Er det foreldrene? Er det staten? Er det Gud? Jeg har fått spørsmålet stilt ved flere anledninger, både gjennom bloggen, i private sammenhenger og av foreldre jeg har bistått, både i barnefordelingssaker og i saker mot barnevernet. Hvem eier egentlig barna?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Man har faktisk stilt det spørsmålet i flere historiske sammenhenger og på flere forskjellige arenaer. Tenk bare på kampen rundt abort og kvinners råderett over egen kropp. Retten til selvbestemt abort har vært avgjørende for kvinners status og menneskeverd i et likestilt samfunn. Er hun et eget subjekt, eller er hun juridisk sett bare til for andre? Er det overhodet noen som eier seg selv? Er det noen som eier andre? Se bare på fenomenet dåp. Gjennom dåpen synliggjøres et større tilhørighetsforhold enn til mor og far, og resten av familien. Men troens gjenstand kan da verken føde eller fostre opp barn, det kan bare levende mennesker. Hvem eier så barna?

Se på dagens samfunn og hvor vi er på vei. Foreldre kan per i dag og til en viss grad styre hvilke gener barna skal ha og hvilke de ikke skal ha. Peiler vi oss inn mot et sorteringssamfunn? Vil vi i fremtiden mer aktivt velge hvilke arveanlegg våre barn skal komme til verden med og hvilke som skal fjernes? Reiser ikke det fundamentale spørsmål om hvem som bestemmer over barnet? Hvem som eier barnet? Har foreldre egentlig rett til å skape optimale barn? Alle har utvilsomt en interesse av og en plikt til å sørge for at barna våre er så friske som mulig. Så smarte som mulig. Men hvem bestemmer hvilke egenskaper som er gode? Hva som er godt nok?

En venn fortalte meg en gang at han ikke ønsket å bli sæddonor. Han begrunnet det rett og slett med eiendomsretten. Han ønsket ikke å ha sine barn løpende rundt i verden, uten at han hadde kontroll på dem. Selv om de helt sikkert ville blitt normale og flotte barn, elsket av den mammaen som ville komme til å sette dem til verden og den pappaen som elsket mammaen. Er det slik at sæddonorer donerer bort et barn, eller donerer de bare bort potensialet av et barn? Barn er uten tvil en gave til verden. Skal man ha rettigheter til dem? Noen gir dem jo til og med frivillig fra seg. Jeg synes det er et interessant spørsmål og spørsmålet rundt eiendomsretten til barna våre er sterkere enn noen gang. Vi spør oss i stadig større grad hvem som eier barna. Er det mor? Er det far? Er det barna selv?

For en drøy uke siden la jeg ut et dikt av Ivar Haugen på FB-siden til Barnejuristen. Dersom du ikke har lest det, håper jeg du kommer til å gjøre det. Vakre ord om nettopp eierskapet til barna våre. Sanne ord om et lån, og hva som forutsetter lånet. Hva som faktisk bidrar til et ærlig og oppriktig eierskap. Nei, vi eier nok ikke barna våre. Kanskje eier barna oss? Barnet er et individ med selvstendige rettigheter, deriblant retten til å bli kjent med og bli tatt vare på, av dem som har satt det til verden. Du er barnets forelder og du er ansvarlig for omsorg og oppdragelse. Barn er mennesker og ikke eiendom. Barn har rett til å bli hørt og det barna sier skal vektlegges. Vi kan ikke disponere over barna som vi selv ønsker. Noen foreldre spør meg, hvorfor kan så andre det? Og jeg synes av og til det kan være vanskelig å svare.

Se bare på barnevernet. I visse situasjoner kan man faktisk få en fornemmelse av at staten eier barna. At barnevernet står i posisjon til å hevde eierskap til dem. I alle fall føler mange foreldre som har mistet den daglige omsorgen for sine barn det sånn. Noen av disse foreldrene opplever til og med at barna ikke blir ivaretatt på best mulig måte. Hvem eier barna da? Etter at de er plassert i fosterhjem, i beredskapshjem eller på institusjon. Hvem eier barna som har opplevd det ene bruddet etter det andre, i barnevernets regi?

Jeg kan ikke gi deg et fullgodt svar, men jeg har lovet å sette et spørsmålstegn ved det. Jeg vet heller ikke hvem som eier barna – personlig tror jeg vi har dem til låns. Jeg synes Ivar Haugens dikt : «Til deg med barnet på armen» gir en god ramme rundt eierskapet. Jeg tror at det er barna våre som skal dømme oss og jeg tror det er barna våre som skal berømme oss, den dagen de selv er blitt voksne.

Og husk at hver dag som kommer, skal bli til en dag som har gått. 
Gjør alle til lysende minner som stjerner mot himmelblått.

Og så kan du takke for lånet, når barnet er voksen blitt. 
Og klarer seg uten din støtte, først da er det virkelig ditt.

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Vi snakker så ofte om barnets beste og prinsippet har ingen fasitsvar, det beror på en vurdering av det individuelle barnet og den spesielle situasjonen. Når to mennesker bryter opp et samliv og er uenige i forhold til barnefordeling, ender noen av familiene opp i rettssystemet. Jeg spør meg ofte om det faktisk er nødvendig og om disse familiene er best ivaretatt gjennom en rettslig prosess. Man ser ofte at konflikten eskalerer i rettssystemet. Likeledes spør jeg meg om ikke rettssystemet bør få som hovedmandat å hjelpe foreldre til et konstruktivt samarbeid i stedet. Det ville vært til barnas beste. Det sentrale spørsmålet er hvordan. At det er verdt det, finnes det ingen tvil om.

Jeg har ved flere anledninger opptrådt som prosessfullmektig i barnefordelingssaker og opplever at rettssystemet stimulerer til ytterligere konflikt og det i en situasjon hvor barnet allerede er sårbart og trenger at foreldrene samarbeider bedre enn noensinne. Jeg tenker på samarbeidet om den videre omsorgen for barnet. I stedet blir saken inntatt for domstolene og ofte involveres psykologsakkyndige for å bedømme hvem at de to foreldrene som er den mest kompetente til å ha omsorg for barnet. Det skal avdekkes hvem som fortjener hovedomsorgen. Hovedomsorgsretten vs. Samværsretten. Kan prinsippet om barnets beste i disse tilfellene utvikle seg til å bli et rettssikkerhetsproblem? Jeg tror det.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I mange barnefordelingssaker blir nemlig barnets beste avgjort ut fra en psykologfaglig vurdering og vurderingen foretas av en rettsoppnevnt psykologspesialist i en skriftlig rapport. Det er gjerne retten som avgjør om det skal oppnevnes en sakkyndig og det helt sentrale for den avgjørelsen er om en sakkyndig vil kunne tilføre saken kunnskap som er avgjørende for rettens beslutning. Det er imidlertid retten som formelt og selvstendig skal komme til et resultat som er til barnets beste, men i praksis vil retten i stor grad følge den sakkyndiges anbefalinger om både hovedomsorg og samvær. Den faglige og rettslige vurderingen er ikke alltid sammenfallende ettersom den juridiske vurderingen omfatter bevisvurdering, lovtolkning og subsumsjon. Dog forekommer at den sakkyndige får gjennomslag for sitt syn på saken. Det kan naturligvis ha noe med den sakkyndiges erfaring og lærdom fra lignende arbeid å gjøre. De lærer jo utvilsomt mye om den juridiske barnets beste-vurderingen i sitt arbeid for retten og tilstreber seg kanskje å gjøre de vurderingene som faktisk er domstolenes? I så tilfelle er det svært uheldig. Jeg har opplevd at den sakkyndige legger føring på saken før den er fullstendig opplyst og har spurt meg selv; på hvilket grunnlag? Det sentrale spørsmålet, slik jeg ser det, er om risikoen for at rolle- og ansvarsfordelinger kan bli noe utydelig.

Barnefordelingssakene er unntatt partenes frie rådighet idet sakene er underlagt hensynet til barnets beste og domstolene har et selvstendig ansvar for å sørge for at saken er godt nok opplyst. Enhver avgjørelse skal altså være i samsvar med barnets beste, men retten er ikke bundet av partenes anførsler og påstander. Når den sakkyndige bruker faget sitt på en konstruktiv måte bidrar det til at saken blir godt opplyst, men hva om den sakkyndige ikke gjør det? Kanskje er vedkommende forutinntatt? Kanskje i overkant pappa vennlig eller for mamma vennlig? Kanskje politisk engasjert og lar seg styre gjennom sitt engasjement? Kanskje blir til og med den sakkyndige manipulert. Det som i slike situasjoner kan gå i glemmeboken er at rettsprosessen handler om barna og deres skjebner, dog fremtrer barnet sjeldent som en selvstendig aktør. Barnelovssaker handler stort sett om de voksnes konflikter og barna forblir ofte en bakgrunnsfigur det bare kjempes om. Rettsprosessen er med andre ord konstruert for å treffe avgjørelser mellom de voksne, altså foreldrene. I barnefordelingssaker er temaene gjerne skjønnsmessige og vitneførselen bidrar sjeldent til klarhet, ettersom vitnene ofte har personlige relasjoner til partene og blir en del av partens påstand.

Ettersom dommeren i stor grad følger den sakkyndiges anbefalinger, blir det for foreldrene helt avgjørende å få en god sakkyndig rapport for å vinne frem. Det blir dermed viktig å få gode råd under saksforberedelsen. Hva er viktig å gi den sakkyndige opplysninger om? Hva er det viktig å holde fokus på? Er det høyt konfliktnivå? Står barna i en lojalitetskonflikt? Hva mener barnet selv? Personlig skimter jeg et rettssikkerhetsproblem. Hva om den ene parten ikke er så flink til å snakke for seg? Hva om barna blir manipulert? Hva om en av partene har troen på en rettferdig prosess og overlater til den sakkyndige og retten å gjennomskue situasjonen? Det skjer.

Før den sakkyndige kommer inn i bildet, har partene møtt til mekling, der de aller fleste oppnår enighet rundt barnas omsorgssituasjon. Det er med andre ord, og heldigvis, bare et mindretall barnefordelingssaker en sakkyndig får befatning med. De kan imidlertid være svært krevende. Noen foreldre kan vise seg fra en langt bedre side ovenfor den sakkyndige, enn det motparten og barnet har måttet leve med. Klientene kan fortelle at den sakkyndige ikke klarer å avsløre for eksempel manipulasjon. Når jeg sier manipulasjon sikter jeg til en bevisst og usaklig presentasjon av saken, som kan få den sakkyndige til å skrive fordelaktig om vedkommende i rapporten sin. Mange av mine lesere orienterer om slike opplevelser, likeledes har flere av mine klienter betrodd meg det samme. Den forelderen som manipulerer presenterer seg gjerne som en samarbeidsvillig og fleksibel person med et klart fokus på barnets beste. Den manipulerte er ofte psykisk sliten og vegrer seg for å fortelle det til den sakkyndige, i redsel for å bli kritisert for ikke å ha fokus alene på barnets behov. Det kan være utfordrende for oss alle å avsløre dyktige manipulatorer, og den begrensede kontakten med familien som den sakkyndige bygger sin forståelse på, gjør avsløringen særdeles vanskelig. Dersom det ikke avsløres er det helt opplagt hvem det går ut over. Den sakkyndige kan således komme til å gi råd som ikke tar tilstrekkelig hensyn til barnets beste. Den manipulerende har sjeldent fokus på annet enn egne behov, noe som dessverre innbefatter et ønske om å ramme den andre forelderen. Barnet blir dermed en salderingspost i et egoistisk prosjekt. Svikt fra den sakkyndiges side forekommer altså og kan som jeg ser det utgjøre et rettssikkerhetsproblem.

Kanskje bør det en endring til i rettssystemet? Når den sakkyndige i realiteten får ansvar som en dommer, og gjennom sitt begrensede mandat ikke er i stand til å avdekke de faktiske forhold, bør det kreves en forandring både til de sakkyndiges holdninger og til systemet forøvrig. Det bør for eksempel være en ærlig sak å innrømme at man er usikker på hvem som manipulerer hvem. Personlig, synes jeg de sakkyndige tar lite stilling til nettopp manipulasjon. Når partene presenterer ulik virkelighet, bør flere hypoteser drøftes i utredningen. Tvilen bør bli synlig og ikke dekkes bak en kompenserende sikkerhet. Advokat og psykolog Nordhelle er klar på at sakkyndige bør unngå konklusjoner der manipulasjon kan være et tema. Entydige konklusjoner bærer ofte preg av opplysninger fra den ene parten, noe som åpenbart kan bli skjebnesvangert for barna.

Det er svært forskjellig hvordan dommere i de forskjellige tingrettene utformer mandatet til den sakkyndiges bistand. Noen dommere er konsekvente på at det er de som avgjør saken og ber den sakkyndige utrede for eksempel tilknytning, omsorgsevne og samværskompetanse. Andre dommere ber den sakkyndige ta stilling til hvor barnet skal bo og hvilke samværsløsninger som er tilrådelige. Det siste er, slik jeg ser det, lovstridig. Lempes denne vurderingen over på den sakkyndige, løftes vurderingen bort fra domstolsapparatet, som jo er utviklet med tilhørende prosessregler og rettigheter. Sakkyndiges vurderinger er i utgangspunktet ment til å brukes som et bevis. I de tilfellene dommeren ber den sakkyndige ta stilling til hvor barnet skal bo og hvilke samværsløsninger som er tilrådelige, har dommeren delegert bort sin oppgave. Det er ikke til barnets beste og utgjør utvilsomt et rettssikkerhetsproblem.

Det ville kanskje vært mer heldig å komme inn i saken allerede ved samlivsbruddet? Hovedmandatet burde muligens vært å hjelpe foreldrene til et samarbeid utenfor rettssystemet, iverksette tiltak før sakene slipper inn i rettsapparatet og bruke mer tid på forsoning i stedet for konflikt. Kanskje bør kompetansekravene til de sakkyndige endres? Per i dag fremkommer nemlig ingen krav eller vilkår til de sakkyndige i lovgivningen og det er i all hovedsak den sakkyndiges eget ansvar å påse at han eller hun innehar den kompetansen og den faglige tyngden for å kunne bistå i saken.

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected]. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3