Når ingen ønsker å forstå og ingen vil se risikoen. Hva skjer da? Jo, da fortsetter det helvete barnet er utsatt og vi som vender hodene bort blir medskyldige. Vi må bare ta innover oss at det overhodet ikke er tilgivelig. Vi skal verne om barna, ikke svikte dem.

 

Det finnes ikke tall på hvor mange barn som er utsatt for seksuelle overgrep i dag. Men det finnes ulike omfangsundersøkelser der men har spurt ungdom og voksne om hva de har opplevd som barn. Det er vanskelig for de fleste å snakke om seksuelle overgrep, noe som gjør det vanskelig å få en god statistikk. Det gjør det ikke mindre viktig å ta mistanken på alvor. Seksuelle overgrep skjer nemlig mot barn i alle typer hjem og i alle kulturer, uavhengig av familiens sosioøkonomiske status. Noen kan imidlertid være mer utsatt enn andre. Her i Norge kjenner halvparten av oss noen som ble utsatt for seksuelle overgrep som barn. Hvordan møter vi som samfunn disse barna? 

 

Jeg opplever en pågang av saker hvor barn opptrer utagerende, er sinte og ulykkelige når de kommer hjem fra samvær. Barn som får panikkanfall ved bleieskift eller begynner å tisse i buksene igjen. Barn som har et seksualisert språk og som forteller historier om overgrep hos samværsforelder. Dette er barn i forskjellige aldre, men systemets reaksjoner er ganske sammenfallende. I disse sakene har det heldigvis vært noen rundt barnet som har vært ekstra oppmerksomme,  noen i barnehagen for eksempel, på skolen, helsesøster eller andre i barnets nære omgivelser. Den forelderen barnet bor sammen med har ofte hatt en dårlig følelse lenge, men hvem tror at noen kan ha seksuell interesse av eget barn? Altså en nagende følelse de fleste forsøker å riste av seg den første tiden, men etterhvert blir mistanken så høylytt, og når den bekreftes av andre raser hele verden sammen. Det eneste bostedsforelder ønsker er å beskytte barnet sitt, men ikke alle anmelder forholdet umiddelbart. Mange er usikre på rett fremgangsmåte. Jeg vil anbefale å søke juridisk bistand umiddelbart.

 

Ofte og ikke uventet, ser jeg at disse sakene utvikler seg til å handle om hvilket samvær det skal være mellom barnet og den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, når barnet har vært utsatt for overgrep ved samvær eller det foreligger mistanke om slike forhold. Som følge av overgrepsproblematikken oppstår det en tvist om hvorvidt samvær overhodet skal skje.

 

Illustrasjonsfoto: Giulio Fornasar / Mostphotos

 

Det hele starter kanskje med en bekymringsmelding. Barnevernet åpner en undersøkelsessak og retter ofte og litt overraskende fokus mot bostedsforelderen, som oftest er mor. Det synes vanskelig for barneverntjenesten å undersøke samværsforelderen. En overgriper har kanskje fått holde på en stund før mistanken melder seg. De er redde for å bli oppdaget og tøyer grensene langsomt. Observerer barnets reaksjoner og vurderer risikoen. Man er altså usikker på hvor lenge det kan ha pågått. Bostedsforelderen har imidlertid en rett og en plikt til å stanse samvær, dersom det foreligger mistanke om at barnet blir utsatt for overgrep hos samværsforelderen. Bostedsforelderen er imidlertid avhengig av at retten deler frykten for overgrep. Hvis ikke risikerer hun konsekvensene som følger av urettmessig samværssabotasje. Bostedsforelder faller således mellom to stoler. Sender hun barna på samvær anses det for å være omsorgssvikt og holder hun barna tilbake kan det oppfattes som samværssabotasje. Dette belyser kompleksiteten i denne type saker og viser hvor viktig det er at påstander om overgrep blir tatt på alvor og behandlet på riktig måte.

 

De fleste mødre blir også beskyldt for samværssabotasje når de har mistanke om seksuelle overgrep fra fars side. Jo, det har med sikkerhet vært mange mødre opp gjennom som har dratt det kortet for å hindre samvær, men det betyr ikke at alle mistanker som fremsettes er falske. Skal vi diskvalifisere mors nagende uro av den grunn? Har vi lov til  å dra alle over en kam? 

 

Spør barna som utsettes for overgrep. 

 

Jeg snakker om barna som fremdeles elsker pappa, men er livredde når han skal skifte bleie. Barna som får høre at det som skjer er deres skyld, at pappa kommer til å drepe mamma dersom hun får vite hva som foregår. Eller også de barna som forsiktig forsøker å fortelle deg hva som skjer. Ikke alltid med ord. Ikke alltid på en rasjonell måte. Det er en reell sjanse for at det er sant likevel. Har vi egentlig nok og riktig fokus på disse barna? Jeg tror ikke det. Deres rop om hjelp drukner i beskyldninger, fordommer og det som i beste fall er manglende kompetanse. Spesielt når overgrepene forklares med konflikten som hersker mellom foreldrene, og den som holder konflikten gående kommer gjerne dårligst ut av det. Ikke uventet er det den som vil beskytte barnet som holder konflikten gående, som nekter å sende barnet på samvær. Kan vi kalle det å fremme konflikt? Samværssabotasje?

 

Når barneverntjenesten får inn en bekymringsmelding som retter seg mot seksuelle overgrep ønsker de å snakke med foreldrene. Mor sitter som oftest på mye informasjon og det kan være vanskelig å ta innover seg det hun forteller. Kan foreldre virkelig utsette barna sine for slike grove handlinger som mor frykter? Man må tro det for å se det. Når man ikke ønsker å tro det, ser man det ikke heller. Det kan imidlertid være vanskelig for mor å ta barneverntjenestens fremgangsmåte innover seg også. Ofte føles det som et angrep. Møter hun barnet på riktig måte? Leser og forstår hun barnets indre verden og emosjonelle tilstand? Altså det barneverntjenesten kaller fundamentet for å kunne gi god omsorg. Har hun den rette mentaliseringsevnen? Det dreier seg om å klare å se seg selv utenfra og herunder se bak det som sies eller den adferden hun observerer. Hvordan var hennes egen oppvekst? Ble hun for eksempel noen gang utsatt for seksuelle overgrep? Overreagerer hun kanskje av den grunn? Hvilke kvaliteter har hun som synes å være av større betydning enn andre for barnets oppfatning av seg selv og dets utvikling? Evner hun å oppfatte barnet realistisk? Evner hun å møte barnet med realistiske forventninger i forhold til de følelsesmessige behov barnet kan ha og til barnets mestring?

 

“Hvorfor skal mors omsorgsevne undersøkes når mistanken om seksuelle overgrep er rettet mot far?”

 

De fleste mødre reagerer på alle spørsmålene og at det er hun som blir satt under lupen. Jeg kan godt forstå det. Noe jeg imidlertid har store problemer med å forstå er når barneverntjenesten etter et par korte møter frikjenner far. Jeg har flere ganger hørt barneverntjenestens ansatte fortelle at de ikke kan finne holdepunkter for at far utsetter barnet for seksuelle overgrep. Mitt umiddelbare spørsmål er om det er deres oppgave. Seksuelle overgrep omfattes av straffeloven og skal etterforskes av politiet. Det er snakk om alvorlige lovbrudd som må håndteres av rette instans. 

 

Illustrasjonsfoto: Lisbeth Michelsen/Redd Barna

 

Ikke bare frikjenner barnevernet far, barnet anbefales samvær med far og mor tilbys tiltak i hjemmet. Jeg har sett det skje flere ganger. Ettersom far er blitt frikjent, blir problemet flyttet til mor. Hun tilbys råd og veiledning. Hun tilbys hjelp til å mentalisere – altså å se seg selv utenfra og å tolke barnets adferd. De ønsker å utstyre henne med kvaliteter som skal støtte barnets oppfatning av seg selv og å oppfatte barnet på en realistisk måte i forhold til følelsesmessige behov og realistiske forventninger.

 

Hva skjedde egentlig? 

 

Ikke sjelden velger mor å anmelde far i kjølevannet av dette. Mor forstår at et alvorlig lovbrudd bør etterforskes av politiet. Hun forstår at hun ikke kan læres opp til å overse barnets tydelige signaler. De forsvinner nemlig ikke. De blir bare mer og mer tydelige, helt til barnet resignerer. Men mor kan støte på motstand hos politiet også. De innhenter alt av dokumentasjon. Også fra barneverntjenesten. I disse dokumentene står at far er frikjent og mor strever med mentaliseringsevnen. Det står at hun ikke evner å se barnets behov og at hun fremmer konflikten. Det legger utvilsomt noen føringer for politiet, enten de vil eller ikke. Jeg har opplevd at det legger vektige føringer i retten også. Jeg har hørt dommere uttale at samvær må tilstrebes. Barnet har rett på samvær og mor må tøyle sin mistro til fars samværskompetanse. 

 

Hva med barnet?

 

Domstolene kan med hjemmel i barneloven nekte samvær mellom et barn og en forelder ved mistanke om seksuelle overgrep. Det avgjørende kriteriet er om samvær er til barnets beste. Bestemmelsen tar særlig sikte på situasjoner hvor barnet har vært utsatt for, eller det er fare for at barnet vil bli utsatt for overgrep. I slike tilfeller må domstolene foreta en svært grundig vurdering av samværsspørsmålet. En grundig og god vurdering forutsetter imidlertid at riktige opplysninger legges til grunn. Hvilken grad av sannsynlighet som må foreligge for å nekte samvær, avhenger av de konkrete omstendighetene i saken. Utviklingen i lovgivningen og i rettspraksis skal tilsi at samværsnekt skal benyttes i større grad enn tidligere. Det sentrale spørsmålet er om lovgivningen og rettspraksis blir fulgt i den grad som er til det beste for barnet. Noe som er viktig å merke seg, er at foreldre med foreldreansvar faktisk har en lovpålagt plikt til å beskytte barnet sitt mot overgrep. Denne plikten går foran samværsforelderens rett på samvær. Ved reell frykt for overgrep under samvær kan altså bostedsforelderen rettmessig hindre samvær.

 

Nok en gang ser vi kompleksiteten i denne type saker og viktigheten av at mistanker om overgrep blir tatt på alvor og behandlet på riktig måte.

 

Hva om politiet henlegger saken på bevisets stilling? Det skjer i de fleste tilfellene. Seksuelle overgrep er vanskelig å bevise, med mindre det finnes biologiske bevis. Hva om barneverntjenesten fortsetter sine undersøkelser og stadig er ute etter å gjøre mor ansvarlig? Hva om retten anbefaler samvær med far på tross av den reelle risikoen? For det kan skje. Mitt råd til deg som leser dette og som kjenner deg igjen. Anmeld til politiet umiddelbart, dersom du er bekymret. Lytt til barnet ditt, det lyver med størst sannsynlighet ikke.

 

Barneverntjenesten står ikke i posisjon til å etterforske en slik alvorlig sak og langt mindre kan de frikjenne noen. Men de kan komme til å forsøke. Jeg har sett det i mange saker, både når barn utsettes for seksuelle overgrep og når de utsettes for vold. Mor oppfattes som nevrotisk og gråtelabil. Far er rolig og forklarer seg kanskje troverdig om mors mange feil og mangler. Oppsøk juridisk bistand, dette bør ingen stå i alene. Du trenger noen som kan tale din sak og som kan sørge for at barnet ditt får rette bistanden. Barnet selv har nemlig svært ofte rett på egen bistandsadvokat. Det er slett ikke alltid barnet får det. Snakker vi da om barnets beste?

 

Et barn har rett på samvær, men uten seksuelle overgrep. Det fremgår av barneloven § 43 første ledd tredje setning;

«Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.»

 

Avslutningsvis vil jeg for ordens skyld nevne at overgrep også utføres av kvinner. Statistikken er imidlertid klar, det er flest fedre som utsetter egne barn for seksuelle overgrep. Det sørgelige er at det som oftest først blir kjent etter at barna er blitt voksne. Barndommen kommer ikke i reprise, la oss lytte til barna når de åpner for sine innerste betroelser. 

 

Dersom du eller noen du kjenner trenger juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3