Er du en god nok forelder? Har du en definisjon på en god forelder? I så tilfelle kan du kanskje dele den med oss?

I mitt siste blogginnlegg skrev jeg om fosterhjem – det omdiskuterte tiltaket. Jeg har siden det, tenkt en del på kravene som stilles potensielle fosterforeldre. Les gjerne innlegget i sin helhet her. Mange av dere har ønsket at jeg skriver litt om hva som må til, før barnevernet kan plassere barn i et fosterhjem. Et viktig tema, som jeg definitivt vil komme tilbake til. Andre har spurt hva jeg synes definerer de gode foreldrene. Jeg synes det er et særdeles godt spørsmål, som jeg er glad for at flere reflekterer rundt, men som jeg slett ikke vet om jeg kan besvare. En ting jeg imidlertid mener å vite, er at langt flere av oss burde tenke disse tankene, lenge før vi planlegger familieforøkelse. Det å sette barn til verden, innebærer det aller største ansvaret vi noensinne kommer til å påta oss. Det som er påfallende, er at mange vordende foreldre ikke tenker så nøye over det. Det å få barn er på mange måter ansett å være en menneskerett. Er det sånn? Det får meg umiddelbart til å tenke på de barnløse, de homofile og de som ikke finner en egnet partner å få barn med. I dagens samfunn finnes mange muligheter likevel. Det sentrale spørsmålet, som jeg ser det, er om det å få barn er en menneskerettighet fordi reproduksjon er så viktig for oss? Hva er rette motivasjonen? Det finnes assistert befruktning, det finnes adopsjon og muligheten til å ta til seg fosterbarn. Disse muligheten er imidlertid forbundet med vilkår som må oppfylles. Det å få barn på slump derimot, kan veldig mange av oss. Ingen krav stilles. Fasitsvar finnes ikke, men det hindrer meg ikke i å problematisere temaet litt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Kravet til å bli fosterforeldre innebærer kort fortalt, at det er snakk om varme og rause mennesker, som viser en åpenhet rundt egne følelser, er trygge, omsorgsfulle og inkluderende. De må ha god forståelse for barn med tilknytningsproblematikk og for bakgrunn og årsak til barns adferd. De trenger kunnskap om normalutvikling hos barn og evne til refleksjon, selvinnsikt og ha fokus på barnet. Gode fosterforeldre beskrives som godt forberedt, villige til å styrke den emosjonelle omsorgen og med evne til å ta i mot veiledning.

Jeg synes at godkjenningslisten for potensielle fosterforeldre er en god markør, som også vi biologiske foreldre kunne sett litt på fra tid til annen. Noen av ferdighetene nevnt ovenfor, handler om å møte barn med mangler og atferdsproblematikk. Barn som sendes i fosterhjem har gjerne gjennomgått særdeles vanskelige ting i livet og er avhengige av å bli møtt på en adekvat måte. Man kan med det som utgangspunkt anta, at kravene til å bli fosterforeldre er høyere enn til å bli biologiske foreldre. Burde det være sånn? Jeg antar at mange av oss setter de samme kravene til oss selv i forhold til å bli foreldre. Det er imidlertid et faktum, at ikke alle tenker i de baner. Hvorfor det er en del biologiske foreldre som ikke setter like høye krav til seg selv, er jeg slett ikke sikker på, men jeg tror av og til at det er for enkelt å sette barn til verden. Mange tenker ikke over muligheten for å bli gravide en gang, før de faktisk er det. Vurderingen blir dermed om de skal beholde barnet eller ei. Noen får til og med denne type valgets kval flere ganger i livet. Ren slump. Sammenlignet med et barnløst par, som har planlagt å få barn i mange år men ikke har lykkes, vil det naturlig nok stå i sterk kontrast. Dersom eneste utvei er å adoptere, har man i tillegg vært gjennom så mange samtaler og evalueringer, at man har vært tvungen til å se innover i seg selv. Hva innebærer det å få barn? Hva vil et barn fordre av meg som person og hva kan jeg tilføre barnet av goder? Det handler om perspektiver, sånn som jeg ser det. I de tilfellene vi ikke en gang behøver å ønske oss noe, før vi får det, mangler vi et sentralt perspektiv. Det er min mening. Hva skjer med oss, når en så viktig avgjørelse blir et vanskelig valg mellom å fjerne det, eller beholde det? Sitter man tilbake med de samme forutsetningene?

Det finnes ingen fasitsvar, og tankene vi har rundt det å få barn er like individuelle som barna vi setter til verden. Men jeg lurer likevel på hvem som kan definere de gode foreldre. Tror du, at en brukbar temperaturmåler kan være kravene stilt potensielle fosterforeldre og adoptivforeldre? Kunne det vært med på å heve standarden på oss foreldre? Er det overhodet moralsk riktig?

Gode foreldre er lykkelige over å være foreldre og ser det som livets viktigste oppgave. Dette fremkommer av en rapport om adoptivforeldre utviklet i Sverige, og skal vi tro den, er altså det å være adoptivforeldre preget av lykke, ro og tilfredsstillelse. Adoptivforeldrene tar ansvaret for barnets pedagogiske utvikling, jobber mindre og prioriterer egne fritidsinteresser i langt mindre grad enn før. Barnet har likevel grenser, rutiner og regler, som anses som svært viktig. Det er engasjementet, kjærligheten og respekten for barnet som eget individ, som gjenspeiler at adoptivforeldrene tar oppgaven på alvor. På den måten lar de barnet være med på å påvirke familielivet. Rapporten jeg sikter til, presenterer historier fra adoptivforeldre som forteller at de er kommet hverandre nærmere etter å ha adoptert, at livet er mer meningsfylt og at forholdet deres er blitt dypere. Dersom vi spør de helt vanlige biologiske foreldrene, vil vi få de samme svarene? Eller er det mer legitimt å svare at det å ha småbarn er slitsomt, eller også en stor belastning på parforholdet, dersom vi har satt barna til verden selv? Eller er det faktisk en forskjell mellom de biologiske foreldrene og adoptivforeldrene? Er adoptivforeldrene mer bevisste enn oss biologiske? Setter de av mer tid til tilknytning? Mestrer de utfordringene bedre enn oss? Eller mangler den svenske forskningsrapporten elementære aspekter? Hva legges egentlig vekt på, når de gode adoptivforeldre defineres?

Jeg er på ingen måte ute etter å generalisere, men jeg synes temaet er særdeles interessant. Hva gjør oss til gode foreldre? Avhenger det av å ha kjent på ønsket om å få barn? Kan det å bli mamma og pappa på ren slump, gjøre oss til gode foreldre? Eller er vi ikke like dedikerte da? Jeg er åpenbart av den oppfatning, at alt er relativt og individuelt. Jeg tror at mange som får barn uten å ha planlagt det, kan bli fantastiske foreldre. Likeledes tror jeg, at fosterforeldre og adoptivforeldre som har ønsket seg barn i en årrekke, kan svikte totalt. Dog tror jeg på oppfølging og veiledning. Ikke minst forberedelse og intens avveining. Det er en naturlig del av det å være både fosterforeldre og adoptivforeldre. For de biologiske foreldre som blir underlagt veiledning og oppfølging, er det gjerne snakk om å være underlagt barnevernets tiltak. Disse blir først iverksatt når noe har gått galt. Ville vi blitt bedre foreldre, om vi fikk en periode med forberedelse, intens avveining og oppfølging før vi fikk barn? Ville det vært moralsk innafor? Dette er spørsmål jeg ikke kan gi noen gode svar på, jeg vet ikke engang om det finnes tilstrekkelig gode svar. Jeg synes imidlertid at alle som ønsker å bli foreldre, og alle vordende foreldre, burde tenke gjennom egne ønsker, egen motivasjon og eget potensialet i større grad. Jeg er redd vi tenker for lite på det i samfunnet vårt. Særlig med tanke på at barnevernet er involvert i forstyrrende mange familier og det faktum at det årlig er rundt 11 000 barn og unge som lever i fosterfamilier. Uten å gå inn på statistikk, vil jeg rett og slett påstå, at det er altfor mange barn som ikke har det bra. Det kan være mange årsaker til det, men de aller verste er omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep, for ikke å nevne drap. Hvordan kan det overhodet skje? Hva får foreldre til å behandle barna sine dårlig? 

Jeg må innrømme, at jeg har vanskelig for å forstå mange av de tingene jeg leser om i media og mange av de sakene jeg konfronteres med i forbindelse med jobben min. Jeg tenker på situasjoner der barn er skadelidende. Men så var jeg også en av dem som brukte mange år på å vurdere om jeg skulle sette barn til verden eller ei. Jeg var engstelig for ikke å bli en god nok mamma. Jeg var redd for ikke å kunne balansere grenser, rutiner og regler med engasjement, kjærlighet og respekt for barnet mitt. Jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg er bra nok og forsøker hele tiden å forbedre meg. Når jeg ser inn i de tillitsfulle øynene til mitt eget kjøtt og blod, er min største angst å ikke være tilliten verdig. Jeg forstår meget godt betydningen av engasjement, kjærlighet og respekt. Det er ingen som betyr mer for meg enn mitt eget barn. Det er ingen jeg ønsker å glede mer enn henne. Ingen jeg elsker høyere. Men det er heller ingen jeg har en større ærefrykt for, enn henne. Hun er den eneste som står i posisjon til virkelig å kunne dømme meg. Hun er den eneste som kan holde meg fullstendig ansvarlig, for de feil jeg eventuelt skulle gjøre. Det er i alle fall sånn jeg ser det. Hvordan kan jeg være en god nok forelder? Jeg tenker ikke på å bake de flotteste kakene, eller reise på de kuleste feriene. Jeg tenker ikke på å aldri heve stemmen eller aldri å gi barnet mitt husarrest. Jeg tenker på å formidle barnet mitt at det er ønsket, elsket og respektert. Jeg tenker på å ikke skade det, hverken psykisk eller fysisk. Jeg tenker på å oppdra det til å bli et godt menneske, som kan berike sine barn, når den tiden kommer. Jeg tenker på å legge fundamentet for den kommende generasjonen. Er det å være en god forelder?

Ofte leser vi i aviser, ukeblader og hører på TV, at vi skal legge bort den dårlige samvittigheten, at målet ikke er å være perfekt, men god nok. Hvorfor forklarer ingen hva god nok innebærer? Det sies at det i dagens samfunn er et alt for høyt press, om at alt skal være perfekt. At det skaper et unødvendig stress, som igjen blir en ekstra belastning for foreldrene. Har ikke foreldrene det bra, så har ikke barna det bra. Det snakkes om å gi, stimulere og prestere noe for barnet. Likeledes snakkes det om å slappe av, lene seg tilbake og være den som kan møte barnet der det er. Slitne foreldre som kjefter og maser, inngår ikke i rollen som den perfekte forelder. Vi sier gjerne at vi har gode og dårlige sider, alle og enhver. Barna tåler at du har en dårlig dag, sies det også, det viktigste er at det må være flere gode enn negative samspillopplevelser. Hvem avgjør egentlig det? Jeg er jammen ikke helt sikker på hva det betyr alt sammen. Ekspertene mener at dersom du mister selvtilliten som forelder, fører det ikke noe godt med seg. Du skal fokusere på det du gjør riktig, sier de, for å trygge deg selv i situasjonen. Men hva som konkret definerer en god forelder, det synes jeg ekspertene er vage på. Det er tydeligvis en individuell tanke, som hver og en av oss kan tolke inn i vårt eget liv. Det er kanskje derfor det er vanskelig å vite, om vi er gode nok foreldre?

Det sies at vi her i Norden er i ferd med å få en årgang foreldre som ønsker å være perfekte. Perfeksjonisme er imidlertid det mest selvdestruktive som finnes, og en sikker måte å ødelegge egne relasjoner på. Barna reduseres på den måten til en funksjon i foreldrenes liv, til å fremstå som perfekte. Kan det være noe av grunnen til at så mange barn lider av omsorgssvikt, vold og overgrep i dag? Eller hva er forklaringen på det? Når er vi gode nok foreldre? Hva om vi ble en funksjon i barnas liv, for at de skal kunne bli lykkelige? Har vi tid til det? Jeg tror neppe det finnes råd man kan følge til punkt å prikke, men vi kan forsøke å beholde gleden ved å være foreldre. Kvalitetstid med barna skaper rom for å se dem og høre hva de er opptatt av. Personlig tror jeg at barna våre trenger et varmt og kjærlig forhold til foreldrene sine, og at vi som foreldre evner å se barnas perspektiv. Møte dem, på det nivået de befinner seg på. Jeg tror på å elske dem frem i verden. Hva tror du på?

Har du eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!