kontraster, i et perspektiv.

Noen dager er litt annerledes enn gjennomsnittet, de setter preg, og gjerne ting litt i perspektiv. Men man m liksom vre pen for det. Noen dager vet man heller ikke at dagen ga perspektiv, fr dagen etter. Jeg hadde en snn dag i gr. Disse dagene er gjerne hektiske, og man smlper hele dagen. Hjemmefra og til jobb, fra den ene oppgaven til den neste, et rend etter det andre og deretter p stive hjul til barnehagen. Har du lagt merke til at det gjerne regner p dager som dette? Lufta er tung, og erter deg litt med en hodepine. Humret er gjerne labert og du aner ikke hvorfor. Ingenting er annerledes, ingenting er verre enn det var dagen fr, og da var jo alt helt prima. Hodepinen som murrer ved tinningen, fr deg til lure p om du har drukket nok vann. Trafikken som liksom stopper opp, insinuerer at du er den eneste som faktisk er p vei et sted. Alle andre titter surt fremover, og har tydeligvis problemer med finne gasspedalen. Til og med de som skal over gangfeltet tar seg utrolig god tid, til tross for at det hljer ned. De titter liksom litt utfordrende p deg, og demonstrerer med en aldri s liten g-langsomt-kampanje. Hvorfor det? Jeg har tenkt en del p det, og jeg antar at det hele har med meg gjre. Kanskje blir jeg litt vrsyk p disse tunge og regnfulle dagene? Kanskje har vret en slik innvirkning p de fleste av oss? Uansett tror jeg, og jeg kan selvflgelig bare snakke for meg selv, at jeg er litt mer flsom p disse dagene enn ellers. Mer mottagelig kanskje.

 


 

Tidlig p morgenen ville ikke prinsessa st opp. "Sove mer mamma" sa hun, og ga seg ikke uten en real kamp. Det innebrer gjemme seg inne i klesskapet, rive ut det aller meste av badeskapene og rengjre vaskeservanten med tannbrsten. Min tannbrste. Yoghurten smrte hun utover spisebordet og brdskiva gjemte hun mellom sofaputene. Ikke ville hun hre p meg heller, jeg gjentok meg selv opptil 30-40 ganger og hadde mest lyst til klinke panna i brannmuren. Da vi gikk hjemmefra, ville hun ikke ha p seg sko, hun ville p stranda og bade. Da jeg omsider gikk ut av porten i barnehagen, stakk det litt i brystet, en anelse drlig samvittighet. Morgenen hadde ikke vrt preget av kos ved frokostbordet, som det pleier. Lillegull hadde vrt sint p meg, lei seg og hadde sikkert flt seg misforsttt. Likevel klamret hun seg til meg da jeg skulle g. Grt srt, da jeg gikk ut av dra. Jeg flte meg ikke som noen god mamma der og da, jeg flte meg som vret, tung og gr. Nr s kollegaene er gretne, kaffen er sur og datasystemet nede, er dagen egentlig komplett. At en murrende hodepine har satt seg nettopp der lesebrillene klemmer over rene, er ogs typisk, srlig med tanke p at brillene ikke hjelper i det hele tatt. Jeg mtte gjette meg til hva som sto med liten skrift. Kjenner du til disse dagene? Nr man vet, at ting bare kan bli bedre? Det merkelige er, at de ogs gjerne blir det.

 

Jeg tror egentlig at slike dager har sin funksjon, de fr deg til kjenne p kontrastene. Vi tenker jo ikke srlig ofte over det nr sola skinner, humret er p topp og vi har kontroll p det meste. Men de dagene vi mister litt av kontrollen, er flsomme og kanskje til en viss grad pvirket av utenforstende ting, da kjenner vi litt p kontrastene. Det fr oss til sette mer pris p de dagene hvor alt fungerer, uten av vi m jobbe s hardt for oppn det. I alle fall er det snn for meg.

Da jeg p ettermiddagen svingte innom biblioteket for lne en barnerettslig bok, smilte bibliotekaren s strlende mot meg og bestilte boken lekende lett fra Brum bibliotek. S innmari problemfritt liksom. Da jeg strk det klissvte hret bort fra ansiktet, og trket bort mascaraen som rant, s jeg dem. En aldeles praktfull liten pjokk og mammaen hans. De satt inne p kafeen, litt i utkanten av selve biblioteket. Jeg flte meg som en tyv der jeg sto og stjal litt av energien, litt av stemningen, mens de to delte et skolebrd. Gutten lo lykkelig og strlte mot mammaen sin. Den vesle krabaten hvisket noe i ret hennes og etterlot et halvt skolebrd i ansiktet til mammaen sin. De skrattet godt av det sammen. Hverdagslykke tenkte jeg, det er det jeg er vitne til. Jeg merket at hodepinen slapp litt, ryggen var ikke fullt s stiv lenger og jammen syntes jeg solen brt seg frem gjennom skylaget. Lykke gjr noe med deg. Da jeg litt senere sto i k p parkeringshuset for betale parkeringen, opplevde jeg nok en situasjon som gjorde veldig inntrykk p meg. Foran meg sto det en pappa med datteren sin godt tullet inn i et teppe i vogna. Den lille tulla smilte og flrtet med oss andre i ken. Veldig forsiktige smil og sm gledeshvin, som bare de aller minste barna kan. Hun kan ha vrt rundt ret, tenker jeg. Jeg kjente at jeg smilte med hele kroppen. Trollbundet av den vakre jenta. Men plutselig, og helt uten forvarsel, skar en kraftig lyd gjennom parkeringshuset. En vanvittig brumming fra en Porshe som var i ferd med forlate parkeringshuset. Jeg skvatt. Det gjorde det vesle pikebarnet ogs. Redselen i ansiktet hennes sa s mye mer enn ord noen gang kan gjengi, det var ingen tvil om at dette var en srdeles ubehagelig opplevelse for ei lita tulle, som sikkert ikke kjenner noe annet enn kjrlighet og trygghet. I et tusendedels sekund, tok jeg meg i tenke p alle de barna som fler p nettopp denne redselen hver dag. Hele tiden. Den lille jenta tittet instinktivt opp p pappaen sin, som like instinktivt lsnet selene i vogna og tok henne opp i en trygg favn. Som om vi tenkte det samme, tittet vi vrige som sto i ken p hverandre og jeg merket meg at vi alle hadde en tre i yekroken. Vi var beveget. Et hverdagsyeblikk, som p mange mter gjenspeiler trygghet og lykke. Jeg ble s glad for bevitne den selvflgelighet, den kjrlighet og den trygghet, som lot til forandre dagen min. Da jeg kjrte ut av parkeringshuset, nynnet jeg og tok p meg solbrillene.

 

P vei hjem, tenkte jeg p mammaen inne p biblioteket og p pappaen inne i parkeringshuset, og fenomenet hverdagslykke. Det er nemlig like viktig sette fokus p de gode tingene her i livet, som p de negative. Spesielt i arbeidet med avdekke de ikke fullt s gode tingene. Alle barn har det ikke vanskelig. Altfor mange, men ikke alle. Hvert femte barn utsettes for vold i nre relasjoner, det betyr at fire av fem, ikke blir det. Det kan selvflgelig vre andre ting, og det utelukker jeg for all del ikke. Men vi kan ikke glemme de lykkelige barna, i vr sken etter de ulykkelige, for da ser vi ikke kontrastene. Det er nemlig kontrastene som kjennetegner avvikene. S det kunne glede seg over andres familielykke, er kunne beholde hpet om at enn flere barn kan f oppleve det.

 

 

Da datteren min mtte meg ved porten i barnehagen, oppgldd og lykkelig for se meg, visste jeg at dagen hadde hatt sin funksjon. I alle fall for meg. Det er gode dager, og det er de dagene som ikke er fullt s gode, men sjeldent er de helt uten lyspunkt. I dag gleder jeg meg over familiene der ute, som fungerer, som gr foran med et godt eksempel og som gir oss sammenligningsgrunnlag. Uten nettopp dem, hadde vi ikke hadde redskapen til avdekke de ulykkelige situasjonene i samfunnet vrt. Det er av kontrastene vi lrer, s lenge vi har kunnskap om hva som er rett. Og aldri har jeg vrt s sikker p at hverdagslykke er helt rett. Mtte alle barn f oppleve hverdagslykken. <3 Til alle dere fantastiske foreldre, jeg heier p dere og er stolt av dere. 

 

Takk for at du leser! Flg meg gjerne p Facebook og Instagram for holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, s del for all del gjerne! <3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hilde Charlotte Sjlett

Hilde Charlotte Sjlett

45, Tnsberg

Jeg er juristen med en sregen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe m gjres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som nsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har ftt lre mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nre relasjoner. Jeg er ogs kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave belyse, forebygge og engasjere.

Kategorier

Arkiv

hits