Hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap. Mange liv kunne vært reddet hvis volden hadde blitt stoppet i tide. Hele 300 barn bor sammen med moren sin på Krisesenter i løpet av et år, dette tallet er hentet fra Oslo Krisesenter. 1084 mennesker bor på hemmelig adresse for å komme seg bort fra volden. Vold mot kvinner kommer i sjokkerende mange former. Det kan være blind vold, tilsynelatende uten motiv, men de aller fleste voldsutsatte opplever sørgelig nok, at en de har stor tillit til krysser grensen. Men hva skal egentlig til for å krysse grensen? Det kan du lese litt mer om i ett av mine tidligere innlegg. Det er, som vi også er ubehagelig klare over, ikke bare i Norge kvinner utsettes for vold. Kvinner voldtas og skjendes som en del av en krigsstrategi. Unge jenter blir brukt som slaver og som handelsvare. Sexindustrien profitterer på fattige jenter, som av ren nød havner i prostitusjon og fornedring. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er definitivt i mot vold, uavhengig av hvor den finner sted.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag er det den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, og dagen fortjener å bli nevnt også her på Barnejuristens blogg. Faktisk har forskjellige organisasjoner gått sammen for å bekjempe vold mot kvinner og vil i de neste 16 dagene ha markeringer, aksjoner, temamøter, foredrag, stands, leserinnlegg og lignende, for å sette vold mot kvinner på agendaen. Er det ikke flott? Krisesentersekretariatet har under aksjonsperioden ulike kampanjer og aktiviteter, noen av dem finner du her. Kampanjen mot vold og partnerdrap startet opp i dag, og det er Likestillings- og diskrimineringsombudet og Krisesentersekretariatet som står bak kampanjen – som startet i 2014. Alle kommuner har det samme ansvaret for å stoppe vold og hindre drap. Hvem du er og hvor du bor, skal ikke ha betydning for hvor god beskyttelse du skal få. Temaet i år er kvinner og barn på flukt med fokus på rettigheter og samarbeid. Målet er at flere engasjerer seg og får en bedre innsikt i hvordan vi kan bidra med å forebygge, beskytte, varsle og samarbeide for å forhindre dødelig kjønnsbasert vold. Sammen, og kun sammen, kan vi legge større press på politikerne, stoppe volden og hindre partnerdrap.

Vold mot kvinner er et angrep på kvinners rett til liv, frihet og personlig sikkerhet. Menns vold mot kvinner er et brudd på kvinners grunnleggende menneskerettigheter, så som retten til liv, helse, politisk og økonomisk deltagelse. Volden kan være av fysisk, psykisk, økonomisk og seksuell karakter. Vold mot kvinner er et fenomen som rammer kvinner i alle aldre og samfunnslag, på tvers av landegrenser. FN slår fast at vold mot kvinner utgjør et alvorlig hinder for utvikling og likestilling mellom kjønnene. I utviklingsland der kvinners sosiale, kulturelle og økonomiske status er svak, er kvinner spesielt sårbare for vold, og konsekvensene er sørgelig nok meget store. Utover det å krenke kvinners personlige integritet og menneskeverd, er også menns vold mot kvinner et hinder for et lands økonomiske og demokratiske utvikling. I verste fall kan volden hindre kvinners fulle og likeverdige deltagelse i samfunnet. Det finnes lover, men implementering og gjennomføring er mangelfull i mange land. Kvinners rettssikkerhet er svak fordi kostnadene ved å anmelde voldsmannen ofte er ansett som for høye, både fordi politiet ikke etterforsker og fordi rettsapparatet ikke dømmer sakene som faktisk ender opp i rettssystemet. Menns vold mot kvinner er et tabubelagt og underkommunisert tema, og det er vanskelig å få en god oversikt over omfang og samfunnskostnadene.

Vold i nære relasjoner skjer gjerne fordi voldsmannen har til hensikt å utøve eller opprettholde makt og kontroll i et nært forhold. Den har et definert mål, som er å tvinge kvinnen til å underkaste seg voldsutøvers vilje. Denne type vold kjennetegnes ved et repeterende mønster. Volden behøver ikke å skje daglig for å innebære frykt for ny vold, men frykten alene oppleves naturlig nok som at volden er sammenhengende og vedvarende. Kjønnslemlestelse av kvinner er et annet grovt overgrep. Det er gjerne tradisjonsbestemt og omfatter delvis eller total fjerning av ytre deler av det kvinnelige kjønnsorgan eller annen skade på kjønnsorganet. Jenter fra 5-14 år er oftest utsatt, men også spedbarn og voksne kvinner utsettes. Kjønnslemlestelse av kvinner kan etterlate varig smerte, lidlese og i verste fall forårsake død. Handel med kvinner er vår tids form for slaveri. Det er gjerne gjennom tvangsarbeid, prostitusjon eller andre seksuelle formål at kvinner utnyttes. Kvinnene tvinges gjennom vold, trusler, misbruk av en sårbar situasjon eller også annen utilbørlig atferd. Omfanget har dessverre økt dramatisk de senere årene, men heldigvis har også sterke motreaksjoner kommet fra kvinneorganisasjoner, myndigheter og internasjonale institusjoner.

Ingen – absolutt ingen former for vold mot kvinner kan aksepteres i noe samfunnslag eller i noen kultur. I Norge har myndighetene tatt viktige initiativ for å forebygge vold. Vi har etablert lover som beskytter kvinner, krisesentre som hjelper kvinner i akutte krisesituasjoner, frivillige organisasjoner og mange andre institusjoner og grupper som arbeider mot vold mot kvinner. Det er nemlig sånn, at når en kvinne blir mishandlet, uavhengig av om hun er en datter, en mor, en søster eller noens kone, påvirker det veldig ofte hele familien. Ved siden av de alvorlige fysiske og psykiske konsekvensene, vil eventuelle barn i familien bli skadelidende som vitner til volden. I andre tilfeller blir også barna utsatt for volden. Dette kan være et resultat av at barnet går inn for å beskytte mor, i andre tilfeller kan barnet havne i en voldelig situasjon ved en tilfeldighet – men likevel som resultat av kampens hete.

Kjenner du noen som blir utsatt for vold og trusler? Har du mistanke om at noen utsettes for vold? Det du kan gjøre, er å ringe politiet og varsle din bekymring. Dersom det oppleves som vanskelig å stå frem med navn, kan du velge å være anonym. Det medfører imidlertid at det blir noe vanskeligere å hjelpe offeret. Likevel er det bedre å varsle anonymt, enn å ikke varsle i det hele tatt. Alle har forøvrig en plikt til å avverge vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Ved mistanke kan du som nevnt varsle politi, eller også barnevern, dersom barn er involvert. Å avverge vold opphever taushetsplikten i mange yrkesgrupper, dette følger av straffeloven § 196

Dersom du selv er utsatt for vold, oppsøk politiet. Dersom du opplever det enklere å oppsøke et krisesenter nær deg, gjør det. De gir deg god hjelp videre. Ta med deg barna i dag, det blir ikke bedre i morgen.

For dere som ikke forstår hvorfor kvinner kan bli i et voldelig forhold, les gjerne ett av mine tidligere innlegg, for en mer inngående forståelse. Og dersom du møter noen i dag som tilbyr deg en rød knapp, sett den stolt på jakkeslaget ditt – for det betyr at også du er i mot vold.

Du må ikke sitte så trygt i ditt hjem og si: det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Jeg støtter om dagen og arbeidet mot vold mot kvinner. Gjør det du også! Takk for at du leser! <3

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.

Ja, jeg snakker fremdeles om operasjon Dark Room, det er jo ikke så enkelt å løsrive seg fra den saken. Saken er brutal på et normalt intellekt og nyhetene er nådeløse. De aller fleste har en mening om det som har blitt avslørt, og godt er jo det. Men hva gjør vi utover det å spy eder og galle i kommentarfeltene? Hva gjør vi utover å mene og tenke at vi må snakke om det, selv om egentlig ingen orker. Hva gjør vi når saken roer seg litt i media? Glemmer vi det hele, frem til et nytt barn står frem? Det kan være ditt eller mitt barn neste gang, vi har ikke anledning til å vente. Vi må gjøre noe, og når jeg sier vi, mener jeg du og jeg, og alle de andre som står i posisjon til det.

Jeg har i et tidligere innlegg delt noen av mine tanker rundt selve saken, men jo mer jeg leser, jo mer plages jeg av tafattheten rundt problematikken. Allerede et par dager etter omveltende og grusomme avsløringer, snakker vi mer om en vendetta mellom en skuespiller og en statsråd på sosiale medier. Har vi allerede glemt dem? Ofrene? Barna? Jeg har fått henvendelser fra mennesker som har vært ofre, og deres historier ryster meg. Det dreier seg om mennesker som har stått frem og som har fått hjelp. Det dreier seg imidlertid også om mennesker som aldri har fortalt andre enn psykologen sin om hva de har opplevd. Jeg er smigret over tilliten deres, samtidig som det krever at jeg skriver mer om saken og vender litt av oppmerksomheten tilbake. Tenk om vi kunne hjulpet ofrene og potensielle ofre i kampen mot tafattheten i samfunnet. Jeg mener, dersom vi er helt ærlige, gjør vi faktisk noe aktivt for å beskytte barna våre? Eller venter vi til skaden er skjedd, for deretter å gå inn med adekvate behandlingstiltak for de utsatte og altfor lave sanksjoner til overgriperne? Er det alt vi har å tilby barna våre? Hva med å forebygge? Hva med å kvele villdyret, før det setter tennene i nok et offer. Nei, det er ingen enkel oppgave, men det er en begynnelse og et sted må vi faktisk begynne.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I de kjente og store avisene hedres jenta som sa fra til mammaen sin om hva som hadde skjedd henne. Hun hylles også på blogger og i kronikker. Ingen tvil om at jenta var tøff, tapper og modig. Men har vi egentlig rett til å sette det som en standard? Har vi anledning til å ytre ting som at dersom barna går hjem og forteller om vanskelige hemmeligheter, kan de velte hele systemet? At de kan avdekke pedofile nettverk, voldtekt av spedbarn og deling av overgrepsmateriale online? Eller er det ansvarsfraskrivelse? Velter vi for mye av ansvaret over på barna? Jeg tror det! Vi må åpenbart snakke om det. Vi må utvilsomt sette fokus på problematikken. Men kan vi bruke de utsatte barna som et verktøy? Det er det noen andre som allerede har gjort,  til egen forlystelse. Det barna trenger er å vite at uansett hvordan de håndterer det, så er det ok! Hvilke signaler sender vi for eksempel ut til barna som har vært utsatt, som aldri har fortalt noen om det? At nettverket kunne vært oppdaget tidligere, dersom de hadde sagt i fra? Har de ikke nok skyldfølelse i utgangspunktet? Vi må nemlig ikke for et sekund tro, at det ikke eksisterer mange barn, altfor mange barn, som har opplevd nettopp det samme som jenta omtalt i nyhetene, men som aldri har fortalt det til noen. De skammer seg! De gjemmer seg! 

Erna Solberg går ut i landsdekkende aviser, hun uttaler at hun synes det er utrolig vondt å høre og se historier om overgrep mot barn, mot små babyer, og om fantasier om overgrep mot små barn. Men hva gjør hun med det? Er det noen som vet? Justisminister Anundsen uttaler i media at han er overrasket over det store omfanget. Overrasket? Er det sant? På tide å gjøre noe da kanskje? Eller er overraskelsen en forklaring på at han ikke gjør noe? Stine Sofie stiftelsen gikk ut med en kronikk, der de mener at tiden der vi kunne skylde på manglende tallmateriale og kunnskap på dette området lengst er forbi. Ja, nå nærmer vi oss poenget mitt. I denne kronikken stilles også et særdeles viktig spørsmål, som jeg ser det. Nemlig “hvilke mekanismer er det som trer i kraft når folk flest, på så mange nivåer i samfunnet (politi, påtalemyndighet, politikere og myndigheter forøvrig på akkurat dette området) ikke klarer å ta inn over seg omfanget og det store samfunnsproblemet vold og overgrep mot barn utgjør?”

At det å bruke ressurser på å stoppe vold og overgrep mot barn er en god investering, er det vel neppe noen innvendinger i mot? Men hvordan kan vi stoppe det? De fleste er rådville og føler mer avmakt enn optimisme. Jeg snakker nå om oss voksne. Hvordan føler de utsatte barna det da tro? Når vi voksne mer eller mindre gir opp. De aller fleste snakker om behandlingstiltak, brannslukking, etter at barnet har opplevd grotesk tortur og har fått skader som gjør resten av livet utfordrende. Hvem snakker om forebyggende tiltak? Hvem snakker om å spare de små sjelene for de mareritt som vil hjemsøke dem om natten, for tårene de sårt kommer til å gråte og de psykologiske senskadene som kan ha varighet livet ut? Jeg sier ikke at vi skal slutte med oppfølging av de allerede utsatte, jeg sier at vi ikke må gi opp de barna som kommer til å bli utsatt. For den sørgelige sannhet er, at vi ikke har sett enden på overgrepsproblematikken. Det er ikke sånn at de siste bildene av barneovergrep ble funnet i operasjon Dark Room, ikke de siste livesendingene heller. Det finnes fremdeles aktive og uoppdagede overgripere der ute. Og det finnes potensielle overgripere der ute. Det er derfor så utrolig viktig å beskytte barna bedre enn det vi gjør i dag. Vi kan i alle fall ikke velte en stor del av ansvaret over på dem, i det vi forventer deres innsats, når vi ikke klarer å beskytte dem en gang. Hvordan? Hvordan kan vi beskytte barna våre mot ondskapen?

Jeg vet kanskje ikke nok om forebyggende tiltak på området, men jeg forstår ut fra det jeg leser, at det ikke er gjort all verden. Psykolog Pål Grøndahl fortalte nemlig allerede i 2015 om sine erfaringer med nettopp slike overgripere som vi har med å gjøre i Dark Room saken. Han er en anerkjent psykolog som har jobbet som rettspsykolog og sakkyndig i 15 år, spesielt med overgripere. Han kunne allerede for ett år siden fortelle at personer som er dømt for – eller som frykter at de kan komme til å begå overgrep mot barn – kan få gratis behandling hos Institutt for klinisk sexologi og terapi. Men han nevnte også at pågangen er stor. Det sto nemlig 40 personer på venteliste til denne type behandling for et år siden, og siden behandlingen går over flere år innebærer det at personer som er redde for å begå overgrep mot barn, kan komme til å gjøre nettopp det i behandlingskø. Hva sier det oss? Er det noe vi har samvittighet til å ignorere? Det dreier seg om barna våre. Bare et par måneder før Grøndahl uttalte seg, gikk Psykolog Thore Langfeldt ut med en appell om å etablere et bredere tilbud for potensielle overgripere. Men likevel tar vi oss den frihet å velter noe av ansvaret over på ofrene. Vi må snakke det ihjel! Det er jo ikke en kjeft som orker jo. Vi må gjøre det vanskelig å være overgriper! Hvordan?

Hva om Erna Solberg satte problemet på den politiske dagsordenen? Får å få behandlingsplasser for både dømte og potensielle overgripere. Vi må åpenbart ha flere spesialister på området, kan vi ikke gjøre jobbene mer lukrative? Kanskje Justisministeren, som tross alt er bekymret over store mørketall etter helgens avsløringer, bevilger noen kroner til forebyggende tiltak? Ytterligere midler til politiet? Politiet har nemlig gjort en formidabel jobb, men har fremdeles en massiv jobb fremfor seg. Uten midler derimot, sender vi ansvaret tilbake til barna. Kanskje kan han bidra med høyere straffer for dømte overgripere også? Utvidet bruk av forvaring ved seksuelle overgrep av barn? Hvordan kan vi ellers beskytte barna våre? Vi må forebygge, samtidig som vi viser at vi mener alvor. Vi kan ikke akseptere at skaden må skje, før vi kan tilby løsninger. Vi må være minst like innovative som de menneskene vi står opp i mot.

Engasjer dere, for barnas skyld! Takk for at du leser! Del gjerne, sammen står vi sterkere! <3

Du kan følge meg på Facebook og Instagram for oppdateringer og videre utvikling av Barnejuristen.

Kan samvittighet egentlig kjøpes for penger? Jeg spør fordi jeg i dag har inntrykk av at absolutt alt kan kjøpes, det kommer bare an på prisen. Det ser ut til at våre barn kan kjøpes, på mange forskjellige måter dersom prisen er rett. Søndag ettermiddag kalte bergenspolitiet inn til pressekonferanse om en massiv etterforskning av overgrep mot barn. Så dersom jeg spør deg, “hva er prisen på samvittighet?” –  så er det kanskje prisen på barnet ditt jeg lurer på? Jo, du kan rynke på nesa, du kan mene at jeg overdriver – men gjør jeg egentlig det? Hele 51 menn er tatt i det som kalles norgeshistoriens mest omfattende overgrepssak. Flere av mennene skal selv ha begått overgrep, andre har bestilt livesending av overgrep mot barn, mens ytterligere andre i stor utstrekning har fantasert om og planlagt voldtekter av små barn. Saken har sitt opphav i en etterforskning som internt i Vest politidistrikt har fått kodenavnet “Dark Room”, basert på en større FBI aksjon mot nettstedet Playpen, som er engelsk og betyr lekegrind. De involverte skal ha brukt det såkalte mørke nettet til å kommunisere og dele overgrepsmateriale av barn. Kanskje ikke dine barn, men noens barn er involvert og det kunne vel i ytterste konsekvens ha vært våre?  Hva er prisen på samvittighet?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

“Jo yngre jo bedre, men må jo være pulbar.”

Det er ikke dårlig humor, det er et utsagn som kom frem av chattesamtaler politiet har funnet under etterforskningen. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg krymper meg bare ved tanken. Ordene gjør fysisk vondt. I samtalen kommer også frem at mennene har tenkt til å leie en bil. De snakker om å forlede en pike inn i bilen, kjøre til et øde sted med en madrass dekket med plast. Etter å ha lest dette, har jeg oppdaget at min egen fantasi kan vende seg mot meg og tegner bilder jeg nesten ikke holder ut å ha i hodet mitt. Ved siden av å bli fysisk uvel, blir jeg så sint så sint og så usedvanlig trist på samme tid. Forestill deg en pike i 6-8 års alderen, hvor redd hun må være i en situasjon som beskrevet. Joda, såpass unge er barna de ønsker å leke med, det fremkommer av samme chattlogg. Senere i samme chattesamtale, kommenterer sågar en av mennene involvert i samtalen, at et offer godt kan være helt ned i toårsalderen. Hvor er samvittigheten til disse menneskene? Samvittigheten –  er en følelse som er med på å korrigere oss, slik at vi ikke skal krysse grenser og gjøre feil. Hva har prisen vært for å ta seg den friheten, til å utøve slike groteske og utilgivelige feil?

Politiet har beslaglagt 150 terabyte med datamateriale i form av bilder, filmer og chatter delt mellom medlemmene i nettverkene. Blant de som ble siktet i saken, befant det seg en erfaren politimann i Vest politidistrikt. Han ble siktet for å ha befatning med bilder som viser overgrep mot barn. Dette skjedde hjemme hos politimannen og etter at politiet pågrep sønnen hans der. Han beskrives som en sentral person i pedofilinettverket som har delt overgrepsmateriale på nettet. Politimannen ble forøvrig dimittert etter å ha blitt avhørt, ettersom hans tilknytning angivelig har vært begrenset. Tja, samvittigheten avhenger nok av omfanget på tilknytningen i saken?

Videre skal et par politikere, en jurist og en førskolelærer være involvert i denne massive overgrepssaker. Jovisst er det fler, men jeg synes disse er verdt å nevne i særdeleshet. Dette med tanke på at det er mennesker med enten tilgang på barna våre eller med mulighet til å påvirke våre barns sikkerhet og fremtid. En av de siktede i Dark Room-saken skal for eksempel ha jobbet i elleve forskjellige barnehager. Er det ikke skremmende å tenke på? Hva koster hans samvittighet tro? Han er siktet for besittelse av bilder som seksualiserer barn. Politiet mener han har vært del av et internettmiljø som har utvekslet bilder av overgrep i flere år. For å få tilgang til bildene skal han blant annet ha utgitt seg for å være gutt. Han er tidligere ustraffet og er siden løslatt. Nå kan forsvareren hans fortelle at han ser frem til å legge dette bak seg. Jeg spør meg om alle de involverte barna kan legge dette bak seg?

På lista over siktede finnes også to folkevalgte politikere. Den ene har hatt rikspolitiske verv for Frp og senere sentrale verv i lokalpolitikken også. En Ap politiker er fengslet, siktet for seksuelle overgrep mot barn under 14 år. Han sitter i kommunestyret, men har nå sagt opp sine verv i partiet. Dette er altså menn som har hatt politisk innflytelse og med det også en del påvirkningskraft. Hva kan være prisen på deres samvittighet? En jurist er også siktet. En jurist er en person som kan og er interessert i lover og regler, hva som ligger til grunn for dem og hvordan de kan anvendes. Her handler det altså om et menneske som veldig godt vet hvilke strafferammer ugjerningene er forbundet med, og trolig også påkjenningene ofrene blir utsatt for. Likevel deltar han. Han har ikke barn selv, men jeg er slett ikke sikker på om det hadde endret noe. Flere av de siktetede har sendt livesendinger av overgrep direkte på nettet, og har utført overgrep mot egne små barn. Hva er egentlig folk laget av, spør jeg meg selv. Det er vanskelig å ta innover seg, at voksne menn forgriper seg på egne barn, eller lar andre gjøre det, for å selge bildene eller filmene online. Like vanskelig å forstå, er at én av to som er siktet for å ha deltatt aktivt på Playpen og ventet barn med sin samboer da han ble tatt, planla overgrep mot sitt eget barn, som ikke engang var født. Kan samvittighet kjøpes for penger? Hvor mye må i så tilfelle på bordet, når du tilbyr overgrep av ditt ufødte barn? Hva er prisen på samvittighet?

Selv om jeg på veldig mange måter ikke ønsker å vite det, spør jeg meg likevel hva disse menneskene er laget av? Hva får voksne oppegående mennesker til å utføre groteske overgrep på mindreårige barn, for deretter å dele det med et stort antall andre likesinnede? Hvor mange saker av dette slaget finnes det egentlig der ute? Hvor mange bilder? Filmer? Hvor mange barn er utsatt? Vi lar oss jo sjokkere på nytt og på nytt av hvor mange voksne menn og kvinner som tenner på barn.

Psykolog Grøndahl forklarer det med at overgripere legitimerer overgrepene ved at flere gjør nettopp det sammen. Det kan selvfølgelig forklare at hele 51 menn var involvert i dette omfattende overgrepsnettverket. Disse menneskene viser at de evner å viske ut sine egne grenser når de er i grupper med likesinnede. Men kan virkelig det å forgripe seg på et barn få en slags legitimitet fordi man ser at andre gjør det? Ettersom de aller fleste av oss ikke fungerer på den måten, må det jo være noe galt med dem? Grøndahl er imidlertid ikke overrasket over at politiet nå har avdekket en såpass stor pedofiliring av menn. Kripos har også uttalt at de tror vi bare ser toppen av isfjellet og starten på en ny organisert kriminalitet. Jeg skremmes av disse prognosene. Jeg tenker på alle barneskjebnene vi ikke klarer å redde, uavhengig av hvor gjerne vi skulle ønske det. Psykologen forteller at disse menneskene rasjonaliserer en grusom atferd, og mister dermed motforestillingene når andre rundt dem gjør det samme. De forsikrer hverandre også om at barna ikke tar skade av det. De tar ikke omfanget av det de har gjort innover seg, før de blir tatt. Det trekker nok i retning av at vi dessverre vil se mer av disse forbrytelsene. Politiet omtaler overgriperne som helt vanlige mennesker. De går altså midt i blant oss. Men helt vanlige mennesker har da en samvittighet, har de ikke? Er krona eller lidenskapen størst?

Jeg klarer knapt å forstå det jeg selv nettopp har skrevet. Hvilke håp og muligheter kan vi klamre oss til? At denne omfattende overgrepssaken er grensesprengende, mørk og så absolutt uempatisk er det ikke vanskelig å fastslå. Men hvordan kan vi ta opp kampen mot noe så mørkt og ondt? Politiet gjør en usedvanlig god jobb, de mener også at å skaffe innsikt rundt denne kriminalitetsformen er helt avgjørende. Men til og med det kommer med en pris. Alle disse menneskene som hver dag tar inn over seg hvor grusom denne verden har blitt. Hver dag ser man nye komme til. Er det ikke sånn at hvis flere og flere er i besittelse av og deler overgrepsbilder, vil også flere og flere føle seg bekreftet? De søker vel som folk flest ikke miljøet av motforestillinger, men snarere nettopp bekreftelsen. Må vi avvente flere saker der en mor må oppleve at barnet hennes har blitt misbrukt, og ugjerningen er solgt i cyberspace, før neste nettverk kommer i søkelyset? Hvor mange barn vil lide? Hvor mange samvittigheter selges på denne måten over internett, dersom vi hittil bare har sett toppen av isfjellet?

Vi må stå sammen! Vi må passe på barna våre og informere om farene på nettet. Nå, som aldri før. Vil høyere strafferammer virke forbyggende? Kan disse menneskene skremmes fra ugjerningene sine? I det minste vet vi at de søker sårbare og ensomme barn. Kan vi forebygge nettopp der? Det er jo ikke sånn at barna ikke fortjener selskap og selvsikkerhet. Ingen barn bør gå rundt som fritt vilt i ulveflokken, som sårbare og ensomme. La oss kjempe i mot. La oss vise at samvittighet er mer enn bare en tortur som lar seg selge på nettet. Det er en lidenskap som skal koste overgriperne dyrt, ikke barna våre. Samvittigheten –  er en følelse som er med på å korrigere oss, slik at vi ikke krysser grenser og gjør feil. Vi kan ikke tillate at noen selger samvittigheten sin på bekostning av uskyldige barn. Vi må ta opp kampen.

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram og likte du innlegget, del det gjerne.  <3  Tusen takk!

For hver og en av oss kommer kjærligheten opprinnelig fra foreldrene. Vår første erfaring med kjærlighet, er den kjærligheten vi får fra våre foreldre. Så enkelt og så vakkert. Ikke fullt så vakkert lyder overskriften : Likestilling av kjønn og barnets beste. Fører det ene til det andre? Går det kanskje ut på det samme? Eller har det egentlig lite med hverandre å gjøre? Jeg lurer litt på om hva som skjedde og hvor i all verden vi er på vei. Det virker nemlig ikke som det sentrale er kjærlighet lenger. Jeg har faktisk tenkt en god del på dette siden farsdagen. Jeg vet ikke om du leste innlegget mitt, men jeg gratulerte pappaene der ut som har bidratt, stilt opp og vært der for barna sine i deres oppvekst. Det ble lest av mange og jeg fikk noen overraskende henvendelser i etterkant. Noen takket for at jeg hadde vinklet innlegget på nettopp den måten jeg gjorde, andre angrep meg for måten jeg hadde vinklet det på. Jeg fikk til og med noen historier om gale mødre, pengegriske horer og hevngjerrige og forsmådde elskerinner. Det disse kvinnene åpenbart hadde til felles, var å gi fedrene begrenset eller intet samvær. Det som imidlertid forekom meg som et paradoks, var henvendelsene fra eksplisitt tre mødre. De takket for at jeg vektla det åpenbare, at det faktisk er forbundet med et ansvar det å være far. De fortalte tre forskjellige historier om fedre som på en eller annen måte sviktet og valgte bort barna sine. Disse kvinnene hadde kontaktet alt fra familievernkontor og barnevern til juridisk bistand, for å oppnå at fedrene skulle ha samvær med barna deres. De ble imidlertid avvist med at de ikke kunne tvinge far til samvær. Dette fikk meg virkelig til å tenke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi forsøker nemlig, som jeg oppfatter det, å velge bort kjønn her til lands. Det skal være likestilling. Vi ser helst at kvinner skal inn i forsvaret på lik linje med menn, og menn skal ha omsorg med barnet på lik linje med kvinner. Jeg er litt i tvil. Er det virkelig det vi ønsker? Og utslette våre genuine forskjeller? Er det overhodet mulig? La meg i det følgende tenke høyt.

I mange år har politikere og andre samfunnsaktører argumentert for at menn må ta mer del i barnas hverdag. Regjeringen legger også mer og mer til rette for det, både gjennom fedrekvoten og endring av lovverk. Og jeg synes det er fantastisk! La meg bare ha sagt det. Men det må jo være en adekvat reaksjon i andre enden. Det var nemlig i sin tid kvinnene som fremsatte ønsket om at fedre skulle ta mer ansvar i barnas hverdag. De har dog måttet fremvise forståelse dersom fedrene ikke har hatt tid eller lyst. De kan jo ikke tvinges til å ha interesse for barna sine, er det blitt sagt. Mødrene derimot, tok det ansvaret uten noen diskusjon. Det har ofte blitt brukt ord som diskriminering i denne debatten, og jeg lurer på om vi lurer oss selv. Det er gjerne menn som kan opplyse om at kvinner ikke duger i betydningsfulle lederstillinger, nettopp fordi de er opptatt med å føde barn. Kvinner på sin side, har i mange forskjellige sammenhenger etterlyst et bedre samarbeid om felles barn – mer fokus på barn og mindre på jobb. Mødre har på den måten vist at de i stor grad har vært opptatt av at barna opprettholder god kontakt med fedrene sine. Nå, mange år senere, men slett ikke for sent, har til og med fedrene selv begynt å få øynene opp for viktigheten deres tilstedeværelse har for barna deres. Sågar forskningen har bidratt til å bygge oppunder det mødre har argumentert for i årevis. Og man ville trodd at alle hjerter ville gledet seg. Hvorfor gjør de ikke det da?

Plutselig er realiteten i samfunnet blitt en annen, vi befinner oss midt i en ny kamp om likestilling. Denne gangen kjemper vi ikke om toppjobben og lønningene. Men hvem som egentlig er best for barnet? Mor eller far? Hvor mye betyr egentlig puppen? Du skal nemlig ikke kimse av pappapuppen, har jeg lest. Er mor den beste omsorgspersonen fordi hun har båret frem barnet? Eller vil hun bare ha barnet for seg selv, og svartmaler pappaen for å oppnå det? Er det mor som vil profittere på barnebidraget, eller er det far som ønsker å spare inn på bidraget? Parallelt fordømmes vordende mødre som ikke vil ta abort, dersom de vordende fedre ikke ønsker å ta ansvaret. Til og med juridisk abort har vært foreslått i den sammenheng. En juridisk abort vil gi mannen mulighet til å kunne fraskrive seg farskapet på et tidlig stadium i svangerskapet, på lik linje som en kvinne kan avbryte svangerskapet med en abort.

Hva skjedde egentlig? Er vi helt sikre på at vi er på rett vei?

Svangerskap og fødsel må fremdeles kvinnene ta seg av, det forutsetter jeg at vi er enige om. Kvinnene trenger gjerne litt tid for å komme til hektene etter en fødsel, og kvinner ammer som oftest  barna sine. Statistisk sett er også kvinner per i dag noe eldre når de setter barn til verden, og de opplever flere og oftere komplikasjoner. At far er viktig for barnet er det ingen tvil om, men kan vi oppnå likestilling i denne perioden? Mor skal antageligvis tilbake til jobb og far skal forhåpentligvis ta ut fedrekvota. Hvordan disse tingene løses på best måte, er gjerne opp til mor og far. Fronter vi virkelig den debatten med likestillingskortet? Hvor ble det av kjærlighetskortet? Er det ikke kjærligheten som i stor grad er utgangspunktet for at vi får barn? Opphører kjærligheten mellom foreldrene, vil jeg likevel tro og håpe at kjærligheten for barnet består. Barnets beste – bør også ha sitt utgangspunkt i kjærlighet?

Det er da ikke så grusomt mange år siden kvinner ble respektert og hadde helt avklarte rettigheter som mødre. De fikk tid til å komme seg etter fødsel. Far tok økonomisk ansvar, slik at mor kunne gi barnet den omsorgen det trengte de første årene av sitt liv. Hva skjedde egentlig? Kvinner har nemlig, som jeg oppfatter det, tapt sine rettigheter som mødre. For å få rettigheter til foreldrepenger må hun ha lønnet arbeid. For mange er dermed lønnet arbeid blitt en forutsetning for nettopp det å bli mor. Dog er svangerskap og fødsel det viktigste arbeidet i denne sammenhengen. Plutselig tar også menn det faktum alvorlig, men helt uten at de beholder respekten for det kvinnen og hennes kropp leverer. La oss stoppe opp her et lite øyeblikk, hadde det ikke vært for den fantastiske kvinnekroppen, hadde vi ikke kunnet fremstille barn. På den annen side, hadde vi heller ikke klart oss uten menn i den prosessen, men jeg tror jo at arbeidsfordelingen allerede her gir noen signaler.

Jeg vet ikke hva du tenker, men personlig, synes jeg at politiske vedtak om familiepolitikk bør spille på lag med biologien? Det er nemlig som jeg såvidt var inne på ovenfor, store biologiske forskjeller mellom kjønnene. Jeg snakker her om hvordan kroppene våre er skapt, biologiske forutsetninger som styrer legning og atferd. Gir du for eksempel en rotte ammehormonet oksytocin, vil rotta umiddelbart gå i gang med å bygge reir. Det er fremdeles kvinnen som føder barn. Kan disse faktiske forutsetningene vedtas bort? Er det virkelig ønskelig? Er det overhodet mulig?

Er det blitt sånn at menn ønsker å få både i pose og sekk? Det er jo det vi kvinner hyppig er blitt beskyldt for i et likestillingsperspektiv. Menn vil ha de samme rettighetene overfor barnet som kvinnen, men de kan ikke sette et barn til verden. Vil de likevel behandles som om de kan det? I mange år har vi kvinner måttet avstå fra lønningene våre menn får, fordi vi er som tikkende bomber, idet vi plutselig kan bli gravide. Nå skal kvinnen opp og hoppe, ut i arbeidslivet og menn vil frem med pappapuppen? Er det ikke kvinner som fremdeles føder og ammer barna? Er det ikke fremdeles kvinnen som trenger permisjon fra lønnsarbeid etter fødselen? Hvorfor krangler vi plutselig om det? Er vi helt sikre på at vi er på rett vei? Kan mann og kvinne likestilles totalt?

Mange menn føler seg lurt inn i farskap. Mange mener sågar at de har rett på medbestemmelse hva svangerskapsavbrudd angår. Noen truer de gravide damene sine, andre velger å forlate dem. Andre igjen er halvhjertet tilstede. De fleste blir imidlertid og tar det ansvaret det å være pappa innebærer. De aller fleste menn som får barn med sine respektive, drar altså omsorg for både mor og barn, både i svangerskapet og etterpå. De tar med andre ord ansvaret og pliktene på alvor. For det er nemlig det vi foreldre har, ansvar og plikter for barna våre. Vi snakker hyppig om rettighetene våre, som foreldre. Rettigheter er det imidlertid barna som har. Det er det som er så fantastisk med å få barn, det er ikke du som er viktig lenger, det er dem. De gjør oss gjerne til bedre versjoner av oss selv. Mindre egoistiske. Mindre selvsentrerte. Vi inntar rollen som mentor og forbilde. Vi blir avhengige av å rette fokus bort fra oss selv, for å se barnets behov og barnets beste. Barnets beste, er nemlig blitt vårt beste nå. Hva skjedde? Jo, vi fikk barn. 

Ved samlivsbrudd og uenighet, er det ofte domstolene som avgjør hvor barnet skal bo. I en rettstvist er mor og far juridisk likestilte i forhold til barnet og det skal tas utgangspunkt i hvor barnet får det best. At mødre i større grad får omsorgen for barna etter et samlivsbrudd, blir likevel uglesett og likestillingen forfektes. Fra et likestillingsperspektiv ville det kanskje vært rettferdig om omsorgen ble delt. Men er det egentlig rettferdigheten og likestillingen mellom mor og far som er det avgjørende i en barnefordelingssak?

I noen konkrete saker kan forklaringen  på fars fravær faktisk være at mor motarbeider han, men det kan like gjerne skyldes manglende interesse og oppfølging fra fars side. Å kreve likestilling på antagelser om hvordan virkeligheten basert på personlige erfaringer er, eller politiske utopier, er som jeg oppfatter det, ikke til barnets beste. Jeg tror derimot at alle disse sakene er svært individuelle, og de må derfor vurderes individuelt. Eller finnes det en fasit? Likestilling? Når en av foreldrene har alvorlige bekymringer for hvordan barnet har det hos den andre, må vi faktisk innse at det er vanskelig å dele omsorgen. Vi kan ikke alltid skylde på at mor saboterer samvær, noen ganger må man rett og slett innse at man har problemer. Hva skjer når mor hater far? Det har vært et sentralt spørsmål i denne debatten. Jo, da saboterer hun samvær og vil ha barnet helt for seg selv, svarer en del fedre. Hva skjer så når far hater mor?

Er det virkelig barnets beste vi har for øyet i denne nye likestillingskampen? Det aller beste av begge foreldrene, er vel til barnets beste? Forutsatt at de kan bidra med det sammen. Hvis ikke må man jo faktisk søke den av de to foreldrene som kan ivareta barnet beste, for barnets skyld. Barn har ikke godt av et høyt konfliktnivå. Barn har ikke godt av egoistiske foreldre. Det var vel ikke derfor vi fikk barn? For å søke vårt eget beste, med barnet i skuddlinjen. Jeg tror jo i dypet av hjertet mitt, at alle gode mammaer og pappaer vet hva barnets beste er og klarer å se bort fra sine egne behov. Videre tror jeg at de pappaer som ønsker samvær med barnet sitt, som er til barnets beste og som ser hensikten med å legge egne behov bort – får samvær. Dette gjelder åpenbart andre veien også. Men nettopp det å se bort fra det som er best for oss selv, vil vel være den krystallklare forutsetningen? Enten vi er mamma eller pappa. Jeg tror dessverre mye av hunden ligger begravet nettopp her.

Kan vi noensinne likestilles som det beste for barnet, bare fordi vi er foreldrene? Er det ikke på bakgrunn av hvordan vi er som foreldre, vi bør likestilles? Og sist men ikke minst, kan fedre bli mødre? Eller er det kanskje hensiktsmessig å ha en av hver? Er det ikke nettopp våre biologiske forskjeller som tillater oss å få barn? Kimser vi av de ni månedene vi kvinner går svangre? Er det faktum at vi forbereder oss både kroppslig og mentalt helt uten mål og mening? Det at mannen ikke er utstyrt med brystmelk, er det bare tilfeldig?

Kan det være at vi må starte et annet sted enn ved likestillingskampen? Hvor ble kjærligheten av? Likestilling innebærer i all hovedsak at kvinner og menn har like rettigheter og muligheter innen alle vesentlige livsområder. Kan et barn degraderes til et livsområde? Og hvordan var det igjen? Var det våre egne rettigheter og muligheter vi ville forfekte? Nei! Det var jo egentlig barnets beste.

Kommenter gjerne! Vær gjerne uenig med meg, men vær saklig. Innlegget kan imidlertid ikke anses å være noe annet enn mine tanker og jeg er full av spørsmål. Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert.

Likte du innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

Det feires med kaker, gaver og gode ord i vårt langstrakte land i dag. Det gjøres stas på alle fedrene som har bidratt, stilt opp og vært der for barna sine i deres oppvekst. Det er søndag, men ingen vanlig søndag. Det har butikkvinduer og salgsannonser gjort oss oppmerksomme på i flere uker. Det er farsdag! Vi har i ukesvis fått gavetips fra handelsstanden, slik at vi kan hedre faren vår og fortelle at han er verdens beste pappa. Men hva kategoriserer egentlig verdens beste pappa? Hva kategoriserer egentlig en helt ok pappa? For barna våre er nemlig den helt ok pappaen, verdens beste. Er det kanskje en pappa som har tørket en snørrete nese og oppkast etter den lille? Er det en pappa som har tatt seg tid til både å se Luciatoget i barnehagen og å applaudere etter skoleforestillingen før sommerferiene? Er det en pappa som har sett verdien av å være tilstede i livet til barnet sitt, elske det frem her i verden og klappe henrykt i hendene når barnet når målene sine?

Hyppig hører vi at alle kvinner kan få barn, og det er med noen unntak også sant. Men ikke alle kvalifiserer til å bli gode mødre av den grunn. De aller fleste menn kan også få barn, men ikke alle kan kalle seg pappa. Det er jo litt trist å ta innover seg på en dag som denne. Å være pappa må jo være fantastisk det også? Sikkert også utfordrende, slitsomt og tidkrevende. Men like fullt givende og gledelig altoppslukende. Du som er pappa, du er heldig.

Jeg vil også gjerne få lov til å gratulere alle fedrene som har tatt papparollen alvorlig, som har forstått gaven det er å få være pappa og som har prist seg lykkelig over å ta del i hver lille epoke i eget barns liv. Man kommer utrolig langt med kjærlighet. Å få vokse opp med en kjærlig og tilstedeværende pappa som både sier og viser at han er glad i barnet sitt, er et fantastisk utgangspunkt i livet. Og kjære dere pappaer der ute, du vet det nok, men man får det i rikt monn tilbake. Barn er så uforbeholdent kjærlige og tillitsfulle.

Et hjem er der kjærligheten bor, sies det. Å sette familiens beste fremfor egne behov kan være vanskelig, men en god pappa vil alltid verdsette familiens beste. Han bruker tid sammen med barnet sitt, utover det å tilbringe tid i samme rom. Han inkluderer barnet i sin verden, samtidig som han tar del i barnets verden. En pappa kan være av den snille typen, men en god pappa vil også kunne sette grenser og være tydelig overfor barnet sitt. Barn trenger forutsigbarhet og tydelige rammer. Likevel går det fint an å være en god oppdrager uten å være streng eller autoritær. Men det trenger jeg helt sikkert ikke å fortelle en god pappa?

Jeg vil gratulere alle pappaene der ute, som har vært der når barnet hans har hatt behov for pappaen sin. Jeg vil hedre fedrene der ute som har forstått gaven han gir sitt barn, ved å stoppe opp og bare være tilstede. Pappaen som viser følelser, både de gode og de ikke fullt så gode. På den måten lærer han barnet sitt at følelser er lov og hvordan barnet kan reagere på andres følelser. Jeg hyller pappaene som former empatiske barn, som blir trygge på seg selv og egne følelser. Jeg vil veldig gjerne gratulere pappaene der ute, som går foran som et godt forbilde. Det er et kjempestort ansvar og handlingene dine vil bety mye mer enn ordene dine. En god pappa er bevisst sin rolle. Ingen er feilfri, til og med det kan barnet ditt nyte godt av å lære. Jeg vil gjerne gjøre litt stas på fedrene der ute, som tar sin rolle som pappa alvorlig. Nyt familien i dag!

Ikke alle fedre fortjener en kopp som det står “verdens beste pappa” på. Jeg vil imidlertid nå ut til nettopp disse fedrene i dag også. Ikke for å gjøre stas på dem, men kanskje kan noen gjøre det til neste år? Det er nemlig aldri for sent. Barndommen går imidlertid så vanvittig fort, i alle fall sett fra vårt foreldreperspektiv. Mens for våre små håpefulle, er dette lange og ikke minst avgjørende år. Erfaringene med foreldrene etterlater viktige spor. Pappa og mamma er helt avgjørende personer i et barns liv, og for hvordan våre barn har det og tenker om seg selv. De gode erfaringene, de hyggelige stundene kjære pappa, blir minnene for barnet ditt og vil bidra til at barnet ditt får et positivt syn på seg selv og andre.

Det er dermed slett ikke så rart at det feires med kaker, gaver og vakre ord i dag. De fedrene som er der for sine barn, som har vært tilstede ved de avgjørende øyeblikk i oppveksten og som har bidratt til at barna deres er trygge og harmoniske – nettopp de fedrene fortjener koppen. Pappaene som har elsket barna sine frem i verden og som ivrig har stått på målstreken for å ta barnet sitt i mot. Gratulerer med farsdagen!

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Likte du innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

Det sier vi så gjerne om kvinnen fanget i et grep vi ikke har noen forutsetning til å uttale oss om. Vi tar ikke omgivelsene i betraktning, og hvor mange som er involvert. Hvorfor finner hun seg i å bli behandlet sånn? Hun som har barn og ta hensyn til… Hun må jo like det da, siden hun ikke bare går? Er det virkelig sånn? Føler vi oss så sikre på at det aldri kan skje oss? Er det derfor vi opptrer så fordømmende? Jeg skal i det følgende fortelle deg litt om mekanismene og mønsteret som fanger kvinner i et grep, som slett ikke er så enkelt å komme seg ut av igjen. La oss se litt på livets vekselvirkninger. For det er nemlig det det er for mange av oss.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vold rammer nemlig helt tilfeldig. Det kan skje meg, og det kan skje deg. Vold som utspiller seg mellom mennesker som elsker hverandre, kan slå brutalt ned, til og med i forhold som ser svært levedyktig ut. Vold i nære relasjoner. Familievold. Mishandling. Kjært barn har mange navn. Likevel er det ikke tilfeldighetene som gjør at noen kvinner velger å bli i de destruktive forholdene. Det kan faktisk beskrives som en helt naturlig reaksjon, det å forbli i et skadelig forhold. At det er hensiktsmessig, er det ingen som har påstått. At det bare skjer ressurssvake og lite utdannede mennesker er en misforståelse. At man ønsker å ha det sånn, er rett og slett en konklusjon truffet av mennesker som ikke vet bedre. Dumhet sier noen. Uvitenhet, velger jeg å kalle det.

Mennesker som utsettes for vold, blir gjerne mye lenger i denne relasjonen enn mange er villige til å forstå. Jeg tror det er viktig å belyse temaet, for å unngå stigmatisering og fordømmelse. Disse kvinnene som ikke går, fortjener både forståelse og respekt, for det de har vært nødt til å gå gjennom. De blir ikke frivillig, selv om de ikke velger å gå. Man må forstå det hele som en prosess med veldefinerte utviklingstrinn, som alene kan betraktes gjennom kunnskap om medavhengighet og konsekvensene volden bærer med seg.

Medavhengighet er et begrep fra 70-tallet, som i utgangspunktet ble knyttet opp mot ektefeller og familiemedlemmer av rusmisbrukere, være seg alkohol eller andre rusmidler. Begrepet har imidlertid vist seg å få gyldighet i forhold som er preget av annen type uforutsigbarhet og avmakt også. Medavhengighet er nemlig en reaksjonsprosess, og ikke minst en beskyttelsesmekanisme. Det har til og med vært diskutert om man kan kalle medavhengighet en medisinsk diagnose. Kjernen i medavhengigheten kan beskrives som at man mister egen identitet, kontakten med egne følelser, tanker og behov. Andre viktige kjennetegn er lav selvfølelse, sterk skyldfølelse og en altoverskyggende redsel for å bli avvist og forlatt. Ikke alle som lever i dysfunksjonelle og risikofylte relasjoner utvikler medavhengighet, men risikoen følger gjerne antallet dysfunksjonelle forhold man har stiftet bekjentskap med. Er man i tillegg oppvokst i dysfunksjonelle og voldelige omgivelser, vil nettopp det faktum medføre en sterk risikofaktor. Mange kvinner som opplever å bli medavhengige til en voldelig mann, har selv påtatt seg, eller blitt pålagt en voksenrolle i barndommen. Være seg å ha ansvaret for søsken, eller også foreldre. Det at barnet ikke har fått være et barn, med alt hva det innebærer, fører til at hun som voksen mangler den grunnleggende tryggheten, i motsetning til de barna som har fått oppleve både omsorg og kjærlighet på en forutsigbar måte. Denne grupperingen av barn blir dessverre ofte forsømt av hjelpeapparatet. De har ikke den atferden som oppleves som problematisk for omgivelsene, de er lydige, pliktoppfyllende, ansvarsfulle og veloppdragne. De reagerer ofte på dysfunksjonelle familiemønstre på en mer introvert måte og blir lettere oversett. De er typisk de snille barna. Flink pike syndromet – om du vil.

Mekanismene som skaper medavhengighet defineres gjennom at voldsutøver forsøker å påvirke offeret sitt, mens offeret setter all sin kraft inn på å unngå volden, noe som innebærer et forsøk på å endre voldsutøvers atferd. Nettopp det at offeret stadig mer forsøker å tilpasse seg overgripers atferd, gjør medavhengigheten så ekstremt farlig. Jo mer offeret forsøker å endre voldsutøvers atferd, jo mer medavhengig blir offeret. Det innebærer altså at offerets kamp for å avslutte volden, knyter offeret stadig sterkere til overgriper.

Utenforstående oppfatter ofte det at en kvinne er så glad i en mann som slår henne, som helt absurd. Og det er kanskje ikke så rart, dersom man aldri har stiftet bekjentskap med mekanismene som trer i kraft. Jeg skal forsøke å beskrive mekanismene nærmere for deg, som ikke kjenner dem. Det at vi alle har rett på følelser, kan vi sikkert være enige om? At alle voldsutsatte, er langt mer enn bare det, også? Kjærligheten som råder, selv i et mishandlingsforhold, knyter jo to verdifulle mennesker til hverandre. Paret har med sikkerhet også gode perioder, som hyppig anses for å være det rette bildet av forholdet, og som stort sett er grunnlaget for kjærligheten. Akkurat som i andre kjærlighetsforhold. Det går opp og ned. Medavhengige klarer imidlertid sjelden å skille mellom hva som faktisk er kjærlighet, og hva som er en følge av medavhengigheten. Ofte forveksles også kjærlighet med lojalitet og medlidenhet. De gode periodene får avgjørende betydning og det skal i de dårlige periodene minimale endringer til for å overbevise om enorm forbedring. Den stadig vekslingen mellom gode og vonde perioder i forholdet, kan skape kaos i både følelser og tanker hos den utsatte kvinnen, selv om hun ofte kjenner igjen faresignalene. Noen ganger vil hun, idet hun forventer seg et slag, bli møtt med nærhet og trøst. Livet hennes er totalt uforutsigbart og en uforventet godhet vil fylle henne med takknemlighet. Det er ingen plass til dypere refleksjon i dette kaoset av følelser og tanker. Kvinnen er avhengig av avstand, for å gjenkjenne mønsteret. Mønsteret er nemlig bygget opp på overgripers luner. Han bestemmer når han skal være god og nær, på lik linje som at han bestemmer når han blir utagerende og voldelig. Det er han som har kontrollen, og det er også viktig for han å beholde kontrollen.

I de tilfellene der kjærlighet og medlidenhet forveksles, er det hun som får blåmerkene og trenger legehjelp. Likevel oppfatter hun at det er han som virkelig har behov for hjelp. Hun betrakter voldsbruken som et resultat av erfaringer, være seg en vanskelig barndom, manglende evner til å uttrykke seg eller kanskje også rusproblematikk. Hun gjenkjenner hans behov for hjelp, og opplever seg selv som hans redning. Hun tviler på at han klarer seg uten henne. Hun vil redde han. Et typisk reaksjonsmønster.

I de forholdene hvor volden har rukket å bli systematisk, er det mannen som skaper kvinnens ansvarsfølelse. Han spiller på denne i forhold til at hun for eksempel må være den perfekte mor for hans barn, den perfekte kjæreste, den perfekte elskerinne og kanskje til og med den som forsørger familien. Selv om hun skulle oppfylle kravene hans, innebærer ikke det at han sier seg fornøyd. Hans forventninger vil være skiftende og hun vil uavhengig av innsats, ikke klare å tilfredsstille. Hun vil med sikkerhet gå langt i sine forsøk på å gjenkjenne problemet. Hun vil likeledes søke å komme til en felles løsning med voldsutøver. Hun vil antageligvis føle at de sammen har oppnådd noe også. Helt til han endrer spillereglene igjen. Han krever betingelsesløs kjærlighet, hennes fulle oppmerksomhet og at alt skal dreie seg om han. Han tror henne neppe når hun forsikrer om at hun elsker han og at hun ikke er utro. Han anklager og straffer henne, frem til hun når det stadiet hvor han har lykkes med å gjøre henne taus.

Etter at han har fortalt henne hvor mislykket hun er som kone, hvor udugelig hun er som mor og hvor lite hun mestrer i det daglige -. ender hun ofte opp med å tro han. Hennes lojalitet og følelse av ansvar, gjør at hun stadig forsøker å forbedre sin innsats, med mål om at han ikke har noe å utsette på henne. Hun har jo forsikret han om sin kjærlighet og føler dermed at hun ikke kan forlate han. Det ville jo innebære at hun har løyet hele tiden. Hun kan ofte på dette tidspunktet forstå, at hun har gode grunner til å forlate han – men føler at hun ikke har noen rett til det.

En annen grunn til at kvinner blir i disse dysfunksjonelle forholdene, kan være hensynet til felles barn. Hun vil ikke bryte båndet mellom far og barn, og føler at hun må ofre seg for deres relasjon. Dog vil de aller fleste kvinner føle retten til å gå, dersom barna trues eller skades. Dersom hun gjenkjenner at barna kan ende opp uten mor, er det heldigvis ofte en sterk motivasjon til å forlate voldsutøveren.

Det er ekstremt viktig å øke forståelsen i samfunnet for kvinnene som ikke bare går. Vi må søke å forstå mekanismene. Vi kan ikke fordømme dem og bidra til at de må bære ennå mer ansvar på deres utsatte skuldre. Vi må minne dem på at de faktisk har en individuell rett til å forlate vold og dysfunksjonelle forhold. Det er ikke alltid de har verktøyet til å kjenne igjen denne rettigheten selv. Vi må sette vold i nære relasjoner på agendaen, i en enda større grad. Kanskje må vi likeledes peke på den lojaliteten vi kvinner først og fremst må ha til oss selv, for barnas skyld. Ved å ta vare på oss selv, tar vi vare på barna våre. Vi må rett og slett oppmuntres til å si fra oss ansvaret for konflikten i forholdet. Ansvaret må plasseres der det hører hjemme – nemlig hos voldsutøver.

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Dersom du så nytteverdien i innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

Jeg blir veldig glad, når jeg hører at samfunnet endelig pålegges å ta ansvar for barna. Litt lei meg blir jeg imidlertid også, fordi det ikke ble pålagt samfunnet for lenge siden. Jeg vet nemlig at det sitter mange barneskjebner rundt omkring i landet vårt som har måttet lide, nettopp på bakgrunn av et særdeles lemfeldig og uoversiktlig system. Barn har, på tross av at bostedsforelderen har blitt dømt for vold mot dem, blitt sendt hjem med et stille løfte om mer vold. Barn har til og med i etterkant av at en forelder har blitt dømt for seksuelle overgrep, blitt tvunget til å ha samvær med denne forelderen. Tenk deg signalet som dermed er sendt de forsvarsløse barna. Det har ikke vært signaler om rettssikkerhet i alle fall. Det har til og med blitt rapportert om nye seksuelle overgrep inne i fengslene, der barna har blitt pålagt å besøke den overgrepsdømte forelderen. Forelderens rett til samvær har altså fått større fokus, enn barnets rett på en voldsfri oppvekst.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I disse dager sender Regjeringen et nytt lovendringsforslag på høring, der domstolen pålegges, på eget initiativ, å ta opp saker og avgjøre om en forelder dømt for vold eller overgrep mot egne barn, skal miste foreldreansvaret og andre rettigheter. Her fokuseres det heldigvis mer på barnas sikkerhet, enn på foreldres rett til samvær. Jeg gleder meg stort over det også, selv om det kommer lovlig sent. Med en slik ordning pålegges nemlig det offentlige et større ansvar for beskyttelsen av barna, samt et bedre samspill mellom de ordningene vi allerede har i straffeloven, barnevernloven og barneloven.

FOTO: HEIKO JUNGE NTB SCANPIX

Måten lovendringsforslagene er tenkt iverksatt på, er at politiet vil få en plikt til å underrette domstolene om aktuelle straffedommer, og domstolen skal deretter avgjøre saken etter barneloven så raskt som mulig. Hittil har foreldre vært tvunget til å gå til privatrettslige søksmål mot den av foreldrene som har begått overgrep. Ikke bare er det en fortvilt og vanskelig situasjon, det har i tillegg vist seg vanskelig å nå frem. Nå håper man at saken skal tas opp for domstolen automatisk, uten at den andre forelderen trenger å reise sak. Det vil naturlig nok forenkle kampen om rettssikkerhet for barnet. Det er også foreslått en forenklet behandlingsmåte, og man ser for seg tap av retten til å ha barnet boende fast hos seg, retten til samvær og retten på foreldreansvar som resultat. På den måten håper man å fange opp tilfellene der dagens regelverk ikke gir barn tilstrekkelig beskyttelse. Det foreslås i tillegg å endre straffeloven, ved å innføre en plikt for dommeren til å vurdere kontaktforbud når noen dømmes for bestemte former for vold eller overgrep mot barn.

Kan man egentlig med ovennevnte i tankene, si at det er bedre sent enn aldri? Og er lovendringsforslagene nok til å gi de mest sårbare, nemlig barna, den rettssikkerheten de har krav på? Det er helt oppe i dagen, som jeg oppfatter det, at forbedring av alle typer kommer velkomment, selv om det kanskje oppleves for sent for mange. Det viktige blir å lære av de feil som allerede er begått, og å sørge for at de ikke skjer igjen. Det hersker nemlig ingen tvil om at Norge i følge menneskerettighetene lenge har hatt en plikt til å sørge for et regelverk og riktig håndhevelse av nettopp det regelverket, som på best mulig måte verner barn mot vold og mishandling.

Foreldre som er dømt for vold eller overgrep mot barn, kan etter dagens praksis fremdeles få samvær og foreldreansvar. Grunnen til det, er at vold og overgrep reguleres i straffeloven som er en offentligrettslig lov, mens spørsmål om samvær reguleres i barneloven som er en privatrettslig lov. Slik systemet fungerer i dag, tar det altfor lang tid før saken om samvær kommer opp, etter at en av foreldrene er dømt for vold eller overgrep. Denne perioden åpner utvilsomt for nye overgrep. Barna blir praktisk talt som fritt vilt – igjen, med rettssystemets velsignelse. Jeg spør meg selv om det er tilstrekkelig med lovendringsforslagene. Er det virkelig bare lovene som har vært problemet? Hvem avgjør for eksempel hvor alvorlig vold og overgrep må være, for å være alvorlig nok? Hva med holdningene som på en eller annen måte strider mot lovens innhold? Hva med generasjonskløften i rettssystemet?

I 2014 ble det gjort endringer i barneloven for de tilfellene der det var mistanke om vold og overgrep. Domstolene skulle opptre som egne talspersoner for barna. I tillegg fikk domstolsadministrasjonen støtte for å øke kompetansen i barnevernssaker og domstolen skulle blant annet gjennomføre samtaler med barna. Det skulle likeledes opprettes sakkyndige for barn. Tanken var god den. Likevel ble altså barn sendt hjem til den overgrepsdømte forelderen. Barn ble tvunget til å gjennomføre fastlagte samværsordninger, på tross av at det forelå en rettskraftig dom på vold og overgrep. Hvordan kan det ha seg? Jeg, personlig, tror at håndteringen av denne type saker er helt avgjørende, for som jeg var inne på litt tidligere, hvem avgjør for eksempel at volden er alvorlig nok? Jeg har faktisk hørt dommere uttale at barn tåler en støyt. At de ikke er laget av et persilleblad. At ikke alle barn kan ha det helt topp bestandig. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg synes det er holdninger som hører til på sekstitallet. Tatt ut av kontekst, vil jeg vært tilbøyelig til å være enig. Men sett i sammenheng med vold i nære relasjoner, er det rett og slett skammelige utsagn. Det vitner i alle fall om helt andre holdninger, som jeg oppfatter det, enn det som er nødvendig for å sikre barn den rettssikkerheten de så sårt trenger. Det har nemlig vært lovregulert at barn ikke engang skal utsettes for en dask på rumpa siden 1987, ikke en gang i et oppdragerøyemed. Dersom man synes det var ok å gi barna sine en dask på stumpen på sekstitallet, er det kanskje fremdeles oppfatningen man bærer i sitt hjerte? Vi så det i Hemsedalsaken også, at personlige holdninger kan bli avgjørende i en rettssak. Det er lite domstolforskning i Norge, det kom frem under debatten om holdningene overfor far og mor i barnevoldssaker. For rettssikkerheten, jeg tenker her på barnas, vil det utvilsomt være en styrke om det blir forsket mer på holdninger. Kanskje dette ville være et godt tidspunkt?

Tør vi håpe på at lovendringene trer i kraft og at de håndheves i tråd med formålet? Jeg er nemlig veldig glad for at samfunnet endelig tar ansvar. Jeg håper imidlertid at det vil settes inn ressurser på holdningsarbeid også, slik at alvorlige overgrep mot barn ikke blir et tolkningsspørsmål om hvor mye et barn må tåle. Barna har måttet tåle nok. Nå må samfunnet vise hvor lite som er for mye. 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Dersom du så nytteverdien i innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!