For dere som leste det siste blogginnlegget mitt, så vet dere at det handlet om de foreslåtte endringene i barneloven. Et sentralt tema for alle foreldre som ikke lenger bor sammen. Det har ikke vært like mange spørsmål i forhold til de foreslåtte endringene i barnevernloven, og det er kanskje fordi at ikke fullt så mange omfattes av den. Likevel synes jeg det er naturlig å peke på noen av disse endringene også, særlig med tanke på at jeg har skrevet om temaet tidligere og mange av dere avventer en oppfølger, samtidig tror jeg opplysningene her kan besvare et par av de åpne spørsmålene jeg stilte i innlegget fra 30.09 – Biologisk prinsipp vs omsorgsovertagelse.

Det barnevernloven har til felles med barneloven, er at de begge setter barnas beste i fokus, men ut fra litt forskjellige perspektiv. Barneloven regulerer blant annet foreldrenes plikter og ansvar overfor barna og barnas rettigheter overfor foreldrene. Barnevernloven derimot skal sikre at barna som allerede lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barnevernloven skal sikre barn og unges oppvekstvilkår. Konflikter mellom foreldrene om for eksempel fast bopel, foreldreansvar og samvær reguleres gjennom barneloven og utgangspunktet er at foreldrene har avtalefrihet. Noen foreldre klarer imidlertid ikke å komme til enighet, og konflikten kan komme til å vare over lengre tid. Her kommer barnevernloven inn i bildet og regulerer barneverntjenestens rolle i situasjoner der foreldrenes konflikter går ut over barnets omsorgssituasjon. En langvarig og fastlåst situasjon kan få en svært negativ effekt på foreldrenes omsorgsevne, og kan bidra til at barnets helse og utvikling blir skadet. En konflikt som i utgangspunktet er en privat tvist mellom foreldrene, vil i de tilfellene den går ut over foreldrenes omsorgsevne, kunne føre til at barnet får behov for bistand fra barneverntjenesten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med utgangspunkt i at det er barnet som er hovedsamarbeidspartneren og grunnen til at man overhodet har et barnevern, flyttes alt som berører barnet fremst i loven. Det faktum at ordet kjærlighet tas inn i formålsparagrafen og at atferdsbegrepet skal utelates har blitt veldig godt mottatt. Det at tiltak om makt og tvang overfor barn blir strammet vesentlig inn, er likeledes en god nyhet. Men er det tatt høyde for skjevheten barnevernet er kritisert for, i forhold til reaksjonsmåtene i de forskjellige situasjonene?  Hvordan blir det for eksempel med veiledning på et tidlig stadium, slik at situasjonen kan komme under kontroll nettopp der den egentlig hører hjemme? Og hva med situasjonene der det  er behov for at barnevernet intervenerer raskt? I noen tilfeller reageres det jo også for sent. Har man kommet frem til gode måter å vurdere situasjonen individuelt tilpasset barnet, samtidig som prinsippet om et bredt vurderingsgrunnlag overholdes? Kompetanse? Oppfølging av fosterbarn? Jeg vil i det følgende forsøke å belyse noen av lovendringsforslagene, noen egne tanker og til slutt hva Barnevernlovutvalget foreslår.

Målet med endringene er å gi kommunene en plikt til å sikre samordning av tjenestene, noe som anses å være helt nødvendig for at barna skal få bedre hjelp enn de har fått tidligere. Det vil kanskje forutsette at barnevernet er mer tilgjengelig for nettopp barna? Og foreldrene? At det settes inn mer ressurser i hjemmet på et langt tidligere tidspunkt? Noe som antageligvis vil komme til å koste penger, og fordrer at regjeringen er villig til å bevilge mer penger. Gjør de det? Barne- og likestillingsministeren er slett ikke overbevist, om at det blir så dyrt å gjennomføre lovendringene i tråd med forslaget, og hun kan ikke love økt bevilgning. Hun mener at alene det å komme tidligere inn og forebygge, det at barna får medvirke i egne saker, samt at foreldrene blir ivaretatt, er viktig for å kunne lykkes. Et sentralt spørsmål er om barnevernet uten ytterligere midler kan gjøre den jobben som så omfangsrikt er beskrevet? For det kan vel ikke være tvil om at det er kostnader involvert? For dem som jobber med å sikre barnas oppvekstvilkår, krever det altså at barna i mye større grad får uttale seg, og at både barna og familiene får større plass i loven. Det kan se ut som om store deler av ansvaret blir liggende på kommunene. En endret ansvarsfordeling skal blant annet gi bedre grunnlag for tverrfaglig samarbeid og sterkere insentiver til tidlig innsats overfor utsatte barn og familier. Valg av tiltak skal i større grad baseres på nærhet og bred kjennskap til barnets og familiens situasjon. Dette forutsetter å bruke mer tid på å kartlegge behov og mulige løsninger, som igjen vil trenge midler, som jeg ser det. Varige endringer ønskes skapt ved å mobilisere og bygge på de ressursene og strukturene som finnes rundt barnet og som barnet både har tilhørighet og tillit til. Altså i første rekke familie. Det er også lagt føringer på økt tilsyn av hvert enkelt barn i fosterhjem, allerede fra tidspunktet barnet flytter inn i hjemmet og frem til barnet fyller 18 år. Dette for å tilse at barnet får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet og at forutsetningene som ble lagt til grunn for plasseringen følges opp. Det er heldigvis også pekt på kompetansemiljøet og ettervern. Når det gjelder de omdiskuterte akuttvedtakene, er viktigheten av et godt utbygd og forsvarlig akuttberedskap understreket, men også viktigheten av at plasseringene ikke blir unødig lange. Her blir de individuelle vurderingene avgjørende, som jeg oppfatter det, og jeg støtter meg på kritikken som har vært rettet mot barnevernet den senere tiden. Det viktigste målet på hjelpetiltaksområdet, beskrives som at tiltakene tilpasses barnet og familiens helhetlige livssituasjon. At barn og unge får den hjelpen som fungerer, i tråd med de overordnede mål om tilpasset hjelp og effektiv bruk av barnevernets ressurser. Dette fordrer naturlig nok også oppdatert kompetanse og kunnskap om hva som bringer de rette resultat, og en jevnlig vurdering av om disse oppnås. I tillegg til dette, er et foreslått mål å gi barnevernet et samlet kvalitetsløft, gjennom nasjonale satsinger og utvikling av felles kunnskap om hva som er et godt barnevernfaglig arbeid.

Da Solveig Horne mottok en offentlig utredning av barnevernloven torsdag den 29.09.16, var det til jubel og heiarop. I tillegg til en teknisk og språklig forenkling, har Barnevernlovutvalget nå vurdert hva som skal være barnevernets kjerneoppgaver og ansvar. Forslagene som ble fremsatt, var blant andre at barn skal få større medvirkning og en direkte uttalerett overfor barneverntjenesten og fylkesnemda. I tillegg ble det foreslått at Barnevernet kan nekte foreldrene innsyn dersom det kan medføre “skade eller fare for barnet eller andre”. At det lovfestes at barnet har rett til kontakt med foreldre, søsken og andre nærstående. Bedre ivaretakelse av barn i institusjon. Absolutt forbud mot undersøkelse av kroppens hulrom og bruk av mekaniske tvangsmidler som belter og reimer. Retten til familieliv og det biologiske prinsippet foreslås forsterket. I tillegg fremsettes krav om at barneverntjenesten alltid skal være tilgjengelig, og at henvendelser fra barn og foreldre skal følges opp. Det ble samtidig foreslått, at familie eller nært nettverk alltid skal vurderes som fosterhjem først. Kommunene plikter å tilby familieråd og det stilles krav om at samarbeidet mellom tjenestene i kommunene lovfestes.

Jeg, personlig, håper at endringene bidrar til å løfte barnas rettigheter frem i loven, samtidig som samarbeidet med barn og foreldre får sin forsterkning. Ikke minst håper jeg at samarbeidet på tvers av linjene vil føre til bedre resultater og at målsettingen gjennom å forenkle oppnås, nemlig at de som jobber med loven også forstår den. Sist, men ikke minst, håper jeg at barne- og likestillingsministeren revurderer bevilgning av midler. Jeg tror det kan bli nødvendig.

Med det, ønsker jeg deg en deilig søndag! 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne.  <3  Tusen takk!