Hva skjer når vi heller bensin på bålet? Vi får problemer, gjør vi ikke? Det er ikke så uvanlig å støte på problemer, de fleste av oss gjør det fra tid til annen gjennom et livsløp. Det er faktisk helt vanlig å ha det vanskelig innimellom. Det som imidlertid ikke er så vanlig i den anledning og som kan ha fatale følger, er å fylle på mer der det allerede er fullt. Prinsippet blir det samme som å helle bensin på bålet. Det jeg har i tankene er alkohol som løsning. Det kan selvfølgelig være andre rusmidler også, men alkohol er faktisk det rusmiddelet som hyppigst misbrukes i gjennomsnittsfamilier.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det er så mange forhold i et liv som kan føre til kriser. Ikke minst er det så vanvittig store forskjeller på hvordan vi velger å takle krisene og hvordan vi opplever påkjenningene. Noen håndterer det på lik linje som ved andre utfordringer, andre kan oppleve at det tar fullstendig overhånd. Uavhengig av hva krisene kommer av, kan overgangene livet byr på oppleves som overveldende og frustrerende. I kjølevannet av disse krisene, er det ikke uvanlig at det oppstår mental problematikk. Mange vil etter som tiden går, innfinne seg med situasjonen og gradvis går livet videre. Andre klarer ikke å løfte blikket, de ser ikke lyset i tunellen og tyr til medisinering. Jeg tenker på selvmedisinering.

Illustrasjonsfoto/Colourbox

Det å bruke alkohol som løsning der problemene føles ute av kontroll, er en rimelig velkjent og utbredt strategi. Spørsmålet er om den fungerer. Det eksisterer nemlig en fare for at det utvikles et drikkemønster som bare forverrer situasjonen, eller som til og med medfører helseskader. Alkohol har aldri vært noen god medisin på de større utfordringene og det har nok aldri ført til at problemene forsvinner. Tvert i mot har alkoholen en tendens til å få problemer til å formere seg. Det er ingen hemmelighet at mentale utfordringer og alkohol ofte virker inn på hverandre og forsterker hverandre. Ikke sjeldent følger alvorlig voldsproblematikk i kjølevannet av alkoholmisbruk. Det vil innebære at man står igjen med dobbelt opp av to onder. Det var vel kanskje ikke helt planen?

Å ta seg noen glass vin etter en slitsom dag på kontoret, for å slappe av, føle seg bedre eller for å mestre en situasjon, oppfattes kanskje som vanlig og til dels akseptert. Spørsmålet er om vi kan merke, at dette kan bli starten på en karusell som aldri vil komme til å stoppe av seg selv. Kan egentlig alkohol noensinne være løsningen eller redningen? Kanskje er effekten av det første glasset tilfredsstillende, man bedøves lett og får hvilt tankene. Etter hvert som man drikker mer, påvirkes imidlertid de delene av hjernen som styrer følelser og koordinasjon. Alkohol har det i seg å forsterke. Humøret forandres, det samme gjør dømmekraften.

Men det var i første rekke litt om hva alkoholen gjør for deg som voksen, når du er utsatt for en livskrise. Hva gjør alkoholen for barnet ditt? Dersom du lever deg gjennom en livskrise, vil barnet ditt være langt fra uberørt av den samme krisen. Hvilke følger har så din selvmedisinering for barnet ditt, i tillegg til krisen dere gjennomgår? For mye alkohol sløver foreldreinstinktet. Når du tar deg det tredje glasset med rødvin, skrur du også av radaren for hvordan barna opplever deg. Du har ingen forutsetning for å gjenkjenne uroen i blikket deres eller klumpen de har i brystet. Barn klarer ikke å håndtere egen uro alene, de er simpelthen avhengige av at du ser dem, trøster og beroliger.

Illustrasjonsfoto: Thinkstockphotos.com

Barn som lever med foreldres alkoholmisbruk kan ofte få det vanskelig som voksne. Disse barna lever i et familieforhold der de tillegges et enormt ansvar som omsorgsgivere for egne foreldre. De er avhengige av å skape seg en følelse av kontroll gjennom å tilpasse egne behov, til omgivelsenes. Dessverre har de absolutt ingen reell makt over omgivelsene. De kan be foreldrene om å slutte å drikke. De kan be foreldrene om å slutte å sloss når de drikker. Uavhengig av deres bønner, er det foreldrene som må gjenkjenne konsekvensene alkoholen har for deres barn. Det er i tillegg veldokumentert at alkohol og vold henger sammen, også når det gjelder vold i nære relasjoner.

Mange av disse barna får beskjed  om at de overdriver og at deres opplevelse ikke stemmer med virkeligheten. Noen møter til og med påstander om at de er grunnen til at foreldrene drikker. Kan barn overhodet bli så umulige? Kan man egentlig ansvarliggjøre egne barn for de valg man selv aktivt tar? Er ikke det helt høl i hue? Etter mange kvelder med fyll og vold står barna igjen med følelser de må bruke resten av livet på å håndtere. Hvordan de løser denne oppgaven får gjerne konsekvenser både for dem selv, for neste generasjon og for samfunnet forøvrig.

Jeg skulle ønske, at vi nå som julebordsesongen starter opp for fullt gjør oss noen tanker nettopp rundt alkoholinntaket. Det er 54 dager til jul. Førjulsfeiringen, julefeiringen og nyttårsfeiringen er ofte en tung og ensom tid for mange barn, til tross for at det er en familiehøytid. I jula blir følelsene forsterket. Ting som er bra, blir bedre. De som ikke har det så bra, får det ennå verre. Det er viktig å ikke helle bensin på bålet. Hva om vi alle tenkte oss om? Bestemte oss i forkant, for hvor mye som er for mye? Kanskje kunne vi finne praktiske løsninger som tar hensyn til barna? Hva med å forsikre oss om at barna har det fint? For både du og jeg vet innerst inne, at barna trives best med oss voksne når vi oppfører oss som vi pleier.

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Dersom du så nytteverdien i innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

…sier hun med bønn i blikket og sårede, store og tårefylte øyne. Hun strekker deg hendene sine og har løfter i øynene. Hun ønsker seg simpelthen bare det samme fra deg. Løfter om å ikke knuse hjertet hennes. Hun sier det med bristende stemme: “Det er så mange som har gjort det før”. Tårene renner ned kinnet hennes, hun er redd. Redd for å bli såret. Klok av skade og sliten av å ta nye sjanser. Det er nemlig nettopp det livet innebærer for henne. Å ta modige sjanser, og hun har vært nødt til å ta flere enn de aller fleste av oss. I håpet om å motta kjærlighet. Kjærlighet som mange av oss tar for gitt. Hun derimot, har lett hele livet etter noen som kan elske henne for den hun er. Etter noen som endelig kan ta vare på hjertet hennes.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

En angst for å bli såret kan bunne i så mangt, men svært ofte har det med traumer fra oppveksten å gjøre. Disse traumene kan nemlig få store konsekvenser også i voksen alder. Konsekvensene kan få utløp på mange forskjellige måter og vil medføre enorme ringvirkninger for barnet, som vokser opp uten å få bearbeidet traumene sine. Traumene jeg tenker på, kan være alt fra vold, vitne til vold, seksuelt misbruk, psykisk helse, mobbing, rusmisbruk osv. Gjerne i følge med hverandre også. Traumene kan likeledes opptre med forskjellig intensitet, noen tåler faktisk litt mer enn andre gjør. Jeg velger bevisst å unngå ordlyden “mindre”, ettersom alt av traumer åpenbart er altfor mye. Jeg sier det ofte, men ønsker å presisere det på nytt. Barn fortjener en trygg og harmonisk oppvekst, fylt av kjærlighet og stabilitet. Det er nettopp de barna som ikke opplever denne oppveksten, jeg snakker om.

Hva som kategoriseres som et traume for et barn avhenger av en rekke ulike forhold. Det som imidlertid har en avgjørende betydning er konteksten forholdet oppstår i. Om barnet er sammen med trygge voksenpersoner når de skremmende opplevelsene inntreffer, eller om barnet opplever å stå i situasjonene alene, eller også sammen med utrygge voksenpersoner.

De fleste av disse traumene fra barndommen, påvirker livet til de utsatte også som voksne. Det legges ofte skjul på hva som egentlig foregikk i barndommen, noe som igjen fører til at usikkerheten om hvem som hadde ansvaret forblir ubesvart. Skyldfølelsen blir tyngende. Og redselen for ikke å være bra nok blir en overdøvende følgesvenn. Frykten for fordømmelse blir en konstant belastning og får store ringvirkninger for valgene som må tas gjennom et livsløp. Utryggheten får rotfeste og medfører at det å kreve rettferdighet blir vanskelig. Mange tror at deres traumer er deres skyld, de tror samtidig at ingen kan elske dem og at det er noe galt med dem. Sannheten er imidlertid den, at har du ikke mottatt kjærligheten, forståelsen og omsorgen du har hatt behov for og som er helt avgjørende for alle barns utvikling, vet du jo faktisk ikke hva du skal lete etter. Er du i tillegg blitt utsatt for traumer, er målebegeret ødelagt. Ønskelisten er mager. Selvfølelsen fraværende. For å beskytte deg selv, utvikler du en overlevelsesstrategi som bare forsterker de skadene som allerede har satt klørne i deg.

Traumatiserte barn vil for eksempel ofte gå resten av livet med en høy alarmberedskap. Den delen av hjernen som fungerer som alarmsentral ved farer, kalles amygdala. Ettersom overlevelsesbehovet er et sterkt og prioritert system i vårt nervesystem, vil amygdala trenge mange nye og positive erfaringer for å bli overbevist om at situasjonen er trygg og god, før den slutter å reagere på hverdagslige situasjoner som akutte farer. Et barn som reagerer med å gå i forsvar kan lett oppfattes som et vanskelig barn. Men husk, det har ikke hatt noen kontroll på sin egen oppvekst og det lider en konstant smerte som følge av den.

Episodene bak traumene lagres både i hjerne og kropp, og der dannes en superhukommelse som husker hvordan barnet i deg måtte agere i alle disse situasjonene. Når det så oppstår situasjoner som kan oppleves som truende, vil automatisk forsvarsmekanismer som flukt, frys eller kamp iverksettes. Det kan selvfølgelig være særdeles hensiktsmessig i noen situasjoner, men likeledes svært uheldig i andre. Det foreligger god dokumentasjon for langvarige, ofte livsvarige og negative konsekvenser for de barna som har opplevd vold, rus eller seksuelle overgrep i familiære relasjoner. Barna som lever med traumatiske forhold over tid, blir utsatt for kumulative traumer. Det vil si at barnet som har blitt eksponert for traumatiske hendelser ofte vil få langvarige endringer på ulike områder, for eksempel ved emosjonell regulering, oppfatningen av verden og relasjonsmønsteret til andre mennesker.

De senere års forskning har blant annet påvist at mishandlingen har en traumatisk innvirkning på barnets biologiske utvikling. Overgrep i hjemmet, være seg vold eller seksuelle krenkelser, er utvilsomt skadelig og fører til at barn som har levd med vold eller andre overgrep, stadig utsettes for nye traumatiske hendelser. Vold i hjemmet for eksempel, er gjerne en kronisk tilstand, der volden vedvarer over tid og er gjentagende. Dette fører ofte til at barn som utsettes for en rekke traumatiske forhold, får en negativ nevrotisk tilpasning i sentralnervesystemet. I ytterste konsekvens kan det ha strukturelle endringer i hjernen som resultat. Det er i tillegg påvist at volden ofte har en tendens til å bli overført gjennom generasjoner. Mange barn som utsettes for vold i hjemmet, vil enten selv bli voldsutøvere eller være utsatt for vold på nytt i voksen alder. På nytt og på nytt og på nytt.

Kanskje forstår du henne bedre nå? “Ta vare på hjertet mitt”, ber hun igjen. Blikket hennes borer seg inn i ditt, mens hun famler etter hånden din. Hun lover deg troskap, hun lover deg lojalitet og hun lover deg å bære ansvaret for de tingene som kan gå galt. Det er hun uansett så vant til. Men hun ber deg instendig om ikke å knuse hjertet hennes, hun makter det ikke en gang til.

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Dersom du så nytteverdien i innlegget, del gjerne.  <3  Tusen takk!

Noen foreldre velger å ta barnet med seg i døden ved et selvmord, fordi de tror det er den eneste løsningen og til det beste for barnet. Andre tar livet av barnet sitt, når de mister samværsretten med barnet. Forsker og kriminolog Vibeke Ottosen advarer mot å tro at ikke norske foreldre kan gjøre noe så forferdelig som å drepe eget barn. Etter å ha forsket på barnedrap i Norge, kan hun fortelle at likhetstrekkene med andre land faktisk er store. At det er nære omsorgspersoner som tar livet av barna. Mange kan være overveldet av det å være forelder, at det oppleves som en større utfordring enn de makter. Noen barnedrap skjer også helt uten noen forvarsel, altså uten verken vold eller mishandling. Andre igjen, skjer som en konkret følge av nettopp mishandling. Jo yngre barna er, desto større risiko for barnedrap. Likeledes er tendensen når det gjelder mors alder, jo yngre mødrene er, desto større risiko. Kvinner som dreper sitt nyfødte barn, har ofte forsøkt å holde svangerskapet hemmelig. Slike drap forekommer ikke like hyppig som før, ettersom det å være alenemamma er mer akseptert i dagens samfunn.  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når et barn dør en brå og uventet død, skal det obduseres. Det er obligatorisk. Foreldrene kan imidlertid takk nei til dødsstedsundersøkelser i hjemmet. På den måten kunne omsorgssvikt og mishandling forbli uoppdaget. Politiet ble imidlertid pålagt, fra og med 1. Juli 2011, å etterforske alle plutselige dødsfall hvor barnet er under 18 år. Det åpnet for at dødsstedsundersøkelser likevel kunne foretas, etter slike tragiske dødsfall. Disse undersøkelsene må anses å være et gode, spesielt for familier som opplever å miste et barn. Det viser at barnet deres hadde en stor verdi og forebygger ikke minst for spekulering, ettersom foreldrene faktisk og heldigvis, er uskyldige i de fleste tilfellene.

Rundt 40 spedbarn og småbarn under 4 år dør plutselig og uventet hvert år. Et årlig gjennomsnitt de siste 10 årene, opplyser om at 15 av disse barna dør av krybbedød, noe som utgjør 40 prosent av de årlige dødsfallene. 16 barn dør av sykdom og 6 barn dør i ulykker. Mellom 1 og 2 barn dør av omsorgssvikt og 2 barn dør av mishandling og mellom 1 og 2 barn blir årlig drept.

Like fullt utreder norske barneleger opp mot hundre tilfeller av mistanke om alvorlig, fysisk mishandling av barn under 14 år, det fremkommer av en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fra 2010. Samtidig fremkommer det, at av barn undersøkt for skader på sykehus eller ved legevakt, mistenkes mishandling ved ett av åtte prosent av tilfellene. Hvert år mister mellom seks og ti barn under 4 år livet i Norge, som følge av omsorgssvikt, mishandling eller drap fra de aller nærmeste, som oftest foreldrene. I alderen opp til 18 år, fordobles antallet, selv om ulykker utgjør en større andel hos de eldre barna. Fire barn mellom 5 og 18 år er offer for drap årlig. Alvorlig fysisk mishandling rammer som regel de aller minste. Mange av de små barna som dør, har ikke en gang rukket å feire sin første bursdag. Dette har preget hele 2000-tallet, og tiårene før det også.

Et norsk barn dør som følge av omsorgssvikt, mishandling eller drap annenhver måned. Rundt 40 barn obduseres på grunn av mistenkelige dødsfall i året. Det skjer rundt 100 utredninger av leger i året, hvor barnemishandling mistenkes. Halvparten av disse barna er under 1 år. Mellom 10 og 15 barn får livstruende skader som følge av vold, utført av foreldrene, hvert eneste år. Hodeskader, bruddskader og brannskader (skolding) er vanligst. Likeledes anslås at mellom 10 og 15 barn skades av filleristing hvert år, det vil si at barnet ristes så kraftig at det oppstår nakkesleng, akutte hjerneskader og blødninger utenpå hjernen og i øynenes netthinner. De hyppigste skadene ved grov barnemishandling skyldes faktisk filleristing, ofte kombinert med stump vold.

Tidligere leder for barneavdelingen ved Ullevål sykehus, Jens Grøgaard, er en av landets fremste eksperter på skader som følge av mishandling. Han jobber per i dag ved Barnehuset i Oslo og er sakkyndig i voldssaker mot barn. Han sier at barn i mange år har lidd under altfor dårlig rettssikkerhet og mener at barns rettssikkerheten utvilsomt må veie tyngre enn hensynet til omsorgspersonen. Selv om barna som dør av mishandling ofte fanges opp, er det ikke alltid at barna som overlever alvorlig mishandling kommer i kontakt med adekvat hjelp. Grøgaard kan fortelle at allerede i spedbarnsalder kan barna utvikle kognitive skader av å være sammen med en overgriper. Barnet kan faktisk utvikle psykiske senskader dersom hjernen ikke utvikler seg normalt det første året, og det gjør den ikke dersom barnet blir utsatt for omsorgssvikt eller mishandling.

19 prosent av alvorlige hodeskader hos barn under 3 år skyldes sannsynligvis mishandling, konkluderer en studie fra Ullevål sykehus og Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS)

Hver gang et barn dør, skal det obduseres. Rettsmedisinsk institutt får melding fra barneleger eller politi når dette skjer. Et begravelsesbyrå kommer så kjørende med barnet så raskt som mulig etter dødsfallet, og teamet som skal konkludere med dødsårsak tilkalles. Obduksjonen skal finne sted innen 48 timer. Det er alltid to leger som obduserer, i tillegg er alltid en preparant, en ingeniør og en politiekspert til stede. Det blir tatt røntgen, CT og MR, i tillegg til alle prøver man kan forestille seg av de aktuelle organer, for å finne arvelig eller medfødte feil. En omfattende protokoll blir alltid fulgt, med en avsluttende konferanse. Alles steiner snus i jakten på dødsårsaken, heldigvis, det har de små fortjent.

Mishandling av barn har vært forbudt ved lov i Norge siden 1987. Dersom du er i tvil om hva som omfattes av forbudet, er allerede en dask på rumpa for mye i følge den nye straffeloven. Det er ikke lenger mulig å tolke loven dithen at oppdragervold kan tolereres, en ørefik er forbudt. Likeledes er å dytte, klype og riste barnet. Til og med en klaps på fingrene omfattes og er ulovlig. Og det var vel egentlig på høy tid at dette ble presisert, var det ikke det da?

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram . Del om du synes innlegget var informativt og nyttig.  <3  Tusen takk!

Kilder: Folkehelsa, Norsk helseinformatikk og Oslo universitetssykehus

At barn kan bli bortskjemte av for mange leker, for mye godteri og å få det som det vil til enhver tid, har jeg hørt om og det er et konsept jeg kan forstå. Hva med oppmerksomhet? Og hva har tilknytning med det å gjøre? La meg starte med det siste først. Tilknytning er det viktige og meget genuine båndet mellom to mennesker som føler sterk tillit til hverandre. Små barn for eksempel, trenger en trygg tilknytning til minst én person i barndommen. Det er nemlig sånn at de barna som får oppleve kjærlig og stabil tilknytning, har lettere for å utvikle seg til trygge voksne, med god selvfølelse og en evne til å knytte egne stabile relasjoner. De aller fleste foreldre vil ønske at barnet etablerer tilknytning til en selv. Det er imidlertid viktig å huske på, at det er foreldrene som må legge til rette for en god tilknytning.  

Når et barn kommer til verden, har det ingen forutsetning for å klare seg selv. Det er helt avhengig av foreldrenes omsorg, og for at den nyfødte skal føle trygghet, trenger den nærhet, kjærlighet og noen som oppfyller de grunnleggende behov. Jeg tenker da på mat, varme, ren bleie og søvn. Instinktivt vil også den lille babyen gjøre alt det kan for å aktivere det biologiske omsorgssystemet, og det skjer gjennom spesielle speilnevroner, som gjør at vi kan reagere og føle på samme måte som et annet menneske når vi ser på det. Et eksempel er at vi blir triste, når vi ser et annet menneske gråter. Vi føler empati og vil hjelpe et menneske som har det vanskelig. Det er på den måten babyen rent fysiologisk utvikler tilknytning, altså gjennom å aktivere omsorgssystemet i foreldrene. Et slags biologisk overlevelsesinstinkt. Hvis barnet opplever at det er i fare eller føler seg forlatt, søker det alltid nærhet og bekreftelse på beskyttelse gjennom å gråte, for å få vår oppmerksomhet. Naturen har de aller fleste svarene.

Likevel stiller vi oss stadig det samme spørsmålet: kan barn skjemmes bort med oppmerksomhet? Vi har her i den vestlige verden hatt fokus på viktigheten av at barnet utvikler selvstendighet. Babyer skulle sove i egen seng. Babyer skulle heller ikke belønnes med trøst, dersom de gråt. Det har vært en omdiskutert utvikling, og fremdeles strides de lærde. Men som jeg oppfatter det, har vi i den mer moderne tilknytningsteori, falt ned på verdien av barnets selvstendige utvikling på bakgrunn av trygg tilknytning. Det innebærer å være lydhør for hvert enkelt barns behov, istedenfor å tvinge frem selvstendigheten. Vi sier gjerne i dag, at barn ikke kan skjemmes bort med nærhet og kjærlighet. Heldigvis!

Når det gjelder den ovennevnte tilknytningen, er et lite barn faktisk ikke avhengig av kjønn eller biologisk slektskap for å skape tilknytning. Barnet kan problemløst utvikle tilknytning til flere. Være seg foreldre, besteforeldre, søsken og til og med barnehageansatte. Likevel er det gjerne en person barnet utvikler en sterk emosjonell binding til, gjerne omtalt som morsfiguren i tilknytningsteorien. Barnets bånd til moren er et særegent og delvis preprogrammert atferdsmønster, som i vanlige normale miljøer utvikler seg i løpet av de første levemåneder. Barnet kan imidlertid ikke ha tilknytning til så altfor mange. Det har helt naturlige årsaker, det er vanskelig å utvikle den dype relasjonen som også bærer navnet spesifikk tilknytning, dersom menneskene rundt barnet for eksempel stadig byttes ut. Barnet trenger tid til å lære seg å stole på de menneskene det utvikler tilknytning til. Alle sansene vi bruker utvikles hos barna fra fødselen av, og i den aller første tiden lærer barnet seg å føle en grunnleggende tillit. Barnet lærer hvordan egen atferd påvirker omgivelsene. Dersom spedbarnets gråt besvares med trøst og kjærlighet, opplever det at verden er til å stole på. Barnet blir bekreftet og får på den måten tillit.

Hvis derimot en forelder eller en annen voksen ikke bryr seg om babyens signaler, reagerer uforutsigbart og uregelmessig, kan det påvirke tilknytningen negativt. Barnet har på et eller annet tidspunkt ingen tiltro til, at når det ber om omsorg så vil omsorgspersonen være hjelpsom. Tvert i mot forventer barnet da å bli avvist. Føler babyen seg forlatt, rammes den av angst, som går over til gråt og fortvilelse og til slutt apati. Det aller verste som kan skje, er likevel om den personen som har kommet til å representere trygghet og kjærlighet, utsetter barnet for aggresjon eller mishandling. Dersom ingen andre er i nærheten, vil barnet likevel være tvunget til å søke nærhet og beskyttelse hos den personen som også er en trussel. Denne type relasjon kan gi barnet store problemer med å føle tillit resten av livet.

Tilknytningen bygger på tillit. Derfor er det viktig å aldri avvise barnet, selv om det avviser deg. Rekk ut hånden og vis at du er til å stole på. Barnet er avhengig av din tillit, at du har tro på det og formidler det tillit til egne evner. Gjennom å erfare en forutsigbar og trygg relasjon med en nær omsorgsperson, utvikler barnet det nødvendige grunnlaget for gode relasjoner til andre mennesker, for resten av livet.

Gi barnet oppmerksomhet. Det lar seg ikke gjøre å skjemme bort barnet med oppmerksomhet, tvert i mot kan barnet bli lykkelig og trygt. Og det ønsker vi jo? Gi barnet masse oppmerksomhet. <3

There is a garden in every childhood, an enchanted place where colors are brighter, the air softer, and the morning more fragrant than ever again.  Elisabeth Lawrence

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne.  <3  Tusen takk!

Hvor reiser du når verden faller fra hverandre, når du har det vondt og trenger påfyll? Reiser du hjem? Og hva i all verden er hjem for deg? Hva mener jeg med det? Jo, det skal jeg fortelle deg. Nå om dagen opplever jeg nemlig samfunnet vårt som ufattelig snevert og selvopptatt – midt i givergledens tid. Et paradoks, som jeg oppfatter det. Dette paradokset sprang i øynene på meg her om dagen, og jeg har ikke kunnet se bort fra det etterpå. Mye fordi vi får besøk av bøssebærere på søndag og fordi det fremkommer så mange perspektiv av samme sak i media om dagen. Kom til poenget sier du… Ok!

For et par dager siden fikk jeg øye på en annonse på nettet, den tilhørte en av landets internasjonale og humanitære organisasjoner. Jeg vil allerede på dette punkt, få presisere at jeg absolutt ikke har noe i mot disse ideelle organisasjonene, tvert i mot. Likevel går vi mørkere tider i møte, julen nærmer seg. Mørket, representerer for mange mer enn akkurat det manglende dagslyset på ettermiddagen og denne annonsen må for mange føles sår og urettferdig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvor drar du når du har det vondt? Hvor drar man for å hente styrken sin? Hvor i all verden tar vi veien når livet raser sammen? Vi drar hjem. Til familien. Til de som alltid har åpne armer. De som elsker deg helt uten vilkår. Hjem til de som gir deg det livsgrunnlaget du går på. Du er heldig. For noen er helt alene. Uten en sjel å ta vare på seg.

Hvem snakker denne annonsen egentlig til? Meg? Hva vet denne organisasjonen om meg? Annonsen viser til tusenvis av omsorgsløse barn i utlandet. Tusenvis av skjebner i vår store og urettferdige verden. Samtidig retter den seg mot min samvittighet og giverglede, nå som en av de største familiehøytidene melder sin ankomst. Organisasjonen som annonserer fronter et prosjekt der målsettingen er å følge 3000 barn hjem til en ny start, og de forteller at det dreier seg om barn som i dag ikke har noen fremtid. De lover med vår hjelp, at disse barna skal få et trygt hjem og en verdig oppvekst. Jeg synes det er fantastisk! Jeg blir faktisk litt varm om hjertet, når jeg leser det. Helt til tankene har manøvrert seg videre og setter i gang en høylytt debatt i hodet mitt.

Jeg synes virkelig det er et æreverdig arbeid og jeg er åpenbart tilhenger av å hjelpe barna. Helt uavhengig av hvor de befinner seg. Ingen barn har fortjent en skjebne som man formidler et bilde av i annonsen. Noen er helt alene. Uten en sjel til å ta vare på seg. Det er jo så sant, men i langt større grad enn beskrevet i annonsen. Kanskje allerede i naboblokka. I eneboligen i bunnen av bakken. Eller i et av rekkehusene borte på sletta. Det er faktisk sånn, at også her til lands er mange barn helt alene. Uten en sjel til å ta vare på seg. Noen befinner seg på institusjon. Andre befinner seg i fremmede, kanskje midlertidige hjem. I tillegg til de som bor sammen med familien sin, som hverken lar deg hente styrke eller tar deg i mot med åpne armer når du kommer hjem. Det er faktisk mange som mangler det helt elementære her til lands også, i et av verdens rikeste land. Hvordan klarer vi å overse dem?

Jeg gir også penger til disse humanitære organisasjonene. Men jeg gir alltid bitte litte grann mer til norske ideelle organisasjoner. De som tenker på barna som har det vanskelig her i landet også, mange av dem som mangler et sted å dra når de har det vondt her midt i blant oss. Som rett og slett ikke vet hvor de skal hente styrken sin. Som på lik linje med de mange barna i krigsherjede områder, ikke har noe sted å ta veien når livet raser sammen. Vi har så lett for å glemme disse barna. I dagens samfunn, er vi så opptatt av å være bedre enn naboen, at vi slett ikke registrerer at det egentlig er ganske dårlig stelt med nettopp naboen.

Omsorgssvikt, vold i nære relasjoner, barnemishandling og seksuelle overgrep kan være noen av problemområdene, som medfører både fattigdom, ensomhet og ulykke i mange av de norske skipbrudne hjem. Mange i våre nære omgivelser preges også av situasjoner som skriker av behov. Behov for støtte, forståelse og hjelp. Har du noen gang spurt deg hvordan det føles? Hvordan det føles å ikke ha en familie å reise hjem til? Forestill deg for eksempel at du ikke har noen å være sammen med i jula. Det er ingen som bryr seg om du blir sittende alene, eller om du overhodet er i live. Kanskje har du ikke råd til å sette ei ribbe i ovnen heller. Og barna må du skuffe i år igjen, for julegaver åpner ikke økonomien opp for. Ofte er dette realiteten til mange av de voksne i dag, som engang var et utsatt barn. Arvegodset er ikke alltid det fine juleserviset og sølvbestikket fra Hardanger.

Jeg kimser overhodet ikke av de mange uskyldige barna det refereres til i annonsen fra den humanitære organisasjonen. Jeg kimser ikke av barna i de krigsherjede områdene. Barna som tenker på helt andre ting enn Jul og harmoni før de sovner om kvelden. Barna som er redde for ikke å møte morgendagen, sammen med dem de er glade i. Forutsatt at menneskene de er glade i fremdeles lever. Barna som allerede er så traumatiserte, at de aldri kommer til å få leve de livene som egentlig skulle vært tiltenkt dem. Barna som ser en meget usikker fremtid rett inn i hvitøyet hver eneste dag. Jeg kimser på ingen måte av dem, jeg har dem med meg i tankene og her hos oss ber vi for dem i aftenbønnen vår. Men vi utelater ikke naboen som har det vanskelig, eller barnet som er sultent, både på omsorg, trygghet og mat, vi tar med alle barna i aftenbønnen her hjemme hos oss. Og vi gir litt av det vi har, både til barna i eget land, og barna i det store utland.

Det store paradokset, er når hjelpeorganisasjoner som oppfordrer oss til å gi, salter ned 3 milliarder på bok. Ja, 3 milliarder. Jeg valgte å skrive summen i bokstaver, for vi kan ikke tillate oss å overse eller miste en null. 3 milliarder står på bok – kan jo hende de kommer godt med senere? Dette synes Røde Kors er helt legitimt, på tross av herjingene og det store antallet skjebner i Midtøsten og sentral- og sørøst-Asia. Krig. Sult. Bomber. Midt oppe i dette løper uskyldige barn rundt. Dersom de ikke kan løsne i saltet sitt for skjebnene i disse områdene, tar jeg det for gitt, at de ikke ser barna i naboblokka, i eneboligen i bunnen av bakken, eller i et av rekkehusene borte på sletta. Vi er da et oppegående folk? Vi klarer vel å ha to tanker i hodet samtidig?

Dersom du forestiller deg at familien din utsettes for en massiv krise, samtidig som du ser at naboen er knekjørt og trenger hjelp. Hvem hjelper du først? Alle verdens flyselskaper formaner om å ta på egen oksygenmaske, før du legger den andre om hodet på barnet ditt. Det er visst det eneste fornuftige blir oss fortalt. Så hvorfor forsøker vi ikke å avhjelpe problematikken i eget land først, eller også samtidig, for det hadde vi faktisk klart, istedenfor å holde fokuset fra oss? Forstå meg rett, vi bør fokusere på alle sammen – vi har jo faktisk muligheten til det. Men å overse egen fattigdom, egne ulykkelige og ensomme barn, hvor mange av dem på toppen av det hele også løper rundt sultne, er rett og slett å krenke dem “big time” og på nytt. Å salte ned 3 milliarder på bok, samtidig som man sitter i godstolen og får både internasjonale og nasjonale tragedier servert rett inn i stua, motiverer i alle fall ikke meg til å gi. Tvert i mot, synes jeg prioriteringen er betenklig.

Når jeg trykker meg inn på nettsiden til den humanitære organisasjonen med annonsen omtalt helt øverst, leser jeg at et trygt hjem koster 12 000 kroner per barn. Og da loves en trygg og stabil familie, som beskrives som det beste utgangspunktet for at barn skal få dekket sine grunnleggende behov, gjennomføre skolegang og få tilgang på helsetjenester. Videre konkluderes med, at nettopp slik kan barn vokse opp til selv å bli stabile foreldre og en ressurs i samfunnet sitt. Javisst, men gjelder ikke det prinsippet i alle land? I alle samfunnslag? Jeg synes jo det. Hvordan kan vi smykke oss med giverglede og store bankende hjerter, hvis vi driter i naboen? Kan vi ikke bry oss litt om alle? Både her og både der?

Jeg har bestemt meg for å gi til Frelsesarmeen, Barnekreftforeningen, Fattighuset og Voksne for barn i år. Jeg ga blant andre til Røde Kors i fjor, og jeg mener at de kan løse ut de to hundre kronene fra saltet sitt og bruke dem på det de lovte meg å bruke dem på, før de får noe mer. Hvem skal du gi til år?

Det var dagens herfra! Når det er sagt, ønsker jeg deg en aldeles deilig og avslappende helg!! 🙂

Og du! Det er helt ok om du er uenig. Det er til og med helt ok å la meg få vite det. Skriv gjerne en kommentar. Kanskje har jeg også utelatt noe viktig, minn meg gjerne på det. Jeg blir uansett glad for å høre fra deg…

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne om du vil.  <3  Tusen takk!

Jeg snakker om barna som utsettes for omsorgssvikt, krenkelser, vold og seksuelle overgrep. Hva kommer det egentlig av? At de ikke slutter å elske foreldrene sine, men heller slutter å elske seg selv? Det er vanskelig å forstå, ikke sant? 

Etter å ha blitt sviktet på det groveste i mange år mister barnet troen på seg selv, egen mestring, og de ender ofte opp med å søke etter bekreftelse resten av livet. De søker feilen hos seg selv og blir avhengige av å oppnå godord fra omgivelsene. De forsøker ofte å oppnå ros og kjærlighet, nettopp ved å gi de voksne det de så sårt trenger selv. Det medfører ofte en feilutvikling når det gjelder tilknytning, trygghet og selvfølelse. Ikke sjelden utvikler barnet en sykelig avhengighet, som på mange måter ligner avhengigheten vi ser ved alkohol- og narkotikaavhengighet. Suget på den voksnes bekreftelse blir så sterk at den styrer barnets adferd totalt. Beklageligvis brukes denne avhengigheten veldig ofte av den voksne, for å kontrollere barnet. Forsøker barnet å bryte ut av det følelsesmessig sterke grepet, blir barnet ofte straffet – fysisk og psykisk. Også gjerne med trusler. “Hvis du ikke gjør som jeg sier, sender jeg deg bort” eller “jeg tar livet mitt, dersom du ikke tar meg alvorlig”. Typiske trusler, som et barn ikke evner å forsvare seg mot. Barnet tror på truslene. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Normale mennesker som ville komme i fare for å true et barn, vil i motsetning til et narsissistisk forstyrret menneske innse hvor galt det er og umiddelbart forklare at det ikke var sånn ment. De løfter på den måten frustrasjonen av barnets skuldre. Narsissistisk forstyrrede mennesker, evner ikke å hverken se eller forstå den dype frustrasjonen deres egen egoisme medfører. Veldig ofte blir omgivelsene holdt på avstand, slik at det viser seg vanskelig å hjelpe barnet. Dette medfører at hverken den andre forelderen, øvrig familie eller barnevernet får tilgang på barnet, som veldig sårt trenger beskyttelse.

Disse barna vil ofte utvikle alvorlige skader. Skader du ikke kan se med det blotte øyet, og som barnet bærer på helt alene – kanskje resten av livet. Det kan være depresjon, angst og andre personlighetsforstyrrelser. Mye av grunnen til at skadene forblir usynlige, er skammen den syke forelderen har overbevist barnet til å bære på. Samtidig dekker skammen over hva denne forelderen egentlig utsetter sitt eget barn for. Skammen speiler seg jo i den voksnes fremstilling og forventning til seg selv, som et offer. Barnet manipuleres til å tro at det hjelper den voksne mot en ytre fiende – gjerne øvrig familie eller systemet rundt. Den ytre fiende vil særdeles ofte ha opphav i den syke forelderens projiserte bilde av seg selv.

Disse barna vil i stor grad forsøke å fremstå som perfekte og velfungerende. Dette er et forsøk på å balansere den negative forventningen fra den narsissistiske forelderen. På spørsmål, vil barnet som oftest svare at det har det bra – Stockholmsyndromet i praksis. Barnet beskytter overgriper.

Andre plager disse barna ofte får, er kronisk stress – som kan medføre diabetes, konsentrasjonsvansker, vanskeligheter med logisk tenking – matematikk, av og til kan også disse barna dessverre utvikle en narsissistisk adferd. Arv eller miljø, kan man spørre seg.

Det kan være vanskelig å hjelpe disse barna, ettersom de elsker foreldrene mer enn seg selv. De forsvarer dermed både overgriper og sitt eget mangelfulle selvbilde. Barnet er også redd for at trusler om f.eks barnehjem, tap og selvmord kan gjennomføres. De står i en lojalitetskonflikt, og den kan være vanskelig å forstå uten å kjenne til mekanismene denne bygger på. Systemet rundt forstår sjelden den narsissistiske dynamikken, og særlig gjelder dette forholdet mellom barn og foreldre. Barna som ikke elsker seg selv er ingen trygge barn. Det er ikke barn med en god tilknytning til sin omsorgsperson. Dette er barn i alvorlige kriser. De har sluttet å elske seg selv, for å kunne fortsette å elske foreldrene.

Nei dere, la oss gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer resten av seg selv. <3 Jeg vil også på dette punkt ta et øyeblikk, for få hedre alle de barna som har lært seg til å elske seg selv, som på tross av alt har klart seg og med sine ressurser har laget seg velfungerende og gode liv. <3 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Føler du for det, så del gjerne.  <3  Tusen takk!

Barn har blitt tvunget til å sitte på potte og har blitt spent fast ved bordet i Vestfoldbarnehager, sto det i avisa. Jeg leste det mens jeg satt på venteværelse til tannlegen min i dag. Tvunget til å sitte på potte? Jeg synes jo det er fantastisk når barnehagetantene i barnehagen til datteren min har tid til å sette henne på potta. De har fortalt meg at de prøver å sette henne på potta når hun sier fra. Dette på tross av lite tid til de individuelle tilnærmingene. Det å sette seg på potta er jo strengt talt noe barna bør oppmuntres til, ikke tvinges til. Jeg ser imidlertid at det å sette et barn på potta i 20-30 minutter mot barnets vilje, minner veldig om tvang. Det er med sikkerhet ikke måten å vende barnet av med bleie på heller. Tvang hører ikke hjemme i barnehagen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Spent fast ved bordet? Spent fast? Hva mener de med det? Jeg ergrer meg alltid over nyheter som er sparsomme med de avgjørende detaljene, de fremkommer som spekulative og gjør meg umiddelbart litt betenkt. Alderen på barna vil jo for eksempel være avgjørende i forhold til sele i stolen eller ei. Det å spenne fast en femåring for eksempel, vil stille seg ganske så annerledes enn å sele fast en ettåring, som ikke har noen forutsetning for å komme hverken opp eller ned av stolen på egen hånd. Jeg husker da jeg kom for å hente datteren min i barnehagen for knapt et år siden, hun møtte meg i gangen med en stor blåveis. Hun hadde klatret opp på tripp-trapp stolen og hadde dessverre falt ned igjen. Jeg var på det tidspunktet ganske fornøyd med selene kan jeg fortelle deg. Dog vil det å etterlate et barn fasttjoret til en stol, ved matbordet, alene – åpenbart fremkomme som straff. Hva er hensikten med selene? Ofte er det jo faktisk hensikten som avgjør om det er ok? Er det for å unngå ulykker? Er det fordi det er hensiktsmessig i forhold til måltider? Alder? Fastbundet og alene, mot egen vilje, minner aller mest om straff. Straff hører ikke hjemme i barnehagen.

En annen situasjon beskrevet, var den typiske turdagen i barnehagen. Et av barna mangler en varm genser og gir uttrykk for at det ikke ønsker å kle seg i den lånte genseren. Er det tvang å kle et barn adekvat i forhold til været? Hva er alternativet? Hva gjør man for eksempel i de tilfellene der barnet ikke vil kle seg i egne klær? Det forekommer nemlig det også. Det er selvfølgelig en stor forskjell på å være forelder og det å være barnehageansatt, men mange av oppgavene er ofte sammenfallende. Det vil helt klart ha elementer av tvang i seg å kle på barnet i mot barnets vilje, men fremgangsmåten vil muligens være avgjørende? Dersom det å forklare ikke fungerer, kanskje en avledningsmanøver kan fungere? Det er jo faktisk det som må fungere hjemme. Dersom barnehagen ikke vil kle barnet i forhold til været, kan det jo oppfattes som uansvarlig? Hva ville foreldrene ha ønsket? At barnet gikk på tur uten klær? I vanlig barneoppdragelse vil det alltid være situasjoner der man må hjelpe barnet med å kle seg, tørke stumpen eller også pusse tenner.

Hva med å holde barna fysisk tilbake, slik at de ikke skader andre, seg selv eller barnehagens inventar? Jeg synes faktisk at fornuften tilsier, at barnehageansatte til og med har en plikt til å hindre at barna skader hverandre eller seg selv, på minst mulig inngripende måte naturligvis. Dette finner man også hold for i loven.

I avisen ble det henvist til lovtomme områder og episoder som befinner seg i gråsonen mellom tvang og barneoppdragelse. Nå etterlyses i den sammenheng en nasjonal veileder for bruk av tvang og fysisk makt. Joda, den kan sikkert være til hjelp den. Men hva skjedde med normal fornuft? Hva skjedde med kompetente ansatte? Det er helt åpenbart at tvang ikke hører hjemme i barnehager. Likeledes er det vel innlysende at barna ikke kan forhandle om sin egen oppdragelse. Det sentrale spørsmålet er kanskje hvor grensene går? Det at de ansatte snakker om vanskelige situasjoner med barna for å bli mer bevisste på eget maktbruk, synes jeg er en sunn tilnærming. At alle som jobber i barnehage har opplevd å havne i vanskelige situasjoner, er jeg usikker på betydningen av, men at man noen ganger tyr til dårlige løsninger trekker kanskje i retning av å bytte jobb? Hva er egentlig dårlige løsninger i en barnehage? Handler det ikke om hvordan man på en korrekt måte håndterer barna til enhver tid? Til og med de som oppfattes som litt vanskelige. Det er alltid en grunn til avvikende oppførsel, og jeg antar at det er nettopp her utdannelse, erfaring, moral, etikk og personlig egnethet kommer inn i bildet. Barn må aldri utsettes for krenkelser, og barna har en lovregulert rett til medvirkning. Det er viktig å skrive seg bak øret.

At barnehageansatte gjerne vil unngå å bruke tvang, synes jeg er godt å høre. At det skal være et så omfattende problem gjør meg bekymret. Dersom håndteringen av episoder i barnehagen anses å være i gråsonen mellom tvang og vanlig barneoppdragelse, er det kanskje på tide å vurdere kvaliteten på barnehagene? Jeg synes pedagogikk-professor Ødegaard sa det ganske treffende: “Gode pedagoger vil ikke havne i situasjoner der de må bruke makt”.

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Føler du for det, så del gjerne.  <3  Tusen takk!

Kan man virkelig eie noe som er tapt? Og snakker vi i så tilfelle om et evig eierskap? Er ikke det kjente sitatet fra Henrik Ibsens Brand en frustrerende sammenblanding av bristende logikk og selvmotsigelse? Hva betyr det egentlig, sitatet som stadig er på folkemunne og som de aller fleste har et forhold til? Evig eies kun det tapte. For deg som ikke allerede vet det, så er det faktisk bare en del av det kjente verset fra Ibsens stykke. Hele verset fra slutningsstykket i 4. akt lyder som følger:

Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste. Tapets alt din vinning skapte – Evig eies kun det tapte!

Mange har fortolket sitatet, skrevet essays om det og drøftet sin forståelse av det. Jeg har lest og hørt mange av dem og er mildt sagt imponert over verdien dette sitatet har fått for så mange. Meg selv inkludert. Jeg bruker det gjerne når det oppstår en situasjon jeg ikke har innflytelse på, men som jeg vet hadde hatt potensialet til å være berikende. Hva mener jeg med det? Jo, jeg skal forsøke å forklare. Det potensialet som vi egentlig aldri vil vite om var levedyktig, blir på en måte en sannhet som vi gir evig liv. Hvorfor, spør du kanskje? Jeg vet ikke, må jeg ærlig svare. Gjør vi det kanskje instinktivt? Man kan definitivt spekulere, og det har jeg gjort så mange ganger. Jeg tror neppe det finnes en fasit på fortolkningen, for det er jo ens egen oppfatning og tolkning som blir avgjørende i eget liv. Ser vi på hele verset, så kommer det egentlig klart frem, som jeg oppfatter det: “Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste”. Kan vi forstå det dithen, at den virkelige seieren først blir synlig for oss idet vi har mistet? Altså at vi må miste noe, for å forstå verdien av det vi i utgangspunktet hadde? Jeg synes liksom bekreftelsen kommer i annen setning: “Tapets alt din vinning skapte – evig eies kun det tapte”. Tapet i sin helhet skaper gevinsten, evig eies kun det tapte. Jo, jeg forstår det sånn, at tapet vi lider vil gi oss gevinsten. Men i form av hva? Det kommer jo ikke frem. Jo, vi gjenkjenner verdien av noe, evig eies kun det tapte. Det må jo være snakk om potensialet? Tror du ikke?

Noen av fortolkningene jeg har hørt dreier seg om kjærlighetsforholdet som brått tok slutt. Hvor kjærlighetssorgen låner den brutte relasjonen de gyldne nyansene av forelskelse og lidenskap, på tross av at disse kanskje ikke forelå på tidspunktet for bruddet. Sorgen kaster sand i øynene våre og hindrer oss i å se det åpenbare, nemlig at alt er forgjengelig? Men i sorgen over å ha mistet, ser vi kanskje bare potensialet av hva det hadde i seg å bli. Det som en gang var. Evig eies på den måten den perfekte kjærlighetshistorien.

Andre har jeg hørt forbinde sitatet med dødsfall. Her velger vi kanskje å beholde det gode potensialet istedenfor å se realiteten brutalt i hvitøyet? Vi lar det positive bli fremtredende, blant de ting som ikke var fullt så positive. Et lysende eksempel kan være kunstnerne som skrev eller malte utallige verk, men først ble anerkjent etter sin død. Eller når et nært menneske faller fra, og vi på en måte velger å se bort fra lastene til vedkommende og fokuserer på de positive egenskapene. Evig eies det tapte potensialet.

Det er naturligvis mine opplevelser og fortolkninger. Dersom du har andre, vil jeg veldig gjerne høre om dem. Kanskje finnes det blant mine lesere, briljante fortolkninger av Henrik Ibsens Brand, og jeg vil nødig at de skal gå tapt. Fortell meg om dine tanker rundt sitatet. Betydningen sitatet har for deg. Ville satt utrolig stor pris på det i alle fall. I den anledning skal jeg fortelle deg en historie som for meg er en billedlig fortolkning.

Jeg tror nemlig ikke at det evige potensialet bare er av positiv art. Jeg tror det kan være snakk om et tap som påvirker i så stor grad, at det kan få en betydning for hver dag resten av manges liv. Jeg tenker nemlig ofte på den tapte barndommen når jeg hører sitatet. Evig eies kun det tapte. Evig eies fundamentet i livet, som en aldri fikk. Evig eies den indre tryggheten som aldri ble etablert. Evig eies de brutte løftene. Evig eies sorgen over tapet og behovene som aldri ble tilfredsstilt. Kan det tapte evig eies?

Jeg møtte en pike en gang, og vi delte mange tanker i en underlig periode av våre liv. Hun fortalte meg litt om savnet etter det tapte. Hun fortalte meg også, at vi slett ikke må oppleve potensialet for å gjenkjenne verdien av hva det hadde kunnet komme til å bli. Hun sa det var innlysende. Hun fortalte at sitatet for henne ofte handler om det å være, eller å ikke være. Jeg ville vite på hvilken måte, og hun svarte kort – som alle andre. Hun hadde mistet så mye denne piken, alt det som de fleste ser på som en selvfølge og som en rettighet. Hun hadde tapt barndommen sin, denne vesle jenta. Hun var kanskje ikke så liten lenger, men jeg fikk utvilsomt hilse på det lille barnet i henne. Den sårede spurvungen, med de store lengslene, de store øynene og den vanvittige sulten. Hun var sulten på det de aller fleste vokser opp med, nemlig fundamentet for resten av livet. Tryggheten. Kjærligheten. Som for dette sårbare vesenet aldri dannet noen mal i livet. Det var ikke skapt noen gjenkjennelsesmekanismer for det som kunne bli berikende i hennes liv. Hun hadde rett og slett ingen forutsetning for å kjenne verdiene igjen. Hun valgte det hun kjente så altfor godt. Tryggheten i utryggheten. Sitatet fra Ibsens stykke, var for henne potensialet for et lykkelig liv, etter en tapt barndom. “Evig eies kun det tapte”, sa hun en gang mens hun tittet innover i seg selv. “Du kan aldri eie det tapte, det eier deg. Men du kan forandre din egen historie”, fortsatte hun, “eller du kan sette deg ned og akseptere at slaget er tapt”. Evig eies kun det tapte, jeg husker hvordan hun smakte på ordene. “Kanskje med tid og stunder”, sa hun med håp i øynene.

Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste. Tapets alt din vinning skapte – Evig eies kun det tapte!

For meg ble aldri verset det samme, og jeg tenker ofte over det nettopp fordi jeg bruker ordtaket regelmessig. Kan vi eie det tapte? Er det kanskje alt vi egentlig kan ha eierskap til? Er det muligens det eneste i livet som ikke er forgjengelig? Det tapte? Eller er det som min gode venn sa, at du ikke kan ha eierskap til det tapte, fordi det eier deg? Jeg tror på sitatet – evig eies kun det tapte, fordi det er et lys som aldri slukkes. Nettopp som for min gode venninne, hun hadde bare ikke kommet dit ennå. I dag er hun vel fremme og eier så mye mer enn det tapte. Likevel eier det tapte en stor del av hennes livshistorie, samtidig som hun endelig har fått eierskap til sorgen over den tapte barndommen.

Ikke alle har tapt en barndom, men vi har alle tapt noe. Vi har også forskjellige tilnærminger til det å tape noe. Noen taper altså den store kjærligheten, og de vil for evig eie potensialet forholdet kunne ha levd videre på. Dog kan man aldri være sikker på at det ville blitt en oppfylt sannhet. Vi taper også mye idet et menneske vi har kjær avgår med døden. Likevel vil jo vedkommende leve videre gjennom oss, for evig å berike med den klokskap vi allerede har hatt gleden av å erfare. Evig eies kun det tapte? Kan man virkelig eie noe som er tapt? Og snakker vi da om et evig eierskap? Er sitatet faktisk en sammenblanding av bristende logikk og selvmotsigelser? Eller er det noe av det mest naturlige i våre liv? Evig eies kun det tapte?

Dette var noen filosofiske betraktninger fra meg på en søndags ettermiddag, jeg hører svært gjerne dine betraktninger i forhold til Ibsens vers fra slutningsstykket  i 4. akt. av Brand. Skriv noen ord i kommentarfeltet da vel og nyt søndagen din! 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Føler du for det, så del gjerne.  <3  Tusen takk!

Smerten over å ha blitt sviktet av en omsorgsperson rokker ved individets fundamentale trygghet, en trygghet som for de fleste av oss etableres og opprettholdes i hjemmet, av personene vi elsker og som står oss nær. Sviket er til og med å anse som en tilleggsdimensjon til selve volden man utsettes for. Forestill deg smerten. Og når så systemet, som høytidelig har lovet å bistå i livets mest urettferdige øyeblikk svikter, vil det nok føles som det absolutte svik. Den uovervinnelige smerte og den absolutte ensomhet. Kan vi tillate det? Er ikke det å sparke noen som allerede ligger nede?

Barn som blir utsatt for vold og seksuelle overgrep, opplever ofte at hjelpen uteblir, kommer for sent eller må hentes fra flere aktører. For å sikre disse barna bedre hjelpe- og behandlingstilbud, har den norske regjeringen fått på plass en landsdekkende ordning med barnehus. I barnehusene skjer avhør, undersøkelser og behandling på samme sted.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette er et lite utdrag fra Justis og Politidepartementets faktaark i forbindelse med åpningen av barnehusene. Prosjektet som så fint ble kalt et lavterskeltilbud. Et fantastisk prosjekt, syntes jeg den gangen. Jeg liker fremdeles tanken godt, men fungerer prosjektet?

I 2013 ble det gjennomført 2606 dommeravhør av barn som var utsatt for vold og seksuelle overgrep. Det var en økning på hele 63 prosent på bare fire år. Samme året anbefalte Barneombudet at alle barn som kommer til barnehusene må få tilbud om medisinsk undersøkelse. Slik er det ikke i dag. Samtidig som stadig flere barn utsatt for vold og seksuelle overgrep avhøres på barnehusene i Norge, er det bare et fåtall av dem som blir tilbudt medisinske undersøkelser. I 2015 ble det for eksempel gjennomført 4725 avhør ved norske barnehus, hvorav bare 813 fikk innvilget medisinske undersøkelser. Altså under 20 prosent. Og av de 1192 barna som i år har blitt avhørt ved barnehuset i Oslo, har bare 207 fått medisinsk undersøkelse. Altså bare 17 prosent. Også lurer vi på hvorfor sakene henlegges på bevisets tilstand? Hvorfor gjerningsmenn går fri? Disse undersøkelsene kjære deg, kan være fundamentet for hele rettsprosessen. Beviset. Hvorfor får ikke flere barn de avgjørende medisinske undersøkelsene?

Ordningen med barnehus ble satt i gang i 2007 for å ivareta barn under 16 år som kan ha vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep, i de tilfellene der saken er anmeldt. Medisinske undersøkelser kan avdekke fysiske skader som ikke fremkommer i et politiavhør. Det kan være alt fra brennmerker, sår i underlivet, til råtne tenner. Veldig ofte blottlegges alvorlige skader hos barna, som først kommer frem i lys av en medisinsk undersøkelse. For eksempel gamle brudd eller gamle arr som resultat av vold og overgrep. Det har blitt avdekket klare tegn på mishandling og misbruk, også i saker der det i utgangspunktet ikke var planlagt en medisinsk undersøkelse. Hva kommer det så av, at disse undersøkelsene ikke tas oftere i bruk? Hva var den opprinnelige tanken?

Det er per i dag politiet som avgjør om det skal begjæres en medisinsk undersøkelse. 1. oktober 2015 trådte nemlig en ny lovendring i kraft, som medførte at politiet overtok ansvaret for avhør av barn. Det er påtalejuristen som vurderer om det foreligger grunn til å tro, at en medisinsk undersøkelse vil kunne gi opplysninger som kan belyse straffbare forhold. Og det er Riksadvokaten som har ansvaret for etterforskningen av sakene som behandles ved barnehusene. Det sentrale spørsmålet er, som jeg oppfatter det, hvorfor harmonerer ikke antall medisinske undersøkelser med antallet gjennomførte avhør, når resultatene alene kan avgjøre en straffesak i barnas favør? Hva var egentlig den opprinnelige tanken? Ja, jeg tillater meg å gjenta spørsmålet. Riksadvokaten mener at det er politiet som må tydeliggjøre hva en medisinsk undersøkelse skal gi av opplysninger. Jeg lurer bare på om politidistriktene overhodet har kompetansen? Kapasiteten? Midlene? For det synes ikke å være lagt noen god praksis på hvilke barn som skal få medisinsk undersøkelse etter et avhør, selv om det kan være relevant for straffesaken. Hvem blir så ansvarlig for disse barna? Helsevesenet er blitt foreslått. Men hvem skal gi helsevesenet midler til å ta dette ansvaret? Var det kanskje en feil å la politiet overta ansvaret for avhør av barn? Man advarte nemlig allerede ved lovendringen i oktober i fjor, om at det nye avhørssystemet kunne medføre enda lenger ventetid eller delvis stoppe opp for barna, som er helt avhengige av avhør og undersøkelser ved barnehuset for å få sin rettferdighet oppfylt.

Barnehusene rapporterer om en betydelig økning i antallet barn som blir avhørt, men andelen av disse barna som blir medisinsk undersøkt er lav. De bekrefter at det er politiet som må anmode om disse undersøkelsene, og at det ikke fremkommer helt klart, hvorfor det ikke anmodes om flere undersøkelser. Sett i sammenheng med at Norge er i ferd med å avdekke store mørketall når det kommer til vold mot barn, og at barnehusene ikke får midler til å møte utviklingen, er det kanskje naturlig å sette store spørsmålstegn ved håndteringen av et svært alvorlig problem? Finnes det noen gode grunner overhodet til ikke å foreta en medisinsk undersøkelse, så lenge det er blitt anmodet om et avhør? Er det virkelig sånn at undersøkelsene som kan avdekke om barnet har vært utsatt for vold eller overgrep, differensieres? Jeg, personlig, vil jo påstå at alle barn som kommer inn ved et av landets barnehus til avhør, bør gjennomgå en medisinsk undersøkelse. På den måten vil man raskt konstatere i hvor stor grad kriminalitet kan bevises.

Innebærer ikke dette å svikte barna på nytt? Har vi anledning til å revurdere løftene som ble gitt barna om rettferdighet? Hvem vil ta ansvaret for nok et svik i livet til de sviktede barna? Er det politiet som bærer ansvaret? Burde de åpne opp for medisinske undersøkelser, som faktisk kan påvise fysiske skader som ikke fremkommer i et politiavhør? Burde justisministeren ha ventet med å sette lovendringen ut i livet? Er det han som er ansvarlig? Hvem ga barna løftet om rettferdighet? 

Den opprinnelige tanken bak barnehusene var at barn som utsettes for vold og seksuelle overgrep, skal sikres et godt og helhetlig hjelpe- og behandlingstilbud samlokalisert på ett sted. Derfor er barnehusene utstyrt med dommeravhør, medisinsk undersøkelse og for samtale og terapi. Barnehusene tok i bruk nye metoder for avhør og medisinske undersøkelse som er mindre belastende for barna. Et tverrfaglig sammensatt personale bidro til at barnet slapp å bli fraktet rundt fra den ene instansen til den andre for å fortelle sin historie om og om igjen. Et barn som hadde vært utsatt for overgrep eller som hadde vært utsatt eller vitne til vold, skulle endelig oppleve å bli tatt på alvor. Barnet skulle oppleve at voksne viser at de vil beskytte barnet og sørge for å stoppe overgrepene. Den opprinnelige tanken var god den. Veldig god. Men hvem skal se barna, som er utsatt for en smerte vi ikke kan forestille oss, i øynene, og fortelle dem at det ikke fungerer like godt som vi kanskje hadde forestilt oss? Ingen? Ja, da må noe gjøres. Nå!

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne.  <3  Tusen takk!

For dere som leste det siste blogginnlegget mitt, så vet dere at det handlet om de foreslåtte endringene i barneloven. Et sentralt tema for alle foreldre som ikke lenger bor sammen. Det har ikke vært like mange spørsmål i forhold til de foreslåtte endringene i barnevernloven, og det er kanskje fordi at ikke fullt så mange omfattes av den. Likevel synes jeg det er naturlig å peke på noen av disse endringene også, særlig med tanke på at jeg har skrevet om temaet tidligere og mange av dere avventer en oppfølger, samtidig tror jeg opplysningene her kan besvare et par av de åpne spørsmålene jeg stilte i innlegget fra 30.09 – Biologisk prinsipp vs omsorgsovertagelse.

Det barnevernloven har til felles med barneloven, er at de begge setter barnas beste i fokus, men ut fra litt forskjellige perspektiv. Barneloven regulerer blant annet foreldrenes plikter og ansvar overfor barna og barnas rettigheter overfor foreldrene. Barnevernloven derimot skal sikre at barna som allerede lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barnevernloven skal sikre barn og unges oppvekstvilkår. Konflikter mellom foreldrene om for eksempel fast bopel, foreldreansvar og samvær reguleres gjennom barneloven og utgangspunktet er at foreldrene har avtalefrihet. Noen foreldre klarer imidlertid ikke å komme til enighet, og konflikten kan komme til å vare over lengre tid. Her kommer barnevernloven inn i bildet og regulerer barneverntjenestens rolle i situasjoner der foreldrenes konflikter går ut over barnets omsorgssituasjon. En langvarig og fastlåst situasjon kan få en svært negativ effekt på foreldrenes omsorgsevne, og kan bidra til at barnets helse og utvikling blir skadet. En konflikt som i utgangspunktet er en privat tvist mellom foreldrene, vil i de tilfellene den går ut over foreldrenes omsorgsevne, kunne føre til at barnet får behov for bistand fra barneverntjenesten.

Med utgangspunkt i at det er barnet som er hovedsamarbeidspartneren og grunnen til at man overhodet har et barnevern, flyttes alt som berører barnet fremst i loven. Det faktum at ordet kjærlighet tas inn i formålsparagrafen og at atferdsbegrepet skal utelates har blitt veldig godt mottatt. Det at tiltak om makt og tvang overfor barn blir strammet vesentlig inn, er likeledes en god nyhet. Men er det tatt høyde for skjevheten barnevernet er kritisert for, i forhold til reaksjonsmåtene i de forskjellige situasjonene?  Hvordan blir det for eksempel med veiledning på et tidlig stadium, slik at situasjonen kan komme under kontroll nettopp der den egentlig hører hjemme? Og hva med situasjonene der det  er behov for at barnevernet intervenerer raskt? I noen tilfeller reageres det jo også for sent. Har man kommet frem til gode måter å vurdere situasjonen individuelt tilpasset barnet, samtidig som prinsippet om et bredt vurderingsgrunnlag overholdes? Kompetanse? Oppfølging av fosterbarn? Jeg vil i det følgende forsøke å belyse noen av lovendringsforslagene, noen egne tanker og til slutt hva Barnevernlovutvalget foreslår.

Målet med endringene er å gi kommunene en plikt til å sikre samordning av tjenestene, noe som anses å være helt nødvendig for at barna skal få bedre hjelp enn de har fått tidligere. Det vil kanskje forutsette at barnevernet er mer tilgjengelig for nettopp barna? Og foreldrene? At det settes inn mer ressurser i hjemmet på et langt tidligere tidspunkt? Noe som antageligvis vil komme til å koste penger, og fordrer at regjeringen er villig til å bevilge mer penger. Gjør de det? Barne- og likestillingsministeren er slett ikke overbevist, om at det blir så dyrt å gjennomføre lovendringene i tråd med forslaget, og hun kan ikke love økt bevilgning. Hun mener at alene det å komme tidligere inn og forebygge, det at barna får medvirke i egne saker, samt at foreldrene blir ivaretatt, er viktig for å kunne lykkes. Et sentralt spørsmål er om barnevernet uten ytterligere midler kan gjøre den jobben som så omfangsrikt er beskrevet? For det kan vel ikke være tvil om at det er kostnader involvert? For dem som jobber med å sikre barnas oppvekstvilkår, krever det altså at barna i mye større grad får uttale seg, og at både barna og familiene får større plass i loven. Det kan se ut som om store deler av ansvaret blir liggende på kommunene. En endret ansvarsfordeling skal blant annet gi bedre grunnlag for tverrfaglig samarbeid og sterkere insentiver til tidlig innsats overfor utsatte barn og familier. Valg av tiltak skal i større grad baseres på nærhet og bred kjennskap til barnets og familiens situasjon. Dette forutsetter å bruke mer tid på å kartlegge behov og mulige løsninger, som igjen vil trenge midler, som jeg ser det. Varige endringer ønskes skapt ved å mobilisere og bygge på de ressursene og strukturene som finnes rundt barnet og som barnet både har tilhørighet og tillit til. Altså i første rekke familie. Det er også lagt føringer på økt tilsyn av hvert enkelt barn i fosterhjem, allerede fra tidspunktet barnet flytter inn i hjemmet og frem til barnet fyller 18 år. Dette for å tilse at barnet får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet og at forutsetningene som ble lagt til grunn for plasseringen følges opp. Det er heldigvis også pekt på kompetansemiljøet og ettervern. Når det gjelder de omdiskuterte akuttvedtakene, er viktigheten av et godt utbygd og forsvarlig akuttberedskap understreket, men også viktigheten av at plasseringene ikke blir unødig lange. Her blir de individuelle vurderingene avgjørende, som jeg oppfatter det, og jeg støtter meg på kritikken som har vært rettet mot barnevernet den senere tiden. Det viktigste målet på hjelpetiltaksområdet, beskrives som at tiltakene tilpasses barnet og familiens helhetlige livssituasjon. At barn og unge får den hjelpen som fungerer, i tråd med de overordnede mål om tilpasset hjelp og effektiv bruk av barnevernets ressurser. Dette fordrer naturlig nok også oppdatert kompetanse og kunnskap om hva som bringer de rette resultat, og en jevnlig vurdering av om disse oppnås. I tillegg til dette, er et foreslått mål å gi barnevernet et samlet kvalitetsløft, gjennom nasjonale satsinger og utvikling av felles kunnskap om hva som er et godt barnevernfaglig arbeid.

Da Solveig Horne mottok en offentlig utredning av barnevernloven torsdag den 29.09.16, var det til jubel og heiarop. I tillegg til en teknisk og språklig forenkling, har Barnevernlovutvalget nå vurdert hva som skal være barnevernets kjerneoppgaver og ansvar. Forslagene som ble fremsatt, var blant andre at barn skal få større medvirkning og en direkte uttalerett overfor barneverntjenesten og fylkesnemda. I tillegg ble det foreslått at Barnevernet kan nekte foreldrene innsyn dersom det kan medføre “skade eller fare for barnet eller andre”. At det lovfestes at barnet har rett til kontakt med foreldre, søsken og andre nærstående. Bedre ivaretakelse av barn i institusjon. Absolutt forbud mot undersøkelse av kroppens hulrom og bruk av mekaniske tvangsmidler som belter og reimer. Retten til familieliv og det biologiske prinsippet foreslås forsterket. I tillegg fremsettes krav om at barneverntjenesten alltid skal være tilgjengelig, og at henvendelser fra barn og foreldre skal følges opp. Det ble samtidig foreslått, at familie eller nært nettverk alltid skal vurderes som fosterhjem først. Kommunene plikter å tilby familieråd og det stilles krav om at samarbeidet mellom tjenestene i kommunene lovfestes.

Jeg, personlig, håper at endringene bidrar til å løfte barnas rettigheter frem i loven, samtidig som samarbeidet med barn og foreldre får sin forsterkning. Ikke minst håper jeg at samarbeidet på tvers av linjene vil føre til bedre resultater og at målsettingen gjennom å forenkle oppnås, nemlig at de som jobber med loven også forstår den. Sist, men ikke minst, håper jeg at barne- og likestillingsministeren revurderer bevilgning av midler. Jeg tror det kan bli nødvendig.

Med det, ønsker jeg deg en deilig søndag! 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne.  <3  Tusen takk!