Det hadde vært så mye enklere om han slo, sier mange. I et mishandlingsforhold utvikler det seg et skjevt maktforhold, der voldsutøver tar styring og kontroll over livet til den utsatte. Og ved at maktbalansen forskyves, vil voldsutøvers mulighet til kontroll øke på bekostning av den utsatte og skape angst. Denne prosessen vil kunne påføre kvinnen, eller mannen, en følelse av skyld og skam. Dette igjen, medfører ofte isolering og tapt selvtillit.

Det finnes ingen tvil om at vi alle blir uenige med partneren fra tid til annen og mange uenigheter fører til og med til krangler i et samliv. Det som er utfordrende ved psykisk vold, er å skille de alminnelige og hverdagslige konfliktene fra det systematiske og regimepregede overgrepet, der den ene bruker makten og frykten til å kontrollere den andre parten og barna.

Regjeringen skriver på sine nettsider, at vold er enhver handling rettet mot en annen person som gjennom handling skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe personen egentlig vil. Det finnes ingen tvil om at psykisk vold omfattes her. Volden har imidlertid mange uttrykk. Psykisk vold, er måter å skade, skremme eller krenke på, som ikke er direkte fysisk i sin natur. Det kan imidlertid være trusler om fysisk vold. Det kan også være måter å dominere den andre på, ved hjelp av makt. Direkte eller indirekte trusler, degraderende og ydmykende adferd, utagerende sjalusi, isolering og emosjonell vold.

Emosjonell vold kan innebære at den utsatte må legge seg i selen for å unngå at partneren blir sjalu, eller at partneren forsøker å kontrollere hvem den utsatte tilbringer tid med. Typisk er, at utøveren misliker venner og familie. Mistillit. Når voldsutøver ikke tror på partneren sin, om hvor vedkommende har vært og hva det har gjort. Beskyldninger om å flørte med andre. Ofte kommer det også til uttrykk, ved at utøver klager på at partneren bruker for mye tid med andre enn han. Kontroll og sjekking. Det kan gå så langt som at den utsatte blir fratatt bilnøkler, mister tilgang på konto og forhindres fra å forlate huset. Telefonkontroll er heller ikke uvanlig. Seksualitet blir også hyppig en arena for maktmisbruk. Tvang til engasjement i seksuell aktivitet den utsatte ikke er komfortabel med, er ett eksempel. Veldig typisk er også tvang til sex, særlig etter krangler. Dette kombineres gjerne med påstander om at den utsatte er lite seksuelt attraktiv, seksuelt utilstrekkelig og unormal. Sammenligning med tidligere partnere, på en ufordelaktig måte. Vanlig er utsagn om at ingen andre vil ha den utsatte. Psykisk vold er også å ødelegge materielle ting den utsatte ser på som verdifulle. Det å ødelegge hjemmet, personlige eiendeler eller bare å true med det. True med og plage kjæledyr, inngår også her. Listen er lang og eksemplene mange. Det elementære kjennetegnet er imidlertid trusler, krenkelser og tvang.

Den typiske utøver sliter med å kontrollere følelser, handler impulsivt og har konfliktfylte mellommenneskelige relasjoner. Det sies at utøverne i grove trekk utgjør to grupper. Den ene gruppen er impulsiv og klarer ikke å kontrollere sinnet sitt. Det er kanskje også majoriteten av de som utøver psykisk vold? Den andre og antageligvis mindre gruppen, er de kalkulerende menneskene med psykopatiske trekk. De som aldri angrer på noe, men som tvert i mot oppnår tilfredsstillelse av, og mener den utsatte fortjener volden de utsettes for.

Trakassering, mobbing og trusler går utover selvfølelsen og rammer den utsattes selvrespekt. I verste fall utvikles et mønster hvor den utsatte identifiserer seg med den mindreverdige følelsen, og forholdet blir et fengsel. Dersom den utsatte i tillegg isolerer seg, eller lar være å nevne overgrepene til omgivelsene, er sjansen for at den psykiske volden fortsetter ennå større. Den utsatte får på den måten aldri avstemt og justert sine egne perspektiver og den destruktive relasjonen blir normalisert. Når det gjelder fysisk mishandling, kan et tilfelle være nok. Psykisk mishandling derimot, karakteriseres gjennom et gjentatt mønster av ødeleggende interaksjoner. Det kan ofte være vanskelig å avdekke psykisk vold. Det som utvilsomt er veldig vanskelig, er å melde fra om psykisk vold. Hvor går grensene? Hva er akseptabelt og hva er straffbart?

For at psykisk vold skal kunne straffes, må den kunne karakteriseres som mishandling. Det innebærer at handlingene må inngå i et mønster med grove eller systematiske krenkelser, der den som utsettes opplever frykt for nye krenkelser og gjør alt for å forhindre det. Det er på den måten tvangen får sitt gjennombrudd. Det å leve i et terrorregime, er å regne som å leve med vold etter straffelovens §§ 282 og 283, det har Høyesterett fastslått. Men hvor mange av disse sakene kommer egentlig for retten? Ingen av sakene som har kommet opp i Oslo tingrett de siste tre årene, har dreid seg om psykisk vold alene. Det er imidlertid veldig ofte nevnt som et tilleggselement til den fysiske mishandlingen. Hva kommer det av? Kvalifiserer ikke psykisk vold til straff? Det kvalifiserer uten tvil til et enormt skadeomfang. Hvorfor får man da ikke som utsatt like stort gjennomslag, når det gjelder psykisk mishandling?

Faktum er, at all vold må kunne bevises utover enhver rimelig tvil, innen strafferetten. Det innebærer, at dersom dommeren skulle være i tvil om at den tiltalte faktisk har gjort det han, eller hun, er tiltalt for, så skal vedkommende frifinnes. Dette på tross av, at det ofte er sannsynlig at han, eller hun, faktisk er skyldig. At skylden er sannsynlig, er altså ikke nok til å dømme noen. Dette fremkommer også i det grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat, om at tvilen skal komme den tiltalte til gode. Dermed kan det forekomme problematisk å føre gode nok bevis mot voldsutøver, slik at det ikke finnes tvil om at han, eller hun, faktisk er skyldig. I sivile saker derimot, for eksempel om barnefordeling, gjelder andre beviskrav. Her holder det med sannsynlighetsovervekt. Det innebærer at det er tilstrekkelig med 51% sannsynlighet for at voldsutøver faktisk har utsatt henne, eller han, for vold. Beklageligvis er dette vanskelig ved psykisk vold.

Det er uten tvil et forbedringspotensiale både ved etterforskningen og påtalemyndigheten. Heldigvis øker kunnskapen stadig, noe som kan bidra til at detaljene ved psykisk mishandling kan avdekkes. Det gjelder å kunne stille de avgjørende spørsmålene, slik at de fornærmede får en mulighet til å beskrive kontrollen, tvangen og krenkelsene, som for hver dag har blitt mer og mer normal for dem. Mange utsatte går ikke til domstolene fordi de vet at de ikke kommer noen vei. Kanskje det er der vi må starte? Kanskje kan vi endre systemet, dersom flere anmelder psykisk vold? Dersom vi blir bedre kjent med fenomenet? Meld fra, om ikke for ens egen skyld, så i det minste for barnas.

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å bryte ut av et voldelig samliv? Del gjerne innlegget. Se forøvrig også www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Det sa jeg til en ung kvinne med to små barn og som utsettes for både fysisk og psykisk vold. Hun har forlatt voldsmannen før, flere ganger faktisk, men har alltid gått tilbake. Det har vært den eneste løsningen, fortalte hun. Alt annet hadde vært for risikabelt. Han finner meg alltid, fortsatte hun. Men nå har han begynt å utagere på barna også, hvisket hun. Nå er det faktisk mer risikabelt å bli, gråt hun. Vær så snill å hjelp meg, ba hun.

Etter de to siste blogginnleggene har Barnejuristen fått mange henvendelser og flere av dem er sørgelig nok en bønn om hjelp. En fellesnevner er at man har blitt i et voldelig forhold for barnas del, og plutselig blir nettopp det barnas skjebne. Det er bare en vei ut av volden og det er bort. Langt bort fra voldsmannen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når barna kommer i kontakt med psykisk helsevern (BUP) og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og volden ennå ikke er oppdaget, må du dra i håndbremsen. Når voldsmannen fremstår som den ressurssterke i familien, høflig, avbalansert og sympatisk, blir du, den voldsutsatte mor, sett på som årsaken. Du er oppkavet, urolig og bærer tegn til hysteri, du oppfattes som vanskelig å forholde seg til. Han derimot, er vant til å være i kontroll, og demonstrerer dette mer en gjerne i kontakt med hjelpeapparatet. At du, som voldsutsatt kvinne, viser helt tydelige reaksjoner, evner ikke alltid hjelpeapparatet å se med det blotte øye. Kanskje er det til og med for ubehagelig å se? Kanskje er det enklere å forstå symptomene på vold, som uttrykk for individuelle forhold? Eller også psykiske problemer? Og hos barna, der tolkes kanskje symptomene som store reguleringsvansker? Mens far er rolig, stabil og virker troverdig. Han kan ikke lastes for problemene. Slik beskrev flere kvinner situasjonen sin. Det er ikke vanskelig å forstå at dette er frustrerende og gjør det vanskelig å ta opp kampen. At det gjør det vanskelig å bryte opp. Hvem vet hvilke konsekvenser som baner seg vei. Det er imidlertid nettopp derfor, det er så viktig å ikke holde volden hemmelig.

Barnejuristen har vært i kontakt med flere instanser og har forsøkt å sette sammen en liten flukthåndbok. Jeg vil imidlertid på dette punkt kort understreke, at vold i nære relasjoner, være seg fysisk eller psykisk, rammer både kvinner og menn. Likeledes kan både kvinner og menn utøve vold. Dog er kvinner hyppigere utsatt for gjentagende og alvorlig vold. Det sentrale spørsmålet i denne lille rådgivende håndboken, er imidlertid hva man bør gjøre, dersom man er utsatt. Dersom man føler seg truet og er redd.

Ha alltid telefonnummer til både politi og krisesenter lagret på telefonen din. Dersom situasjonen skulle eskalere, er det viktig å få bistand fra politiet. Glem aldri at politiets oppgave er å forebygge og beskytte mot straffbare handlinger. Vold er og blir en straffbar handling. Politiet har god kjennskap til krisesenteret der du bor og kan eskortere deg i trygghet, dersom de rykker ut til en voldssituasjon. Krisesenteret er et trygt og godt sted, dersom hjemmet ditt ikke er det lenger. Der vil du møte mennesker som har sett lignende tilfeller tidligere og som forstår. Disse to institusjonene, vil som du skjønner yte god bistand i en krisesituasjon. Lagre telefonnummeret deres omgående.

Det å fortelle noen at du er utsatt for vold, kan være avgjørende. Både for deg selv og barna. Dersom det skulle komme til en politianmeldelse eller et rettslig oppgjør, er det viktig at den oppkavede kvinnen, som er på randen av hysteri, kan fremstilles som noe annet av et familiemedlem, en venn eller en kollega. Det å ha avtalt et kodeord, kan være helt avgjørende i en farlig situasjon. Det er et enkelt sikkerhetstiltak for deg og barna. Dersom et familiemedlem ringer i en voldssituasjon, vil det være enklere å besvare telefonen, enn det er å ta telefonen frem for å ringe noen. Dersom kodeordet symboliserer situasjonen du står i, kan andre kontakte politiet for deg eller komme deg til unnsetning. Instruer alltid barna om å holde seg i sikkerhet, slik at de ikke blir skadet, fordi de ønsker å komme deg til unnsetning. Før gjerne en logg på trusler og voldelige hendelser. Ta bilder av skadene. Oppsøk alltid lege, dersom du er skadet. Helsevesenet kan også hjelpe deg med å dokumentere skadene. De vil også komme til å anbefale en politianmeldelse. Det er noe Barnejuristen støtter opp om.

Dersom du har bestemt deg for å rømme, ha oversikt over de tingene du trenger å få med deg, eksempelvis medisiner og nødvendige hjelpemidler, slik at de raskt kan kastes i en veske. Vær i tillegg forsiktig med å etterlate spor via sosiale medier eller på mobiltelefonen. Slett meldinger som kan avsløre planene dine. Slå av stedstjenesten, slik at du ikke kan lokaliseres. Søk om å få en voldsalarm. En mobil voldsalarm er et midlertidig tiltak for de akutte problemene, som en bruddsituasjon ofte kan være. Alarmen tildeles etter en totalvurdering av politiet, eventuelt i samråd med andre institusjoner og etater. Tilbudet inngår som ett av flere beskyttelsestiltak politiet kan iverksette. Som også et besøksforbud. Et besøksforbud vil forebygge vold og trusler. Det skjer ved at voldsutøver forbys å oppholde seg på steder du oppholder deg, besøke eller forfølge deg. Forbudet gjelder for en bestemt periode, maksimalt for ett år av gangen. Besøksforbud ilegges dersom det er grunn til å tro at voldsutøver vil begå en straffbar handling, forfølge deg eller på annet vis krenke din personlige fred. Det er ikke nødvendig at det foreligger en dom, før en person ilegges både en voldsalarm eller et besøksforbud. Kontakt politiet eller juridisk bistand, for å få ilagt nødvendige sikkerhetstiltak. Likeledes kan du søke om adressesperring. Det vil medføre at du blir vanskeligere å oppspore, noe som reduserer faren for trusler og vold. Ta kontakt med politiet eller juridisk bistand for veiledning rundt adressesperring. Blir du imidlertid boende på samme adresse, bør du bytte lås og kanskje installere ekstra sikkerhetslås. La lyset foran inngangspartiet bli stående på til enhver tid, kanskje med en bevegelsessensor. Et kikkhull i døra kan også være til stor hjelp. Få i samme slengen navneskilt fjernet fra døra og skaff deg en postboks. Likeledes kan det å installere en innbruddsalarm, i stor grad bidra til din trygghet.

I det du forlater voldsmannen, vil jeg at du skal vite, at det er en overhengende fare for at volden trappes opp. Derfor er det også viktig å være seg bevisst det jeg skrev ovenfor, samtidig som det er viktig å lese videre. Jeg håper jo, at du på dette tidspunktet har fått hjelp. Ta umiddelbart kontakt med politiet, dersom besøksforbudet ikke overholdes, ettersom brudd på besøksforbudet er straffbart og kan straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Det er viktig å ikke holde fast ved gamle rutiner og ruter, for eksempel til jobb eller trening. Gjør omgivelsene dine oppmerksomme på besøksforbudet, slik at de kan holde situasjonen din under oppsikt og rapportere om mistenkelige forhold. Ikke glem å informere skolen, dersom barna også er omfattet av besøksforbudet. Det kan være fornuftig å få et hemmelig telefonnummer, endre passord på MinID og slette kontoer på sosiale medier.

Det finnes aldri garantier, men med denne lille håndboken, skal det godt gjøres å få tak i deg. Ikke tro at du kan løse dette på egen hånd, skaff hjelp. Ta likeledes i mot hjelp av familie og gode venner, naboer og kollegaer. Oppsøk gjerne andre voldsutsatte, for å finne styrke i et felleskap. Familievernkontorene i forskjellige kommuner etablerer ofte en samtalegruppe for voldsutsatte kvinner, det gjør også krisesentrene fra tid til annen og mange mener å finne styrke i samholdet. Du er ikke alene.

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å bryte ut av et voldelig samliv? Kanskje til å søke om ovennevnte sikkerhetstiltak og for å reetablere et trygt og forutsigbart liv? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning og ta gjerne kontakt. Barnejuristen bidrar i hele prosessen og møter deg med både tålmodighet og forståelse.

Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Det er nemlig liten tvil om at barna tar skade av å leve med vold i familien. De færreste av oss setter spørsmålstegn ved dette, likevel velger mange å bli i et voldelig herredømme. Hvorfor? Beklageligvis er det mange grunner til det, og ikke alle forstår mekanismene som rår. Jeg skrev litt om dette i forrige bloggartikkel, du finner hele teksten her. Jeg fikk stor respons på innlegget. Mange hadde spørsmål, noen trengte hjelp og andre fortalte om deres vei ut. Felles for alle historiene, var hvilke konsekvenser dette hadde hatt for barna deres. I dag ønsker jeg å skrive litt om barnas perspektiv og hvorfor det er så utrolig viktig for barna å slippe unna familievolden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det å være vitne til at en av foreldrene utsetter den andre for vold, er like alvorlig som om det var barnet selv som ble utsatt. Barna som lever i voldelige familier, eksponeres volden på flere måter enn bare én. Forskning antyder nemlig at barna som lever med familievold, har både sett, hørt og kanskje merket volden direkte i hele 80-95% av voldsepisodene. Et mye høyere antall enn det man forstår på foreldrene. Det finnes faktisk lite samsvar mellom det barn selv forteller at de har opplevd, og det foreldrene tror barnet har fått med seg. Det å høre volden, er også å være vitne til den. Forestill deg den høylytte kranglingen, de aggressive ordene, skrik og lyden av slag og annen fysisk form for vold. Det rapporteres om at det oppleves like skremmende, om ikke mer skremmende enn å være tilstede i rommet. Følelsen av å ikke kunne gjøre noe, ikke kunne kontrollere situasjonen plager barna. Alene fantasien er med på å forsterke opplevelsen. Tenk deg barna som for eksempel våkner til familievold. En gråtende mor med fysiske skader og en stue full av knuste møbler. Det kan være synet som møter barna. De er i tillegg høysensitive og merker godt hvordan volden preger omsorgsevnen til foreldrene negativt. Redsel for ny vold betegner barnas hverdag og de lærer seg raskt å gjenkjenne mønsteret. Enhver lille endring oppfattes, om det så bare er endring i stemmeleie, eller i den dagligdagse atferd.

Menn som utsetter sine partnere for vold, retter ikke så sjelden volden mot barna også. Barn som bevitner vold, er altså i faresonen for selv å bli direkte utsatt. Det er ikke vanskelig å forstå, at eksponeringen er en trussel mot barnas helse og utvikling, både fysisk og psykisk. Andre konsekvenser, representeres gjennom feilutvikling i hjernen til de utsatte barna og konsekvensene er større jo mindre barna er. Tvangen til å oppleve vold mot mor eller far, vil etterlate traumer på lik linje som barn som har måttet oppleve krig. Vi foreldre bør ta oss tid til å reflektere over nettopp det, enten vi selv er utsatt eller ferdes i de voldsutsattes nære omgivelser. Ikke sjelden gjenopplever barna traumene, helt uten forvarsel, som mareritt, men gjenopplevelsene kan også inntreffe i våken tilstand. Helt naturlig vil dette medføre en konstant aktivering. De voldsutsatte barna vil i tillegg få et forstyrret bilde av hvordan relasjonen til andre mennesker bør være. Også hva tilknytning angår. Kjernen i trygg tilknytning, innebærer sikkerhet på omsorgspersonenes kjærlighet og at de elementære behov møtes når det trengs. Tilknytningen blir sterkt utfordret for barna som er vitne til vold, eller også direkte utsatt.

Et voldsutsatt barn vil alltid søke trøst hos foreldrene, men dersom for eksempel mor utsettes for vold, har hun nok med å beskytte seg selv og verken den ene eller den andre kan ivareta barnets behov. Volden oppleves dermed som en overveldende trusselsituasjon, som ikke har noen form for trygg løsning. Det forklarer også hvordan tilknytningen til foreldrene forstyrres, ettersom barnets tilknytningspersoner er de samme som faktisk utsetter barnet for direkte fare. Det kan ikke herske noen tvil, om at dette kan prege barnet for resten av livet? Særlig i forhold til å bygge relasjoner til andre mennesker senere. I stedet for den gode opplevelsen av trygghet og kjærlighet, som jo må kunne forventes i et godt hjem, opplever barna uforutsigbare forhold og avmakt. Mange barn bærer dermed på en skyldfølelse for å ha bidratt til volden. De leter etter utløsende faktorer hos seg selv og tror at dersom de hadde reagert annerledes på volden, ville de kunne ha stoppet den. Dette skader utvilsomt barnets selvbilde og gir dem åpenbart en følelse av skam. Barna tar altså på seg mye av ansvaret. Vi foreldre, må være oss vårt ansvar bevisst. Det er vår oppgave å få barna til å føle seg ivaretatt og beskyttet. Ikke minst elsket. Og vi skader jo ikke menneskene vi elsker, gjør vi vel? Som du ser av det ovennevnte, skader volden barna, om de er direkte utsatt eller også vitne til den. Vold mot mor, eller far, er dermed også vold mot barna. Det er svært viktig å ta innover seg. Ikke minst burde det faktum være en forlengelse av det forrige blogginnlegget mitt: Det viktigste er å ikke se seg tilbake, les det gjerne i sin helhet her.

Volden preger naturligvis hele familier, og for den utsatte familien blir volden raskt til en normaltilstand. Ofte viser voldsutøver motstand til å se volden som et problem, ofte deler faktisk den voldsutsatte denne motstanden også. Konsekvensene blir på den måten barnas å bære. Den manglende bevisstheten hos voldsutøveren, etterlater et stort sprik i forståelsen og vil gjøre det vanskelig for voldsutsatte barn å få sine følelser tatt på alvor, slik at opplevelsene kan håndteres og bearbeides. Like ofte er den utsatte eller også barna, redde for å innrømme overfor omgivelsene at volden faktisk oppleves som et problem. Hvordan kan vi endre den innstillingen? Vi er nemlig tvungne til å endre den innstillingen, for barnas skyld. Jeg mener at vi må dele historier og gi en forståelse av at de voldsutsatte, både mor, evt far og barna, ikke er alene om å oppleve vold. At de trenger hjelp. At de faktisk kan få denne hjelpen. Det kreves imidlertid av samfunnet forøvrig, en viss form for aksept og forståelse, slik at de utsatte ikke føler fordømmelse, skam og skyld. De har fortjent å bli møtt på en god måte. Vi bør i tillegg lære barna våre det samme, slik at de kan forstå og ikke avvise barna som sliter. For tro meg eller ei, det skjer altfor ofte. Vi voksne lærer ofte barna våre å være nådeløse. Er det mangel på innsikt? Jeg håper det. La oss heller være nådeløst forståelsesfulle. 

Vold i nære relasjoner er ikke et familieproblem, det er et samfunnsproblem. La oss ta ansvaret på alvor. 

Endelig vil jeg påpeke, at en far eller mor som utøver vold, uten evne til å se at dette har fatale konsekvenser for barna, aldri kan være en god omsorgsperson. Han eller hun vil ikke kunne se barnas behov og møte dem på en anerkjennende og forståelsesfull måte. Det viktigste du som forelder og voldsutsatt kan gjøre, er å gå uten å se deg tilbake. Om ikke annet, så for dine barns skyld.

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å bryte ut av et voldelig samliv? Kanskje til å reetablere et trygt og forutsigbart liv? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning og ta gjerne kontakt. Barnejuristen bidrar i hele prosessen og møter deg med både tålmodighet og forståelse.

Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, her kommer stadig nye oppdateringer om viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Lurer du på om det å gå, er det rette valget? Hva med alle de ubesvarte spørsmålene? Hva skjer dersom du virkelig går? Lar han deg gå? Hva med barna? Du føler deg nok forvirret, redd og ensom. Vil han gå rettens vei, for å få barna? Vil han fremstå troverdig? Han gjør jo ofte det. Verden er uforutsigbar og skremmende. Kanskje er det enklere å bli? Nei, det har gått for langt. Hadde det ikke vært for barna. De trenger jo en far. Han kan jo være god mot dem. Tenk om han bare lot være å slå. Han kan jo være så snill også, særlig etterpå. Han er verdens beste, når han trøster. Er du fanget mellom himmel og helvete?

Du er ikke alene om å ha disse tankene. Mange kaller kanskje partneren din for en psykopat, jeg velger å kalle han en ondsinnet pøbel. Helt uavhengig av kallenavn, kan jeg love deg en ting, han vil alltid være en ondsinnet pøbel, selv om han trøster deg etterpå. Han blir aldri den sjarmerende mannen du falt for igjen. Han blir aldri den snille og trygge mannen han ga seg ut for å være. Det å motta trøst fra voldsmannen etter at han har slått deg, er ikke uvanlig, men det er farlig. Dersom han slår deg foran barna, vil jeg at du tenker litt på hvordan det må oppleves for dem. Hvor frustrerende det må være å se deg la voldsmannen trøste og forsøke å gjøre det godt igjen. Det gjør inntrykk, men ikke på noen god måte. De uskyldige små, vil ikke kunne forstå den syke mekanismen som oppstår i et fryktelig usunt forhold. Hvordan skal de kunne lære at de er verdifulle og fortjener å bli behandlet godt, dersom du ikke lærer dem det? Dersom du ikke går foran med et godt eksempel. Hvordan skal barna dine, som elsker deg og ser opp til deg, lære å velge noe annet enn det du har gjort, dersom du ikke vedgår at ditt valg ikke er godt nok. Verken for deg eller for dem. Vold avler vold. Jeg vet ikke hvordan du har hatt det i barndommen, men jeg vet at barna dine, med stor sannsynlighet vil finne tilbake til volden, med mindre du handler raskt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle deg, at det å gå er en enkel sak. Beklageligvis er det å forlate en ondsinnet pøbel vanskelig, av flere forskjellige årsaker. I tillegg kan det være risikabelt. Likevel er det din eneste mulighet. Noen ganger må det bli verre, før det kan bli bedre. Det er en mager trøst, jeg vet det. Jeg snakker nemlig om mannen som en gang sa, at det var skjebnen som førte dere sammen. At dere hører sammen. Han som fremholdt at ingenting kan komme mellom dere. Han som advarte, om at ingen noen gang kom til å elske deg like høyt som han. Han som elsker deg så høyt, at han har en rett til å være sjalu. Han som bare slår, etter at du har provosert han.

Som hovedregel sier vi gjerne, at du går etter det første slaget. Men det er ikke slagene som kommer først, er det vel? Det starter gjerne med kontroll. Spør han deg hvem du har vært sammen med, de gangene du får gå ut alene? Spør han hva dere snakket om? Hvem som var der? Kanskje tror han også, at alle er ute etter å snakke negativt om han? Deretter kommer gjerne truslene. Har han fortalt deg at det er noe galt med familien din, at jobben din ikke er bra nok for deg og at det er dere to, mot resten av verden? Jeg kan tenke meg han forsøker å isolere deg. På den måten tar han kontroll over livet ditt. Du er kanskje smigret over at han er sjalu? Denne flotte mannen – redd for å miste deg. Dette er ikke sjalusi. Dette er farlig. Særlig dersom du er blind av forelskelse og gir etter for kravene hans. Da kan det være vanskelig å se hva som virkelig foregår. Du føler kanskje selv, at det å kutte ut familie og venner er helt naturlig? At det å slutte med sminke og det å kle deg annerledes, er det minste du kan gjøre. Det er jo slik han liker deg best. Forteller han deg at familien din ødelegger for dere? At de ikke er bra for deg? At de ikke ser hvem du virkelig er? Hva gjør du? Satser du på kjærligheten? Er dette kjærlighet?

Har dere barn sammen? Vold har ikke bare store konsekvenser for deg, også for barna dine.

Du kan forestille deg, at det å være voldsutsatt kan likestilles med å ha kjempet i krigen. Helsetilstanden svekkes, likeledes kan volden svekke din evne til å skape gode relasjoner. Dette går også utover barna dine. Etter langvarig vold, blir det nesten umulig å stole på noen. Dette gjør det også svært vanskelig å hjelpe deg. Dersom du fremdeles føler kjærlighet for han, er han nok ikke voldelig hele tiden. Himmel og helvete, formoder jeg. Man lever lenge på de gode periodene. De gir håp, samtidig som de bryter deg ned. Det å være vitne til vold, for det antar jeg at barna dine har vært, likestilles med å ha vært utsatt for vold. Det synes jeg er viktig at du vet. Barna dine fatter ikke det samme håpet som deg, men de brytes ned med deg.

Du trenger hjelp. Dersom du ønsker å forlate den ondsinnede pøbelen, trenger du samtaler som kan gi deg flere perspektiv. Du er avhengig av å forstå hvilke konsekvenser volden har. For deg og barna dine. Du bør snakke med noen som forstår hvordan det er å leve i et voldelig forhold og hva det gjør med deg. Du er ikke alene. Kontakt krisesenteret nær deg og møt forståelse fra mennesker som har hørt historien din før. Det å kontakte en god psykolog, kan også bli til stor hjelp.

I bruddfasen utsettes du for den største risikoen. Både for å gå tilbake til voldsmannen og for å utsettes for ytterligere og alvorlig vold. Mange kvinner blir til og med drept av sine eks-partnere i bruddfasen. Det finnes imidlertid effektive hjelpemidler, som et besøksforbud og en voldsalarm. Besøksforbudet og voldsalarmen får du uten å ha anmeldt forholdet. Du må imidlertid oppsøke politiet for å få det. De aller fleste politidistrikt har en familievoldskoordinator, som kan orientere om fremgangsmåte og sikkerhet rundt tiltaket. Jeg vil imidlertid si deg en ting, det er alltid fornuftig å anmelde vold. Utover det er nettverk avgjørende. Noen må hjelpe deg med å reetablere livet ditt. Hjelpe deg med å skape et liv verdt å leve. Et liv i trygghet, For deg og barna dine.

Du trenger bolig, inntekt og videre oppfølging. Det er også viktig at hjelpeapparatet rundt deg er bevisst dine behov om sikkerhet. Dersom dette ikke kommer på plass, blir det altfor enkelt å gå tilbake til voldsmannen. Det at dere har felles barn, kan også forenkle din vei tilbake til de voldelige omgivelsene. I en sjettedel av alle familievoldssaker der paret har felles barn, inkluderer voldsmannen trusler og vold mot barna også. Mange voldsutsatte kvinner forteller at de går tilbake for å opprettholde kontroll på hva som skjer med barna. Fars rettigheter i Norge er sterke, noe som utvilsomt er bra. En voldelig far derimot, er aldri en god far. I de tilfellene en kvinne med barn går tilbake til den voldelige partneren, vil dette gjerne meldes til barnevernet. Der det avdekkes grov vold, er samfunnet tvunget til å reagere, dersom du velger å returnere de utrygge omgivelsene. I mange situasjoner får den voldelig far til og med omsorg for eller samvær med barna, til tross for at han har utsatt mor for vold med barna som vitner. Det forekommer også, at barn dømmes til samvær med en far som også har utsatt egne barn for vold. Da handler det naturligvis mer om foreldrevern enn barnevern. Dersom du føler deg så ensom i situasjonen, at du faktisk vurderer å bli av den grunn, kan jeg opplyse deg om at du heller ikke her er alene. Tanken på et liv i ensomhet virker av og til verre, enn et liv med vold. Det er imidlertid ikke realiteten. Ensomheten kan du forandre på. Du kan aldri forandre en voldelig mann.

Hver tiende kvinne og to prosent menn har opplevd voldsomme overgrep i et parforhold. Eksempler på slike overgrep er blant annet å bli tatt kvelertak på, overgrep der kniv eller annet våpen har blitt brukt og å få banket hodet mot veggen eller mot gulvet. Mer enn tre prosent av kvinnene, oppgir at partneren til og med brukte en eller flere former for fysisk makt mens de gikk gravide.

Be om hjelp, for deretter å aldri se deg tilbake. Omgivelsene dine, familie og venner bør støtte deg. Du trenger åpenbart støtte, ikke bagatellisering og fordømmelse. Det er viktig at nettverket ditt, inkludert naboer og kollegaer stiller opp. Særlig i bruddfasen. Det er viktig at omgivelsene dine ikke glemmer at du har vanskeligheter med å etablere tillit. Vold og overgrep er fortsatt knyttet til skam og skyld, så dersom du klarer å bryte ut, trenger du samfunnets støtte. Bruddet kan i verste fall medføre nye former for voldsbruk. Mange kvinner rapporterer om at en tidligere partner har opptrådt truende, voldelig og har trakassert dem, også etter at parforholdet tok slutt. Særlig i de tilfellene der det var felles barn, sto barna i fokus for trusler eller voldelige handlinger. Dette kan dreie seg om bortføring av felles barn, skade på felles barn eller også trusler om skade. Barna trenger med andre ord også forståelse. Masse forståelse og trygge omgivelser. Fordømmelse må vi rett og slett føle oss for gode for. Det er nemlig altfor mange allerede, som sliter i voksen alder, fordi de bærer på vonde opplevelser.

Trenger du, eller noen du kjenner bistand til å reetablere egen livssituasjon? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning og ta gjerne kontakt. I Påsken er ikke telefonen betjent til enhver tid, men mail vil besvares så snart som mulig. Barnejuristen kan hjelpe deg med å få besøksforbud og voldsalarm. I tillegg kan du motta hjelp med å komme økonomisk på bena igjen. Svært god kompetanse på rettigheter fra NAV. Her blir du møtt med både tålmodighet og forståelse.

Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, her kommer stadig nye oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Det sosiale liv byr på spilleregler og koder. Noen av oss blir så fanget av spillet, at vi glemmer å kjenne etter hvem vi faktisk er bak fasaden. Nettopp denne fasaden vi pryder oss med, er gjerne av materialistisk art. Den handler om hvordan vi ønsker å bli oppfattet av menneskene rundt oss. Adressen vi bor på, bilen vi kjører og klærne vi bærer forteller en historie. Den historien kan faktisk bryte fullstendig med realiteten. Hvorfor viser vi ikke hverandre hvem vi egentlig er? Innerst inne og som regel, er vi jo enige om at vi liker ekte mennesker. Ekte mennesker med ekte problemer. Hvorfor tviholder vi på fasaden da? Kan det handle om det faktum, at vi mennesker er flokkdyr og at vi måler vår suksess med alle de andre i flokken? Er vi i realiteten så redd for å være oss selv, at vi etterligner hverandre for å oppnå anerkjennelse? Eller tror vi så hardt på fasaden, at vi formoder at den er selvoppfyllende. Vil jeg føle meg like bra som jeg oppfattes fra utsiden?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Personlig tror jeg, at vi lever i et samfunn og i en tidsepoke, hvor vi taper på å kopiere og sammenligne oss med hverandre og samtidig skjule det som egentlig foregår på innsiden. Adressen min, bilen min og klærne mine kan aldri fortelle hvem jeg virkelig er. Den kan kanskje gi deg en indikasjon på hvem jeg ønsker å være. Fasaden min kan aldri fortelle hva jeg har erfart gjennom livet og hva opplevelsene har gjort med meg. Dersom jeg bærer på tunge hemmeligheter og tøffe utfordringer i livet, kan ikke fasaden gi meg noe annet enn ensomhet. Nærhet og ekte relasjoner vil bli umulig for oss og etterhvert vil fasaden gjøre det vanskelig å vite hvem vi egentlig er. Den største årsaken til fravær i norsk arbeidsliv i aldersspennet 23 til 47 år, er depresjon. I vår søken etter idealet på suksess, lykke og anerkjennelse, avviser vi sårbarheten, utfordringene i dagliglivet og følelsen av tidvis å være utilstrekkelig. Hvorfor gjør vi det egentlig? Vi vet jo innerst inne, at vi alle bare er mennesker. Med utgangspunkt i egne erfaringer, tror jeg at vi forventer at fasaden skal vekke beundring og anerkjennelse, mens den i realiteten bare fører til misunnelse og utrygghet. Ikke minst, blir fallhøyden så umenneskelig stor.

Jeg ser det veldig ofte i jobbsammenheng. Samliv oppløses, fasaden sprekker og redselen for å bli gjenkjent som noe annet enn fasaden som omhyggelig er bygget opp, er overraskende stor. De fleste av oss jobber iherdig med å inneholde andres forventninger og bekymrer oss veldig for hvordan vi oppfattes av andre. I tillegg er vi opptatt av hva andre mennesker synes vi burde gjøre i de ulike situasjoner. Barna våre blir gjerne stående midt i mellom oss og en fantasiverden. De kjenner imidlertid sannheten. Barn gjør jo gjerne det. De suger likevel denne usunne livsstilen til seg. Ofte kjemper vi jo nettopp om barna våre etter et samlivsbrudd. Vi konkurrerer til og med overfor barna våre, om å fremstå som den mest vellykkede forelderen. Med skitne triks og falske løfter, vinner vi kanskje også frem. Hva vil barna våre tenke om oss når de vokser opp? I verste fall kan man spørre seg, hvordan vil barna våre bli?

Av og til får jeg imidlertid innblikk i en prosess, i mennesker som opplever store endringer i livet. De oppdager selv hvor slitne de er, av å spille en falsk rolle eller strebe etter et ideal som egentlig ikke passer dem. De blir på mange måter desperate etter endelig å bli seg selv, fullt og helt. Men hvem er de egentlig uten fasaden? Jeg møtte nylig en dame. Nyskilt og økonomisk nedbrutt. I en rettslig feide med eksmannen og med barna som tilskuere. Hun hadde skarpe riper i den polerte fasaden. Egentlig kan man si, at hun per i dag er fullstendig blottet for fasade. Nyheten om skilsmisse, utroskap og økonomiske fadeser løp foran henne, som ild i tørt gress. Folk snakker, sa hun oppgitt. Hun hadde ikke lenger noe valg. Hun kjempet for sine barns beste, hun kjempet for å opprettholde et minstemål av livskvalitet i hjemmet og hun møtte motstand på Familievernkontoret, på jobb og på NAV. Hun fremsto på ingen måte med noen vellykket fasade lenger, hun var så ekte som du kan få henne, der hun tittet ut av de tårefylte øynene. Hun ba om forståelse og hun ba om hjelp. Ikke for å se bedre ut enn hun i virkeligheten er. Hun ville bare ha ro i hjemmet, hun ville ha mat på bordet og trygghet rundt barnas nye liv. Hun hadde ingenting å gjemme seg bak lenger. Ekteskapet og deres felles liv var en fasade. God økonomi og et respektfullt samliv. Velkledde barn og dyre fritidssysler. Da fasaden slo sprekker, så du rett inn i det bankende hjerte hennes, du så tristheten i øynene hennes og det store fraværet av midler. Hun sto der fremfor meg, vaskekte. Jeg beundret styrken hennes. Evnen hennes, til å vise hvordan den brutale virkelighet egentlig er. Hun ble så sympatisk, da hun medga å ha solgt alt hun hadde, men fremdeles ikke kunne betale for det nye hjemmet hun var i ferd med å etablere. Til og med de offentlige instansene viste sympati. Det som er ekte og utilslørt, gjør nettopp det med oss. Vi viser empati og velvilje. Det speiler seg i det ærlige og ekte i oss selv. Det viser seg også at sosiale spill smitter. De menneskene som bærer en sosial maske og er henfallen det sosiale spill, fremfor å vise en ærlig versjon av seg selv, forventer nemlig det samme av andre. Motsatt vil, som jeg var inne på, også de mennesker som er åpne og ærlige, ofte få frem en mer åpen relasjon i kraft av sin egen væremåte. Det innebærer faktisk, at vi kan skape store forandringer i vårt eget og andres liv, dersom vi våger å være autentiske. Dersom vi våger å være oss selv. Det krever imidlertid at vi i langt større grad aksepterer oss selv, nettopp som vi er.

Jeg sier ikke at det å bære hjerte på utsiden av kroppen er hensiktsmessig til enhver tid. Det kan åpenbart være nyttig å holde maska i noen situasjoner og å skjule både negative egenskaper og frustrerte følelser, av og til. Dog er dagens kultur, der vi lever ut våre angivelig vellykkede liv på sosiale medier, mindre heldig for våre ekte personligheter. Min mening! Vi blir kyniske og mindre empatiske, samtidig som depresjonsepidemien slår dype røtter. Liker vi ikke varme mennesker lenger? De uperfekte og ekte personlighetene? Er vi i ferd med å avvise sårbarheten? Jeg er jo av den oppfatningen, at nettopp sårbarheten og ærligheten, er det som kan gjøre oss sterkere. Du blir uangripelig.

Hvorfor ønsker vi da å fremstå som “mainstream” og som en kopi av naboen? Hvorfor ønsker vi oss alt det de andre har? Og hvorfor medfører de store tap i livet, at det er enklere å vise sitt ærlige og oppriktige jeg? Er fasade noe du driver med? Er du adressen din, bilen din og klærne dine? Det sies riktignok at klær skaper folk, men kan klær skape personlighet? Er det ikke egentlig de ekte menneskene med de ekte problemene som gjør inntrykk på oss?

Noen filosofiske tanker fra meg til deg, en lørdag ettermiddag! Ha en fortsatt deilig helg, ta vare på hverandre og ta vare på barna! <3 Ikke minst, vær gode rollemodeller for dem.

Trenger du juridiske råd? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!