Fra kjærlighet til hat

Husker du sist du kjente deg yr i toppen og varm rundt hjertet? Det er mange måter å føle seg forelsket på og følelsen kan beskrives på like mange måter. Det som imidlertid er en fellesnevner, er at vi har møtt noen som gjerne får frem det beste i oss. Et menneske vi føler samhørighet med og som vi er villige til å gi løfter om fremtiden. Vi er villige til å dele økonomi. Vi er villige til å dele gener.

 

Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix

 

Mange har likeledes opplevd dagen derpå, når vedkommende ikke lenger får frem det beste i oss. Følelsen av samhørighet forsvant i løftene om fremtiden og økonomien ble mer uoversiktlig enn planlagt. Genene som ble delt, altså barna, blir kanskje den eneste grunnen til at kontakt opprettholdes. Faktisk er de samme barna ofte grunnen til en stadig uro og et behov for å vinne frem. Behovet for å dele har utviklet seg til en egoistisk kamp om å eie, å fremstå som den bedre og den mest kompetente. Noen ganger er ikke engang det viktig, det å vinne kampen blir eneste målsetting. Å sette den annen part ut av spill.

 

Er det ikke rart? Det mennesket du ikke kunne få nok av blir din fiende nummer én. I altfor mange tilfeller utvikler konflikten seg til en årelang kamp og barna er de eneste skadelidende. De små menneskene vi elsker over alt. Det skal imidlertid nevnes at de fleste klarer seg utrolig bra, de evner å løfte barnas behov og finner løsningene som er til barnas beste. Hvorfor gjør ikke alle det? Det er jo utvilsomt det eneste fornuftige.

 

Jeg møter ofte foreldre som er blitt bitre uvenner og som er fanget i konflikten. Konflikten om barna er blitt det eneste område hvor det fremdeles er noe å vinne. Det er som om disse foreldrene ikke evner å se noe annet mål enn å utslette den andres håp og forventninger. Vinne kampen. De ser kun det de kaller egne rettigheter. Jeg spør ofte disse foreldrene hva de mener med egne rettigheter og hvilke rettigheter de mener følger barna deres. Jeg minner dem gjerne på ordlyden i barneloven om barnets krav på omsorg og spør hva de legger i det. Sørgelig mange ser imidlertid bare ordlyden om retten til å ta avgjørelser. Jeg spør meg ofte hvorfor retten til å bestemme plutselig blir så viktig etter bruddet. Var det like viktig før? Svært ofte var det ikke det.

 

Etter bruddet blir det ofte viktig å ha barnet boende hos seg, ikke helt uventet og ønsket kan ha flere årsaker. Mange vil ha barnet boende hos seg halvparten av tiden, en såkalt 50/50 løsning, andre er fornøyde med mindre, forutsatt at det gagner barnet. Det jeg imidlertid synes er sørgelig å se, er når den ene forelderen taper kampen om bosted, kanskje tildeles ordinært samvær, eller mindre og går til krig. Av og til skrus intensiteten opp til neste nivå og barnevernet kobles på. Den forsmådde forelderen sender inn bekymringsmelding på bekymringsmelding til barnevernet. Foreldre med god omsorgsevne blir utsatt for barnevernets undersøkelse, de dypeste hemmeligheter blir avdekket og tillit brutt. Dersom undersøkelsessaken avsluttes uten funn, sendes det kanskje ytterligere bekymringsmeldinger, nye perspektiver og noen ganger til og med løgner. Hvor langt kan eksen være villig til å gå? Ganske langt, kan jeg fortelle deg.

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

 

Jeg spurte en mamma en gang hva motpartens anførsel dreide seg om, far mente nemlig hun var psykisk ustabil og ute av stand til å ta seg av felles barn. Hun hadde vært innlagt ved psykiatrisk avdeling. Hun kunne fortelle at partene sammen hadde mistet et barn i krybbedød og at hun hadde mistet perspektivet på livet. En felles tragedie ble altså benyttet som våpen i en barnefordelingssak for broren til den avdøde babyjenta.

 

Mange forsmådde foreldre – og i det begrepet legger jeg foreldre som til tross for en hard kamp bare får tildelt ordinært samvær eller mindre – kanskje sågar med tilsyn og det er det jo gjerne en grunn til, de gir seg ikke. Kanskje får de ikke samvær overhodet. Ikke helt sjeldent hagler bekymringsmeldingene inn til barneverntjenesten og den ene undersøkelsen avløser den andre. Helt uten tanke på konsekvensene. På et eller annet tidspunkt har barnevernet lett så lenge, at de muligens mener å ha funnet noe. At mor har vært innlagt kanskje. Kanskje har hun flyttet noen ganger i forbindelse med jobb. Muligens har hun møtt en mann med broket fortid. Tiltak iverksettes. Jeg har sett fedre henge mor ut på sosiale medier. Jeg har sett dem skape en bevegelse på nett. I denne type høykonfliktsaker resulterer det ikke nødvendigvis i at han vinner frem, for han har kanskje ved flere anledninger utvist manglende omsorgsevne. Jeg har med andre ord sett hvordan foreldre mister gangsynet og utvilsomt setter eget behov for seier foran egne barns beste. Nye bekymringsmeldinger krydret med løgner kan dukke opp. Barnevernet oppretter kanskje sak og følger opp. Situasjoner som beskrevet har en tendens til å eskalere. Barnevernet har vunnet frem i slike saker tidligere, på bakgrunn av løgner fra den ene forelderen. Løgnene kan medføre at barneverntjenesten plutselig ser mor i et annet lys og fremmer sak om omsorgsovertakelse. Barna plasseres i verste fall i et fosterhjem, eller på institusjon. Da gir far seg som oftest. Han har vunnet. Det sentrale spørsmålet er hva han har vunnet.

 

Slik kan realiteten faktisk se ut. Og virkeligheten er representert av både mødre og fedre, la det være sagt. Jeg har møtt begge variantene. Jeg tenker ofte at partene børt titte i gamle fotoalbum sammen, kaste et blikk tilbake i tid og huske hvordan det startet. Hvordan de har latt det utvikle seg fra kjærlighet til hat og hvordan de lar barna lide seg gjennom deres kamp.

 

Har partene glemt den dagen de møtte hverandre, de gode følelsene som faktisk resulterte i det aller beste av dem? Hvordan ender vi mennesker opp i en brutal kamp om barna, med sviende bitterhet i hjertet? Det får meg til å tenke på kong Salomo i Det gamle testamentet. Han var kjent for to ting; sin store rikdom og sin store visdom. Salomo brukte visdommen sin i en krangel mellom to kvinner, de hevdet begge at det levende guttebarnet var deres og ingen av dem ville vite av det døde guttebarnet. Salomo foreslo å dele det levende barnet i to, slik at kvinnene fikk hver sin halvdel. Den brutale dommen åpenbarte barnets rette mor, full av kjærlighet ba hun kongen om å gi barnet til den andre kvinnen, samtidig som den andre kvinnen ba kong Salomo om å gjennomføre sin dom. Det som er så bekymringsverdig, slik som jeg oppfatter det, er at i det virkelige liv kan to mennesker som begge burde forvalte like mye kjærlighet for barna sine, krangle på lik linje som de to kvinnene i fortellingen om kong Salomo. Handler det om å vinne for enhver pris, eller dreier det seg om å ikke la den andre få mer enn en selv? Uansett er barna innsatsen i spillet og resultatet ofte en ødelagt barndom.

 

Illustrasjonsfoto: Mia shopping

 

Hvordan kan vi mennesker være i stand til å elske frem et barn, for så å hate det inn i en posisjon som vil være skadelig for det? Jeg sier ikke at barnet hates, men dersom et barn er tvunget til å vokse opp i fremmede omgivelser fremfor å bo sammen med en av sine omsorgspersoner, ser jeg ikke helt den varme kjærligheten heller. Situasjonen omtalt ovenfor er enkelt beskrevet og satt litt på spissen, men vær ikke i tvil et eneste øyeblikk, slike ting skjer.

 

Det at vi mennesker er i ferd med å miste evnen til altruistisk tankegang og påfølgende handling, sjokkerer meg stadig. Spesielt hva vårt eget kjøtt og blod angår. Når kampen om å få rett og det å vinne frem blir så viktig at barna blir skadelidende, da er vi på villspor. Da burde vi kanskje revurdere egne evner som foreldre. Kanskje til og med vår egen mentale helse?

 

Eksemplene ovenfor er fra det virkelige liv og kjønnsfordelingen helt tilfeldig. Takk til dere som har skrevet til meg og takk for tilliten fra dere som deler historier. Jeg skal forsøke å følge opp spørsmålene dere stiller så godt jeg kan.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Barnejuristen tilbyr også foredrag. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg