Hvem kan elske barnet ditt bedre enn du?

Har du noen gang tenkt p det? Jeg for min del, tror ikke at andre har forutsetninger for elske barnet mitt hyere og bedre enn det jeg kan. Nettopp fordi det er mitt barn. Fordi jeg kan se s mye av meg selv i barnet mitt, og fordi jeg har hatt s mange gode tanker og flelser for dette mennesket allerede fr det kom til verden. Jeg elsker barnet mitt langt mer enn jeg elsker meg selv. Hvem andre vil kunne elske mitt barn hyere enn seg selv? Og hvorfor stiller jeg meg selv det sprsmlet?

 

Vi kritiserer systemet hyppig og gjerne. I srdeleshet angriper vi barnevernet for gripe inn og ta barn ut av familiene deres uten at vilkrene faktisk er oppfylt. I mange tilfeller har man god grunn til kritisere. Men glemmer vi barna systemet overser? Hva med de barna som faktisk br tas ut av familiene sine? Situasjonene der vilkrene er oppfylt, og vel s det. Hvem skal egentlig sikre at barn og unge ikke lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling? Hvem skal srge for ndvendig hjelp og omsorg til rett tid? Og hvordan? Joda, barnevernet skal bidra til at barn og unge fr trygge oppvekstvilkr. Det er imidlertid ogs andre instanser involvert, det m vi ikke glemme. Like lite m vi tillate oss  glemme vrt eget ansvar som foreldre, familie og venner.

 

Jeg treffer foreldre som elsker barna sine hyere enn himmelen og som har forskt s godt de kan gi barna trygghet og kjrlighet, men som har mistet dem likevel. Jeg treffer likeledes foreldre som har mistet omsorgen for barna sine av helt penbare grunner og som er trygge p at andre kommer til  elske barna deres i langt strre grad enn de klarer selv. Videre treffer jeg foreldre som ikke forstr hvorfor kjrligheten og omsorgen deres ikke har vrt tilstrekkelig, p tross av penbare feil og mangler. Jeg snakker om barneskjebner. Det finnes altfor mange av dem i det norske samfunn og det tar tid lokalisere dem. Jeg synes imidlertid at det faktum, at mange barn ikke mottar den hjelpen de s srt trenger er pfallende. At det ikke er gjenstand for en politisk debatt i strre skala. Samtidig synes jeg det er trist, at det ikke er en strre forstelse for problematikken blant oss normale borgere. Sammen kunne vi srget for endring. Hvorfor er vi egentlig s opptatte av at barnevernet overskrider sine grenser i den ene ytterligheten og ikke den andre? Det skulle jammen tatt seg ut om vi ikke reagerte, la meg understreke det. Men nettopp derfor synes det besynderlig, at vi er mindre opptatt av verne barna vre. Verne dem mot vold og omsorgssvikt i hjemmet. Det skjer nemlig hver eneste dag - i mange familier. Noen ganger avdekkes det og ikke sjeldent blir barna likevel boende hjemme, til tross for at barnevernet har alvorlige mistanker. Ingen tiltak, ingen bistand. Vi ser foreldre flytte til andre kommuner p flukt fra barneverntjenesten, for deretter forsvinne i mengden. Disse historiene blir det sjeldent gjort rede for. Hva skjer med disse barna? Er dette noe vi ikke nsker  ta inn over oss. Hva kommer egentlig det av?

 

 

Kan andre elske barna bedre enn foreldrene?

 

I noen tilfeller er det eneste svaret p det sprsmlet, beklageligvis JA. Andre har kanskje ikke de beste forutsetningene, men de har muligens en god formidlingsevne nr det kommer til kjrlighet og omsorg. Jeg tenker srlig p de situasjonene hvor barn er blitt utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Hvor vidt foreldrene faktisk fler kjrlighet for barna sine p tross av at de svikter barna sine s grunnleggende, har jeg ikke en gang lyst til spekulere i. Jeg vet det finnes mange forskjellige typer kjrlighet, jeg vet til og med at kjrlighet kan grense til hat, og det gjr det ndvendig og i det minste pne for at andre kan elske barna p en bedre mte enn foreldrene. Noen foreldre klarer ikke finne den rette kontakten med barnet sitt, de fler ingen kjrlighet og nsker levere barnet fra seg. Andre elsker barna sine, men klarer ikke skjerme dem fra vold og seksuelle overgrep. Situasjonene er alltid srdeles nyanserte og vanskelige f oversikt over. Men det kan jo ikke herske tvil om at disse foreldrene trenger hjelp til elske barna sine frem i verden? Og barna, de trenger all den kjrlighet de kan f. Hvordan kan samfunnet bidra p best mulig mte? Heldigvis treffer jeg ogs foreldre som elsker barna sine hyere enn livet selv. Men det er ikke dem jeg skal snakke om i dag.

 

 

FOTO: JOHNR BILDBYR AB

 

S mange skjebner, ikke bare historier, men ekte barn som lider. Klarer vi ikke, eller vil vi ikke ta det inn over oss. At det sprsmlet overhodet m stilles, gir overgrep s mye mer plass enn ndvendig. Barnevoldsutvalget gjorde det. De tok det inn over seg og avdekket, ikke bare en systemsvikt, men et massivt svik mot barna. Funnene tegner et dystert bilde av barn som har ftt livene sine delagt av grov vold og overgrep, nettopp fordi det offentlige ikke oppdaget faresignalene. Det gikk for eksempel veldig lang tid, altfor lang tid, fr det offentlige avdekket de utsatte barna. Barna m i tillegg ofte selv ta regningen for sin egen ulykkelige livssituasjon. Altfor mange barn fr diagnoser uten at det offentlige undersker hvorfor barnet har avvikende adferd. De offentlige instansene snakker i svrt liten grad med barna selv. Det er jo pfallende at diagnoser behandles, uten at barna fr mulighet til fortelle hvorfor de er ulykkelige eller lider av en destruktiv tankegang. I tillegg er det avdekket lovbrudd; meldeplikten er ikke overholdt i flere slike saker. Til og med i saker hvor barna selv har varslet om omfattende omsorgssvikt, har de ikke ftt adekvat hjelp. Etter at det offentlige fremlegger anklagene for foreldrene, som gjerne avviser dem, forsvinner sakene i mengden og glemmes. Barna har sledes blitt sviktet p det groveste. Enn en gang. Ofte har det fatale konsekvenser. Risikofaktorer som rus eller tidligere voldshistorikk har vist seg vanskelig avdekke, eller problematikken undervurderes. Man evner med andre ord ikke se helheten i barnets situasjon og lidelsene fr fortsette. Som om ikke dette er ille nok, gr ikke sjeldent lojaliteten i retning av foreldrene og ikke i retning av barna. 

 

Det er ingen tvil om at barneverntjenesten gjr mye bra arbeid, like liten tvil er det rundt det faktum, at det sviktes fra flere offentlige etater i svrt alvorlige saker. Barna som overlates til seg selv, som opplever grov omsorgssvikt og fr livene sine delagt - hvordan kan vi bli flinkere til se dem? Hjelpe dem. Hvordan kan vi forhindre at de gr i stykker? Det jeg personlig synes er vanskeligst akseptere, er at vi faktisk vet nok til intervenere. Vi har nok kompetanse til hjelpe. Men det kreves aktiv handling. Systemet m arbeide raskere og gjre ting bedre. Det kreves langt strre innsats hva forebyggende tiltak angr. Hvordan kan vi oppn det? Kan forstelsen av at vi faktisk kan spare mange barn for stor lidelse hjelpe? Kan vi hjelpe hele familien? Hvor omfattende hjelp trengs? Jeg vil ikke en gang begynne tenke p hva det koster samfunnet og ikke fange opp barns ulykke. Generasjoner er berrt. Finnes det overhode en bedre samfunnskonomisk investering enn tilrettelegge for at barn skal ha det s bra som mulig? Jeg tror ikke det. Men hvilke tiltak kan iverksettes?

 

FOTO: JOHNR BILDBYR AB

 

Det frste og beste tiltak, som jeg ser det, m vre  ta barna p alvor? Dine, mine og andres. Vi m ske forst dem. Har vi for eksempel god nok innsikt i barns mte kommunisere p? Ingen sak burde henlegges uten at barna er hrt. Barna br i tillegg kunne ha tillit til systemet og at situasjonen ikke blir forverret etter at hjelpeinstanser blir brakt p banen. Kan barnet selv vre med p vurderingen av omfanget p hjelpetiltakene? Og hva kreves av systemet som hndterer barnas skjebne? Er kompetansen p avhr og intervjuteknikk god nok? Leder i barnevoldsutvalget foreslo en underskelseskommisjon, som gr inn i de mest alvorlige tilfellene for komme til bunns i situasjonen. Hun uttalte at de verste tilfellene innenfor etterforskningen, viser en spredt og tilfeldig kompetanse. Kvaliteten p arbeidet og barns rettssikkerhet varierer fra kommune til kommune. Kan et regionalt innsatsteam gi en mer enhetlig praksis? For kvalitetssikre, ville det kanskje vrt klokt innkalle flere etater til konsultasjon, for se det hele bildet bedre? For se behovet? Ville da et bilde av et uflidd og utagerende barn endre seg, ville det best av flere komponenter enn en diagnose? Kanskje ville et felles konsultasjonsteam bidra til se hvordan barnet virkelig har det? Hva samfunnet faktisk kan bidra med. Vi har nemlig alle en plikt til bidra. Hvordan kan plikten til varsle tydeliggjres? Nye lover og regler? Det helt sentrale, som jeg oppfatter det, er  bruke reglene som allerede finnes? Det hjelper jo ikke skjerpe reglene, dersom vi ikke forstr hvordan de skal anvendes.

 

Dersom du er over gjennomsnittet interessert, vil jeg anbefale titte p rapporten fra Barnevoldsutvalget. Den ligger ute til hring med frist til den 30. november. Gjr deg opp en egen mening. Kanskje fr du lyst til engasjere deg. Barnevoldsutvalget fikk i mandat gjennomg alvorlige saker der barn og unge har vrt utsatt for grov vold, seksuelle overgrep og annen alvorlig omsorgssvikt. Hensikten har vrt avdekke hvorvidt, i hvilken grad og p hvilken mte det forekommer svikt i det offentlige tjenesteapparatets hndtering av disse sakene, og gi anbefalinger for hvordan fremtidige tilfeller kan forebygges og forhindres. Vi burde alle sette oss inn i denne rapporten, srlig dersom vi er tilbyelige til klage p barnevernets inngripen. Den manglende inngripen er like klanderverdig. Spass er vi sikkert enige om?

 

Nei, jeg tror ikke at andre kan elske barnet ditt bedre enn du. Jeg tror ikke at andre kan elske barnet mitt bedre enn jeg. Forutsatt at vi forstr barna vre og setter deres behov foran vre egne. forst det, er nok det frste steget i forhold til forebygge barns lidelse. Det starter alltid hjemme hos oss selv, det br vi huske p. Jeg skulle nske vi ville prioritert  elske barna vre selv. Ingen vil kunne fylle dine sko som forelder, s vr sikker p at du str i posisjon til g i dem selv.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Flg gjerne Barnejuristen p Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna vre.

Og du, takk for at du leser! <3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Barnejuristen

Barnejuristen

46, Tnsberg

Jeg er juristen med en sregen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe m gjres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som nsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har ftt lre mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nre relasjoner. Jeg er ogs kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjlett.

Kategorier

Arkiv

hits