hits

Hvordan oppnå en bedre rettslig behandling av barnesaker?

Et brennaktuelt spørsmål, slik jeg ser det. Se bare på barnevernssakene, som er de aller mest inngripende og skjebnesvangre saker som går for rettssystemet, og som nettopp derfor forutsetter den beste ekspertise hos de som avgjør sakene. Avgjørelsene i barnesakene er nemlig med på å bestemme barnas livssituasjon ikke bare i "her og nå" situasjonen, men også i overskuelig fremtid. Likevel sidestilles disse viktige sakene med alle andre saker som går for retten.

 

 

Se bare på Fylkesnemnden for barnevern og sosiale saker, de fatter stadig vekk vedtak om at et barn plasseres i fosterhjem, mot foreldrenes vilje. Tingretten kan avsi dommer om hvor et barn skal bo og hvor mye samvær det skal få med foreldrene som barnet ikke lenger bor sammen med. Det er utvilsomt svært inngripende avgjørelser. Hvem påser egentlig at nemndlederne og dommerne har den avgjørende kompetansen til å avsi en riktig dom i slike saker? Sentrale spørsmål som er blitt påpekt er hvorvidt man forstår et barn. Bør man kanskje ha barn selv? Det kan naturligvis være at menneskene med avgjørelsesmyndighet har en spesiell interesse og til og med en særdeles god juridisk kompetanse, men kan de nok om barn? Synes du barnas rettssikkerhet er ivaretatt på best mulig måte slik systemet er per i dag? Kan det eventuelt forbedres? 

 

I dag behandles tvangssaker i medhold av barnevernloven, som plassering av barn i fosterhjem eller adopsjon mot foreldrenes vilje, av fylkesnemndene. Sakene behandles i det alt vesentlige på samme måte som vanlige rettssaker, men fylkesnemndene har ingen status som domstol. De er å anse som forvaltningsorganer. Foreldretvister, som gjelder foreldre i så dyp konflikt etter et samlivsbrudd, at de ikke klarer å bli enige om hvor felles barn skal bo, blir behandlet i tingretten. Men trenger de noen spesiell kompetanse? Grunnloven viser blant annet til at straff, som er det mest inngripende virkemiddel, må ilegges av domstolene. I den anledning kan man spørre seg om ikke vedtak om tvungen adopsjon eller omsorgsovertakelse uten foreldrenes samtykke oppfattes som et minst like alvorlig inngrep som en straffedom. Det alene gir kanskje en indikasjon på at denne type tvangssaker bør behandles og avgjøres av en domstol, og ikke av et forvaltningsorgan.

 

Det er nok avgjørende for mange at det organet som fatter avgjørelser i nettopp tvangssaker i medhold av barnevernloven nyter allmenn og bred tillit i samfunnet. Flere undersøkelser har vist til at domstolene scorer høyt med hensyn til omdømme og tillit. Fylkesnemndene derimot har blant sine sterkeste kritikere hatt ord på seg til å være en forlengelse av barneverntjenesten. Kan noe av grunnen være at fylkesnemndene ikke er en del av et høyere domstolsystem, men faktisk er en del av forvaltningen, i samme sektor som barnevernet? Ville en status som domstol gitt en høyere grad av tillit?

 

 

Det er imidlertid ikke bare du og jeg som mener at den helt spesielle ekspertisen må på plass. Et overveldende flertall i særdomstolsutvalget mente at den nødvendige barnefaglige kompetansen må sikres gjennom et obligatorisk grunnprogram med jevnlige oppdateringsfunksjoner. Det ble foreslått å opprette egne særdomstoler for barnesaker. Spesielt interesserte kan også se hen til NOU 2017:17. Utvalget mente faktisk at barnesakene bør bestemmes av samme type avgjørelsesorgan. Med det forstås, at dagens tosporede system, hvor tvangssaker etter barnevernloven starter i fylkesnemndene, mens foreldretvister starter i tingrettene, måtte utgå. Utvalget foreslo at barnesaker fremtidig bare skal avgjøres av et utvalg tingretter med dommere som inngår i et sterkt fagmiljø på dette rettslige feltet. Likeledes ble det foreslått at fylkesnemndene nedlegges og at nemndlederne overføres som dommere til de aktuelle tingrettene.

 

Særdomstolsutvalget fastslo også at dommere som skal kunne avgjøre tvistene i barnesakene i tillegg til sin juridiske kompetanse må ha tilstrekkelig barnefaglig og psykologfaglig innsikt til kritisk å etterprøve, stille kritiske spørsmål til sakkyndiges vurderinger og foreta avgjørelser som gir barna den rettsikkerheten de faktisk har krav på. De må åpenbart også ha kunnskap om barns utvikling, barn og voksnes psykiske helse, mennesker i krise og ikke minst hvordan forstå og snakke med barn. Det må jo anses som helt elementære egenskaper i disse særdeles inngripende sakene.

 

Den ovennevnte utredningen fra Særdomstolsutvalget har utløst en rekke høringssvar, og Barneombudet, Redd Barna, Unicef og Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter har med begeistring sluttet seg til det fremsatte kravet om at dommere i barnesaker må ha tilstrekkelig barnefaglig kompetanse utover sin juridiske kyndighet. Ingen av høringsinstansene ønsket å mene noe særskilt om avgjørelsesorganets struktur, men det hindrer jo ikke oss andre. Det helt sentrale må imidlertid være om systemet ivaretar hensynet til barnets beste. Det må til enhver tid være overordnet.

 

Barnefaglig kompetanse bør, slik jeg oppfatter det, alltid være påkrevd hos menneskene som avgjør barnas fremtid. Opplæringen bør være obligatorisk og kanskje bør mange av avgjørelsene sågar tas ut av rettssystemet? Men for de barnesakene som må avgjøres av en domstol, ville kanskje det å legge avgjørelsene til et utvalg tingretter med særlig kompetanse på barnesaker vært det eneste rette?

 

Sett fra et fagjuridisk perspektiv er imidlertid oppfatningene delt. Noen tingretter er overveiende positive til forslaget, mens andre har ingen tro på særdomstolsutvalgets forslag. Hva kan denne uenigheten egentlig bunne ut i? Jeg vet ikke, men jeg vet at det eksisterer uenighet rundt kravet om obligatorisk opplæring og forslaget om at fylkesnemndlederne automatisk skulle bli dommere i det nye systemet.  Helt uavhengig av din og min mening, må det anses skuffende og ukyndig når dommerforeningen velger å sidestille barnesakene med alle andre sakstyper. Dette være seg saker med store kommersielle kontrakter eller økonomisk kriminalitet. De fraråder sågar å skille ut barnesaksfeltet som et mer spesielt og presumptivt vanskelig saksområde. Det er ingen uenighet rundt det faktum at jussen er mer komplisert i saker om økonomisk kriminalitet, men det er heller ikke mer juridisk kompetanse som er etterspurt - det er den barnefaglige innsikten.

 

På tross av domstolenes generelle allmenne tillit, har det de seneste årene også der blitt uttalt kritikk mot dommeres behandling av foreldretvister. Det har sågar vært hevdet at mange dommere i for liten grad tar vold mot barn alvorlig nok, at de generelt sett har for liten barnefaglig kompetanse. Det er likeledes vist til for stor og tilfeldig variasjon mellom de ulike dommeres kompetanse på saksområdet.

 

 

Jeg personlig, synes særdomstolsutvalget var inne på noe. Forslaget om å sikre nødvendig kompetanse anser jeg for helt nødvendig. Obligatorisk og lovfestet opplæring for alle dommere som skal kunne behandle barnesaker like så, og opplæringen bør gi kunnskap om hvordan foreldres omsorgskompetanse vurderes, barns utvikling, behov og fungering. Foreldrekonfliktens effekt på barnet og skadevirkningene bør også settes på agendaen, i tillegg til det å være vitne til eller bli utsatt for vold, seksuelle overgrep og rusadferd. Det er tross alt barna våre det er snakk om, deres fremtid og generasjonsarven vi gir fra oss.

 

Jeg er definitivt en tilhenger av forslaget om regionale tingretter med barnefaglig spisskompetanse. Jeg mener tiden er inne for et felles avgjørelsesorgan som kan sikre en mer helhetlig behandling og færre tilfeldige prosesser. Det vil nemlig innebære en verdifull samling av kompetanse også, på de ulike barnesaker, til det beste for de barn berørt.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på sjolett@barnejuristen.no. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Barnejuristen

Barnejuristen

46, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er barnet, som har fått lære mye om Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem - vold i nære relasjoner. Jeg er også kvinnen midt i livet, som ser muligheter fremfor begrensninger, men som likevel er meget klar over utfordringene. Jeg er barnejuristen, som ser det som min oppgave å belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjølett.

Kategorier

Arkiv