Bedre sent enn aldri - er likevel for sent for mange.

Jeg blir veldig glad, nr jeg hrer at samfunnet endelig plegges ta ansvar for barna. Litt lei meg blir jeg imidlertid ogs, fordi det ikke ble plagt samfunnet for lenge siden. Jeg vet nemlig at det sitter mange barneskjebner rundt omkring i landet vrt som har mttet lide, nettopp p bakgrunn av et srdeles lemfeldig og uoversiktlig system. Barn har, p tross av at bostedsforelderen har blitt dmt for vold mot dem, blitt sendt hjem med et stille lfte om mer vold. Barn har til og med i etterkant av at en forelder har blitt dmt for seksuelle overgrep, blitt tvunget til ha samvr med denne forelderen. Tenk deg signalet som dermed er sendt de forsvarslse barna. Det har ikke vrt signaler om rettssikkerhet i alle fall. Det har til og med blitt rapportert om nye seksuelle overgrep inne i fengslene, der barna har blitt plagt beske den overgrepsdmte forelderen. Forelderens rett til samvr har alts ftt strre fokus, enn barnets rett p en voldsfri oppvekst.

 

I disse dager sender Regjeringen et nytt lovendringsforslag p hring, der domstolen plegges, p eget initiativ,  ta opp saker og avgjre om en forelder dmt for vold eller overgrep mot egne barn, skal miste foreldreansvaret og andre rettigheter. Her fokuseres det heldigvis mer p barnas sikkerhet, enn p foreldres rett til samvr. Jeg gleder meg stort over det ogs, selv om det kommer lovlig sent. Med en slik ordning plegges nemlig det offentlige et strre ansvar for beskyttelsen av barna, samt et bedre samspill mellom de ordningene vi allerede har i straffeloven, barnevernloven og barneloven.

 


FOTO: HEIKO JUNGE NTB SCANPIX

 

Mten lovendringsforslagene er tenkt iverksatt p, er at politiet vil f en plikt til underrette domstolene om aktuelle straffedommer, og domstolen skal deretter avgjre saken etter barneloven s raskt som mulig. Hittil har foreldre vrt tvunget til g til privatrettslige sksml mot den av foreldrene som har begtt overgrep. Ikke bare er det en fortvilt og vanskelig situasjon, det har i tillegg vist seg vanskelig n frem. N hper man at saken skal tas opp for domstolen automatisk, uten at den andre forelderen trenger reise sak. Det vil naturlig nok forenkle kampen om rettssikkerhet for barnet. Det er ogs foresltt en forenklet behandlingsmte, og man ser for seg tap av retten til ha barnet boende fast hos seg, retten til samvr og retten p foreldreansvar som resultat. P den mten hper man fange opp tilfellene der dagens regelverk ikke gir barn tilstrekkelig beskyttelse. Det foresls i tillegg endre straffeloven, ved innfre en plikt for dommeren til vurdere kontaktforbud nr noen dmmes for bestemte former for vold eller overgrep mot barn.

 

Kan man egentlig med ovennevnte i tankene, si at det er bedre sent enn aldri? Og er lovendringsforslagene nok til gi de mest srbare, nemlig barna, den rettssikkerheten de har krav p? Det er helt oppe i dagen, som jeg oppfatter det, at forbedring av alle typer kommer velkomment, selv om det kanskje oppleves for sent for mange. Det viktige blir lre av de feil som allerede er begtt, og srge for at de ikke skjer igjen. Det hersker nemlig ingen tvil om at Norge i flge menneskerettighetene lenge har hatt en plikt til srge for et regelverk og riktig hndhevelse av nettopp det regelverket, som p best mulig mte verner barn mot vold og mishandling.

 

Foreldre som er dmt for vold eller overgrep mot barn, kan etter dagens praksis fremdeles f samvr og foreldreansvar. Grunnen til det, er at vold og overgrep reguleres i straffeloven som er en offentligrettslig lov, mens sprsml om samvr reguleres i barneloven som er en privatrettslig lov. Slik systemet fungerer i dag, tar det altfor lang tid fr saken om samvr kommer opp, etter at en av foreldrene er dmt for vold eller overgrep. Denne perioden pner utvilsomt for nye overgrep. Barna blir praktisk talt som fritt vilt - igjen, med rettssystemets velsignelse. Jeg spr meg selv om det er tilstrekkelig med lovendringsforslagene. Er det virkelig bare lovene som har vrt problemet? Hvem avgjr for eksempel hvor alvorlig vold og overgrep m vre, for vre alvorlig nok? Hva med holdningene som p en eller annen mte strider mot lovens innhold? Hva med generasjonsklften i rettssystemet?

 



 

I 2014 ble det gjort endringer i barneloven for de tilfellene der det var mistanke om vold og overgrep. Domstolene skulle opptre som egne talspersoner for barna. I tillegg fikk domstolsadministrasjonen sttte for ke kompetansen i barnevernssaker og domstolen skulle blant annet gjennomfre samtaler med barna. Det skulle likeledes opprettes sakkyndige for barn. Tanken var god den. Likevel ble alts barn sendt hjem til den overgrepsdmte forelderen. Barn ble tvunget til gjennomfre fastlagte samvrsordninger, p tross av at det forel en rettskraftig dom p vold og overgrep. Hvordan kan det ha seg? Jeg, personlig, tror at hndteringen av denne type saker er helt avgjrende, for som jeg var inne p litt tidligere, hvem avgjr for eksempel at volden er alvorlig nok? Jeg har faktisk hrt dommere uttale at barn tler en styt. At de ikke er laget av et persilleblad. At ikke alle barn kan ha det helt topp bestandig. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg synes det er holdninger som hrer til p sekstitallet. Tatt ut av kontekst, vil jeg vrt tilbyelig til vre enig. Men sett i sammenheng med vold i nre relasjoner, er det rett og slett skammelige utsagn. Det vitner i alle fall om helt andre holdninger, som jeg oppfatter det, enn det som er ndvendig for sikre barn den rettssikkerheten de s srt trenger. Det har nemlig vrt lovregulert at barn ikke engang skal utsettes for en dask p rumpa siden 1987, ikke en gang i et oppdrageryemed. Dersom man synes det var ok gi barna sine en dask p stumpen p sekstitallet, er det kanskje fremdeles oppfatningen man brer i sitt hjerte? Vi s det i Hemsedalsaken ogs, at personlige holdninger kan bli avgjrende i en rettssak. Det er lite domstolforskning i Norge, det kom frem under debatten om holdningene overfor far og mor i barnevoldssaker. For rettssikkerheten, jeg tenker her p barnas, vil det utvilsomt vre en styrke om det blir forsket mer p holdninger. Kanskje dette ville vre et godt tidspunkt?

 

Tr vi hpe p at lovendringene trer i kraft og at de hndheves i trd med formlet? Jeg er nemlig veldig glad for at samfunnet endelig tar ansvar. Jeg hper imidlertid at det vil settes inn ressurser p holdningsarbeid ogs, slik at alvorlige overgrep mot barn ikke blir et tolkningssprsml om hvor mye et barn m tle. Barna har mttet tle nok. N m samfunnet vise hvor lite som er for mye. 

 

Takk for at du leser! Flg meg gjerne p Facebook og Instagram for holde deg oppdatert. Dersom du s nytteverdien i innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hilde Charlotte Sjlett

Hilde Charlotte Sjlett

45, Tnsberg

Jeg er juristen med en sregen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe m gjres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som nsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har ftt lre mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nre relasjoner. Jeg er ogs kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave belyse, forebygge og engasjere.

Kategorier

Arkiv

hits