Pålegger vi barna våre mer overtid enn vi er villige til å akseptere selv? Og under hvilke forutsetninger?

Er barna i ferd med å bare bli en av mange baller du har i luften? Har du kanskje lang vei til jobben om morgenen? Noe som helt åpenbart innebærer lang vei hjem igjen også? Eller kunne du bare tenkt deg noen timer ekstra etter jobb, for å rekke innom frisøren og butikken? Er barna blitt nok et element i hverdagen som vi multitasker?

 

De fleste barnehager åpner tidligst klokken 07.15 og stenger klokken 16.45. Det innebærer for mange barn, at de tilbringer ni og en halv time i barnehagen. Normalt sett skulle man tro at det er mer enn nok for de aller fleste av barna våre. Men det viser seg at det ikke er lenge nok, for noen foreldre. Forskning har faktisk vist til at barn som er lenge i barnehagen blir langt mer stresset enn barn som har kortere dager. På tross av det, er det stadig flere barn som er mer enn 41 timer i barnehagen i uken.

 

Tenk litt på det. Når vi står opp om morgenen, er det ikke bare oss voksne stresset påvirker. Alle skal dusje, pusse tennene og få i seg en kjapp frokost. Innimellom skal det muligens tittes litt på barneTV. Matpakker skal smøres og ekstraklær pakkes ned i ryggsekken. Sko skal knytes, etter det siste dobesøket og siste sjekk, er jakka på? Barna våre innlemmes utvilsomt i våre stressende morgenrutiner, deretter leverer vi dem i barnehagen. Hvordan opplever barna de lange dagene? Det er krevende for de minste med lange dager i barnehagen, de bør derfor ikke være lenger enn de absolutt må. For etter å ha vært i barnehagen, blir barna på nytt innlemmet i vårt stress. Har vi handlet inn brød, melk og middag? Det skal lages middag og mange av barna våre har fritidsaktiviteter på ettermiddagen også. Vi foreldre med lang kjørevei til og fra jobb, har i det minste muligheten til å ta en liten timeout i bil, buss eller tog. Det har ikke våre små og håpefulle, de gleder seg til å se oss igjen, til å tilbringe kvalitetstid med oss. Er det egentlig for mye forlangt?

 

Bildet er lånt fra Mattilsynet

 

Omtrent 90% av barn mellom ett og fem år, litt avhengig av fylkene, går per i dag i barnehage. Tidene har forandret seg og siden 1970-tallet har det skjedd en massiv utvikling. Åpningstidene er allerede utvidet med mange timer, antall barn i barnehagen gjennom uken har økt og flere barn under tre år går fast i barnehagen. De fleste av oss er avhengige av god inntekt, stort sett er vi til og med avhengige av to inntekter. Av de nevnte 90%, registreres flere enn 80% av barna med mer enn 41 timer i barnehagen hver uke, fremdeles litt avhengig av fylkene. Men en vanvittig økning fra de foregående årene. Det innebærer, om vi vil eller ei, at flertallet av barna våre bruker mer tid i barnehagen enn vi voksne på kontoret hver dag. Det blir stadig luftet spørsmål om å åpne for lengre dager i barnehagen. Vi trenger stadig mer tid, vi er travle og timene i døgnet er ikke lenger tilstrekkelig. Det er stadig forslag til løsninger, men de gagner ikke barna våre. Når sluttet vi å tenke på barna våre?

 

Det å åpne barnehagene tidligere på morgenen og holde åpent lenger utover ettermiddagen, innebærer ikke bare at vi faktisk plasserer barna våre til andre voksne det aller meste av dagen, det innebærer et helt åpenbart behov for flere årsverk. Flere barnehageansatte, som kan sørge for at barna våre er trygge og har det bra, mens vi voksne er så opptatte på hver vår kant. For hvem skal ellers tørke barna våre i stumpen, trøste når de har slått seg og låne bort et fang når de savner oss foreldre? Hvem skal telle opp og evakuere barna dersom brannalarmen går? Hvem skal kjøre med barnet ditt i ambulansen dersom det mot formodning skulle skade seg eller bli syk? Sist men ikke minst, hvem skal passe på at det ikke skjer barna noe?

 

Sammen med to andre forskere har May Britt Drugeli forsket på stressnivået hos de minste i barnehagen. Det ble samlet inn spyttprøver to ganger daglig fra ett- og toåringer i barnehagen for å måle andelen stresshormonet kortisol. Dernest ble foreldrene pålagt å gjøre det samme mens barna var hjemme. Resultatet var entydig. De små barna hadde et langt høyere stressnivå i barnehagen enn de hadde hjemme, og særlig barna med de lengste dagene. Undersøkelsen inneholdt flere faktorer. Det som viste seg meget interessant, var at både barna med lange dager og barna med korte dager ble målt klokken 15. Barna som oppholdt seg i barnehagen åtte timer eller mer, hadde desidert det høyeste nivået. Det trekker altså i retning av at barna allerede klokken 15 var mer stresset, nettopp fordi de visste at de ikke ble hentet til samme tid som de andre. De visste at de skulle være lengre i barnehagen. Det er det beste argumentet jeg noensinne har funnet, til å gi barna kortere dager, men det er jo ikke det vi har fore. Det verste er at det viste seg, at de yngste barna gjerne har de lengste dagene. Hvorfor er det blitt sånn? Og hvordan kan vi overhodet vurdere å pålegge barna ennå lengre dager?

 

Det kan se ut til at vi er kommet inn i en ny epoke, det er liksom blitt en ny trend å gjøre ting alene, uten de minste barna. På en fridag prioriterer vi ikke lenger kvalitetstid med barna. Vi leverer dem gjerne i barnehagen for å ta en lunsj med en venninne, kanskje shoppe litt. Vi leverer dem i barnehagen for å gjøre ærend vi ikke rekker i det daglige. Det sentrale spørsmålet er hvor langt vi er villige til å gå. Hvor lang tid er du villig til å plassere barnet ditt i barnehagen? Spørsmålet er stadig oppe til evaluering. Er du villig til å utvide tiden utover ni og en halv time? Jeg skjønner godt at mange er i tidsklemma, likeledes forstår jeg at alle trenger litt tid for seg selv. Jeg skjønner bare ikke at barna våre skal ta konsekvensene av våre behov, de er nemlig tvungne til å sette sine til side. Vi er så opptatt av at barna våre har det de trenger, at de er godt likt, tar seg bra ut og blir behandlet fint. Hvordan kan vi nekte dem det som gjør dem aller best da? Mer tid med familien. Ro og avslapping.

 

 

Mange foreldre fremholder at de jobber langt unna. De er avhengig av at barnehagen utvider tiden ytterligere. Hva skjedde egentlig med å bytte jobb? Hva skjedde med å innrette seg etter egne valg om å sette barn til verden? Forstå meg riktig. Jeg synes også det er viktig at barnet mitt går i barnehage, der lærer de fine små de sosiale kodene, samhandling og hvordan de knytter vennskap. Når de bør begynne er imidlertid et annet tema. Jeg skal ikke moralisere og påstå at jeg har svarene for alle familiene der ute. Men jeg ønsker å sende ut en påminnelse, vi anser våre håpefulle barn og morgendagens helter for det beste som har skjedd oss. Hvordan omgås vi med det beste som har skjedd oss? Og hvilke rammebetingelser aksepterer vi som gode nok for dem?

 

Kvaliteten på barnehagen bør ha et sentralt fokus i denne debatten. Det handler nemlig om bevisstheten og tilstedeværelsen til de ansatte. Ikke minst mange nok ansatte. Når barna tilbringer minst åtte timer og gjerne mer, må det handle om å legge til rette. Hvor mange voksne er på jobb når barna kommer? Hvor mange er på jobb når barna hentes? Antallet voksne per barn er avgjørende for kvaliteten i barnehagen. Det ble anbefalt av det regjeringsoppnevnte Øieutvalget en voksentetthet på 1:3 for små barn og 1:6 for de større barna, dette var i 2012. Det er én regel for bemanningen i norske barnehager, det skal være en pedagog per syv til ni små barn eller 14 til 18 store barn. Pedagoger er viktig for kvalitet i barnehagene, men tre av fem barnehager mangler dessverre tilstrekkelig pedagogisk personale. God voksentetthet muliggjør godt samspill og dialog. En satsning på kvalitet, bør derfor være en satsning på flere voksne. Ikke minst i forhold til økt slitasje på de ansatte og hyppigere bruk av vikarer.

 

Barnehageloven har ingen bestemmelser som regulerer hvor mange barn det kan være per ansatt. Det følger av barnehageloven § 18 femte ledd, at bemanningen må være "tilstrekkelig til at personalet kan drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet". Bestemmelsen er videreført fra barnehageloven av 1975 og 1995, og er den eneste bestemmelsen som regulerer grunnbemanningen i barnehagene. Departementet foreslår at det innføres et skjerpet krav til den pedagogiske bemanningen i forskrift om pedagogisk bemanning § 1. Departementet foreslår nå at det stilles krav om at barnehagene har en bemanning som tilsvarer minimum èn pedagogisk leder per 7 barn under tre år og èn pedagogisk leder per 14 barn over tre år. Videre foreslår Departementet å videreføre dagens adgang til å søke midlertidig dispensasjon fra normen for pedagogisk bemanning. I et høringsnotat står det følgende; «Utvalget viser til at det i mange år, helt fra 1970-tallet, har vært en vanlig oppfatning at det bør være tre voksne per barnegruppe på ni barn under tre år og tre voksne per 18 barn over tre år. Utvalget mener at et slikt forholdstall synes å være i god overensstemmelse med hva som defineres som tilstrekkelig voksentetthet til å drive en god pedagogisk virksomhet. Det helt sentrale spørsmålet må jo bli; hvor mange er tilstrekkelig? Ikke minst; hva er tilstrekkelig? Departementet mener at barnehagelovutvalgets forslag, der forholdstallet mellom ansatte og barn foreslås til 1:3 for barn under tre år og 1:6 for barn over tre år, er egnet til å sikre tilstrekkelig voksentetthet i barnehagen.» Hva synes du? Se det for et øyeblikk i sammenheng med en utvidelse av åpningstidene i barnehagen? Gagner dette barna våre?

 

Bildet er lånt av Jærbladet, Foto: Nina Kalvatn Friestad

 

Er det ikke et faktum, at forholdstallet foreslått lagt til grunn som det tallfestede kravet til grunnbemanningen mellom ansatte og barn er for dårlig til å sikre tilstrekkelig voksentetthet i barnehagen? De fleste barnehager har allerede tatt i bruk reglene foreslått av Øieutvalget og sett i sammenheng med en massiv utvikling i barnehagene oppleves det ikke tilstrekkelig. Åpningstiden er allerede utvidet med flere timer og planlegges ytterligere utvidet i mange av landets kommuner, antallet barn i barnehagen gjennom hele dagen har økt betraktelig og flere barn under 3 år går nå fast i barnehagen. Konsekvensene er innlysende, barnehagene har en svakere bemanning gjennom dagen og det medfører utfordringer i forhold til å møte barnas behov på en god nok måte. Foreldrenes også. Spesielt vanskelig blir det, dersom kravet til den pedagogiske bemanningen skjerpes og at kravet går utover antallet assistenter. Til sist er det barna våre dette går utover.

 

La oss sammen tegne et bilde av en tidlig morgen i stor avdeling i barnehagen. Barna er fra 3 til seks år. Barna begynner å komme fra klokken er 7.15 og det er én ansatt på jobb. Neste ansatt kommer først klokken 8.15. Den ansatte kan dermed stå i fare for å ta i mot hele 18 barn. Det er ikke fremmed for oss foreldre, at barna våre kan trenge et fang tidlig om morgen. De kan trenge frokost, igangsetting av lek og mekling ved krangel. Vi voksne har likeledes krav til de ansatte, om at barna blir tatt vel i mot om morgenen, vi vil gi fra oss viktige beskjeder og vi ønsker å bli møtt på en adekvat måte. Og her er det viktig for meg å presisere, at det ikke bør være et alternativ å lempe på kravene, verken ovenfor de barnehageansatte eller politikerne. Vi leverer fra oss det absolutt kjæreste vi har og det skulle bare mangle om de ikke blir godt ivaretatt, forstått og er trygge. Vi voksne må imidlertid også være trygge og det at barnehagen har nok ansatte er med på å gi oss den tryggheten. Apropos trygghet. Forestill deg at klokken er 7.45 og det er allerede kommet 12 barn. Vedkommende barnehageansatt er alene i nok en halvtime. Noen spiser frokost, andre leker i rommet ved siden av, én er på toalettet og en ligger i sofaen og slumrer. Se for deg bildet av branntilløp i det elektriske anlegget i lekerommet ved siden av. Barna legger ikke merke til det med en gang, de leker og er heller ikke kjent med lukten av fare. Når den voksne oppdager dette, skal vedkommende gjøre rede for 12 barn og de skal evakueres. Kanskje er det i tillegg kommet ytterligere to barn med foreldre, de oppholder seg i garderoben. Se for deg at nettopp ditt barn blir glemt igjen på toalettet. Der sitter din lille hjerteknuser og venter på å få stumpen sin tørket. Hva er viktigst for deg i dette øyeblikket? Å utvide åpningstidene ytterligere eller at det er en voksen til på avdelingen, som tørker ditt aller kjæreste og får barnet med seg ut? Det er ikke noe hyggelig bilde, jeg vet det. Jeg har forestilt meg det selv ved flere anledninger. Den samme situasjonen og det farefulle bildet forekommer på samme måte hver ettermiddag, hvor én ansatt kan risikere å være alene med hele 18 barn i en hel time. Slik ser vaktplanen ut i mange av landets barnehager per i dag. Jeg personlig, ønsker strengere krav til bemanningen, særlig hva antallet voksne angår. Først når det er på plass, kan man vurdere om det overhodet er passende å spørre om utvidet åpningstid. Ikke før. Min helt krystallklare mening. Og spørsmålet bør inneholde restriksjoner rundt hvor lenge et barn kan få lov til å være i barnehagen. Arbeidsmiljøloven setter nemlig begrensninger for oss voksne. Er det ikke rart? Jeg utfordrer deg som har barnehagebarn til å tenke litt på det, politikerne også, kanskje til og med ta stilling til det. God helg! :)

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

4 kommentarer

Marita

25.09.2017 kl.14:43

Jeg blir litt lei meg av å lese slike innlegg. For det treffer meg. Mine barn er en av de første som kommer og de siste som går. Hadde jeg kunnet bytte jobb hadde jeg gjort det. Men jeg har et forsørgeransvar som gjør at jeg er avhengig av lønnen jobben gir meg. Jeg føler meg så fanget mellom barken og veden her, og barna er taperne. Dette er ikke et valg, men en nødvendighet.

Else

26.09.2017 kl.11:53

Enig med deg Marita. Som eneforsørger må man av nødvendighet levere først og hente sist. Hvis man går ned til 50% stilling har man ikke lenger råd til husleie og mat. Trøst deg med at unger gjerne har det gøy i barnehagen, og de får hviletid der når de trenger.

Norin

26.09.2017 kl.19:49

Etter min erfaring er det dessverre mange som på tross av god økonomi og helse, velger å ha barnet i barnehage/SFO lange dager hele uken.

Mange mener til og med det er slitsomt og kjedelig å være hjemme med barnet og unnskylder seg da med at det er bra for barnet med mer stimuli enn de kan tilby hjemme.

Det verste er at om man velger å være hjemme, så må dette forsvares til de grader da dette ikke er normalt lenger i vårt samfunn. Jeg har inntrykk av at barn nå skal lære å lese samt regne så fort som mulig. De skal prøve så mange sporter som mulig, tidligst mulig og helst være best i det de driver med. Det å være hjemme er for mange foreldre dessverre ikke viktig lenger. Det er så mange slitne skole og barnehage barn.

30.09.2017 kl.07:20

For meg fungerer dette utelukkende som skremselspropaganda.

"Hva skjedde med å bytte jobb?"

Som forelder med lang reisevei til jobb - skal jeg påtvinges konstant angst, stress og dårlig samvittighet for å benytte de midlene jeg har til rådighet for å få kabalen til å gå opp?

Nå er barnehagen vår helt fantastisk og har alltid to ansatte fra åpning. Jeg VET at mitt barn har det bra og trives i barnehagen og er trygg på samtlige ansatte.

Jeg ser for all del hva forfatter og forsker vil frem til - men synes artikkelens utforming er et hån mot foreldre med behov for å utnytte barnehagens åpningstider.

Skriv en ny kommentar

Barnejuristen

Barnejuristen

46, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjølett.

Kategorier

Arkiv

hits