Er virkelig delt bosted best?

Kan det å bo vekselvis hos mor og far nesten være like bra som å bo sammen med begge foreldrene? Det fremkommer faktisk av en ny svensk studie. Jeg personlig, har vanskelig for å akseptere det som en uforbeholden sannhet. Det er kanskje som å banne i kirken, når man sier seg uenig med en forskningsrapport. Men er det egentlig det jeg gjør? Jeg mener nemlig at nyansene er mange og sakene individuelle. Jeg tror likeledes at påstanden kan skape ytterligere konflikt, dersom den får stå fullstendig uberørt. La meg derfor i det følgende få problematisere påstanden litt. Hvordan kan det bli like bra for et barn å bo en uke her og en uke der? Og hvordan i all verden kan man få seg til å sammenligne det med å bo sammen med begge foreldrene? Er ikke barna våre like avhengige av ro og forutsigbarhet som det vi er? Eller er det muligens så vanskelig å løse problematikken som ofte kommer i kjølevannet av et samlivsbrudd, at vi nå leter etter perspektiver som skal tvinge partene til å dempe konflikten? Kan det overhodet fungere? Kan det noen gang bli et barns beste å dele opp livet sitt i to deler? Gjør vi ikke barna våre ansvarlige for vår manglende evne til å opprettholde familielivet? Vi setter da vitterlig barn til verden og er utvilsomt ansvarlige for deres ve og vel. Er det ikke bare rett og rimelig at vi bærer konsekvensene selv?

 

Jeg kan jo egentlig bare skilte med mine egne oppfatninger og erfaringer, men når delt bosted er i ferd med å bli normen etter skilsmisse, er det også verdt å stille seg spørsmålet om det å dele barna likt er blitt så viktig for foreldrene, at det rett og slett overskygger hensynet til hva som er det beste for barnet. Barnets beste kommer ikke sjelden i bakgrunnen når foreldrene har en konflikt etter en skilsmisse. Jeg tror at foreldrene ofte har vanskeligheter med å skille sine egne behov fra barnets. Det er ingen tvil om at det er konflikten mellom foreldrene som skader barnet, og ikke nødvendigvis boformen. Dog vil det være naivt å tro, at det å ha to hjem og det å forholde seg til to omsorgspersoner, ikke kan være en stor belastning for barna. Det sentrale spørsmålet, som jeg ser det, vil jo være under hvilke omstendigheter forskerne mener at delt bosted er bedre enn å bo fast hos den ene.

 

 

Før det kastes med brannfakler, vil jeg se litt på foreldre som klarer å samarbeide med hverandre. Når et samlivsbrudd er et faktum og foreldrene evner å sette seg ned å snakke sammen, kan de komme til mange gode løsninger. Det er vi sikkert enige om? Det er jo utvilsomt foreldrene, som på best mulig måte kan ivareta barnets beste interesse. Dersom foreldrene makter å se barnets behov og tilrettelegge ut fra det, åpner det faktisk for å forsøke flere modeller av delt bosted. Det å dele bosted, er jo ikke ensbetydende med at barnet bor mer hos den ene forelderen enn den andre. Delt bosted, kan også innebære at den ene forelderen ikke har noen større rett til å avgjøre viktige spørsmål i barnets liv enn den andre. Et eksempel kan være flytting til en annen kommune eller en annen kant av landet, noe som straks vil medføre begrensninger for barnet, til å ha regelmessig kontakt med begge foreldrene. Med delt bosted, må foreldrene bli enige om eventuell flytting av barnet. Dersom en av foreldrene derimot har bostedsansvaret alene, kan denne flytte fritt med barnet hvor som helst i landet. Men dersom vi stopper opp litt her. Er det ikke nettopp disse tingene som skaper så stor konflikt? Hvor skal bostedforelderen bo med barnet? Hvor mye makt skal samværsforelderen ha over bostedsforelderen? Dersom foreldrene klarer å ta hensyn til hverandre, ser fordelen av et samarbeid og beholder fokus på barnet sitt, vil de antageligvis svært ofte være enige om, at det nettopp er dem som må ofre noe, ikke barna. Har vi fokus på barna våre, vil vi svært ofte komme til gode avtaler. I de avklarte forholdene vil det å nedfelle delt bosted som et utgangspunkt, kunne medføre en norm om at foreldrenes rolle i barnas liv blir så lite endret som mulig. Med mindre det foreligger gode grunner til å avstå fra denne type løsninger, selvsagt.

 

Hva var hensikten med den omtalte forskningen egentlig? Ikke minst, hva var målsettingen?

 

For å starte med det åpenbare, er det nok ingen tvil om at målet var å oppnå barns beste gjennom å dempe konfliktnivået. Men er det egentlig det vi gjør, når vi påstår at skilsmissebarn med delt bosted har det best? Det sies at delt bosted som utgangspunkt ikke strider mot prinsippet om “barnets beste”. Jeg kan være tilbøyelig til å være enig, forutsatt at foreldrene samarbeider godt og ønsker å ivareta barnets interesser. Jeg opplever imidlertid at forskningen anvendes i selve kampen om delt bosted. Jeg kan ikke tro at det har vært målsettingen. Det kan være alt fra farskapsaktivisten, som er av den oppfatning at delt bosted ikke skal vurderes, men skal håndheves som en hovedregel. Likeledes kan det være den forsmådde mor, som ikke ønsker å dele verken ansvaret eller avgjørelsene, med en far hun opplever har sviktet. Jeg personlig, tror at mange foreldre tolker den fremlagte forskningsrapporten i eget ærend. Femti-femti uavhengig av situasjonen, fordi vi som foreldre tross alt har rettigheter. Delt bosted, fordi vi ønsker å kontrollere avgjørelsene som blir tatt og eventuelt legge inn veto. Femti-femti, fordi vi ikke ønsker å fremstå som en dårlig forelder. Motivene kan være mange, men jeg oppfatter ikke alle som like redelige. Jeg tror jo, at i de situasjonene delt bosted vurderes alene for å berike barna, vil foreldre også klare å finne gode kompromiss, og konflikten vil dempe seg selv. Det er jo ikke til å stikke under en stol, at et brått tap av en omsorgsperson oppleves vanskelig for barna. Jeg lurer bare på om vi som foreldre, oppriktig mener, at det å la barna flytte frem og tilbake er underordnet det å beholde begge foreldrene i livet sitt. Finnes det ikke bedre måter å beholde begge foreldrene i livet sitt på? Er det riktig av oss å pålegge barna det tyngste arbeidet i en splittet familie? Nemlig det å tilpasse seg våre avgjørelser. Det skiltes med at barna er tilpassingsdyktige og dersom barna lever i en familie der foreldrene er fornøyde med sine liv, vil barna også akseptere at de må flytte frem og tilbake. Er ikke det å fraskrive seg ethvert ansvar? At foreldrene har styring på eget liv anses å være et gode for barna. Jeg personlig, mener at det burde være et minstemål. Aleneforeldre får forresten dårlige skussmål i den sammenheng. Hvorfor det? Hvorfor kan ikke aleneforeldre ha styring på livet sitt? Det er ingen tvil om at barnet gjennomgår en sorg, når den ene forelderen forsvinner. Hvordan et barn har det etter et brudd, er det også blitt forsket mye på. Det er mange delte meninger. Veldig mange forskere mener, at det er best for barna og bo fast hos den ene av foreldrene, for ikke å bli stresset og rotløse. Man mente sågar at stresset medførte søvnløshet og psykiske lidelser. Den svenske forskningsrapporten viser imidlertid til, at de barna som bor på delt bosted sover best og de som bor hos en av foreldrene sover dårligere. Hvorfor blir de ikke enig?

 

 

Hvordan kan vi som foreldre, når vi først velger å bryte ut av det barnet opplever som den trygge familie, opprettholde de beste forutsetningene for våre barn? Er det ved delt bosted? Og i så tilfelle, hva må til for at delt bosted skal fungere?

 

Delt bosted fører til færre konflikter sies det i forskningen. Men glemmer man ikke at nettopp spørsmålet om delt bosted ofte er gjenstand for konflikten? Når foreldre som praktiserer delt bosted, i større grad greier å legge noe av konfliktene til side, er det muligens fordi man tvinges til å samarbeide i hverdagen. Dersom foreldrene klarer å legge konflikten bak seg og samarbeide godt om omsorgen for barnet, er sjansen utvilsomt mindre for at barna tar skade. Men kan foreldrene tvinges til denne gode ordningen? Eller vil tvang gjøre det ennå vanskeligere for barna?

 

Er det faktisk så enkelt, at forskningen viser til gode resultater i de tilfellene foreldrene klarer å samarbeide? Proporsjonalt vises det muligens til dårligere resultat, i de situasjonene hvor foreldrene ikke blir enige og kjemper med nebb og klør. Da forskes det jo egentlig ikke på om delt bosted, i ordets rette forstand, er best for barnet. Da forskes det jo egentlig på hvilke konsekvenser konflikt og kamp om nettopp delt bosted, kan ha for barnet. Eller? Anvender vi foreldre forskningen for å få gjennomslag, nettopp i barnefordelingssaker? Sørger delt bosted for ro og orden? Det gjør jo ikke det. Det er det vi foreldre som gjør. I beste fall, vel og merke. Jeg tror imidlertid at vi foreldre får god drahjelp av media, ettersom forskningsresultatene beskrives som overraskende og i strid med tidligere funn. En professor ved universitetet i Oslo, mener at det er lite som skiller det norske og det svenske samfunnet og at resultatene er overførbare til norske forhold. Han mener imidlertid også, at forskningsresultatene er en vekker til de som mener at ett bosted er best for skilsmissebarn. Jeg personlig, tolker rapporten dithen, at det forutsettes at foreldrene samarbeider godt og klarer å legge konflikten til side. Jeg mener også, at forskningsrapporten i utgangspunktet ikke var ment som et verktøy, for å vinne frem i en konfliktfylt barnefordeling. Videre mener jeg som jeg alltid gjør, at barnets beste må vurderes ut fra de individuelle forholdene.

 

Sitter du med spørsmål i denne sammenheng, kontakt Barnejuristen ? for barnet i deg og barnet ditt. Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

14 kommentarer
    1. Vi hadde jo kong Salomon i bibelen. Som ville dele barnet. Den ekte moren ønsket ikke det.
      Kjærlighet er å sette barna først.
      Jeg ga eksen alt når vi ble skilt. Barna våre har vokst opp kun i ett hjem. Som takk for min gavmildhet får jeg lov til å komme til hennes hus og passe og hjelpe til. Dette tror jeg er fremtidens skilsmisse.
      Jeg synes det er bra at du “banner i kirken”. I gamle dager ble tatere sterilisert og folk lobotomert fordi ingen turte å utfordre makta. Om noen år kommer forskningsrapportene til å pøse inn om barns psykiske problemer med å hele tiden være på flyttefot. Det er opplagt en dårlig løsning. Man må være “forsker” for ikke å forstå det.
      Og husk at “forskere” stort sett produserer rapporter som makta ønsker. Hvem tror du betaler forskerlønningene? Vil man opp og frem som forsker så produserer man de “fakta” som makta ønsker seg. Takk for glimrende “banning” og stå på! 🙂

    2. Hei snuskelasken og takk for tilbakemeldingen din. Du har mange gode poeng. Synes det er fantastisk å høre at dere har fokus på barna. Kjærlighet er å sette barna først, sier du. Vakkert! Jeg er helt enig…

    3. Hei!
      Takk for flott innlegg. Det er jo dessverre sånn, at retningslinjene for hva som er barnets beste, ofte skifter med vindretningene. Skummelt. Helt enig i at deg er farlig å dra alle saker over en kam, for alle samlivsbrudd oppleves individuelt for de involverte partene. Derfor må de også behandles deretter.
      Så har jeg ett ønske. Snuskelasken, kan du være så snill å ta en alvorsprat med den delen av norsk befolkning, som har gjennomgått et samlivsbrudd hvor barn er involvert? Hatten av for deg, det står så utrolig respekt av hva du har gjort <3

    4. Hei Tigermamma, og takk selv, for at du leser bloggen.

      Barnets beste blir ofte kalt en vag definisjon, nettopp fordi barnas situasjon og tålegrense er så forskjellig. Da blir det åpenbart helt nødvendig med en individuell tilnærming og ikke en vid tolkning av foreldrenes behov for rettferdig fordeling. Hovedregelen bør være rettferdighet for barna – nemlig at konflikt alltid er skadelig, særlig for barna.

      Ha en god søndag! 🙂

    5. Det var da svært lite kritiske innvendinger mot holdningen din her, artikkelforfatter. Ikke rart når man hører at kritiske innlegg blir slettet. Ang temaet: “Skaden” er vel allerede skjedd i øyeblikket foreldrene skiller lag. Barnets natur er å være glad i begge sine foreldre. Det nest beste alternativ er å ha god kontakt med begge foreldre. Oppdatert forskning viser at delt bosted er best for barnet. Forståelig nok ønsker du som “”Barnejurist” å beholde systemet, all den tid sånne som du tjener gode penger på at foreldre slåss i retten. Jeg printscreener innlegget for å ta vare på i tilfelle det tilfeldigvis “blir borte”. Ha en fin kveld 🙂

    6. Hei Mamma på deltid, og takk for tilbakemeldingen din.

      Jeg sletter ikke kritiske innlegg, bare ufullstendige og nedlatende setninger, samt spørsmål stilt to ganger, hvorav det ene er besvart. Jeg er åpen for konstruktiv dialog, men setter ikke pris på usaklige og nedlatende holdninger. Når det er sagt, synes jeg du fortsetter i god stil her, med spekulasjoner om at jeg ønsker å tjene gode penger på at foreldre sloss i retten. Tvert i mot, tror jeg en konfliktfylt barnefordeling ført for retten ofte tilspisses ytterligere og aller helst bør unngås. For barnas skyld, det er gjerne de som blir skadelidende. Barnejuristen er nemlig opptatt av at barn får en trygg og god oppvekst, selv om foreldrene skulle velge å gå hver sin vei. I tillegg synes jeg det er trist når barna våre blir gjenstand for en likestillingskamp, som egentlig ikke handler om deres ve og vel, men de voksnes egne ønsker og behov. Barna fortjener simpelthen det beste av oss og konflikt har dessverre en tendens til å få frem alt annet enn det beste.

      Ta gjerne et screenshot av dette også, sånn i tilfelle. 😉 Takk for samtalen og ha en fortsatt fin uke. 🙂

    7. Det som undrer meg fortsatt, er at selv en barnelov som i dag har fokus på tinget(En særdeles utvannet en for å kunne gå igjennom) fortsatt skal ha mor i fokus, og ikke barnet ?.
      Det å ta stilling til delt bosted lar jeg være, siden jeg drømmer om likeverdige foreldre, og med det barna i sentrum.
      Ved en “skilsmisse” i dag så er vanen at barna flytter med mor på hennes flyttelass(1/3 dels foreldre velger en annen løsning). MEN hvorfor kan vi ikke sette barna i sentrum der DE sikres å få bo gjenværende i sitt lokale nettverk uavhengig av hvem av foreldrene som blir boende igjen ? Hvis den “utflyttende” forelder flytter lengre bort, så er kun samvær naturlig. Flytter forelderen bare litt ut i barnets lokale nettverk, så er delt omsorg naturlig.(Husk nå at delt omsorg ikke er det samme som delt tid.)
      Det skapes skiller av/med gamle kampsaker der “mors rett til å flytte når og hvor hun vil” er en del av kvinnekampen i alle mine levende 10 år. For meg blir det for snevert og lite klokt å sette mor før barna, som i dag. Barnelovens utvidelse med noen uker på varsel til far om flytting langt bort frontes som en krise av mange…. Men hvor settes barna fortsatt med den nye barneloven, først eller i midten ?

    8. Hei Gunnar Håland, og takk for tilbakemeldingen din.

      Jeg respekterer at du fremsetter dine meninger, men akter ikke å gå i noen debatt med deg. Jeg la merke til at du henger ut Barnejuristen på FB siden din og på helt feil premisser. Ser ikke at det er et godt utgangspunkt for noe konstruktivt. Men takk for at du leser! Ha en fin ettermiddag! 🙂

    9. Hei. Den egentlige årsaken til at jeg gikk inn og leste denne bloggen er fordi jeg på Facebook noterte meg at en persons kommentar her var blitt slettet. Sensur liker man jo ikke. Jeg har ikke kjennskap til hva som ble skrevet, og etterpå slettet, av artikkelforfatter, men på generelt grunnlag mener jeg at personer som legger ut personlige meninger, helt uten referanser og søkbar dokumentasjon,også bør kunne klare å forholde seg til eventuelle kommentarer fra lesere i sakens anledning.
      Når det er sagt, så kan jeg like gjerne dele noen tanker og erfaringer i forhold til det som står i bloggen, ettersom jeg dessverre har mye erfaring om temaet.
      Jeg ble skilt fra barnas mor da de var 4 og 6 år.
      Det er nå 16 år siden.
      Jeg mente tidligere, og mener fortsatt, at delt omsorg, og med det mener jeg også at barna er like mye hos begge foreldre, er noe en bør strebe etter.
      Vi klarte ikke å bli enige om en slik løsning.
      Jeg fikk til en ordning hvor barna var hos meg rundt 45% av tiden. (Ferier innregnet)
      Det fungerte jo på et vis, men for å være helt ærlig, så må jeg si at det nok ble en belastning for barna å være hos meg såpass mye.
      På mange måter har jeg egentlig ikke lyst til å offentliggjøre dette, men uten åpenhet kommer man heller aldri videre til en “beste løsning”.
      Som barnas mor stiftet også jeg ny familie etterhvert. Det gikk helt fint i begge leire.
      Det aller største problemet, slik jeg ser det, var at skolen og vennene som kommer naturlig av skolegangen, tilhørte skolekretsen rundt mors hus.
      Det ble ikke så lett å få seg venner i tilstrekkelig grad i mitt nabolag, som lå over 2 mil fra skolen.
      Det ble også mye styr med å bringe/hente til og fra skole osv.
      For å summere: Dersom barn skal tilbringe omtrent like mye tid hos hver av foreldrene så mener jeg at begge foreldrene i så tilfelle må kunne bosette seg innenfor samme skolekrets.
      Da kan sannsynligvis ungene forholde seg til de samme vennene som alltid, og det er fort gjort å kunne hente eventuell skolebok glemt igjen den ene eller andre plassen.
      Jeg kunne skrevet og forklart om mangt og meget vedr. barnefordeling, sakkyndige, plutselig flytting til annen landsdel, ol, men i forhold til delt bosted mener jeg bestemt at det også må kunne stilles som krav at foreldrene bor innenfor samme skolekrets.
      Takk for meg.

    10. Hei Rune, takk for tilbakemeldingen.

      Det siste først. Hyggelig at du ville dele noen tanker på bloggen, synes det er flott at dere fikk det til å fungere, som du sier, på et vis. Jeg synes imidlertid også det er et godt poeng du presenterer, nemlig det at delt bosted av og til kan være en belastning for barna. Dersom foreldrene ville bosatt seg nær hverandre, ville det definitivt gjort ting langt enklere for barna. For foreldrene også. Dessverre er det nettopp de forskjellige løsningene som ofte er opphav til konflikt, som hvor man skal bo, delt bosted eller ei, hvilken samværsordning og hvilke rettigheter man som foreldre mener å ha. Det er selve konflikten jeg vil til livs, for den er åpenbart skadelig på barna våre. Jeg synes vi skal ta konsekvensene selv, som foreldre, når vi ikke klarer å holde løftet vårt til barna, om den hele familie. For det løftet synes jeg egentlig ligger implisitt, når vi velger å sette barn til verden. Jeg kunne også skrevet mye mer i den sammenheng, men det har jeg jo i og for seg gjort på bloggen.

      Når det kommer til den dårlige reklamen som tydeligvis går som flammer i tørt gress, så har det seg sånn, jeg slettet et spørsmål som var stilt to ganger og som allerede var blitt besvart. Dette for å ha en oversikt, ettersom jeg imøteser kommentarer og forsøker å svare på de aller fleste. At jeg besvarer samme spørsmål to ganger, synes jeg imidlertid er unødvendig. Jeg slettet også en nedlatende og ufullstendig setning, ettersom jeg synes en viss standard på kommentarene er å forvente. Jeg skriver en blogg, jeg angriper ingen, man må gjerne være uenig og formidle det på en adekvat måte. Mobbing og uthenging er jeg imidlertid ingen tilhenger av. De fleste av oss har barn og vi burde vite bedre. Sensur var det altså ikke snakk om. Dette foregikk, til info, i kommentarfeltet på FB.

      Avslutningsvis vil jeg ønske deg en riktig god helg og takke for at du stakk innom bloggen.

    11. Jeg vil bare si, som tidligere skilsmissebarn…. Det viktigste for meg som barn, var å ha et godt og nært forhold til begge foreldrene mine. Og dette var ikke tilfellet hos oss, da jeg så pappa sjelden. Hadde jeg fått bestemme hadde det blitt 50/50.
      Nå som jeg er blitt alene med mine små barn ser jeg at der er mange gråtoner. Faren deres er faktisk ikke i stand til å ivareta de i hverdagen. Og da mener jeg at de har det best med å bare ha helgebesøk hos faren sin. Hadde han vært i stand til det hadde jeg definitivt ønsket 50/50 løsning. Gråtoner så det holder…

    12. Hei Mia, og takk for din tilbakemelding, ikke minst din erfaring. Jeg opplever at disse sakene er svært individuelle, jeg er imidlertid i stor grad enig med deg, dog mener jeg at barn skal slippe å stå midt i skuddlinjen ved konflikt. Barna tar stor skade av det.

    13. Som en far som har flyttet etter mor en gang for å være i samme nærmiljø og der mor flyttet igjen og sa at jeg kunne bare flytte etter en gang til blir jeg provosert av denne artikkelen. Nå har jeg ingen kontakt med mine barn fra tidligere. Rapporten du viser viser til forutsetninger for godt utfall for delt bosted og resultatene er presentert i fysiske forskjeller så som søvnproblemer. Dette er reell fakta. Nå er jeg i nytt brudd etter 10 år og mor krever alt for så å kunne flytte 40 min unna og rive opp 2 barn fra det de kjenner. Resultat er at jeg enten må flytte etter eller miste “daglig” kontakt med barna. Nå vet jeg ikke utfallet i det siste da dette er advokatmat men steike hvor sint jeg blir av denne diskusjonen. Enig i at det må tas hensyn til individet men nesten alle kommentarer og erfaringer viser til at barn som har opplevd dette savner liketid med den andre forelder.
      Mødre spesielt. Se til å få orden på hue deres å slipp in far på lik linje. Da er det ihvertfall et godt utgangspunkt.
      Kred til mødrer som går forran med et godt eksempel!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg