Hvor trygge er barna våre på skolen egentlig?

Vi er som foreldre lovpålagt å sende barna våre på skolen hver dag. Tar skolen godt nok vare på barna våre, eller er dagens system for svakt til å sikre barna våre den tryggheten de fortjener? Hvordan håndteres alvorlig mobbing i skolen?

 

Barn utsettes for alt fra erting, til grov vold og seksuelle overgrep av medelevene sine i skoletiden. På det ene stedet, vi foreldre ikke kan forsvare dem. På et tidspunkt, våre barn ikke kan dra nytte av vårt vern. Mange foreldre har sett seg nødt til å ta barna ut av skolen, fordi barna ikke får adekvat beskyttelse. Flere av disse foreldrene rapporterer om å ha sagt opp jobbene sine og ha flyttet til et annet sted. Men da forsvant også blåmerkene. Først da ble barnet trygt igjen. Er det sånn samfunnet vårt har blitt? Må vi som voksne virkelig flykte fra både sted, og de barna som ikke lar seg stoppe? De barna som ødelegger andre barns, kanskje våre barns liv? Er det riktig at mobbeofrene tilbys voldsoffererstatning, men ikke hjelp fra skolen vi foreldre er lovpålagt å sende dem til? Joda, saker politianmeldes og i stor skala henlegges de samme sakene på bevisets stilling. En sjelden gang etterforskes det mot enkeltpersoner, men skolen setter ikke inn noen spesielle tiltak som følge av etterforskningen. Ikke får de tilsyn fra Fylkesmannen heller, som er det rette klageorgan i slike saker.

 


 

 

Til og med kunnskapsministeren, som har ansvar for at vi foreldre skal kunne sende barna våre trygt på skolen hver dag, har stått frem med en innrømmelse, om at ikke alle barn er trygge på skolen. Med tanke på de høye mobbetallene, må vi faktisk kunne konkludere med at, langt fra alle barn er trygge på skolen. Det er nemlig ingen hemmelighet, at barn over hele vårt langstrakte land mobbes og trakasseres. Noen av dem, på de mest utenkelige, grove og krenkende måter. Og vi vet, at det ikke tas tak i. Vi har grunn til å være rystet. Skolene gjør nemlig ikke jobben sin. Disse alvorlige sakene får ingen konsekvenser. Mange skoleansatte, burde etter min mening søke seg til en jobb de behersker. I det skoleansatte får beskjed om at en elev utsettes for mobbing, plikter de jo å iverksette tiltak med mål om at det samme ikke skal skje dagen etter. Uken etter. Måneden etter. Likevel forekommer altså mobbing år etter år, med en sviktende hilsen fra hele skolesystemet. Det alene, kvalifiserer som politisak, etter min oppfatning.

 

Hva kan vi gjøre med det? Og ennå viktigere, hva gjør vi aktivt med det?

 

Skolene kan ikke lenger avvente en mobbesituasjon og håpe at den går over av seg selv. Skolene må reagere og de må ta problematikken på alvor. “Dersom skolene ikke reagerer raskt og riktig, skal elevene enkelt kunne få saken prøvd av Fylkesmannen, og skoleeier kan få dagbøter”. Dette fremkommer av innstillingen fra regjeringen og er en av hovedingrediensene i den nye loven, som trer i kraft i august i år. Stortinget vedtok nemlig i går omfattende endringer i kapittelet om skolemiljø i opplæringsloven. Ikke et sekund for tidlig, er min oppfatning. Det sentrale spørsmålet, er imidlertid om vi foreldre kan være sikre på at den lovpålagte skolen endelig blir trygget. Det er da det minste vi kan forvente, er det ikke?

 

 

Skolen fatter per i dag, et skriftlig vedtak ved tilfeller av mobbing, som kan innklages innen en tidsfrist. Dette skal imidlertid avvikles, og erstattes med en såkalt “aktivitetsplikt”. Aktivitetsplikten inneholder fem punkt. De ansatte ved skolen får en plikt til å følge med. De vil komme til å ha en plikt til å gripe inn i akutte situasjoner. De er pålagt å varsle, samt å undersøke og å iverksette tiltak. Jeg er kanskje naiv, men jeg var sikker på at lærere og andre ansatte ved skolesystemet allerede var pålagt disse pliktene. Jeg er forvirret. Så istedenfor å skrive et vedtak, skal de gripe inn og gjøre noe aktivt? Er ikke det ethvert menneskes plikt, i situasjoner der det åpenbart skjer noen urett? Er vi blitt så usikre på hva vi synes er greit at barna våre utsettes for, at vi må ha det lovfestet? Vil det i så tilfelle hjelpe?

 

Foreldre får nå en innsynsrett i skolens plan for å avverge mobbingen i de enkelte tilfeller. Retten til å bli hørt lovfestes. I tillegg skal det bli mye enklere å melde saken videre til Fylkesmannen.

 

At det hersker en del uenighet rundt lovendringene, sier jeg ikke noe på. At loven fremstår som mye tydeligere og at den er enklere å lese for foreldre uten juridisk kompetanse, må utvilsomt anses å være hensiktsmessig. Likeledes er det fantastisk, at nulltoleransen lovfestes. Vil det hjelpe, er spørsmålet jeg sitter tilbake med. I tillegg er jeg usikker i forhold til klageordningen. Istedenfor å opprette en nøytral nasjonal klageinstans med stor kompetanse på mobbing og konsekvensene mobbing har for den enkelte utsatte, har regjeringen klokketro på Fylkesmannen. En institusjon som ikke tidligere har vært seg sitt ansvar bevisst. En institusjon som ikke har ført tilsyn ved tidligere mobbesaker, på tross av at de er tilskrevet som rette klageorgan. Jeg tror vi trenger større endringer. I det minste må vi flytte ansvaret ut av kommunen. Vi må flytte ansvaret bort fra Fylkesmannen. Barnas rettssikkerhet blir ikke godt nok ivaretatt av Fylkesmannen, det har vi allerede sett. Fylkesmannen er altfor ofte passiv og saksbehandlingen bærer stort preg av forskjellsbehandling fra skole til skole og fra fylke til fylke. Regjeringen mener imidlertid, at Fylkesmannen vil ha bedre forutsetninger nå, ettersom de kan gi tvangsmulkt eller bøter, der reaksjonen ikke fremkommer raskt nok og med den endring som trengs. Også kan vi jo tolke “raskt nok” og “den endring som trengs”. 

 


 

 

Stortinget har i samme prosessen kommet frem til, at det skal lages en egen oppreisningsordning for mobbeofrene, i de tilfellene skolene svikter. På den ene siden, kan det oppfattes som et svært viktig signal til både skole og samfunnet forøvrig – dette blir tatt på alvor. På den annen side, kan det oppfattes som en fattig trøst, for de menneskene som har fått skoletiden ødelagt. Dog er det vanskelig å si, hvordan en slik ordning kan fungere i praksis. Heldigvis skal regjeringen gjøre en jobb av å utrede nettopp det. Hvordan kan ordningen best omsettes?

 

Det sentrale spørsmålet må jo bli, som jeg oppfatter det, om man faktisk kan få slutt på mobbingen ved å endre lovverket? Er det nok alene? Vi trenger jo noen til å håndheve loven også, gjør vi ikke? I den anledning, og i arbeidet med loven forøvrig, er det blitt bestemt at regjeringen må innføre mobbeombud i alle fylker. Disse mobbeombudene er allerede tilstede i noen fylker, som en uavhengig person og rådgiver, både for skolene og elevene. Hva som blir deres oppgave gjenstår å se. Hvor mange mobbeombud det er behov for i hvert fylke, er det vel heller ingen som vet? Vedtaket kom i går, mandag 22. mai 2017. Vi har altså sett omrisset av et rammeverk, jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er veldig spent på satsingsområdene. Jeg er kritisk, men forholder meg optimistisk. Jeg er positiv til aktivitetsplikten, men setter min sunne tvil til klageordningen. Jeg anbefaler deg som forelder og følge saken. Vårt engasjement, er det minste vi kan gi barna våre, når vi ikke kan garantere dem en trygg dag på skolen. Og du! Engasjement, kan på sikt bidra til en trygg skoledag. Engasjer deg du også!

 

 

En annen ting jeg vil gjøre deg som forelder oppmerksom på, er din egen omgangsform med andre. Snakker du mye negativt om andre mennesker? Havner du kanskje litt for ofte i en unødvendig krangel? Glem aldri at barna lærer utrolig raskt, at det er greit å samhandle på den måten du gjør. Vi voksne må være oss bevisst på vår egen adferd og tenke på at vi til en hver tid er forbilder for våre barn – også når vi råkjører, baksnakker, skjeller ut noen eller selv utsetter andre for mobbing. Vi kan ikke kreve noe av skolesystemet, dersom vi ikke tar vårt eget ansvar på ramme alvor.

 

Skulle du, eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Del innlegget, eller se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

 

 

Skal, skal ikke – på 17. mai

Et år har gått siden vi strøk bunadsskjortene sist og fant frem flaggene i siste liten. Igjen er tiden inne for å feire Norges Grunnlovsdag, 17. mai og den dagen viktige verdier som rettigheter for enkeltmenneske, ytringsfrihet og demokrati ble nedfelt. Vi feirer dagen med kjære og nære, vi spiser pølser og is, vi pynter barna våre og sender dem ut i 17. mai toget. Vi roper hurra! Stolte hedrer vi landet vårt og vi gjør det sammen. En fryd blir det å se smilende barnefjes, høre lykken av et høyt rungende hurra og kjenne på samholdet. Denne dagen er som regel ikke forbundet med mange bekymringer. Rent bortsett fra ustabilt vær, gnagsår og for mye is. Noen bekymringer vi ikke ser, ligger likevel tungt på skuldrene til mange – særlig barna.

 

For mange barn er 17. mai så mye mer enn det glade barnetoget, pølser og is, det er også utrygge og fulle voksne. Mange drikker langt mer enn de pleier på merkedager og for barn som utsettes fulle voksne, blir dagen innrammet av utrygghet istedenfor glede. Jeg skal ikke formane, men jeg ønsker å minne dere på, at barna merker at noe er annerledes. Med en gang! De føler ikke din feststemning, de ser promillen som forandrer deg. Adferden din, som ikke er som ellers. Glem aldri, at barna liker oss voksne best, når vi er som vi pleier. La barna glede seg til 17. mai, ikke la dem bekymre seg for hvor mye du kommer til å drikke. Vent til barna har lagt seg da vel, istedenfor å spekulere i hvor mye du tåler før barna oppdager det. Det sies nemlig at en dame kan drikke ca. 2 til 3 glass vin i løpet av en hel kveld, og en mann ca. 3 til 4 glass. Noen tåler imidlertid mindre enn dette. Jo yngre barna er, jo mer forsiktig bør vi som foreldre være. De minste har ingen forutsetning for å forstå hvorfor vi plutselig forandrer oss, og de kan oppleve det som fryktelig skummelt. Er det verdt det?

 


Foto lånt av Aftenposten og Vegard Grøtt

 

I år har vi også et annet aspekt ved den store bursdagen til landet vårt. Mange bekymrer seg for terror. Politiet mener det ikke er grunn til bekymring, og oppfordrer foreldre til å la barna gå i tog for å feire demokratiet. Det er imidlertid flere av dere som har bedt meg skrive noen ord om nettopp det. Mange av dere ønsker ikke å utsette barna deres for fare, andre nevner at barna selv er redde. Det er usedvanlig vanskelig å mene verken det ene eller det andre, men faktum er, at Europa i løpet av det siste året har opplevd flere terroranslag. Etter det siste i april, oppjusterte PST trusselnivået i Norge for to måneder, ettersom det er blitt oppfordret til angrep på helligdager og merkedager. Selv om det ikke er noen indikasjon på at noe uønsket kommer til å skje, er det orientert om økt beredskap i de fleste norske byer. Les mer om det her. Sikre kan vi ikke være, men en ting er sikkert – 17. mai blir det uansett og det er ikke mange timene til.

 

Min konklusjon i denne sammenheng kan oppleves diffus, men det er den eneste jeg har. At altfor mange barn utsettes for fulle voksne i morgen, er helt sikkert. At mange barn har gruet seg til denne dagen av samme årsak, er like sikkert. At vi utsettes for terror derimot, er slett ikke sikkert. Jeg vil råde dere til å nyte dagen, nyte barna og ta hensyn til dem. Er de redde, hold dem i nærheten. Vil ikke barna gå i tog, la dem slippe. Ber de deg la være å drikke, så gjør det også. Ta god vare på hverandre! Jeg ønsker dere alle i den sammenheng, en fredfull og deilig 17. mai, og jeg sier i den anledning, hipp hipp hurra! Hurra for barna!

 

Skulle du, eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand? Del innlegget, eller se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Mer kompetanse og mindre bruk av makt i barnevernet

Ja, det er forslaget! Forslaget må også kunne sies å være et element i mange andre gode forslag. Det har nemlig vært mange reaksjoner de siste årene på hvordan barnevernet har løst sakene sine, særlig saker om omsorgsovertakelse. Spørsmålene rundt nødvendigheten av å fjerne barna med makt har vært mange og reaksjonene kraftige, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Noen tiltak er allerede satt i gang og flere er på trappene. Nå står i tillegg barnevernets praksis fremfor en mulig gjennomgang, både hva kompetanse og metode angår. Kan det i tillegg være hensiktsmessig å vurdere sanksjoner i de tilfellene kompetansen og metodene ikke brukes på rett måte? Vil det kunne bidra til en bedre hverdag for barnevernansatte også?

 

Solveig Horne vil endre barnevernets praksis og ønsker at barna skal få komme tilbake til foreldrene sine. Dette søker hun å oppnå ved å øke kompetansen og innsette øyeblikkelig hjelp i de tilfellene det viser seg nødvendig. I den sammenheng er det allerede opprettet en barnevernlederutdanning, hvor det første kullet ble uteksaminert i april dette år. Det jobbes i tillegg med å utvikle lederteam som skal rykke inn og hjelpe til i kommuner med utfordringer i barnevernet. Det sentrale, som jeg ser det, er hva utdanningen vektlegger og hvilke følger det får, dersom barnevernansatte forfeiler sine oppgaver. På den riktige måte, overbevises forhåpentligvis samfunnet til å forholde seg til de barnevernansatte på en mer respektfull måte enn per i dag også.

 


 

 

Et annet stort mål, er å plassere barn som fjernes fra hjemmet, så langt det lar seg gjøre, hos egen familie. Det vil utvilsomt forenkle Hornes målsetting, hva veien tilbake til foreldrene angår. Det avventes nå om Stortinget vil følge opp ved å lovfeste forslaget, og at det i tillegg alltid skal begrunnes og dokumenteres godt, i de tilfellene denne metoden ikke blir benyttet. Etterretteligheten blir med det som utgangspunkt bedre ivaretatt. Men holder det? Kan det hjelpe å erstatte fylkesnemndene? Særdomstolene har nemlig foreslått at noen tingretter med barnefaglig kompetanse bør behandle barnevernssaker. Dette forslaget sendes om kort tid på høring og det blir spennende å se hvilke reaksjoner det vekker hos de respektive organisasjonene og hvilken tilbakemelding de vil komme med. Barnevernet har i tillegg vært gjennom en kapasitetsøkning og nå loves altså et kompetanseløft. Strategiplanen omfatter grunnutdanning av barnevernansatte og videreutdanning. Hva betyr egentlig det? Og hvem skal påse at målsettingene oppnås? Bør systemet overprøves?

 

Nytt ekspertnettverk skal slå alarm om feil i barnevernssaker

 

Det finnes faktisk et nystiftet Kompetansenettverk for kvalitet i barnevern (KIB), og de ønsker en total forandring av hele barnevernet. Behovet for bedre kvalitet har vært uttalt i flere sammenhenger og påstander om at systemet ikke fungerer har vært fremsatt minst like mange ganger. Nå foreslås et varslingssystem, der det slås alarm om feil i barnevernssaker. Nystiftede KIB ønsker at politikerne skal diskutere en total forvandling av hele barnevernet.

 

Professor emeritus i offentlig administrasjon ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Harald Koht, leder av KIB, mener at kvaliteten i norsk barnevern må heves. Systemet fungerer ikke i dag, sier han. Initiativtaker og talsmann for denne nye organisasjonen, er psykologspesialist Einar Columbus Salvesen, som også har markert seg som en sterk kritiker av det norske barnevernet. Vi kjenner han muligens fra før? Han frontet bekymringsmeldingen til regjeringen om barnevernet i 2015. Denne kom i kjølevannet av at en barnevernansatt ba den rumenske moren komme til avhør på politistasjonen, etter å ha tatt med seg hennes to sønner. Moren fikk samtidig beskjed om at barnevernet allerede hadde hentet døtrene hennes på skolen og dagen etter kom fire politimenn og hentet hennes femte barn. En liten baby. Saken bar i stor grad preg av kulturforskjeller og det sentrale i saken var om det var rett og ta barna med makt, fremfor å gå i dialog med familien om deres oppdragermetoder. I stedet ble både barn og foreldre traumatisert. Mer om saken her. Saken ble slått stort opp i media og fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Markeringer med titusener av mennesker som vandret gatene og tok oppstilling utenfor norske ambassader og konsulat i en fredelig protest, mot nettopp norske myndigheters behandling av familien. Det var ikke bare Norge som reagerte, demonstrasjonene gikk på kryss av landegrensene og ble holdt i 40 europeiske byer, deriblant Berlin, London, Geneve, Barcelona, Warszawa, Roma, Dublin, Budapest og Haag. Ytterligere 23 demonstrasjoner ble holdt i USA, Canada, Australia og New Zealand. Ikke helt overraskende kom flere saker frem i media etter denne markeringen og folket har ytret motstand til systemet slik det er per i dag.

 


 

 

KIB består av ulike fagfolk med god kjenneskap til norsk barnevernpraksis, deriblant mer enn 20 sakkyndige psykologer. De ønsker å fremheve behovet av mer kompetanse og mindre bruk av makt, samt bruk av ressurser i familien og nettverket forøvrig. Det er også en av flere måter å minimere hets og trusler overfor barnevernansatte på, fremholder KIB. En liten gavepakke, om vi skal forstå dem rett, som til og med korresponderer med politikernes målsetting. Er dette for godt til å være sant?

 

“Vi er rystet langt inn i sjela”

 

Det uttaler det nye ekspertnettverket om det som skjer i norsk barnevernpraksis. Vi arbeider ikke for barnas beste ved å knuse foreldrene, sier de hoderystende ekspertene. Norge er i verdenstoppen i antall akuttplasseringer av barn utenfor hjemmet, KIB ønsker å varsle myndighetene om tilfeller der utredninger av barnevern og sakkyndige fremstår som overflatiske, subjektive og mangelfulle i forhold til sakens kompleksitet. KIB vil likeledes rapportere om tilfeller der det faglig sett spekuleres i håndteringen av fakta i de følsomme barnevernssakene, som for eksempel omsorgsovertakelse. Spesielt misbruk av psykologiske tester, psykologisk teori, fagbegreper og diagnoser. Salvesen forklarer at de ønsker å si i fra når de oppdager feil og håper at de vil bli lyttet til.

 

At barnevernet kan bli gått i sømmene ser vel mange av oss som positivt, særlig når en av målsettingene også er å trygge arbeidsdagen til de barnevernsansatte. At vi trenger dem, er det jo ikke noen tvil om. Barnevernet håndterer spesielt sårbare og viktige saker. De håndterer fremtiden til mange av barna våre. Saker med store konsekvenser og med fare for svikt i mange ledd. Det kan forekomme feil og mangler allerede i førstelinjetjenesten, i sakkyndiges rapporter eller også i rettsvesenet. Feil som blir heftende ved saken, kan i så måte medføre at resultatet i en rettskraftig dom blir feil. Det er fortvilt og medfører at flere mennesker mister rettsikkerheten sin. Ingen tvil om at det må gjøres noe. Fremgangsmåten må bli det sentrale.

 

Antallet barn med et akuttplasseringsvedtak økte med 70 prosent fra 2008 til 2013, og har nå stabilisert seg, det viser statistikken fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). KIB ønsker å opprette et frittstående og eksternt kompetanseteam som skal inn i alle barnevernssaker der det er snakk om akuttvedtak. Det foreslås også at kompetanseteamet går i retten ved vurdering av omsorgsovertakelser. Kan det kanskje låne saken den objektiviteten den er helt avhengig av? I de tilfellene barnevernet ikke klarer å plassere barnet i familiens eget nettverk, foreslår KIB at saken sendes videre til en annenlinjetjeneste. KIB har videre en hel rekke forslag til tiltak, som de mener kan bedre det norske barnevernet. Blant annet går de i bresjen for at barnevernansatte bør ha en autorisasjon de kan miste, dersom det begås alvorlige lovbrudd. Dette kan for eksempel være å levere usann informasjon til retten eller også forfalsking av dokumenter. Helt innlysende vil mange av oss si, men situasjonen per i dag er ofte en annen. Menneskelig feil? Neppe. Kanskje mangel på objektivitet? Kan riset bak speilet medvirke til en mer forsiktig framferd? Og reelle lovbrudd, bør kanskje bli underlagt normale sanksjonsforhold? KIB ønsker i tillegg å innføre en lovfestet plikt til å prøve familieplasseringer og bruk av familieråd, slik at plassering av barn hos fremmede, kun vil være unntaket fra hovedregelen. Dette forslaget korresponderer med Hornes forslag og flere kommuner har med fordel forsøkt en modell lignende den ovennevnte. Kan vi være på rett vei? Når politikere og eksperter innen fagfeltet er enige, kan det kanskje se sånn ut?

 


 

 

En annen ting KIB støtter, er at Særdomstolen går inn for å overføre sakene til tingretten og gjør med det tingretten til første instans i barnevernssaker. Organisasjonen ønsker i tillegg å fjerne barnesakkyndig kommisjon og heller utvikle et veiledningssystem for sakkyndige. Kommisjonen per i dag, vurderer alle rapporter avgitt av sakkyndige i barnevernssaker, spørsmålet er imidlertid om den gir en god nok kvalitetssikring. En kvalitetskontrollert og akseptert sakkyndig rapport vil nemlig alltid stå sterkere og medfører automatisk at foreldrene til de akutt plasserte barna står svakere. På tross av at kommisjonens vurdering ikke skal være en godkjenning av det som står i den sakkyndiges rapport, er det en viss fare for at det blir resultatet. Kommisjonen består nemlig av psykologer som vurderer egne kollegaers faglige vurdering. Kvalitetskontrollen bidrar ikke med en annen innfallsvinkel, noe som kanskje ville vært hensiktsmessig for alle involverte? Ikke minst barna? Dersom det har lurt seg inn en liten feil, har det utvilsomt enorme konsekvenser. KIB fremhever at mer kompetanse og mindre bruk av makt, samt å bruke ressursene i familie og nettverk, også verner de barnevernsansatte fra den trakasseringen de ofte utsettes for. En vinn-vinn operasjon? De er i alle fall sikre på at hets og trusler er en indikasjon på at systemet ikke fungerer. Salvesen satser på obligatoriske organisasjonsutviklingsprogrammer hos alle barneverntjenester, nettopp med vekt på de menneskelige faktorer.

 

Organisasjonen understreker imidlertid, at de er klare over at det finnes akuttvedtak med omsorgsovertakelse som helt nødvendige tiltak. I disse tilfellene vil det ofte ikke være hensiktsmessig med samvær og bruk av familienettverk heller. De aller fleste omsorgsovertakelsene skjer dog i familier der den reelle omsorgsevnen er mer diffus og som KIB mener bare kan avdekkes med andre virkemidler enn de som anvendes per i dag.

 

Videre ønsker KIB mer fokus på foreldrene. I det et barn plasseres utenfor hjemmet, om det viser seg at det er rett eller galt, så mottar ikke foreldrene noen form for oppfølging eller krisehjelp slik det er i dag. De utstøtes med forakt og også her har vi sett fatale konsekvenser. Barnejuristen skrev om dette i januar og du kan lese hele innlegget her. Foreldre som mister barna sine på andre måter, får hjelp og støtte gjennom både private og offentlige aktører. Foreldre som mister barna sine gjennom akuttvedtak trenger også omgående krisehjelp. Bør ikke det være det offentliges ansvar? Hvem ellers vil ivareta foreldrene? Det å hjelpe foreldrene til å makte situasjonen de står i, styrker også muligheten til at barna ikke mister foreldrene sine, på den ene eller den andre måten. Det å miste et barn er ofte noe foreldre aldri kommer over og den fysiske og psykiske helse lider i mange år etterpå. Det kan i verste fall også være med på å avskjære en fremtidig tilbakeføring. Ingen er tjent med å lukke alle dører. Aller minst barna.

 

 

Det er blitt utarbeidet et prosjektnotat for KIB, med helt klare målsettinger. Det ene er å bygge et bedre klima rundt barnet det gjelder. Dette kan rettes mot foreldre, fosterforeldre eller selve barnevernet og søker at barnet så langt det går, beholder en naturlig relasjon til sitt biologiske opphav. På lengre sikt, til og med oppnå at biologisk familie kan bli en del av nettverket barna kan profitere av når de vokser opp. En veldig viktig målsetting, er å bidra til å skape ro rundt sakene og redusere stress og konfliktnivå. En tryggere og mer tillitsskapende ramme rundt samværet, der foreldre kan få en mulighet til å fremstå med sine ressurser. Dette må nødvendigvis innebære å avdekke foreldrenes ressurser og faktiske omsorgsevne, særlig i de tilfellene tilbakeføring er aktuelt.

 

Barne- og likestillingsdepartementet er positive til KIB og mener de kommer med god og konstruktiv kritikk av barnevernet. Vi vil helt klart lytte til dem, sier de. Mye av det organisasjonen peker på er de også enige i, og de mener at en god debatt om barnevernets utvikling er viktig og bra. Det avgjørende spørsmålet blir, som jeg ser det, om det bare blir nok en debatt eller faktiske forbedringer. Debatten bærer i alle fall preg av et forsterket biologisk prinsipp og det kan da være positivt, kan det ikke?

 

Trenger du, eller noen du kjenner juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Del gjerne innlegget og følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram. Det kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer, som omhandler barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Hva gjør et barn verdiløst?

Et merkelig spørsmål tenker du og jeg forstår deg veldig godt. Det finnes da ikke et eneste lite barn her i verden som er verdiløst? Min krystallklare oppfatning, er at barna er det aller beste av oss. Vårt største potensiale. Det kjæreste vi har. I alle fall burde de være nettopp det – det kjæreste vi har. Det vi ønsker å verne om, beskytte og elske frem i verden. Det er jo nettopp det som gjør det så vanskelig å forstå, at mange foreldre faktisk systematisk krenker sine barn til å føle at de er verdiløse?

 


 

 

De aller fleste foreldre, ja voksne overhodet, er gode mot barn og behandler dem med omsorg og respekt. Likevel finnes det altfor mange som mishandler både sine egne og andres barn. Det er vanskelig å få en oversikt over hvor mange, fordi problematikken er tabubelagt og barna ofte overbeviste – om at de er verdiløse. Også derfor forteller barna ingenting. Det er derfor den psykiske volden kan fortsette. Innenfor husets fire vegger. Gjemt i en tilsynelatende trygg og kjærlig familie. Eller er det simpelthen bare det vi ønsker å se? Er krenkelsene, mobbingen og den emosjonelle mishandlingen synlig for det blotte øyet? La oss se ordentlig etter.

 

Emosjonell vold, eller skadelige foreldre-barn interaksjoner, kan fremkomme gjennom negative eller fiendtlige holdninger til barnet. Det er gjerne vanskelig å sette seg inn i hva som kan fremskaffe negativiteten og den fiendtlige holdningen til eget barn. La det bare være nevnt, at det aldri er barnets skyld. Barnet har aldri gjort noe som kan forsvare verbale beskyldninger og trusler. At foreldrene ikke anerkjenner barnets verdi og legitimitet, kan aldri barnet noe for. At foreldrene er avvisende, eller gjør barnet til syndebukk ved å tilegne det egenskaper som det i forhold til alder og utvikling ikke kan ha, er åpenbart å tilbakeføre på foreldrene. De kan slite med fortvilelse og sinne. Vanskeligheter med å kontrollere følelser, impulsive handlinger, med ustabile og konfliktfylte mellommenneskelige relasjoner. Det er aldri barnas skyld, likevel kan det bidra til at foreldrene utsetter dem for skremmende eller traumatiske opplevelser, samtidig som de straffes med isolering og tilbakeholdelse av adekvat sosialisering. Det kan likeledes medføre at barnet ikke får en utdannelse. Barnet nektes på den måten sosiale erfaringer og relasjoner til jevnaldrende. Mishandling skjer også ved frihetsberøvelse og en faktisk innlåsing av barnet. Emosjonell vold kan imidlertid også fremkomme gjennom inadekvate forventninger til barnet, som det i forhold til alder og utvikling ikke har mulighet til å oppfylle. Det kan dreie seg om forventninger til adferd og prestasjoner, med en påfølgende kritikk, som medfører at barnet utvikler et alvorlig lavt selvbilde. Videre er også trusler om å forlate barnet en form for mishandling. Foreldrene er de nærmeste omsorgspersonene og for barna er tap av foreldrene, uavhengig av forholdet, det verst tenkelige. Foreldrene kan også utsette barna sine for en destruktiv, antisosial eller seksuelt utnyttende adferd. Det finnes ingen tvil om at dette inngår i grupperingen alvorlig emosjonell mishandling, på samme måte som når foreldrene ikke er emosjonelt tilgjengelige eller lar være å respondere på barnas initiativ til kommunikasjon. Psykisk utilgjengelighet og ignorering, fører igjen til mangel på stimuli og interaksjon. Mange velger også å kalle det emosjonell fattigdom. Spesielt de yngste barna er helt avhengige av gode emosjonelle relasjoner. Vi er jo egentlig alle klare over det, er vi ikke? En annen type psykisk mishandling jeg ønsker å fremheve, er barna som er vitne til vold hjemme. Det er å anse som ren tortur å utsette et barn for så utrygge forhold, uten at de nærmeste omsorgspersonene er tilgjengelige på noe som helst plan. Denne type psykisk vold kommer i tillegg sjelden alene.

 

 

En helt naturlig reaksjon er å spørre seg hvorfor og hvordan. Det oppleves barbarisk og ondskapsfullt, for oss normale dødelige. Problemet er imidlertid at mange av foreldrene ikke reflekterer over at barna faktisk har et indre liv med følelser, og at de er egne personer, forskjellige fra sine foreldre. Ofte blir det sagt, at man ikke visste at det var så skadelig. Kan det faktisk være mulig? Kan man overse eget barns ulykke? Er det mulig å ikke gjenkjenne egen ondskap? Som for eksempel ved tilfeller der foreldrene tillegner barnet egenskaper fra fødselen av, som for eksempel at barnet er en utspekulert liten djevel. At det skriker natten gjennom, bare for å plage foreldrene. Det sier seg selv, at små barn ikke har noe ondskapsfullt over seg, men i stressituasjoner kan altså noen foreldre tro at barna har onde hensikter. Som om ikke det er skremmende nok, er det aller verste, at barna til slutt tror på foreldrene sine. Det kan ødelegge barnas selvbilde totalt. Skremmende mange foreldre skjønner ikke hvilken emosjonell makt de har overfor barna sine, og hvilken virkning den negative og fiendtlige interaksjonen får. Jeg spør meg ofte om det faktisk kan stemme, at disse foreldrene ikke skjønner. Vil de ikke skjønne? Vi trenger åpenbart mer informasjon rundt dette, det er helt sikkert, og vi må i større grad sette søkelyset på problematikken. La oss snakke mer om det.

 

Utrolig nok, har mange voldelige foreldre et kjærlig forhold til barna sine, men det svikter når de er stresset eller fortvilet. De skammer seg etterpå og er helt fra seg av skyldfølelse. Likevel er det ikke nok til å avstå fra mishandlingen ved neste anledning.

 

Resultatet for disse utsatte barna, er at de får et svært dårlig forhold til foreldrene sine og mange av disse relasjonene lar seg aldri reparere. Det vil i disse tilfellene alltid foreligger en alvorlig brist i kontakten med foreldre og barn. Man behøver ikke være en rakettforsker for å forstå at det utvikler seg til en livslang smerte, med savn, fortvilelse og en sterk tvil rundt eget jeg. Ikke sjelden plages disse barna av angst, uro og fryktsomhet. Dette er symptomer som kan plage det utsatte barnet resten av livet. Det rapporteres om utviklingsvansker, rusmiddelmisbruk og adferdsendringer. Disse ses også i kombinasjon. Typisk for barn utsatt for psykiske overgrep, er en forsinket utvikling på de fleste områdene. Barnet vil suksessivt få dårlig selvtillit og forståelig nok virke nedstemt. Andre igjen kan bli utagerende. Som du ser, kan det være vanskelig å gjenkjenne tegnene og vi er som samfunn, helt avhengige av en bedre forståelse for problemet.

 

 

I tillegg kan barna svært ofte utvikle somatiske symptomer som konsentrasjonsvansker, hodepine og magesmerter. Det mentale og det kroppslige henger tett sammen. Overdreven bekymring er hyppig observert, samt tristhet og gledeløshet. En utrygg barndom kan også føre til en svekket tilknytningsevne. Barna kan dermed bli klengete, oppmerksomhetskrevende og lite selektive i forhold til andre voksne. Det kan virke som om det er uviktig for barnet hvem de søker kontakt hos, så lenge de oppnår kontakt. Det er rett og slett hjerteskjærende, på lik linje som fullstendig unødvendig. I kontakt med andre barn, ser man ofte at de utsatte barna avvises, fordi de er ustrukturerte og ukonsentrerte i leken. Skuffelsene og fortvilelsen har altså ingen ende for de utsatte barna. Vi voksne må lære mer om nettopp psykisk mishandling, slik at vi lettere kan fange det opp. Som du forstår er konsekvensene for store for de utsatte barna, til at vi kan la det være. Kanskje kan det settes inn systematiske tiltak mot unge kommende foreldre? Hva med å starte opp forebyggende tiltak, allerede under graviditeten? Ved helsestasjonen for eksempel? Foreldre må utvilsomt bevisstgjøres, slik at de forstår de minste barnas mentale verden og gjør dem i stand til å håndtere dem, som egne individer. I tillegg vil det kanskje være fornuftig å vurdere sanksjoner? Barn utsettes for de groveste overgrep og lider en vanvittig overlast, helt uten at den som krenker barnet blir stoppet eller straffeforfulgt. For at psykisk vold overhodet skal kunne straffeforfølges, må den kunne karakteriseres som mishandling. Handlingene må være systematiske og inngå i et mønster. Det å leve med psykisk vold, omfattes av straffelovens §§ 282 og 283, det har Høyesterett lagt som praksis. Likevel handlet ingen av en hel rekke familievoldssaker ved Oslo tingrett de siste par årene seg om psykisk vold, verken for de involverte barna eller for partnere. Mange tror at fysisk vold har størst innvirkning på psykisk helse senere i livet. Er det kanskje derfor vi har en tendens til å se mellom fingrene på psykisk vold? Jeg kan imidlertid fortelle, at av de ulike typene vold som registreres, rapporteres om at det faktisk er omsorgssvikt og psykisk vold mot barn, som gir de høyeste nivåene av depresjon og angst i voksen alder. Kanskje ikke så rart? Vi er jo på vårt mest sårbare og mest tilgjengelige som barn. La oss snakke mer om det, la oss dele informasjon og trygge barna, slik at de tør å si i fra. Ingen barn er verdiløse. Det fortjener ethvert barn å vite. Del gjerne blogginnlegget med noen du tenker kunne dratt nytte av det.

 

Trenger du, eller noen du kjenner juridisk bistand? Del innlegget. Se forøvrig også www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!