Se meg, redd meg!

 

Vi snakker s ofte om det se og bli sett. Hva mener vi egentlig nr vi sier disse tingene? Det er tatt i bruk mange nye slagord i kampen om barns rett p en voldsfri oppvekst. Jeg ser. Se meg. Redd meg. Men hva er det vi egentlig ser etter? Hva ville barna nsket at vi skulle sett? Jeg har tenkt mye p det de siste dagene, for jeg er helt overbevist om at vi er ndt til se, de som trenger bli sett. Jeg lurer bare p, om vi noen ganger ikke ser skogen for bare trr.

 

Nr ting som aldri br skje, skjer rett foran ynene vre. Ser vi da? Eller er vi blitt s vant til lete etter det spesielle, at vi ikke synes det penbare er spennende nok? Ufint sprsml kan du nok si, selv om jeg synes sprsmlet er p sin plass. Jeg blir nemlig veldig provosert, nr et lite barn p familiedag i akebakken mishandles rett foran ynene p en hel hr av smbarnsforeldre. Er vi s opptatt av vrt eget og oss selv, at vi ikke orker blande oss inn? Eller er det mer komfortabelt engasjere seg fra sofakroken? Vi pusher gjerne noen kroner over til veldedige forml, s lenge vi kan fryde oss i ro og mak over krimmen p TV etterp. Vi uttaler oss svrt gjerne politisk korrekt i det gode selskap, men gir vi kanskje litt blaffen nr lysene slukkes? P samme mte legger vi gjerne ut hvor engasjerte og empatiske vi er p sosiale medier, men gir fullstendig F i det barnet som utsettes for vold rett foran ynene vre? Hva skjer med samfunnet vrt egentlig? Hva skjer med oss?

 


 

Forrige helg var et uskyldig lite barn sammen med foreldrene sine i akebakken, ikke s fryktelig langt fra her jeg bor. Superkult for ungene, tenker vi jo gjerne. Og det burde det jo ogs vre. Dette lille menneske hadde det imidlertid ikke s innmari kult. Barnet var trist. Barnet grt. Det var utvilsomt noe galt. rsaken kjenner jeg ikke til, men det er heller ikke det som er avgjrende. Jeg vet heller ikke hvordan du hadde hndtert det, men jeg hper og tror, at de fleste av oss ville satt oss p huk og spurt barnet vrt hva som er i veien. Hvorfor det er s ute av seg? Hva kunne vi gjort, for at barnet ville flt seg mer vel? Er du sulten? Er du trst? Fryser du? Har du sltt deg? Er det noe jeg ikke forstr? Ogs ser jeg faktisk levende for meg en liten klem. Trst. Omsorg. Men dette lille barnet jeg snakker om, ble bret avgrde p en srdeles upraktisk og helt sikkert ubehagelig mte. Og om ikke det hadde vrt nok, ettersom det fortsatte grte, ble det bare sluppet i bakken. Noen ville sgar sagt kastet i bakken. Plukket opp igjen, for s bli sluppet i bakken igjen. At barnet ikke roet seg, hadde kanskje sine helt naturlige rsaker? Jeg hadde grtt selv, dersom jeg ble utsatt for den samme skjdeslse og stygge behandlingen. Ja, jeg vil kalle det vold. Det kan jo ikke kalles omsorgssvikt? Barnet falt ikke i bakken, for deretter bli liggende. Nei, jeg kaller det vold. Det ble brutalt sluppet i bakken, fordi det ikke sluttet grte. Hvorfor grt barnet? Og hva gjr vi nr barna vre grter?

 

Hva som er adekvat oppfrsel fra omgivelsene i en slik situasjon, er jeg sannelig ikke sikker p. Heldigvis ser man ikke slik oppfrsel hver vinter i akebakken. Jeg er imidlertid overbevist om at historien jeg forteller deg br ha vekket oppsikt. Den gjorde imidlertid ikke det. I alle fall medfrte den ikke at barnet omgende ble sett. Reddet. Joda, flere av de mange menneskene i akebakken s det, men ikke p den mten slagordene oppfordrer til. Folk reagerte litt indignert. Som om de ikke nsket se, det de nettopp hadde betraktet. Hva fr oss mennesker til overse et barn i nd? Hva fr oss til ignorere det? Er det fordi vi driver med slike ting bak lukkede drer selv? Eller er det fordi vi slett ikke er s engasjerte som vi vil ha det til? Neida, jeg nsker ikke vre ufin. Jeg forsker ikke provosere heller. Jeg vil bare f deg til se det helt penbare. Det som skjer rett foran ynene dine. I samme ndedrag, vil jeg veldig gjerne be deg om noe. Jeg hper det er greit? Nr vi snakker om det se og bli sett, kan vi ikke vre enige om at det umiddelbare og nre inkluderes? Det vi betrakter med det blotte yet, er ikke det se? Jeg ser. Se meg. Redd meg.

 



 

Barnet som utallige ganger, s skjdeslst og brutalt ble sluppet i bakken fordi det grt, hadde godt av bli sett. For midt inne i folkemylderet, var det faktisk et menneske som s. Jeg er s utrolig glad for at noen s dette barnet. Men ikke bare s dette mennesket, det handlet ogs. Det ble tilkalt politi og det ble foretatt en anmeldelse av forholdet. Nr mennesker behandler barna sine p den mten, i psyn av en hel arm av smbarnsforeldre, hva er disse menneskene kapable til bak lukkede drer? Ett menneske, av flere hundre, s at et barn ble behandlet p en totalt uverdig mte og gjorde noe for forhindre at det skulle skje igjen. Jeg vet ikke om det finnes fullgode svar, men jeg er alvorlig bekymret. Hva skjer med oss mennesker? Har vi ingen empati p nrt hold?

 

Det er jo ikke mange dager siden vi leste om en sytten r gammel jente ogs, som ble knivstukket p en buss full av folk. Ikke ett menneske hadde lftet en finger for hjelpe. Jo, politiet gikk ut med en melding i etterkant, om at man ikke br utsette seg selv for fare i en bevpnet situasjon. Men hva om det var din datter? Hva om det var ditt barnebarn? Ville du ikke nsket at noen instinktivt grep inn? Ville ikke du gjort det? Jeg hadde hpet det bygde p et urinstinkt. Det gode i oss. Det hadde kanskje holdt med en avledningsmanver? Men total ignoranse? Folket hadde kanskje vippsa over noen kroner til et veldedig forml kvelden i forveien? Den gode gjerning utfrt? Jada, jeg er litt ufin n. Beklager det. Likevel er det bare ord, og de er tross alt rettet mot voksne mennesker. I verste fall kan de oppfattes som provoserende og da fr jeg gjerne s hatten passer i kommentarfeltet. Jeg tler det.

 

Kanskje synes du jeg har for hye forventninger til omgivelsene? Kan selvflgelig tenkes. Likevel leser jeg hver eneste dag i landets mange aviser, hvor viktig det er vise solidaritet, medflelse og nestekjrlighet. Kommentarfeltene er fulle av opprop, fordmmelse og sinne mot de som ikke er enige. Og for deg som vil ppeke nyansene! Jeg er meg nyansene bevisst, og synes bde medflelse og nestekjrlighet er helt avgjrende egenskaper for oss mennesker. La oss vre pne og imtekommende. Vi m imidlertid makte utvise disse egenskapene p nrt hold ogs. Ovenfor venner, naboer og andre i vr umiddelbare nrhet. Se meg. Redd meg. Jeg snakker i frste omgang om barna. De uskyldige sm. Er det for mye forlangt? Er vi s langsynte blitt, at vi trenger distansen for gjenkjenne nden i vr nestes yne? Du skal elske din neste, str det i bibelen. Hvem er vr neste, hvis ikke barna?

 

Heldigvis var det som jeg nevnte, et menneske med nestekjrlighet i akebakken forrige helg. Det var noen tilstede, som s barnet. Noen viste handlekraft og fikk opprettet en sak. Vi m anta at forholdet etterforskes og det gjenstr bare hpe, at det ikke er s ille som det s ut til. Men dersom det er det, s var det noen som s, som reddet. Det innebrer at inne i folkemengden et sted, kan det faktisk eksistere bde nestekjrlighet og handlingskraft. Det gjr meg optimistisk. Vi kan hvis vi vil. Jeg ville bare minne oss p det. I tillegg ville jeg utrette en takk til vedkommende, som gjorde nettopp det vi oppfordrer til. P vegne av alle oss som nsker se barnet, redde det, tusen takk!

 

I tillegg nsker jeg deg en fortsatt fin dag! <3

 

Skulle du trenge rd og tips, ta gjerne kontakt med Barnejuristen. Har du behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, flg gjerne Barnejuristen p Facebook og Instagram , for oppdateringer p viktige temaer om barna vre. <3 Og du, takk for at du leser!

n kommentar

Victoria Larsen

09.02.2017 kl.14:39

Jeg hper du fr en fin torsdag :-)

Skriv en ny kommentar

Barnejuristen

Barnejuristen

45, Tnsberg

Jeg er juristen med en sregen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe m gjres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som nsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har ftt lre mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nre relasjoner. Jeg er ogs kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjlett.

Kategorier

Arkiv

hits