hits

Evig eies kun det tapte...

Kan man virkelig eie noe som er tapt? Og snakker vi i s tilfelle om et evig eierskap? Er ikke det kjente sitatet fra Henrik Ibsens Brand en frustrerende sammenblanding av bristende logikk og selvmotsigelse? Hva betyr det egentlig, sitatet som stadig er p folkemunne og som de aller fleste har et forhold til? Evig eies kun det tapte. For deg som ikke allerede vet det, s er det faktisk bare en del av det kjente verset fra Ibsens stykke. Hele verset fra slutningsstykket i 4. akt lyder som flger:

 

Sjel, vr trofast til det siste: Seirens seir er alt miste. Tapets alt din vinning skapte - Evig eies kun det tapte!

 

Mange har fortolket sitatet, skrevet essays om det og drftet sin forstelse av det. Jeg har lest og hrt mange av dem og er mildt sagt imponert over verdien dette sitatet har ftt for s mange. Meg selv inkludert. Jeg bruker det gjerne nr det oppstr en situasjon jeg ikke har innflytelse p, men som jeg vet hadde hatt potensialet til vre berikende. Hva mener jeg med det? Jo, jeg skal forske forklare. Det potensialet som vi egentlig aldri vil vite om var levedyktig, blir p en mte en sannhet som vi gir evig liv. Hvorfor, spr du kanskje? Jeg vet ikke, m jeg rlig svare. Gjr vi det kanskje instinktivt? Man kan definitivt spekulere, og det har jeg gjort s mange ganger. Jeg tror neppe det finnes en fasit p fortolkningen, for det er jo ens egen oppfatning og tolkning som blir avgjrende i eget liv. Ser vi p hele verset, s kommer det egentlig klart frem, som jeg oppfatter det: "Sjel, vr trofast til det siste: Seirens seir er alt miste". Kan vi forst det dithen, at den virkelige seieren frst blir synlig for oss idet vi har mistet? Alts at vi m miste noe, for forst verdien av det vi i utgangspunktet hadde? Jeg synes liksom bekreftelsen kommer i annen setning: "Tapets alt din vinning skapte - evig eies kun det tapte". Tapet i sin helhet skaper gevinsten, evig eies kun det tapte. Jo, jeg forstr det snn, at tapet vi lider vil gi oss gevinsten. Men i form av hva? Det kommer jo ikke frem. Jo, vi gjenkjenner verdien av noe, evig eies kun det tapte. Det m jo vre snakk om potensialet? Tror du ikke?

 


 

 

Noen av fortolkningene jeg har hrt dreier seg om kjrlighetsforholdet som brtt tok slutt. Hvor kjrlighetssorgen lner den brutte relasjonen de gyldne nyansene av forelskelse og lidenskap, p tross av at disse kanskje ikke forel p tidspunktet for bruddet. Sorgen kaster sand i ynene vre og hindrer oss i se det penbare, nemlig at alt er forgjengelig? Men i sorgen over ha mistet, ser vi kanskje bare potensialet av hva det hadde i seg bli. Det som en gang var. Evig eies p den mten den perfekte kjrlighetshistorien.

 

Andre har jeg hrt forbinde sitatet med ddsfall. Her velger vi kanskje beholde det gode potensialet istedenfor se realiteten brutalt i hvityet? Vi lar det positive bli fremtredende, blant de ting som ikke var fullt s positive. Et lysende eksempel kan vre kunstnerne som skrev eller malte utallige verk, men frst ble anerkjent etter sin dd. Eller nr et nrt menneske faller fra, og vi p en mte velger se bort fra lastene til vedkommende og fokuserer p de positive egenskapene. Evig eies det tapte potensialet.

 

Det er naturligvis mine opplevelser og fortolkninger. Dersom du har andre, vil jeg veldig gjerne hre om dem. Kanskje finnes det blant mine lesere, briljante fortolkninger av Henrik Ibsens Brand, og jeg vil ndig at de skal g tapt. Fortell meg om dine tanker rundt sitatet. Betydningen sitatet har for deg. Ville satt utrolig stor pris p det i alle fall. I den anledning skal jeg fortelle deg en historie som for meg er en billedlig fortolkning.

 

Jeg tror nemlig ikke at det evige potensialet bare er av positiv art. Jeg tror det kan vre snakk om et tap som pvirker i s stor grad, at det kan f en betydning for hver dag resten av manges liv. Jeg tenker nemlig ofte p den tapte barndommen nr jeg hrer sitatet. Evig eies kun det tapte. Evig eies fundamentet i livet, som en aldri fikk. Evig eies den indre tryggheten som aldri ble etablert. Evig eies de brutte lftene. Evig eies sorgen over tapet og behovene som aldri ble tilfredsstilt. Kan det tapte evig eies?

 

Jeg mtte en pike en gang, og vi delte mange tanker i en underlig periode av vre liv. Hun fortalte meg litt om savnet etter det tapte. Hun fortalte meg ogs, at vi slett ikke m oppleve potensialet for gjenkjenne verdien av hva det hadde kunnet komme til bli. Hun sa det var innlysende. Hun fortalte at sitatet for henne ofte handler om det vre, eller ikke vre. Jeg ville vite p hvilken mte, og hun svarte kort - som alle andre. Hun hadde mistet s mye denne piken, alt det som de fleste ser p som en selvflge og som en rettighet. Hun hadde tapt barndommen sin, denne vesle jenta. Hun var kanskje ikke s liten lenger, men jeg fikk utvilsomt hilse p det lille barnet i henne. Den srede spurvungen, med de store lengslene, de store ynene og den vanvittige sulten. Hun var sulten p det de aller fleste vokser opp med, nemlig fundamentet for resten av livet. Tryggheten. Kjrligheten. Som for dette srbare vesenet aldri dannet noen mal i livet. Det var ikke skapt noen gjenkjennelsesmekanismer for det som kunne bli berikende i hennes liv. Hun hadde rett og slett ingen forutsetning for kjenne verdiene igjen. Hun valgte det hun kjente s altfor godt. Tryggheten i utryggheten. Sitatet fra Ibsens stykke, var for henne potensialet for et lykkelig liv, etter en tapt barndom. "Evig eies kun det tapte", sa hun en gang mens hun tittet innover i seg selv. "Du kan aldri eie det tapte, det eier deg. Men du kan forandre din egen historie", fortsatte hun, "eller du kan sette deg ned og akseptere at slaget er tapt". Evig eies kun det tapte, jeg husker hvordan hun smakte p ordene. "Kanskje med tid og stunder", sa hun med hp i ynene.

 



 

Sjel, vr trofast til det siste: Seirens seir er alt miste. Tapets alt din vinning skapte - Evig eies kun det tapte!

 

For meg ble aldri verset det samme, og jeg tenker ofte over det nettopp fordi jeg bruker ordtaket regelmessig. Kan vi eie det tapte? Er det kanskje alt vi egentlig kan ha eierskap til? Er det muligens det eneste i livet som ikke er forgjengelig? Det tapte? Eller er det som min gode venn sa, at du ikke kan ha eierskap til det tapte, fordi det eier deg? Jeg tror p sitatet - evig eies kun det tapte, fordi det er et lys som aldri slukkes. Nettopp som for min gode venninne, hun hadde bare ikke kommet dit enn. I dag er hun vel fremme og eier s mye mer enn det tapte. Likevel eier det tapte en stor del av hennes livshistorie, samtidig som hun endelig har ftt eierskap til sorgen over den tapte barndommen.

 

Ikke alle har tapt en barndom, men vi har alle tapt noe. Vi har ogs forskjellige tilnrminger til det tape noe. Noen taper alts den store kjrligheten, og de vil for evig eie potensialet forholdet kunne ha levd videre p. Dog kan man aldri vre sikker p at det ville blitt en oppfylt sannhet. Vi taper ogs mye idet et menneske vi har kjr avgr med dden. Likevel vil jo vedkommende leve videre gjennom oss, for evig berike med den klokskap vi allerede har hatt gleden av  erfare. Evig eies kun det tapte? Kan man virkelig eie noe som er tapt? Og snakker vi da om et evig eierskap? Er sitatet faktisk en sammenblanding av bristende logikk og selvmotsigelser? Eller er det noe av det mest naturlige i vre liv? Evig eies kun det tapte?

 

Dette var noen filosofiske betraktninger fra meg p en sndags ettermiddag, jeg hrer svrt gjerne dine betraktninger i forhold til Ibsens vers fra slutningsstykket  i 4. akt. av Brand. Skriv noen ord i kommentarfeltet da vel og nyt sndagen din! 

 

Takk for at du leser! Flg meg gjerne p Facebook og Instagram for holde deg oppdatert. Fler du for det, s del gjerne.  <3  Tusen takk!

3 kommentarer

Jan

01.08.2017 kl.00:22

Jeg tror de fleste har en mer deprimerende forstelse av ordsprket. Hvis det vi ikke fr til her i livet oppholder tankegodset vrt i lang tid - kanskje livet ut - og dermed overskygger alt vi lykkes med, s kan man bruke setningen. Det er alts et ordsprk for den tungsindige grubleren - han som egentlig bare fr med seg alle nederlagene. Og lever p dem - eller kanskje snarere - dr med dem.

Beathe

30.11.2018 kl.04:06

Har tenkt p denne mange ganger og det er et underlig, men veldig interessant ordtak. Min tolkning her og n (kl 4 om natten) gr ut p tiden. Fortid og fremtid.

"Sjel, vr trofast til det siste: Seirens seir er alt miste. Tapets alt din vinning skapte - Evig eies kun det tapte!"

Vi kan ikke eie morgendagen ellers dens minner da vi ikke ser hva som kommer. Vi eier bare vr egen fortid, vr egen historie, som ogs blir vr identitet.

Fortidens lring gir oss mulighet til "vinne" i fremtiden. "tapets alt din vinning skapte". Alts lre av vre feil.

Tiden som er tapt er alt vi har eierskap til, den som har formet oss. Det blir en del av oss. Tiden er alts tapt men vi sitter igjen med kunnskapen.

Vr alts trofast mot det du brenner for, for en dag kan du sitte som gammel og da har du bare denne kunnskapen og disse minnene igjen. Kroppen svikter kanskje, sansene og frligheten blir skalere. Hva sitter du med? Historiene, gleden over ha fulgt din sjel og din gnist, eller tanker om at det var det du skulle ha gjort?

Man fr velge sin egen historie. Fler Ibsen prver fortelle oss at vi skal utnytte vrt eget potensiale og ikke sitte igjen med eierskap over en drlig tapt tid..

Hjelpe meg, det er lett g seg vill i det sitatet. Hehe, men det var det beste jeg klarte skrive ned akkurat n. Jeg husker ikke engang hvorfor jeg skte p det. :-D

Barnejuristen

02.12.2018 kl.12:46

Takk Beathe, for din svrt interessante tolkning. Jeg er overhodet ikke uenig. :)

En riktig god frjulstid nskes deg.

Skriv en ny kommentar

Barnejuristen

Barnejuristen

47, Tnsberg

Jeg er juristen med en sregen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe m gjres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som nsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har ftt lre mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nre relasjoner. Jeg er ogs kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjlett.

Kategorier

Arkiv