Hvem eier barna?

Er det foreldrene? Er det staten? Er det Gud? Jeg har fått spørsmålet stilt ved flere anledninger, både gjennom bloggen, i private sammenhenger og av foreldre jeg har bistått, både i barnefordelingssaker og i saker mot barnevernet. Hvem eier egentlig barna?

 

 

Man har faktisk stilt det spørsmålet i flere historiske sammenhenger og på flere forskjellige arenaer. Tenk bare på kampen rundt abort og kvinners råderett over egen kropp. Retten til selvbestemt abort har vært avgjørende for kvinners status og menneskeverd i et likestilt samfunn. Er hun et eget subjekt, eller er hun juridisk sett bare til for andre? Er det overhodet noen som eier seg selv? Er det noen som eier andre? Se bare på fenomenet dåp. Gjennom dåpen synliggjøres et større tilhørighetsforhold enn til mor og far, og resten av familien. Men troens gjenstand kan da verken føde eller fostre opp barn, det kan bare levende mennesker. Hvem eier så barna?

 

Se på dagens samfunn og hvor vi er på vei. Foreldre kan per i dag og til en viss grad styre hvilke gener barna skal ha og hvilke de ikke skal ha. Peiler vi oss inn mot et sorteringssamfunn? Vil vi i fremtiden mer aktivt velge hvilke arveanlegg våre barn skal komme til verden med og hvilke som skal fjernes? Reiser ikke det fundamentale spørsmål om hvem som bestemmer over barnet? Hvem som eier barnet? Har foreldre egentlig rett til å skape optimale barn? Alle har utvilsomt en interesse av og en plikt til å sørge for at barna våre er så friske som mulig. Så smarte som mulig. Men hvem bestemmer hvilke egenskaper som er gode? Hva som er godt nok?

 

En venn fortalte meg en gang at han ikke ønsket å bli sæddonor. Han begrunnet det rett og slett med eiendomsretten. Han ønsket ikke å ha sine barn løpende rundt i verden, uten at han hadde kontroll på dem. Selv om de helt sikkert ville blitt normale og flotte barn, elsket av den mammaen som ville komme til å sette dem til verden og den pappaen som elsket mammaen. Er det slik at sæddonorer donerer bort et barn, eller donerer de bare bort potensialet av et barn? Barn er uten tvil en gave til verden. Skal man ha rettigheter til dem? Noen gir dem jo til og med frivillig fra seg. Jeg synes det er et interessant spørsmål og spørsmålet rundt eiendomsretten til barna våre er sterkere enn noen gang. Vi spør oss i stadig større grad hvem som eier barna. Er det mor? Er det far? Er det barna selv?

 

For en drøy uke siden la jeg ut et dikt av Ivar Haugen på FB-siden til Barnejuristen. Dersom du ikke har lest det, håper jeg du kommer til å gjøre det. Vakre ord om nettopp eierskapet til barna våre. Sanne ord om et lån, og hva som forutsetter lånet. Hva som faktisk bidrar til et ærlig og oppriktig eierskap. Nei, vi eier nok ikke barna våre. Kanskje eier barna oss? Barnet er et individ med selvstendige rettigheter, deriblant retten til å bli kjent med og bli tatt vare på, av dem som har satt det til verden. Du er barnets forelder og du er ansvarlig for omsorg og oppdragelse. Barn er mennesker og ikke eiendom. Barn har rett til å bli hørt og det barna sier skal vektlegges. Vi kan ikke disponere over barna som vi selv ønsker. Noen foreldre spør meg, hvorfor kan så andre det? Og jeg synes av og til det kan være vanskelig å svare.

 

 

Se bare på barnevernet. I visse situasjoner kan man faktisk få en fornemmelse av at staten eier barna. At barnevernet står i posisjon til å hevde eierskap til dem. I alle fall føler mange foreldre som har mistet den daglige omsorgen for sine barn det sånn. Noen av disse foreldrene opplever til og med at barna ikke blir ivaretatt på best mulig måte. Hvem eier barna da? Etter at de er plassert i fosterhjem, i beredskapshjem eller på institusjon. Hvem eier barna som har opplevd det ene bruddet etter det andre, i barnevernets regi?

 

Jeg kan ikke gi deg et fullgodt svar, men jeg har lovet å sette et spørsmålstegn ved det. Jeg vet heller ikke hvem som eier barna – personlig tror jeg vi har dem til låns. Jeg synes Ivar Haugens dikt : «Til deg med barnet på armen» gir en god ramme rundt eierskapet. Jeg tror at det er barna våre som skal dømme oss og jeg tror det er barna våre som skal berømme oss, den dagen de selv er blitt voksne.

 

Og husk at hver dag som kommer, skal bli til en dag som har gått. 
Gjør alle til lysende minner som stjerner mot himmelblått.

Og så kan du takke for lånet, når barnet er voksen blitt. 
Og klarer seg uten din støtte, først da er det virkelig ditt.

 

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

4 kommentarer
    1. Både foreldre og barnevern er foresatte for barnet og bør handle på barnets vegne.
      Dessverre ofte, både foreldre og barnevern svikter i dette.
      Undersøkelser viser at med mindre det er ekstrem grunn til alvorlig vold eller seksuelt misbruk, narkotika- eller alkoholavhengige foreldre, gjør generelt biologiske foreldre fortsatt det beste, selv om det med noen problemer.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg