Tortur av barn er ikke sex – det er ett av de mest alvorlige lovbrudd menneskeheten kjenner til

Helt hårreisende historier serveres oss, udyr beskrives og lidelse skildres. Små barn utnyttes og misbrukes, for å stille lystene til perverse udyr. De tortureres og det finnes faktisk mennesker som oppnår seksuell tenning av det. Med vantro leser jeg nyhetene hver dag og visse temaer får jeg rett og slett ikke ristet av meg igjen. Noen temaer fremtvinger bilder i hodet mitt, som blir der altfor lenge og på den måten herjer vilt med følelseslivet. Ikke minst utfordrer disse temaene min fornuft og moral. Og jeg er ikke en gang personlig berørt. En venn av meg sa nettopp de ordene til meg. Jeg kan forstå hva hun mener, jeg kan også med nød og neppe forstå, at man med det utgangspunktet ikke forstår mitt engasjement. Jeg tenker imidlertid at vi alle burde engasjere oss, dette er en problematikk som stadig rykker litt nærmere – for de fleste av oss har barn i omgivelsene våre. Derfor ber jeg deg også om å lese videre.

 


 

 

I følge FBI er det hvert eneste øyeblikk 750 000 pedofile overgripere online. Det er grusomt mange pedofile som  jakter, groomer og forgriper seg på barn, på mange ulike måter. Brutale måter. Mennene som bestiller overgrep online, gir gjerne overgrepsinstruksjoner over web-cam. Jeg beskriver ingen thriller på Netflix, jeg beskriver en skremmende og voksende trend. Den som bestiller fra formidlerne i land som Filippinene og Kambodsja, betaler for alvorlige overgrep på små barn og nyter det via webkameraet. Mannen betaler ikke bare for retten til å se på, han bestemmer også hva som skal bli det lille barnets skjebne.

 

Overgriperne er liketil feige. De føler seg trygge når de forgriper seg på barn tusenvis av mil unna. Heldigvis har politiet i flere land et stadig større fokus på problemet, og flere blir oppdaget og straffet. Men blir de straffet hardt nok? Medfører straffen den preventive effekten vi hadde håpet? Det er ikke lenge siden vi kunne lese om en arrestasjon på Filippinene. 20. april ble en amerikaner tatt på fersken. Rundt omkring i en toroms leilighet, ble det funnet barneundertøy, barnesko, bondageutstyr i bittesmå størrelser, håndjern, rep og mengder med overgrepsmateriale. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg kjenner at bildet som tvinger seg frem for mitt indre øye, gjør fysisk vondt. Jeg får lyst til å kaste opp. Jeg blir så eitrende forbanna, så langt inn i sjela sjokkert og fryktelig ulykkelig på vegne av alle disse små barna, som får livene sine ødelagt av pengegriske og mentalt forstyrrede mennesker. Jeg er tilbøyelig til å bruke langt sterkere ord, men besinner meg i all offentlighet. For uansett hvor harde og beskrivende ord jeg ville valgt, ville de aldri kunne definere følelsen det vekker i meg. Det finnes ikke ord. Finnes det passende straff?

 

Av og til spør jeg meg selv om hva som får et menneske, en voksen mann, til å bestille overgrep av barn helt nede i spedbarnsalder. De misbrukes live, og mange av overgrepene er særdeles brutale. Politiet beskriver flere av overgrepene som tortur. Hva skjer i hodene deres? Hva skjer med samvittigheten deres? Hvem er de? Overgriperen er som oftest en europeisk, amerikansk eller australsk middelaldrende mann. Det finnes imidlertid mange nordmenn blant disse. En 66 år gammel mann fra Bergen, ble for eksempel tiltalt for overgrep mot flere titalls norske og filippinske barn. Flere av overgrepene gjennomført via direktesending. I tillegg til overgrep via internett, reiser flere hundre nordmenn, gjerne tidligere straffedømte overgripere, ut av Norge, til områdene med enkel tilgang på fattige barn, sårbare for menneskehandel og overgrep. Hva i all verden driver dem til aktivt å oppsøke og skade små uskyldige barn, for egen tilfredsstillelse? De må jo være ødelagte? Kan de noensinne repareres? Hvor finner de barna våre?

 


 

 

Du husker kanskje operasjon Dark Room? Det ble avdekket et nettverk på det såkalte “mørke nettet. 51 menn ble bekreftet involvert. Mennene skal ha delt bilder og videoopptak av brutale overgrep på barn helt ned i spedbarnsalder. Her i Norge. Midt blant oss. Flere av dem også siktet for fysiske overgrep. Gjennom etterforskningen oppdaget politiet chatter i flere aktive nettverk, på steder der pedofile har kunnet opptre helt anonymt. Det bestilles overgrep, det bestilles sexreiser og det begås noen av de mest alvorlige lovbrudd menneskeheten kjenner til. Ofrene er små barn. Det kunne vært dine. Det kunne vært mine.

 

Her om dagen kom Vest politidistrikt, som jobbet med og presenterte nettopp operasjon Dark Room, med en oppdatering på arbeidet de gjør. Minst 300 nye barn er grovt seksuelt utnyttet og misbrukt. Det forventes i tillegg at antall saker vil øke. Overgriperne betaler mellom 20 og 50 dollar for liveovergrepene. Mellom 40 og 70 % av pengene går til selskapene som tilbyr direkteoverføring av seksuelle handlinger mellom voksne. Det sies at det ikke vites, om selskapene er klare over at tjenestene deres misbrukes og overfører overgrep av små barn. Er det overhode mulig i dagens kontrollerte samfunn og ikke vite det? 

 

Det kan virke som om webkameraene, for mange overgripere skaper en avstand og på en syk måte legitimerer overgrepene i tankene deres. Jeg vil tro at denne grusomme trenden skyver på barrierer, noe som er med på å øke utfordringene med denne tematikken fremover. Politiet er avhengige av internasjonalt politisamarbeid og informasjonen må deles raskt, slik at man får en bedre oversikt. Heldigvis blir det fokusert mer og mer på dette, samtidig som vi sakte men sikkert evner å tro på at slike ting skjer. Alene på den måten, kan vi møte problemet.

 

Jeg synes ikke det er så lenge siden det å leie en voksenfilm, enten på videosjappa eller på hotell var forbundet med skam. Nå er det live pay-per-view som gjelder, hovedsakelig via skype, Yahoo og Facebook. En elementær forskjell, er at filmene viser seksuelt motivert tortur mot de svakeste og mest sårbare menneskene. Babyer. Småbarn og litt større barn. Likeledes så og hørte man ikke så ofte om barneskjending før i tiden, barna ble ikke formidlet som sexleketøy og delt i stor skala. At det fantes kan vi på ingen måte se bort fra og med stor sannsynlighet har problemet eksistert så lenge mennesket har kunnet sette egne behov foran andres. Dog spør jeg meg selv ofte, om ikke internett og sosiale medier har vært med på å eskalere problematikken. Kan for eksempel muligheten til å spre materialet ha hatt en smittende effekt? Kan mennesker som i utgangspunktet ikke har følt på disse syke lystene, fått dem vekket av levende bilder og grenser som hele tiden testes og utvides? Jeg tror det. Vi lever i et forbrukssamfunn, vi bruker og kaster. Vi kjeder oss lett og trenger spennende impulser for å holde liv i både libido og seksualitet. Mange bruker barna våre til å oppnå det. Hva har skjedd med denne verden? Hva har skjedd med oss mennesker? Hvor skal dette ende? Hva kan vi gjøre?  Vi kan i det minste engasjere oss.

 

 

Australia er i ferd med å innføre nye strenge lover. Lovforslaget skal opp for parlamentet i løpet av denne måneden og vil gjøre det ulovlig for registrerte straffedømte pedofile å forlate eller forsøke å forlate landet. Hensikten er å bekjempe sexturisme rettet mot barn. De nye lovene innebærer å forby registrerte overgripere både å forlate Australia og å ha et australsk pass. I fjor ble det registrert neste 800 overgripere som reiste ut av Australia. Halvparten av dem er registrert med middels eller svært høy risiko for gjentagelse av lovbruddene de er dømt for. For en innsats, sier jeg. Kan dette være noe Norge bør vurdere? I så tilfelle har vi en jobb å gjøre. Vi trenger oversikt, for å kunne kontrollere. I Australia anslås at om lag 20 000 personer vil bli nektet pass, og at det årlig vil legges til 2500 nye personer på lista. Det alene, gjenspeiler den økende trenden for barnetortur og vi må slå hardt ned på den. Vi må engasjere oss, vi må bruke stemmen vår og vi må verne om barna våre. Hvor enn de befinner seg.

 

Det er nemlig naivt å tro at overgriperne ikke forgriper seg på norske barn. Grooming og seksuelt misbruk av barn skjer her også. Her hvor jeg bor. Og der hvor du bor. La meg minne deg om saken som gikk for Drammen Tingrett for en liten tid siden, der mor og far ble dømt for seksuelle overgrep mot egne spedbarn. Les mer her. Jeg kan nevne Alvdal saken også, husker du? En annen sak jeg vil minne om, er de to brødrene fra Vestfold, som ble utsatt for uhyrlige overgrep, uten at noen tok affære. Les mer om den saken her. Overgriperne finnes online, både i det store utland og det lille innland. De finnes på andre siden av landet, og de finnes i nærmiljøet. Det finnes der du minst forventer det.

 

Jeg ber deg bare for et lite sekund, tenke tilbake til siste gang du holdt et barn i armene dine. Forestill deg samtidig et brutalt seksuelt overgrep på dette barnet. Jeg antar at det står i sterk kontrast med med beskytterinstinktet som fylte deg. Den naturlige følelsen av å være varsom og kjærlig. Hvordan kan noen fylles av seksuelle, bisarre og onde følelser i en slik situasjon? Jeg beklager å måtte spørre deg om slike ting, kjære deg. Unnskyld! Jeg anser det imidlertid for å være nødvendig. Det gjelder våre barn. Ikke bare de som bor hjemme hos oss, men også alle de andre små barn av regnbuen. De er da alle våre barn? Dine og mine. Vi må engasjere oss. 

 

Skulle du, eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg