Hei, jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere. Jeg har mye på hjertet. Faktisk har jeg så mye jeg ønsker å formidle, belyse og reflektere rundt, at jeg ønsker å dele det med deg på barnejuristen.blogg.no.
Ikke alle blogger kan ha en rosa ramme, noen bør også være brutalt ærlige, og kunne sette dystre fakta på agendaen. Dette er en sådan blogg. Barn utsettes for vold i samfunnet vårt! Derfor vil jeg minne både deg og meg på den tabubelagte, skam- og skyldbefengte problematikken der ute. En tragedie vi bør være klare over, og ønske å gjøre noe med. Det positive er imidlertid, at ved å sette fokus på et av Norges mest underrapporterte samfunnsproblem, vil vi kanskje klare å fjerne noe av skammen. Kanskje klarer vi også å flytte ansvaret dit det hører hjemme. Frigjøre noen av de vakre sjeler i fangenskap. For vi må ikke la oss lure, det å leve med vold i nære relasjoner er å være fanget.
Vold i nære relasjoner, defineres av politiet som vold eller trusler om vold overfor personer som er eller har vært vært gift, eller som lever eller har levd i ekteskapslignende forhold. Det gjelder også søsken, barn, foreldre, besteforeldre og andre i rett opp- eller nedadstigende linje, samt adoptiv-, foster- og steforhold.
Resultatene av livets realiteter har det i seg å bli erfaringer og verdisett vi gjerne gir videre til våre barn. Det oppstår en slags vekselvirkning, en erfaringsoverføring om du vil, mellom barn og deres omsorgspersoner. Dessverre kan disse erfaringsoverføringene ha fatale konsekvenser i mange familier, det vitner det faktum om, at titusener av barn i vårt langstrakte land utsettes for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep i løpet av oppveksten. Du har kanskje hørt om fenomenet “vold avler vold”? Mange barn opplever overgrep direkte fra sine omsorgspersoner, og nettopp det fører som oftest til at de ikke får adekvat hjelp. Andre barn vokser opp uten at omsorgspersonene vet om overgrepene, eller bidrar til beskyttelse og hjelp. Hjemmet og familien er jo den arenaen der de fleste barn opplever trygghet og kjærlighet. Dessverre er også hjemmet det stedet hvor vold mot barn foregår i det skjulte, og i uoverskuelig tid, uten at det oppdages. Overgrepene, være seg av fysisk eller psykisk art, kan gi svært alvorlige konsekvenser for barnets utvikling, helse og livskvalitet. Og da spør jeg deg: hva slags erfaringer og lærdom har livet utstyrt disse barna med, når de skal reise videre i verden på egenhånd? Hamle opp med livets utfordringer? Finne sine respektive? Danne familie og oppdra barn?
At vold er et stort samfunnsproblem, hersker det ingen tvil om. Men hva er årsaken til det? Det er forsket mye på verdensbasis. Noen forskere har fokusert på genetiske, biokjemiske eller fysiologiske årsaker til voldsadferd. Andre holder fast ved de psykososiale miljøfaktorene, nemlig det at det finnes en sammenheng mellom det å ha opplevd vold og det å selv bli voldelig. De som utøver vold, har altså som regel selv vært utsatt for vold.
Hva kan vi gjøre? Hvor skal vi starte? Personlig tror jeg at det er viktig å belyse problematikken, sette den på den politiske agenda i en langt mer omfattende grad enn i dag. Samtidig er det å adressere ansvar avgjørende. Hvem har skylden? For mange av oss fremkommer svaret krystallklart, for andre gjør det ikke det. Spesielt de voldsutsatte bærer på et enormt ansvar og en tyngende skyldfølelse. Noe som fører meg videre til det jeg velger å kalle et manglende adekvat hjelpeapparat for de voldsutsatte. Det er nemlig etter min oppfatning helt avgjørende at voldsutsatte frigjøres for skyld og skam, samtidig som det bør settes inn ressurser på helbredelse. De utsatte må få lov til å bli friske. Ettersom vold avler vold, og fordi voldsutøvere i stor grad har vært utsatt for en type vold selv, bør vi etter min oppfatning sette inn støtet der. Her opplever jeg nemlig at omgivelsene ikke helt ser linken. Hvordan skal man gi sine barn den gode ballasten, dersom man aldri fikk den selv? Vi kan ikke lenger forsvare at samfunnsproblemet herjer gjennom generasjonene.
Takk for at du leser! Setter pris på innspill, ros og ris! Viktig at bloggen gir deg god informasjon, så dersom du ønsker at jeg utdyper noe, eller har idèer til spesielle temaer relatert til barnet i deg og barnet ditt, gi meg en tilbakemelding i kommentarfeltet. Følg meg gjerne på Facebook og Instagram. Er du i tillegg søt og grei, del dette innlegget for meg. <3
Jeg er så enig i at dette må frem i lyset og snakkes om! Slik at voldsutsatte som er eller skal bli foreldre kan tørre å komme frem, og motta den hjelpen som trengs for å være best mulig for barna sine! Fantastisk blogg! Hilsen spesialpedagog som jobber med psykososiale vansker
Hei Liz, og tusen takk for hyggelig tilbakemelding.