Når morgenstund får gull i munn...

I dag ønsker jeg å dele en opplevelse med deg og et aldri så lite løfte. For til morgen i dag hadde jeg som vanlig den store gleden av å våkne til et lubbent kinn, en hånd som strøk meg over armen og en hviskende stemme som sa "mamma"? Noen dager slukes disse øyeblikkene av vekkerklokke, frokost og "vil ikke pusse tenna". Men i dag sto tiden litt stille, og øyeblikket ble så fremtredende, at jeg fikk lyst til å dele med deg.

Ferien sitter fremdeles litt i kroppen, og tulla og jeg ble rett og slett bare liggende å kose litt. Ikke bare fordi det er så fantastisk hyggelig, for det er det uten tvil, men også fordi jeg kjente den litt såre følelsen i hjerteregionen. Den som melder seg hver gang en merkedag rykker nærmere. Hver gang fortiden røsker tak i meg, for å minne meg på at livet mitt er litt annerledes. Men den vesle kroppen ved siden av meg utstrålte en sånn formidabel trygghet og varme. En sann kjærlighet og en sann familie - min familie.

Da jeg ikke så altfor mange minuttene senere sto i dusjen og skrudde av vannet, ble jeg stående å lytte til den vakreste melodien. Datteren min sang inne på rommet sitt. Ingen ord, men en deilig nynning. Plutselig fikk jeg fornemmelsen av et lykkelig barn. Jeg ble stående stille en stund og lytte, mens øynene mine fyltes med tårer. Takknemlighetens tårer. Jeg forsøkte å pakke øyeblikket inn i både hjerte og sinn. Rikdom.

 



 

Da vi kom ned i første etasje, hentet hun bursdagskronen sin. Hun hadde nemlig bursdag bare for et par dager siden. I mens jeg lagde meg en kopp kaffe, hentet youghurt og dekket på bordet, ville hun plassere kronen på hodet mitt. Jeg satte meg ned på huk. Som om hun kunne kjenne den såre følelsen min, satt hun kronen på hodet mitt og sa: "Gratulerer! Gratulerer mamma"! Hvem trenger vel stua fylt opp med stor familie, når en liten en rommer så mye? Hvem trenger minner om en lykkelig barndom, når man kan være med på å skape en? Og hvem bekymrer seg vel over å fylle 45 år, når man får låne den flotteste bursdagskrone, som det med staselig skrift står "2 år" på? At morgenstund har gull i munn, er et faktum i dag.


I en travel hverdag kan de små øyeblikkene ofte gå under. De forsvinner litt i lyden av hverdagen. Lukten av frokost, middag og kvelds. Ikke minst alle oppgavene som innhenter oss hver dag, i form av jobb, familie, venner og trening. Men i dag kjenner jeg tydelig smaken av kaffe, ser sola som skinner og kjenner på lykken som bor hos oss. En helt annen lyd av hverdag. Den som ikke blir borte i mas og kjas. Fordi jeg holder fast ved den og nyter. I mens skjærer vesla opp plastkaken hun fikk til bursdagen sin. "Gratulerer, jenta mi" sier hun, og gir meg et stykke. Hun retter på bursdagskrona, før hun jubler videre. "Gratulerer mamma to år"! Rikdommen føler jeg i hele hjerteregionen. Den dulter litt til den såre følelsen, og ber om mer plass. Alle kampene jeg har tapt opp igjennom, falmer i solen som siver inn gjennom vinduet. Alle ønskene jeg måtte gi slipp på, mister sin glans i stemmen til datteren min. Og bursdagen som nærmer seg, vil jeg jo feire med stor familie uansett. Hun er riktignok liten av vekst, og teller ikke mange årene, men hun er stor, den vesle jenta, som har begynt feiringen av mammaen sin allerede dagen før. Hun gir meg mot. Mot til å være lykkelig.

 



 

Men lykkefølelsen har alltid en bismak. For i takknemlighetens navn, husker jeg på alle de andre barna. Barnet du en gang var, og barnet ditt. Jeg sender ut en varm tanke. Til alle de barna som ikke nynner inne på rommet sitt en tidlig torsdag morgen. De som kanskje våknet opp med vondt i magen, fordi de ikke vet hva dagen bringer. De som la seg i går kveld, med aftenbønnen på leppene før de sovnet. De som ba om trygge og harmoniske omgivelser, kjærlighet og det å være inkludert i en lykkelig familie. Som bare lengter etter en varm seng å krype opp i en tidlig morgen. Barna som de voksne ikke ser. Barna som de voksne ikke anerkjenner. Barna som må tåle mer enn det de er skapt for. I tillegg til den varme tanken, vil jeg også sende dem et løfte. Et løfte om å opplyse, forebygge og engasjere. Fordi alle barn fortjener å være lykkelige. Fordi alle barn fortjener en harmonisk barndom. Og fordi alle barn fortjener trygghet og omsorg. Men dessverre er ikke alle like heldige og får det. Samtidig som jeg nyter lyden av lek og følelsen av rikdom, sender jeg også barnet i deg en tanke. Det barnet som ikke ble sett den gangen, anerkjent eller elsket, på den måten barn bør elskes. Jeg håper du har funnet fred med deg selv, og at du koser deg med barnet ditt, som jeg gjør med mitt i dag. La morgenstund få ha gull i munn.

 

Et lite blikk på klokka avslører at vi er altfor sent ute. Ikke at det gjør så veldig mye, jeg har fremdeles noen fridager, men vesla skulle vært i barnehagen. Men først vil hun tegne litt. "Tegne en gratulerer med dagen". Det tar vi oss tid til, etter en kjapp telefon til barnehagen. Lykken er å ta seg tid til å være lykkelig.

 

En aller siste tanke, og et aldri så lite ønske, sender jeg også ut til dere foreldre der ute. Ta deg tid til barnet ditt. For når alt kommer til alt, er det jo slett ikke noe som tapper deg for krefter. Nei, tvert i mot får du litt påfyll. Kjærlighet. Ta deg to minutter. Du behøver ikke å glemme klokka sånn som vi har gjort i dag, men ta deg tid til å anerkjenne barnet ditt. La det få vite at du hører hva det sier, og at du bryr deg.

Barnet ditt glemmer det aldri. Gode minner blir aldri borte. <3 

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. :)

6 kommentarer

Anita Syversen

04.08.2016 kl.10:59

Dette innlegget ga meg gåsehud, tårer i øynene og fikk meg til å smile! Fantastisk bra skrevet, Hilde, og så bra du deler <3

Hilde Charlotte Sjølett

04.08.2016 kl.20:39

Hei Anita! Det satte jeg stor pris på å høre. <3 I tillegg motiverer det. Tusen takk!

Andrea Mduda

04.08.2016 kl.22:24

Nydelig skrevet Hilde😘

Hilde Charlotte Sjølett

05.08.2016 kl.10:26

Tusen takk, Andrea! :)

Kristine Salvesen

15.08.2016 kl.14:49

Nå fikk jeg tårer i øynene her Hilde! Skjønne tulla da <3

Hilde Charlotte Sjølett

16.08.2016 kl.22:57

Så hyggelig å høre at du likte innlegget Kristine. <3 Tulla er herlig hun.

Skriv en ny kommentar

Hilde Charlotte Sjølett

Hilde Charlotte Sjølett

45, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere.

Kategorier

Arkiv

hits