Når et løfte om hjelp, blir til et brutalt svik.

Smerten over å ha blitt sviktet av en omsorgsperson rokker ved individets fundamentale trygghet, en trygghet som for de fleste av oss etableres og opprettholdes i hjemmet, av personene vi elsker og som står oss nær. Sviket er til og med å anse som en tilleggsdimensjon til selve volden man utsettes for. Forestill deg smerten. Og når så systemet, som høytidelig har lovet å bistå i livets mest urettferdige øyeblikk svikter, vil det nok føles som det absolutte svik. Den uovervinnelige smerte og den absolutte ensomhet. Kan vi tillate det? Er ikke det å sparke noen som allerede ligger nede?

 

Barn som blir utsatt for vold og seksuelle overgrep, opplever ofte at hjelpen uteblir, kommer for sent eller må hentes fra flere aktører. For å sikre disse barna bedre hjelpe- og behandlingstilbud, har den norske regjeringen fått på plass en landsdekkende ordning med barnehus. I barnehusene skjer avhør, undersøkelser og behandling på samme sted.

Dette er et lite utdrag fra Justis og Politidepartementets faktaark i forbindelse med åpningen av barnehusene. Prosjektet som så fint ble kalt et lavterskeltilbud. Et fantastisk prosjekt, syntes jeg den gangen. Jeg liker fremdeles tanken godt, men fungerer prosjektet?

 




I 2013 ble det gjennomført 2606 dommeravhør av barn som var utsatt for vold og seksuelle overgrep. Det var en økning på hele 63 prosent på bare fire år. Samme året anbefalte Barneombudet at alle barn som kommer til barnehusene må få tilbud om medisinsk undersøkelse. Slik er det ikke i dag. Samtidig som stadig flere barn utsatt for vold og seksuelle overgrep avhøres på barnehusene i Norge, er det bare et fåtall av dem som blir tilbudt medisinske undersøkelser. I 2015 ble det for eksempel gjennomført 4725 avhør ved norske barnehus, hvorav bare 813 fikk innvilget medisinske undersøkelser. Altså under 20 prosent. Og av de 1192 barna som i år har blitt avhørt ved barnehuset i Oslo, har bare 207 fått medisinsk undersøkelse. Altså bare 17 prosent. Også lurer vi på hvorfor sakene henlegges på bevisets tilstand? Hvorfor gjerningsmenn går fri? Disse undersøkelsene kjære deg, kan være fundamentet for hele rettsprosessen. Beviset. Hvorfor får ikke flere barn de avgjørende medisinske undersøkelsene?

 

Ordningen med barnehus ble satt i gang i 2007 for å ivareta barn under 16 år som kan ha vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep, i de tilfellene der saken er anmeldt. Medisinske undersøkelser kan avdekke fysiske skader som ikke fremkommer i et politiavhør. Det kan være alt fra brennmerker, sår i underlivet, til råtne tenner. Veldig ofte blottlegges alvorlige skader hos barna, som først kommer frem i lys av en medisinsk undersøkelse. For eksempel gamle brudd eller gamle arr som resultat av vold og overgrep. Det har blitt avdekket klare tegn på mishandling og misbruk, også i saker der det i utgangspunktet ikke var planlagt en medisinsk undersøkelse. Hva kommer det så av, at disse undersøkelsene ikke tas oftere i bruk? Hva var den opprinnelige tanken?

 

Det er per i dag politiet som avgjør om det skal begjæres en medisinsk undersøkelse. 1. oktober 2015 trådte nemlig en ny lovendring i kraft, som medførte at politiet overtok ansvaret for avhør av barn. Det er påtalejuristen som vurderer om det foreligger grunn til å tro, at en medisinsk undersøkelse vil kunne gi opplysninger som kan belyse straffbare forhold. Og det er Riksadvokaten som har ansvaret for etterforskningen av sakene som behandles ved barnehusene. Det sentrale spørsmålet er, som jeg oppfatter det, hvorfor harmonerer ikke antall medisinske undersøkelser med antallet gjennomførte avhør, når resultatene alene kan avgjøre en straffesak i barnas favør? Hva var egentlig den opprinnelige tanken? Ja, jeg tillater meg å gjenta spørsmålet. Riksadvokaten mener at det er politiet som må tydeliggjøre hva en medisinsk undersøkelse skal gi av opplysninger. Jeg lurer bare på om politidistriktene overhodet har kompetansen? Kapasiteten? Midlene? For det synes ikke å være lagt noen god praksis på hvilke barn som skal få medisinsk undersøkelse etter et avhør, selv om det kan være relevant for straffesaken. Hvem blir så ansvarlig for disse barna? Helsevesenet er blitt foreslått. Men hvem skal gi helsevesenet midler til å ta dette ansvaret? Var det kanskje en feil å la politiet overta ansvaret for avhør av barn? Man advarte nemlig allerede ved lovendringen i oktober i fjor, om at det nye avhørssystemet kunne medføre enda lenger ventetid eller delvis stoppe opp for barna, som er helt avhengige av avhør og undersøkelser ved barnehuset for å få sin rettferdighet oppfylt.




 

Barnehusene rapporterer om en betydelig økning i antallet barn som blir avhørt, men andelen av disse barna som blir medisinsk undersøkt er lav. De bekrefter at det er politiet som må anmode om disse undersøkelsene, og at det ikke fremkommer helt klart, hvorfor det ikke anmodes om flere undersøkelser. Sett i sammenheng med at Norge er i ferd med å avdekke store mørketall når det kommer til vold mot barn, og at barnehusene ikke får midler til å møte utviklingen, er det kanskje naturlig å sette store spørsmålstegn ved håndteringen av et svært alvorlig problem? Finnes det noen gode grunner overhodet til ikke å foreta en medisinsk undersøkelse, så lenge det er blitt anmodet om et avhør? Er det virkelig sånn at undersøkelsene som kan avdekke om barnet har vært utsatt for vold eller overgrep, differensieres? Jeg, personlig, vil jo påstå at alle barn som kommer inn ved et av landets barnehus til avhør, bør gjennomgå en medisinsk undersøkelse. På den måten vil man raskt konstatere i hvor stor grad kriminalitet kan bevises.

 

Innebærer ikke dette å svikte barna på nytt? Har vi anledning til å revurdere løftene som ble gitt barna om rettferdighet? Hvem vil ta ansvaret for nok et svik i livet til de sviktede barna? Er det politiet som bærer ansvaret? Burde de åpne opp for medisinske undersøkelser, som faktisk kan påvise fysiske skader som ikke fremkommer i et politiavhør? Burde justisministeren ha ventet med å sette lovendringen ut i livet? Er det han som er ansvarlig? Hvem ga barna løftet om rettferdighet? 

 

Den opprinnelige tanken bak barnehusene var at barn som utsettes for vold og seksuelle overgrep, skal sikres et godt og helhetlig hjelpe- og behandlingstilbud samlokalisert på ett sted. Derfor er barnehusene utstyrt med dommeravhør, medisinsk undersøkelse og for samtale og terapi. Barnehusene tok i bruk nye metoder for avhør og medisinske undersøkelse som er mindre belastende for barna. Et tverrfaglig sammensatt personale bidro til at barnet slapp å bli fraktet rundt fra den ene instansen til den andre for å fortelle sin historie om og om igjen. Et barn som hadde vært utsatt for overgrep eller som hadde vært utsatt eller vitne til vold, skulle endelig oppleve å bli tatt på alvor. Barnet skulle oppleve at voksne viser at de vil beskytte barnet og sørge for å stoppe overgrepene. Den opprinnelige tanken var god den. Veldig god. Men hvem skal se barna, som er utsatt for en smerte vi ikke kan forestille oss, i øynene, og fortelle dem at det ikke fungerer like godt som vi kanskje hadde forestilt oss? Ingen? Ja, da må noe gjøres. Nå!

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne.  <3  Tusen takk!

4 kommentarer

fabelastisk

12.10.2016 kl.12:19

Jeg skulle ønske jeg hadde fått lov til å komme på et sånt barnehus den gang. *sukk*

Hilde Charlotte Sjølett

12.10.2016 kl.21:28

Kjære fabelastisk, det skulle jeg også ønsket for deg. Det er nettopp med utgangspunkt i det store behovet, for ikke snakke om løftet som er gitt om å hjelpe, at denne saken blir så uhyre viktig.

Gode tanker til deg! <3

Jurgen Decker

12.10.2016 kl.16:08

Her har jeg ikke så mye å tilføye annet enn at vi er fullstendig enige :)

Hilde Charlotte Sjølett

12.10.2016 kl.21:33

Så fint Jurgen. :) Da får vi bare krysse fingrene, for at de som sitter med ansvaret innser viktigheten av de medisinske undersøkelsene. Kjempetrist dersom den gode tanken, skal måtte forbli nettopp det.

En fin kveld til deg! :)

Skriv en ny kommentar

Hilde Charlotte Sjølett

Hilde Charlotte Sjølett

45, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere.

Kategorier

Arkiv

hits