Likestilling av kjønn og barnets beste.

For hver og en av oss kommer kjærligheten opprinnelig fra foreldrene. Vår første erfaring med kjærlighet, er den kjærligheten vi får fra våre foreldre. Så enkelt og så vakkert. Ikke fullt så vakkert lyder overskriften : Likestilling av kjønn og barnets beste. Fører det ene til det andre? Går det kanskje ut på det samme? Eller har det egentlig lite med hverandre å gjøre? Jeg lurer litt på om hva som skjedde og hvor i all verden vi er på vei. Det virker nemlig ikke som det sentrale er kjærlighet lenger. Jeg har faktisk tenkt en god del på dette siden farsdagen. Jeg vet ikke om du leste innlegget mitt, men jeg gratulerte pappaene der ut som har bidratt, stilt opp og vært der for barna sine i deres oppvekst. Det ble lest av mange og jeg fikk noen overraskende henvendelser i etterkant. Noen takket for at jeg hadde vinklet innlegget på nettopp den måten jeg gjorde, andre angrep meg for måten jeg hadde vinklet det på. Jeg fikk til og med noen historier om gale mødre, pengegriske horer og hevngjerrige og forsmådde elskerinner. Det disse kvinnene åpenbart hadde til felles, var å gi fedrene begrenset eller intet samvær. Det som imidlertid forekom meg som et paradoks, var henvendelsene fra eksplisitt tre mødre. De takket for at jeg vektla det åpenbare, at det faktisk er forbundet med et ansvar det å være far. De fortalte tre forskjellige historier om fedre som på en eller annen måte sviktet og valgte bort barna sine. Disse kvinnene hadde kontaktet alt fra familievernkontor og barnevern til juridisk bistand, for å oppnå at fedrene skulle ha samvær med barna deres. De ble imidlertid avvist med at de ikke kunne tvinge far til samvær. Dette fikk meg virkelig til å tenke.

 

Vi forsøker nemlig, som jeg oppfatter det, å velge bort kjønn her til lands. Det skal være likestilling. Vi ser helst at kvinner skal inn i forsvaret på lik linje med menn, og menn skal ha omsorg med barnet på lik linje med kvinner. Jeg er litt i tvil. Er det virkelig det vi ønsker? Og utslette våre genuine forskjeller? Er det overhodet mulig? La meg i det følgende tenke høyt.

 



 

I mange år har politikere og andre samfunnsaktører argumentert for at menn må ta mer del i barnas hverdag. Regjeringen legger også mer og mer til rette for det, både gjennom fedrekvoten og endring av lovverk. Og jeg synes det er fantastisk! La meg bare ha sagt det. Men det må jo være en adekvat reaksjon i andre enden. Det var nemlig i sin tid kvinnene som fremsatte ønsket om at fedre skulle ta mer ansvar i barnas hverdag. De har dog måttet fremvise forståelse dersom fedrene ikke har hatt tid eller lyst. De kan jo ikke tvinges til å ha interesse for barna sine, er det blitt sagt. Mødrene derimot, tok det ansvaret uten noen diskusjon. Det har ofte blitt brukt ord som diskriminering i denne debatten, og jeg lurer på om vi lurer oss selv. Det er gjerne menn som kan opplyse om at kvinner ikke duger i betydningsfulle lederstillinger, nettopp fordi de er opptatt med å føde barn. Kvinner på sin side, har i mange forskjellige sammenhenger etterlyst et bedre samarbeid om felles barn - mer fokus på barn og mindre på jobb. Mødre har på den måten vist at de i stor grad har vært opptatt av at barna opprettholder god kontakt med fedrene sine. Nå, mange år senere, men slett ikke for sent, har til og med fedrene selv begynt å få øynene opp for viktigheten deres tilstedeværelse har for barna deres. Sågar forskningen har bidratt til å bygge oppunder det mødre har argumentert for i årevis. Og man ville trodd at alle hjerter ville gledet seg. Hvorfor gjør de ikke det da?

 

Plutselig er realiteten i samfunnet blitt en annen, vi befinner oss midt i en ny kamp om likestilling. Denne gangen kjemper vi ikke om toppjobben og lønningene. Men hvem som egentlig er best for barnet? Mor eller far? Hvor mye betyr egentlig puppen? Du skal nemlig ikke kimse av pappapuppen, har jeg lest. Er mor den beste omsorgspersonen fordi hun har båret frem barnet? Eller vil hun bare ha barnet for seg selv, og svartmaler pappaen for å oppnå det? Er det mor som vil profittere på barnebidraget, eller er det far som ønsker å spare inn på bidraget? Parallelt fordømmes vordende mødre som ikke vil ta abort, dersom de vordende fedre ikke ønsker å ta ansvaret. Til og med juridisk abort har vært foreslått i den sammenheng. En juridisk abort vil gi mannen mulighet til å kunne fraskrive seg farskapet på et tidlig stadium i svangerskapet, på lik linje som en kvinne kan avbryte svangerskapet med en abort.

 

Hva skjedde egentlig? Er vi helt sikre på at vi er på rett vei?

 

Svangerskap og fødsel må fremdeles kvinnene ta seg av, det forutsetter jeg at vi er enige om. Kvinnene trenger gjerne litt tid for å komme til hektene etter en fødsel, og kvinner ammer som oftest  barna sine. Statistisk sett er også kvinner per i dag noe eldre når de setter barn til verden, og de opplever flere og oftere komplikasjoner. At far er viktig for barnet er det ingen tvil om, men kan vi oppnå likestilling i denne perioden? Mor skal antageligvis tilbake til jobb og far skal forhåpentligvis ta ut fedrekvota. Hvordan disse tingene løses på best måte, er gjerne opp til mor og far. Fronter vi virkelig den debatten med likestillingskortet? Hvor ble det av kjærlighetskortet? Er det ikke kjærligheten som i stor grad er utgangspunktet for at vi får barn? Opphører kjærligheten mellom foreldrene, vil jeg likevel tro og håpe at kjærligheten for barnet består. Barnets beste - bør også ha sitt utgangspunkt i kjærlighet?

 


 

Det er da ikke så grusomt mange år siden kvinner ble respektert og hadde helt avklarte rettigheter som mødre. De fikk tid til å komme seg etter fødsel. Far tok økonomisk ansvar, slik at mor kunne gi barnet den omsorgen det trengte de første årene av sitt liv. Hva skjedde egentlig? Kvinner har nemlig, som jeg oppfatter det, tapt sine rettigheter som mødre. For å få rettigheter til foreldrepenger må hun ha lønnet arbeid. For mange er dermed lønnet arbeid blitt en forutsetning for nettopp det å bli mor. Dog er svangerskap og fødsel det viktigste arbeidet i denne sammenhengen. Plutselig tar også menn det faktum alvorlig, men helt uten at de beholder respekten for det kvinnen og hennes kropp leverer. La oss stoppe opp her et lite øyeblikk, hadde det ikke vært for den fantastiske kvinnekroppen, hadde vi ikke kunnet fremstille barn. På den annen side, hadde vi heller ikke klart oss uten menn i den prosessen, men jeg tror jo at arbeidsfordelingen allerede her gir noen signaler.

 

Jeg vet ikke hva du tenker, men personlig, synes jeg at politiske vedtak om familiepolitikk bør spille på lag med biologien? Det er nemlig som jeg såvidt var inne på ovenfor, store biologiske forskjeller mellom kjønnene. Jeg snakker her om hvordan kroppene våre er skapt, biologiske forutsetninger som styrer legning og atferd. Gir du for eksempel en rotte ammehormonet oksytocin, vil rotta umiddelbart gå i gang med å bygge reir. Det er fremdeles kvinnen som føder barn. Kan disse faktiske forutsetningene vedtas bort? Er det virkelig ønskelig? Er det overhodet mulig?

 

Er det blitt sånn at menn ønsker å få både i pose og sekk? Det er jo det vi kvinner hyppig er blitt beskyldt for i et likestillingsperspektiv. Menn vil ha de samme rettighetene overfor barnet som kvinnen, men de kan ikke sette et barn til verden. Vil de likevel behandles som om de kan det? I mange år har vi kvinner måttet avstå fra lønningene våre menn får, fordi vi er som tikkende bomber, idet vi plutselig kan bli gravide. Nå skal kvinnen opp og hoppe, ut i arbeidslivet og menn vil frem med pappapuppen? Er det ikke kvinner som fremdeles føder og ammer barna? Er det ikke fremdeles kvinnen som trenger permisjon fra lønnsarbeid etter fødselen? Hvorfor krangler vi plutselig om det? Er vi helt sikre på at vi er på rett vei? Kan mann og kvinne likestilles totalt?

 

Mange menn føler seg lurt inn i farskap. Mange mener sågar at de har rett på medbestemmelse hva svangerskapsavbrudd angår. Noen truer de gravide damene sine, andre velger å forlate dem. Andre igjen er halvhjertet tilstede. De fleste blir imidlertid og tar det ansvaret det å være pappa innebærer. De aller fleste menn som får barn med sine respektive, drar altså omsorg for både mor og barn, både i svangerskapet og etterpå. De tar med andre ord ansvaret og pliktene på alvor. For det er nemlig det vi foreldre har, ansvar og plikter for barna våre. Vi snakker hyppig om rettighetene våre, som foreldre. Rettigheter er det imidlertid barna som har. Det er det som er så fantastisk med å få barn, det er ikke du som er viktig lenger, det er dem. De gjør oss gjerne til bedre versjoner av oss selv. Mindre egoistiske. Mindre selvsentrerte. Vi inntar rollen som mentor og forbilde. Vi blir avhengige av å rette fokus bort fra oss selv, for å se barnets behov og barnets beste. Barnets beste, er nemlig blitt vårt beste nå. Hva skjedde? Jo, vi fikk barn. 

 



 

Ved samlivsbrudd og uenighet, er det ofte domstolene som avgjør hvor barnet skal bo. I en rettstvist er mor og far juridisk likestilte i forhold til barnet og det skal tas utgangspunkt i hvor barnet får det best. At mødre i større grad får omsorgen for barna etter et samlivsbrudd, blir likevel uglesett og likestillingen forfektes. Fra et likestillingsperspektiv ville det kanskje vært rettferdig om omsorgen ble delt. Men er det egentlig rettferdigheten og likestillingen mellom mor og far som er det avgjørende i en barnefordelingssak?

 

I noen konkrete saker kan forklaringen  på fars fravær faktisk være at mor motarbeider han, men det kan like gjerne skyldes manglende interesse og oppfølging fra fars side. Å kreve likestilling på antagelser om hvordan virkeligheten basert på personlige erfaringer er, eller politiske utopier, er som jeg oppfatter det, ikke til barnets beste. Jeg tror derimot at alle disse sakene er svært individuelle, og de må derfor vurderes individuelt. Eller finnes det en fasit? Likestilling? Når en av foreldrene har alvorlige bekymringer for hvordan barnet har det hos den andre, må vi faktisk innse at det er vanskelig å dele omsorgen. Vi kan ikke alltid skylde på at mor saboterer samvær, noen ganger må man rett og slett innse at man har problemer. Hva skjer når mor hater far? Det har vært et sentralt spørsmål i denne debatten. Jo, da saboterer hun samvær og vil ha barnet helt for seg selv, svarer en del fedre. Hva skjer så når far hater mor?

 

Er det virkelig barnets beste vi har for øyet i denne nye likestillingskampen? Det aller beste av begge foreldrene, er vel til barnets beste? Forutsatt at de kan bidra med det sammen. Hvis ikke må man jo faktisk søke den av de to foreldrene som kan ivareta barnet beste, for barnets skyld. Barn har ikke godt av et høyt konfliktnivå. Barn har ikke godt av egoistiske foreldre. Det var vel ikke derfor vi fikk barn? For å søke vårt eget beste, med barnet i skuddlinjen. Jeg tror jo i dypet av hjertet mitt, at alle gode mammaer og pappaer vet hva barnets beste er og klarer å se bort fra sine egne behov. Videre tror jeg at de pappaer som ønsker samvær med barnet sitt, som er til barnets beste og som ser hensikten med å legge egne behov bort - får samvær. Dette gjelder åpenbart andre veien også. Men nettopp det å se bort fra det som er best for oss selv, vil vel være den krystallklare forutsetningen? Enten vi er mamma eller pappa. Jeg tror dessverre mye av hunden ligger begravet nettopp her.

 

Kan vi noensinne likestilles som det beste for barnet, bare fordi vi er foreldrene? Er det ikke på bakgrunn av hvordan vi er som foreldre, vi bør likestilles? Og sist men ikke minst, kan fedre bli mødre? Eller er det kanskje hensiktsmessig å ha en av hver? Er det ikke nettopp våre biologiske forskjeller som tillater oss å få barn? Kimser vi av de ni månedene vi kvinner går svangre? Er det faktum at vi forbereder oss både kroppslig og mentalt helt uten mål og mening? Det at mannen ikke er utstyrt med brystmelk, er det bare tilfeldig?

 

Kan det være at vi må starte et annet sted enn ved likestillingskampen? Hvor ble kjærligheten av? Likestilling innebærer i all hovedsak at kvinner og menn har like rettigheter og muligheter innen alle vesentlige livsområder. Kan et barn degraderes til et livsområde? Og hvordan var det igjen? Var det våre egne rettigheter og muligheter vi ville forfekte? Nei! Det var jo egentlig barnets beste.

 

Kommenter gjerne! Vær gjerne uenig med meg, men vær saklig. Innlegget kan imidlertid ikke anses å være noe annet enn mine tanker og jeg er full av spørsmål. Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert.

Likte du innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

6 kommentarer

Jurgen Decker

16.11.2016 kl.20:02

Hmm ser at du stiller spørsmålet kan fedre bli mødre? Da burde det vel være på sin plass å stille spørsmålet kan mødre bli fedre. Nå er vi helt enige at man skal tenke barnets beste. Men det er et faktum at man i alt for mange saker gjenom flere 10 år. Nesten har tatt det som selvfølge at det er hos mor. Når det gjelder dette med medbestemmelse i forhold til abort så er det et meget vanskelig tema. Ja jeg ser poenget med at det er kvinnens kropp å det er hun som eventuelt må gjøre inngrepet. Noe som taler for at hun skal ha mer bestemmelses rett en mannen. Men samtidig så kan det vel ikke være til barnets beste å tvinge noen til å bli far eller være far. Så en slik mulighet som du nevner juridisk abort synes jeg egentlig ikke høres så ille ut. Når det gjelder det å sabotere samvær så er det et større problem blant kvinner overfor menn enn motsatt. Det bør jo selvfølgelig ikke være til hinder for at man ser på løsninger som gjør det vanskeligere for begge parter å sabotere samvær. Så lenge dette samværet er for barnets beste.

Hilde Charlotte Sjølett

17.11.2016 kl.15:15

Spørsmålet er nok å anse som retorisk Jurgen, og jeg tror ikke mødre kan bli fedre ? det er heller ikke det som er stridsøksen. Tidene forandrer seg, og barn kan utvilsomt ha det like fint hos far. Det er selve kampen jeg vil til livs. Den utretter lite, og skaper så mye konflikt. Foreldre burde jo egentlig klare å finne beste løsning for barnet sitt? Jeg tror imidlertid at vi tenker så mye på beste løsning for oss, at vi glemmer barnet i kampens hete.

Jeg synes rett og slett det er trist, når abortmetodene avveies opp mot hverandre. Når voksne mennesker forsøker å få barn, for det er det vi gjør når vi ikke bruker prevensjon, må vi ta konsekvensene. Helt klart kan det forekomme unntaksvurderinger. Jeg er helt enig i at man ikke kan tvinge noen til å bli far, men far kan jo bruke prevensjon? Jeg er jo av den oppfatning, at alle kan få barn, men ikke alle kan bli far. Gjelder selvsagt kvinner også.

Jeg tror ikke det er noen regel for hvem som saboterer samvær, det kan jo gjøres på mange forskjellige måter. Barnets beste er det helt avgjørende, der er vi, ikke uventet, helt enige Jurgen.

Far

16.11.2016 kl.20:15

Diskrimineringen starter så snart barnet er født.

Guttebabyer kan omskjæres jentebabyer kan ikke. Hvilket likestillingsland er det jeg lever i?

Neste en bør gjøre er å fjerne Pater Est loven og innføre obligatorisk DNA test på fødestuen.

Hvem er loven laget for? For å beskytte mor og ukjent far som ikke trenger ta sitt ansvar?

Hadde mor godtatt at sykepleieren delte ut nyfødte på random uten armbånd og fått til svar at det er ikke så farlig om det er din baby, det viktigste er at det får en mor, det er til barnets beste.

Hilde Charlotte Sjølett

17.11.2016 kl.18:02

Hei Far!

Jeg synes det er trist å høre at du opplever det sånn. Jeg kan ikke helt forstå hva som gjør at du føler deg diskriminert så snart barnet er fød. Er det ingen glede ved da?

Omskjæring er et såpass omfattende og omstridt tema, så det får jeg heller komme tilbake til i et eget blogginnlegg. Jeg tror imidlertid jeg ville latt det gå under barnemishandling i stedet for likestilling.

Pater est regelen er som du sier lagt til grunn i norsk rett, og formidler at mannen mor er gift med automatisk oppstilles som far, med mindre noen bestrider det. Det er jo gjerne tilfelle også innbiller jeg meg. Er det ikke naturlig å ta til motmæle på et langt tidligere tidspunkt enn på fødestua da? De aller fleste par på fødestua, har jo faktisk en felles agenda ? nemlig å hilse barnet sitt velkommen. Heldigvis!

Jeg har på følelsen at du med det siste avsnittet ditt ikke forventer et svar, men at det tjener mer som en retorisk avslutning. Dog vil jeg driste meg til å påstå at retorikken er litt på kanten. Ønsker deg likevel en alletiders kveld.

farskamp

17.11.2016 kl.09:54

Hei!

Innlegget ditt bærer preg av synsing, og at du kommer frem til at barn bør bo med mor etter samlivsbrudd basert på dette. Du fremstiller det også som at motivasjonen for delt omsorg er likestilling og at det ikke er viktigere enn "barnets beste". Det er ikke riktig.

Til info: Forskningen på dette feltet viser at barn som vokser opp med delt omsorg etter samlivsbrudd kommer bedre ut, enn barn som hovedsaklig eller utelukkende bor med én forelder. I tillegg er det også godt dokumentert at barn med lite kontakt med én forelder (som hovedsaklig er far) oftere får problemer knyttet til depresjon, aggresjon, atferd, osv.

Det du skriver minner meg veldig om standard argumentasjon imot delt omsorg, hvor man forsøker å fremstille likeverd som noe som strider mot hva som er best for barna, selv om det er helt i tråd med barnas beste. Hvor man også i bunn og grunn sier at mor er viktigere, noe som man ikke har belegg for å hevde.

Det er dessverre slik for noen kvinner og en del feminister, at de er veldig opptatt av likestilling der det betyr like utfall for kvinner og menn på lukrative områder, samtidig som de går motsatt vei når det er kvinner som har makten, slik som de har over omsorgsrollen.

Derfor presenteres problemet på en slik måte, for man vil jo ikke ofre barnet på likestillingens alter. Men det er bare retorikk. De som har makten er de som benytter denne retorikken.

Titt gjerne innom min blogg for henvisning til forskningsmateriell.

Med vennlig hilsen

Terje Goa

Hilde Charlotte Sjølett

17.11.2016 kl.21:57

Hei Terje. Vi har jo egentlig hatt en omfattende runde i kommentarfeltet på facebook. Jeg er redd jeg opplever deg en smule bastant og lite interessert i å se nyansene. Det er i og for seg ok, men jeg setter liten pris på måten du spekulerer i hva jeg egentlig har ment, og tar elementer ut av sin kontekst slik at de får en bedre anvendelse i argumentasjonen din. Jeg kan selvfølgelig leve med det også, men det medfører at jeg ikke har så veldig lyst til å diskutere videre under de forutsetningene.

Ja, jeg gir utvilsomt uttrykk for mine oppfatninger her på bloggen. ...?det kan ikke anses for å være noe annet enn mine tanker?, informeres det også om i selve innlegget. Du så det kanskje ikke? Er det ikke det samme du gjør da? Synser og fremsetter dine oppfatninger? Jeg ser at du refererer til forskning, men til og med forskningen har vist til mange forskjellige konklusjoner hva delt omsorg angår. Da er det kanskje for mye å håpe på at du og jeg blir enige, ettersom du, som jeg forstår deg, argumenterer for likestilling og jeg for barnets beste. Barnets beste er forøvrig et prinsipp som følger av barneloven § 30 ? om at foreldrene skal utøve sin foreldremyndighet til barnets beste, og av § 48 ? som oppfordrer aktørene i en rettsprosess om hvor barnet skal bo, til å handle i samsvar med barnets beste. Barnets beste er dermed en helt individuell målsetting, med utgangspunkt i barnet, omgivelsene og måten problemene søkes løst på. I den anledning tok jeg meg altså den friheten og satte spørsmålstegn ved om likestillingskampen kan bidra til like forutsetninger som foreldre.

Det finnes flere veier til Roma sies det. Vi som foreldre, har jo som utgangspunkt anledning til å avtale samværsordninger for våre barn. Målet, som jeg ser det, er at barna slipper å ta konsekvensene av at samlivet ikke fungerte. Jeg oppfatter nemlig at det er nettopp det vi gjør, når vi etablerer en rasende og ilter likestillingskamp. Kvinner og menn kan uansett aldri bli like. La oss heller fokusere på å supplere hverandre som foreldre. Fremdeles bare mine oppfatninger.

Takk for debatten, og ha en fortsatt fin kveld! :)

Skriv en ny kommentar

Hilde Charlotte Sjølett

Hilde Charlotte Sjølett

45, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere.

Kategorier

Arkiv

hits