Hva slags skjebne fortjener små, forsvarsløse og mishandlete babyer? Beskyttelse? Eller er det riktig å utsette dem for potensielle nye farer? Grov vold mot et spedbarn er en smertefull tanke, men det er en tanke samfunnet vårt er nødt til å tenke, for det skal treffes avgjørelser i etterkant av volden som har potensiale til å bli katastrofale. Se bare for deg den ti uker gamle gutten vi alle har lest om i media, fullstendig hjelpeløs og avhengig av sine omsorgspersoner, som over uker og gjentatte ganger ble mishandlet. Han hadde flere ribbeinsbrudd, netthinneløsning, brudd på hodeskallen og flere blødninger i hjernen da han ble brakt til sykehuset. Hans skjebne var allerede avgjort, han døde kort tid etter av hodeskadene. Påtalemyndigheten mener at faren brukte så mye kraft når han ristet gutten eller dunket hodet hans, at det er å anse som drap. Forestill deg så at gutten hadde overlevd. Ville det vært forsvarlig å gi far samvær med gutten? Hvilke hensyn bør legges til grunn i en slik vurdering?

Bildet er lånt av: Colourbox

Hva med den tre måneder gamle jenta som ble liggende kritisk skadd på Ullevål sykehus i romjulen? Også hun avgikk med døden etter grov mishandling. Siktelsen mot far ble utvidet til drap. På sykehuset ble det konstatert at skadene på barnet ikke var forenlige med fars forklaring om hendelsesforløpet. Sykehuset varslet politiet, som pågrep far og siktet han for grov mishandling i nære relasjoner. Det er nok ingen av oss som tviler på om denne type vold mot et forsvarsløst spedbarn er alvorlig, og politiet på sin side bruker store ressurser på etterforskningen. Men hva om jenta hadde overlevd? Ville far fått samvær med datteren sin? Også på tross av den unektelige faren han ville vært for sitt eget kjøtt og blod? Ville det vært riktig å la den vesle jenta ta risikoen? Hvilke rettigheter bør samfunnet fokusere på? Barnets eller fars?

Jeg vet ikke om du husker overskriftene fra 2014, en ti uker gammel gutt, også med et sjokkerende skadeomfang: 19 ribbeinsbrudd, netthinneløsning, brudd på hodeskallen og flere blødninger i hjernen? Jeg husker det. Jeg hadde selv fått barn et halvt år tidligere og var dypt beveget. Mishandlingen skjedde over flere uker, av det som tilsammen utgjorde et ti uker gammelt liv. Skadene på spedbarnet ble oppdaget da moren kom til helsestasjonen i anledning en femukerskontroll. Det ble avdekket minst to voldshendelser som kunne forklare skadene. Moren ble frifunnet, men ble dømt til fem måneders fengsel for ikke å ha gitt barnet sitt legehjelp. Jakob døde ikke. Jakob er i dag tre år og bor i et fosterhjem. Hva tenker du? Bør far få samvær med gutten? Eller burde Jakob selv få bestemme det den dagen han forstår hva han er blitt utsatt for? Bør Jakob ha samvær med mor, som ikke hjalp han når han trengte det som mest? Hva ville Jakob ha ønsket?

Høyesterett har bestemt at han skal møte foreldrene sine årlig.

Da saken gikk for Oslo tingrett ble far dømt til 17 års fengsel. Etter å ha anket dommen, ble han dømt til 16 års fengsel i lagmannsretten. Retten mente at skadene oppsto under særdeles skjerpende omstendigheter. På tross av den høye straffen og de skjerpende omstendighetene har altså Høyesterett bestemt at den vesle krabaten skal ha samvær med foreldrene.

Dommer avsagt av Høyesterett i saker om samvær etter omsorgovertakelse skaper prejudikater, som ikke bare binder lavere domstoler, men også den domstolen som har avsagt dommen. De skaper altså en slags mal for samvær mellom barn som ikke bor hjemme og foreldrene deres. Den nevnte dommen hviler på, at grunnlaget for å hevde at Jakob vil retraumatiseres av samvær med de biologiske foreldrene ikke er god nok. Det handler altså ikke bare om faren for å bli utsatt for vold igjen, det handler om hele sanseapparatet hans og kroppen som husker, når han påminnes om det. Normalt sett er det jo slik at barn som bor i fosterhjem kan ha store behov for å opprettholde kontakt og tilknytning til foreldrene sine. I tillegg er målet at enhver omsorgsovertakelse skal være kortvarig, dersom det er mulig. Dette fremkommer av barnevernloven § 4-16. Her ligger det biologiske prinsipp til grunn, et absolutt viktig prinsipp, som jeg ser det. Lovgiver mente at tilbakeføring til biologiske foreldre bør skje så snart det er forsvarlig. Paragrafen viser altså til, at barnevernet skal hjelpe foreldre til å komme i posisjon til å få barna sine tilbake. Men kanskje ikke for en hver pris? Jeg har selv deltatt i flere saker om tilbakeføring til foreldrene og kan ikke påstå at den ovenfor nevnte paragrafen alltid står i fokus. Sakene jeg refererer til er også langt fra så alvorlige som den grove mishandlingen av Jakob. De dreier seg veldig ofte om omsorgssvikt. Forstå meg rett, omsorgssvikt kan definitivt være alvorlig nok, ingen tvil om det. Det jeg vil frem til, er at de fleste omsorgsovertakelser ikke dreier seg om denne type grov vold mot spedbarn. Et sentralt spørsmål, som jeg ser det, er hvordan et prejudikat fra en relativt gjennomsnittlig omsorgsovertakelse kan utgjøre en god mal i en sak som bygger på et drapsforsøk? Joda, de fleste barn har utvilsomt godt av å kjenne sitt opphav, treffe sine foreldre og dersom det viser seg mulig tilbakeføres til foreldrene. Veien kan imidlertid bli lang. Grunnen til det er at prosessen påvirker barnet. Ikke sjeldent snakker barneverntjenesten om traumer og reaksjoner, hyppig også med rette. Barn kan glede seg til å tilbringe tid med foreldrene, de gjør hyggelige ting sammen, likevel reagerer barna ofte med uro og manglende nattesøvn både før og etter samvær. Noen tisser på seg, andre bæsjer på seg. Dette kan være som følge av en konkret redsel eller klare minner. Noen ganger har imidlertid ikke barna noen forutsetning til å huske hva de er redde for. Men kroppen husker det. Hvordan oppleves dette fenomenet for barna som nesten er blitt drept av sine egne omsorgspersoner? Har kroppene deres glemt? Kan kroppen glemme?

Bildet er lånt av: Scanpix/NTB

De minste barna har også reaksjoner. 19 ribbeinsbrudd, brudd på hodeskallen og flere blødninger i hjernen setter utvilsomt sine spor, men barna klarer ikke å sette ord på det. De minste husker det heller ikke. Er det ensbetydende med at de ikke reagerer? Nei, tvert om, sier de fagkyndige. Barna som ikke aner hva foreldrene har utsatt dem for, reagerer også på samvær. De kan ikke lures. Kroppen har ikke glemt hvordan den ble mishandlet og sansene deres minner dem på det. Reaksjonene kan være kraftige og udefinerbare. Når vi vet det, når samfunnet vet det og domstolene vet det – at kroppen ikke glemmer – hvorfor påtvinge disse barna samvær med et menneske som var nær ved å ta livet av det? Tidligere trodde vi at påkjenningene inntruffet før språket var etablert og som barna ikke hadde en bevisst hukommelse fra, ikke var farlig. I dag vet vi bedre. I dag vet vi at belastninger som skjer i en tidlig og sårbar alder er de verste. Ikke bare nettopp der og da, de har en påvirkning på livskvaliteten livet ut.

Bildet er lånt av: Colourbox

Barneverntjenesten argumenterer ofte for at barn som bor i fosterhjem bør få lov til å falle til ro og finne seg til rette. At de gis tid til å forstå hva de har vært gjennom. Ikke sjeldent er det et argument for å begrense samvær med foreldrene. Kanskje resulterer det i samvær fire ganger i året. I disse sakene er det imidlertid ikke snakk om grov vold eller forsøk på drap. Hvorfor skal barn som har opplevd de aller groveste typetilfellene av vold og mishandling tvinges til samvær, på lik linje med barn utsatt for omsorgssvikt? Trenger ikke disse barna ro til å heles og tid til å forstå? Er det virkelig rett å utsette barn som Jakob for samvær med foreldrene? Bør de kanskje få muligheten til å forstå hva de er blitt utsatt for, før rettssystemet tvinger dem til regelmessig samvær med sine overgripere? Er det ikke slik at lovverket skal beskytte mot skade? Ikke minst proporsjonalt med den stadig økende kunnskapen om hva som er til skade? Med kunnskapen vi besitter om hvilken skade barn kan ta av samvær med foreldre som har mishandlet dem på det groveste, må jeg innrømme at jeg stusset ved Høyesteretts dom av 23. oktober i fjor. Ikke fordi jeg ikke forstår rettsanvendelsen, men fordi praksis siden tidlig 2000-tall tilsier at det skal spesielle og sterke grunner til for å nekte samvær mellom barn og deres biologiske foreldre. Jeg blir faktisk usikker på hvordan “spesielle og sterke grunner” bør tolkes i disse sakene, men jeg har på følelsen at de ikke tolkes ut fra kunnskapen vi besitter i dag, alvorlighetsgraden og barnas hukommelse fra de grusomme opplevelsene, uavhengig av om de husker dem selv eller om kroppen deres gjør det. Det dreier seg om liv og død for mange av disse barna. Det er ramme alvor. Så mye mer altså, enn et prejudikat som muligens har mistet noe av sin anvendelighet på noen typetilfeller av samvær etter omsorgsovertakelse.

I en samværssak etter barnevernloven skal ethvert barn og enhver familie vurderes konkret og det skal legges avgjørende vekt på barnets beste. En komplisert vurdering, ingen tvil om det. Utgangspunktet er at barnet skal kjenne sitt opphav og praksisen skyldes den generelle grunntanken om at det er et gode for et barn å ha kontakt med sitt biologiske opphav. Det skal gi en forståelse av hvem man er og hvor man kommer fra. Jeg spør meg selv om det alltid er et gode? Jeg spør deg også. Se for deg Jakobs tilfelle. Gjør det til ditt tilfelle i tankene. Jeg spør deg igjen, er det alltid et gode?

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3