Gi meg en blomst mens jeg lever...

"Gi meg en blomst mens jeg lever s yet kan frydes ved den, for yet mitt ser ei de blomster du legger p kisten min hen."

 

Jeg har ikke kunnet slutte tenke p sangtittelen siden jeg leste den i et annet blogginnlegg for en tid tilbake. Vakre tanker ble beskrevet, om det unne andre og seg selv en liten oppmerksomhet i hverdagen, hvor stor betydning det kan ha. Skillingsvisa har etter det funnet tilbake til meg hver eneste dag. Gi meg en blomst mens jeg lever - et mektig utsagn og det tar litt pusten fra meg. Jeg tror imidlertid jeg har litt andre preferanser til tittelen p visa, enn bare den buketten i hverdagen. For min del, har det faktisk litt med liv og dd gjre. De helt ndvendige godene i livet.

 

"Gi meg et smil mens jeg lever, kom mot meg forstende mild. Nr jeg er blitt senket i graven da trenger jeg ikke ditt smil."

 

Mormor var mitt store forbilde. Jeg bodde store deler av barndommen hos mormor og har ftt gleden av hennes livsfilosofier, verdier og moral. Ikke bare fikk jeg nyte dem, jeg har ftt arve dem. En gledelig konsekvens av tilbringe s mye tid med en klok og erfaren person, som jeg fikk med min mormor. Nr noen gjorde henne urett og nr hun flte seg drlig behandlet, da nynnet hun tittelen p skillingsvisa, "Gi meg en blomst mens jeg lever." Jeg tror hun tenkte, at det angre seg etter hun ble borte, rett og slett var forgjeves. Da fikk man jo aldri sagt det til henne, og nettopp det var det hun ans som s viktig.

 



 

"Elsk meg mens jeg enn lever og hjertet om kjrlighet ber, har dden frst lukket mitt ye, jeg ber ei om kjrlighet mer."

 

Hun fortalte meg alltid, at det ikke var viktig hvor ofte jeg beskte graven hennes etter hun dde, men hvordan jeg forvaltet minnene jeg hadde etter henne. At hun fikk vre i tankene mine var det viktigste for henne, og det kunne hun vre hvor som helst. Gi meg en blomst mens jeg lever sa hun, kom besk meg s ofte du har tid og lyst. Tilbring tid med meg, ba hun. Hennes filosofi og verdier lever videre gjennom meg, og hun er med meg i tankene hver eneste dag. Fordi jeg ga henne en blomst mens hun levde, fikk jeg s mye tilbake. Jeg tilbrakte s mye tid jeg kunne med henne. Men det var ikke bare meg hun nynnet sangen til. Dersom hun ble gjort urett, sa hun alltid gi meg en blomst mens jeg lever. Hun hadde fortjent s mange flere blomster min kjre mormor.

 

"Srg ikke over min kiste med ynene grtfull og vt, du mtte langt heller ha spart meg for mang en tre jeg grt."

 

Ellers i livet, tenker jeg ogs mye p skillingsvisa. Jeg er blitt 45 r gammel, og det er dessverre snn at mennesker allerede har rukket falle fra. Dden er ingen kjr venn av meg, men han henter alts der han finner det for godt. Noe jeg i den sammenheng har stusset over, er hvordan folk reagerer i etterkant. Jeg har flt litt p den drlige samvittigheten selv. For i det yeblikket man ikke har noen mulighet til tilbringe mer tid med vedkommende, s nsker man det s inderlig gjerne. Evig eies kun det tapte. Et ordtak det kan sies mye om, det fr imidlertid bli i et annet blogginnlegg. Jeg spr meg ofte hva det kommer av, dette nsket om f det man har hatt tilgang p i revis, frst nr det er umulig. P sosiale medier kommer det veldig godt frem. Det opprettes kondolansesider, det er minnesider, og det er gode ord og tanker som avdde sikkert aldri fikk i live. Gi meg for f... en blomst mens jeg lever, tenker jeg da. Da jeg var liten og ting var vanskelig, de gangene jeg flte meg urettferdig behandlet eller ikke visste videre, da nsket jeg vre gjest i min egen begravelse. Har du noensinne hatt de tankene? Har du nsket se hvordan dine kjre opplever tapet av deg? Prinsippet blir litt av det samme som det med blomsten, bare omvendt. Hvorfor nsker vi gi avdde denne respekten og kjrligheten p etterskudd? Rakk vi det ikke mens vedkommende var i live? Dermed skriver vi alts en siste trevt hilsen p en minneside, vi srger et yeblikk, til og med over mennesker vi slett ikke kjente s godt. Vi blir sentimentale og triste. Du har kanskje opplevd noe av det samme selv? Forestill deg et yeblikk, at  vedkommende hadde levd i ti r til. Hadde du ftt tiden du trengte da? Hadde du satt deg ned for fortelle om tanker og flelser da? Jeg for min del, m svare nei. Dden kommer ofte uventet, andre ganger advarer den. Noen tar advarselen alvorlig, andre gjr det ikke. Nr dden kommer uventet, finnes ingen second chances.

 


 

"S kort er jo livet her nede, for lenge det makter vi ei, men solskinn og smil kan vi sprede, i dag p vr medvandrers vei."

 

Kjrt barn har mange navn, men dette fenomenet jeg snakker om har ikke det, s jeg refererer bare i det videre til prinsippet. Gi meg en blomst mens jeg lever. Prinsippet lever nemlig i flere omgivelser enn de nevnte. Jeg var 42 r da jeg fikk barn, jeg ble faktisk 43 r seks dager senere. Datteren min kom sent, men hun kom godt. Den strste velsignelsen i livet mitt. Det kan vre mange grunner til at man ikke fr barn tidligere, det kan faktisk vre mange grunner til at man ikke fr barn i det hele tatt. Men - gode grunnene til at man fr barn br vre p plass. Senest fra det er et faktum. De som ikke kan f barn, ville ofte svrt gjerne hatt det og det oppleves med sikkerhet som en tragedie og ikke f det. I alle fall nr man ser seg rundt, og ser den lemfeldige behandlingen mange barn mottar. Gi meg en blomst mens jeg lever. Jeg kan ikke la vre tenke p lille Christoffer, nr jeg hrer skillingsvisa. Hvordan vi som samfunn reagerte, da den lille pjokken kun ble et minne. Den dagen ingenting kunne gjres, ingenting kunne sies og ingen blomst ville hjulpet. Et helt samfunn flte anger. Et helt samfunn var tvunget til se sannheten i ynene. Mange hadde muligheten til overrekke den tapre lille gutten en blomst mens han levde. Fr han fikk sltt et 17 cm langt brudd inn i hodeskallen. Fr det ble tvunget papir inn i nese og ned i svelget. Fr s pusten og livet ebbet ut av den vesle guttekroppen. Hvorfor i himmelens navn var det ingen som ga den lille krigeren en blomst mens han levde? Etter hans dd var det et blomsterhav. Christoffer er dessverre borte, men han har etterlatt oss noe srdeles verdifullt. En pminnelse om gi barna vre en blomst mens de lever. Det hres kanskje dramatisk ut for deg? Da m jeg bare beklage. Jeg forsker gi datteren min blomster s lenge jeg lever. Stort sett har hun ftt en bukett roser hver fredag, s lenge hun har levd. Men den tradisjonen fyer seg mer inn under prinsippet om gi hverandre en liten oppmerksomhet i hverdagen. Nr jeg legger meg sammen med datteren min hver kveld, synger jeg for henne og jeg lover henne at jeg skal gi henne alt jeg ikke fikk og alltid gjre s godt jeg kan. Jeg skal gi henne en blomst s lenge jeg lever. Et trygt hjem, en god oppvekst, gode minner og fine verdier. Det er ikke gjort i en hndvending, det er ikke gjort p en dag. Jeg lover henne hver eneste kveld, at jeg skal bruke resten av mitt liv p det. Jeg gir henne en blomst mens hun lever.

 

Jeg oppfordrer alle dere, som leser bloggen min. Enten dere er to, eller hundre. Gi meg en blomst mens jeg lever. Gi barna deres en blomst mens DU lever. Gi venner og bekjente en blomst mens DE lever. Angrende buketter str ikke hyt i kurs hos meg. Hva med deg?

 

Takk for at du leser! Flg meg gjerne p Facebook og Instagram for holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, s del for all del gjerne! <3

2 kommentarer

Nina

12.09.2016 kl.21:22

Vakkert skrevet! Og virkelig til ettertanke. Gi meg en blomst mens jeg lever; s enig s viktig. Takk😊

Hilde Charlotte Sjlett

12.09.2016 kl.22:54

Tusen takk Nina! Noen ganger er det viktig ha tid til de gode verdiene som nestekjrlighet og det handle ut fra mer enn bare egeninteressen. Det gagner oss alle. <3 Og tusen takk for at du bryr deg. Gode tanker til deg.

Skriv en ny kommentar

Hilde Charlotte Sjlett

Hilde Charlotte Sjlett

45, Tnsberg

Jeg er juristen med en sregen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe m gjres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som nsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har ftt lre mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nre relasjoner. Jeg er ogs kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave belyse, forebygge og engasjere.

Kategorier

Arkiv

hits