Hva ønsker vi å lære barna våre? Og hvordan ønsker vi å formidle morgendagens helter den gode og helt avgjørende kunnskapen? Det er riktignok et par dager siden vi markerte kvinnedagen, men jeg har faktisk gått og tenkt på dette en stund. Mens jeg hjalp datteren min på toalettet i formiddag, strøk jeg henne som vanlig over ryggen mens jeg holdt henne og tenkte; «denne lille stumpen har jeg laget inne i magen min». Av og til sier jeg det til henne ved leggetid også og stryker over den vesle magen hennes; «den lille magen her har mamma laget inne i magen sin». Den store lille datteren min blir alltid tankefull og stryker meg gjerne som svar over magen min, mens hun høytidelig forklarer, at der inne har hun bodd. Det er vakre øyeblikk, ikke minst ren og skjær sannhet. Naturen er simpelthen fantastisk.

 

Vi kjemper for kvinners rettigheter én dag i året, på tross av at kvinnenes rettigheter har en enorm betydning for barna våre også. Når jeg tenker på kampsakene som fremsettes på kvinnedagen, mener jeg de burde stå på den daglige agendaen. De aller fleste er verdt å kjempe for hver eneste dag. Selve feiringen av kvinnedagen får forskjellige reaksjoner, noen mener at vi fremdeles har en lang vei å gå, andre igjen er av den formening at kvinnen aldri blir fornøyd.

 

Illustrasjonsfoto: pathdoc / Shutterstock / NTB scanpix

 

Hvordan kan vi  kvinner bli fornøyde?

 

Kanskje føler vi oss litt bedre den dagen kvinner ikke giftes bort mot sin vilje? Den dagen kjønnslemlestelse tilhører historien? Den dagen kvinner bestemmer over sin egen kropp? Og det er bare et par eksempler som hadde gjort meg rimelig fornøyd. Det skjer ikke bare der ute i den store verden, det skjer også i vårt eget såkalt likestilte og trygge land. Fremdeles giftes 14 millioner jenter bort årlig, det er 39 000 jenter hver dag det. Det er stort sett snakk om unge forsvarsløse jentunger. Hvert år dør 47 000 kvinner som følge av usikre aborter og svært ofte er graviditeten en følge av voldtekt. Bare i Norge blir mellom 8 000 og 16 000 kvinner utsatt for nettopp voldtekt eller voldtektsforsøk, samtidig som 20 000 kvinner fremdeles utsettes for kjønnslemlestelse bare her til lands.

 

 «Vi kvinner trenger langt mer til at bli befriet enn mennene, fordi vi er langt mer underkuet enn dem».

 

Det uttalte tyske Clara Zetkin i 1910, under en internasjonal sosialdemokratisk kvinnekongress og personlig synes jeg det er en enkel oppsummering, som fremdeles må anses representativ på sørgelig mange områder. På den ene siden har vi jo et samfunn, der likestilling er en kjerneverdi, kvinner og menn nyter godt av de samme rettigheter og muligheter. Kvinnekampen kan synes å handle om lønnsforhold, om posisjoner og maktfordeling. Vi har altså mye å være takknemlige for her i Norge. På den annen side finnes det kvinner fra fjerne verdensdeler som anses å være annenrangs. De får ikke lov til å gå ut uten en manns tillatelse, de får ikke lov til å jobbe eller reise uten samtykke fra en mann. Mange har ikke fått lov til å delta på undervisning og kvinnene er altså alt annet enn fri. Noen av dem bor her.

 

Her i Norge har vi oppnådd mye, det skal jeg ikke skyve under teppet, men det har vært en lang kamp og det synes mange å glemme. Kvinnen har inntatt arbeidslivet og mange av oss pryder oss med yrker som en gang var mannsdominerte. I 1978 ble lov om selvbestemt abort vedtatt. Vi kvinner har fått mange rettigheter, likevel kjempes det fremdeles for likeverd, rettferdighet, fred og utvikling på mange områder og i mange land. Se bare på #metoo-kampanjen – et globalt fenomen – som handler om seksuell trakassering på arbeidsplassen. Er det prisen kvinnen må betale for å delta i arbeidslivet? Er det for å kontrollere kvinnen? Må kvinnen kontrolleres?

 

Mary Wollstonecraft, en britisk feminist, forfatter og filosof sa noe treffende en gang; «Jeg ønsker ikke at kvinner skal ha makt over menn, men over seg selv». Er det for mye forlangt? Hvorfor ønsker menn makt over kvinnen?

 

Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix

 

Joda, manns- og kvinnerollen har hatt betydningsfulle endringer i løpet av de siste femti årene, ingen tvil om det. Samfunnet er dynamisk. Kvinner har fått politiske verv og inntar maktposisjoner i samfunnet. Vi har for eksempel en kvinnelig statsminister. Dog er kvinnen overrepresentert hva vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner angår. Menn tilbringer mer tid med barna sine enn de gjorde før, noen går til og med så langt, at de ønsker de samme rettighetene kvinnen har som mamma. Moderne kvinner og menn deler stort sett på husarbeid og omsorgsarbeid, begge har gjerne ansvaret for familiens økonomi, samtidig som de viktigste avgjørelsene tas i fellesskap. Forutsatt at de holder sammen. Etter bruddet kjemper sørgelig mange om retten på barna og går ikke av veien for å diskriminere hverandre. På den ene side kan vi altså si at kjønnene har klart å nærme seg hverandre på noen områder, på den annen side dukker det altså opp nye områder det kan kjempes om. Hva gjenstår? Og hvilke forskjeller må vi være tilbøyelige til å akseptere?

 

Feministen, forfatteren og filosofen Simone de Beauvoir uttalte seg også klokt en gang; «Kvinnen må ikke være en kopi av mannen, eller mannen en kopi av kvinnen, likerett er ikke det samme som likhet».

 

Forsøker vi å bli like? Kan menn og kvinner noensinne bli like? Eller er vi fornøyde dersom vi får like rettigheter? Og endelig, kan vi noensinne oppnå fullstendig like rettigheter eller er kampen fånyttes? Hva likestilling faktisk er, oppfattes svært forskjellig av de fleste av oss og kan ses fra to perspektiver. Det dreier det seg om hva vi har lov til og hva som er forbudt – sånn sett har vi i følge norsk lov likestilling. Men i vårt dynamiske samfunn oppstår stadig nye hendelser som fører til at kvinner og menn føler seg krenket i forhold til likestillingsspørsmålet. Det er kanskje ikke så rart, det er jo faktiske forskjeller på menn og kvinner, vi er skapt sånn. Det heter seg, at det ikke står i veien for at alle kan få like rettigheter og muligheter i samfunnet. Noen ganger er jeg imidlertid usikker på hvor bokstavelig det bør forstås. Kan det være at kjønn bør hensynstas? Er det mulig å la være?

 

Når vi snakker om likestilling – ønsker vi da å utslette forskjellene eller å oppnå like rettigheter? Jeg er sannelig min hatt ikke helt sikker lenger. Og hvor går i så tilfelle grensene?

 

En av de aktuelle kampsakene på likestillingsfeltet i Norge per i dag, trekker jo faktisk i menns favør og saken rokker ved noe helt fundamentalt slik jeg ser det, nemlig ved biologien. Bare se på debatten om mammapermisjonen. En nybakt mamma gikk ut i media og fortalte stolt at hun var tilbake i arbeid tre dager etter fødsel og at ektemannen skulle ta hele permisjonen. Det resulterte, ikke uventet, i et ramaskrik i befolkningen. Likestillings- og diskrimineringsombudet mente riktignok at et fravær på tre dager var i minste laget, likevel har hun foreslått en ordning som støtter kvinner i å prioritere karrieren raskere. Her oppfordres altså kvinnen til å prioritere karrieren fremfor barnet sitt. Forslaget kan i tillegg bety at familier totalt sett får langt mindre tid med barnet enn i dag. Mor og far skal dele permisjonen i to og dersom far ikke tar sin halvdel mister familien retten til denne permisjonen. Det kan bli uhyggelig mange barn som mister verdifull tid med mammaen sin. Er vi virkelig blitt så selvsentrerte? Når vi ser på den moderne forskningen om barns behov, kan det jammen se sånn ut. Fødselspermisjonen er ett helt år i Norge. Det er ikke av hensyn til foreldrene, men for å tilfredsstille barnets behov. Det er altså barnet som blir straffet. Det er barnet som i verste fall blir overlatt ukvalifisert personell i en barnehage. Dette er da ikke veien å gå, er det vel? Forslaget er kalt kunnskapsløst av flere, og jeg er hjertens enig.

 

Illustrasjonsfoto: : Thinkstock by Getty-Images

 

Jeg sier ikke at mor og far ikke kan dele permisjonen, men den bør beholde sin lengde. Jeg sier heller ikke at mor er bedre enn far, men det er fremdeles mor som setter barnet til verden og hun fortjener en medbestemmelsesrett. Foreldreferdigheter blir ofte fremholdt før kjønn og jeg kan for så vidt være enig. Dog bør det frie valg og biologien hensynstas. Et minstemål, som jeg ser det. Om ikke av andre grunner, så i alle fall for barnas del. Det er jo bemerkelsesverdig hvor raskt kvinner og barn mister sine rettigheter. For å få rett på foreldrepenger må kvinnen nemlig ha lønnet arbeid, dermed er lønnet arbeid en forutsetning for i det hele tatt å bli mamma. På den annen side er altså nasjonen i ferd med å velge kjønn bort. Kvinner forventes å gå inn i forsvaret på lik linje med menn, uten å oppnå den samme plassen i samfunnet eller lønnen for likt arbeid. Og nå skal altså menn ha omsorg for spedbarn på lik linje med kvinnen, på tross av at de ikke er utstyrt med de samme biologiske og nødvendige verktøyene som barnas mødre. Er vi i ferd med å velge bort biologien til fordel for likestilling? Er dette fremtidens agenda på kvinnedagen?

 

Denne formiddagen, mens jeg tørket veslemor i stumpen, var hjertet mitt fylt av kjærlighet. Jeg lurer på om det er alle foreldre forunt å kjenne på denne fantastiske følelsen som ofte inntar hjertet mitt, eller om det er den følelsen de kaller morsfølelse? Jeg forestiller meg det kjæreste jeg har miste friheten, bli diskriminert fordi hun er kvinne, stå uten makt og innflytelse. Det er ingen god tanke og jeg slår den alltid kjapt fra meg igjen. Men er jeg sikker på at det aldri kan skje?

 

På tross av at kvinnene her til lands har kjempet seg frem til både muligheter og rettigheter, er de ikke likestilt menn. #Meetoo-kampanjen er en påminnelse om nettopp det. Det samme er statistikken på overgrep på alt fra små pikebarn til voksne kvinner i nære relasjoner. Voldtekt. Ikke minst reaksjonene fra både samfunn og rettsapparat. Vi har utviklet begrep som sovevoldtekt og seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen. Det er jo egentlig uhørt at vi har så lite respekt for hverandre. Vi hører at kvinnen bør kle seg anstendig og at klesstilen kan være en medvirkende årsak til overgrepet. Hun må på den måten ta del i ansvaret. Er kvinnen i ferd med å bli annenrangs igjen? Er det slik at idet vi oppnår en rettighet, må vi gi en annen fra oss?

 

Illustrasjonsfoto: audio-luci-store.it/Flickr 

 

Noen ganger ser jeg på datteren min og lurer på hvordan livet hennes er når hun blir like gammel som jeg er i dag. Skal vi tro en rapport fra World Economic Forum, tar det hele 170 år før vi oppnår full likestilling på verdensbasis. Det innebærer at hun vil være nærmere en fullstendig likestilling den dagen hun er på min alder, enn det jeg er per i dag og jeg mener egentlig å ha ganske gode rettigheter som kvinne. Spørsmålet er om vi holder en stø kurs mot nettopp full likestilling. Samfunnet er jo som jeg var inne på dynamisk og en seier innen likestilling for kvinnen ser ofte ut til å kunne føre oss i en ny kamp om noe annet. Jeg håper og formoder imidlertid at hun lever et godt liv, datteren min, at hun drar nytte av gode muligheter i samfunnet og at hun respekteres for nettopp det å være kvinne. Jeg antar at hun slipper å stå på barrikadene hvert år den 8. mars. Jeg håper hun slipper å prioritere bort barnet sitt, for å kunne opprettholde en karriere. Likeledes håper jeg hun har truffet en raus pappa til sine barn, som evner å ta vare på både barna og henne. Også dersom de skulle velge å gå hver sin vei, skulle jeg ønske at han ikke forsøker å utkonkurrere henne som mamma, men velger å støtte henne og på den måten appellere til rettferdigheten i henne. Jeg håper at vi – dagens foreldre – forstår at ønskene jeg har for datteren min og du for datteren din, gjemmer seg i avgjørelsene vi tar i samfunnet per i dag. Det er vi som har regien for morgendagens premiere. På den måten kan vi legge føringer for hvordan våre barn vil komme til å håndtere prinsippet om likestilling. Vil de kjempe mot hverandre, eller vil de kanskje stå sammen for å stoppe tvangsgifting, kjønnslemlestelse, vold og tortur? Vil de ønske å utfylle hverandre som ulike kjønn eller vil de søke å utslette hverandres særtrekk? Det er i stor grad opp til oss, slik jeg ser det. Hver eneste dag.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Barnejuristen tilbyr også foredrag. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3