De viktige tankene alle burde tenke, en gang i blant.

Til morgen i dag steg solen opp med fantastiske farger, himmelen så ut som om den sto i brann. Jeg satt med morgenkaffen min og hørte datteren min pakke opp kalendergaven sin. Hun smånynnet og kom med et lite gledeshyl, hun var lykkelig over den lille lommelykten hun så lenge har snakket om. Morgenstunden som bar preg av lun og avslappet atmosfære, fremsto som en skarp kontrast til den uken jeg nettopp har lagt bak meg. Det har vært en lang og tøff uke. Uken bar innslag av flere barn som ikke har det bra og like mange foreldre som ikke føler at de  strekker til. Noen av dem gjør ikke det heller, og de vet det.

 

 

Slike uker etterlater seg alltid tårer et sted inne i hjertet mitt. Jeg vet aldri om de er mine egne, eller om de tilhører menneskene jeg treffer. Av og til presser de seg opp i øyekroken min, sånn som nå. I denne førjulstiden er jeg så takknemlig. Selv om livet byr på prøvelser og situasjoner som er utfordrende, er livet en gave. Hva er det egentlig som beriker livene våre mest? Hva gjør alle utfordringene verdt det? Er det barna våre? Jeg lurer ofte på hva andre foreldre tenker, for jeg vet at nettopp det er tilfelle for min egen del. Hun er min lykke og grunnen til at jeg står fjellstøtt gjennom hver storm livet tildeler, den lille, som ikke bare lyser opp tilværelsen min, men som nettopp nå lyser opp alle familiebildene på veggen med den lille lommelykten sin. Hverdagsøyeblikk. Små gleder.

 

Er det å få barn selve lykken i livet? Mange nybakte foreldre vil nok hevde det. Forskningen på dette området er like sprikende som alle andre forskningsområder. Det er sikkert mange som mener at livet endret seg til det negative også. Mange orker kanskje ikke bekymringene? Er barna trygge? Kommer man til å ha råd til utdannelsen deres? Hva om barna møter på egne utfordringer, som rus, vold eller sykdom? En studie fra Texas viste faktisk at arbeidende mødre fant større glede i å se på TV eller å lage mat, enn å tilbringe tid med barna. På den annen side fremkom gjennom tre ulike delstudier, der amerikanske og canadiske foreldre og barnløse i alle aldre og fra alle sosiale lag, svarer at lykken og meningen med livet faktisk er barna. Foreldrene svarte jevnt over at de var både mer fornøyde, lykkeligere og hadde sterkere følelse av at livet gir en større mening med barn. Helt åpenbart var det flere komparenter som medførte sprikende resultater, som for eksempel spedbarnstiden, som ble oppfattet som utfordrende. Det finnes heller ingen lykkeskala, samtidig som det eksisterer mange forskjellige parametere for å undersøke lykkefølelse. Analysene utføres i tillegg ulikt. Mens den ene studien legger vekt på “meningen med livet” i et større perspektiv, legger den andre vekt på konkrete aktiviteter som oppfattes å gjøre lykkelig. Det gjør det også vanskelig å trekke enkle og entydige konklusjoner. Dog mener forskerne at det ikke er en tilfeldighet, og de mener at det er sannsynlig, at foreldre faktisk er lykkeligere. Ikke fordi at det å være foreldre alene gjør oss lykkeligere, men at det å være foreldre assosieres med en meningsfull tilværelse og lykke. Jeg personlig forstår jo denne konklusjonen, ikke fordi distinksjonen er viktig for meg, men fordi hjertet svulmer når jeg hører de takknemlige koselydene til datteren min, der hun betrakter alle gjenstander i lyset fra Frost lommelykten.

 

 

I lyset av flammeinfernoet på himmelen, til smånynningen og til duften av kaffen i koppen min, måtte jeg tenke på noen av menneskene jeg treffer i arbeidet mitt. Foreldre som ikke får oppleve julen med barna sine. Jeg har sett smerten i øynene deres, fortvilelsen over å gå glipp av en høytid med barna. Kanskje er det ikke den første. Kanskje er det flere år siden sist julehøytid i fellesskap. Jeg hører om de julekalendere som aldri finner veien til barnet deres, julegavene som blir liggende i skuffen og minnene som blir vage. Håpet som svinner. Jeg får automatisk kjenne på følelsene de bærer på, disse menneskene som har mistet sjansen til å feire jul med barna sine. Fortvilelse, savn, sinne, sorg, skyld og maktesløshet. Helt ufrivillig deler de også den manglende oversiktligheten og spørsmålene de ikke finner svar på med meg. Andre igjen føler lettelse, og dårlig samvittighet nettopp fordi de føler seg lettet. Det er sterke følelser og triste skjebner. Man skal være ganske tykkhudet for ikke å ta det inn over seg. Men det som får hjertet til å briste totalt, er tanken på barna deres.

 

På den andre siden av fortvilelsen, finnes det nemlig barn som er blitt fratatt foreldrene sine også. Av ulike årsaker feirer disse barna jul uten sine nærmeste, gjerne på fremmede steder, med fremmede mennesker og med minst like mye fortvilelse, savn, sinne, sorg, skyld og maktesløshet. Den eneste forskjellen er, at barna aldri har gjort noe som skulle tilsi at de fortjener denne skjebnen. Likevel er de kanskje brutalt hentet i barnehage eller på skole, plassert i et beredskapshjem uten å få sagt adjø til sine nærmeste. De presenteres sine nye omsorgspersoner og forventes å finne seg til rette. Kanskje har mange av disse barna allerede feiret jul med flere forskjellige omsorgspersoner de siste årene? På institusjoner? Aldri fått muligheten til faktisk å finne seg til rette? Mange av disse barna hadde det ikke bra hjemme, de fikk det ikke bra dit de kom og har ennå ikke fått oppleve den julehøytiden jeg har planlagt for min datter. Som du har planlagt for dine barn. Den lune og avslappede atmosfæren, førjulsgleden og en høytid blant de du har nærmest ditt hjerte.

 

I de stille timene i morges, tok jeg et godt grep rundt det kjæreste jeg har og følte på takknemligheten. Jeg gjorde som så ofte, lovet meg selv og alltid ta godt vare på henne. La henne oppleve trygghet og kjærlighet, så lenge det er liv i meg.

 

 

Jeg vet ikke alltid hva som gjorde livet vanskelig for disse barna og foreldrene deres, det jeg imidlertid er helt sikker på, er at det er oss foreldre som er ansvarlig for at barna våre skal ha det bra. Jeg utfordrer både deg og meg selv, til å ta disse skjebnene på alvor i julen. Det er nemlig mange barn og unge som har vanskelige og vonde opplevelser i forbindelse med julen. Kanskje skyldes det fattigdom, sykdom eller rusrelatert problematikk. Det kan også være ensomhet, familiære konflikter eller minoritetsbakgrunnen som gjør livet vanskelig. Felles for mange av disse situasjonene tror jeg ofte er, at alkoholen, eller annen rus for den del, får det som kjennes godt, til å føles enda bedre. Men det som allerede er vondt, har en tendens til å bli enda verre. Julen er en tid som øker fokus på fellesskap og feiring, noe som ofte bidrar til at noen familier faller utenfor fellesskapet. Og på utsiden blir julen ekstra smertefull for de barna som aldri får en pause. Men også de barna som opplever en naturlig og trygg hverdag, kan oppleve julen utfordrende. For det er ikke til å stikke under en stol, at julen for veldig mange barnefamilier fører til et økt alkoholforbruk. Vi må ikke glemme at barn opplever foreldrene på en helt annen måte enn til vanlig, når de drikker alkohol. Dessverre opplever mange barn i tiden vi er inne i nå, at foreldrene som ellers er omsorgsfulle og oppmerksomme, plutselig fremstår som utilgjengelige, grenseløse og uinteresserte. Noen ganger også som egoistiske, høyrøstede og aggressive. Barna vil naturlig nok oppleve dette som skremmende og uforståelig. Det sitter med andre ord mange barn og gruer seg til jul. Hva opplevde de i fjor? Året før? Hva kan vi gjøre for barna? I det minste kan vi starte med våre egne. Gi dem en varm, trygg og konfliktfri julehøytid.

 

I dag tenker jeg på de barna. Barna som ikke får feire jul med sine nærmeste og de barna som ennå ikke er hentet i barnehagen eller på skolen, men som kanskje kommer til å bli det. Glemmer vi foreldre å se livet som en gave? Glemmer vi å betrakte barna våre som en berikelse? Lar vi livets prøvelser, situasjoner og menneskene i det, bli så utfordrende at det går ut over barna? Eller står barna i veien for vår “lykke”? Jeg er ikke overbevist, når jeg ser inn i øynene til en mamma eller pappa, som kjemper for å få treffe barnet sitt et par ganger i året. Kanskje en gang annenhver måned, dersom de er heldige. Kunne de ha gjort ting annerledes på et tidligere tidspunkt? Sto de i posisjon til å endre den fatale skjebnen de styrte livet sitt mot? Jeg tror det. Vi snakker ofte om barnets beste og hva det egentlig betyr. Sett ditt barns behov foran dine egne. Kort og godt. Det er i alle fall min tolkning. Nyt livet, barna og den deilige førjulstiden. Mange er ikke like heldige som oss. Jeg mener dette er tanker vi som foreldre burde tenke, av og til. I dag utfordrer jeg deg til nettopp det. <3

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg