…bare aksepter uretten gjort mot deg og gå videre. Det er deg det er noe galt med, sier de. Du er så følsom og synes bare synd på deg selv. Det er mange som har opplevd langt verre ting enn deg. Du må legge det bak deg og gå videre. Ingen forståelse. Ingen medfølelse. Ingen anerkjennelse, for hvem du er. Hvem de har bidratt til at du er i dag. Veldig ofte er vi jo nettopp et produkt av hva vi har vært tvungne til å gå gjennom. Hvordan legge bak deg den du er? Hvordan gå videre? Hva mener de egentlig?

Når menneskene i din umiddelbare nærhet aldri har anerkjent deg, gitt deg verdien av å være menneske på lik linje som dem, kommer gjerne disse tankene. Når du har mistet evnen til å se deg selv som et verdifullt menneske, er det fristende å lete etter feil hos seg selv. Du har jo i alle fall evnen til å forandre deg. Forbedre deg. Imøtekomme kravene stilt deg. Det er imidlertid slett ikke sikkert at det hjelper. Muligheten for at det slett ikke er deg det er noe galt med, er nemlig stor. Du er et produkt av omgivelsene. Du hadde aldri et valg. Du har forsøkt å imøtekomme kravene etter beste evne, og forhåpentligvis ser du det nå, at det slett ikke har noen effekt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Har du vært utsatt for vold i nære relasjoner? Kanskje har du opplevd blåmerkenes stigmatiserende virkning i samfunnet? Spørsmålene rundt det faktum, at noen har gjort dette mot deg. Kanskje tvilen til din sannhetsverdi, for hvem i all verden gjør noe sånt, uten at du i forkant har provosert det frem? Kanskje synes ikke skadene dine, og du føler deg maktesløs, fordi det blir din oppgave å bevise de skadene du faktisk sitter tilbake med. På sjelen din. I hjertet ditt. Det å ikke bli trodd, det å ikke bli anerkjent, føyer seg bare inn i rekkene av overgrep.

Når du har opplevd vold i barndomshjemmet ditt – enten som utsatt eller som vitne – har du ikke engang hatt et minstemål av muligheter til å gjenkjenne situasjonen som et avvik, den har nemlig altfor ofte vært konstant. Du har vært fanget. Det første du må gjøre, kjære deg, er å tilgi deg selv. Tilgi deg selv, for at du ikke klarte å endre situasjonen du eksisterte i. Tilgi deg selv, for å ha feilet i oppgaven om å være perfekt, det kan du nemlig aldri komme til å bli for overgriper. Det dreier seg nemlig svært sjelden om deg. Tilgi deg selv, for at du først nå gjenkjenner situasjonen, du er kommet langt på vei. Ofte kommer tidspunktet hvor du vil konfrontere de som har utsatt deg for denne uretten. Like ofte svikter motet, dessverre. Tvilen borrer seg inn i både hjerte og sinn, “se på deg da..! Ingen kommer til å tro på deg likevel”. Jo, mange kommer til å tro på deg. På tross av at de som har gjort deg urett, vil ønske å beholde deg i situasjonen du sto alene i, gjennom hele oppveksten. I skammekroken av hjertet ditt.

Dersom du har blitt utsatt for vold i voksen alder, er det ikke din skyld, at andre mennesker ikke eier respekt for andre enn seg selv. Har du i tillegg vært utsatt for vold som barn, har skjebnen allerede gjort det enkelt, å fange deg i denne usunne relasjonen. Det første du må gjøre er å tilgi deg selv, for ikke å ha gjenkjent det åpenbare på et tidligere tidspunkt. Tilgi deg selv, for å ha forsøkt så lenge, å bli den andre har forventet at du skal være. Det ville ikke gjort noe fra eller til. Forventningene rettet mot deg, er ofte et speilbilde av de forventningene vedkommende har til seg selv, vel vitende om at de aldri vil kunne innfri. Men det kan du! Og du har gjort det gang på gang. Tilgi deg selv, for å ha kastet bort tiden din. For å ha sølt bort år av livet ditt, på et menneske som ikke har fortjent det. Takk deg selv i stedet, for styrken din. Takk deg selv, for evnen til å overleve forhold andre vil gått fullstendig i stykker i. Gjør noe godt for deg selv, for du vet like godt som jeg, at ingen andre kommer til å gjøre det.

Er du i et skadelig forhold med barn, har du egentlig ikke så mye tid til å tenke. Oppsøk hjelp, umiddelbart. Du vet, bedre enn noen, hvor skadelig dette kan være for barnet ditt. Særlig dersom du har opplevd voldens jerngrep tidligere. Hvis ikke, se barnet ditt dypt inn i øyene og forestill deg hvordan situasjonen påvirker det. Se for deg det potensielle skadeomfanget barnet ditt er utsatt for. Eller, les det jeg skrev ovenfor en gang til. Du kan tilgi deg selv på et senere tidspunkt, det som er avgjørende nå, er å stoppe den skadelige situasjonen for deg og barnet ditt. Har du ingen du kan be om hjelp? Ring krisesenteret. Der vil du møte forståelse, fra noen som har hørt historien din før. Du er nemlig ikke alene.

Per i dag er vi kommet langt, i både det å forebygge vold, avdekke vold og å avhjelpe senskader. Likevel er det å bli trodd en sentral del av helbredelsen. Kanskje er det ikke så nøye, hvem som tror deg? Dersom det likevel skulle være viktig for deg å adressere skyldspørsmålet, finnes det muligheter. Vil du gå stille i dørene, er det også muligheter for det. Barnejuristen vil imidlertid alltid anbefale å anmelde forholdet. Vold er ulovlig, både den fysiske, den psykiske og den seksuelle varianten.

Den som er, eller har vært utsatt for en kriminell handling – som vold utvilsomt er – vil i de fleste tilfeller ha krav på erstatning fra kontoret for voldsoffererstatning. Det er ikke avgjørende hvorvidt straffesaken er henlagt, men det er avgjørende at handlingen har vært politianmeldt. Det finnes noen få unntak fra hovedregelen, for eksempel der skadevolder er død. Videre må det svares positivt, på spørsmål fra politiet om man krever erstatning, i tillegg til å ønske gjerningspersonen straffet. Voldsoffererstatning er bare aktuelt for den som har blitt utsatt for handlinger som krenker “livet, helsen eller friheten”. I praksis innebærer det blant annet seksuelle overgrep, vold og trusler. Voldsofferordningen gjelder som hovedregel forhold som har skjedd i Norge, men handlinger utført i utlandet, kan også tilkjennes voldsoffererstatning fra Norge. Det er i utgangspunktet et krav om at handlingen har medført personskade, men kravene er ikke urimelige, en forbigående depresjon kan være nok. Psykisk skade er likestilt med de fysiske. Det kan dermed være hensiktsmessig å ta bilder av synlige skader, eller kontakte fagpersoner for de psykiske skadene. Eksempelvis lege og/eller psykolog. Voldsoffererstatningsordningen krever aldri at man har forsøkt å få erstatning fra skadevolder selv. Det er viktig å merke seg!

En annen ting som er minst like viktig å merke seg, er at utgiftene til juridisk bistand i de aller fleste tilfeller vil dekkes gjennom offentlige rettshjelpsordninger.

Det kan være en tung prosess å kreve voldsoffererstatning. Tankene på at det er deg det er noe galt med, vil få nytt  liv. Men svært ofte, vil en psykolog være behjelpelig i prosessen og vil minne deg på hvor feil du tar. Hvor feil de har tatt, de som har fått deg til å tro nettopp det. Selv om mange har opplevd verre ting enn deg, er det slett ingen unnskyldning for det som har skjedd. Litt vold, er altfor mye vold. Alltid. Det å tenke at du bare må legge det bak deg og gå videre, er helt normalt, ettersom det er blitt fortalt deg så forstyrrende mange ganger. Men hvem hjelper det egentlig? Det at du bare legger det bak deg og går videre. La oss bare late som, for et lite sekund, at det faktisk er mulig. Jo, det er voldsutøveren som profitterer på det, og deres nære omgivelser. Hvem ønsker å anerkjenne en voldsutøver? Ingen. Det er mye enklere å fortsette å manipulere deg til å tro at det er deg. At du ikke fortjener bedre. Eller at du rett og slett ikke har oppfattet situasjonen riktig. “Så ille var det jo ikke”… Når mennesker som egentlig skulle vært glad i deg, fornekter deg som skadet, for å fremstå bedre i andres øyne, vet du jo egentlig hvor du har dem. Eller? Når du aldri har møtt forståelse fra de som burde ha møtt deg med all verdens forståelse, er det slett ikke sikkert at du noen gang vil få det heller. Fortjenesten av å ha stått sterk i uretten gjort mot deg, er din alene. Det må du aldri glemme.

Skulle du trenge råd og veiledning, kontakt Barnejuristen – for barnet i deg og barnet ditt. Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg også gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Barnejuristen er ekstra opptatt av barnet i deg og barnet ditt, men hvilken betydning gjemmer seg egentlig bak de ordene? Noen av dere lesere har spurt meg direkte, andre har spekulert litt i ordlyden. Jeg er åpen for kreativ fortolkning, dog har det vært en spesiell tanke bak og nå vil jeg dele den tanken med dere.

Barna våre er en velsignelse og de fortjener det beste av oss, det har Barnejuristen gjentatt til det kjedsommelige, jeg tror imidlertid ikke at det kan nevnes ofte nok. Når voksne mennesker har tatt en avgjørelse om å sette et annet menneske til verden, er det viktig å forespeile seg mer enn bare gledene ved et lite vakkert barn. Barna våre er kommet for å bli og det er vårt ansvar at de mottar så mye trygghet og omsorg, at de er i stand til å formidle disse verdiene videre. Om det er i barnehagen, på skolen, ovenfor familie og venner, eller mot sine egne barn en gang i fremtiden. Det er et stort ansvar. Noen tar lettere på det enn andre. Andre står ikke i posisjon til å kunne gi barna sine disse verdiene. Av forskjellige årsaker, vel og merke. Da er det utrolig viktig å finne årsakssammenhengen og gjøre noe med det. For barnas skyld. Det er vårt ansvar som foreldre.

Hvilke årsaker kan så ligge bak oppfordringen om å ivareta barnet i deg og barnet ditt? Barnejuristen er av den faste oppfatning, at dersom du som forelder ikke har det bra, så har ikke barnet ditt det bra heller. Påstanden kan speile seg i ordtaket du må elske deg selv, for å kunne elske andre. Et ordtak som utvilsomt har et bredt nedslagsfelt, men som Barnejuristen altså oppfatter det, er det helt sentralt i forhold til å lære barnet ditt nettopp det samme. La barnet ditt føle det. La meg utdype.

“Tider skal komme, Tider skal henrulle, Slekt skal følge slekters gang”. Et sitat fra en aldeles nydelig salme, Deilig er jorden, som vi gjerne synger i julehøytiden. Det er dessverre mange som ikke oppfatter jorden så deilig. Kanskje har du opplevd å se verden fra et annet perspektiv selv, enn som bare deilig? Dersom du ikke har hatt en trygg og omsorgsfull oppvekst, vil det kanskje være litt som å famle i blinde, når du skal gi ditt eget barn den gode oppveksten? Ingen tvil om at det er mulig, men vi vet, selv om dette har vært et omstridt tema, at vi er et produkt av arv og miljø. Jeg overlater til de lærde å stride om prosentutregningen, men vi har sett karakter- og fysiske trekk gå igjen i familier. Har vi en kunstnerisk åre i familien, kan vi kanskje beholde et godt håndlag. Er vi intellektuelle, kan vi kanskje føre den akademiske linjen videre. Ofte har det med kombinasjonen av gener å gjøre, fra generasjonene før oss. Det kan like gjerne være sykdom eller svakheter som følger familien, og disse kan være hensiktsmessig å ta tak i, for nettopp å kunne videreformidle de gode verdier.

Har du opplevd vold i hjemmet, kan du være tilbøyelig til å møte på vold senere i livet, enten det er som voldsutøver eller voldsutsatt. Det er ingen tvil om at det vil ha fatale konsekvenser for barnet ditt. Dersom du kommer fra et hjem med rus, vil også rusproblematikken kunne følge deg videre i livet. Jeg regner med at vi også her er enige, om at en rusbelastet oppvekst er skadelig for barnet ditt. Jeg beskriver her vekselvirkningene livet ofte byr på. Ikke sjelden, vil også rus og vold opptre sammen. Vi gir altså våre verdier videre til barna våre, noe som kan være skadelig, dersom verdiene ikke er tuftet på trygghet og omsorg. Det kan nok oppfattes som uvirkelig. Hvem vil vel gi barna sine en oppvekst fylt av konflikter, rus og vold? Det er slett ikke sikkert du slår barnet ditt, selv om du har blitt slått selv. Det er heller ikke sikkert, at du misbruker rusmidler selv om din oppvekst var preget av rus. Det kan imidlertid være en relativt stor sjans, for at du da treffer mennesker som gjenspeiler menneskene du har vært glad i, som har hatt denne problematikken. For glade i foreldrene våre er vi jo, uansett hva de har latt oss gjennomgå. Vi sier ofte at vi ikke slutter å elske foreldrene våre, vi slutter å elske oss selv. Dette er, som jeg oppfatter det, et særdeles viktig poeng. Når du møter mr. Right, eller mrs. Right for den del, så kan vedkommende ofte komme med fragmenter av, sågar fremstå som et speilbilde av, den skjebnen du har slitt med i oppveksten. Dessverre er det ikke alltid vi gjenkjenner det. Men etterhvert som problemene kommer for en dag, vil mange finne en unaturlig trygghet i situasjonen. Vi møter jo tross alt på utfordringer vi kjenner godt, vi møter en kamp vi har stått i hele livet og vi tar fatt med friskt mot. Ikke fordi vi er dumme, men det er en situasjon som er kjent for oss. Det er en situasjon vi føler at vi behersker, og vi finner tryggheten i den utryggheten vi er så godt kjent med. Ikke naturlig, sier du? Jo dessverre, sier jeg. Vår kamp fortsetter. Vårt mål forblir det samme. Å få en slutt på volden. En slutt på rusmisbruket. Barna våre derimot, har ikke gjennomgått det samme som oss, de føler ingen trygghet ved utryggheten. Kanskje trenger du hjelp til å se det? Forstå det? Hva som er best, for barnet i deg og barnet ditt.

Uansett i hvilken situasjon du befinner deg, om det er midt i en kamp for å overleve. Kanskje er det på vei tilbake til livet? Dersom du har barn, er det viktig å hjelpe seg selv. Kanskje til og med det barnet du en gang var. Barnet i deg. Jeg vil imidlertid på dette punkt kort nevne, at ikke alle som opplever vold, være seg psykisk eller fysisk, og rusproblematikk i voksen alder, kjenner det igjen fra oppveksten. Likevel er det skadelig for både deg og barnet ditt. Det er særdeles viktig å ta tak i problemet, ellers kan slekter følge slekters gang. Ditt barn, får muligens et barn i fremtiden. Og vi som foreldre bør kjenne litt på ansvaret vi bærer på. Det er først når du forstår at du trenger hjelp, at du står du i posisjon til å hjelpe barnet ditt. Hva trenger du, for å kunne gi barnet ditt en god oppvekst? Hva kan gjøre deg til den omsorgsfulle og trygge personen, som barnet ditt har så stort behov for?

Det kan være å bryte ut av en skadelig relasjon. Finne et støtteapparat. Økonomiske midler for å opprette den trygge plattformen og det stabile livet du sårt trenger, for å være en god mamma eller pappa. Kanskje trenger du nødhjelp fra et krisesenter? Kanskje er det nødvendig å anmelde forholdet? Kanskje trenger du bare en ny start? Veldig ofte trenger man noen å snakke med. En psykolog? En familieterapeut? Kanskje er du i ferd med å forlate krisesenteret? Du trenger å reetablere hverdagen. Nytt sted å bo? Økonomisk bistand fra NAV? Det forekommer også at en hemmelig bostedsadresse kan være nødvendig. Det jeg her beskriver, er hyppig fremgangsmåten for å hjelpe barnet ditt. 

Barnejuristen – for barnet i deg og barnet ditt. Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg også gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

..må det vel være noe riv ruskende galt med systemet? Jeg vet ikke om du har fått det med deg, det er et brennhett tema i media om dagen. Hovedårsaken for at de omtalte barna fjernes fra foreldrene sine, er at en av foreldrene har fått diagnosen lett utviklingshemning eller lærevansker. På tross av at internasjonal forskning viser at de med tilpasset hjelp kan være gode foreldre, står barnevernet hardnakket på sitt. De står til og med på sitt, etter at diagnosen har vist seg å være feil. Ved flere tilfeller har barnevernet dukket opp bare timer etter fødsel, for å gratulere og å informere om en forestående omsorgsovertagelse. Dersom du tenker at dette er hjerterått, vil jeg være tilbøyelig til å være enig med deg. Det er imidlertid et par spørsmål som umiddelbart slår meg.

Hvorfor skal ikke mennesker med utviklingshemning eller lærevansker kunne være gode og kjærlige foreldre? Jeg innser utvilsomt at det finnes flere grader av utviklingshemning og at de tyngste tilfellene kan innebære store utfordringer for både barnet og den forelderen det gjelder. Men lettere utviklingshemning? Lærevansker? Og hvor går i så tilfelle grensene? En annen ting jeg lurer på er, hva med den andre forelderen? Leter man så iherdig, at man også ved denne finner feil? Hvorfor det? Er det virkelig til barnets beste? Det finnes da vitterlig nok å ta av der ute. Vi leser hver dag om grov omsorgssvikt, rus og vold. Jeg bare nevner det. En tredje ting jeg ikke helt blir klok på, er hvorfor systemet ikke bruker tid og ressurser på å tilegne disse menneskene kunnskapen de trenger, slik at de kan bli de fantastiske foreldrene de ønsker å være. Det ville muligens vært i barnets interesse, eller? En siste ting. Er det enklere å plassere et spedbarn i fosterhjem, adoptere det bort ved tvang, enn å investere den tiden det tar å gi barnet muligheten til å vokse opp hos de biologiske foreldrene sine? Spiller økonomiske hensyn en rolle?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det er en forskningsrapport fra NTNU som fremlegger resultatene om at 200 barn fratas foreldre med lærevansker eller utviklingshemning hvert eneste år i Norge. Det som gjør det hele betenkelig, rent bortsett fra at disse foreldrene som oftest ikke får en mulighet til å vise seg kompetent til å ta seg av barnet sitt, er at fremgangsmåten med stor sannsynlighet bryter med kravene i EMK artikkel 8. Med andre ord, kan det være tale om menneskerettsbrudd. Det er svært alvorlig for vårt lille land. I følge Regjeringsadvokaten har faktisk så mange som åtte barnevernssaker gått gjennom nåløyet i menneskerettsdomstolen i Strasbourg og venter nå på behandling.

Barnevernet har altså med utgangspunkt i at for eksempel mor er psykisk utviklingshemmet, konkludert med at hun mangler omsorgsevne. På tross av at diagnosen har vist seg å være feil, står barnevernet fast ved sin beslutning. I de fleste tilfellene, er foreldrene ikke gitt en sjanse til å vise sin omsorgsevne og i de tilfellene de faktisk er gitt denne muligheten, er de under så strengt oppsyn, at det kan være vanskelig for nybakte foreldre å stå til forventningene. Og hvem setter egentlig standarden til disse forventningene? Og retter man disse forventningene mot alle foreldre? Det er nemlig uavhengig av om det foreligger en diagnose eller ei, lovpålagt, at det i de tilfellene barnevernet mistenker at foreldrene ikke har tilstrekkelig omsorgsevne, skal settes i gang tiltak og veiledning før man overtar omsorgen. Det skal imidlertid understrekes at barnets beste er det primære, og det forekommer naturligvis at mennesker med disse diagnosene ikke kan ha barna sine hjemme. Men er man diagnostisert med utviklingshemning eller lærevansker, er det slett ikke ensbetydende med at barnevernet bør overta omsorgen. I Sverige har man for eksempel hatt stor suksess med å sette i gang veiledning og tiltak. Problemet for mennesker med kognitive vansker, er nemlig ikke å elske barna sine, det er tvert i mot å lære på vanlig måte. Dersom man lager et tilpasset opplegg for foreldre med utviklingshemning, vil man altså i mange tilfeller oppnå at barna kan bli hos sine biologiske foreldre, samtidig som barna opplever tilvenningen som trygg. Dette må jo anses å være til barnets beste? 

Sett i sammenheng med alle de barna som vokser opp i kognitivt friske familier, men med det totale fravær av omsorgsevne, må man mildt sagt kalle dette skandaløst. Det å være en omsorgsfull mamma eller pappa, kan da ikke avgjøres av diagnoser som lærevansker eller utviklingshemning. Eller kan det? Jeg tror jo at det å vise omsorg, det å vise kjærlighet og det å skape trygge rammer for et barn, ikke nødvendigvis forhindres av disse diagnosene. Egoisme derimot. Rus. Vold. Men mennesker med et sterkt ønske om å bli foreldre, som møter utfordringer gjennom lærevansker eller lettere utviklingshemning bør hjelpes. De bør oppmuntres og veiledes, ikke straffes. Og selv om tilvenningen tar litt lengere tid enn for foreldre uten diagnoser, bør det jo være hensiktsmessig å bruke den tiden. Ikke minst samfunnsøkonomisk. Eller er det mer samfunnsøkonomisk og adoptere barnet bort ved tvang? Sverige viser i alle fall til gode resultater hva tilvenning og opplæring angår. Der får foreldrene hjelp med alt fra lekselesing med barna, renhold og betaling av regninger. Opplæringen skjer stort sett i hjemmet. Har vi noe å lære her?

Hvorfor ser vi da at foreldre med diagnosene utviklingshemning og lærevansker får så lite gjennomslagskraft her i Norge? Hvorfor fastholder barnevernet sine vedtak om omsorgsovertagelse, fratagelse av foreldreansvar og sågar tvangsadopsjon i disse sakene? Kan det være at de bruker det indirekte, for å formidle at fordi disse foreldrene er utviklingshemmet så er også deres mulighet til å ta i mot veiledning så begrenset, at de ikke helt ser vitsen? Ja, det mener faktisk Jan Tøssebro, direktør for samfunnsforskning ved NTNU. Personlig, vil jeg jo tro at det ikke harmonerer så godt med FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne heller. De siste dagene har jeg både lest og hørt, at det å få barn ikke er en menneskerett. Nei, det er kanskje ikke det? Men det er heller ikke oppstilt noen formelle krav. Vi må ikke bestå noen eksamen for å sette barn til verden. Det vi imidlertid må, er å behandle barna våre med omsorg og kjærlighet. Andre igjen, vektlegger at barnevernet er til for å verne barna. Ja, det er faktisk helt rett oppfattet. Men det kan ikke gå på tvers av rettsvernet forøvrig likevel. Det kan ikke bli utrygt å sette barn til verden, i tilfelle noen mener at det foreligger en diagnose om lærevansker eller lettere utviklingshemning. For det synes faktisk så usikkert på nåværende tidspunkt, ettersom diagnosen i flere av dissa sakene har vært ukjent for vedkommende det gjelder. Det har også ved flere anledninger skjedd, at diagnosen bare er satt midlertidig i barndommen og tilbakevist i voksen alder. Hvilke holdepunkter finnes da for å fjerne barnet fra sine biologiske foreldre? Jeg finner dem ikke? Handler det om prinsipp? Det kan jo faktisk se slik ut, når barnevernet ikke mener at den andre forelderen, som ikke har noen diagnose, heller ikke egner seg. Høy alder har blitt nevnt. Apropos høy alder, jeg leste nylig om en dame som fikk sitt første barn med femtisyv. Jeg bare nevner det. Det kan vel ikke være noen tvil? Når 200 barn årlig tas fra foreldrene sine, må det vel være noe riv ruskende galt?

En erfaren menneskerettsdommer har uttalt, at når hele åtte barnevernssaker venter på behandling i menneskerettsdomstolen i Strasbourg, er det å anse som et ekstremt alvorlig varsel til Norge. Fra Strasbourg til Norske myndigheter. Og det er virkeligheten per i dag. Åtte saker. Jeg personlig, lurer på hva de har å si til de sakene hvor diagnosen til og med i etterkant har blitt tilbakevist, og barnevernet likevel står på sin avgjørelse om omsorgsovertagelse. Det er jo faktisk sånn, at foreldrene står i fare for aldri å se barna sine igjen. Og barna, de får aldri anledningen til å etablere et forhold til sine egne foreldre. Det er ikke å verne barna det, det er rett og slett en skandale. For både barna og foreldrene. Til og med Bufdir innrømmer at kompetansen i barnevernet er for dårlig. De uttaler at de er opptatt av å bedre kvaliteten i norsk barnevern, og at det ikke er noen tvil om at det på mange områder eksisterer kompetansesvikt.

Jeg vil med dette innlegget, overhodet ikke si at barnevernet ikke gjør gode ting. Det må det ikke herske noen tvil om. Barnevernet har hjulpet mange barn, med skjebner de aldri skulle vært nødt til å oppleve. De har grepet inn i mange saker og reddet mange barn i nød. Likevel kan det ikke unnskylde det som skjer med barna til lettere utviklingshemmede her til lands. Det kan ikke forklare prioriteringen av å fjerne barn fra foreldre, som faktisk kan tilegne seg kunnskapen til å ivareta barna sine. Det er her slett ikke snakk om foreldrevern, dette inngår i et helt normalt norsk rettsvern. 

Har du behov for juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

I dag har jeg lyst til å dele noen litt mer personlige tanker med deg. Et litt annet blogginnlegg enn det du kanskje hadde sett for deg. Mange vil nok forvente at jeg skriver litt om hva slags egenskaper en mor bør ha, for å være en god mamma. Jeg er jo over gjennomsnittet opptatt av, at vi foreldre gir våre barn det aller beste av oss. Jeg skrev jo litt om hva jeg mener definerer en god pappa på farsdagen. Det må eventuelt bli til neste år, for i dag føler jeg for å være litt personlig og se ting fra et litt annet perspektiv. I beste fall, kan det kanskje oppfattes som en påminnelse for noen. I verste fall, er det bare mine stille tanker på en dag som denne.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er morsdag i dag. Dagen mødrene hedres og dagen feires på varierende dato i forskjellige land. Her i Norge feires morsdagen den andre søndagen i februar, altså i dag. Morsdagen ble, her til lands, arrangert av religiøse organisasjoner med Dorothea Schjoldager og Karen Platou i spissen. De to kvinnene fikk i 1918, ved hjelp av ideelle organisasjoner, forretningsfolk og massemedia, gjennomslag for å etablere den årlige begivenheten for mødre her til lands. Både dagen og hyllesten har blitt opprettholdt og vi feirer den som aldri før, ved å påskjønne og feire mødrene våre.

Dette er min tredje morsdag og jeg velsigner den dagen jeg fikk lov til å bli mamma. Jeg ser frem til mange morsdager hvor veslemor kommer med små oppmerksomheter, både egne kunstverk og små skatter hun har vært å handlet på egenhånd. Jeg forestiller meg kaffe på senga kanskje og kreative frokoster som bare barn kan stelle i stand. Etterhvert som hun vokser til, håper jeg hun fremdeles ønsker å tilbringe litt tid sammen med meg, på dager som i dag. Ja, ellers også naturligvis. Og når hun etterhvert får sin egen familie, så ville det gjort meg lykkelig om hun ikke glemmer meg helt. Kanskje lar hun meg få ta del i sine egne morsdagsfeiringer. Det er i alle fall en vakker tanke. Tiden flyr, ikke minst er tiden forgjengelig. Jeg husker selv hvordan jeg som lita jente planla morsdagen for min egen mamma. Jeg lagde små kreasjoner, som jeg pakket inn med kjærlighet. Ikke gamle jenta, vekte jeg henne med både kaffe og frokost på senga. Og da jeg ble eldre, gikk jeg målrettet inn på glassmagasinet for å kjøpe noe helt spesielt til henne. Jeg husker hvor stolt jeg var når hun pakket opp. Vi har alltid feiret morsdag i vår familie. Så sant jeg har vært i landet, har jeg feiret henne med tiden min.

Min tredje morsdag, og veslemor har fremdeles ikke noe begrep på konseptet. Jeg har imidlertid kjøpt roser til henne, som jeg har gjort hver eneste fredag siden hun ble født. Men jeg spurte henne om hun hadde lyst til å tegne en tegning til meg, og det hadde hun. Gratulerer med dagen sang hun, og minnet meg på at jeg ikke har bursdag før til sommeren. Hver dag er en fest med den vesle tulla mi. Hver dag er en gave. Jeg skulle så gjerne visst hva mamma og jeg gjorde, på hennes tredje morsdag. Om vi feiret den? Om jeg kanskje tegnet en tegning til henne? Mamma fikk meg, langt yngre enn jeg var da jeg fikk datteren min. Jeg var nesten dobbelt så gammel. Ikke så altfor langt unna i alle fall. Likevel håper jeg, at jeg får tilbringe mange morsdager sammen med datteren min. Jeg fikk førtifem morsdager sammen med mamma.

Mamma døde første nyttårsdag. Det er fremdeles en fersk sorg som fyller hjerte mitt og et vemodig savn. Hun døde i tillegg brått og uventet. Det innebærer at jeg har så mange ting jeg skulle ha sagt. Så mange ting jeg ville gjort. En blomst jeg så gjerne skulle gitt. Mammaen vår, er som regel en person de fleste av oss aldri regner med å miste. Med mindre det foreligger sykdom eller alderdom. Jo, mamma var ikke helt frisk, men hun var ikke så syk heller. Og hun skulle ha feiret syttiårsdagen sin i Juli. Vi så hverandre et par dager i forveien og snakket sammen på telefonen samme dag som hun døde. Vi skulle egentlig innom henne, for å vise frem vesla i den fine ulldressen hun fikk av mamma til jul. Og plutselig er hun borte. For alltid. Aldri mer skal vi ses, aldri mer skal vi snakke sammen. Jeg har flere beskjeder fra henne på telefonsvareren min, de fleste er korte beskjeder om å ringe henne tilbake. Jeg hørte på dem i går kveld. Tårene gjorde meg selskap og forløste litt av smerten i hjerteregionen. Men i dag er den tilbake. Sorgen. Jeg har hele tiden et behov for å ringe henne. Hun forsto de små rare tingene, og hun ville forstått den hjelpeløse følelsen som har et jerngrep på meg i dag. Jeg har så lyst til å kjøre bortom med en blomst. Hun bodde bare fem minutter unna. Gi henne en klem og gratulere med morsdagen. Men leiligheten hennes er tom, vi har vasket ut, søster og jeg. Det som en gang var et hjem, er bare hvite vegger og et minne. Selv om det bare er halvannen måned siden jeg sto midt i stuen hennes. Midt i livet hennes. Det å høre stemmen hennes på svareren er såvel trøstende, som det er opprivende. Trøstende, fordi det er spor fra hennes nylige eksistens. Opprivende, fordi historien er ferdig. Jeg kan ikke lenger ringe tilbake. Historien om mamma er ferdigskrevet. Ingenting kan endre på det. Men vi har selvfølgelig minnene. Fremdeles er sorgen for fersk, jeg klarer ikke helt å trøste meg med minnene ennå. Jeg kan imidlertid finne noe trøst i mange av tingene hennes, som har flyttet inn her hos oss. Lukten av henne, som jeg fremdeles kan ane. Bildet som står fremme, ved det brennende lyset. Jeg spør datteren min hver dag, om hvem vi skal tenne et lys for. ?For mormor og glede?, sier hun, lille vakre. Og spør du henne hvor mormor bor nå, så slår hun seg lett på brystet og svarer; ?i hjertet mitt?. Jeg vet ikke en gang om hun vil kunne huske mormor. Jeg er så redd for at hun skal glemme. Jeg er redd for at jeg skal glemme. Selv om jeg vet, at jeg aldri kan komme til å glemme kvinnen som ga meg livet. Som ga meg muligheten til å få bli mamma selv.

Det skulle ha vært mammas førtisjette morsdag i dag. I stedet for å gi henne en god klem, en bukett med blomster og ettermiddagen vår, vil vi reise ut på grava å legge ned en krans og tenne et lys. Det står kun et hvitt kors på grava hennes. De har ikke rukket å sette opp gravsteinen ennå. Denne morsdagen, er den første av mange, hvor jeg må gi henne en takk ved grava. Denne morsdagen er fylt med vemod og savn. Jeg vet at det vil føles enklere til neste år. Men jeg vil alltid savne å gi henne den blomsten, den gaven, den klemmen. 

Dersom jeg i all ydmykhet får lov til å gi et råd. Gi moren din en blomst i dag. Gi henne en klem. Uavhengig av om dere er nære eller ei, så er det mammaen din. Hun ga deg livet. Hun ga deg helt sikkert mye mer enn det også, mødre gjør jo gjerne det. Gi noe tilbake. Fortell hva du føler for henne. I morgen kan det være for sent. Det er jo tross alt morsdag.

Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere alle de andre mødrene der ute. Jeg formoder at det er en grunn til at det blir gjort stas på dere i dag. Godt jobba! <3

Har du behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Vi snakker så ofte om det å se og bli sett. Hva mener vi egentlig når vi sier disse tingene? Det er tatt i bruk mange nye slagord i kampen om barns rett på en voldsfri oppvekst. Jeg ser. Se meg. Redd meg. Men hva er det vi egentlig ser etter? Hva ville barna ønsket at vi skulle sett? Jeg har tenkt mye på det de siste dagene, for jeg er helt overbevist om at vi er nødt til å se, de som trenger å bli sett. Jeg lurer bare på, om vi noen ganger ikke ser skogen for bare trær.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når ting som aldri bør skje, skjer rett foran øynene våre. Ser vi da? Eller er vi blitt så vant til å lete etter det spesielle, at vi ikke synes det åpenbare er spennende nok? Ufint spørsmål kan du nok si, selv om jeg synes spørsmålet er på sin plass. Jeg blir nemlig veldig provosert, når et lite barn på familiedag i akebakken mishandles rett foran øynene på en hel hær av småbarnsforeldre. Er vi så opptatt av vårt eget og oss selv, at vi ikke orker å blande oss inn? Eller er det mer komfortabelt å engasjere seg fra sofakroken? Vi pusher gjerne noen kroner over til veldedige formål, så lenge vi kan fryde oss i ro og mak over krimmen på TV etterpå. Vi uttaler oss svært gjerne politisk korrekt i det gode selskap, men gir vi kanskje litt blaffen når lysene slukkes? På samme måte legger vi gjerne ut hvor engasjerte og empatiske vi er på sosiale medier, men gir fullstendig F i det barnet som utsettes for vold rett foran øynene våre? Hva skjer med samfunnet vårt egentlig? Hva skjer med oss?

Forrige helg var et uskyldig lite barn sammen med foreldrene sine i akebakken, ikke så fryktelig langt fra her jeg bor. Superkult for ungene, tenker vi jo gjerne. Og det burde det jo også være. Dette lille menneske hadde det imidlertid ikke så innmari kult. Barnet var trist. Barnet gråt. Det var utvilsomt noe galt. Årsaken kjenner jeg ikke til, men det er heller ikke det som er avgjørende. Jeg vet heller ikke hvordan du hadde håndtert det, men jeg håper og tror, at de fleste av oss ville satt oss på huk og spurt barnet vårt hva som er i veien. Hvorfor det er så ute av seg? Hva kunne vi gjort, for at barnet ville følt seg mer vel? Er du sulten? Er du tørst? Fryser du? Har du slått deg? Er det noe jeg ikke forstår? Også ser jeg faktisk levende for meg en liten klem. Trøst. Omsorg. Men dette lille barnet jeg snakker om, ble båret avgårde på en særdeles upraktisk og helt sikkert ubehagelig måte. Og om ikke det hadde vært nok, ettersom det fortsatte å gråte, ble det bare sluppet i bakken. Noen ville sågar sagt kastet i bakken. Plukket opp igjen, for så å bli sluppet i bakken igjen. At barnet ikke roet seg, hadde kanskje sine helt naturlige årsaker? Jeg hadde grått selv, dersom jeg ble utsatt for den samme skjødesløse og stygge behandlingen. Ja, jeg vil kalle det vold. Det kan jo ikke kalles omsorgssvikt? Barnet falt ikke i bakken, for deretter å bli liggende. Nei, jeg kaller det vold. Det ble brutalt sluppet i bakken, fordi det ikke sluttet å gråte. Hvorfor gråt barnet? Og hva gjør vi når barna våre gråter?

Hva som er adekvat oppførsel fra omgivelsene i en slik situasjon, er jeg sannelig ikke sikker på. Heldigvis ser man ikke slik oppførsel hver vinter i akebakken. Jeg er imidlertid overbevist om at historien jeg forteller deg bør ha vekket oppsikt. Den gjorde imidlertid ikke det. I alle fall medførte den ikke at barnet omgående ble sett. Reddet. Joda, flere av de mange menneskene i akebakken så det, men ikke på den måten slagordene oppfordrer til. Folk reagerte litt indignert. Som om de ikke ønsket å se, det de nettopp hadde betraktet. Hva får oss mennesker til å overse et barn i nød? Hva får oss til å ignorere det? Er det fordi vi driver med slike ting bak lukkede dører selv? Eller er det fordi vi slett ikke er så engasjerte som vi vil ha det til? Neida, jeg ønsker ikke å være ufin. Jeg forsøker ikke å provosere heller. Jeg vil bare få deg til å se det helt åpenbare. Det som skjer rett foran øynene dine. I samme åndedrag, vil jeg veldig gjerne be deg om noe. Jeg håper det er greit? Når vi snakker om det å se og å bli sett, kan vi ikke være enige om at det umiddelbare og nære inkluderes? Det vi betrakter med det blotte øyet, er ikke det å se? Jeg ser. Se meg. Redd meg.

Barnet som utallige ganger, så skjødesløst og brutalt ble sluppet i bakken fordi det gråt, hadde godt av å bli sett. For midt inne i folkemylderet, var det faktisk et menneske som så. Jeg er så utrolig glad for at noen så dette barnet. Men ikke bare så dette mennesket, det handlet også. Det ble tilkalt politi og det ble foretatt en anmeldelse av forholdet. Når mennesker behandler barna sine på den måten, i påsyn av en hel armé av småbarnsforeldre, hva er disse menneskene kapable til bak lukkede dører? Ett menneske, av flere hundre, så at et barn ble behandlet på en totalt uverdig måte og gjorde noe for å forhindre at det skulle skje igjen. Jeg vet ikke om det finnes fullgode svar, men jeg er alvorlig bekymret. Hva skjer med oss mennesker? Har vi ingen empati på nært hold?

Det er jo ikke mange dager siden vi leste om en sytten år gammel jente også, som ble knivstukket på en buss full av folk. Ikke ett menneske hadde løftet en finger for å hjelpe. Jo, politiet gikk ut med en melding i etterkant, om at man ikke bør utsette seg selv for fare i en bevæpnet situasjon. Men hva om det var din datter? Hva om det var ditt barnebarn? Ville du ikke ønsket at noen instinktivt grep inn? Ville ikke du gjort det? Jeg hadde håpet det bygde på et urinstinkt. Det gode i oss. Det hadde kanskje holdt med en avledningsmanøver? Men total ignoranse? Folket hadde kanskje vippsa over noen kroner til et veldedig formål kvelden i forveien? Den gode gjerning utført? Jada, jeg er litt ufin nå. Beklager det. Likevel er det bare ord, og de er tross alt rettet mot voksne mennesker. I verste fall kan de oppfattes som provoserende og da får jeg gjerne så hatten passer i kommentarfeltet. Jeg tåler det.

Kanskje synes du jeg har for høye forventninger til omgivelsene? Kan selvfølgelig tenkes. Likevel leser jeg hver eneste dag i landets mange aviser, hvor viktig det er å vise solidaritet, medfølelse og nestekjærlighet. Kommentarfeltene er fulle av opprop, fordømmelse og sinne mot de som ikke er enige. Og for deg som vil påpeke nyansene! Jeg er meg nyansene bevisst, og synes både medfølelse og nestekjærlighet er helt avgjørende egenskaper for oss mennesker. La oss være åpne og imøtekommende. Vi må imidlertid makte å utvise disse egenskapene på nært hold også. Ovenfor venner, naboer og andre i vår umiddelbare nærhet. Se meg. Redd meg. Jeg snakker i første omgang om barna. De uskyldige små. Er det for mye forlangt? Er vi så langsynte blitt, at vi trenger distansen for å gjenkjenne nøden i vår nestes øyne? Du skal elske din neste, står det i bibelen. Hvem er vår neste, hvis ikke barna?

Heldigvis var det som jeg nevnte, et menneske med nestekjærlighet i akebakken forrige helg. Det var noen tilstede, som så barnet. Noen viste handlekraft og fikk opprettet en sak. Vi må anta at forholdet etterforskes og det gjenstår bare å håpe, at det ikke er så ille som det så ut til. Men dersom det er det, så var det noen som så, som reddet. Det innebærer at inne i folkemengden et sted, kan det faktisk eksistere både nestekjærlighet og handlingskraft. Det gjør meg optimistisk. Vi kan hvis vi vil. Jeg ville bare minne oss på det. I tillegg ville jeg utrette en takk til vedkommende, som gjorde nettopp det vi oppfordrer til. På vegne av alle oss som ønsker å se barnet, redde det, tusen takk!

I tillegg ønsker jeg deg en fortsatt fin dag! <3

Skulle du trenge råd og tips, ta gjerne kontakt med Barnejuristen. Har du behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

…er det en livskrise de skal lære å håndtere. Men hvordan?

I løpet av livet vårt, er vi mennesker utsatt for mange forskjellige kriser. Noen innebærer også tapet av nære og kjære. Stort sett klarer vi voksne å håndtere tapet, fordi vi har blitt vant til å håndtere hverdagen med sine gode og mindre gode sider. Likevel finnes ingen fasit på hvordan vi skal sørge eller klare å leve videre med tapet av de vi har vært så glade i.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg fikk en hyggelig mail av en barnehagestudent, som ville vite mine tanker rundt det å ivareta barna best mulig, ved tap av omsorgspersoner. Jeg synes ikke bare temaet var spennende, jeg følte meg personlig berørt, ettersom min lille datter nettopp mistet mormoren sin og jeg mistet mammaen min. Jeg har i den sammenheng gjort meg noen tanker om temaet på et personlig plan, og så meg nødt til å finne ut hvordan man på best mulig måte behandler en sorgreaksjon med små barn. Kjære deg, som studerer til å bli barnehagelærer og kjære dere andre, som skulle ha personlig interesse for temaet. Her kommer et blogginnlegg til dere.

Det finnes ingen eksakte tall over hvor mange barn som hvert år mister foreldre i Norge. Det antas at rundt 4% av barn i den vestlige verden mister én eller begge foreldrene før de fyller 18 år. Alene rundt 700 barn og unge under 18 år mister én forelder som følge av kreft, i løpet av ett år. Det innebærer, at det i løpet av noen få år er flere tusen barn som opplever tap av foreldre på denne måten. I tillegg mister barna våre steforeldre og besteforeldre. Totalt sett, betyr det at det til enhver tid befinner seg mange tusen barn i norske barnehager, som allerede har opplevd store tap i livet. Når vi mister noen som egentlig er umistelig, hvordan kan vi støtte barnet vårt best mulig? Kriser kan for oss alle være dramatiske hendelser som skjer brått, eller det kan være et sykdomsforløp som gradvis utvikler seg. Uansett vil vi voksne måtte bistå barna i deres prosess, for å lære dem å håndtere situasjoner som utvilsomt vil komme til å prege livet deres.

Når små barn utsettes for en krise eller en sorg, kan det være totalt usynlig for omgivelsene. Andre ganger kan det være mer fremtredende. Like fullt er det barnets egen opplevelse av situasjonen som blir avgjørende. Det jeg mener med det, er at de opplevelsene vi voksne kanskje anser for å være overkommelige, kan oppleves som svært truende for et lite barn som ikke evner å se situasjonen fra et voksent perspektiv. På lik linje, kan de opplevelsene som utløser en krise for oss foreldre, ikke nødvendigvis medføre en krise for et barn. Dette har selvsagt mye med livserfaring, eller mangelen på den å gjøre. Likeledes har det med modning og forståelsen av situasjonen å gjøre. Det at noen blir borte, for alltid, er ofte vanskelig for et barn å forstå. Hva er alltid? Barna er ikke så ulike oss voksne. De sørger på svært mange forskjellige måter. De uttrykker savn, fornektelse og sorg på lik linje som oss. Barna kan også reagere med sjokk, protest og med sterke følelsesmessige reaksjoner. Dette utvikler seg ikke sjelden til sårbarhet, uro, sinne eller kanskje også trass. Hvordan kan vi, i barnets umiddelbare nærhet, på best mulig måte lære barnet å håndtere alle disse følelsene?

En sorgreaksjon kan like gjerne oppstå gjennom somatiske reaksjoner, som mageknip, hodepine, søvnvansker, mareritt og påfølgende oppvåkning og redsel. De kan bli urolige og få vanskeligheter med å konsentrere seg. Sorgen kan til og med fremkomme uregelmessig. Det vil si, at sorgen kan komme i rykk og napp, som om du slår av og på en bryter. Glad i det ene øyeblikket og fryktelig trist i det neste. Likeledes er det ikke uvanlig at de kan føle på skyld, og det er særdeles viktig å frigjøre barnesinnet fra den slags ansvar. Noen barn vil trenge tid for seg selv i prosessen, og andre igjen får et økt behov for nærhet, trygghet og forståelse.

Nå er det jo et faktum, at barna våre tilbringer det meste av dagen sammen med andre enn oss. Da blir det også ekstra viktig at disse menneskene, som de ansatte i barnehagen, informeres, slik at de kan støtte barnet når du som forelder ikke har anledning. Det kan også være en idé å informere barnehagen om hvordan man har valgt å angripe sorgprosessen, slik at barnehagen kan støtte opp om den. Hvordan forklarer man at noen er blitt borte for alltid? Og igjen, hva er alltid? Det er viktig å kunne føle seg trygg på at barnehagen ivaretar barnet, og at de ansatte kommuniserer godt med det. Helt avgjørende er også en god kommunikasjon mellom foreldre og de barnehageansatte, både når sorgen er mest akutt og i den påfølgende tiden.

Selv om barn reagerer veldig ulikt, er reaksjonene deres i stor grad avhengig av hvordan vi voksne møter dem. Hvordan vi snakker og viser omsorg. Dette vil åpenbart gi grunnlaget for egenmestring av reaksjoner, tanker og følelser. Med det som utgangspunkt, er det viktig at omsorgen sørgende barn mottar, er noenlunde lik hjemme og i barnehagen.

På grunn av individualiteten, er det vanskelig å oppstille noen fasit, det sentrale blir imidlertid å finne frem til rutinene som er med på å trygge nettopp ditt barn. Som oftest er det aller beste å opprettholde forutsigbarheten, slik at hverdagen forløper så normalt som mulig. At tidspunkt for måltider og leggetider inneholdes. De øvrige omgivelsene vil også bidra med trøst, som teddybjørnen eller dukken for eksempel. Tryggheten er avgjørende.

Det å se omsorgspersonen forlate barnehagen om morgenen, kan være vanskelig når barnet er i sorg. Separasjonen kan føles truende. Det er i slike situasjoner viktig å trygge barnet på at forelderen kommer tilbake. Dette kan ikke gjentas for ofte. Foreldre bør trygge barnet, om at de kommer å henter som vanlig. Barnehagepersonalet bør likeledes forsikre barnet, om at forelderen kommer tilbake akkurat som i går. For mange sørgende barn, vil behovet for å sette ned tempoet være nødvendig. At det blir funnet tid til de gode samtalene. Svar på de spørsmål barnet måtte ha. At de voksne lytter. Det kan likeledes være godt for barnet, dersom det inviteres til en dialog om tanker og følelser. Kanskje går barnet med bekymringer. En omsorgsperson er blitt borte. Vil den andre også kunne forsvinne? For et lite barn kan det være et helt avgjørende spørsmål. Barnet kan også få behov for å forholde seg til sitt eget tempo i sorgperioden. Vi er alle ulike og er rett og slett avhengige av den tiden vi trenger, til å prosessere et tap på. La barnet få den tiden det trenger. Like viktig, er det å la barnet utfolde seg. Ofte uttrykker de egne opplevelser gjennom lek og aktiviteter. Det er en del av deres sorgprosess. La det tegne, forme og leke.

Barnet kan imidlertid reagere annerledes på situasjoner i hverdagen enn hva det vanligvis gjør. Sinne, frustrasjon og gråt kan ofte være et resultat av små konflikter. At omgivelsene møter barnet med forståelse og tålmodighet er avgjørende, det er viktig å støtte barnet i sorgen. Det å bekrefte følelsene, vil være det samme som å tillate det å vise følelser. Like viktig er det, dersom omsorgspersonen skulle gråte, å fortelle barnet hvorfor du som forelder er trist. Fortell at det på ingen måte er farlig at du gråter. Barnet vil nok ha behov for å trøste, det er imidlertid viktig at det ikke blir deres ansvar.

Å forklare hva som har skjedd er viktig. Dersom sorgen skyldes et dødsfall, er det misvisende å fortelle at vedkommende sover eller har reist bort. Det kan medføre at barnet venter på at det skal våkne, eller komme tilbake. Fortell heller at den døde ikke kommer tilbake, samtidig som du bevarer minnene om den avdøde. Barnet vil på den måten kunne vende tilbake til det som skjedde i tankene, og vil finne trøst i minnene. Likeledes kan det åpne for en ny og nødvendig samtale om at vedkommende er borte. Vi voksne skal nemlig passe oss for å undervurdere barns behov for å forstå. Forklaringen må likevel tilpasses barnets alder. Det er ingenting i veien for å være åpen og ærlig, uten å gi et for detaljert innblikk i selve hendelsen. Det å vektlegge sannheten, kan forhindre frykt. Flere gjennomganger kan bli nødvendig. Dermed er det så viktig å lytte til barnet når det åpner rundt sine egne tanker og bekymringer. Barn kan ha problemer med å arkivere egne følelser, det å snakke om dem kan hjelpe å sortere. Barnet må alltid få beholde sitt eget perspektiv, selv om det kanskje ikke evner å beskrive det med ord.

Helt avhengig av barnets alder, kan det ved dødsfall være greit å la det delta i ritualer. Like viktig er det imidlertid å forberede barnet på hva som kommer til å skje. Gode forklaringer underveis og oppfølgende samtaler med eventuelle svar på spørsmål, kan trygge barnet i situasjonen.

Dersom du er den gjenlevende omsorgspersonen og selv åpenbart har gjennomgått en krise, vil det kunne være naturlig å engste seg for barnet. Du ser kanskje overhengende farer og er redd for at noe skal inntreffe? Det er helt naturlige mekanismer ved tap av nærstående. Det å sjekke barnets sikkerhet uten at barnet nødvendig legger merke til det, kan være greit. Det å skjerme seg fra historier som forsterker bekymringene, er særdeles viktig. For både deg og barnet ditt. Det kan en periode være vanskelig å bidra med sin fulle tilstedeværelse, når en selv er sterkt påvirket av sorg. Husk i slike situasjoner å takke ja til hjelp fra familie og venner, slik at du raskt vinner tilbake styrken til å være tilstede for barnet ditt.

Skulle du trenge råd og tips, ta gjerne kontakt med Barnejuristen. Har du behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om rettshjelp. Utover det, følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram , for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!