom det skulle komme til ufrivillig kontakt med barnevernet, vurder din egen omsorgsevne. Det er alltid mulig å snu en situasjon som ikke er optimal. Man trenger selvinnsikt og vilje. Dersom du etter en liten analyse kommer frem til at det ikke er noe i veien med omsorgsevnen din, bør du likevel kontakte juridisk bistand. Dersom du ikke har noen svin på skogen, er det like greit å tøyle stoltheten og imøtegå en undersøkelse og kanskje til og med hjelpetiltak i hjemmet. Vær ydmyk og imøtekommende, det er barnet ditt det dreier seg om, og barnet ditt har fortjent det aller beste.

 



 

Dersom barnet ditt allerede er tatt ut av hjemmet ved et akuttvedtak, er det helt avgjørende å kontakte juridisk bistand omgående. Du vil kunne få hjelp til å påklage akuttvedtaket. Fylkesnemnda vil etter mottatt klage behandle saken i et kort møte. Foreldrene får gjerne mulighet til å forklare seg og imøtegå påstandene til barnevernet. Foreldrene vil også normalt ha anledning til samvær med barnet når barnet plasseres utenfor hjemmet ved et akuttvedtak. Samværsomfanget er gjerne litt større enn ved omsorgsovertakelse, ettersom et akuttvedtak ikke er en varig løsning. I mange av disse situasjonene er målet å bringe barnet hjem til foreldrene igjen. Fylkesnemnda kan imidlertid ta stilling til samværsomfanget ved en behandling av klage på akuttvedtaket.

 

Ofte forbereder barnevernet en sak om omsorgsovertakelse allerede når de fatter et akuttvedtak. Da må det sendes en begjæring om omsorgsovertakelse til fylkesnemnda innen 6 uker. Utelates dette, vil akuttvedtaket automatisk falle bort. Det er som du ser her, viktig å få juridisk bistand på et så tidlig stadium som mulig, slik at omsorgsovertakelse kan unngås. Jovisst har du rett, det kan absolutt være helt på sin plass å forberede en omsorgsovertakelse. Dog har det unntaksvis vist seg at situasjonen har blitt feil interpretert også. Barnet vil på samme måte lide i en slik situasjon. Mange traumatiseres sågar. Ta gjerne kontakt med Barnejuristen for råd og veiledning, men husk, Barnejuristen står på barnets side.

 

Hendelsen jeg fortalte om innledningsvis er sann og har uten tvil hatt fatale konsekvenser. Den minner oss på at disse type saker er vanskelige og ytterst delikate. Det er viktig at vi som samfunn søker å oppnå en helhetlig praksis, slik at vi ikke hjemsøkes av den dårlige samvittigheten når saken får et så ulykkelig utfall. Kunne vi løst det annerledes? Hva med ettervern også for foreldrene? Vil ikke det til syvende og sist også vært i barnets interesse? Kunne piken beholdt moren sin?

 

Behandle ditt barn med respekt og kjærlighet. Dersom du ikke gjør det, må nemlig noen andre gjøre det. Kjenner du noen som kunne trenge råd og veiledning fra Barnejuristen? Del gjerne innlegget. Og du, takk for at du leser. <3

 

Besøk meg gjerne på www.barnejuristen.noFacebook og Instagram, for tilbud om rettshjelp og oppdateringer på temaer Barnejuristen er opptatt av. Barna våre! <3

Jeg vil dele noen fantastiske nyheter med deg. Del dem gjerne videre! <3

Jeg vet at noen av mine lesere synes det har vært i overkant mye fokus på overdreven alkoholbruk i julehøytiden. Jeg har fått tilbakemeldinger fra noen, om at de føler seg usikre og kanskje litt forhåndsdømt, når det pekes på hvilke konsekvenser alkoholbruken har for barna. Derfor vil jeg følge opp med dette innlegget og fortelle deg hva mas kan bidra til. Kanskje det kan glede deg litt også? Jeg jubler nemlig. Jeg tror at maset fra mange av oss med særinteresse for barnas trygge rammer, faktisk har kommet mange for øret. Det er gode nyheter det.

 

Vanligvis er nemlig desember preget av henvendelser fra barn som er bekymret for alkoholbruken til foreldrene. I år har imidlertid nettopp disse henvendelsene ikke pekt seg ut i så stor grad som tidligere. Dette rapporteres fra Alarmtelefonen for barn og unge. Er ikke det fantastiske nyheter? Drøyt 6000 barn og voksne har kontaktet barnas alarmtelefon i 2016, men det har altså vært færre henvendelser om foreldre som har drukket seg fulle i jula. For meg, utgjør disse nyhetene noe jeg vil betegne som en pangstart på det nye året. Og dere, jeg håper vi tar nettopp de nye tradisjonene med oss inn i det splitter nye året, samtidig som vi jobber videre med dem. Jeg må i tillegg advare, for jeg vil komme til å mase litt om barn og alkoholbruk også i 2017. Det viser seg jo faktisk å fungere. Jeg tror nemlig at den hjerteskjærende filmsnutten til AV-OG-TIL, de stadige påminnelsene fra barna som har opplevd julefylla og kanskje den usikre magefølelsen vi voksne blir sittende tilbake med, faktisk gjør en forskjell. Jeg tror det er mange som har tenkt litt på hvordan barna deres oppfatter dem i julehøytiden, med et par akevitt innabords. Og det er gode tanker dere, veldig gode tanker. Kanskje er vi i gang med en helt ny trend, ved å etablere et mer bevisst forhold til eget alkoholforbruk i julehøytiden? Jeg håper i så tilfelle trenden får følge oss resten av året også.

 


 

 

Det rapporteres likeledes om at barn i mye større grad selv tar motet til seg og ringer alarmtelefonen. Tidligere var det en større andel voksne som ringte, men andelen barn som ringer stiger. Også noe å verdsette i det nye året. De voksne har i hovedsak tatt kontakt ettersom andre instanser som Familievernkontor, barnevern, psykologer og fastleger har holdt stengt. De som jobber på Alarmtelefonen for barn og unge er kompetente og vant til å håndtere kriser knyttet til barn og unge, og de ser økningen av barn som henvender seg, udelt som positivt. Det betyr jo faktisk at barna selv forstår at det ikke er ok å utsette dem for så mye alkohol i høytiden. Jeg heier i alle fall på barna. I 2016 var halvparten av henvendelsene til alarmtelefonen fra barn og unge under 18 år. Det er veldig bra og betyr at hjelpetiltakene gjør nytten sin.

 

140 kommuner i Norge har knyttet sin barneverntjeneste til alarmtelefonen. Telefontjenesten som i utgangspunktet startet som et pilotprosjekt, er per i dag et fast nasjonalt tilbud. Det er imidlertid viktig å understreke, at tilbudet ikke bare har god funksjon i høytidene, alarmtelefonen har åpent hver dag mellom kl. 15:00 og kl. 08:00 neste morgen. I helgene og på helligdager er telefonlinjene åpne hele tiden.

 

Dessverre får alarmtelefonen inn meldinger om barn som blir slått, mishandlet eller utsatt for seksuelle overgrep også. Likeledes er det endel henvendelser fra barn med foreldre som ikke klarer å samarbeide etter et samlivsbrudd og som trenger hjelp til å stå i konfliktene. Vi må aldri glemme at det er en stor utfordring for barn å leve med foreldre som ikke klarer å samarbeide. Det at barn utsettes for vold eller andre overgrep, er helt uholdbart. I disse tilfellene er det veldig viktig å be om hjelp.

 



 

Men nettopp i dag, vil jeg glede meg over den lille seieren det er, at færre barn har henvendt seg om foreldrenes julefyll. Det er en god tanke, at foreldre selv har utvist et måtehold sammen med barna sine i julehøytiden. Det hjelper å snakke om det. La oss snakke masse sammen i 2017 også.

 

Takk for at du leser! <3 Besøk meg gjerne på www.barnejuristen.noFacebook og Instagram også, for tilbud om rettshjelp og oppdateringer på temaer Barnejuristen er opptatt av. Barna våre! <3

 

 

Jeg har et nyttårsforsett. Vil du vite hva det er?

Mange av oss har nyttårsforsettene parate lenge før nytt år, lenge før midnatt, selv om vi gjerne tenker intenst på dem i det rakettene farer over himmelen. Jeg undrer meg imidlertid over levedyktigheten til landets mange nyttårsforsett, vil de overleve januars kalde vindkast? Tenk om vi kunne ønske oss noe for det nye året, og oppleve at ønskene gikk i oppfyllelse. Eller gjør de det? Tenk om vi virkelig kunne oppnå noe med ønskene og forsettene våre. Gjøre en forskjell. Det ønsker jeg meg. Da har du ikke de rette ønsker og forsetter, sier kanskje du? Jo, kanskje jeg har det nå. Kanskje er det ønskene om å miste 5 kilo i løpet av den første uka i januar, som ikke lenger henger helt på greip? Kanskje er det de tidligere forsettene om å tilbringe tre timer hver dag på treningsstudio, som ikke lar seg gjøre lenger. For oss normale dødelige altså. Meg.

 



 

Igjen ser vi slutten på et år, som faktisk var helt nytt i fjor. Selv om jeg slett ikke synes det er lenge siden det startet, vet jeg at det er en liten stund siden, for året har rommet så uendelig mye. Mye fantastisk, ingen tvil om det. Likevel er krigen som herjer hverdagen til veldig mange mennesker umulig å overse, den usynlige ulykke blant våre egne landsmenn vanskelig å ignorere og maktesløsheten større enn vi vil erkjenne. Hva kan vi ønske oss for det nye året? Hva kan vi sette som mål? Hva er ditt nyttårsforsett? Jeg skal fortelle deg litt om mitt også, faktisk finner du det her www.barnejuristen.no.

 

I det rakettene etterlater seg et fantastisk lysshow på himmelen og klokken passerer midnatt, er det enkelt å la seg rive med. Vi bestemmer oss for å leve et nytt og bedre liv. Sentimentale ser vi tilbake på et helt år, og ønsker oss noe som skal være ennå bedre. Gjøre oss bedre. Kanskje la andre oppfatte oss som bedre. Er det en ny og bedre versjon av oss selv vi ønsker oss hvert år? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg særdeles ofte har ønsket meg en smalere midje, bedre lønn og anerkjennelse. Jeg visste at jeg måtte spise sundt og besøke et treningsstudio av og til, dersom jeg skulle oppnå en smal midje. Likeledes visste jeg, at jeg måtte utvikle meg, eller fornye meg på jobbfronten, dersom jeg skulle stige i lønn. Anerkjennelsen derimot, har jeg aldri helt fått kontroll på. Jeg har imidlertid tenkt at jeg må fortjene den. Men hvem ønsker vi egentlig å få anerkjennelse fra?

 

Det er faktisk et par år siden jeg sist hadde både ønsker for det nye året og nyttårsforsetter. Jeg har egentlig klart å akseptere de ti ekstra kiloene, lønnen har ikke vært på prioriteringslisten. Anerkjennelsen derimot, har jeg ikke glemt. Jeg har funnet ut hvorfor jeg ønsker meg anerkjennelse og jeg forstår i dag hvem jeg ønsker å få den fra. Det er nemlig ikke anerkjennelse for mitt vakre ytre jeg er ute etter, heller ikke for mine ekstra ti kilo. Jeg søker anerkjennelse for å være et ok menneske, et menneske som har noe å bidra med. Som kan berike noen. Jeg ønsker å være for noen, det jeg selv en gang søkte. Men er det i sannhet nødvendig å bruke det nye året som startstrek, for å gjøre en forskjell?

 


 

For min del skjedde det noe den 30. juli for et par år siden, som fikk meg til å revurdere både nyttårsforsettene og ønskene jeg hadde for det nye året. Jeg fikk barn. Etter at datteren min ble født, så jeg verden med helt nye øyne. Jeg forsøker ofte å se den gjennom hennes. Hun er den eneste personen som kan fortelle meg at jeg ikke er bra nok, og hun er den eneste som faktisk kan gi meg anerkjennelsen jeg søker. Dermed ble ikke nyttårsaften den avgjørende dagen for meg å fremsette ønskene mine, selv om den siste dagen i året er med på å gi forsettet en høytidelig ramme. Derfor vil jeg presentere et nyttårsforsett for deg i dag. Ikke fordi det oppstod i forhold til det nye året som er i anmarsj, men fordi presentasjonen av prosjektet ble ferdig i dag. Kanskje var det ikke tilfeldig? Tanken bak prosjektet kom imidlertid sammen med datteren min, for snart to og et halvt år siden. Jeg lovet henne den første natten hun levde, i et vakkert øyeblikk inne på nyfødtintensiven, at hun skulle få en god oppvekst. Hun skulle få kjærlighet, omsorg og trygghet. Hun skulle få alt det jeg hadde savnet og så mye mer. Det fikk meg imidlertid til å tenke på alle de andre skjebnene. Alle de andre barna. Foreldrene som ikke makter å snu skjebnen. På alle tilfeller av familievold. Alkoholmisbruk og den utryggheten den medfører. På den gode ballasten mange strever med å gi videre til sine barn, ettersom de ikke har opplevd den selv. Hvordan livet ofte gir deg repetisjoner, istedenfor en helt ny start. Jeg ønsker å bidra til at mennesker i vanskelige livssituasjoner kan få en helt ny start. Jeg har jobbet lenge med prosjektet og vil i dag presentere for deg min nye rettshjelpsvirksomhet. www.barnejuristen.no Nettsiden er flunkende ny, virksomheten har allerede eksistert en liten periode. Hovedformålet er å bistå barnet i deg og barnet ditt. Jeg vil møte mennesker som har opplevd sine livs største kriser, på deres nivå, med tålmodigheten de trenger og forståelsen de fortjener. Jeg vil gjøre en forskjell for noen som virkelig merker det. Det er mitt ønske for det nye året. Og helst de påfølgende årene også. Og dersom jeg ikke får din anerkjennelse, er det helt ok. Dersom datteren min en dag blir stolt av mammaen sin, har jeg jo klart å gjøre flere ting riktig. Da har jeg også til gangs fått anerkjennelsen jeg ønsker meg.

 

Jeg vil også benytte anledningen til å takke dere som har trodd på prosjektet, som har heiet meg frem med motiverende og konstruktive samtaler. Takk til dere som har gitt meg motet!

 

Uavhengig av våre ønsker og forsetter, ønsker jeg deg et riktig godt nytt år. Jeg håper at det nye året bringer deg gode opplevelser og vakre minner. Rikdom. Dersom du kjenner noen som kunne trenge bistand fra Barnejuristen, setter jeg stor pris på at du deler. Og du! Takk for at du leser. <3

 

 

Jeg sender deg gode juleønsker ..og en liten påminnelse. <3

Da er den her, selveste julaften, dagen vi har forberedt og ventet på. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men her sitter vi i pysjen og koser oss med julefilm og clementiner. Lilletulla og jeg. Du gjør kanskje noe av det samme? Jeg ville passe på nå, før siste hånden legges på verket. Jeg vil takke deg, for at du leser bloggen og dermed antageligvis er opptatt av barna og deres rett på en voldsfri og harmonisk oppvekst. Jeg setter veldig stor pris på det.

 

Den etterlengtede dagen er her. Spesielt etterlengtet er den jo nettopp av barna. Julaften. Nissen kommer kanskje. Og kanskje vanker det gaver? Hva liker barnet ditt best? Myke eller harde pakker? En ting jeg vet barna setter stor pris på, er at vi voksne er tilgjengelige for dem. Vi sier jo gjerne at julen er nettopp barnas høytid, men hvordan ser barna egentlig på julen? Vet du hva jeg tror? Jeg tror barna våre ser julen slik vi foreldrene deres ser julen. Er vi glade og harmoniske, blir barna våre det samme. Senker vi skuldrene og nyter høytiden, gjør barna våre det samme. Motsatt, naturligvis likeså.

 



 

Snuppelina mi og jeg skal feire jul med venner, som på en eller annen måte har forbundet oss gjennom familiære relasjoner. Jeg vet at datteren min ikke forstår all verden av julehøytiden ennå, men hun vet hvor vi skal og hun gleder seg. Hun forstår at nissen muligens kommer og hun tror at det hjelper å rope. Vi gjorde jo tross alt det på juletrefesten, og da kom nissen. Konseptet jul er ikke klart for henne, men hun har en fornemmelse av at julehøytiden er positiv. Og det vil jeg hun skal få bekreftet, hvert eneste år. I den anledning vil jeg gjerne minne deg på noe, noe som jeg helt bevisst har satt meg ned for å minne meg selv på. 

 

Jeg har allerede pustet ut og roet ned. Faktisk har jeg ikke vasket over gulvet en gang. Vesla ville nemlig bake kransekake i går og det synes jeg var en mye bedre idé. Jeg har bestemt meg for å nyte den forestående julekvelden maksimalt. Jeg vil nyte de små øyeblikkene med fine folk og den vakre lille datteren min. For det er faktisk det de er, små øyeblikk i et helt liv. Verdifulle øyeblikk som aldri kommer tilbake. Jeg vil skape minner. Gode minner. Jeg vil være tilstede, og jeg vil helst få med meg hvert eneste lille smil på min datters lepper. Jeg skal smile stort tilbake til henne. Jeg vet jo så godt, at jeg vil komme til å bli en stor del av hennes minner også. Jeg vil så gjerne at minnene hennes skal være deilige å se tilbake på. Vi skaper våre egne tradisjoner, tulla og jeg. Kanskje vil de variere litt, men jeg ønsker meg at smil og harmoni er et gjennomgående element. Barna våre bryr seg ikke om gulvet er vasket eller hvor sprø svoren på ribba er. De ser bare det som virkelig betyr noe, de ser oss. Foreldrene. Er det ikke fantastisk? Vi har masse å lære av disse vakre barna våre og det burde vi aldri glemme. Tusen takk for at du leser. Av hele mitt hjerte, tusen takk. Jeg ønsker deg en fredelig og minnerik jul. Ta vare på menneskene rundt deg, og særlig barna. Gi dem en uforglemmelig feiring. God Jul. <3

 

Mine tanker går også til deg, som ikke har anledning til å skape de gode minnene. Til deg som plages av minnene. Og til deg, som forsøker så hardt du kan. Jeg sender deg varme tanker.

 

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og den videre utviklingen av Barnejuristen. <3

Får du det du ønsker deg til jul?

Det er bare et par dager igjen! Det er litt i underkant av 3 døgn til julen ringes inn. De fleste sitter da til bords med den nære familie. Jeg ser for meg at bordet er vakkert dekket, menneskene kledd i finstasen og vi ser alle frem til kvalitetstid med de menneskene vi er aller mest glad i. Under juletreet ligger gavene vi ønsker å gi hverandre. Der er mange gode tanker samlet, ønsker om å glede og ikke minst er mye kjærlighet pakket omhyggelig inn i deilig fargerikt julepapir. Vi har brukt mange dager, uker eller sågar måneder, for å finne de passende gavene. Et deilig mykt kashmirskjerf til pappa, han er jo alltid så bar i halsen. Et par myke og klassiske hansker til mamma, hun fryser jo alltid på hendene. Dukken til vesla, som hun har kastet lange blikk etter hos venninne sin. Den fjernstyrte bilen til lillemann, den han egentlig har spart til en stund. Når gavepapiret flyter og gleden synes i øynene til de du er glad i - da er det jul.

 

I alle fall er det slik vi forestiller oss at de aller fleste familier har det. Likevel er det ikke slik alle opplever julen. Mange er ensomme. Mange er nedstemte av ulike årsaker. Og nettopp når julen ringes inn, blir det ekstra strevsomt for disse menneskene. Samfunnet møter oss med store og kollektive forventninger, krav om latter og julelykke. Julen er en familiehøytid, et tidspunkt hvor man samles til samvær og julehygge. Det er i alle fall det vi streber etter, er det ikke? Likevel er ikke familielivet det vi nordmenn lykkes best med, bare se på skilsmissestatistikken. Halvparten av de inngåtte ekteskap ender med samlivsbrudd og det bør ikke overraske at tanken på den lykkelige familiejulen kan være smertefull for mange av oss. Det som faktisk er overraskende, det er hvor lite sosialt akseptert det er å innrømme det.

 

Jeg har selv opplevd julefeiringen som smertefull og ensom ved flere anledninger. Min familierelasjon er heller ikke som den jeg innledningsvis har beskrevet, snarere er det et ganske falleferdig prosjekt som jeg har forsøkt å se på med nye øyne hvert eneste år. I håp om at noe kanskje forandrer seg. Familierelasjonene er gjerne utgangspunktet for den lykkelige høytiden. Siden samfunnet vårt preges av samlivsbrudd, nye familiekonstellasjoner og dine og mine barn - er det ikke så rart at mennesker føler seg forlatt, ulykkelige og ensomme. Det finnes særkullbarn, felles barn og stebarn. Mange er flinke til å ta vare på hverandre, andre er ikke det. 

 



 

Sosiale medier skaper større sosiale forventninger enn noensinne. Vi vil fremstå som vellykkede og lykkelige. Vi legger ut bilder av et nyvasket hus, nybakte kaker og et pyntet juletre. For de menneskene som sliter med nettopp forventninger fra omgivelsene, blir ikke tilværelsen enklere av den lykkeboblen som presenteres. Vi skaper egentlig på den måten enda flere tapere i samfunnet.

 

Jeg vil imidlertid fortelle deg en liten ting. Du er ingen taper av den grunn. Det å ikke ha et intakt og familiært nettverk, blir bare mer og mer vanlig. Jeg gikk mange runder selv og følte meg som en taper der jeg satt alene på julaften. Det verste var kanskje å ikke kunne være ærlig om det. Når venner og kollegaer spurte, ønsket de ikke å høre om den dysfunsjonelle familien og sorgen i hjertet mitt. De ville høre om julelykke og fantastiske opplevelser. Jeg ga dem også det. Jeg følte meg imidlertid ennå verre etterpå. Jeg avslo invitasjoner fra gode venner. Julen er for familien, har jeg alltid tenkt. I dag vet jeg at den ikke nødvendigvis må være det. Nå takker jeg alltid ja. Julen handler om moral, årsakssammenheng og menneskeverd - en direkte konsekvens av et kristent verdensbilde. Se for eksempel på juleevangeliet, det handler om Josef som skulle innskrives i manntall, sammen med sin trolovede Maria, som ventet barn. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i krybben i en stall. For det var ikke plass til dem i herberget. Vi feirer Jesu fødsel og evangeliet bærer preg av respekt, medmenneskelighet og inkludering. Dersom du ikke finner det i din egen familie, kan du være heldig å finne det andre steder.

 

Hvorfor forteller jeg deg dette, spør du kanskje? Det er min julegave til deg, eller en påminnelse om du vil. Deg som opplever julen som ensom og smertefull. Du er ikke alene. Kanskje brister hjertet ditt av håp om endring, men det manglende motet lar deg sitte alene, fordi ingen egentlig vet. Gjør deg tilgjengelig. Det er også min julegave til deg, som har mye å by på, men som ennå ikke har gjort alvor av tanken om å inkludere en venn. Tanken på å dele av din egen lykke. Jeg minner deg på å gjøre deg tilgjengelig og hvilken forskjell det utgjør. Jeg vil i tillegg minne dere på å være takknemlige for det dere har. Ikke alle er så heldige. Det er min julegave til deg.

 



 

Mens vi presser i oss ribbesvor og akevitt, river papiret av gavene fra fjern og nær, er det så utrolig viktig å stoppe opp. Om ikke annet, så bare for noen minutter. Forestill deg hvordan vi alle kan bidra til at julen ikke blir en sosialt begrenset høytid. Kanskje burde vi la julefeiringen bli et mer offentlig prosjekt? Hvor alle kan delta og likestilles? Hvor lykken ikke er en konsekvens av familierelasjonen, vennekretsen eller sivilstatusen? Er det mulig tror du? Jeg har registrert på sosiale medier, at folk er mer åpne på egne behov i sammenheng med den forestående høytiden. Jeg har i tillegg registrert, at menneskene som har, er tilbøyelige til å strekke ut en hjelpende hånd. Det gir optimisme. Det gir håp. Og for mange bidrar det til en bedre og mer lykkelig jul. La oss inkludere hverandre.

 

Det er imidlertid ingen fasitsvar på den perfekte julekvelden. Noen sitter som jeg har vært inne på, alene. Noen ufrivillig og andre fordi de ønsker det. Noen har kanskje mistet noen og opplever en julehøytid fylt av savn? Andre har kanskje aldri hatt noen? Likevel tror jeg, at et eller annet sted, finnes det noen som hadde satt pris på å feire jul med deg. Du vet det bare ikke ennå. Dersom du ikke finner dem i år og ikke har noen å snakke med, ta kontakt med noen som er der for å lytte. Flere av landets hjelpetelefoner har nemlig døgnåpent i juledagene. De gir råd og hjelper både barn og voksne i vanskelige situasjoner. Opplever du at livet er vanskelig eller ser du noen som sliter, så ta heller en telefon for mye, enn en for lite.

 

Krikens SOS - telefonen 24 40 00 40 er en døgnåpen krisetelefon. De som jobber her lytter, gir trøst og støtte til dem som trenger det. Du kan ta kontakt på telefon eller via SOS- meldinger kirkens-sos.no. Kirkens SOS er spesielt opptatt av å hjelpe personer som opplever alvorlige kriser i livet sitt og som kanskje sliter med selvmordstanker.

 

Mental Helse Hjelpetelefonen 116 123 Ring hit dersom du trenger noen å snakke med eller skrive med. Tjenesten er for både barn og voksne, den er gratis og alltid åpen. De har også en svartjeneste på nettsiden sidetmedord.no.

 

Alarmtelefonen for barn og unge 116 111. Ring hit dersom du opplever lite omsorg, vold eller overgrep. Ring for deg selv, eller hvis noen du kjenner ikke har det bra hjemme. Voksne kan også ta kontakt på vegne av barn. Alarmtelefonen er gratis og alltid åpen .

 

Incesttelefonen 800 57 000. Ring hit dersom du blir utsatt for overgrep. Her blir du møtt av trygge voksne som du kan snakke med om seksuelt misbruk. Gutter, jenter og pårørende kan ta kontakt om seksuell misbruk. Incesttelefonen er alltid åpen.

 

Kors på halsen 800 333 21 (korspahalsen.no ) Her kan du som er ung prate med eller skrive til en voksen som er frivillig i Røde Kors. De hører på det du har å si og hjelper deg om du vil. Tjenesten er anonym og gratis. Du kan bruke telefon, chat og mail. Tjenesten er åpen mellom jul og nyttår (mandag til fredag) mellom kl. 16:00 - 19:00.

 

Takk for at du leser! <3 Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.

 

 

Når forventningene ikke innfris. Hva skjer da?

Innledningsvis vil jeg takke for responsen på innlegget fra den 07.12.16  - Er du i tvil... så er du kanskje ikke i tvil? Overraskende nok, var de aller fleste særdeles positive. Det ble jeg veldig glad for. Noen av dere delte også historier fra eget liv, et par av dere trengte noen juridiske råd og andre igjen har spurt meg hva som kan føre til så stor dramatikk i småbarnsfamilier. Noen av dere har til og med spurt hvordan man kan unngå problemområdene som gjerne dukker opp i jula. Jeg synes det er gode nyheter, at så mange tar problematikken om vold i nære relasjoner på alvor, nå rett opp under jul. Jeg tolker det dithen, at de fleste av oss ønsker oss en fredfylt og harmonisk jul. Dermed tar jeg utfordringen og vil i det følgende besvare spørsmålene så godt jeg kan. Jeg vil imidlertid gjøre oppmerksom på, at jeg vil tilnærme meg problematikken på generelt grunnlag og at mine tanker og meninger ikke er uttømmende. De kan altså ikke anses som noe fasitsvar på relasjonsproblematikk. Våre livssituasjoner er forskjellige, på lik linje som familiekonstellasjonen og personlighetene er det, samtidig reagerer mange av oss litt forskjellig på konflikter i høytiden.

 

Det de aller fleste av oss imidlertid har til felles, er at når julen nærmer seg, begynner vi å glede oss til de etterlengtede fridagene. Vi ser åpning for å finne på noe gøy med barna, øvrig familie og venner. Endelig skal tiden utnyttes og lenge omtalte planer omsettes. Julen er en tid som er fylt til randen med forventninger og noen ganger kan det simpelthen være vanskelig å oppfylle de forventningene vi har i denne tiden, både til oss selv og andre. Dette kan medføre både konfrontasjoner og krangler. Høytidene som vi ser frem til og tiden vi skal tilbringe sammen, kan i noen sammenhenger medføre at hverdagslig problematikk kommer til overflaten. Endelig har vi tid til å snakke om det. Vi faller ut av de dagligdagse rutinene våre, endrer måten å tenke på og når ting da ikke blir som vi har forestilt oss, oppleves det vanskelig. Dynamikken som i det daglige fungerer, stopper opp. Vi har tid til å svare personlig på spørsmål. Vi kan ikke gjemme oss bak sms, mail og sosiale medier. Vi kommer tettere på menneskene som kan sette krav til oss. Vi blir satt til veggs og har ingen vei å flykte, ingenting å gjemme oss bak, bare de transparente fridagene. Vi må svare for løfter vi har gitt hverandre, avtaler vi har laget sammen og skyldfølelsen for de ting som vi ikke har klart å følge opp. Vi er rett og slett mer sammen enn vi er vant til og vi har på en merkelig måte mer tid til hverandre enn vi har godt av. Uenigheter som kanskje har fått herske en stund settes nå på agendaen. Dersom relasjonen har et par brist fra før av, kan ferien by på mer tid til å irritere seg over de ting som ikke fungerer, de ting vi allerede ergrer oss over og det blir naturlig å påpeke det.

 



 

Når julen nærmer seg, har mange av oss familien tett inn på seg også, noe som kan bidra til mindre tid til oss selv. Det fordrer at vi til enhver tid viser oss fra vårt aller beste, i alle fall tror vi det. Vi går på akkord med oss selv hva god bevertning angår, god mat og god drikke. Skuffelsen over at vi ikke klarer å innfri våre egne forventninger, kan raskt gå utover andre. Kanskje får du langt flere tilbakemeldinger på deg og ditt, enn du klarer å takle. Vi tilbringer tross alt veldig mye tid med svigerfamilier, barna deres og veldig ofte kan forskjellige verdier være utslagsgivende. Kanskje kom du aldri helt overens med svigerforeldrene? Kanskje er barna til svigerinnen og svogeren ikke oppdratt på den måten du ville oppdratt dine barn? Kanskje kritiserer også de dine barn og deres oppdragelse. Disse uenighetene forsterkes selvfølgelig, når vi er mer sammen enn vanlig og er tettere på hverandre. I tillegg er julen fylt opp med sosiale sammenkomster og dersom det atpåtil blir drukket en del alkohol, kan det bli veldig ugreit.

 

Samtidig som noen familier trenger ferien sammen for på nytt å komme ordentlig nær hverandre, er det andre familier som rett og slett ikke tåler det å ha ferie sammen. Disse familiene opplever at det blir for mye å tilbringe store deler av døgnet sammen, de takler ikke å komme for tett på hverandre. Det er to høye topper på skilsmissestatistikken, den ene er i august rett etter sommerferien, mens den andre blir tydelig i januar rett etter juleferien. Vi må altså kunne konkludere med, at mange familier ikke har så godt av å tilbringe så mye tid sammen som man skulle kunne ønske. Vi tilbringer mer tid sammen enn vi er vant til og opplever kanskje at det ikke fungerer. Mange konkluderer i høytiden med, at forholdet ikke fungerer og at de ønsker å oppløse samlivet. Andre familier velger imidlertid å holde sammen til etter ferien av hensyn til barna.

 

Et sentralt spørsmål i ovennevnte sammenheng, som jeg ser det, vil være hvordan disse familiene kan håndtere nettopp dette. Være seg om man vil redde relasjonen eller om valget blir å avslutte den. Hvordan kan vi holde ut julehøytiden sammen, uten å ryke i tottene på hverandre og hvordan kan vi gjøre det beste ut av det, slik at barna ikke blir skadelidende? Det er mange som holder sammen i jula, slik at barna får en hyggelig jul å se tilbake på. Da er det også avgjørende at nettopp det blir resultatet.

 



 

 

Dersom relasjonen er tynnslitt, er det likevel viktig å ikke bare feie problemene under teppet. Det kan være hensiktsmessig å adressere dem og finne felles løsninger, selv om disse bare er å anse som midlertidige. Dersom konfliktnivået er økt, vil det kanskje være avgjørende å møte problematikken, isteden for å tro at det går over av seg selv. Det er kanskje nettopp det å feie problemene under teppet, som kan være en medårsak til at forholdet ødelegges. Problemene har en lei tendens til å dukke opp igjen, selv om vi på nytt feier dem under teppet. Det å lette litt på forventningspresset kan bidra positivt. Alt behøver ikke å være perfekt, selv om det er jul. Dersom vi blir flinkere til å senke forventningsnivået til oss selv, kan det kanskje være enklere å senke forventningene til de vi er glade i også? Skulle det komme til irritasjon og til og med konfrontasjon, spør deg selv om det virkelig er så viktig. Hva kan egentlig være så viktig, at vi ødelegger en hel høytid med det? Er det mulig å inngå kompromiss? Heve litt på skuldrene og le litt av det? En latter forlenger som kjent livet. Vi skal ikke se bort fra at det kan forlenge levetiden til en familie med et godt potensiale også. Det å ikke ta verken oss selv eller andre så høytidelig, vil kunne hjelpe. Dersom man skulle kjenne at det bygger seg opp, kan kanskje en "time out" være en god idé? Det forutsetter naturligvis en såpass god kjennskap til seg selv, at man kjenner på triggerpunktene og gjør partneren oppmerksom på at man trenger litt luft. Det kan være en måte å unngå konflikt på. Når barn er tilstede, er det nemlig ikke greit med konflikt. Et økt alkoholinntak kan være med på forsterke konflikten, vi bør derfor være restriktive med alkoholen når barn er tilstede. Barn og alkohol hører ikke sammen.

 

Dersom det likevel skulle vise seg at det ikke fungerer, at det topper seg og blir konflikter, bør man alltid tenke på barna før seg selv. En ting er veldig viktig å huske på, at alene det å la barnet være vitne til vold og krenkelser, enten psykisk eller fysisk, er straffbart. Etter den gamle straffeloven fra 1905, er vold i nære relasjoner straffbart etter § 219. I den nye straffeloven er  mishandling i nære relasjoner straffbart etter § 282. Mishandling dekker et mye større omfang av handlinger.

 

Barn rammes av vold i nære relasjoner på ulike måter, enten ved selv å være direkte utsatt eller ved å leve i en situasjon der de ser og hører volden. Voldsutøver kan likeledes bruke barn som ledd i sin voldsutøvelse mot partneren. Det å være vitne til vold, gjør at barna lever midt i volden og anses slett ikke for å være tilskuere. Det er særdeles viktig å merke seg. Samtidig som vi må ta inn over oss, at den uttrykksformen som vold jo er, medfører traumer av alvorlig grad hos barna.

 

Jeg vil slett ikke male fanden på veggen, og vet at det finnes en majoritet av familier (i alle fall håper jeg det), som får en fredfylt og deilig julehøytid. Ta vare på hverandre og ta vare på barna. Nyt førjulstiden og senk skuldrene. Det er ikke nødvendigvis perfeksjonen som skaper de perfekte juleminnene. <3

 

Takk for at du leser! <3 Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.

 

 

Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

I dag, som hele året ellers, leser jeg nyhetene til morgenkaffen. Likevel er det noe spesielt ved å lese nyheter om overgrep, vold og drap i eget land, for ikke å snakke om krig, sult og massakre i utland, mens datteren min leker uskyldig på stuegulvet. Datteren min, det vakreste menneske jeg kan tenke meg, har åpnet adventskalenderen sin. Nå pynter hun dukkene sine med gavepapiret, mens hun stolt betrakter armbåndet hun nettopp pakket opp. Den totale harmonien og den nynnende stemmen hennes står i sterk kontrast til nyhetsbildet. Det etterforskes brutale overgrep av barn, kvinner mishandles på det groveste og menn står frem med historier som ryster et helt land. Jeg undres over verdenen vi lever i, samtidig skremmes jeg av den hurtige og negative utviklingen. "Hvordan vil livet ditt bli tro"?, hvisker jeg mot barnet mitt. Det er tredje søndag i advent, og for meg i dag, er det noen minutter til ettertanke. Og sjelden har vel et adventsvers vært så treffende.

 

Tre lys skal flamme for alle som må sloss. For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss. Må ingen miste motet før alle folk er ett. Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

 



 

Har egentlig denne verdenen vært fylt av så mye krig, ondskap og håpløshet bestandig? Er det kanskje bare teknologien som gjør det mulig å betrakte den under ett? Det å få visuelle bevis på hva som skjer utenfor landegrensene til morgenkaffen, er i alle fall så bevegende at jeg nesten skulle ønske jeg ikke måtte bli den konfrontert. Samtidig synes jeg det er nødvendig at vi får vite. Jeg tror det er avgjørende hvordan vi reagerer på det. Det er, som jeg ser det, nettopp det som definerer oss. Og det er nettopp her jeg overraskes. Vi ser terror, vi ser overgrep av en dimensjon som er vanskelig å forstå, vi ser sult og situasjoner som ikke rommer særlig håp. Likevel skader vi mennesker vi elsker, mennesker vi ikke kjenner og berøver dem de mest verdifulle aktørene i deres liv. Jeg kaster et blikk på tulla mi, og jeg fryser langs ryggraden. Hva skjedde med respekt? Hva skjedde med medmenneskelighet? Og hva i all verden skjedde med "vårt lille land"? Joda, jeg ser et stort antall mennesker som har en stor kjærlighet i hjertene deres, for både folk i det store utland og det lille innland. Men sannelig ser jeg en økende mangel på respekt og nestekjærlighet også. Har det alltid vært sånn? Har vi alltid vært så fulle av oss sjøl?

 

Førjulstiden har alltid vært en tid for meg, som preges av ettertanke. Litt som i filmen "A Christmas Carol", reiser jeg tilbake i tid. Ikke fordi jeg har så mye å stå til rette for, ikke fordi jeg i denne tiden preges av anger, snarere for å gjennomgå livets erfaringer og hva jeg har lært av dem. Jeg vet ikke hvordan det er med deg? Men jeg tror førjulstiden er litt sånn for mange. Har du sett filmen om Scrooge? Den kan utvilsomt anbefales. Han får i drømme besøk av gjenferdet etter sin avdøde partner, som advarer mot straffen han vil komme til å bære for hver onde gjerning han har begått. Han våkner i slutten av filmen som et nytt og bedre menneske. Filmen får deg til å tro på rettferdighet og muligheten til å snu negativt til positivt. Er vi i ferd med å miste den troen? Langt inne i hjertet mitt tror jeg ikke det. Jeg har egentlig ingen anledning til det heller. Jeg har satt et verdifullt og vakkert menneske til verden, og for hennes del har jeg bestemt meg for å kjempe for det gode i oss. Men hvor begynner man? Jeg tror jo at det mest naturlige er å starte med seg selv. Og derfor kaster jeg et blikk tilbake i tid. Jeg tenker på menneskene som har vært betydningsfulle i livet mitt, hva de har lært meg og hvordan jeg bruker denne lærdommen. På godt og vondt har erfaringene gjort meg til den jeg er i dag, og det er jeg i og for seg takknemlig for.

 

Jeg tenker på menneskene der ute, som skader mennesker de er glade i, menneskene de ikke vet hvem er og tapet de påfører dem. Hender det at disse menneskene sitter med morgenkaffen sin og tenker over livet, verden og barna deres? De er jo bare mennesker de også. Hvilken fremtid ser de for barna sine? Ser de overhodet noen fremtid?

 



 

Vi tenner det tredje adventslyset i dag. Jeg synes det er en fin anledning til å ønske seg noe. Jeg ønsker meg at barnet mitt kan vokse opp i fredelige og harmoniske omgivelser. Jeg ønsker meg at barnet ditt kan det samme. Jeg vet ikke om ønskene mine kan reise over landegrensene, men barna, uansett hvor de befinner seg, ønsker jeg en fredelig og harmonisk oppvekst. Jeg vet at ønsket mitt ikke vil gå i oppfyllelse, ikke umiddelbart. Men, det er vi voksne som kan legge til rette for det. Og ettersom vi ikke kan forandre det store bildet alene, kan vi jo begynne med det lille? Kanskje vi kan forandre måten vi omgås hverandre på? Måten vi omgås barna våre på? Strekke ut en hånd til dem som trenger det? Smile til dem som ikke gjør det?

 

Jeg vil imidlertid ikke glemme å nevne dem som allerede gjør en forskjell. Jeg vil tvert i mot sende dem varme tanker. De vekker håpet i meg. Jeg ser nemlig hjertegode mennesker invitere ensomme til seg i julen. Åpne opp hjemmet sitt. Gi muligheter. Jeg ser likeledes venner og bekjente gi til dem som ikke har så mye. Legge gaver til ukjente under et juletre. De har pakket inn håpet, som vil komme til å bety mye for noen. Jeg ser ideelle organisasjoner gjøre godt, både her til lands og der ute. Det betyr jo at godheten lever midt i blant oss, sammen med maktesløsheten. Godheten gir håp. Heldigvis! Det er viktig å beholde håpet. Kan vi smitte hverandre tro? Med godhet og medmenneskelighet? Jeg håper det. La oss prøve. <3

 

Noen småfilosofiske tanker fra meg. Ha en fantastisk tredje søndag i advent der ute. 

 

Takk for at du leser! <3 Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.

 

 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
Barnejuristen

Barnejuristen

45, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjølett.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits