Kan samvittighet egentlig kjøpes for penger? Jeg spør fordi jeg i dag har inntrykk av at absolutt alt kan kjøpes, det kommer bare an på prisen. Det ser ut til at våre barn kan kjøpes, på mange forskjellige måter dersom prisen er rett. Søndag ettermiddag kalte bergenspolitiet inn til pressekonferanse om en massiv etterforskning av overgrep mot barn. Så dersom jeg spør deg, “hva er prisen på samvittighet?” –  så er det kanskje prisen på barnet ditt jeg lurer på? Jo, du kan rynke på nesa, du kan mene at jeg overdriver – men gjør jeg egentlig det? Hele 51 menn er tatt i det som kalles norgeshistoriens mest omfattende overgrepssak. Flere av mennene skal selv ha begått overgrep, andre har bestilt livesending av overgrep mot barn, mens ytterligere andre i stor utstrekning har fantasert om og planlagt voldtekter av små barn. Saken har sitt opphav i en etterforskning som internt i Vest politidistrikt har fått kodenavnet “Dark Room”, basert på en større FBI aksjon mot nettstedet Playpen, som er engelsk og betyr lekegrind. De involverte skal ha brukt det såkalte mørke nettet til å kommunisere og dele overgrepsmateriale av barn. Kanskje ikke dine barn, men noens barn er involvert og det kunne vel i ytterste konsekvens ha vært våre?  Hva er prisen på samvittighet?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Jo yngre jo bedre, men må jo være pulbar.”

Det er ikke dårlig humor, det er et utsagn som kom frem av chattesamtaler politiet har funnet under etterforskningen. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg krymper meg bare ved tanken. Ordene gjør fysisk vondt. I samtalen kommer også frem at mennene har tenkt til å leie en bil. De snakker om å forlede en pike inn i bilen, kjøre til et øde sted med en madrass dekket med plast. Etter å ha lest dette, har jeg oppdaget at min egen fantasi kan vende seg mot meg og tegner bilder jeg nesten ikke holder ut å ha i hodet mitt. Ved siden av å bli fysisk uvel, blir jeg så sint så sint og så usedvanlig trist på samme tid. Forestill deg en pike i 6-8 års alderen, hvor redd hun må være i en situasjon som beskrevet. Joda, såpass unge er barna de ønsker å leke med, det fremkommer av samme chattlogg. Senere i samme chattesamtale, kommenterer sågar en av mennene involvert i samtalen, at et offer godt kan være helt ned i toårsalderen. Hvor er samvittigheten til disse menneskene? Samvittigheten –  er en følelse som er med på å korrigere oss, slik at vi ikke skal krysse grenser og gjøre feil. Hva har prisen vært for å ta seg den friheten, til å utøve slike groteske og utilgivelige feil?

Politiet har beslaglagt 150 terabyte med datamateriale i form av bilder, filmer og chatter delt mellom medlemmene i nettverkene. Blant de som ble siktet i saken, befant det seg en erfaren politimann i Vest politidistrikt. Han ble siktet for å ha befatning med bilder som viser overgrep mot barn. Dette skjedde hjemme hos politimannen og etter at politiet pågrep sønnen hans der. Han beskrives som en sentral person i pedofilinettverket som har delt overgrepsmateriale på nettet. Politimannen ble forøvrig dimittert etter å ha blitt avhørt, ettersom hans tilknytning angivelig har vært begrenset. Tja, samvittigheten avhenger nok av omfanget på tilknytningen i saken?

Videre skal et par politikere, en jurist og en førskolelærer være involvert i denne massive overgrepssaker. Jovisst er det fler, men jeg synes disse er verdt å nevne i særdeleshet. Dette med tanke på at det er mennesker med enten tilgang på barna våre eller med mulighet til å påvirke våre barns sikkerhet og fremtid. En av de siktede i Dark Room-saken skal for eksempel ha jobbet i elleve forskjellige barnehager. Er det ikke skremmende å tenke på? Hva koster hans samvittighet tro? Han er siktet for besittelse av bilder som seksualiserer barn. Politiet mener han har vært del av et internettmiljø som har utvekslet bilder av overgrep i flere år. For å få tilgang til bildene skal han blant annet ha utgitt seg for å være gutt. Han er tidligere ustraffet og er siden løslatt. Nå kan forsvareren hans fortelle at han ser frem til å legge dette bak seg. Jeg spør meg om alle de involverte barna kan legge dette bak seg?

På lista over siktede finnes også to folkevalgte politikere. Den ene har hatt rikspolitiske verv for Frp og senere sentrale verv i lokalpolitikken også. En Ap politiker er fengslet, siktet for seksuelle overgrep mot barn under 14 år. Han sitter i kommunestyret, men har nå sagt opp sine verv i partiet. Dette er altså menn som har hatt politisk innflytelse og med det også en del påvirkningskraft. Hva kan være prisen på deres samvittighet? En jurist er også siktet. En jurist er en person som kan og er interessert i lover og regler, hva som ligger til grunn for dem og hvordan de kan anvendes. Her handler det altså om et menneske som veldig godt vet hvilke strafferammer ugjerningene er forbundet med, og trolig også påkjenningene ofrene blir utsatt for. Likevel deltar han. Han har ikke barn selv, men jeg er slett ikke sikker på om det hadde endret noe. Flere av de siktetede har sendt livesendinger av overgrep direkte på nettet, og har utført overgrep mot egne små barn. Hva er egentlig folk laget av, spør jeg meg selv. Det er vanskelig å ta innover seg, at voksne menn forgriper seg på egne barn, eller lar andre gjøre det, for å selge bildene eller filmene online. Like vanskelig å forstå, er at én av to som er siktet for å ha deltatt aktivt på Playpen og ventet barn med sin samboer da han ble tatt, planla overgrep mot sitt eget barn, som ikke engang var født. Kan samvittighet kjøpes for penger? Hvor mye må i så tilfelle på bordet, når du tilbyr overgrep av ditt ufødte barn? Hva er prisen på samvittighet?

Selv om jeg på veldig mange måter ikke ønsker å vite det, spør jeg meg likevel hva disse menneskene er laget av? Hva får voksne oppegående mennesker til å utføre groteske overgrep på mindreårige barn, for deretter å dele det med et stort antall andre likesinnede? Hvor mange saker av dette slaget finnes det egentlig der ute? Hvor mange bilder? Filmer? Hvor mange barn er utsatt? Vi lar oss jo sjokkere på nytt og på nytt av hvor mange voksne menn og kvinner som tenner på barn.

Psykolog Grøndahl forklarer det med at overgripere legitimerer overgrepene ved at flere gjør nettopp det sammen. Det kan selvfølgelig forklare at hele 51 menn var involvert i dette omfattende overgrepsnettverket. Disse menneskene viser at de evner å viske ut sine egne grenser når de er i grupper med likesinnede. Men kan virkelig det å forgripe seg på et barn få en slags legitimitet fordi man ser at andre gjør det? Ettersom de aller fleste av oss ikke fungerer på den måten, må det jo være noe galt med dem? Grøndahl er imidlertid ikke overrasket over at politiet nå har avdekket en såpass stor pedofiliring av menn. Kripos har også uttalt at de tror vi bare ser toppen av isfjellet og starten på en ny organisert kriminalitet. Jeg skremmes av disse prognosene. Jeg tenker på alle barneskjebnene vi ikke klarer å redde, uavhengig av hvor gjerne vi skulle ønske det. Psykologen forteller at disse menneskene rasjonaliserer en grusom atferd, og mister dermed motforestillingene når andre rundt dem gjør det samme. De forsikrer hverandre også om at barna ikke tar skade av det. De tar ikke omfanget av det de har gjort innover seg, før de blir tatt. Det trekker nok i retning av at vi dessverre vil se mer av disse forbrytelsene. Politiet omtaler overgriperne som helt vanlige mennesker. De går altså midt i blant oss. Men helt vanlige mennesker har da en samvittighet, har de ikke? Er krona eller lidenskapen størst?

Jeg klarer knapt å forstå det jeg selv nettopp har skrevet. Hvilke håp og muligheter kan vi klamre oss til? At denne omfattende overgrepssaken er grensesprengende, mørk og så absolutt uempatisk er det ikke vanskelig å fastslå. Men hvordan kan vi ta opp kampen mot noe så mørkt og ondt? Politiet gjør en usedvanlig god jobb, de mener også at å skaffe innsikt rundt denne kriminalitetsformen er helt avgjørende. Men til og med det kommer med en pris. Alle disse menneskene som hver dag tar inn over seg hvor grusom denne verden har blitt. Hver dag ser man nye komme til. Er det ikke sånn at hvis flere og flere er i besittelse av og deler overgrepsbilder, vil også flere og flere føle seg bekreftet? De søker vel som folk flest ikke miljøet av motforestillinger, men snarere nettopp bekreftelsen. Må vi avvente flere saker der en mor må oppleve at barnet hennes har blitt misbrukt, og ugjerningen er solgt i cyberspace, før neste nettverk kommer i søkelyset? Hvor mange barn vil lide? Hvor mange samvittigheter selges på denne måten over internett, dersom vi hittil bare har sett toppen av isfjellet?

Vi må stå sammen! Vi må passe på barna våre og informere om farene på nettet. Nå, som aldri før. Vil høyere strafferammer virke forbyggende? Kan disse menneskene skremmes fra ugjerningene sine? I det minste vet vi at de søker sårbare og ensomme barn. Kan vi forebygge nettopp der? Det er jo ikke sånn at barna ikke fortjener selskap og selvsikkerhet. Ingen barn bør gå rundt som fritt vilt i ulveflokken, som sårbare og ensomme. La oss kjempe i mot. La oss vise at samvittighet er mer enn bare en tortur som lar seg selge på nettet. Det er en lidenskap som skal koste overgriperne dyrt, ikke barna våre. Samvittigheten –  er en følelse som er med på å korrigere oss, slik at vi ikke krysser grenser og gjør feil. Vi kan ikke tillate at noen selger samvittigheten sin på bekostning av uskyldige barn. Vi må ta opp kampen.

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram og likte du innlegget, del det gjerne.  <3  Tusen takk!