Er du en god nok forelder? Har du en definisjon på en god forelder? I så tilfelle kan du kanskje dele den med oss?

I mitt siste blogginnlegg skrev jeg om fosterhjem – det omdiskuterte tiltaket. Jeg har siden det, tenkt en del på kravene som stilles potensielle fosterforeldre. Les gjerne innlegget i sin helhet her. Mange av dere har ønsket at jeg skriver litt om hva som må til, før barnevernet kan plassere barn i et fosterhjem. Et viktig tema, som jeg definitivt vil komme tilbake til. Andre har spurt hva jeg synes definerer de gode foreldrene. Jeg synes det er et særdeles godt spørsmål, som jeg er glad for at flere reflekterer rundt, men som jeg slett ikke vet om jeg kan besvare. En ting jeg imidlertid mener å vite, er at langt flere av oss burde tenke disse tankene, lenge før vi planlegger familieforøkelse. Det å sette barn til verden, innebærer det aller største ansvaret vi noensinne kommer til å påta oss. Det som er påfallende, er at mange vordende foreldre ikke tenker så nøye over det. Det å få barn er på mange måter ansett å være en menneskerett. Er det sånn? Det får meg umiddelbart til å tenke på de barnløse, de homofile og de som ikke finner en egnet partner å få barn med. I dagens samfunn finnes mange muligheter likevel. Det sentrale spørsmålet, som jeg ser det, er om det å få barn er en menneskerettighet fordi reproduksjon er så viktig for oss? Hva er rette motivasjonen? Det finnes assistert befruktning, det finnes adopsjon og muligheten til å ta til seg fosterbarn. Disse muligheten er imidlertid forbundet med vilkår som må oppfylles. Det å få barn på slump derimot, kan veldig mange av oss. Ingen krav stilles. Fasitsvar finnes ikke, men det hindrer meg ikke i å problematisere temaet litt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Kravet til å bli fosterforeldre innebærer kort fortalt, at det er snakk om varme og rause mennesker, som viser en åpenhet rundt egne følelser, er trygge, omsorgsfulle og inkluderende. De må ha god forståelse for barn med tilknytningsproblematikk og for bakgrunn og årsak til barns adferd. De trenger kunnskap om normalutvikling hos barn og evne til refleksjon, selvinnsikt og ha fokus på barnet. Gode fosterforeldre beskrives som godt forberedt, villige til å styrke den emosjonelle omsorgen og med evne til å ta i mot veiledning.

Jeg synes at godkjenningslisten for potensielle fosterforeldre er en god markør, som også vi biologiske foreldre kunne sett litt på fra tid til annen. Noen av ferdighetene nevnt ovenfor, handler om å møte barn med mangler og atferdsproblematikk. Barn som sendes i fosterhjem har gjerne gjennomgått særdeles vanskelige ting i livet og er avhengige av å bli møtt på en adekvat måte. Man kan med det som utgangspunkt anta, at kravene til å bli fosterforeldre er høyere enn til å bli biologiske foreldre. Burde det være sånn? Jeg antar at mange av oss setter de samme kravene til oss selv i forhold til å bli foreldre. Det er imidlertid et faktum, at ikke alle tenker i de baner. Hvorfor det er en del biologiske foreldre som ikke setter like høye krav til seg selv, er jeg slett ikke sikker på, men jeg tror av og til at det er for enkelt å sette barn til verden. Mange tenker ikke over muligheten for å bli gravide en gang, før de faktisk er det. Vurderingen blir dermed om de skal beholde barnet eller ei. Noen får til og med denne type valgets kval flere ganger i livet. Ren slump. Sammenlignet med et barnløst par, som har planlagt å få barn i mange år men ikke har lykkes, vil det naturlig nok stå i sterk kontrast. Dersom eneste utvei er å adoptere, har man i tillegg vært gjennom så mange samtaler og evalueringer, at man har vært tvungen til å se innover i seg selv. Hva innebærer det å få barn? Hva vil et barn fordre av meg som person og hva kan jeg tilføre barnet av goder? Det handler om perspektiver, sånn som jeg ser det. I de tilfellene vi ikke en gang behøver å ønske oss noe, før vi får det, mangler vi et sentralt perspektiv. Det er min mening. Hva skjer med oss, når en så viktig avgjørelse blir et vanskelig valg mellom å fjerne det, eller beholde det? Sitter man tilbake med de samme forutsetningene?

Det finnes ingen fasitsvar, og tankene vi har rundt det å få barn er like individuelle som barna vi setter til verden. Men jeg lurer likevel på hvem som kan definere de gode foreldre. Tror du, at en brukbar temperaturmåler kan være kravene stilt potensielle fosterforeldre og adoptivforeldre? Kunne det vært med på å heve standarden på oss foreldre? Er det overhodet moralsk riktig?

Gode foreldre er lykkelige over å være foreldre og ser det som livets viktigste oppgave. Dette fremkommer av en rapport om adoptivforeldre utviklet i Sverige, og skal vi tro den, er altså det å være adoptivforeldre preget av lykke, ro og tilfredsstillelse. Adoptivforeldrene tar ansvaret for barnets pedagogiske utvikling, jobber mindre og prioriterer egne fritidsinteresser i langt mindre grad enn før. Barnet har likevel grenser, rutiner og regler, som anses som svært viktig. Det er engasjementet, kjærligheten og respekten for barnet som eget individ, som gjenspeiler at adoptivforeldrene tar oppgaven på alvor. På den måten lar de barnet være med på å påvirke familielivet. Rapporten jeg sikter til, presenterer historier fra adoptivforeldre som forteller at de er kommet hverandre nærmere etter å ha adoptert, at livet er mer meningsfylt og at forholdet deres er blitt dypere. Dersom vi spør de helt vanlige biologiske foreldrene, vil vi få de samme svarene? Eller er det mer legitimt å svare at det å ha småbarn er slitsomt, eller også en stor belastning på parforholdet, dersom vi har satt barna til verden selv? Eller er det faktisk en forskjell mellom de biologiske foreldrene og adoptivforeldrene? Er adoptivforeldrene mer bevisste enn oss biologiske? Setter de av mer tid til tilknytning? Mestrer de utfordringene bedre enn oss? Eller mangler den svenske forskningsrapporten elementære aspekter? Hva legges egentlig vekt på, når de gode adoptivforeldre defineres?

Jeg er på ingen måte ute etter å generalisere, men jeg synes temaet er særdeles interessant. Hva gjør oss til gode foreldre? Avhenger det av å ha kjent på ønsket om å få barn? Kan det å bli mamma og pappa på ren slump, gjøre oss til gode foreldre? Eller er vi ikke like dedikerte da? Jeg er åpenbart av den oppfatning, at alt er relativt og individuelt. Jeg tror at mange som får barn uten å ha planlagt det, kan bli fantastiske foreldre. Likeledes tror jeg, at fosterforeldre og adoptivforeldre som har ønsket seg barn i en årrekke, kan svikte totalt. Dog tror jeg på oppfølging og veiledning. Ikke minst forberedelse og intens avveining. Det er en naturlig del av det å være både fosterforeldre og adoptivforeldre. For de biologiske foreldre som blir underlagt veiledning og oppfølging, er det gjerne snakk om å være underlagt barnevernets tiltak. Disse blir først iverksatt når noe har gått galt. Ville vi blitt bedre foreldre, om vi fikk en periode med forberedelse, intens avveining og oppfølging før vi fikk barn? Ville det vært moralsk innafor? Dette er spørsmål jeg ikke kan gi noen gode svar på, jeg vet ikke engang om det finnes tilstrekkelig gode svar. Jeg synes imidlertid at alle som ønsker å bli foreldre, og alle vordende foreldre, burde tenke gjennom egne ønsker, egen motivasjon og eget potensialet i større grad. Jeg er redd vi tenker for lite på det i samfunnet vårt. Særlig med tanke på at barnevernet er involvert i forstyrrende mange familier og det faktum at det årlig er rundt 11 000 barn og unge som lever i fosterfamilier. Uten å gå inn på statistikk, vil jeg rett og slett påstå, at det er altfor mange barn som ikke har det bra. Det kan være mange årsaker til det, men de aller verste er omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep, for ikke å nevne drap. Hvordan kan det overhodet skje? Hva får foreldre til å behandle barna sine dårlig? 

Jeg må innrømme, at jeg har vanskelig for å forstå mange av de tingene jeg leser om i media og mange av de sakene jeg konfronteres med i forbindelse med jobben min. Jeg tenker på situasjoner der barn er skadelidende. Men så var jeg også en av dem som brukte mange år på å vurdere om jeg skulle sette barn til verden eller ei. Jeg var engstelig for ikke å bli en god nok mamma. Jeg var redd for ikke å kunne balansere grenser, rutiner og regler med engasjement, kjærlighet og respekt for barnet mitt. Jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg er bra nok og forsøker hele tiden å forbedre meg. Når jeg ser inn i de tillitsfulle øynene til mitt eget kjøtt og blod, er min største angst å ikke være tilliten verdig. Jeg forstår meget godt betydningen av engasjement, kjærlighet og respekt. Det er ingen som betyr mer for meg enn mitt eget barn. Det er ingen jeg ønsker å glede mer enn henne. Ingen jeg elsker høyere. Men det er heller ingen jeg har en større ærefrykt for, enn henne. Hun er den eneste som står i posisjon til virkelig å kunne dømme meg. Hun er den eneste som kan holde meg fullstendig ansvarlig, for de feil jeg eventuelt skulle gjøre. Det er i alle fall sånn jeg ser det. Hvordan kan jeg være en god nok forelder? Jeg tenker ikke på å bake de flotteste kakene, eller reise på de kuleste feriene. Jeg tenker ikke på å aldri heve stemmen eller aldri å gi barnet mitt husarrest. Jeg tenker på å formidle barnet mitt at det er ønsket, elsket og respektert. Jeg tenker på å ikke skade det, hverken psykisk eller fysisk. Jeg tenker på å oppdra det til å bli et godt menneske, som kan berike sine barn, når den tiden kommer. Jeg tenker på å legge fundamentet for den kommende generasjonen. Er det å være en god forelder?

Ofte leser vi i aviser, ukeblader og hører på TV, at vi skal legge bort den dårlige samvittigheten, at målet ikke er å være perfekt, men god nok. Hvorfor forklarer ingen hva god nok innebærer? Det sies at det i dagens samfunn er et alt for høyt press, om at alt skal være perfekt. At det skaper et unødvendig stress, som igjen blir en ekstra belastning for foreldrene. Har ikke foreldrene det bra, så har ikke barna det bra. Det snakkes om å gi, stimulere og prestere noe for barnet. Likeledes snakkes det om å slappe av, lene seg tilbake og være den som kan møte barnet der det er. Slitne foreldre som kjefter og maser, inngår ikke i rollen som den perfekte forelder. Vi sier gjerne at vi har gode og dårlige sider, alle og enhver. Barna tåler at du har en dårlig dag, sies det også, det viktigste er at det må være flere gode enn negative samspillopplevelser. Hvem avgjør egentlig det? Jeg er jammen ikke helt sikker på hva det betyr alt sammen. Ekspertene mener at dersom du mister selvtilliten som forelder, fører det ikke noe godt med seg. Du skal fokusere på det du gjør riktig, sier de, for å trygge deg selv i situasjonen. Men hva som konkret definerer en god forelder, det synes jeg ekspertene er vage på. Det er tydeligvis en individuell tanke, som hver og en av oss kan tolke inn i vårt eget liv. Det er kanskje derfor det er vanskelig å vite, om vi er gode nok foreldre?

Det sies at vi her i Norden er i ferd med å få en årgang foreldre som ønsker å være perfekte. Perfeksjonisme er imidlertid det mest selvdestruktive som finnes, og en sikker måte å ødelegge egne relasjoner på. Barna reduseres på den måten til en funksjon i foreldrenes liv, til å fremstå som perfekte. Kan det være noe av grunnen til at så mange barn lider av omsorgssvikt, vold og overgrep i dag? Eller hva er forklaringen på det? Når er vi gode nok foreldre? Hva om vi ble en funksjon i barnas liv, for at de skal kunne bli lykkelige? Har vi tid til det? Jeg tror neppe det finnes råd man kan følge til punkt å prikke, men vi kan forsøke å beholde gleden ved å være foreldre. Kvalitetstid med barna skaper rom for å se dem og høre hva de er opptatt av. Personlig tror jeg at barna våre trenger et varmt og kjærlig forhold til foreldrene sine, og at vi som foreldre evner å se barnas perspektiv. Møte dem, på det nivået de befinner seg på. Jeg tror på å elske dem frem i verden. Hva tror du på?

Har du eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Big business for noen. Livsnødvendig for andre. Særlig barna. Sårbare små mennesker som trenger trygghet, omsorg og oppfølging. De barna som ikke mottar det helt elementære hjemmefra. Hvilke tjenesteytere gir barna nettopp det de trenger? Hvilke krav er det realistisk å ha? I kjølevannet av barnevernets dårlige rykte, kom avsløringene om den ideelle stiftelsen som tjente seg styrtrik på barns lidelser. Hvordan det er mulig? Fordi det er en evig mangel på fosterhjem i Norge. Rundt 11 000 barn og unge bor i fosterfamilier og behovet er stadig økende. Rundt 1000 barn lever til enhver tid med midlertidige og kortvarige løsninger, som for eksempel på institusjon, fordi vi har altfor få familier som ønsker å åpne hjemmene sine.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bildet er lånt fra Kampanjefilmen om fosterhjem i nettverk og nærmiljø (Bufdir)
 

Et sentralt spørsmål, er hvem som formidles som fosterhjem og av hvilke grunner? At mange strekker seg langt for å melke staten for penger er kanskje ikke så overraskende, vi ser det jo titt og ofte. Det som kanskje er overraskende, er at staten tillater det. Vi skal som nevnt ikke lete så langt tilbake i nyhetsarkivet, for å finne eksempler på nettopp det. Avsløringene rundt den angivelige ideelle stiftelsen Fyrlykta, presenterte en historie om menneskers grådighet og den statlige inkompetansen. Staten betalte svimlende summer til stiftelsen og stiftelsen brukte overskuddet på eiendommer, høye lederlønninger og suspekte medlemskontigenter. Det ble til og med lokket med vervepremier til de som kunne skaffe flere fosterhjem til stiftelsen. Øker egentlig kvaliteten på fosterhjem som tiltak proporsjonalt med profitten?

En rekke ideelle aktører har gjennom mange år gitt verdifulle bidrag til barnevernssektoren, men de er ikke på listen over dagens prioriterte aktører. Det statlige barnevern har økt sine innkjøp fra private leverandører med 40-50 % i løpet av de siste fem årene. Rundt 70 % av de statlige kjøpene i 2015 skjedde fra de kommersielle organisasjonene. En kraftig økning fra året før. Dette innebærer en storstilt monopolisering. Bare for 10 år siden fantes en rekke små nasjonale tilbydere, nå er det hovedsakelig utenlandske eiere som dominerer markedet. Nærmere 90 % av de kommersielle barneverntjenestene leveres av til sammen fire store konsern, som har omgjort vernet av barna våre, til en svært lukrativ næring. Hva gjør det med barnevernet vårt? Kan det medføre at de hensiktsmessige måtene å drive barnevern på, potensielt kan bli en forretningshemmelighet av hensyn til anbudskonkurransene? Kan vi akseptere at vernet av landets barn, våre barn, blir en forretningshemmelighet? Eller ser vi for oss en modell, der vi prioriterer en uegennyttig måte å hjelpe barna på?

Burde omsorg være profittstyrt, eller et resultat av omtanke? Jeg tror at de aller fleste av oss vil svare omtanke. Men er det egentlig så enkelt? Dersom omsorg skulle vært profittstyrt, ville det medføre en fare for at fosterfamilier headhuntes fra NAVs registre over arbeidsledige og ikke blant de spesielt interesserte. Behovet for inntekt kan da ikke automatisk gi deg kvalifikasjonene til et egnet fosterhjem? Jovisst har det skjedd. Våren 2016 rekrutterte Fyrlykta fosterfamilier blant dem som hadde mistet jobben som følge av oljekrisen. Man må ha penger til å bo og leve, dermed ble jobben som fosterforeldre et prosjekt for mange. Holder det? I tillegg til en månedlig utgiftsdekning, tilbød Fyrlykta opptil 600 000 kroner i året for ett barn. Det fremkommer sågar at Bufdir betalte dobbelt så mye til de private. Man forstår jo at det ble spekulert i hensiktene. På den annen side, kan det være interessant å vite hva som gjør mennesker egnet til å bli fosterforeldre. Bufdir har oppstilt vilkår for gode fosterforeldre; de må evne å se barnets behov og gi barnet den oppmerksomheten og kontakten som trengs. Likeledes bør begge ha som utgangspunkt at de har felles ansvar for fosterbarnet, dersom fosterhjemmet består av to voksenpersoner. Fosterforeldrene må, som alle andre foreldre, ha overskudd til å ta seg av fosterbarna. Her vil jeg formode at det ligger et krav implisitt, om at fosterbarna må få det bedre i fosterhjemmet, enn det de hadde det der de kom fra. Ellers fremstår jo tilbudet om fosterfamilie med en bristende logikk. Ved rekrutteringen kjenner man som hovedregel ikke til barnet som skal plasseres, kravene kan derfor ikke avspeile hva som kan være godt for ett barn, men hva som er godt for barn generelt. Har vi mennesker det overhodet i oss, å gi fremmede barn det aller beste av oss? Mange klarer jo ikke en gang å gi det beste av seg selv til egne barn. Det gjenspeiles jo nettopp i det store behovet for fosterfamilier.

Bildet er lånt fra Frelsesarmeens nettside

Hva kjennetegner et godt fosterhjem? Det foreligger faktisk et arbeidsnotat fra en undersøkelse som ble gjort om hva som kjennetegner gode fosterforeldre, slik fagansatte i barneverntjenesten erfarer det. Gode fosterforeldre beskrives som varme, de har raushet, viser en åpenhet, står i egne følelser, har en rommelighet, viser kjærlighet, er trygge, modige, rolige, tolerante, omsorgsfulle og inkluderer fosterbarnet i sin familie. Videre inneholder beskrivelsene flere kunnskapsorienterte kjennetegn: gode fosterforeldre har god forståelse for barn med tilknytningsproblematikk og for bakgrunn og årsak til barns adferd, har kunnskap om normalutvikling hos barn, har evne til refleksjon, innsikt og selvinnsikt, er mottakelige for ny kunnskap og har fokus på å finne løsninger, forståelse for å endre tankemønster og villighet til å prøve nye metoder og strategier. Når det kommer til motivasjonsorienterte kjennetegn, beskrives fosterforeldre med lite fokus på egen vinning, snarere på barnets situasjon og er opptatt av å hjelpe barnet til å få det bedre. Idealistisk fremkommer som stikkord. Ikke opptatt av lønn, men et ønske om å gjøre en samfunnsoppgave. Videre kjennetegnes gode fosterforeldre etter hvor godt de forholder seg til barneverntjenesten som system. Gode fosterforeldre er i tett og god systematisk veiledning for å styrke graden av emosjonell omsorg, en god godkjenningsprosess, godt forberedt og med evne til å ta i mot veiledning.

Det har aldri vært enkelt å skaffe tilstrekkelig mange fosterhjem. De som faktisk åpner både familien og hjemmet sitt for sårbare barn, påtar seg gjerne en krevende oppgave. At den er særdeles meningsfull, finnes det ingen tvil om, like lite som at den kan være svært vanskelig. Fosterforeldre jobber ikke sjeldent heltid med fosterbarna. Mange frikjøpes fra jobb, slik at de kan ivareta barna på best mulig måte og gi den omsorgen barna så sårt trenger. Det er ikke vanlig at fosterforeldrene tjener seg rike på det ansvaret de påtar seg. Det skal jo ikke være penger som driver dem. Imidlertid er det i posisjonen som mellomledd gode penger å tjene, de med oppdrag om å skaffe og organisere fosterhjem, de ansvarlige for opplæring og de med oppfølging. Dog har det vært politikernes hensikt, at de som får kontrakt som ideelle tilbydere, med de fordelene det innebærer, skal føre overskuddet tilbake i virksomheten. Dermed kan man ikke si, at avsløringen av Fyrlykta nødvendigvis er et argument mot å bruke hverken ideelle eller private aktører innenfor barnevernet. Det  finnes mange idealistiske sjeler der ute som kan mye om barn, og som ønsker å jobbe på alternative måter i forhold til det som er vanlig innenfor det offentlige. Rammene må imidlertid være klare. De som bestiller tjenestene, enten de er statlige eller kommunale, må være tydelige og gode oppdragsgivere som er flinke til å følge opp. Den som skal kjøpe tjenester for millioner av kroner, bør nødvendigvis vite hva de skal se etter, de bør kunne opprettholde avtalen og sørge for at den andre parten er nettopp det den presenterer seg som. Interessert i våre barns skjebner.

Personlig, mener jeg at grunnleggende velferd må være fellesskapets oppgave og gå for fellesskapets regning. Likevel er det trist, å se at fellesskapets penger har gitt noen store formuer. Spørsmålet blir hvordan vi kan prioritere aktører som bidrar til at barna får det bedre og ikke dem som ønsker å gjøre seg rike på barns lidelser. Kan inntjening overhodet ha noe å si på kvaliteten? Har man da den rette motivasjonen?

Barnejuristen er over gjennomsnittet opptatt av barns beste, barns trygghet og at deres potensiale blir ivaretatt. Barna våre velger ikke sin skjebne. Barna våre er helt avhengige av gode foretak og tiltak, dersom de ikke kan motta den omsorgen og tryggheten de er helt avhengige av hjemmefra. Det handler ikke bare om det politiske ansvaret, det handler om den politiske markøren du og jeg er med på å stemme frem. Vi må ta vårt ansvar på alvor. Hva er viktig i dagens samfunn? Jo, vi er opptatt av velferdsmidler og hvordan de skal komme oss skatteytere til gode. Er vi opptatt av at pengene øremerket barnevern, faktisk går til barnevernet, må vi vurdere vårt politiske ståsted. Hvem skal rettlede institusjonene og etatene involvert i prosessen? Jo, det er jo politikerne. De skal avgjøre hvorvidt de private aktørene spiller en viktig rolle og hvorvidt de ideelle aktørene bør gis en særstilling når staten kjøper inn barneverntjenester. Det er alltid positivt med flere tilbydere, det hever gjerne kvaliteten, men vi behøver jo ikke å betale mer enn nødvendig. Det som utvilsomt er helt avgjørende, fremkom av arbeidsnotatet jeg refererte fra ovenfor. 

Bildet er lånt fra Kampanjefilmen om fosterhjem i nettverk og nærmiljø (Bufdir)

Er du som jeg litt interessert, sett deg inn i politikken. Stem frem det partiet som vil disponere midlene på best mulig måte, for å ivareta barns beste. Hvem er det, spør du. Sliter litt selv, må jeg ærlig og redelig svare deg, men blir på ballen. Sentrale holdepunkter i den sammenheng, kan være tidspunktet den store utbyttefesten startet og omleggingen fra offentlig til privat profittbasert omsorg. Hvem styrte landet vårt, mens private omsorgsselskaper vokste seg store og ble kjøpt av store monopoler. Og sist, men ikke minst, fungerer den modellen?

Kunne du kanskje tenkt deg å åpne hjemmet ditt for et barn som trenger en familie? Jeg anbefaler deg først å tegne et lite bilde for ditt indre. Se for deg ditt eget barn, uten det nettverket det har i dag. Jeg gjør det ofte selv. Hva slags skjebne ville du ønsket for dine barn? Ikke et sannsynlig scenario sier du kanskje. Gjør det likevel. Hva om barnet ditt ikke hadde noen steder å gå, ingen å vende seg til. Hva slags fosterhjem ville du ønske at ivaretok dine barns interesser? Les gjerne avsnittet om hva som kjennetegner et godt fosterhjem en gang til. Kan det stemme med dine forventninger? Det stemmer med mine. Hva bør prisen være?

Bildet er lånt fra Bymisjonens nettside

Har du eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Helt hårreisende historier serveres oss, udyr beskrives og lidelse skildres. Små barn utnyttes og misbrukes, for å stille lystene til perverse udyr. De tortureres og det finnes faktisk mennesker som oppnår seksuell tenning av det. Med vantro leser jeg nyhetene hver dag og visse temaer får jeg rett og slett ikke ristet av meg igjen. Noen temaer fremtvinger bilder i hodet mitt, som blir der altfor lenge og på den måten herjer vilt med følelseslivet. Ikke minst utfordrer disse temaene min fornuft og moral. Og jeg er ikke en gang personlig berørt. En venn av meg sa nettopp de ordene til meg. Jeg kan forstå hva hun mener, jeg kan også med nød og neppe forstå, at man med det utgangspunktet ikke forstår mitt engasjement. Jeg tenker imidlertid at vi alle burde engasjere oss, dette er en problematikk som stadig rykker litt nærmere – for de fleste av oss har barn i omgivelsene våre. Derfor ber jeg deg også om å lese videre.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I følge FBI er det hvert eneste øyeblikk 750 000 pedofile overgripere online. Det er grusomt mange pedofile som  jakter, groomer og forgriper seg på barn, på mange ulike måter. Brutale måter. Mennene som bestiller overgrep online, gir gjerne overgrepsinstruksjoner over web-cam. Jeg beskriver ingen thriller på Netflix, jeg beskriver en skremmende og voksende trend. Den som bestiller fra formidlerne i land som Filippinene og Kambodsja, betaler for alvorlige overgrep på små barn og nyter det via webkameraet. Mannen betaler ikke bare for retten til å se på, han bestemmer også hva som skal bli det lille barnets skjebne.

Overgriperne er liketil feige. De føler seg trygge når de forgriper seg på barn tusenvis av mil unna. Heldigvis har politiet i flere land et stadig større fokus på problemet, og flere blir oppdaget og straffet. Men blir de straffet hardt nok? Medfører straffen den preventive effekten vi hadde håpet? Det er ikke lenge siden vi kunne lese om en arrestasjon på Filippinene. 20. april ble en amerikaner tatt på fersken. Rundt omkring i en toroms leilighet, ble det funnet barneundertøy, barnesko, bondageutstyr i bittesmå størrelser, håndjern, rep og mengder med overgrepsmateriale. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg kjenner at bildet som tvinger seg frem for mitt indre øye, gjør fysisk vondt. Jeg får lyst til å kaste opp. Jeg blir så eitrende forbanna, så langt inn i sjela sjokkert og fryktelig ulykkelig på vegne av alle disse små barna, som får livene sine ødelagt av pengegriske og mentalt forstyrrede mennesker. Jeg er tilbøyelig til å bruke langt sterkere ord, men besinner meg i all offentlighet. For uansett hvor harde og beskrivende ord jeg ville valgt, ville de aldri kunne definere følelsen det vekker i meg. Det finnes ikke ord. Finnes det passende straff?

Av og til spør jeg meg selv om hva som får et menneske, en voksen mann, til å bestille overgrep av barn helt nede i spedbarnsalder. De misbrukes live, og mange av overgrepene er særdeles brutale. Politiet beskriver flere av overgrepene som tortur. Hva skjer i hodene deres? Hva skjer med samvittigheten deres? Hvem er de? Overgriperen er som oftest en europeisk, amerikansk eller australsk middelaldrende mann. Det finnes imidlertid mange nordmenn blant disse. En 66 år gammel mann fra Bergen, ble for eksempel tiltalt for overgrep mot flere titalls norske og filippinske barn. Flere av overgrepene gjennomført via direktesending. I tillegg til overgrep via internett, reiser flere hundre nordmenn, gjerne tidligere straffedømte overgripere, ut av Norge, til områdene med enkel tilgang på fattige barn, sårbare for menneskehandel og overgrep. Hva i all verden driver dem til aktivt å oppsøke og skade små uskyldige barn, for egen tilfredsstillelse? De må jo være ødelagte? Kan de noensinne repareres? Hvor finner de barna våre?

Du husker kanskje operasjon Dark Room? Det ble avdekket et nettverk på det såkalte “mørke nettet. 51 menn ble bekreftet involvert. Mennene skal ha delt bilder og videoopptak av brutale overgrep på barn helt ned i spedbarnsalder. Her i Norge. Midt blant oss. Flere av dem også siktet for fysiske overgrep. Gjennom etterforskningen oppdaget politiet chatter i flere aktive nettverk, på steder der pedofile har kunnet opptre helt anonymt. Det bestilles overgrep, det bestilles sexreiser og det begås noen av de mest alvorlige lovbrudd menneskeheten kjenner til. Ofrene er små barn. Det kunne vært dine. Det kunne vært mine.

Her om dagen kom Vest politidistrikt, som jobbet med og presenterte nettopp operasjon Dark Room, med en oppdatering på arbeidet de gjør. Minst 300 nye barn er grovt seksuelt utnyttet og misbrukt. Det forventes i tillegg at antall saker vil øke. Overgriperne betaler mellom 20 og 50 dollar for liveovergrepene. Mellom 40 og 70 % av pengene går til selskapene som tilbyr direkteoverføring av seksuelle handlinger mellom voksne. Det sies at det ikke vites, om selskapene er klare over at tjenestene deres misbrukes og overfører overgrep av små barn. Er det overhode mulig i dagens kontrollerte samfunn og ikke vite det? 

Det kan virke som om webkameraene, for mange overgripere skaper en avstand og på en syk måte legitimerer overgrepene i tankene deres. Jeg vil tro at denne grusomme trenden skyver på barrierer, noe som er med på å øke utfordringene med denne tematikken fremover. Politiet er avhengige av internasjonalt politisamarbeid og informasjonen må deles raskt, slik at man får en bedre oversikt. Heldigvis blir det fokusert mer og mer på dette, samtidig som vi sakte men sikkert evner å tro på at slike ting skjer. Alene på den måten, kan vi møte problemet.

Jeg synes ikke det er så lenge siden det å leie en voksenfilm, enten på videosjappa eller på hotell var forbundet med skam. Nå er det live pay-per-view som gjelder, hovedsakelig via skype, Yahoo og Facebook. En elementær forskjell, er at filmene viser seksuelt motivert tortur mot de svakeste og mest sårbare menneskene. Babyer. Småbarn og litt større barn. Likeledes så og hørte man ikke så ofte om barneskjending før i tiden, barna ble ikke formidlet som sexleketøy og delt i stor skala. At det fantes kan vi på ingen måte se bort fra og med stor sannsynlighet har problemet eksistert så lenge mennesket har kunnet sette egne behov foran andres. Dog spør jeg meg selv ofte, om ikke internett og sosiale medier har vært med på å eskalere problematikken. Kan for eksempel muligheten til å spre materialet ha hatt en smittende effekt? Kan mennesker som i utgangspunktet ikke har følt på disse syke lystene, fått dem vekket av levende bilder og grenser som hele tiden testes og utvides? Jeg tror det. Vi lever i et forbrukssamfunn, vi bruker og kaster. Vi kjeder oss lett og trenger spennende impulser for å holde liv i både libido og seksualitet. Mange bruker barna våre til å oppnå det. Hva har skjedd med denne verden? Hva har skjedd med oss mennesker? Hvor skal dette ende? Hva kan vi gjøre?  Vi kan i det minste engasjere oss.

Australia er i ferd med å innføre nye strenge lover. Lovforslaget skal opp for parlamentet i løpet av denne måneden og vil gjøre det ulovlig for registrerte straffedømte pedofile å forlate eller forsøke å forlate landet. Hensikten er å bekjempe sexturisme rettet mot barn. De nye lovene innebærer å forby registrerte overgripere både å forlate Australia og å ha et australsk pass. I fjor ble det registrert neste 800 overgripere som reiste ut av Australia. Halvparten av dem er registrert med middels eller svært høy risiko for gjentagelse av lovbruddene de er dømt for. For en innsats, sier jeg. Kan dette være noe Norge bør vurdere? I så tilfelle har vi en jobb å gjøre. Vi trenger oversikt, for å kunne kontrollere. I Australia anslås at om lag 20 000 personer vil bli nektet pass, og at det årlig vil legges til 2500 nye personer på lista. Det alene, gjenspeiler den økende trenden for barnetortur og vi må slå hardt ned på den. Vi må engasjere oss, vi må bruke stemmen vår og vi må verne om barna våre. Hvor enn de befinner seg.

Det er nemlig naivt å tro at overgriperne ikke forgriper seg på norske barn. Grooming og seksuelt misbruk av barn skjer her også. Her hvor jeg bor. Og der hvor du bor. La meg minne deg om saken som gikk for Drammen Tingrett for en liten tid siden, der mor og far ble dømt for seksuelle overgrep mot egne spedbarn. Les mer her. Jeg kan nevne Alvdal saken også, husker du? En annen sak jeg vil minne om, er de to brødrene fra Vestfold, som ble utsatt for uhyrlige overgrep, uten at noen tok affære. Les mer om den saken her. Overgriperne finnes online, både i det store utland og det lille innland. De finnes på andre siden av landet, og de finnes i nærmiljøet. Det finnes der du minst forventer det.

Jeg ber deg bare for et lite sekund, tenke tilbake til siste gang du holdt et barn i armene dine. Forestill deg samtidig et brutalt seksuelt overgrep på dette barnet. Jeg antar at det står i sterk kontrast med med beskytterinstinktet som fylte deg. Den naturlige følelsen av å være varsom og kjærlig. Hvordan kan noen fylles av seksuelle, bisarre og onde følelser i en slik situasjon? Jeg beklager å måtte spørre deg om slike ting, kjære deg. Unnskyld! Jeg anser det imidlertid for å være nødvendig. Det gjelder våre barn. Ikke bare de som bor hjemme hos oss, men også alle de andre små barn av regnbuen. De er da alle våre barn? Dine og mine. Vi må engasjere oss. 

Skulle du, eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!