hits

Når du møter deg selv i døra og barndommen stirrer deg inn i hvitøyet.

Hvilke konsekvenser kan det ha når barndommen slår tilbake? Kan du egentlig bli straffet for å ha måttet lide deg gjennom en vanskelig oppvekst? Kan barndommen slå til flere ganger?

 

Konsekvensene av vold, overgrep og omsorgssvikt i barndommen er blitt et av våre store folkehelseproblemer. Det etterlater dype traumer som ofte går ut over helsen i et livsløpsperspektiv, ved siden av å utgjøre brudd på flere forskjellige straffebud. Det er ikke så altfor lenge siden vi fikk forståelsen av hvor bredt og dypt disse erfaringene rammer. Med den nye kunnskapen som utgangspunkt vurderes også fortløpende håndteringen av konsekvensene både juridisk, medisinsk og sosialt. Barnevernet har også tatt et standpunkt, barn av foreldre som har hatt en vanskelig barndom må vernes om. En vanskelig oppvekst kan gå i arv, men må den det?

 

Illustrasjonsfoto: Shutterfoto

 

De av dere som leste det siste blogginnlegget mitt, vet allerede at jeg mener de gode erfaringene er avgjørende for barna våre, opplevelsene vi deler med dem, ikke minst felleskapet og samhørigheten det legger grunnlag for. Hva med barna som ikke opplever nettopp det? Barna utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep. Hva blir det av dem? Jeg hørte en psykolog si en gang, at den største faren for de traumeutsatte barns utvikling ikke bare er de negative erfaringene de får, men like mye de positive erfaringene de ikke får oppleve.

 

Barn som opplever vold og overgrep i nære relasjoner frarøves viktige erfaringer for å kunne utvikle seg normalt. Hvordan kan slike skader repareres? Kan de repareres? Kan eventuelt erfaringene som fordrer normal utvikling erstattes?

 

Noe av det mest skadelige for barn som traumatiseres av en omsorgsperson og som kanskje overlates til seg selv med følelsene sine, er mangelen på hjelp til å utvikle ferdighetene til å regulere følelser. Den skaden sies å aldri kunne repareres, den kan imidlertid kompenseres for, ved å gi barnet regulerende erfaringer. Det største potensialet for endring, er på arenaer hvor barna lever sine liv. Barnehage, skole og for eksempel fritidsaktiviteter. Det innebærer jo at det ikke bare er spesialister som kan gi traumebehandling. Kunnskapen vi har i dag peker altså på viktigheten av at barna utsatt for vold og overgrep møtes med traumebevisst omsorg på alle arenaer der relasjoner spiller en viktig rolle. Kanskje livet ut.

 

Det sentrale spørsmålet slik som jeg ser det, er om vi vet hvordan? Det er jo et paradoks at problematikken ikke gjenspeiles i utdanningene, for eksempel innen helse- og sosialfag, medisin og psykologi. Innenfor barnevernet, ikke minst. Kunnskapen bør definitivt implementeres i pensum i langt større grad. Norge anses for å være et land som mer og mer tar denne kunnskapen på alvor og det satses mye på forskning og kompetanseutvikling. Vi kommer utvilsomt et godt stykke på vei med folkeopplysning, i forhold til å spre budskapet om at det ikke er bra å slå barn. Gjøre oppmerksom på at det er ulovlig. Vurdere strafferammene. Men hvordan håndtere barna som rakk å bli voksne, barna som rakk å sette nye barn til verden og som ofte ikke har fått utlevert alle verktøyene i forhold til den gode omsorgen. Kan gode verktøy erstatte de dårlige og bidra til positiv utvikling? Vet vi nok om det? Eller er det enklere å dømme disse skjebnene nord og ned? Vold avler vold sies det. Jeg tror at vold i stor grad avler sykdom. Det skjer, i følge Berit Schei, en professor i kvinnemedisin ved NTNU, uten at sykdommen har noen åpenbar medisinsk sammenheng med voldsepisodene.

 

Jeg har møtt mange omsorgspersoner som praktisk talt flykter fra kommune til kommune, redde for å miste barna sine fordi de selv var såkalte barnevernsbarn. Barnevernet mener ofte at dersom du ikke fikk redskapen til å være en god omsorgsperson i egen oppvekst, kan du heller ikke bli det selv? Stemmer det? Sett i sammenheng med hva jeg skrev ovenfor, om at skaden aldri kan repareres, men at den kan kompenseres for, er det åpenbart hjelp å få. Jeg nevnte også regulerende erfaringer. Man kan med andre ord lære. Kan man det som voksen også? Som omsorgsperson for eget barn, med utfordringer fra egen oppvekst i bagasjen?

 

Illustrasjonsfoto: Shutterfoto

 

Hjemmelsgrunnlaget for omsorgsovertakelse finnes i barnevernloven § 4-12 og bygger på 4 alternative grunnlag for omsorgssvikt, se bokstav a til d. Det skilles mellom tilfeller hvor omsorgssvikt allerede har skjedd og de tilfellene hvor det er fare for omsorgssvikt i fremtiden. Jeg vil se litt på alternativ a, som handler om omsorgsovertakelse ved alvorlige mangler ved den daglige omsorgen, eller ved den personlige kontakt og trygghet barnet trenger i forhold til alder og utvikling. Det er nemlig her vi gjerne beveger oss, dersom barnevernet mener du har mangler fra egen oppvekst. Jeg møter ofte foreldre som blir undersøkt av barneverntjenestene etter en bekymringsmelding og hvor barnevernet ikke finner nevneverdig. Da kommer gjerne punktet om tidligere erfaring fra barneverntjenesten opp. På tross av at man ikke fant grunnlag innenfor det som ble meldt som bekymring, vil barnevernet av og til iverksette tiltak på bakgrunn av det de kaller samspillsproblematikk. Kanskje har det ikke skjedd omsorgssvikt ennå, men kanskje kan det komme til å skje, ettersom du mangler verktøy fra egen oppvekst. Men hvordan bedømme det? Og er det alltid et realistisk perspektiv?

 

Det er som jeg ser det, helt åpenbart at barn som opplever grov omsorgssvikt, vold og overgrep må skjermes av den helt enkle grunn, de går i stykker. Likeledes mener jeg at barn som får god nok omsorg fra egne foreldre bør skjermes, av den enkle grunn at omsorgsovertakelse kun skal vurderes når alvorlige mangler ved omsorgen kan påvises.

 

Likevel er det slik at mange barn som opplever grov omsorgssvikt, vold og overgrep går under radaren til barneverntjenesten. Andre barn med foreldre som selv var under barnevernet i egen oppvekst, fanges ofte opp. Det skjer dessverre at barn som opplever god nok omsorg, men som har foreldre som selv har vært inn under barnevernet, frarøves sin rett på biologisk familie. Det kan være tilfeller hvor foreldrene selv ber om hjelp, hvor det kommer inn en anonym bekymring eller hvor barnevernet selv etablerer sak. Foreldre som selv har hatt en vanskelig barndom blir tatt under lupen og den som leter vil finne -  et eller annet. Jeg har hørt mange eksempler på bekymring som jeg mener ikke kvalifiserer som bekymring. Barnet er for selvstendig, eller for lite selvstendig i forhold til alder. For søkende, eller for lite søkende. Barnet har fått for tykke brødskiver med i barnehagen. Barnet har vært syk for ofte. Det er en flekk på kjøkkengulvet og man anser dermed hygienen for dårlig. Søpla er ikke båret ut. Jeg ser for meg at det kan være situasjonen for mange av oss fra tid til annen, på tross av at vi er omsorgsfulle og kjærlige foreldre. Men vi er ikke under lupen. Dette er for de utsatte foreldre svært frustrerende og det ville det nok vært for oss også. Et stort antall barn lever under totalt uholdbare forhold, mens barnevernet velger å fokusere på familier som har en historikk fra barnevernet. Jeg sier ikke at det aldri skjer, for det gjør det, foreldre med historikk fra barnevernet kan være disponible til å slite med omsorgsevnen. Dog er det såre enkelt, de må på lik linje med andre få hjelp. Jeg har hørt barnevernet kalle foreldre for ikke veiledningsbare. Jeg har vondt for å akseptere en slik dom. Må du straffes fordi du led deg gjennom din egen oppvekst? Er det da du møter deg selv i døra og lar barndommen stirre deg inn i hvitøyet?

 

Det snakkes mye om barnets beste. Er det til deres beste å rive dem fra foreldrene i tilfelle omsorgsevnen ikke er bra nok? Hva er bra nok? Og kan vi virkelig spå inn i fremtiden?

 

Illustrasjonsfoto: Shutterfoto

 

Barnevernloven sier at det ikke kan treffes vedtak etter § 4-12 om omsorgsovertakelse dersom hjelpetiltak etter §§ 4-4, 4-10 og 4-11 kan være tilfredsstillende. Dette harmonerer med det mildeste inngreps prinsipp jf. Rt. 2006 s 1672:

"Det er imidlertid ikke tilstrekkelig for at det skal kunne treffes vedtak om omsorgsovertakelse, at vilkårene i § 4-12 første ledd er oppfylt. For at slikt vedtak skal kunne treffes, må det etter § 4-12 andre ledd være « nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i », og etter § 4-1 være til beste for barnet. I § 4-12 andre ledd er det presisert at vedtak om omsorgsovertakelse derfor ikke kan treffes « dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11 ». Det at vilkårene for omsorgsovertakelse er strenge, er ytterligere presisert i lovforarbeidene. Jeg viser her til Ot.prp.nr.44 (1991-1992) om lov om barneverntjenester (barnevernloven), side 110 og Innst.O.nr.80

 

Det skal med andre ord forsøkes å skape tilfredsstillende forhold for barnet gjennom hjelpetiltak. Hvem avgjør at det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold og er de rette hjelpetiltak iverksatt? Hva med traumebasert omsorg for hele familien? Hva med å unngå at disse menneskene overlates til seg selv med følelsene sine? Hva med å hjelpe dem til å utvikle potensialet til å bli den omsorgspersonen samfunnet forventer at det skal bli? Er ikke det til barnas beste? Både det voksne barnet og barnet hennes? Alternativet kan da ikke alltid være en traumatisk omsorgsovertakelse? Det gjør jo åpenbart noe med disse barna å miste alt og aldri føle riktig tilhørighet. Skaper ikke det bare nye situasjoner? Er det å bryte generasjonskløftens arv barnets ansvar. Jeg mener det er et samfunnsansvar på lik linje med det å avdekke vold og overgrep. 

 

I barnevernssaker vil vurderingen av hva som er barnets beste knytte seg til hvilke alternativ som er best for det aktuelle barnet, sett ut fra dets livssituasjon. Videre vil hvilke alternativ som på bakgrunn av forskningsbasert kunnskap anses som best for barn i sin alminnelighet, være del av vurderingen. Det vil særlig være sentralt å veie de ulike hensynene som er i strid opp mot hverandre. Dersom et vedtak om tvang i en barnevernssak har støtte i praksis fra fylkesnemnda, kan det være et argument for at vedtaket bør kunne fungere som veiledning i senere saker. Dette skyldes blant annet kravet om likebehandling. Dermed blir det også avgjørende å vurdere når det er nødvendig at barnevernet griper inn i barnets omsorgssituasjon. Hvor stort er problemet? Kan det avhjelpes? Kan familien hjelpes som en enhet? Er barnet i fare? Barn er forskjellige, familier er forskjellige og de som gjør vurderingene vil alltid være farget av brillene de ser gjennom. Situasjonene er alltid unike og skaper åpenbart en utfordring når omsorgsovertakelse skal vurderes. Man står aldri overfor et problem med en klar fasit og det er alltid en risiko for at man i etterkant ser at ting burde vært gjort annerledes. Da kan imidlertid en ny skade være inntruffet.

 

Det finnes mange muligheter og mange veiledningsmetoder som kan tilbys foreldre med vansker i samspillet med barna sine. Omsorgsovertakelse bør være den aller siste som vurderes. Det finnes flere måter å bedre barns sosiale og emosjonelle utvikling, samt foreldrenes symptomer på for eksempel depresjon, angst osv. Det jeg forsøker å si, er at det finnes utrolig mange måter å hjelpe en familie på, før man vurderer å splitte den. Når du møter deg selv i døra og barndommen stirrer deg inn i hvitøyet, fortjener du å møte på hjelp i stedet for fordommer.

 

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Barnejuristen tilbyr også foredrag. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Barnejuristen

Barnejuristen

46, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjølett.

Kategorier

Arkiv