Merket for livet...

I dag har jeg lyst til dele en helt personlig historie med deg, og det vil jeg gjre av en helt spesiell grunn. Jeg har nemlig tilbrakt mange r av livet mitt p vurdere om jeg ville ha barn. Ikke fordi jeg ikke liker barn. Jeg forguder nemlig de sm skapningene og jeg har merkelig nok alltid hatt et godt barnetekke. Men jeg var livredd, for at jeg ikke skulle vre i stand til gi barnet mitt det aller beste av meg, at jeg ikke ville vre i stand til gi det de gode verdiene i livet. Den gode ballasten om du vil. Ettersom jeg beundrer de sm sjelene, samtidig som jeg er fylt av ydmykhet for deres potensiale, ble jeg alts sittende p gjerdet. Jeg vurderte stadig frem og tilbake, kunne jeg bli en god mamma? Jeg forskte se langt ned i mitt mrkeste mrke, om jeg noensinne kunne behandle barnet mitt drlig. Jeg var redd. Dermed utsatte jeg det alltid, og tenkte at jeg hadde god tid. I tillegg lette jeg etter den perfekte pappaen til mitt barn, for vre sikker p at en av oss kunne dette her. Analysene var lange og omfattende, og garantier umulig finne. Plutselig var jeg blitt 38 r, og jeg syntes hre toget forlate perrongen. Redselen satt fremdeles i magen, men sikkerheten hadde funnet veien til hjertet. Jeg ville ha barn. Ikke bare var jeg sikker p at jeg ville ha barn, jeg trodde endelig, langt der inne i hjertet mitt, at jeg hadde det i meg bli en god mamma. Jeg kjente p all den kjrligheten som hadde samlet seg under brystbenet mitt, p behovet av elske noen hyere enn livet og p alle de ting jeg har lrt i livet mitt, som jeg lengtet etter lre bort.

 



 

I motsetning til flere venninner som har slitt med f barn, som har nsket seg barn siden de gikk p ungdomsskolen og aldri har ftt det, var jeg utrolig heldig og ble relativt raskt gravid. Jeg hadde frst en abort, som gikk ganske hardt inn p meg. Men gleden var derimot dobbel s stor, da jeg p ultralyden s spenstig liv og bevegelse. Svangerskapet hadde sine utfordringer, og det hadde fdselen ogs, men det kom ei stor og flott jente til verden. Og etter at jeg henga meg - fullstendig - visste jeg, at dersom jeg hadde sagt at jeg elsket noen tidligere hadde jeg lyet. Med ett visste jeg hvordan det er elske uforbeholdent, og av hele mitt hjerte. Det er en flelse jeg ikke er i stand til skildre, det er en flelse som er langt strre enn meg og den verdenen jeg lever i. Det er kort og godt det aller beste som har skjedd meg. I dag er jenta blitt stor nok til fortelle at hun elsker mammaen sin, og stor nok til gi meg fornemmelsen av gjre noe riktig. Hun er en fantastisk personlighet, hun er klok til tross for ung alder og hun lrer meg s mange ting jeg ikke visste om meg selv.
 

Nettopp det, gjr det s usedvanlig vanskelig for meg forst foreldre som behandler barna sine drlig. Enten det er gi dem en refik, fordi de ikke gjr som de blir fortalt, eller at de utsettes for grovere vold og pflgende skader. Hvordan det er vre pappa vet jeg ikke, men jeg vet veldig godt hvordan det var bre barnet mitt under hjertet og hvordan det er vre mamma. Jeg formoder at ogs de aller fleste pappaene der ute bergtas av sine sm. Jeg fikk i alle fall veldig tidlig flelser for det lille mirakelet som vokste inne i meg. Jeg lurte ofte p hvem hun skulle komme til bli. Hun ble alt jeg hadde nsket meg, og s veldig mye mer. Nr jeg ser tilliten i ynene hennes, er jeg redd for ikke kunne innfri. Nr jeg fler kjrligheten hennes, gjr det meg imidlertid til et bedre menneske. Et menneske bare hun kan bidra til at jeg kan vre. Og nr jeg leser nyhetene, om barn som lider fatale skader etter omfattende omsorgssvikt, seksuelle overgrep og brutal vold, brister hjertet mitt. At livet kan bidra med utfordringer, det vet jeg. At livet ikke alltid er en dans p roser, er det ingen tvil om. Men at man lar det g ut over forsvarslse sm barn, vil jeg s lenge jeg lever aldri kunne forst. Hvordan kan man riste barnet sitt s hardt, at det fr en kraftig blveis og blodskutte yne? Hvordan kan man riste p et barn et kragebensbrudd? Kraniebrudd? Omfattende hjerneskader? Ja, du kan godt si at det kan man ikke. Dessverre leste jeg denne historien i Dagbladet i gr. Det som gjr saken enn vanskeligere forst, er at barnet bare var en mned gammel og hun fikk ikke hjelp fr det var gtt to dgn. Tilstanden var livstruende. Forestill deg et fattig lite sekund, at du legger barnet ditt til brystet og at det ikke vil ta til seg nring. For normale nybakte mdre, vil det alene vre til stor bekymring. Men dersom det i tillegg har en synlig stor blveis og blodskutte yne, ville det overhodet vrt mulig ignorere? Avvente?

Jeg for min del, vet at jeg ikke hadde kunnet leve med det. Langt mindre leve med utfre slike skader. Jeg vet ikke hva som fr foreldre til skade barna sine s grusomt, i denne saken er far siktet for ha forvoldt skadene, men jeg vet at ogs mdre mishandler. Jeg vet likeledes at det skjer altfor ofte. Jeg oppfatter jo en spass brutal vold, som den omtalte, mer som et drapsforsk. Du har kanskje holdt et lite barn p praktfulle 30 dager? Lagt merke til hvor skjr den lille kroppen er? Hvor avhengig spedbarnet er av at du holder nakken sttt, ettersom det selv ikke har sterk nok muskulatur? Kunne du noensinne klart riste p barnet et kragebensbrudd? Et kraniebrudd? En hjerneskade? Jeg beklager mtte sprre p denne direkte mten. De aller fleste av oss ville aldri vrt i stand til det, men vi br fle p det. Dersom vi ikke setter oss i posisjon til forst at det skjer, vil vi aldri kunne bekjempe samfunnsproblemet, som barnemishandling faktisk er. Det kan vre enkelt  snu seg bort. Det kan vre mest behagelig konsentrere seg om de lystbetonte ting i livet. Likevel forsvinner ikke de grusomme handlingene som utfres s altfor ofte, mot forsvarslse, srbare og hpefulle sm barn, med store potensialer til  bli fantastiske mennesker.


 

Jeg vet at det er vanskelig, og jeg vet at det er vondt. Hver gang jeg leser om disse sakene som knuser hjertet mitt, som fr meg til tvile p det gode her i verden, klemmer jeg mitt eget lille barn. Snuser inn lukten av srbarhet, uskyld og hp. Srbarheten hennes fr meg til vre sterk og besluttsom. Jeg vil kjempe for at barna fr sin rettssikkerhet. Uskylden hennes fr meg til love henne, at jeg aldri skal lukke ynene for barns rettigheter. Hpet jeg kan lukte, det gjemmer jeg i hjertet mitt. Og n deler jeg det med deg. Vi m aldri miste hpet, p at barn kan slippe oppleve vold. Kan vi ikke bare vre enige om at det ikke er innafor gi barna vre en refik? Da faller jo resten p sin egen urimelighet. Nei, du har rett. Det er ikke s enkelt. Men hvis hver og en av oss starter med oss selv, er mye gjort. Og dersom vi passer litt p barna i nabohuset ogs, kan vi faktisk bidra med noe. Og har vi i tillegg lyst til ta et realt slag for barna, m vi reagere p straffereaksjonene for den brutale volden de utsettes for. Vi m kreve rettferdig behandling for de srbare i samfunnet vrt, som ikke kan kreve det selv. Vre krav er med p beskytte.

Til alle dere foreldre som elsker barna deres over alt her i verden, vi er heldige. Ikke alle er s heldige. Til alle dere som ikke kan f barn, jeg forstr deres frustrasjon. Dere kunne bidratt med et trygt og godt hjem. Til alle barna der ute, jeg sender dere varme tanker. Og jenta omtalt i nyhetene, som trolig vil vre pleietrengende resten av livet - deg vil jeg be om tilgivelse. For at verden ikke tok deg i mot, som du fortjente. Du er i mine tanker.

 

Takk for at du leser! Flg meg gjerne p Facebook og Instagram for holde deg oppdatert. Del gjerne, for sammen er vi sterke. <3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hilde Charlotte Sjlett

Hilde Charlotte Sjlett

45, Tnsberg

Jeg er juristen med en sregen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe m gjres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som nsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har ftt lre mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nre relasjoner. Jeg er ogs kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave belyse, forebygge og engasjere.

Kategorier

Arkiv

hits