Det sier vi så gjerne om kvinnen fanget i et grep vi ikke har noen forutsetning til å uttale oss om. Vi tar ikke omgivelsene i betraktning, og hvor mange som er involvert. Hvorfor finner hun seg i å bli behandlet sånn? Hun som har barn og ta hensyn til… Hun må jo like det da, siden hun ikke bare går? Er det virkelig sånn? Føler vi oss så sikre på at det aldri kan skje oss? Er det derfor vi opptrer så fordømmende? Jeg skal i det følgende fortelle deg litt om mekanismene og mønsteret som fanger kvinner i et grep, som slett ikke er så enkelt å komme seg ut av igjen. La oss se litt på livets vekselvirkninger. For det er nemlig det det er for mange av oss.

 

Vold rammer nemlig helt tilfeldig. Det kan skje meg, og det kan skje deg. Vold som utspiller seg mellom mennesker som elsker hverandre, kan slå brutalt ned, til og med i forhold som ser svært levedyktig ut. Vold i nære relasjoner. Familievold. Mishandling. Kjært barn har mange navn. Likevel er det ikke tilfeldighetene som gjør at noen kvinner velger å bli i de destruktive forholdene. Det kan faktisk beskrives som en helt naturlig reaksjon, det å forbli i et skadelig forhold. At det er hensiktsmessig, er det ingen som har påstått. At det bare skjer ressurssvake og lite utdannede mennesker er en misforståelse. At man ønsker å ha det sånn, er rett og slett en konklusjon truffet av mennesker som ikke vet bedre. Dumhet sier noen. Uvitenhet, velger jeg å kalle det.

 

 

Mennesker som utsettes for vold, blir gjerne mye lenger i denne relasjonen enn mange er villige til å forstå. Jeg tror det er viktig å belyse temaet, for å unngå stigmatisering og fordømmelse. Disse kvinnene som ikke går, fortjener både forståelse og respekt, for det de har vært nødt til å gå gjennom. De blir ikke frivillig, selv om de ikke velger å gå. Man må forstå det hele som en prosess med veldefinerte utviklingstrinn, som alene kan betraktes gjennom kunnskap om medavhengighet og konsekvensene volden bærer med seg.

 

Medavhengighet er et begrep fra 70-tallet, som i utgangspunktet ble knyttet opp mot ektefeller og familiemedlemmer av rusmisbrukere, være seg alkohol eller andre rusmidler. Begrepet har imidlertid vist seg å få gyldighet i forhold som er preget av annen type uforutsigbarhet og avmakt også. Medavhengighet er nemlig en reaksjonsprosess, og ikke minst en beskyttelsesmekanisme. Det har til og med vært diskutert om man kan kalle medavhengighet en medisinsk diagnose. Kjernen i medavhengigheten kan beskrives som at man mister egen identitet, kontakten med egne følelser, tanker og behov. Andre viktige kjennetegn er lav selvfølelse, sterk skyldfølelse og en altoverskyggende redsel for å bli avvist og forlatt. Ikke alle som lever i dysfunksjonelle og risikofylte relasjoner utvikler medavhengighet, men risikoen følger gjerne antallet dysfunksjonelle forhold man har stiftet bekjentskap med. Er man i tillegg oppvokst i dysfunksjonelle og voldelige omgivelser, vil nettopp det faktum medføre en sterk risikofaktor. Mange kvinner som opplever å bli medavhengige til en voldelig mann, har selv påtatt seg, eller blitt pålagt en voksenrolle i barndommen. Være seg å ha ansvaret for søsken, eller også foreldre. Det at barnet ikke har fått være et barn, med alt hva det innebærer, fører til at hun som voksen mangler den grunnleggende tryggheten, i motsetning til de barna som har fått oppleve både omsorg og kjærlighet på en forutsigbar måte. Denne grupperingen av barn blir dessverre ofte forsømt av hjelpeapparatet. De har ikke den atferden som oppleves som problematisk for omgivelsene, de er lydige, pliktoppfyllende, ansvarsfulle og veloppdragne. De reagerer ofte på dysfunksjonelle familiemønstre på en mer introvert måte og blir lettere oversett. De er typisk de snille barna. Flink pike syndromet – om du vil.

 

Mekanismene som skaper medavhengighet defineres gjennom at voldsutøver forsøker å påvirke offeret sitt, mens offeret setter all sin kraft inn på å unngå volden, noe som innebærer et forsøk på å endre voldsutøvers atferd. Nettopp det at offeret stadig mer forsøker å tilpasse seg overgripers atferd, gjør medavhengigheten så ekstremt farlig. Jo mer offeret forsøker å endre voldsutøvers atferd, jo mer medavhengig blir offeret. Det innebærer altså at offerets kamp for å avslutte volden, knyter offeret stadig sterkere til overgriper.

 

 

Utenforstående oppfatter ofte det at en kvinne er så glad i en mann som slår henne, som helt absurd. Og det er kanskje ikke så rart, dersom man aldri har stiftet bekjentskap med mekanismene som trer i kraft. Jeg skal forsøke å beskrive mekanismene nærmere for deg, som ikke kjenner dem. Det at vi alle har rett på følelser, kan vi sikkert være enige om? At alle voldsutsatte, er langt mer enn bare det, også? Kjærligheten som råder, selv i et mishandlingsforhold, knyter jo to verdifulle mennesker til hverandre. Paret har med sikkerhet også gode perioder, som hyppig anses for å være det rette bildet av forholdet, og som stort sett er grunnlaget for kjærligheten. Akkurat som i andre kjærlighetsforhold. Det går opp og ned. Medavhengige klarer imidlertid sjelden å skille mellom hva som faktisk er kjærlighet, og hva som er en følge av medavhengigheten. Ofte forveksles også kjærlighet med lojalitet og medlidenhet. De gode periodene får avgjørende betydning og det skal i de dårlige periodene minimale endringer til for å overbevise om enorm forbedring. Den stadig vekslingen mellom gode og vonde perioder i forholdet, kan skape kaos i både følelser og tanker hos den utsatte kvinnen, selv om hun ofte kjenner igjen faresignalene. Noen ganger vil hun, idet hun forventer seg et slag, bli møtt med nærhet og trøst. Livet hennes er totalt uforutsigbart og en uforventet godhet vil fylle henne med takknemlighet. Det er ingen plass til dypere refleksjon i dette kaoset av følelser og tanker. Kvinnen er avhengig av avstand, for å gjenkjenne mønsteret. Mønsteret er nemlig bygget opp på overgripers luner. Han bestemmer når han skal være god og nær, på lik linje som at han bestemmer når han blir utagerende og voldelig. Det er han som har kontrollen, og det er også viktig for han å beholde kontrollen.

 

I de tilfellene der kjærlighet og medlidenhet forveksles, er det hun som får blåmerkene og trenger legehjelp. Likevel oppfatter hun at det er han som virkelig har behov for hjelp. Hun betrakter voldsbruken som et resultat av erfaringer, være seg en vanskelig barndom, manglende evner til å uttrykke seg eller kanskje også rusproblematikk. Hun gjenkjenner hans behov for hjelp, og opplever seg selv som hans redning. Hun tviler på at han klarer seg uten henne. Hun vil redde han. Et typisk reaksjonsmønster.

 

I de forholdene hvor volden har rukket å bli systematisk, er det mannen som skaper kvinnens ansvarsfølelse. Han spiller på denne i forhold til at hun for eksempel må være den perfekte mor for hans barn, den perfekte kjæreste, den perfekte elskerinne og kanskje til og med den som forsørger familien. Selv om hun skulle oppfylle kravene hans, innebærer ikke det at han sier seg fornøyd. Hans forventninger vil være skiftende og hun vil uavhengig av innsats, ikke klare å tilfredsstille. Hun vil med sikkerhet gå langt i sine forsøk på å gjenkjenne problemet. Hun vil likeledes søke å komme til en felles løsning med voldsutøver. Hun vil antageligvis føle at de sammen har oppnådd noe også. Helt til han endrer spillereglene igjen. Han krever betingelsesløs kjærlighet, hennes fulle oppmerksomhet og at alt skal dreie seg om han. Han tror henne neppe når hun forsikrer om at hun elsker han og at hun ikke er utro. Han anklager og straffer henne, frem til hun når det stadiet hvor han har lykkes med å gjøre henne taus.

 

Etter at han har fortalt henne hvor mislykket hun er som kone, hvor udugelig hun er som mor og hvor lite hun mestrer i det daglige -. ender hun ofte opp med å tro han. Hennes lojalitet og følelse av ansvar, gjør at hun stadig forsøker å forbedre sin innsats, med mål om at han ikke har noe å utsette på henne. Hun har jo forsikret han om sin kjærlighet og føler dermed at hun ikke kan forlate han. Det ville jo innebære at hun har løyet hele tiden. Hun kan ofte på dette tidspunktet forstå, at hun har gode grunner til å forlate han – men føler at hun ikke har noen rett til det.

 

En annen grunn til at kvinner blir i disse dysfunksjonelle forholdene, kan være hensynet til felles barn. Hun vil ikke bryte båndet mellom far og barn, og føler at hun må ofre seg for deres relasjon. Dog vil de aller fleste kvinner føle retten til å gå, dersom barna trues eller skades. Dersom hun gjenkjenner at barna kan ende opp uten mor, er det heldigvis ofte en sterk motivasjon til å forlate voldsutøveren.

 

Det er ekstremt viktig å øke forståelsen i samfunnet for kvinnene som ikke bare går. Vi må søke å forstå mekanismene. Vi kan ikke fordømme dem og bidra til at de må bære ennå mer ansvar på deres utsatte skuldre. Vi må minne dem på at de faktisk har en individuell rett til å forlate vold og dysfunksjonelle forhold. Det er ikke alltid de har verktøyet til å kjenne igjen denne rettigheten selv. Vi må sette vold i nære relasjoner på agendaen, i en enda større grad. Kanskje må vi likeledes peke på den lojaliteten vi kvinner først og fremst må ha til oss selv, for barnas skyld. Ved å ta vare på oss selv, tar vi vare på barna våre. Vi må rett og slett oppmuntres til å si fra oss ansvaret for konflikten i forholdet. Ansvaret må plasseres der det hører hjemme – nemlig hos voldsutøver.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Dersom du så nytteverdien i innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!