Gir du barnet ditt ørefiker og ris på baken? Eller lugger og klyper du?

Foreldre har et ansvar rundt egne barns oppdragelse, men har på ingen måte lov til å utsette dem for vold. Hvor går egentlig grensene mellom hva som er tillatt og hva som rett og slett er ulovlig? Når blir oppdragelse til vold? Omsorg og kjærlighet er en del av oppdragelsen, likeledes veiledning og beskyttelse, men i det beskyttelsen hindrer barna i å mene hva de vil, bestemme hva de ønsker å tro på eller mangler privatliv, er det sannsynlig at oppdragelsen krysser en grense. Da går oppdragelsen utover barnas rettigheter og blir mer skadelig enn beskyttende. Irettesettelse og rådgivning er også en del av oppdragelsen, men i det irettesettelsen innebærer fysisk avstraffelse, er det temmelig sikkert at oppdragelsen har krysset grensen til vold.

 


Foto: Loic Venance, AFP

 

Hvor vanlig er det på verdensbasis at foreldre slår barna sine? Og hvilke konsekvenser har det? Forskning viser at foreldre som slår, stort sett har gode intensjoner. Dog har forskning avslørt, at vold aldri har positiv effekt. Ikke en gang i oppdragerøyemed. Fysiske avstraffelser av barn er med andre ord aldri positivt. Likevel blir altså fysiske avstraffelser hyppig brukt i barneoppdragelsen. Tjueni land i verden har innført en lovgivning som forbyr enhver bruk av fysisk avstraffelse og vold mot barn. Norge er ett av disse landene. Majoriteten av verdens land, tillater imidlertid fortsatt foreldre å bruke fysiske avstraffelser og vold mot barna, så lenge dette ikke fører til fysiske skader. På verdensbasis har det i de siste 30 årene pågått en aktiv debatt om hvorvidt bruk av vold i oppdragelsesøyemed bør tillates eller ikke.

 

Hvor går grensen fra oppdragelse til vold? Fysisk avstraffelse av barn som er av en slik art at handlingene enten skader, skremmer, smerter eller krenker, kan etter min mening kalles vold. Vi snakker blant annet om ørefiker, ris på baken, klyping, smekk over fingrene eller lugging. Tradisjonelt sett ble slike handlinger kalt korporlig avstraffelse, og når de som utfører handlingene får bestemme ordbruken, blir fysisk vold ofte bagatellisert og ufarliggjort. Ord som klaps eller dask anvendes ofte og språket blir særdeles viktig, ettersom det kan tilsløre det som egentlig foregår. Skadelig praksis kan således legitimeres og fortoner seg dernest som harmløse handlinger. Det gagner ingen, aller minst barna.

 

Professor Murray Straus ved universitetet i New Hampshire, er en av verdens fremste forskere på bruk av fysisk avstraffelse i barneoppdragelsen. I følge Straus, Gelles & Steinmetz´forskning, bruker 94% av alle foreldre i USA korporlig avstraffelse i oppdragelsen av barna sine. Den mest utsatte gruppen for korporlig avstraffelse er faktisk barna mellom 2 og 4 år. Allerede når de er 24 måneder gamle, vil 85% av dem oppleve vold fra foreldrene. I 50% av disse tilfellene vil den fysisk avstraffelsen skje så ofte som tre ganger i uken eller oftere. 27% av foreldrene bruker gjenstander i utførelsen, som linjaler, kjøkkenredskap eller belter. Disse foreldrene slår fordi det er "nødvendig", og fordi de tror at det ikke er skadelig. Men de slår også i uvitenhet, sies det. 

 

Sett ut fra et norsk ståsted er dette rystende. Vi vet at tilsvarende tall er langt lavere her til lands, heldigvis. Likevel er de altså for høye. 25% av norske foreldre bruker fysisk avstraffelse overfor barna sine. Dr. Straus har lenge vært svært opptatt av hvordan en nasjon kan opprettholde en slik omfattende voldspraksis overfor den oppvoksende generasjonen. Han mener det er to myter som bidrar til dette. Amerikanske foreldre slår barna sine fordi de tenker at fysisk avstraffelse er effektivt, og fordi de tror at barnet ikke tar skade av det. Straus har sett nærmere på disse mytene gjennom sin forskning. Først gjorde han et omfattende kontrollert eksperiment, der han så på hvor virksom fysisk avstraffelse er sammenlignet med det å gi barn rolig og verbal irettesettelse, eller å rett og slett overse oppførselen man ville korrigere. Resultatene viser med overveldende tydelighet, at det ikke er bedre eller mer virkningsfullt å avstraffe barn fysisk. Det finnes forøvrig heller ingen annen forskning som noensinne har bekreftet at fysisk avstraffelse er bra, eller bedre enn andre oppdragelsesmetoder. Hvorfor slår vi barna våre da?

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox

 

Oppdragervold kan deles inn i to hovedkategorier, nemlig den instrumentelle og den impulsive oppdragervolden. Den instrumentelle er i utgangspunktet kontrollert og den har en intensjon. Den utøves for å korrigere og kontrollere barns adferd. Den impulsive volden er derimot spontan, ukontrollert og styrt av sterke følelser, som sinne, frustrasjon og aggresjon.

 

Frem til 1972 hadde foreldre rett til å benytte fysisk straff i barneoppdragelsen. I 1972 ble loven om foreldres refselsesrett opphevet gjennom endringer i straffeloven. I 1987 ble bruk av fysisk straff ulovlig gjennom endringer i Barneloven § 30, "lette klaps over hånden eller buksebaken som en spontan reaksjon godtas, mens ørefik og annen mer markant avstraffelse er forbudt". I 2010 fikk Barneloven en bestemmelse som tydeliggjorde at barn ikke skulle utsettes for noen form for vold, heller ikke om det skjer i barneoppdragelsen.

 

Den bevissthetsendringen som har skjedd rundt fysisk straff og barneoppdragelse, har utvilsomt gått raskere i Norge enn i mange andre land. I Sverige også. Dette kan nok ses i sammenheng med at befolkningen i både Norge og Sverige har levd under forhold preget av langt større sosial, økonomisk og kulturell frihet, enn mange andre land. Dermed har også befolkningen her, hatt større mulighet til kritisk å vurdere og endre sin oppdragerpraksis. Dog har det manglet presedens på området. I 2014 ble imidlertid en far dømt til ett år og seks måneder i fengsel, etter å ha kløpet, dyttet og truet to av døtrene sine over et tidsrom fra 1999 til 2011. De to jentene som ble utsatt, skal ha blitt slått i ansiktet med flat hånd og over munnen, ved ett tilfelle sprakk leppe til den ene jenta. Han skal også ha hatt voldelige og spontane sinneutbrudd. Faren anket saken inn for Lagmannsretten i 2015, som reduserte straffen til ett års fengsel. Straffeutmålingen ble så av påtalemyndigheten anket til Høyesterett, og de fem høyesterettsdommerne var enige i å øke straffen til ett år og tre måneder. I domspapirene skriver en av høyesterettsdommerne, at retten ikke hadde tidligere dommer å lene seg på, da de skulle vurdere en passende straff. Høyesterett konkluderer imidlertid med, at "dommen gir veiledning for straffenivået i saker om "oppdragervold"". Det meste av den voldelige oppførselen til den voldsdømte faren, har vært hans måte å oppdra døtrene sine på. 

 


Illustrasjonsfoto: Colourbox

 

Riksadvokaten ba nylig om, i et rundskriv, at politi og påtalemyndighet skal etterforske vold og overgrep mot barn grundig og at straffenivået skal skjerpes kraftig. Riksadvokaten er dermed opptatt av at både påtalemyndighetens påstand om straff og domstolens dommer, står i forhold til den nye og strengere strafferammen. I praksis betyr det betydelig strengere straffer. Dog er det avgjørelsene i Høyesterett som sender signaler både til de øvrige domstolene og påtalemyndigheten, om hva som er å anse som riktig straff. Dermed er det viktig at voldshandlingene både i tiltale og under bevisførsel, blir belyst på en måte som legger til rette, slik at Høyesterett får et godt grunnlag til å normere straffenivået.

 

Heldigvis har riksadvokaten alltid vært på barnas side, for per i dag, er vold og overgrep mot barn det største samfunnsproblemet vi har i Norge. Mange av oss reagerer på lave straffer, viktigheten av å følge opp de tydelige signalene som er sendt, er dermed større enn noensinne.

 

Det er utvilsomt mange typer vold og grensene kan som vi så av dommen ovenfor, være flytende. Grov fysisk vold mot barn, kan i verste fall føre til alvorlige skader, funksjonstap eller død. Psykisk vold, i form av trusler, skriking, ydmykende og sårende ord, oppleves ofte skremmende og er skadelig for barn. Det kan med andre ord ikke finnes tvil. De resterende 25% av landets befolkning som utøver oppdragervold, må umiddelbart slutte med det. Gir du barnet ditt ørefiker og ris på baken? Eller lugger og klyper du? Da har oppdragelsesmetodene dine uten tvil passert grensen til vold, og det du driver med er straffbart. Søk hjelp, for barnas skyld. Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, sa Astrid Lindgren en gang, så kommer manerene av seg selv. Jeg tror personlig, at Astrid Lindgren var inne på noe.

 

 

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Barnejuristen

Barnejuristen

45, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjølett.

Kategorier

Arkiv

hits