Når 200 barn årlig tas fra foreldrene sine…

..må det vel være noe riv ruskende galt med systemet? Jeg vet ikke om du har fått det med deg, det er et brennhett tema i media om dagen. Hovedårsaken for at de omtalte barna fjernes fra foreldrene sine, er at en av foreldrene har fått diagnosen lett utviklingshemning eller lærevansker. På tross av at internasjonal forskning viser at de med tilpasset hjelp kan være gode foreldre, står barnevernet hardnakket på sitt. De står til og med på sitt, etter at diagnosen har vist seg å være feil. Ved flere tilfeller har barnevernet dukket opp bare timer etter fødsel, for å gratulere og å informere om en forestående omsorgsovertagelse. Dersom du tenker at dette er hjerterått, vil jeg være tilbøyelig til å være enig med deg. Det er imidlertid et par spørsmål som umiddelbart slår meg.

 

Hvorfor skal ikke mennesker med utviklingshemning eller lærevansker kunne være gode og kjærlige foreldre? Jeg innser utvilsomt at det finnes flere grader av utviklingshemning og at de tyngste tilfellene kan innebære store utfordringer for både barnet og den forelderen det gjelder. Men lettere utviklingshemning? Lærevansker? Og hvor går i så tilfelle grensene? En annen ting jeg lurer på er, hva med den andre forelderen? Leter man så iherdig, at man også ved denne finner feil? Hvorfor det? Er det virkelig til barnets beste? Det finnes da vitterlig nok å ta av der ute. Vi leser hver dag om grov omsorgssvikt, rus og vold. Jeg bare nevner det. En tredje ting jeg ikke helt blir klok på, er hvorfor systemet ikke bruker tid og ressurser på å tilegne disse menneskene kunnskapen de trenger, slik at de kan bli de fantastiske foreldrene de ønsker å være. Det ville muligens vært i barnets interesse, eller? En siste ting. Er det enklere å plassere et spedbarn i fosterhjem, adoptere det bort ved tvang, enn å investere den tiden det tar å gi barnet muligheten til å vokse opp hos de biologiske foreldrene sine? Spiller økonomiske hensyn en rolle?

 

 

Det er en forskningsrapport fra NTNU som fremlegger resultatene om at 200 barn fratas foreldre med lærevansker eller utviklingshemning hvert eneste år i Norge. Det som gjør det hele betenkelig, rent bortsett fra at disse foreldrene som oftest ikke får en mulighet til å vise seg kompetent til å ta seg av barnet sitt, er at fremgangsmåten med stor sannsynlighet bryter med kravene i EMK artikkel 8. Med andre ord, kan det være tale om menneskerettsbrudd. Det er svært alvorlig for vårt lille land. I følge Regjeringsadvokaten har faktisk så mange som åtte barnevernssaker gått gjennom nåløyet i menneskerettsdomstolen i Strasbourg og venter nå på behandling.

 

Barnevernet har altså med utgangspunkt i at for eksempel mor er psykisk utviklingshemmet, konkludert med at hun mangler omsorgsevne. På tross av at diagnosen har vist seg å være feil, står barnevernet fast ved sin beslutning. I de fleste tilfellene, er foreldrene ikke gitt en sjanse til å vise sin omsorgsevne og i de tilfellene de faktisk er gitt denne muligheten, er de under så strengt oppsyn, at det kan være vanskelig for nybakte foreldre å stå til forventningene. Og hvem setter egentlig standarden til disse forventningene? Og retter man disse forventningene mot alle foreldre? Det er nemlig uavhengig av om det foreligger en diagnose eller ei, lovpålagt, at det i de tilfellene barnevernet mistenker at foreldrene ikke har tilstrekkelig omsorgsevne, skal settes i gang tiltak og veiledning før man overtar omsorgen. Det skal imidlertid understrekes at barnets beste er det primære, og det forekommer naturligvis at mennesker med disse diagnosene ikke kan ha barna sine hjemme. Men er man diagnostisert med utviklingshemning eller lærevansker, er det slett ikke ensbetydende med at barnevernet bør overta omsorgen. I Sverige har man for eksempel hatt stor suksess med å sette i gang veiledning og tiltak. Problemet for mennesker med kognitive vansker, er nemlig ikke å elske barna sine, det er tvert i mot å lære på vanlig måte. Dersom man lager et tilpasset opplegg for foreldre med utviklingshemning, vil man altså i mange tilfeller oppnå at barna kan bli hos sine biologiske foreldre, samtidig som barna opplever tilvenningen som trygg. Dette må jo anses å være til barnets beste? 

 

Sett i sammenheng med alle de barna som vokser opp i kognitivt friske familier, men med det totale fravær av omsorgsevne, må man mildt sagt kalle dette skandaløst. Det å være en omsorgsfull mamma eller pappa, kan da ikke avgjøres av diagnoser som lærevansker eller utviklingshemning. Eller kan det? Jeg tror jo at det å vise omsorg, det å vise kjærlighet og det å skape trygge rammer for et barn, ikke nødvendigvis forhindres av disse diagnosene. Egoisme derimot. Rus. Vold. Men mennesker med et sterkt ønske om å bli foreldre, som møter utfordringer gjennom lærevansker eller lettere utviklingshemning bør hjelpes. De bør oppmuntres og veiledes, ikke straffes. Og selv om tilvenningen tar litt lengere tid enn for foreldre uten diagnoser, bør det jo være hensiktsmessig å bruke den tiden. Ikke minst samfunnsøkonomisk. Eller er det mer samfunnsøkonomisk og adoptere barnet bort ved tvang? Sverige viser i alle fall til gode resultater hva tilvenning og opplæring angår. Der får foreldrene hjelp med alt fra lekselesing med barna, renhold og betaling av regninger. Opplæringen skjer stort sett i hjemmet. Har vi noe å lære her?

 


 

Hvorfor ser vi da at foreldre med diagnosene utviklingshemning og lærevansker får så lite gjennomslagskraft her i Norge? Hvorfor fastholder barnevernet sine vedtak om omsorgsovertagelse, fratagelse av foreldreansvar og sågar tvangsadopsjon i disse sakene? Kan det være at de bruker det indirekte, for å formidle at fordi disse foreldrene er utviklingshemmet så er også deres mulighet til å ta i mot veiledning så begrenset, at de ikke helt ser vitsen? Ja, det mener faktisk Jan Tøssebro, direktør for samfunnsforskning ved NTNU. Personlig, vil jeg jo tro at det ikke harmonerer så godt med FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne heller. De siste dagene har jeg både lest og hørt, at det å få barn ikke er en menneskerett. Nei, det er kanskje ikke det? Men det er heller ikke oppstilt noen formelle krav. Vi må ikke bestå noen eksamen for å sette barn til verden. Det vi imidlertid må, er å behandle barna våre med omsorg og kjærlighet. Andre igjen, vektlegger at barnevernet er til for å verne barna. Ja, det er faktisk helt rett oppfattet. Men det kan ikke gå på tvers av rettsvernet forøvrig likevel. Det kan ikke bli utrygt å sette barn til verden, i tilfelle noen mener at det foreligger en diagnose om lærevansker eller lettere utviklingshemning. For det synes faktisk så usikkert på nåværende tidspunkt, ettersom diagnosen i flere av dissa sakene har vært ukjent for vedkommende det gjelder. Det har også ved flere anledninger skjedd, at diagnosen bare er satt midlertidig i barndommen og tilbakevist i voksen alder. Hvilke holdepunkter finnes da for å fjerne barnet fra sine biologiske foreldre? Jeg finner dem ikke? Handler det om prinsipp? Det kan jo faktisk se slik ut, når barnevernet ikke mener at den andre forelderen, som ikke har noen diagnose, heller ikke egner seg. Høy alder har blitt nevnt. Apropos høy alder, jeg leste nylig om en dame som fikk sitt første barn med femtisyv. Jeg bare nevner det. Det kan vel ikke være noen tvil? Når 200 barn årlig tas fra foreldrene sine, må det vel være noe riv ruskende galt?

 

En erfaren menneskerettsdommer har uttalt, at når hele åtte barnevernssaker venter på behandling i menneskerettsdomstolen i Strasbourg, er det å anse som et ekstremt alvorlig varsel til Norge. Fra Strasbourg til Norske myndigheter. Og det er virkeligheten per i dag. Åtte saker. Jeg personlig, lurer på hva de har å si til de sakene hvor diagnosen til og med i etterkant har blitt tilbakevist, og barnevernet likevel står på sin avgjørelse om omsorgsovertagelse. Det er jo faktisk sånn, at foreldrene står i fare for aldri å se barna sine igjen. Og barna, de får aldri anledningen til å etablere et forhold til sine egne foreldre. Det er ikke å verne barna det, det er rett og slett en skandale. For både barna og foreldrene. Til og med Bufdir innrømmer at kompetansen i barnevernet er for dårlig. De uttaler at de er opptatt av å bedre kvaliteten i norsk barnevern, og at det ikke er noen tvil om at det på mange områder eksisterer kompetansesvikt.

 

 

Jeg vil med dette innlegget, overhodet ikke si at barnevernet ikke gjør gode ting. Det må det ikke herske noen tvil om. Barnevernet har hjulpet mange barn, med skjebner de aldri skulle vært nødt til å oppleve. De har grepet inn i mange saker og reddet mange barn i nød. Likevel kan det ikke unnskylde det som skjer med barna til lettere utviklingshemmede her til lands. Det kan ikke forklare prioriteringen av å fjerne barn fra foreldre, som faktisk kan tilegne seg kunnskapen til å ivareta barna sine. Det er her slett ikke snakk om foreldrevern, dette inngår i et helt normalt norsk rettsvern. 

 

Har du behov for juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg