Mor uten mann. Far uten barn.

Single kvinner utsetter partnerjakten og fr barn ved hjelp av donor. Er det fremtidens familie? Sprsmlet stilles p forsiden av marsutgavens Innsikt fra Aftenposten. Jeg tenker at det er mange nyanser ved sprsmlet som kan belyses, men det jeg opplever som det viktigste aspektet, er hvordan vi som samfunn har kommet dit. Hva fr flere og flere kvinner til etablere en familie uten en mann? Har det en sammenheng med den nye likestillingskampen?

 

Sverige fikk for snart et r siden, i april 2016, en ny lov som tillater assistert befruktning for landets enslige kvinner. I en velferdsstat som i rtier har kjempet for likestilling og selvstendighet, har denne samfunnsendringen skjedd uten srlige motsetninger. Tidligere mtte kvinnene som nsket seg barn, men manglet en mann, reise til utenlandske klinikker som utfrer prverrsbefruktning eller ty til private sddonorer. Den nye loven m sies anerkjenne et mer likestilt syn p nye typer familiekonstellasjoner. Men er det virkelig det vi sker? Nye familiekonstellasjoner? Den katolske kirken har fra et grunnsyn om at et barn burde vre resultatet av ekteskap mellom mann og kvinne, kritisert den nye loven. Politikerne har satt sprsmlstegn ved velferden for et barn som vokser opp uten far, mens andre kritikere har angrepet kvinnen, med at dersom hun ikke evner ha et forhold til en mann, vil hun heller ikke kunne fostre opp et barn alene i 18 r. Dog har alts lovendringen blitt sett p som en naturlig flge av utviklingen i det svenske samfunnet. Antallet kvinner som har besluttet bli enslige mdre har en rask kning, akkurat som i Danmark, som vedtok en lignende lov i 2006. Dette innebrer at stadig flere kvinner oppdrar sine barn uten en mann.

 

 

Hvorfor velger egentlig kvinner f barn alene? Flere kvinner som er intervjuet, svarer at de rett og slett koblet fra hverandre dette med forhold og dette med barn. De mente at de kunne treffe en livspartner helt uavhengig av alder, det er ikke aldersbetinget, p sammen mte som det f barn. Stresset med finne den perfekte partneren frst, eller bare nye seg med nest best, forsvant. Noen mente til og med at det f et barn alene, forandret den negative statusen til alenemdre. Kvinner har bare et begrenset tidsrom p f barn, men resten av livet p treffe mannen i sitt liv.

 

Hva ser en kvinne etter, nr de leter etter en mann? Hvorfor er det s vanskelig? Forskeren John Gottmann uttaler at det er n egenskap absolutt alle kvinner ser etter i en mann. Det kvinnen vil ha, er nemlig det samme som det mannen vil ha. I over 40 r har han forsket p hvorfor menn og kvinner oppfrer seg slik de gjr mot hverandre, hva som tenner dem og hva som frastter dem. Han har til og med skrevet en bok om det. Hans funn har gjort han og hans kone, psykoterapeuten Julie Schwartz, til toneangivende p sitt forskningsfelt. Den pensjonerte psykologiprofessoren er ogs kjent for snakke rett fra levra. Han sier det er p tide at mannfolk bretter opp skjorteermene og forstr hva kvinner nsker og trenger fra dem. Bokens tittel er om mulig enda klarere "The Mans Guide to Woman". Etter ha observert, forsket og sammenstilt forskning over tir, har Gottmann kommet frem til at det er en avgjrende egenskap alle kvinner ser etter i en mann. Plitelighet. I det ligger naturlig nok, at du er det du sier du er, og gjr det du har sagt du skal gjre. Du er tilregnelig og forutsigbar, skriver Gottmann i boka. De to tingene kvinner klager mest p, er nemlig at partneren aldri stiller opp for henne, og at hun ikke fr nok nrhet. I tillegg liker kvinnene at fedre engasjerer seg i barna. De to tingene menn klager mest p, er for mye krangel og for lite sex. Igjen, kan dette spores tilbake og delvis lses ved oppfre seg mer plitelig, mener forskeren. Nr menn "fininnstiller" seg p kvinnens blgelengde, blir det mindre krangel, hyppigere og bedre sex og mindre ensomhet for bde menn og kvinner, sier Gottmann.

 

Dersom man skal tro forskningen til Gottmann, kan menns manglede plitelighet vre en av grunnene, til at kvinner gir opp finne livspartneren f barn med? Dersom man har kysset en del frosker, latt hpet f fritt spillerom og tatt sjansen gang p gang, er kanskje det stifte familie med en som ikke deler ens egen livsfilosofi risikabelt? Et lite blikk i vennekretsen, i nrmiljet, for ikke snakke om p familievernkontorene og i domstolene, bekreftes bare et redvende spetakkel om eierskap til barna og hvem som egner seg best. Kan man ikke for et sekund, tenke seg at det srer kvinnen? En kvinne er skapt til fde barn og har hele ni mneder p la seg transformere til en mamma. Hva med faren? Vil han like enkelt transformeres til en pappa? Jeg utelukker slett ingenting, men noen sm detaljer lar seg alts ikke forandre. En kvinne med et nske om barn, nsker seg gjerne en hel familie. Menn ogs, det er jeg ganske sikker p. Det er jo slik vi er oppdratt. One big happy family. Tiden har imidlertid tvunget p oss en ny epoke. Tiden hvor skilsmissene rver fra barna begge foreldrene, men ogs foreldrene en kjreste og en bestevenn. Det er, dersom vi ser litt nrmere p det, en ensom utvikling. Og samfunnet brer faktisk preg av epidemier av ensomhet og depresjoner. Jeg, personlig, tror at det bunner i et konsumsamfunn, som gjenspeiler vr egen voksende egoisme. Dersom vi aldri blir fornyde, kan vi heller ikke finne noe som kan bli varig. Hva fr oss egentlig til tro at vi fortjener toppen av kransekaken? Er vi overhodet i stand til vre det aller beste for en annen person? Jeg tror at nettopp her, er den store sinna hunden begravet. Vi har en kollektiv bestilling p det aller beste. Den beste partneren. Den beste familien. Det beste barnet. Forskningen er til og med i ferd med la oss bestille designerbabyer. Det er jo egentlig bare srgelig, er det ikke det da? Snakk om miste grepet p romantikken.

 



 

Hva skjer egentlig nr vi mister grepet om romantikken? Hva skjer med familien? Med barnet? I dag ble endringene til barneloven vurdert ved Stortinget. Det ble i utgangspunktet annonsert, at regjeringen ville endre bestemmelsene om bosted etter skilsmisse, slik at delt og likestilt bosted skulle gjres til en rettsnorm. Regjeringen trakk imidlertid forslaget tilbake, etter rd fra direktoratet (BUFDIR), barneombudet og barnesakkyndige psykologer (FOSAP). De hevdet nemlig at barn ble skadelidende, srlig gjennom kampen om fast bosted. Likevel har det i lang tid florert av motstridende informasjon nettopp rundt dette. Forskere og fagkyndige er uenige og meningene er mange. Tonen er amper og kommentarene aggressive. Barnejuristen merket dette godt i forbindelse med et blogginnlegg, der sprsmlene rundt konflikt og delt bosted ble problematisert. Det tok ikke lange tiden fr farskapsaktivistene dukket opp og ville arrestere meg. Jeg ble hengt ut p andre nettsider og fornrmet p det groveste. Jeg ble fremstilt som en fedrehater uten skam og moral. Akkurat det gjr meg ikke svnls, men jeg tenkte litt p hvordan det m vre mte denne intensiteten og aggresjonen i rettssalen, som motpart. Universitetsansatte, psykologer, forskere og dommere beskyldes for vre kyniske og lgnaktige ideologer, ettersom de er av en annen oppfatning. Hvordan omgs man da den andre forelderen, dersom den er av en annen oppfatning? 

 

Kan utviklingen i samfunnet og den iltre likestillingskampen f konsekvenser her til lands ogs? Vil vi etter hvert flge naboene vre, Danmark og Sverige, vil vi pne opp for at enslige kan f barn ved prverrsbefruktning eller private sddonorer? Blir etterhvert redselen for en evigvarende konflikt med den andre forelderen s stor, at det skape en liten familie p egen hnd er det enkleste? Nr jeg opplever illsinte fedres kamp om delt bosted, som pstr at konflikten slett ikke er problemet, s skremmer det meg litt. Farskapsaktivistene danner klubber, forum og foreninger. Det virker imidlertid ikke som om de er srlig kritiske til hverandre og grunnen til at mange av dem ikke har samvr eller delt bosted med sine barn. I kampens hete blir delt bosted en prinsippsak og likestillingen viktigere enn barna. Fedre vil vre like mye verdt som mdrene. Eller vil de utkonkurrere mdrene?

 

Dersom du som kvinne har hrt et par historier, har et par bekjente som har vrt gjennom noen barnefordelingssaker og hrt om den kyniske kampen, kan jo tvilen lett komme ta deg. Er du samfunnsengasjert og interessert, s ser du ogs retningen familielivet har tatt de senere rene. Skilsmisser, skilsmissebarn, nye partnere, bonusbarn og stessken. For ikke glemme kampen om likestilling i forhold til barnet. Med barnet i midten. Er det barn med PTSD, depresjoner og andre psykiske lidelser vi nsker oss? Jeg tror egentlig ikke det. Men gjennom denne aggressive likestillingskampen, m jo litt av gleden ved ha barn forsvinne? Hvordan i all verden er det da vre barnet? Gjr vi det enklere f barn alene? Da slipper man i det minste unna krigfringen i retten. Har vi mistet lysten til skape og forvalte det vakre sammen? Som barna jo er. Er kvinner og menn s lite kompatible som det noen ganger ser ut som? Eller har John Gottmann rett, nr han uttaler at den ene egenskapen kvinner vil ha, er den samme som den mannen vil ha? Evner vi ikke se det? Eller slutter vi se det, nr vi enes om g hver vr vei? Dersom vi slutter vre glade i hverandre, fortsetter vi jo vre glade i barna vre. Nettopp den kjrligheten, br hindre oss fra nedkjempe hverandre og gjre oss selv umyndige i forhold til egne barn. Hva blir det neste? Foreldreskole? Evalueringer av vre evner som foreldre, fr vi fr sette barn til verden? Ville det hjulpet noe, tror du? Eller gjr vi fr eller siden som svenskene, skaper familie alene? Blir det til barnets beste?

 

Trenger du juridiske rd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Flg gjerne Barnejuristen p Facebook og Instagram ogs, for oppdateringer p viktige temaer om barna vre. <3 Og du, takk for at du leser!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Barnejuristen

Barnejuristen

45, Tnsberg

Jeg er juristen med en sregen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe m gjres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som nsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har ftt lre mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nre relasjoner. Jeg er ogs kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjlett.

Kategorier

Arkiv

hits