hits

Kan prinsippet om barnets beste i rettssystemet utgjøre et rettssikkerhetsproblem?

Vi snakker så ofte om barnets beste og prinsippet har ingen fasitsvar, det beror på en vurdering av det individuelle barnet og den spesielle situasjonen. Når to mennesker bryter opp et samliv og er uenige i forhold til barnefordeling, ender noen av familiene opp i rettssystemet. Jeg spør meg ofte om det faktisk er nødvendig og om disse familiene er best ivaretatt gjennom en rettslig prosess. Man ser ofte at konflikten eskalerer i rettssystemet. Likeledes spør jeg meg om ikke rettssystemet bør få som hovedmandat å hjelpe foreldre til et konstruktivt samarbeid i stedet. Det ville vært til barnas beste. Det sentrale spørsmålet er hvordan. At det er verdt det, finnes det ingen tvil om.

 

Jeg har ved flere anledninger opptrådt som prosessfullmektig i barnefordelingssaker og opplever at rettssystemet stimulerer til ytterligere konflikt og det i en situasjon hvor barnet allerede er sårbart og trenger at foreldrene samarbeider bedre enn noensinne. Jeg tenker på samarbeidet om den videre omsorgen for barnet. I stedet blir saken inntatt for domstolene og ofte involveres psykologsakkyndige for å bedømme hvem at de to foreldrene som er den mest kompetente til å ha omsorg for barnet. Det skal avdekkes hvem som fortjener hovedomsorgen. Hovedomsorgsretten vs. Samværsretten. Kan prinsippet om barnets beste i disse tilfellene utvikle seg til å bli et rettssikkerhetsproblem? Jeg tror det.

 

 

I mange barnefordelingssaker blir nemlig barnets beste avgjort ut fra en psykologfaglig vurdering og vurderingen foretas av en rettsoppnevnt psykologspesialist i en skriftlig rapport. Det er gjerne retten som avgjør om det skal oppnevnes en sakkyndig og det helt sentrale for den avgjørelsen er om en sakkyndig vil kunne tilføre saken kunnskap som er avgjørende for rettens beslutning. Det er imidlertid retten som formelt og selvstendig skal komme til et resultat som er til barnets beste, men i praksis vil retten i stor grad følge den sakkyndiges anbefalinger om både hovedomsorg og samvær. Den faglige og rettslige vurderingen er ikke alltid sammenfallende ettersom den juridiske vurderingen omfatter bevisvurdering, lovtolkning og subsumsjon. Dog forekommer at den sakkyndige får gjennomslag for sitt syn på saken. Det kan naturligvis ha noe med den sakkyndiges erfaring og lærdom fra lignende arbeid å gjøre. De lærer jo utvilsomt mye om den juridiske barnets beste-vurderingen i sitt arbeid for retten og tilstreber seg kanskje å gjøre de vurderingene som faktisk er domstolenes? I så tilfelle er det svært uheldig. Jeg har opplevd at den sakkyndige legger føring på saken før den er fullstendig opplyst og har spurt meg selv; på hvilket grunnlag? Det sentrale spørsmålet, slik jeg ser det, er om risikoen for at rolle- og ansvarsfordelinger kan bli noe utydelig.

 

Barnefordelingssakene er unntatt partenes frie rådighet idet sakene er underlagt hensynet til barnets beste og domstolene har et selvstendig ansvar for å sørge for at saken er godt nok opplyst. Enhver avgjørelse skal altså være i samsvar med barnets beste, men retten er ikke bundet av partenes anførsler og påstander. Når den sakkyndige bruker faget sitt på en konstruktiv måte bidrar det til at saken blir godt opplyst, men hva om den sakkyndige ikke gjør det? Kanskje er vedkommende forutinntatt? Kanskje i overkant pappa vennlig eller for mamma vennlig? Kanskje politisk engasjert og lar seg styre gjennom sitt engasjement? Kanskje blir til og med den sakkyndige manipulert. Det som i slike situasjoner kan gå i glemmeboken er at rettsprosessen handler om barna og deres skjebner, dog fremtrer barnet sjeldent som en selvstendig aktør. Barnelovssaker handler stort sett om de voksnes konflikter og barna forblir ofte en bakgrunnsfigur det bare kjempes om. Rettsprosessen er med andre ord konstruert for å treffe avgjørelser mellom de voksne, altså foreldrene. I barnefordelingssaker er temaene gjerne skjønnsmessige og vitneførselen bidrar sjeldent til klarhet, ettersom vitnene ofte har personlige relasjoner til partene og blir en del av partens påstand.

 

Ettersom dommeren i stor grad følger den sakkyndiges anbefalinger, blir det for foreldrene helt avgjørende å få en god sakkyndig rapport for å vinne frem. Det blir dermed viktig å få gode råd under saksforberedelsen. Hva er viktig å gi den sakkyndige opplysninger om? Hva er det viktig å holde fokus på? Er det høyt konfliktnivå? Står barna i en lojalitetskonflikt? Hva mener barnet selv? Personlig skimter jeg et rettssikkerhetsproblem. Hva om den ene parten ikke er så flink til å snakke for seg? Hva om barna blir manipulert? Hva om en av partene har troen på en rettferdig prosess og overlater til den sakkyndige og retten å gjennomskue situasjonen? Det skjer.

 

 

Før den sakkyndige kommer inn i bildet, har partene møtt til mekling, der de aller fleste oppnår enighet rundt barnas omsorgssituasjon. Det er med andre ord, og heldigvis, bare et mindretall barnefordelingssaker en sakkyndig får befatning med. De kan imidlertid være svært krevende. Noen foreldre kan vise seg fra en langt bedre side ovenfor den sakkyndige, enn det motparten og barnet har måttet leve med. Klientene kan fortelle at den sakkyndige ikke klarer å avsløre for eksempel manipulasjon. Når jeg sier manipulasjon sikter jeg til en bevisst og usaklig presentasjon av saken, som kan få den sakkyndige til å skrive fordelaktig om vedkommende i rapporten sin. Mange av mine lesere orienterer om slike opplevelser, likeledes har flere av mine klienter betrodd meg det samme. Den forelderen som manipulerer presenterer seg gjerne som en samarbeidsvillig og fleksibel person med et klart fokus på barnets beste. Den manipulerte er ofte psykisk sliten og vegrer seg for å fortelle det til den sakkyndige, i redsel for å bli kritisert for ikke å ha fokus alene på barnets behov. Det kan være utfordrende for oss alle å avsløre dyktige manipulatorer, og den begrensede kontakten med familien som den sakkyndige bygger sin forståelse på, gjør avsløringen særdeles vanskelig. Dersom det ikke avsløres er det helt opplagt hvem det går ut over. Den sakkyndige kan således komme til å gi råd som ikke tar tilstrekkelig hensyn til barnets beste. Den manipulerende har sjeldent fokus på annet enn egne behov, noe som dessverre innbefatter et ønske om å ramme den andre forelderen. Barnet blir dermed en salderingspost i et egoistisk prosjekt. Svikt fra den sakkyndiges side forekommer altså og kan som jeg ser det utgjøre et rettssikkerhetsproblem.

 

Kanskje bør det en endring til i rettssystemet? Når den sakkyndige i realiteten får ansvar som en dommer, og gjennom sitt begrensede mandat ikke er i stand til å avdekke de faktiske forhold, bør det kreves en forandring både til de sakkyndiges holdninger og til systemet forøvrig. Det bør for eksempel være en ærlig sak å innrømme at man er usikker på hvem som manipulerer hvem. Personlig, synes jeg de sakkyndige tar lite stilling til nettopp manipulasjon. Når partene presenterer ulik virkelighet, bør flere hypoteser drøftes i utredningen. Tvilen bør bli synlig og ikke dekkes bak en kompenserende sikkerhet. Advokat og psykolog Nordhelle er klar på at sakkyndige bør unngå konklusjoner der manipulasjon kan være et tema. Entydige konklusjoner bærer ofte preg av opplysninger fra den ene parten, noe som åpenbart kan bli skjebnesvangert for barna.

 

Det er svært forskjellig hvordan dommere i de forskjellige tingrettene utformer mandatet til den sakkyndiges bistand. Noen dommere er konsekvente på at det er de som avgjør saken og ber den sakkyndige utrede for eksempel tilknytning, omsorgsevne og samværskompetanse. Andre dommere ber den sakkyndige ta stilling til hvor barnet skal bo og hvilke samværsløsninger som er tilrådelige. Det siste er, slik jeg ser det, lovstridig. Lempes denne vurderingen over på den sakkyndige, løftes vurderingen bort fra domstolsapparatet, som jo er utviklet med tilhørende prosessregler og rettigheter. Sakkyndiges vurderinger er i utgangspunktet ment til å brukes som et bevis. I de tilfellene dommeren ber den sakkyndige ta stilling til hvor barnet skal bo og hvilke samværsløsninger som er tilrådelige, har dommeren delegert bort sin oppgave. Det er ikke til barnets beste og utgjør utvilsomt et rettssikkerhetsproblem.

 

Det ville kanskje vært mer heldig å komme inn i saken allerede ved samlivsbruddet? Hovedmandatet burde muligens vært å hjelpe foreldrene til et samarbeid utenfor rettssystemet, iverksette tiltak før sakene slipper inn i rettsapparatet og bruke mer tid på forsoning i stedet for konflikt. Kanskje bør kompetansekravene til de sakkyndige endres? Per i dag fremkommer nemlig ingen krav eller vilkår til de sakkyndige i lovgivningen og det er i all hovedsak den sakkyndiges eget ansvar å påse at han eller hun innehar den kompetansen og den faglige tyngden for å kunne bistå i saken.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på sjolett@barnejuristen.no. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Barnejuristen

Barnejuristen

46, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjølett.

Kategorier

Arkiv