Og den du slår på, slår du så hardt så hardt så hardt

Slå på ring slå på ring, slå på hvem du vil, slå på kjæresten din om du vil.

 

Jeg vet ikke hva slags forhold du har til barnereglen jeg siterer fra, jeg personlig husker reglen svært godt. Særlig én barnebursdag ser jeg for mitt indre øye. Ikke fordi den er forbundet med vold, men fordi bildet er omkranset av vakker natur og små uskyldige barn. Det var sommer, vi jentene var kledd i luftige kjoler og hagen vi feiret bursdag i sto i flor. Jeg kan fremdeles vagt ane lukten fra havet og den blomstrende hagen. Men best av alt, husker jeg spenningen - hvem kom barnet som løp rundt til å slå på? Jeg kan ikke riktig huske hvor mange vi var i den bursdagen, men vi var nok i alle fall ti - femten stykker. Det innebærer at to eller tre av oss hadde blitt, eller kom til å bli utsatt for vold hjemmefra. Hvilket tilsier at i alle fall én av oss, eller kanskje også to, er i ferd med å gi det videre. Vold følger arverekken. Kanskje ble én eller to av oss konfrontert vold i et samboerskap eller ekteskap også? Vold avler på den måten vold.

 

Når jeg ser for meg de uskyldige ansiktene vi en gang var, så lurer jeg på hvem av oss som kom hjem den lørdagen og ble utsatt for noe som skulle følge oss videre. Noe som skulle være med på å prege hvem vi skulle komme til å bli. Ikke bare for oss selv, men også for barna våre. Hva går barna gjennom i dag? Vi har nemlig rukket å bli voksne, og veldig mange av oss har barn. Jeg sender et stille ønske ut i atmosfæren. Må de barna som trenger hjelp, få det. Må de foreldre som trenger hjelp, få det de også.

 



 

 

At vold er tabubelagt, gjør det vanskelig å avdekke. Jo mer kunnskap vi har om volden, jo lettere vil det være å oppdage tegn på vold og det vil gjøre det enklere for omgivelsene å melde i fra. På den måten vil flere barn få den hjelpen de trenger, før de blir voksne og lar volden gå i arv. Volden må stanses. Hvordan stanse den så tidlig som mulig? Er det mulig å stanse volden allerede på skolen og hvordan kan det eventuelt gjøres?

 

Røde Kors har foreslått, at barn allerede på skolen skal lære ikkevoldelig konfliktløsning. Jeg personlig, synes det er en ypperlig idé. Kanskje kan våre barn vinne innsikt i problematikken, allerede fra barnsben av. Kunne det normalisert problematikken og gjort det enklere å snakke om, for de utsatte? At det er et tabu- og skambelagt tema, er det jo ingen tvil om. Kan undervisning i ikkevoldelig konfliktløsning få både utsatte barn og voksne til å snakke om det? Snakke om opplevelser som gjør vondt og som i tillegg stigmatiseres av samfunnet forøvrig? Vil det å sette voldsproblematikken på undervisningsplanen gjøre det tryggere å stå frem? Jeg personlig, tror i alle fall at det vil være til stor hjelp.

 

En annen ting jeg tror kan være avgjørende, er hvordan omgivelsene reagerer på familiene utsatt for voldsproblematikken. Dersom vi ser ned på dem og tror at vi er bedre, virker det mot sin hensikt. Hvem vil vel lette hjerte sitt for et stigmatiserende samfunn? Alle, kan en eller annen gang i livet bli utsatt for vold. Barna våre også. Det er viktig å tenke på. I det øyeblikket vi tror at det kun er de ressurssvake og de sosialt dårlig stilte som utsettes for vold, tar vi styggelig feil. Vold kommer i mange forskjellige bekledninger, men gjør akkurat samme skade. Stigmatisering innebærer å tillegge et individ eller en familie negative egenskaper, på bakgrunn av ett bestemt kjennetegn. Eksempelvis vold. Et stigma betyr et merke. Opplever vi for eksempel at en voldsutsatt familie stemples avvikende, i forhold til det allment forventede, vil vi tvinge volden til å spille en rolle som avviker fra det normalt aksepterte. Jeg personlig, tror at vold i nære relasjoner må aksepteres som det det er - nemlig et av Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem. Et problem som gjør mange mennesker så syke, at de får store problemer med å fungere normalt i livet. Et problem som kan få kloke og erfarne mennesker til å oppsøke voldelige relasjoner. Et problem som kan få oppegående og ressurssterke mennesker til å slå barna sine, selv om de vet hvordan det føles å være nettopp det barnet som blir slått. Jeg tror at vi som samfunn, kan gjøre det enklere å stå frem. Enklere å få hjelp. Vi må akseptere at det å bli utsatt for vold, ikke er så annerledes fra å oppleve sykdom. Voldsutsatte mennesker kan ikke noe for det. De har ikke provosert frem volden. De har ikke valgt å bli sviktet av mennesker de elsker.

 


 

 

Voldsproblematikken er så inngripende, at det kan være vanskelig å se sammenhengen klart og tydelig. Vold stenger nemlig dører. Blant annet stenger vold dører til arbeidslivet. Å være i arbeid er verdifullt. Arbeid gir uavhengighet, sikkerhet, sosial tilhørighet og ikke minst selvsikkerhet. Kvinner som utsettes for vold, er i stor grad stengt ute fra arbeidslivet og mister ofte de nevnte godene. Dette kan naturligvis dreie seg om menn også. Vold stenger likeledes dører til full samfunnsdeltakelse. Vold gir dårlig helse, både fysisk og psykisk. Ikke bare hindrer volden i å stå i arbeid, den gjør også den øvrige deltakelsen i samfunnet vanskelig. Og her har vi som samfunn en stor jobb å gjøre. Hvem har vel ikke tittet over gjerdet til naboen og tenkt, at det slett ikke er så rart at de sliter når vedkommende ikke er i jobb, men aldri spurt seg hvorfor. At det ikke er så rart, at nabobarna ikke aksepteres av de andre barna, ettersom de ikke er like godt kledd og kanskje litt sære. Hvem har vel ikke tittet på aleneforelderen i barnehagen og tenkt, at femti kroner til en sommerfest slett ikke er noe å mase om, forutsatt at man er i jobb naturligvis. Hvem av oss har ikke forsøkt å forklare for seg selv, at det som foregår hos de andre, er en konsekvens av egne valg? Forestill deg et lite øyeblikk, at du blir slått og herjet så kraftig med, at det ikke lar seg gjøre å dukke opp på jobb med de spor volden har etterlatt seg. Forestill deg, at du ikke har fem øre i lommeboken, ingen sted å ta veien og et stort behov for å bli, ettersom du må forhindre at barna dine opplever det samme. Deretter skulle jeg ønske meg, at du forestilte deg det samme familielivet, fra et barns perspektiv. Vi må snakke om det. Vi må forstå det. Vi må bli mer solidariske. Vi må bare ikke glemme å åpne opp for det. Vi må stå sammen - for sammen er vi sterke.

 

Jeg mener Røde Kors er inne på noe viktig. Vi må lære barna våre, at ikkevoldelig konfliktløsning er den eneste konfliktløsningen vi aksepterer. At avviket må jobbes med, ikke fordømmes. Jeg tror bestemt, at barn lærer langt raskere enn vi voksne gjør og de aksepterer nye holdninger langt enklere. Dersom vi lærer barna våre selvbeherskelse og aksept for mer enn bare det vi kan forstå, hjelper vi dem med å samhandle på en langt bedre måte. Vi må lære dem å forstå, at livet er mer enn vi kan se med det blotte øyet. At vold er en skjebne ingen velger, men som kan forurense det fine og uskyldige i oss. Vi må lære barna våre empati. Den sørgelige forutsetningen er imidlertid, at vi selv er utstyrt med empati. I kommentarfeltene til filmsnutten Røde Kors har presentert, uttaler voksne mennesker, at det å blande barnereglen med vold er uakseptabelt. At det gir assosiasjoner de ikke ønsker seg. At videoen ble oppfattet som spekulativ og at den slett ikke handler om vold. Hvordan kan vi overhode ønske å skille barna som leker og synger, fra barna som er ulykkelige og utsatt for vold? Det er jo ofte de samme barna. Det er, som jeg oppfatter det, vi voksne som stigmatiserer og gjør det så utrolig enkelt at volden får anledning til å lukke dører. I kommentarfeltet sto det at filmen er smakløs og stigmatiserende. At barnereglen, etter å ha sett denne filmsnutten, vil være forurenset. Jeg derimot, synes det er supert, dersom vi neste gang vi synger barnereglen, ser litt rundt oss og smiler litt ekstra til barnet vi egentlig har lyst til å vende oss bort fra. Vi vet ikke hva det gjennomgår, men vi bør tilby det vår sympati. Vi bør tilby barnet den samme plassen i samfunnet, som vårt eget barn. Vi bør faktisk tenke på hvordan vi hadde ønsket at vårt eget barn ble møtt, dersom det ble utsatt for, eller vitne til vold. Jeg er nemlig tilbøyelig til å tro, at det er vi voksne som lærer barna å fordømme det som avviker fra det vi velger å se på som normalt. At det er vi voksne, som lærer dem å stigmatisere. Jeg er av den oppfatning, at vi voksne, like godt som barna, kunne trenge undervisning i ikkevoldelig konfliktløsning og hvordan vi kan åpne dørene for de voldsutsatte, i stedet for å la volden lukke dem.

 

Foto: Christine Haugsten Ellefsen



Slå på ring slå på ring, slå på hvem du vil, slå på kjæresten din om du vil.

 

Trenger du juridiske råd? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Barnejuristen

Barnejuristen

45, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjølett.

Kategorier

Arkiv

hits