Fosterhjemmets skyggeside

De trygge og gode rammene, skulle altså vise seg å bestå av ondskapsfulle og grådige lyster, som fikk friheten til å utfolde seg i flere år. Tortur kaller vi det, når det skjer hjemme hos foreldrene. I andre relasjoner også, for den del. For å fjerne enhver tvil, så er jeg helt enig. Jeg er bare så usikker på hva jeg skal kalle sviket og torturen et barn må gjennomgå, etter å ha blitt flyttet fra et sviktende hjem, til et fosterhjem, for deretter å se ondskapen i hvitøyet. Hjertet mitt brister for jenta aktuell i nyhetsbildet.

 


 

Hver gang jeg skriver om fosterhjemmets “downside”, om det er i sammenheng med det biologiske prinsipp, eller om det er i forhold til Barnevernet, så er det mange som føler seg provosert. Det er jo en veldig god ting, sier mange og påpeker at det sjelden innebærer negative konsekvenser. Jeg har alt i alt fått flere kritiske meldinger, særlig fra mennesker som tilbyr sviktede barn et fosterhjem selv. Jeg vil på dette punkt understreke, at fosterhjem stort sett og heldigvis, er en undervurdert berikelse på sviktede barn, som ikke kan bo hjemme hos egne foreldre. Jeg er full av beundring og velsigner muligheten disse barna i de fleste tilfellene får. Dog synes jeg at der systemet svikter, bør man kunne sette fingeren på det også. Jeg oppfatter faktisk at vi har en plikt til det. De aller fleste fosterhjem bistår med trygge og kjærlige omgivelser. De fosterhjemmene som ikke gjør det, er ikke bare et stygt brudd på kontrakter, lover og regler, men også på samfunnets løfte til barna. Det er menneskelig å feile, sier de feilbarlige. Klart det er, men det høres bare så overfladisk ut. Menneskelig å feile. Si det til jenta som ble voldtatt og seksuelt misbrukt av fosterfaren sin, fra hun var 12 år til hun var 15. I tillegg ble hun filmet med spionkamera, mens hun dusjet og gikk på toalettet. Hvilke forklaringer kan vi tilby denne jenta? Ikke bare sviktet av sine egne, men også i den “trygge havnen” et fosterhjem skal utgjøre for et barn.

 

Media kan opplyse om at retten i skjerpende retning, vil vektlegge den kynisme og mangel på empati den tiltalte har utvist. Like fullt er det utført uopprettelig skade. En grunnleggende tro på menneskeheten er ødelagt. En tillit, som denne jenta har vært helt avhengig av å vise systemet, er hjerteskjærende misbrukt. Hvem skal ta ansvaret for det?

 

Kommunen, som hadde ansvaret for jenta som ble plassert i hjemmet til mannen som grovt forgrep seg på henne, sier de er veldig lei seg for det som har skjedd. Tro det eller ei, det er jeg også. Inderlig lei meg. Like fullt forklarer kommunen, at de ikke kan uttale seg om situasjonen ble ansett som uheldig på det tidspunktet hun ble plassert der. De skal imidlertid gå gjennom saken og finne ut hvordan dette kunne skje. Det samme kunne jo biologiske foreldrene forsøkt å si, etter at et barn tortureres i deres omsorg. På spørsmål om hvordan jenta kunne bli plassert i dette hjemmet, svarer kommunen, at når kommunen får et omsorgsovertagelsesvedtak, så er det BUF-etat som hjelper dem med å finne fosterhjem, og at Barnevernet stort sett forholder seg til deres tilbud. Det er altså det som ble gjort i dette tilfelle også. Kommunen stolte på at BUF-etat har undersøkt og klarert fosterhjemmet. Jeg kan ikke hjelpe for det, men tanken som slår meg, er om institusjonene overhodet kommuniserer direkte med hverandre. Det bodde nemlig ytterligere fosterbarn fra andre kommuner, sammen med denne fosterfaren. Gutten det dreier seg om, ble først flyttet etter at straffesaken var avsluttet. Med andre ord, har det vært flere aktører som har stolt på at BUF-etat har foretatt de nødvendige vurderinger i forkant. Kommunen kan imidlertid ikke uttale seg om dette. Ikke om barnet skulle vært tatt ut av hjemmet tidligere heller. De er mest opptatt av å evaluere i ettertid, for å se om noe burde vært gjort annerledes. Ingen kan svare på de åpne spørsmålene. Jeg skulle så ønske det var noen som kunne det. Spesielt ovenfor den misbrukte og sviktede jenta.

 


 

På sikt, kan kanskje noen fortelle hva som skjedde. Fylkesmannen vil nemlig åpne tilsynssak og granske grundig, for å finne ut om barnevernet i kommunene har fulgt regelverket. Det blir alltid opprettet tilsyn i så alvorlige saker. Barnevernloven har nemlig flere bestemmelser om hvordan kommunene skal følge opp barn i fosterhjem, for at de skal ha det trygt og godt. Barnevernloven oppstiller forøvrig også regler om tilsyn med barn i fosterhjem. Kommunen der fosterhjemmet ligger, har ansvaret for å føre tilsyn med at det enkelte barn får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet. Videre er kommunen gitt et helhetlig ansvar for planlegging, gjennomføring og oppfølging av tilsynet. Kommunen har ansvaret for at tilsynet blir utført på en forsvarlig måte, og har ansvar for at de som skal utøve tilsynet gis nødvendig opplæring og veiledning.

 

Som alltid, vil Barnejuristen påpeke at Barnevernet stort sett gjør fantastisk arbeid og redder mange liv. Likevel kan vi ikke la dette gode arbeidet åpne for grove feil og mangler. Kunne jenta, som på det groveste er fornedret og torturert, vært reddet? Ja, jeg sier torturert. Når barn misbrukes på andre arenaer, er vi enige i ordbruken. Selv der det ikke er opprettet tillitsforhold av dette kaliber, etablert gjennom et system som skal ha barnas beste i tankene. Fosterbarn har nemlig ikke noe valg, de utvise en stor porsjon tillit. De er helt avhengige av det. For disse barna skal jo fosterhjemmet være redningen.

 

Jenta det er snakk om her, har imidlertid gitt tydelige indikasjoner på at fosterfaren ikke er tilliten verdig. Hun har ved flere anledninger rømt fra fosterhjemmet, uten å tørre å fortelle hvorfor. Men med tanke på ordlyden i barneloven, om at kommunen har ansvaret for å føre tilsyn med at det enkelte barn får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, er det plass til både tvil og sterk kritikk. Barn som har det bra, rømmer ikke.

 

 

Barnejuristen er en sterk tilhenger av å flytte barn ut av det egne familieforhold som ikke fungerer, men synes prinsipielt, at fosterhjemmet faktisk må være en verdig erstatning. I dette tilfellet kan man jo bare spekulere, dog skal det erfaringsmessig ganske mye til før det kan bli enda verre enn for den omtalte jenta. Det er en uheldig utvikling, dersom fosterhjem ikke kan tilby langt mer enn foreldrene som fratas barna sine. Vi sier ofte, bare ett overgrep er ett overgrep for mye. Men vi sier det gjerne nettopp i de omgivelsene vi forventer at barna mottar omsorg og kjærlighet. Hos foreldrene. Kan vi ikke forvente det samme i et fosterhjem? Dersom det eksisterer andre forventninger til fosterhjemmene, andre regler og andre unnskyldninger, vil vi stå i fare for å erstatte overgrep med nye overgrep. Det vil ødelegge ethvert potensialet for å redde de små sjelene. Morgendagens helter. Barna våre. For også de sviktede barna der ute er våre. Vårt ansvar, som samfunn.

 

Jeg heier på Barnevernet, der de redder svake små, som aldri fikk en rettferdig sjanse. Jeg tar meg imidlertid også den rett til å se kritisk på de tilfellene, der de svake små gjennom Barnevernet på nytt blir sviktet. Fosterhjemmenes skyggeside altså. Det har ikke barna våre fortjent. Ingens barn har fortjent det.

 

Med det ønsker jeg deg en fortsatt fin søndag, ta vare på deg selv, familien og ikke minst barna!  <3

 

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg