Bedre sent enn aldri – er likevel for sent for mange.

Jeg blir veldig glad, når jeg hører at samfunnet endelig pålegges å ta ansvar for barna. Litt lei meg blir jeg imidlertid også, fordi det ikke ble pålagt samfunnet for lenge siden. Jeg vet nemlig at det sitter mange barneskjebner rundt omkring i landet vårt som har måttet lide, nettopp på bakgrunn av et særdeles lemfeldig og uoversiktlig system. Barn har, på tross av at bostedsforelderen har blitt dømt for vold mot dem, blitt sendt hjem med et stille løfte om mer vold. Barn har til og med i etterkant av at en forelder har blitt dømt for seksuelle overgrep, blitt tvunget til å ha samvær med denne forelderen. Tenk deg signalet som dermed er sendt de forsvarsløse barna. Det har ikke vært signaler om rettssikkerhet i alle fall. Det har til og med blitt rapportert om nye seksuelle overgrep inne i fengslene, der barna har blitt pålagt å besøke den overgrepsdømte forelderen. Forelderens rett til samvær har altså fått større fokus, enn barnets rett på en voldsfri oppvekst.

 

I disse dager sender Regjeringen et nytt lovendringsforslag på høring, der domstolen pålegges, på eget initiativ, å ta opp saker og avgjøre om en forelder dømt for vold eller overgrep mot egne barn, skal miste foreldreansvaret og andre rettigheter. Her fokuseres det heldigvis mer på barnas sikkerhet, enn på foreldres rett til samvær. Jeg gleder meg stort over det også, selv om det kommer lovlig sent. Med en slik ordning pålegges nemlig det offentlige et større ansvar for beskyttelsen av barna, samt et bedre samspill mellom de ordningene vi allerede har i straffeloven, barnevernloven og barneloven.

 


FOTO: HEIKO JUNGE NTB SCANPIX

 

Måten lovendringsforslagene er tenkt iverksatt på, er at politiet vil få en plikt til å underrette domstolene om aktuelle straffedommer, og domstolen skal deretter avgjøre saken etter barneloven så raskt som mulig. Hittil har foreldre vært tvunget til å gå til privatrettslige søksmål mot den av foreldrene som har begått overgrep. Ikke bare er det en fortvilt og vanskelig situasjon, det har i tillegg vist seg vanskelig å nå frem. Nå håper man at saken skal tas opp for domstolen automatisk, uten at den andre forelderen trenger å reise sak. Det vil naturlig nok forenkle kampen om rettssikkerhet for barnet. Det er også foreslått en forenklet behandlingsmåte, og man ser for seg tap av retten til å ha barnet boende fast hos seg, retten til samvær og retten på foreldreansvar som resultat. På den måten håper man å fange opp tilfellene der dagens regelverk ikke gir barn tilstrekkelig beskyttelse. Det foreslås i tillegg å endre straffeloven, ved å innføre en plikt for dommeren til å vurdere kontaktforbud når noen dømmes for bestemte former for vold eller overgrep mot barn.

 

Kan man egentlig med ovennevnte i tankene, si at det er bedre sent enn aldri? Og er lovendringsforslagene nok til å gi de mest sårbare, nemlig barna, den rettssikkerheten de har krav på? Det er helt oppe i dagen, som jeg oppfatter det, at forbedring av alle typer kommer velkomment, selv om det kanskje oppleves for sent for mange. Det viktige blir å lære av de feil som allerede er begått, og å sørge for at de ikke skjer igjen. Det hersker nemlig ingen tvil om at Norge i følge menneskerettighetene lenge har hatt en plikt til å sørge for et regelverk og riktig håndhevelse av nettopp det regelverket, som på best mulig måte verner barn mot vold og mishandling.

 

Foreldre som er dømt for vold eller overgrep mot barn, kan etter dagens praksis fremdeles få samvær og foreldreansvar. Grunnen til det, er at vold og overgrep reguleres i straffeloven som er en offentligrettslig lov, mens spørsmål om samvær reguleres i barneloven som er en privatrettslig lov. Slik systemet fungerer i dag, tar det altfor lang tid før saken om samvær kommer opp, etter at en av foreldrene er dømt for vold eller overgrep. Denne perioden åpner utvilsomt for nye overgrep. Barna blir praktisk talt som fritt vilt – igjen, med rettssystemets velsignelse. Jeg spør meg selv om det er tilstrekkelig med lovendringsforslagene. Er det virkelig bare lovene som har vært problemet? Hvem avgjør for eksempel hvor alvorlig vold og overgrep må være, for å være alvorlig nok? Hva med holdningene som på en eller annen måte strider mot lovens innhold? Hva med generasjonskløften i rettssystemet?

 

 

I 2014 ble det gjort endringer i barneloven for de tilfellene der det var mistanke om vold og overgrep. Domstolene skulle opptre som egne talspersoner for barna. I tillegg fikk domstolsadministrasjonen støtte for å øke kompetansen i barnevernssaker og domstolen skulle blant annet gjennomføre samtaler med barna. Det skulle likeledes opprettes sakkyndige for barn. Tanken var god den. Likevel ble altså barn sendt hjem til den overgrepsdømte forelderen. Barn ble tvunget til å gjennomføre fastlagte samværsordninger, på tross av at det forelå en rettskraftig dom på vold og overgrep. Hvordan kan det ha seg? Jeg, personlig, tror at håndteringen av denne type saker er helt avgjørende, for som jeg var inne på litt tidligere, hvem avgjør for eksempel at volden er alvorlig nok? Jeg har faktisk hørt dommere uttale at barn tåler en støyt. At de ikke er laget av et persilleblad. At ikke alle barn kan ha det helt topp bestandig. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg synes det er holdninger som hører til på sekstitallet. Tatt ut av kontekst, vil jeg vært tilbøyelig til å være enig. Men sett i sammenheng med vold i nære relasjoner, er det rett og slett skammelige utsagn. Det vitner i alle fall om helt andre holdninger, som jeg oppfatter det, enn det som er nødvendig for å sikre barn den rettssikkerheten de så sårt trenger. Det har nemlig vært lovregulert at barn ikke engang skal utsettes for en dask på rumpa siden 1987, ikke en gang i et oppdragerøyemed. Dersom man synes det var ok å gi barna sine en dask på stumpen på sekstitallet, er det kanskje fremdeles oppfatningen man bærer i sitt hjerte? Vi så det i Hemsedalsaken også, at personlige holdninger kan bli avgjørende i en rettssak. Det er lite domstolforskning i Norge, det kom frem under debatten om holdningene overfor far og mor i barnevoldssaker. For rettssikkerheten, jeg tenker her på barnas, vil det utvilsomt være en styrke om det blir forsket mer på holdninger. Kanskje dette ville være et godt tidspunkt?

 

Tør vi håpe på at lovendringene trer i kraft og at de håndheves i tråd med formålet? Jeg er nemlig veldig glad for at samfunnet endelig tar ansvar. Jeg håper imidlertid at det vil settes inn ressurser på holdningsarbeid også, slik at alvorlige overgrep mot barn ikke blir et tolkningsspørsmål om hvor mye et barn må tåle. Barna har måttet tåle nok. Nå må samfunnet vise hvor lite som er for mye. 

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Dersom du så nytteverdien i innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg