hits

Et system ute av kontroll? Hvor har vi gjort av det moralske kompasset vårt?

I dag kreves det ikke engang en domsavsigelse før et akuttvedtak fattes og iverksettes mot barn som hentes på skole og i barnehage før foreldrene er orientert. Er det virkelig meningen at 9 barn som kunne vært hjulpet i hjemmet, flyttes og traumatiseres syke for å finne det 10ende som faktisk trenger øyeblikkelig hjelp?

Blant mangfoldige saker og klienter registrerer jeg et system som jeg mener er på avveie. Det er en blanding av manglende nestekjærlighet og en stadig voksende kontroll. Ikke minst en finmåling av omsorg som jeg mener er svært uheldig. Ofte opplever jeg at foreldre kritiseres for bagatellmessige ting både av barneverntjenesten og etter sakkyndiges observasjoner. Selv velfungerende foreldre ville fått problemer opp mot de fasitsvar som ikke sjeldent bygges på i norske rettssaler. Det er mine ord selvsagt, men jeg skal gjøre rede for dem. Vi trenger ikke å være enige, men vi kan snakke om det.

 

Altfor mange barn lider i Norge, det kan vi nok være enige om. De lider på mange forskjellige måter og av mange forskjellige grunner. Veldig mange av dem kunne utvilsomt vært hjulpet. Det sentrale spørsmålet er hvorfor de ikke blir hjulpet på rett måte. Barnevernet skal redde barn fra omsorgssvikt, vold og overgrep. Nå har vi imidlertid beveget oss dithen at et flertall saker om omsorgsovertakelse begrunnes med manglende emosjonell omsorg. Ikke bare blir det en subjektiv vurdering, det baseres i stor grad på personlig skjønn. Jeg hever ofte et øyebryn til systemet som skal redde barn fra vanskjøtsel, overgrep, vold og rus. For ikke sjeldent lar systemet barn som lider mest bli nettopp der de blir utsatt for lidelse, og påfører barn som i utgangspunktet ikke lider, en lidelse de kunne vært spart.

 

 

Det er satt av over 21 000 000 000 kroner i året for å finansiere barneverntjenestens mange oppgaver. Det kommer inn rundt 54 000 bekymringsmeldinger i året og oppgavene fordeles på ca. 5 700 ansatte. Så kan man jo spørre seg; finnes det så mange elendige foreldre i et av verdens rikeste land? Eller settes rettssikkerheten til både barn og foreldre rett som det er til side?

 

Du ser det ikke før du tror det, var tittelen på en bok en gang. En treffende tittel, som mer eller mindre er blitt til et slagord. Et kamprop. For det er så utrolig mye sannhet i parolen. Brutal vold og grusomme overgrep mot barn skjer oftere enn man skulle tro, og i alle kommuner over hele landet. Hvorfor gjøres ikke mer for å hindre dette? Hvorfor evner vi ikke å gi disse barna øyeblikkelig hjelp? Det må kompetanse på plass for å ta tak i disse sakene, og det må vilje på plass for å endre dagens sviktende system. Vi må nemlig styrke vår tro på andre områder også, slik at vi klarer å se de andre skadelidende barna. De barna som ikke utsettes for brutal og hjerterå behandling hjemme, men som får øyeblikkelig hjelp likevel. Mange av dem får langt mer hjelp enn de trenger. Langt mer hjelp enn de ønsker. Så mye hjelp, at hjelpen til og med kan vurderes som traumatisk og skadelig. Jeg snakker om barna som hentes ut av hjemmene deres, gjerne med politieskorte og storstilt drama  - på sviktende grunnlag. Vi har alle hørt om dem.

 

Barn tar alvorlig skade av grov omsorgssvikt og vil komme til å slite med senskader livet ut. Barn som egentlig har det ganske godt hjemme og som skilles fra foreldrene sine på tynt grunnlag, vil også få senskader og slite med dem resten av livet. 

 

Når jeg hører barneverntjenestene og de sakkyndige uttale seg om hvordan barns psykiske og emosjonelle liv påvirkes, er jeg ofte overrasket over argumentasjonsrekken. Jeg har hørt om manglende mimikk, for lite glede og aktivitet i hjemmet. Jeg har hørt om en utrygg tilknytning og manglende mentaliseringsevne. Jeg har selv ofte stått i retten og lurt på om de sakkyndige faktisk mener alvor, når de for eksempel anfører at barnet er introdusert for mange nye leker. At hjelpesystemet stiller seg kritiske til at et barn på ett år får tegnesaker som er anbefalt en alder på to år. Jeg har stilt meg undrende til at hjelpesystemet anfører at mor tolker sitt eget barn feil, når hun oppfatter at barnet vil sove, etter at det strekker seg mot sengen. Manglende inntoning kaller de det. Jeg har opplevd at systemet irettesetter foreldre som mener å forstå et rikere vokabular hos egne barn enn det hjelpesystemet gjør. Er det virkelig unaturlig at foreldrene kjenner eget barn bedre enn en fagkyndig som observerer barnet i tre-fire timer? Jeg har også hørt foreldre blir kritisert for å gi barnet sitt banos på brødskiva eller for at brødskivene anses for tykke.

 

 

Er dette omsorgssvikt? Kan slike ting faktisk føre til en omsorgsovertakelse? Mens andre barn utsettes for brutal vold og grusomme seksuelle overgrep. Er det på tide å finne frem det moralske kompasset?

 

Ivaretakelse av barn som kan være utsatt for alvorlig omsorgssvikt, er ikke bare viktig, det er også vanskelig. En undersøkelse ble nylig fremlagt helsetilsynet og avdekket urovekkende funn. Svikt og svik - rapporten fra utvalget som utredet saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt, avdekket rystende informasjon om konsekvenser når systemet ikke griper inn i tide og på rett måte. De tilfellene der det det gripes inn for raskt eller det settes inn feil tiltak nevnes også. Det dreier seg altså om å gripe inn i tide. Ikke om å gripe inn uten reell grunn. Som i tilfellene der familier blir ødelagt av bagatellmessige årsaker, falske og anonyme bekymringsmeldinger, samt løgner fra omgivelsene og systemet selv.

 

Hver dag blir det bestemt at barn skal skilles fra familien sin. Avgjørelsene tas med utgangspunkt i råd fra psykologer og observasjoner fra et system som har forpliktet seg til å hjelpe barnet, og kun skille det fra familien når det er helt nødvendig. Vi andre skal stole på at atskillelsen er til barnas beste og vi bør ikke sette spørsmålstegn ved den sakkyndige psykologs utredning, selv om vedkommende får sin lønn fra nettopp den instansen som har som mål å overta omsorgen. De sakkyndige kan uttale at foreldrene ikke gir og ikke kommer til å gi god nok omsorg i fremtiden. Uten bevis, og svært ofte uten en særlig utredning for å kvalitetssikre påstanden. Svært sjeldent spør retten om påstanden faktisk er etterprøvbar eller kvalitetssikret. 

 

 

På andre siden av gaten blir et barn slått helseløs av en ruspåvirket far. Han har slått mor først, i påsyn av barnet. Blåmerkene taler sitt tydelige språk på begge to. Det gjør skrikene naboene melder inn til barneverntjenesten også, signert med fullt navn og adresse. Kontaktlærere melder fra om fysiske skader, endret oppførsel og sterke betroelser. Familie og venner rapporterer om angst, uro og adferdsendringer. Men foreldrene ønsker ingen tiltak i hjemmet. De har en helt annen forklaring på bekymringsmeldingene og kanskje virker de troverdige. Ingen undersøkelsessak. Ingen sakkyndig. Ingen hjelp til dette barnet.

 

I dag kreves det ikke engang en domsavsigelse før et akuttvedtak fattes og iverksettes. Barna hentes på skole og i barnehage før foreldrene orienteres. Hadde det bare alltid vært de helt alvorlige tilfellene. Er det virkelig meningen at 9 barn som kunne vært hjulpet i hjemmet, flyttes og traumatiseres syke for å finne det 10ende som faktisk trenger øyeblikkelig hjelp? Har vi mistet det moralske kompasset vårt? Ja, da er det sannelig på tide å finne det frem igjen. Barn skal ikke lide, verken fordi foreldre tar feil avgjørelser eller fordi systemet som skal hjelpe dem gjør det.

 

Dersom du eller noen du kjenner trenger juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på sjolett@barnejuristen.no. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

2 kommentarer

02.02.2019 kl.13:38

Der det er penger å hente....

Roy Bassa

07.02.2019 kl.21:19

Fantastisk bra skrevet! Jeg har samme inntrykk som deg! Hvorfor fokuserer BV på helt andre ting enn alvorlig vold og voldtekter? De har dratt det altfor langt. Er for Barnevernet, men da må de bruke tiden sin på konkrete saker, ikke på et luftslott.

Skriv en ny kommentar

Barnejuristen

Barnejuristen

47, Tønsberg

Jeg er juristen med en særegen interesse for barns rettigheter, ikke minst deres rett til en voldsfri og trygg oppvekst. Jeg er barnejuristen, for barnet i deg og barnet ditt. Jeg er i tillegg den samfunnsengasjerte borger, som ser at noe må gjøres og priser meg lykkelig fordi jeg kan. Jeg er mammaen, som ønsker det aller beste for barnet mitt, og alle de andre barna der ute. Jeg er også kvinnen midt i livet, med livserfaring og en nyttig verktøykasse. Jeg er barnejuristen og jeg vil gjøre mitt beste ved å belyse, forebygge og engasjere. Jeg er Hilde Charlotte Sjølett.

Kategorier

Arkiv