Big business for noen. Livsnødvendig for andre. Særlig barna. Sårbare små mennesker som trenger trygghet, omsorg og oppfølging. De barna som ikke mottar det helt elementære hjemmefra. Hvilke tjenesteytere gir barna nettopp det de trenger? Hvilke krav er det realistisk å ha? I kjølevannet av barnevernets dårlige rykte, kom avsløringene om den ideelle stiftelsen som tjente seg styrtrik på barns lidelser. Hvordan det er mulig? Fordi det er en evig mangel på fosterhjem i Norge. Rundt 11 000 barn og unge bor i fosterfamilier og behovet er stadig økende. Rundt 1000 barn lever til enhver tid med midlertidige og kortvarige løsninger, som for eksempel på institusjon, fordi vi har altfor få familier som ønsker å åpne hjemmene sine.
Bildet er lånt fra Kampanjefilmen om fosterhjem i nettverk og nærmiljø (Bufdir)
Et sentralt spørsmål, er hvem som formidles som fosterhjem og av hvilke grunner? At mange strekker seg langt for å melke staten for penger er kanskje ikke så overraskende, vi ser det jo titt og ofte. Det som kanskje er overraskende, er at staten tillater det. Vi skal som nevnt ikke lete så langt tilbake i nyhetsarkivet, for å finne eksempler på nettopp det. Avsløringene rundt den angivelige ideelle stiftelsen Fyrlykta, presenterte en historie om menneskers grådighet og den statlige inkompetansen. Staten betalte svimlende summer til stiftelsen og stiftelsen brukte overskuddet på eiendommer, høye lederlønninger og suspekte medlemskontigenter. Det ble til og med lokket med vervepremier til de som kunne skaffe flere fosterhjem til stiftelsen. Øker egentlig kvaliteten på fosterhjem som tiltak proporsjonalt med profitten?
En rekke ideelle aktører har gjennom mange år gitt verdifulle bidrag til barnevernssektoren, men de er ikke på listen over dagens prioriterte aktører. Det statlige barnevern har økt sine innkjøp fra private leverandører med 40-50 % i løpet av de siste fem årene. Rundt 70 % av de statlige kjøpene i 2015 skjedde fra de kommersielle organisasjonene. En kraftig økning fra året før. Dette innebærer en storstilt monopolisering. Bare for 10 år siden fantes en rekke små nasjonale tilbydere, nå er det hovedsakelig utenlandske eiere som dominerer markedet. Nærmere 90 % av de kommersielle barneverntjenestene leveres av til sammen fire store konsern, som har omgjort vernet av barna våre, til en svært lukrativ næring. Hva gjør det med barnevernet vårt? Kan det medføre at de hensiktsmessige måtene å drive barnevern på, potensielt kan bli en forretningshemmelighet av hensyn til anbudskonkurransene? Kan vi akseptere at vernet av landets barn, våre barn, blir en forretningshemmelighet? Eller ser vi for oss en modell, der vi prioriterer en uegennyttig måte å hjelpe barna på?
Burde omsorg være profittstyrt, eller et resultat av omtanke? Jeg tror at de aller fleste av oss vil svare omtanke. Men er det egentlig så enkelt? Dersom omsorg skulle vært profittstyrt, ville det medføre en fare for at fosterfamilier headhuntes fra NAVs registre over arbeidsledige og ikke blant de spesielt interesserte. Behovet for inntekt kan da ikke automatisk gi deg kvalifikasjonene til et egnet fosterhjem? Jovisst har det skjedd. Våren 2016 rekrutterte Fyrlykta fosterfamilier blant dem som hadde mistet jobben som følge av oljekrisen. Man må ha penger til å bo og leve, dermed ble jobben som fosterforeldre et prosjekt for mange. Holder det? I tillegg til en månedlig utgiftsdekning, tilbød Fyrlykta opptil 600 000 kroner i året for ett barn. Det fremkommer sågar at Bufdir betalte dobbelt så mye til de private. Man forstår jo at det ble spekulert i hensiktene. På den annen side, kan det være interessant å vite hva som gjør mennesker egnet til å bli fosterforeldre. Bufdir har oppstilt vilkår for gode fosterforeldre; de må evne å se barnets behov og gi barnet den oppmerksomheten og kontakten som trengs. Likeledes bør begge ha som utgangspunkt at de har felles ansvar for fosterbarnet, dersom fosterhjemmet består av to voksenpersoner. Fosterforeldrene må, som alle andre foreldre, ha overskudd til å ta seg av fosterbarna. Her vil jeg formode at det ligger et krav implisitt, om at fosterbarna må få det bedre i fosterhjemmet, enn det de hadde det der de kom fra. Ellers fremstår jo tilbudet om fosterfamilie med en bristende logikk. Ved rekrutteringen kjenner man som hovedregel ikke til barnet som skal plasseres, kravene kan derfor ikke avspeile hva som kan være godt for ett barn, men hva som er godt for barn generelt. Har vi mennesker det overhodet i oss, å gi fremmede barn det aller beste av oss? Mange klarer jo ikke en gang å gi det beste av seg selv til egne barn. Det gjenspeiles jo nettopp i det store behovet for fosterfamilier.
Bildet er lånt fra Frelsesarmeens nettside
Hva kjennetegner et godt fosterhjem? Det foreligger faktisk et arbeidsnotat fra en undersøkelse som ble gjort om hva som kjennetegner gode fosterforeldre, slik fagansatte i barneverntjenesten erfarer det. Gode fosterforeldre beskrives som varme, de har raushet, viser en åpenhet, står i egne følelser, har en rommelighet, viser kjærlighet, er trygge, modige, rolige, tolerante, omsorgsfulle og inkluderer fosterbarnet i sin familie. Videre inneholder beskrivelsene flere kunnskapsorienterte kjennetegn: gode fosterforeldre har god forståelse for barn med tilknytningsproblematikk og for bakgrunn og årsak til barns adferd, har kunnskap om normalutvikling hos barn, har evne til refleksjon, innsikt og selvinnsikt, er mottakelige for ny kunnskap og har fokus på å finne løsninger, forståelse for å endre tankemønster og villighet til å prøve nye metoder og strategier. Når det kommer til motivasjonsorienterte kjennetegn, beskrives fosterforeldre med lite fokus på egen vinning, snarere på barnets situasjon og er opptatt av å hjelpe barnet til å få det bedre. Idealistisk fremkommer som stikkord. Ikke opptatt av lønn, men et ønske om å gjøre en samfunnsoppgave. Videre kjennetegnes gode fosterforeldre etter hvor godt de forholder seg til barneverntjenesten som system. Gode fosterforeldre er i tett og god systematisk veiledning for å styrke graden av emosjonell omsorg, en god godkjenningsprosess, godt forberedt og med evne til å ta i mot veiledning.
Det har aldri vært enkelt å skaffe tilstrekkelig mange fosterhjem. De som faktisk åpner både familien og hjemmet sitt for sårbare barn, påtar seg gjerne en krevende oppgave. At den er særdeles meningsfull, finnes det ingen tvil om, like lite som at den kan være svært vanskelig. Fosterforeldre jobber ikke sjeldent heltid med fosterbarna. Mange frikjøpes fra jobb, slik at de kan ivareta barna på best mulig måte og gi den omsorgen barna så sårt trenger. Det er ikke vanlig at fosterforeldrene tjener seg rike på det ansvaret de påtar seg. Det skal jo ikke være penger som driver dem. Imidlertid er det i posisjonen som mellomledd gode penger å tjene, de med oppdrag om å skaffe og organisere fosterhjem, de ansvarlige for opplæring og de med oppfølging. Dog har det vært politikernes hensikt, at de som får kontrakt som ideelle tilbydere, med de fordelene det innebærer, skal føre overskuddet tilbake i virksomheten. Dermed kan man ikke si, at avsløringen av Fyrlykta nødvendigvis er et argument mot å bruke hverken ideelle eller private aktører innenfor barnevernet. Det finnes mange idealistiske sjeler der ute som kan mye om barn, og som ønsker å jobbe på alternative måter i forhold til det som er vanlig innenfor det offentlige. Rammene må imidlertid være klare. De som bestiller tjenestene, enten de er statlige eller kommunale, må være tydelige og gode oppdragsgivere som er flinke til å følge opp. Den som skal kjøpe tjenester for millioner av kroner, bør nødvendigvis vite hva de skal se etter, de bør kunne opprettholde avtalen og sørge for at den andre parten er nettopp det den presenterer seg som. Interessert i våre barns skjebner.
Personlig, mener jeg at grunnleggende velferd må være fellesskapets oppgave og gå for fellesskapets regning. Likevel er det trist, å se at fellesskapets penger har gitt noen store formuer. Spørsmålet blir hvordan vi kan prioritere aktører som bidrar til at barna får det bedre og ikke dem som ønsker å gjøre seg rike på barns lidelser. Kan inntjening overhodet ha noe å si på kvaliteten? Har man da den rette motivasjonen?
Barnejuristen er over gjennomsnittet opptatt av barns beste, barns trygghet og at deres potensiale blir ivaretatt. Barna våre velger ikke sin skjebne. Barna våre er helt avhengige av gode foretak og tiltak, dersom de ikke kan motta den omsorgen og tryggheten de er helt avhengige av hjemmefra. Det handler ikke bare om det politiske ansvaret, det handler om den politiske markøren du og jeg er med på å stemme frem. Vi må ta vårt ansvar på alvor. Hva er viktig i dagens samfunn? Jo, vi er opptatt av velferdsmidler og hvordan de skal komme oss skatteytere til gode. Er vi opptatt av at pengene øremerket barnevern, faktisk går til barnevernet, må vi vurdere vårt politiske ståsted. Hvem skal rettlede institusjonene og etatene involvert i prosessen? Jo, det er jo politikerne. De skal avgjøre hvorvidt de private aktørene spiller en viktig rolle og hvorvidt de ideelle aktørene bør gis en særstilling når staten kjøper inn barneverntjenester. Det er alltid positivt med flere tilbydere, det hever gjerne kvaliteten, men vi behøver jo ikke å betale mer enn nødvendig. Det som utvilsomt er helt avgjørende, fremkom av arbeidsnotatet jeg refererte fra ovenfor.
Bildet er lånt fra Kampanjefilmen om fosterhjem i nettverk og nærmiljø (Bufdir)
Er du som jeg litt interessert, sett deg inn i politikken. Stem frem det partiet som vil disponere midlene på best mulig måte, for å ivareta barns beste. Hvem er det, spør du. Sliter litt selv, må jeg ærlig og redelig svare deg, men blir på ballen. Sentrale holdepunkter i den sammenheng, kan være tidspunktet den store utbyttefesten startet og omleggingen fra offentlig til privat profittbasert omsorg. Hvem styrte landet vårt, mens private omsorgsselskaper vokste seg store og ble kjøpt av store monopoler. Og sist, men ikke minst, fungerer den modellen?
Kunne du kanskje tenkt deg å åpne hjemmet ditt for et barn som trenger en familie? Jeg anbefaler deg først å tegne et lite bilde for ditt indre. Se for deg ditt eget barn, uten det nettverket det har i dag. Jeg gjør det ofte selv. Hva slags skjebne ville du ønsket for dine barn? Ikke et sannsynlig scenario sier du kanskje. Gjør det likevel. Hva om barnet ditt ikke hadde noen steder å gå, ingen å vende seg til. Hva slags fosterhjem ville du ønske at ivaretok dine barns interesser? Les gjerne avsnittet om hva som kjennetegner et godt fosterhjem en gang til. Kan det stemme med dine forventninger? Det stemmer med mine. Hva bør prisen være?
Bildet er lånt fra Bymisjonens nettside
Har du eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!
