Vi snakker så ofte om det å se og bli sett. Hva mener vi egentlig når vi sier disse tingene? Det er tatt i bruk mange nye slagord i kampen om barns rett på en voldsfri oppvekst. Jeg ser. Se meg. Redd meg. Men hva er det vi egentlig ser etter? Hva ville barna ønsket at vi skulle sett? Jeg har tenkt mye på det de siste dagene, for jeg er helt overbevist om at vi er nødt til å se, de som trenger å bli sett. Jeg lurer bare på, om vi noen ganger ikke ser skogen for bare trær.
Når ting som aldri bør skje, skjer rett foran øynene våre. Ser vi da? Eller er vi blitt så vant til å lete etter det spesielle, at vi ikke synes det åpenbare er spennende nok? Ufint spørsmål kan du nok si, selv om jeg synes spørsmålet er på sin plass. Jeg blir nemlig veldig provosert, når et lite barn på familiedag i akebakken mishandles rett foran øynene på en hel hær av småbarnsforeldre. Er vi så opptatt av vårt eget og oss selv, at vi ikke orker å blande oss inn? Eller er det mer komfortabelt å engasjere seg fra sofakroken? Vi pusher gjerne noen kroner over til veldedige formål, så lenge vi kan fryde oss i ro og mak over krimmen på TV etterpå. Vi uttaler oss svært gjerne politisk korrekt i det gode selskap, men gir vi kanskje litt blaffen når lysene slukkes? På samme måte legger vi gjerne ut hvor engasjerte og empatiske vi er på sosiale medier, men gir fullstendig F i det barnet som utsettes for vold rett foran øynene våre? Hva skjer med samfunnet vårt egentlig? Hva skjer med oss?
Forrige helg var et uskyldig lite barn sammen med foreldrene sine i akebakken, ikke så fryktelig langt fra her jeg bor. Superkult for ungene, tenker vi jo gjerne. Og det burde det jo også være. Dette lille menneske hadde det imidlertid ikke så innmari kult. Barnet var trist. Barnet gråt. Det var utvilsomt noe galt. Årsaken kjenner jeg ikke til, men det er heller ikke det som er avgjørende. Jeg vet heller ikke hvordan du hadde håndtert det, men jeg håper og tror, at de fleste av oss ville satt oss på huk og spurt barnet vårt hva som er i veien. Hvorfor det er så ute av seg? Hva kunne vi gjort, for at barnet ville følt seg mer vel? Er du sulten? Er du tørst? Fryser du? Har du slått deg? Er det noe jeg ikke forstår? Også ser jeg faktisk levende for meg en liten klem. Trøst. Omsorg. Men dette lille barnet jeg snakker om, ble båret avgårde på en særdeles upraktisk og helt sikkert ubehagelig måte. Og om ikke det hadde vært nok, ettersom det fortsatte å gråte, ble det bare sluppet i bakken. Noen ville sågar sagt kastet i bakken. Plukket opp igjen, for så å bli sluppet i bakken igjen. At barnet ikke roet seg, hadde kanskje sine helt naturlige årsaker? Jeg hadde grått selv, dersom jeg ble utsatt for den samme skjødesløse og stygge behandlingen. Ja, jeg vil kalle det vold. Det kan jo ikke kalles omsorgssvikt? Barnet falt ikke i bakken, for deretter å bli liggende. Nei, jeg kaller det vold. Det ble brutalt sluppet i bakken, fordi det ikke sluttet å gråte. Hvorfor gråt barnet? Og hva gjør vi når barna våre gråter?
Hva som er adekvat oppførsel fra omgivelsene i en slik situasjon, er jeg sannelig ikke sikker på. Heldigvis ser man ikke slik oppførsel hver vinter i akebakken. Jeg er imidlertid overbevist om at historien jeg forteller deg bør ha vekket oppsikt. Den gjorde imidlertid ikke det. I alle fall medførte den ikke at barnet omgående ble sett. Reddet. Joda, flere av de mange menneskene i akebakken så det, men ikke på den måten slagordene oppfordrer til. Folk reagerte litt indignert. Som om de ikke ønsket å se, det de nettopp hadde betraktet. Hva får oss mennesker til å overse et barn i nød? Hva får oss til å ignorere det? Er det fordi vi driver med slike ting bak lukkede dører selv? Eller er det fordi vi slett ikke er så engasjerte som vi vil ha det til? Neida, jeg ønsker ikke å være ufin. Jeg forsøker ikke å provosere heller. Jeg vil bare få deg til å se det helt åpenbare. Det som skjer rett foran øynene dine. I samme åndedrag, vil jeg veldig gjerne be deg om noe. Jeg håper det er greit? Når vi snakker om det å se og å bli sett, kan vi ikke være enige om at det umiddelbare og nære inkluderes? Det vi betrakter med det blotte øyet, er ikke det å se? Jeg ser. Se meg. Redd meg.
Barnet som utallige ganger, så skjødesløst og brutalt ble sluppet i bakken fordi det gråt, hadde godt av å bli sett. For midt inne i folkemylderet, var det faktisk et menneske som så. Jeg er så utrolig glad for at noen så dette barnet. Men ikke bare så dette mennesket, det handlet også. Det ble tilkalt politi og det ble foretatt en anmeldelse av forholdet. Når mennesker behandler barna sine på den måten, i påsyn av en hel armé av småbarnsforeldre, hva er disse menneskene kapable til bak lukkede dører? Ett menneske, av flere hundre, så at et barn ble behandlet på en totalt uverdig måte og gjorde noe for å forhindre at det skulle skje igjen. Jeg vet ikke om det finnes fullgode svar, men jeg er alvorlig bekymret. Hva skjer med oss mennesker? Har vi ingen empati på nært hold?
Det er jo ikke mange dager siden vi leste om en sytten år gammel jente også, som ble knivstukket på en buss full av folk. Ikke ett menneske hadde løftet en finger for å hjelpe. Jo, politiet gikk ut med en melding i etterkant, om at man ikke bør utsette seg selv for fare i en bevæpnet situasjon. Men hva om det var din datter? Hva om det var ditt barnebarn? Ville du ikke ønsket at noen instinktivt grep inn? Ville ikke du gjort det? Jeg hadde håpet det bygde på et urinstinkt. Det gode i oss. Det hadde kanskje holdt med en avledningsmanøver? Men total ignoranse? Folket hadde kanskje vippsa over noen kroner til et veldedig formål kvelden i forveien? Den gode gjerning utført? Jada, jeg er litt ufin nå. Beklager det. Likevel er det bare ord, og de er tross alt rettet mot voksne mennesker. I verste fall kan de oppfattes som provoserende og da får jeg gjerne så hatten passer i kommentarfeltet. Jeg tåler det.
Kanskje synes du jeg har for høye forventninger til omgivelsene? Kan selvfølgelig tenkes. Likevel leser jeg hver eneste dag i landets mange aviser, hvor viktig det er å vise solidaritet, medfølelse og nestekjærlighet. Kommentarfeltene er fulle av opprop, fordømmelse og sinne mot de som ikke er enige. Og for deg som vil påpeke nyansene! Jeg er meg nyansene bevisst, og synes både medfølelse og nestekjærlighet er helt avgjørende egenskaper for oss mennesker. La oss være åpne og imøtekommende. Vi må imidlertid makte å utvise disse egenskapene på nært hold også. Ovenfor venner, naboer og andre i vår umiddelbare nærhet. Se meg. Redd meg. Jeg snakker i første omgang om barna. De uskyldige små. Er det for mye forlangt? Er vi så langsynte blitt, at vi trenger distansen for å gjenkjenne nøden i vår nestes øyne? Du skal elske din neste, står det i bibelen. Hvem er vår neste, hvis ikke barna?
Heldigvis var det som jeg nevnte, et menneske med nestekjærlighet i akebakken forrige helg. Det var noen tilstede, som så barnet. Noen viste handlekraft og fikk opprettet en sak. Vi må anta at forholdet etterforskes og det gjenstår bare å håpe, at det ikke er så ille som det så ut til. Men dersom det er det, så var det noen som så, som reddet. Det innebærer at inne i folkemengden et sted, kan det faktisk eksistere både nestekjærlighet og handlingskraft. Det gjør meg optimistisk. Vi kan hvis vi vil. Jeg ville bare minne oss på det. I tillegg ville jeg utrette en takk til vedkommende, som gjorde nettopp det vi oppfordrer til. På vegne av alle oss som ønsker å se barnet, redde det, tusen takk!
I tillegg ønsker jeg deg en fortsatt fin dag! <3
Skulle du trenge råd og tips, ta gjerne kontakt med Barnejuristen. Har du behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!
Jeg håper du får en fin torsdag 🙂