Er det mamma eller pappa som slår barna sine mest? Problemstillingen ble presentert i kommentarfeltet til blogginnlegget av 30.08 – “Din jævla drittunge”. Dette blogginnlegget er å anse som det siste av to svar på leserens kommentarer. Leseren formidlet at han er skuffet over den ensidige fremstillingen av voldsproblematikken. Han fremla påstand om at kvinner faktisk slår egne barn mest, og at de kommer unna med det, med unnskyldningen om at de tilbringer mest tid med dem. I forlengelsen av det, mente han likeledes at kvinner slår egne pikebarn oftere enn guttebarna sine.

Det at kvinnene granskes på dette området, ser ikke ut til å falle helt i smak. Det får jeg en tydelig indikasjon på i mitt første svar til leseren av 13.09 – “Kvinner slår like mye, eller mer enn menn”. Jeg mottok både kommentar på bloggen og på Facebook, der man ikke anså seg enig i overskriften. Jeg har også mottatt private meldinger med klare synspunkt, erfaringer og gode argumenter. Likevel vil det fra tid til annen være nødvendig å ta diskusjonen, kartlegge forholdet, for å vite hvor og hvilke tiltak som må iverksettes for å avdekke og forebygge volden. Samfunnet er dynamisk, det er vi mennesker også. Takk til dere som har engasjert dere, jeg setter stor pris på det. <3

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg drøfter i det følgende hver påstand separat, og presentere de funn jeg har gjort løpende. Jeg vil imidlertid gjøre oppmerksom på, at resultatene fra mine undersøkelser ikke kan anses som noe fasitsvar, snarere som generelle opplysninger. I tillegg vil jeg understreke at hvem som slår egentlig er uviktig, det er skadeomfanget som er avgjørende for de som blir slått. Sviket fra de aller nærmeste er likeledes viktig å fokusere på og ikke minst straffbarheten.

Slår kvinner sine egne barn mer enn menn?

Det finnes flere avisartikler som argumenterer for at mødre slår egne barn mer enn fedrene gjør. Mange av dem støtter sine uttalelser på en rapport fra NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, av samme året. Rapporten presenterer nemlig en undersøkelse hvor det fremkommer at mødre slår barna oftere enn fedrene. Årsaken oppgis å være en tettere og mer konfliktfylt relasjon mellom mødre og barn enn mellom fedre og barn, dette påpekes ettersom mødre ofte har et større ansvar for barneoppdragelsen. Det dreier seg altså om typisk oppdragervold.

Denne type vold beskrives både som fysisk og psykisk avstraffelse, tiltenkt for å korrigere atferd, altså å få barnet til å innordne seg fellesskapets normer. Dette i form av klaps, slag, ris med hånd eller gjenstand, lugging, spark og risting. Den psykiske avstraffelsen er ikke-fysisk, men gjerne nedverdigende og ydmykende. Likeledes kan det være trusler om straff, om å bli forlatt, eller skadet. Man gjør gjerne barnet til syndebukk, manipulerer, påfører skam og holder tilbake omsorg. Det er med det, som du sikkert oppfatter, en ikke uproblematisk skillelinje mellom oppdragervold og barnemishandling. Oppdragervolden kan raskt eskalere og det slås hardere enn planlagt, spesielt dersom avstraffelsene ikke fungerer. Starten på en ond sirkel, vil jeg mene. Det foreligger på det grunnlag alltid risiko for skade. Volden må anses spontan, ukontrollert og styrt av sterke følelser som sinne og aggresjon. Den oppleves derfor som særdeles skremmende på barna, foreldrene på sin side, bagatelliserer ofte volden. Den biologiske fryktresponsen er umiddelbar, og volden utvilsomt mer skadelig nettopp derfor. Spørsmålet er hvem av foreldrene som slår barna sine mest. Finnes det noe klart svar på det spørsmålet?

Rapporten fra NOVA la en spørreundersøkelse av 7000 ungdommer til grunn. Ungdommen var mellom 18 og 20 år, og 20 prosent svarte at de hadde opplevd vold fra mor og 14 prosent hadde opplevd vold fra far. Mens volden som mødrene utøvde oftest ble rapportert som mild, ble det i etterkant av undersøkelsen rapportert om noen tilfeller av vold like grov som den vi gjennom tidligere forskning er kjent med, fra far. Men langt i fra samme omfang.

I en annen rapport fra 2014, gjort av NKVTS, opplyses om at de fleste studier tyder på, at fedrene er overrepresentert som den av foreldrene som utøver vold med høy risiko for skade. Også her pekes på den mildere volden mødre utsetter barna for, dog påpekes kulturelle forskjeller. Fordelt på kjønn, vises også til at jenter i større grad enn gutter blir utsatt for mindre alvorlig vold fra foreldrene.

En annen og helt ny forskningsrapport foreligger imidlertid også fra NOVA (2016), hvor det fremkommer at ett av fem barn opplever vold i oppveksten og at andelen som har opplevd vold fra minst én forelder er redusert fra 25 prosent til 21 prosent per 2015. På området grov vold, har man ikke sett noen reduksjon. Reduksjonen gjelder mild vold og i særlig grad mild vold fra mødre.

Personlig synes jeg det er vanskelig å falle ned på noen konklusjon, ettersom jeg ikke finner noen forskning der kulturelle korrelasjoner er oppgitt, og jeg opplever det problematisk i forhold til dagens kulturelle mangfold. Jeg synes det kulturelle aspektet er viktig å få med, da det ikke hersker noen tvil om store kulturelle variabler hva barneoppdragelse angår, alvorlighetsgrad og virkemidler som tas i bruk. Dersom vi skal ta utgangspunkt i den nyere forskningen og det faktum at mødre i hovedsak utøver mild vold, og at denne det siste året er redusert med 4 prosent, må man i det minste være glad for den utviklingen. Ut fra undersøkelsenes resultat, kan vi også være trygge på at det er fedrene som i størst grad utsetter barna for den grove volden. Likevel blir spørsmålet stående åpent. Slår kvinner sine egne barn mer enn menn? Også i denne kategori vold eksisterer mørketall og i disse rapportene vises også til nettopp mørketallene, vi vet imidlertid fra før, at det hersker store mørketall når det gjelder vold i nære relasjoner generelt. Det er dermed vanskelig å få frem fakta, hva oppdragervold fra mor versus far angår. Likevel ser det ut til, at mor kan ha vært tilbøyelig til å utøve mild vold noe hyppigere enn det far utøver grov vold. Utøver ikke far noen form for mild vold? Stadig dukker det opp nye spørsmål. Det advares imidlertid om en tendens til at jenter utsatt for vold fra mor, blir mer voldelig. Samtidig oppgis at voldelige jenter hyppig kommer fra hjem der far slår. Jeg oppfatter opplysningene som motstridende. Men noe krystallklart holdepunkt for at kvinner slår egne barn mer enn menn, finner jeg ikke. Det betyr imidlertid ikke at de ikke utøver vold, heller ikke at mor aldri utsetter barna sine for grov vold. Det må vi ikke la oss forlede til å tro. Personlig, tror jeg imidlertid at mødre har lettere for å gi døtrene sine en ørefik og lugge dem, dersom de blir sinte eller ønsker å korrigere. Fedre tyr til andre metoder, og er langt sterkere enn kvinnene, noe som har innvirkning på skadeomfanget.

Noe som kan være verdt å merke seg, er at grov vold fra far angivelig fører til økt risiko for spiseforstyrrelser, angst og dissosiasjon, mens grov vold fra mor ga økt risiko for selvmordsforsøk. Dette vil jeg tro har med vår iboende forestilling om at mor er den kjærlige og nære omsorgspersonen, som automatisk skal beskytte og ivareta barnets behov. Vi ser kanskje fremdeles navlestrengen? Når mor så slår, oppleves nok det som langt mer dramatisk enn når far gjør det.

En glassklar konklusjon må imidlertid bli, at holdningsendringer må til. Vi må opplyse om skadeomfanget vold medfører, inkludere fremmede kulturer i denne læringsprosessen og slå hardt ned på vold i nære relasjoner, spesielt volden rettet mot barn. Det er nemlig ingen tvil om at fysisk vold, både den milde varianten, og den grove, setter dype spor i barna som opplever den, og at mange foreldre ikke klarer å skille mellom oppdragelse og mishandling. På dette punkt vil jeg minne om at selv et dask på rumpa er uakseptabelt og sorterer under voldsbegrepet. Ørefiker like så.

Aksepterer vi vold fra mor med unnskyldninger om at hun tilbringer mest tid med barnet?

Med utgangspunkt i det ovennevnte, nemlig at mødre også utsetter barna sine for vold, blir det plutselig relevant å ta stilling til om det at mor tilbringer mest tid med barna er avgjørende. Gjør hun overhodet det? Og er det i så tilfelle en egnet unnskyldning?

Rapporten som ble fremlagt i 2007 fra NOVA viste til at mor har mye av ansvaret for å oppdra barna, og at det i enkelte situasjoner kan bli for mye for henne. Dersom mor bærer det meste av omsorg og oppdragelse, setter det også far i en fraværende posisjon. Hvordan ville det vært om situasjonen var mer balansert? Det ville kanskje føre til at mor slo mindre, likevel vet vi ikke om far ville slått mer. Det avgjørende er imidlertid å formidle foreldre at vold mot barn er ulovlig og styrke kompetansen til de som jobber med barn, slik at de lærer å oppdage når barn utsettes for vold. Med utgangspunkt i situasjoner der mor sitter med overvekt av både omsorg og oppdragelse, vil det nødvendigvis være mor som tilbringer mest tid med barnet. Det vil imidlertid aldri forklare, eller unnskylde vold.

Mødre som tiltales for vold mot egne barn, kan i følge Aftenposten bli forstått og unnskyldt, de slipper soning og får lavere straff –  på grunn av sin rolle som mor. Dette fremkom etter at Aftenposten gjennomgikk 187 familievoldssaker for norske domstoler. Det vil nok være vanskelig å trekke konklusjoner basert på få og ulike enkeltsaker, og forskjeller i straffeutmålingen er åpenbart langt mer sammensatt enn stereotypier knyttet til morsrollen. Likevel er det bekymringsfullt, dersom rettssystemet behandler voldelige mødre og fedre ulikt. Likevel har vi av det ovennevnte sett, at det kanskje kan ha helt naturlige årsaker. Kan det ha med det faktum å gjøre, at mor vanligvis utsetter barna for en langt mildere type vold? Jeg forstår det dermed ikke dithen, at vi aksepterer volden mor utøver med unnskyldningen om at hun tilbringer mest tid med barnet. Det synes mer som at mor faktisk bærer størst ansvar for oppdragelsen i hjemmet. Det finnes imidlertid ingen unnskyldning for å utøve vold mot barn, heller ei gode forklaringer.

 Slår kvinner sine egne pikebarn oftere enn guttebarna sine?

Rapporten fra 2011, utført av NOVA, viser til at mødre slår barna oftere, hyppigst er volden mot døtre, fremkommer det. En nærliggende forklaring presenteres å være at relasjonen mellom mødre og døtre er mer emosjonell og konfliktfylt enn mellom mødre og sønner. Også her vises til en mulig forklaring, om at mødre har et større ansvar for barneoppdragelsen enn det fedre har, og at dette kan gi utslag i at vold sniker seg inn som en del av oppdragelsen. Det spekuleres i om mødre kan føle seg mer hjelpeløse i sine forsøk på å oppdra døtrene sine, hvorfor dette antas, grunnlegges imidlertid ikke. Og igjen refereres volden mødre utsetter døtrene for som en mild form, eksempelvis lugging og klyping. Personlig vil jeg formode at mødre føler en større kontroll over døtrene sine enn sønnene, av helt naturlige årsaker, gutter er fysisk sett sterkere. Dermed vil det kanskje føles unaturlig å lugge en gutt, det samme gjelder nok den impulsive ørefiken. Men som nevnt ovenfor, her finnes neppe noen fasitsvar og vi er avhengig av ytterligere avdekking av voldsproblematikken som helhet. Vold er aldri akseptabelt, det er det aller viktigste budskapet jeg kan formidle.

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, del gjerne.  <3  Tusen takk!