Hvordan ser vi egentlig på kombinasjonen barnevernssaker og menneskerettigheter?

Hvordan er det egentlig med kunnskapsnivået rundt de grunnleggende menneskerettighetene i systemet med så uendelig stor makt over det aller kjæreste vi har? Jeg snakker om barneverntjenestene rundt i landet vårt og de respektive fylkesnemndene som fatter vedtak på anmodning fra barnevernet. Følger barnevernet og fylkesnemnda signalene de pålegges fra høyere hold, eller strider fylkesnemndas fremgangsmåte og vedtak med menneskerettighetene? Spesielt viktig synes kravet til rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 å være, som stadfester partenes rettigheter under behandlingen av sivile tvister. Bestemmelsen oppstiller til og med prosessuelle rettsgarantier som skal sikre prosessens kvalitet. Ved brudd på bestemmelsen har den berørte part krav på effektivt nasjonalt botemiddel ("efficient remedy") i henhold til EMK artikkel 13. Men, fungerer det i praksis?

 

Vi sier ofte at vi bare har barna våre til låns og i noen situasjoner kan man faktisk få fornemmelsen av at mange barn anses å være på utlån fra staten. At de kreves inn igjen når barnevernet synes det passer. Det er imidlertid ikke det som er utgangspunktet for det velbrukte ordtaket, men det kan av og til synes sånn i noen barnevernssaker. Ordtakets betydning er nemlig av mer biologisk art og en del av et mye større bilde. Vi har bare barna våre til låns, for en dag trenger de oss ikke lenger. En dag flytter de hjemmefra og starter sine egne prosesser, de får likeledes egne barn til låns. Det handler om livets vekselvirkninger. Men er barna våre statens eiendom? Kan de rives ut av hjemmene sine uten at menneskerettighetene opprettholdes? I noen saker kan det dessverre se sånn ut.

 

 

Vi leser om det i media hver dag, hvordan enkeltmennesker hevder at barnevernet har tatt barna ut av hjemmet uten legitim grunn, hvordan staten gjør krav på barna som om de var deres eiendom. Noen av dem, fordi de ikke klarer seg særlig godt der ute i verden. Det er utvilsomt et gode og gagner barna. Helt på sin plass. Andre barn igjen,  gjøres krav på fordi barnevernet vil det. Fordi de kan det. Da barnevernet ble etablert på 1960-tallet, var dette uproblematisk fordi hovedoppgaven var å gi frivillig hjelp. Dette har frem til i dag endret seg drastisk. Ansatte i barnevernet har fortsatt oppgaven med å hjelpe, men mye av "hjelpen" i dag gjennomføres av noe som minner om et «familiepoliti». Barnevernet har myndighet til på egen hånd å vurdere hjemmesituasjonen og myndighet til å hente barn ut med makt. Jeg har møtt enkeltmennesker som har fått sine nyfødte barn revet ut av armene sine på barselavdelingen, helt uten en mulighet til å vise hva slags potensiale de innehar som foreldre. Kanskje med utgangspunkt i sladder og rykter til og med. Etter en lang kamp i fylkesnemnda og kanskje avslutningsvis i tingretten eller lagmannsretten, tilbakeføres barnet dersom en vinner frem. Det er svært ofte et traumatisert barn som vender hjem. Altså opplever en faktisk at noen av historiene langt på vei er sanne. Mange får livene sine ødelagt av den byråkratiske holdningen, og den forsterker utvilsomt følelsen av å bli utsatt for et offentlig overgrep. Det innebærer gjerne forfølgelse, smerte, den totale mangel på forståelse og en maktesløshet av å bli fullstendig overkjørt. De virkelige taperne - er barna. 

 

Fylkesnemnda er et domstollignende og uavhengig statlig organ, heter det seg. Der avgjøres nærmere bestemt saker etter barneloven, helse- og omsorgstjenesteloven og smittevernloven. Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker ble etablert i 1993. Det finnes tolv fylkesnemnder, den enkelte dekker ett eller to fylker. Fylkesnemndene fatter vedtak som berører den enkeltes rettigheter og plikter. Rettigheter og plikter som er lovet oss gjennom blant annet EMK artikkel 6 nr 1.

 

"In the determination of his civil rights and obligations ..., everyone is entitled to a fair ... hearing .. by an independent and impartial tribunal ..."

 

Et sentralt spørsmål, som jeg ser det, er hvorvidt fylkesnemnda er "tribunal" etter EMK art 6. I menneskerettsloven er begrepet "tribunal" oversatt til domstol. Domstolbegrepet etter konvensjonen omfatter de tradisjonelle domstolene i hierarkiet, men er ikke begrenset til disse. Det er uvesentlig at et organ er definert som eller har fått tilnavnet domstol, for å oppfylle bestemmelsens krav. At saksbehandlingen til et organ skal være lovfestet, må imidlertid anses å være et naturlig resultat av legalitetsprinsippet. Også klare rettssikkerhetshensyn taler for at domsmyndigheten må være regulert, slik at partene kan forsikre seg om at deres sak blir behandlet på forsvarlig vis. Fyller fylkesnemnda, som et administrativt forvaltningsorgan, kravene til å være et "tribunal" eller er praksisen i strid med EMK artikkel 6 nr 1?

 

 

Når jeg betrakter systemet slik det er i dag, ser det ut til å ha oppstått en alvorlig tillitskrise mellom barnevern og fylkesnemndene på den ene siden og enkeltmenneskene utsatt for inngripende vedtak på den andre siden. Hvordan har dette kunnet skje? Menneskerettighetene er da grunnleggende og tilkommer ethvert menneske, gjør de ikke? Ansvaret for å regulere menneskerettighetene på en riktig måte krever imidlertid kunnskap om hva som er forbudt å gjøre mot enkeltmennesket. Kan avgjørelsene truffet av fylkesnemndene være i strid med menneskerettighetene?

 

Når barnevernet anmoder fylkesnemnda om å fatte vedtak om omsorgsovertagelse eller sågar et akuttvedtak, er det å anse som ett av de mest inngripende vedtak overfor et enkeltmenneske. Det dreier seg faktisk om et vedtak mer dyptgående og mer alvorlig enn den strengeste fengselsstraff. Spørsmålet rundt rettssikkerheten står uten tvil helt sentralt. Ofte er rettsikkerheten meget svak og kan bære preg av å bryte med de grunnleggende menneskerettighetene. Sånn som jeg ser det, er til og med rettssikkerheten i straffesaker bedre ivaretatt enn de alvorlige barnevernssakene, der barna står i fare for å miste foreldrene sine. Det finnes nemlig ingen regler rundt innhenting av informasjon i barnevernssakene. Det enkelte barnevern kan fritt avgjøre om samtaler med de involverte tas per telefon eller ved personlig fremmøte. Det blir ikke informert om rettigheter, ei heller om konsekvenser. Det hersker sjeldent innsyn og kontradiksjon, når det kommer til opplysningene som faktisk legges til grunn i saken. Opplysningene kan likeledes være skrevet på en subjektiv måte, preget av saksbehandlers egen oppfatning og hva vedkommende anser som relevant. Muntlighetsprinsippet, som står helt sentralt i EMK artikkel 6 nr 1, må ofte vike for den utstrakte bruken av skriftlig materiale. Til og med egne notater fra saksbehandler i barneverntjenesten kan bli brukt som bevis i saken. Det forekommer likeledes annen- og tredjehånds opplysninger, for ikke å glemme anonyme meldinger som er umulige å forsvare seg mot. På dette punkt anser jeg det for hensiktsmessig å nevne, at den europeiske menneskerettsdomstol gjentatte ganger har slått hardt ned på å bruke anonyme henvendelser.

 

Det er ofte behov for en sakkyndig utredning i barnevernssaker. Gang på gang oppnevner barnevernet sakkyndige etter eget forgodtbefinnende og over hodet på den private part. Gjerne også med tilknytning til barnevernet, eller etter en liste over sakkyndige utferdiget av barnevernet selv. Vi har sikkert alle lest om de sakkyndige som mer eller mindre må anses økonomisk avhengige av barneverntjenesten? Det kan dreie seg om en tidligere ansatt eller andre med nær tilknytning. Dette kan medføre at den sakkyndige og barneverntjenesten har møter uten at den private part er tilstede, noe som sørger for en lite balansert informasjonsflyt. I verste fall kan dette medvirke til at den sakkyndige får negative synspunkter rundt den private part før utredningen overhodet har begynt. Jeg har selv lest sakkyndige rapporter som ukritisk bygger på feil grunnlag, barnevernets subjektive mening eller referater som er blitt bestridt av vitnene tilstede. I barnefordelingssaker finnes det viktige prinsipp om at retten oppnevner sakkyndige etter at partene har fått uttale seg. I strafferetten også. Hvorfor er det ikke sånn i barnevernretten? Hvordan kan barnevernet avgi sine påstander, som ofte er et sammendrag av negative opplysninger om foreldrene, dersom de ikke er sanne? Hvorfor reagerer ikke omverdenen? Pressen, den fjerde statsmakt og offentligheten forøvrig, har ingen adgang i disse sakene. Omsorgsovertagelse er nemlig et lukket system. Byråkratiet kan på den måten få leve i sin egen lille verden og møter resten av verdenen med taushetsplikten. Dette oppfattes også i strid med EMK artikkel 6 nr 1.

 

 

Et annet viktig prinsipp nedfelt av Den europeiske menneskerettighetsdomstol i forholdet mellom privatlivets fred og det offentliges inngripen, antageligvis det aller viktigste prinsippet, er EMK artikkel 8. Det essensielle ved artikkel 8 er beskyttelse av den enkelte mot vilkårlig innblanding av offentlige myndigheter. Dette kan dreie seg om positive forpliktelser som ligger i en effektiv respekt for familieliv. Det blir blant annet fastslått i saken B vs UK (Applikation no 9840/82) 8 july 1987 i premiss 60 flg.

 

"A. General principles
60. The mutual enjoyment by parent and child of each other?s company constitutes a fundamental element of family life. Furthermore, the natural family relationship is not terminated by reason of the fact that the child is taken into public care. It follows ? that the Authority?s decisions resulting from the procedures at issue amounted to interferences with the applicant?s right to respect for her family life.
61. According to the Court?s established case-law:
(a) an interference with the right to respect for family life entails a violation of Article 8 [ art.  8 ] unless it was «in accordance with the law», had an aim or aims that is or are legitimate under Article 8 § 2 (art. 8-2) and was «necessary in a democratic society» for the aforesaid aim or aims (see notably, mutatis mutandis, the Gillow judgment of 24 November 1986, Series A no. 109, p. 20, § 48);"

 

Det EMD opplyser om, må jo egentlig medføre at barnevernet og fylkesnemnda bør tenke i nye baner? Dersom barnevernet og fylkesnemnda hadde fulgt signalene de er pålagt av EMD, ville vi antageligvis oppnå en bedre rettssikkerhet for barna berørt, for foreldrene deres også, i tillegg til et bedre forhold mellom stat og enkeltmenneske. Jeg registrerer imidlertid at menneskerettsdomstolen skal granske et betydelig antall norske barnevernsaker, hvilket underbygger mistanken om alvorlige feil og mangler. Hvis ikke barnevernet og fylkesnemnda følger signalene som pålegges av EMD, vil "statens omsorg" med stor sannsynlighet fortsette å føre til overgrep både mot barn og foreldre, her i vårt kjære og lune Norge. Jeg tror neppe det var tanken på 1960-tallet, da barnevernet ble etablert, alene for å hjelpe på frivillig basis.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Én kommentar

utenlandsk

15.10.2017 kl.15:06

Veldig godt skrevet!

Det er spesielt viktig at menneskerettighetene for

- familie

- behandling på en uavhengig og upartisk domstol

- effektiv innenlands rettsmiddel

regnes sammen!

Menneskerettigheter (også med hensyn til EMRK) er et integrert system. Det er ingen særskilte rettigheter for familie, for riktig behandling, for effektiv rettsmiddel - de er veldig nært beslektet med hverandre.

I tilfelle konflikter mellom menneskerettigheter (blant barns rett til sikkerhet og barns rett til familie for eksempel) krever menneskerettighetssystemet at enhver begrensning av noen av elementene i menneskerettighetene er proporsjonal - dette gjenspeiles i "nødvendig i et demokratisk samfunn ". Det er ikke tillatt å sitte på noe element i et menneskerettighetssystem og bruke det som en bulldozer mot de andre elementene i menneskerettighetssystemet.

Typiske problemer med norske barnevernmyndigheter - i følge skandaler og ulike nyhetsartikler - inkluderer å ta barns rett til sikkerhet og for sin skyld begrense barns egen rett til familie, ofte på en veldig tvilsom måte, mener jeg at det er alvorlige doubrs om forholdsmessigheten av å begrense barnets rett til familie.

Det er krystallklart at fylkesnemnda - som regjeringsbyrå - ikke er en uavhengig tribunal i det hele tatt, og er derfor heller ikke upartisk. Advokat Solverud hadde noen omfattende undersøkelser som jeg ville si fullstendig avvist upartiskhet.

Det er et stort problem med hensyn til effektiviteten av innenlands rettsmiddel - og også upartiskhet med hensyn til behandling av klager: Barnverntjenestene kan initiere en akutt fjerning av barnet. Når det er initiert, ser det ut til at det ikke finnes noen muligheter for beredskap om opphør av suspensjon av denne obligatoriske beredskapsavgjørelsen. Det tar ofte flere år å vinne i retten og da har barnet allerede blitt sterkt traumatisert ved å være tvunget til å skille seg fra familien.

Artikkel 13 i EMRK krever at rettsmiddelet muligheten for menneskerettigheter (inkludert rett til familie) er effektiv nok. Jeg tror det betyr at det må være et alternativ til å straks be om suspensjon av fremskrittet avgjørelsen hadde gjort. I min lesning gir EMRK-artikkel 13 rett til slike snarlige foreløpige forespørsler om å suspendere akuttomsorg i henhold av folkretten, selv når innenlands lov ikke gir noe slikt valg.

I praksis har fylkesnemnda mange muligheter til å trekke tiden, og de liker å bruke sine opsjoner svært ofte, samtidig som de opprettholder nød- og tvangsinngrep på ofte svært svake grunner - forårsaker alvorlig tvil om det var nødvendig i et demokratisk samfunn.

Også bevisbyrden ser ut til å bli reversert når beredskapsavgjørelsen har gjort - det virker som foreldre må bevise at det er trygt for barnet å komme tilbake. I henhold til artikkel 8 i EMRK må intervensjonen være nødvendig i et demokratisk samfunn - myndighetene har bevisbyrden til enhver tid at inngrep var og er fortsatt nødvendig. Dette ser ut til å være helt glemt selv av domstoler - jeg vil si at glemme det kan føre til at domstolene ikke blir uavhengige og upartiske lenger! Selvfølgelig er dette en alvorlig trussel mot lovlig sikkerhet.

Den blinde tilliten til domstolene satt i barnevernstjenester med hensyn til tillater aktore med dobbelte roller (beslutningsprosesser for tvangsmessige tiltak og økonomiske interesser som selger tjenester så dyrt og så ofte som mulig) for å kapre barns beste å matche sine økonomiske interesser. Minimal interessekonflikteregler synes å mangle eller i det minste ikke følgelig håndheves av domstolene - hevder tvil om domstolens uavhengighet og upartiskhet igjen.

Jeg har brukt automatisert oversettelse, min unnskyldning ved dårlig formulering på norsk.

Skriv en ny kommentar

Barnejuristen

Barnejuristen

46, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjølett.

Kategorier

Arkiv

hits