Mye vil ha mer... Og noen får ingenting!

Hvor reiser du når verden faller fra hverandre, når du har det vondt og trenger påfyll? Reiser du hjem? Og hva i all verden er hjem for deg? Hva mener jeg med det? Jo, det skal jeg fortelle deg. Nå om dagen opplever jeg nemlig samfunnet vårt som ufattelig snevert og selvopptatt - midt i givergledens tid. Et paradoks, som jeg oppfatter det. Dette paradokset sprang i øynene på meg her om dagen, og jeg har ikke kunnet se bort fra det etterpå. Mye fordi vi får besøk av bøssebærere på søndag og fordi det fremkommer så mange perspektiv av samme sak i media om dagen. Kom til poenget sier du... Ok!

 

For et par dager siden fikk jeg øye på en annonse på nettet, den tilhørte en av landets internasjonale og humanitære organisasjoner. Jeg vil allerede på dette punkt, få presisere at jeg absolutt ikke har noe i mot disse ideelle organisasjonene, tvert i mot. Likevel går vi mørkere tider i møte, julen nærmer seg. Mørket, representerer for mange mer enn akkurat det manglende dagslyset på ettermiddagen og denne annonsen må for mange føles sår og urettferdig.

 

Hvor drar du når du har det vondt? Hvor drar man for å hente styrken sin? Hvor i all verden tar vi veien når livet raser sammen? Vi drar hjem. Til familien. Til de som alltid har åpne armer. De som elsker deg helt uten vilkår. Hjem til de som gir deg det livsgrunnlaget du går på. Du er heldig. For noen er helt alene. Uten en sjel å ta vare på seg.

 

Hvem snakker denne annonsen egentlig til? Meg? Hva vet denne organisasjonen om meg? Annonsen viser til tusenvis av omsorgsløse barn i utlandet. Tusenvis av skjebner i vår store og urettferdige verden. Samtidig retter den seg mot min samvittighet og giverglede, nå som en av de største familiehøytidene melder sin ankomst. Organisasjonen som annonserer fronter et prosjekt der målsettingen er å følge 3000 barn hjem til en ny start, og de forteller at det dreier seg om barn som i dag ikke har noen fremtid. De lover med vår hjelp, at disse barna skal få et trygt hjem og en verdig oppvekst. Jeg synes det er fantastisk! Jeg blir faktisk litt varm om hjertet, når jeg leser det. Helt til tankene har manøvrert seg videre og setter i gang en høylytt debatt i hodet mitt.

 

Jeg synes virkelig det er et æreverdig arbeid og jeg er åpenbart tilhenger av å hjelpe barna. Helt uavhengig av hvor de befinner seg. Ingen barn har fortjent en skjebne som man formidler et bilde av i annonsen. Noen er helt alene. Uten en sjel til å ta vare på seg. Det er jo så sant, men i langt større grad enn beskrevet i annonsen. Kanskje allerede i naboblokka. I eneboligen i bunnen av bakken. Eller i et av rekkehusene borte på sletta. Det er faktisk sånn, at også her til lands er mange barn helt alene. Uten en sjel til å ta vare på seg. Noen befinner seg på institusjon. Andre befinner seg i fremmede, kanskje midlertidige hjem. I tillegg til de som bor sammen med familien sin, som hverken lar deg hente styrke eller tar deg i mot med åpne armer når du kommer hjem. Det er faktisk mange som mangler det helt elementære her til lands også, i et av verdens rikeste land. Hvordan klarer vi å overse dem?

 


 

Jeg gir også penger til disse humanitære organisasjonene. Men jeg gir alltid bitte litte grann mer til norske ideelle organisasjoner. De som tenker på barna som har det vanskelig her i landet også, mange av dem som mangler et sted å dra når de har det vondt her midt i blant oss. Som rett og slett ikke vet hvor de skal hente styrken sin. Som på lik linje med de mange barna i krigsherjede områder, ikke har noe sted å ta veien når livet raser sammen. Vi har så lett for å glemme disse barna. I dagens samfunn, er vi så opptatt av å være bedre enn naboen, at vi slett ikke registrerer at det egentlig er ganske dårlig stelt med nettopp naboen.

 

Omsorgssvikt, vold i nære relasjoner, barnemishandling og seksuelle overgrep kan være noen av problemområdene, som medfører både fattigdom, ensomhet og ulykke i mange av de norske skipbrudne hjem. Mange i våre nære omgivelser preges også av situasjoner som skriker av behov. Behov for støtte, forståelse og hjelp. Har du noen gang spurt deg hvordan det føles? Hvordan det føles å ikke ha en familie å reise hjem til? Forestill deg for eksempel at du ikke har noen å være sammen med i jula. Det er ingen som bryr seg om du blir sittende alene, eller om du overhodet er i live. Kanskje har du ikke råd til å sette ei ribbe i ovnen heller. Og barna må du skuffe i år igjen, for julegaver åpner ikke økonomien opp for. Ofte er dette realiteten til mange av de voksne i dag, som engang var et utsatt barn. Arvegodset er ikke alltid det fine juleserviset og sølvbestikket fra Hardanger.

 

Jeg kimser overhodet ikke av de mange uskyldige barna det refereres til i annonsen fra den humanitære organisasjonen. Jeg kimser ikke av barna i de krigsherjede områdene. Barna som tenker på helt andre ting enn Jul og harmoni før de sovner om kvelden. Barna som er redde for ikke å møte morgendagen, sammen med dem de er glade i. Forutsatt at menneskene de er glade i fremdeles lever. Barna som allerede er så traumatiserte, at de aldri kommer til å få leve de livene som egentlig skulle vært tiltenkt dem. Barna som ser en meget usikker fremtid rett inn i hvitøyet hver eneste dag. Jeg kimser på ingen måte av dem, jeg har dem med meg i tankene og her hos oss ber vi for dem i aftenbønnen vår. Men vi utelater ikke naboen som har det vanskelig, eller barnet som er sultent, både på omsorg, trygghet og mat, vi tar med alle barna i aftenbønnen her hjemme hos oss. Og vi gir litt av det vi har, både til barna i eget land, og barna i det store utland.

 

Det store paradokset, er når hjelpeorganisasjoner som oppfordrer oss til å gi, salter ned 3 milliarder på bok. Ja, 3 milliarder. Jeg valgte å skrive summen i bokstaver, for vi kan ikke tillate oss å overse eller miste en null. 3 milliarder står på bok - kan jo hende de kommer godt med senere? Dette synes Røde Kors er helt legitimt, på tross av herjingene og det store antallet skjebner i Midtøsten og sentral- og sørøst-Asia. Krig. Sult. Bomber. Midt oppe i dette løper uskyldige barn rundt. Dersom de ikke kan løsne i saltet sitt for skjebnene i disse områdene, tar jeg det for gitt, at de ikke ser barna i naboblokka, i eneboligen i bunnen av bakken, eller i et av rekkehusene borte på sletta. Vi er da et oppegående folk? Vi klarer vel å ha to tanker i hodet samtidig?

 

 

 

Dersom du forestiller deg at familien din utsettes for en massiv krise, samtidig som du ser at naboen er knekjørt og trenger hjelp. Hvem hjelper du først? Alle verdens flyselskaper formaner om å ta på egen oksygenmaske, før du legger den andre om hodet på barnet ditt. Det er visst det eneste fornuftige blir oss fortalt. Så hvorfor forsøker vi ikke å avhjelpe problematikken i eget land først, eller også samtidig, for det hadde vi faktisk klart, istedenfor å holde fokuset fra oss? Forstå meg rett, vi bør fokusere på alle sammen - vi har jo faktisk muligheten til det. Men å overse egen fattigdom, egne ulykkelige og ensomme barn, hvor mange av dem på toppen av det hele også løper rundt sultne, er rett og slett å krenke dem "big time" og på nytt. Å salte ned 3 milliarder på bok, samtidig som man sitter i godstolen og får både internasjonale og nasjonale tragedier servert rett inn i stua, motiverer i alle fall ikke meg til å gi. Tvert i mot, synes jeg prioriteringen er betenklig.

 

Når jeg trykker meg inn på nettsiden til den humanitære organisasjonen med annonsen omtalt helt øverst, leser jeg at et trygt hjem koster 12 000 kroner per barn. Og da loves en trygg og stabil familie, som beskrives som det beste utgangspunktet for at barn skal få dekket sine grunnleggende behov, gjennomføre skolegang og få tilgang på helsetjenester. Videre konkluderes med, at nettopp slik kan barn vokse opp til selv å bli stabile foreldre og en ressurs i samfunnet sitt. Javisst, men gjelder ikke det prinsippet i alle land? I alle samfunnslag? Jeg synes jo det. Hvordan kan vi smykke oss med giverglede og store bankende hjerter, hvis vi driter i naboen? Kan vi ikke bry oss litt om alle? Både her og både der?

 

Jeg har bestemt meg for å gi til Frelsesarmeen, Barnekreftforeningen, Fattighuset og Voksne for barn i år. Jeg ga blant andre til Røde Kors i fjor, og jeg mener at de kan løse ut de to hundre kronene fra saltet sitt og bruke dem på det de lovte meg å bruke dem på, før de får noe mer. Hvem skal du gi til år?

 

Det var dagens herfra! Når det er sagt, ønsker jeg deg en aldeles deilig og avslappende helg!! :)

Og du! Det er helt ok om du er uenig. Det er til og med helt ok å la meg få vite det. Skriv gjerne en kommentar. Kanskje har jeg også utelatt noe viktig, minn meg gjerne på det. Jeg blir uansett glad for å høre fra deg...

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne om du vil.  <3  Tusen takk!

2 kommentarer

fabelastisk

21.10.2016 kl.13:35

Du setter fingeren på noe uhyre viktig her, og det er evnen til å ha to tanker i hodet samtidig. Det må være mulig å hjelpe både hjemme og borte. Det er dessverre mye lettere å hjelpe når man ser barn som sulter, barn som er skadet i krig, barn som mangler det aller viktigste i livet sitt. I Norge er det ikke så enkelt, for barna har gjerne både mat og klær, men er sulteforet på det aller viktigste - kjærlighet. Det er vanskelig å hjelpe når man ikke helt vet hvordan. Og hvordan avdekker man dette? Jeg tenker at dette må tas på et politisk nivå, ikke via organisasjoner. Regjeringen må sørge for at de aller fattigste blir hjulpet, og ikke tilgodese de aller rikeste i samfunnet vårt. Det må bli et mindre gap mellom fattig og rik her i Norge.

Hilde Charlotte Sjølett

21.10.2016 kl.20:55

Takk fabelastisk! Dessverre er det blitt mer fattigdom i vårt eget land også og antallet barn som lever i fattige familier i Norge fortsetter bare å øke. Det er fortsatt tabu å ha det vanskelig i verdens rikeste land og det gjør det ennå mer ensomt. Det blir stadig større forskjeller mellom fattig og rik. Og det blir større kontraster mellom de barna som lever i rike familiene og de som lever i fattige familier. Det finnes faktisk, i 2016, barn som ikke har spist mat før de kommer i barnehage og skole. Likeledes finnes det barn som ikke får spist seg mette til kvelds, fordi det da ikke er nok mat til skolematen dagen etterpå. Barn som ikke har nok klær og som går rundt og fryser. Dette er et samfunnsproblem vi bør ta tak i, før - eller i det minste samtidig som vi hjelper andre. Min mening!

Du har selvfølgelig helt rett, problemet bør settes på den politiske agendaen og ubalansen mellom rik og fattig bør utjevnes. Dog er det paradoksalt, at det settes i gang store og kostbare landsomfattende pengeinnsamlinger, hvor forøvrig AS Norge er en av de største giverne, som faktisk bidrar til å opprettholde situasjonen med fattigdom i eget land. Dermed er vi tilbake til evnen til å ha to tanker i hodet samtidig.

Skriv en ny kommentar

Hilde Charlotte Sjølett

Hilde Charlotte Sjølett

45, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere.

Kategorier

Arkiv

hits