Barna våre blir stadig yngre, når kravene stilles dem. Forventninger møter barna allerede før barnehagealder. Si mamma, si pappa, smiiiil og opp å stå, nå kan du snart gå. Helt normale forventninger i forhold til alder vil jeg formode. Deretter skjer noe som kanskje ikke er like naturlig. I alle fall ikke for barna våre. De overlates fremmede mennesker som skal være sammen med dem hele dagen, mens mamma og pappa er på jobb. Det er nok blitt ganske naturlig det også, selv om vi hver eneste høst diskuterer tilvenning. Men sannelig min hatt ønsker samfunnet å øke læringstrykket blant de minste barna i barnehagen også. Foreldre som ble lovet barnevennlige forhold for seksåringene i skolen, som argument for å skole inn våre håpefulle et år tidligere, føler seg i stor grad lurt. Hvorfor fjerner vi barndommen?

“Barndommen skal ikke være et venterom på vei til det voksne livet”.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Sitatet ovenfor stammer fra Friedrich Fröbels, og den norske barnehagetradisjonen er i utgangspunktet mye tuftet på hans syn. Han mente at barndommen skulle være et sted her og nå, der leken er sentral. På bakgrunn av hans syn, fikk faktisk barns frie og spontane lek den sentrale plassen i barnehagens innhold. Likevel advarte FN i en generell kommentar til artikkel 31 om barns lek, at det er et problem at barns lek i stadig økende grad organiseres og styres av voksne. FN uttrykte sterk bekymring i forhold til for lite fokus på den spontane leken. De voksnes trang til å kontrollere barns lek er stadig kritisert, særlig av Sutton-Smith og senere også forskere på området. Dog er det en bred tverrpolitisk enighet om at barnehagen skal ha stor betydning som læringsarena, noe som utvilsomt svekker lekens posisjon. Til og med i barnehageloven har leken en selvskreven og viktig posisjom. Alle barn skal oppleve at barnehagen bidrar til en god barndom gjennom muligheter til lek. Det understrekes faktisk at leken ikke bare har betydning for barns trivsel, men like mye for den grunnleggende livs- og læringsformen. Barnehagepersonalet blir stående under motstridende press, der barns lek er truet av mer organisering, for å møte kravene om bedre læring.

Er det ikke egentlig sånn at det presset og de forventningene vi har til våre skolebarn, egentlig tilhører en voksenverden? Rent bortsett fra at vi voksne ikke fordyper oss videre i vårt arbeid etter vi har forlatt arbeidsstedet. Vi tar faktisk fri etter jobb. Burde ikke barna våre ha rett til det samme? Forskning har kunnet vise til, at lekser ikke nødvendigvis har den gode effekten. Vi trenger alle tid og rom, der det ikke forventes noe av oss. Et sted det ikke nødvendigvis er noe mål og mening med det vi gjør. Fri fra en skoledag preget av målstyrt undervisning. En rekke studier viser sågar at målstyrte læringsaktiviteter i tidlig alder virker mot sin hensikt, og kan ha konsekvenser for det senere liv. Barna blir mer urolige, mindre motiverte og preges av prestasjonsangst. Hva holder vi egentlig på med? Hva gjør vi mot barna våre?

I 1997 ble seksåringene flyttet fra barnehage til skole. I stor grad var dette et spørsmål om økonomi, ikke barnets beste. Det var mangel på barnehageplasser og rimeligere med et årskull i skolen. Til gjengjeld ble det lovet mye lek og det beste fra småskolens og barnehagens tradisjoner. Jeg kan fortelle deg en liten ting, Norge er pliktig til å følge barnekonvensjonen, og der står det helt tydelig at “Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende syn”. Det innebærer faktisk, at dersom ikke barnets beste ivaretas ved for eksempel forandring i loven eller ved nye reformer, kan disse dokumentene anses som lovstridige. Begrepet “barnets beste” er et særlig omdiskutert begrep og diskuteres gjerne i barnevern- og barnefordelingssaker. Vi legger da vekt på hva som er best for barnet. Hva som ivaretar deres behov og interesser på best mulig måte. Likevel lar vi samfunnet i denne sammenheng, omdisponere begrepet til noe vi sannsynligvis ikke er helt enige i. Hvorfor?

I år 2000 var vi del av den internasjonale testen PISA, og 15 åringene våre gjorde det ikke så bra som vi forventet. PISA-sjokket. Det ble et påskudd for å innføre reformen Kunnskapsløftet 2006. Vi ville avhjelpe med kontroll og større læringstrykk på første trinn. Tidligere lot vi barna jobbe etter eget modningsnivå, nå skulle lesing og skriving få statlig kartleggingsprøver allerede fra første trinn. Ordet lek som i den tidligere reformen var brukt over 130 ganger, ble brukt kun fire ganger i den nye. Politikerne mente at leken delvis hadde skylda for de dårlige resultatene og ble altså fjernet uten noen diskusjon. Er det til barnas beste? Dersom vi foreldre opptrådte i strid med lovverk og konvensjoner, ville vi fått besøk av barnevernet. Hvorfor lar vi samfunnet overta styringen på våre barns beste? Det er ikke bare vi foreldre som er blitt lurt, se det fra barnas perspektiv.

Etter Kunnskapsløftet, er det målbare resultater som står i fokus. Førskolepedagogikken presses ut, lærerne gjør det de kan for at barna skal ha det bra og lære mest mulig. Men de er likevel tvungne til å følge læreplanen og la barna delta i flere og flere tester. De statlige kartleggingsprøvene som egentlig var tenkt som verktøy internt for å finne de barna som trenger spesiell oppfølging, er blitt et måleinstrument for sjekke om kontaktlærer har gjort en god nok jobb. Det er ikke så lenge siden vi forventet at barna kunne lese først i 2. trinn, i dag må de kunne lese i 2. trinn, for i det hele tatt å kunne besvare lese og kartleggingsprøven. Hva driver vi med? Hva skjedde med leken?

Vi har åpenbart glemt at en seksåring er i den lille pubertet og på startstreken av den finmotoriske høytiden. Amer og ben vokser i rekordfart, manglende bevegelsesfrihet kan føre til uro og vantrivsel. Førskolen hadde denne problematikken på agendaen. Der fikk barna friheten til å gjøre det som falt seg naturlig og barna lærte masse som ikke kan måles gjennom en kartleggingsprøve. Bare ta en helt naturlig og viktig ting som det å være snille mot hverandre. I leken fikk barna virkelig prøve seg, men hadde alltid fagpersoner tilstede som veiledet og korrigerte negativ oppførsel. Barna fikk lære empati i praksis. Nå er det bare målbare resultater i fokus og førskolepedagogikken er på vei ut. Har vi foreldre mistet kontrollen over våre barns beste? Hvordan ønsker vi egentlig at barna våre skal vokse opp? Ikke minst hvor fort?

Slik skolen er i dag, spør jeg meg selv om barna kanskje skulle fått tilbringe et år til i barnehagen. I Sverige begynner barna på skolen når de er syv, i Finnland også. Min generasjon begynte også på skolen med fylte syv år, og det ble da folk av oss. Det vil bli dyrt å opprette barnehageplasser til et helt årskull, men er det ikke verdt det? Vi bruker da penger på så mye annet rart i samfunnet vårt. I det minste burde ordet “skolemoden” relanseres som et begrep. Det dreier seg om morgendagens helter og deres mulighet til å forvalte samfunnet. La dem i alle fall få muligheten til å bli bedre enn oss. Mer empatiske. Mindre fordomsfulle. La dem få en større sosial intelligens og mer selvinnsikt. Det vil den neste generasjon komme til å trenge.

Jeg tror på den neste generasjonen, men ansvaret hviler på oss. Jeg heier på barna! <3

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Forestill deg at ditt barn blir mobbet… Eller blir en mobber… Hva gjør du? Hva kan du gjøre? Vi som foreldre har helt åpenbart et ansvar. Det å bite i det sure eplet og begynne med oss selv, er kanskje like greit?

I disse dager sender vi barna våre i barnehage, på SFO og på skolen. Stedene våre kjære og håpefulle i størst grad er eksponert for mobbing. På den ene eller den andre måten. Hvem mobber? Hvem blir mobbet? Det kan være de andre barna i barnehagen, det kan være medelevene, det kan til og med være barnehageansatte, lærere og for ikke å skue hunden på hårene, det kan være de andre foreldrene. I de aller verste tilfellene kan alle være involvert. Mobbing skaper fellesskap. Voksne som mobber barn, er naturligvis den aller verste kategorien vi står overfor, men det skjer oftere enn vi ønsker å tro. Dette er mennesker som absolutt skulle visst bedre, men som ikke klart forstår sin rolle og heller ikke konsekvensene. Mobbing bidrar til å ødelegge både nuet og fremtiden for et ungt menneske.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men først, hva er mobbing?

Mobbing behøver ikke å være de klassiske fysiske angrepene som også er grenseoverskridende til vold. Det er ikke alltid de stygge kommentarene heller. Mobbing er når noen plager andre. Det sentrale blir hva vi velger å definere som plaging. Vi vet at mobbing kan være fysisk, som slag, dytting, klyping, lugging og annen type pirking. Mobbing kan innebære å bli truet med fysiske angrep eller å bli presset til å gjøre ting for andre, som man egentlig ikke vil. Mobbing kan imidlertid være så mye mer enn det. Det å bli ekskludert, frosset ut og baksnakket. Kanskje spres det et rykte også? Det er ikke noe mindre mobbing. Både voksne og barn kan bli mobbet. Både voksne og barn kan bli mobbere. Praksis er å kalle det mobbing, når vedkommende plages over tid, som om det er et avgjørende vilkår. Hvor lang tid? Hvor mange ganger skal til? Jeg vil anbefale å gå ut fra et prinsipp om at alle har rett til å ha det bra, både i barnehagen, SFO, på skolen, på trening og ute i samfunnet forøvrig. Hver dag. Det store spørsmålet er hvordan vi solidarisk kan bidra til det.

   Bildet er lånt fra iStock

Noen typer mobbing er helt åpenbare. Dytting, lugging, slag og andre fysiske angrep er synlig for det blotte øyet. Tvang kan også være både synlig og enkelt å oppdage, dog ikke alltid. De typene mobbing som er meget verre å oppdage, er for eksempel stygge blikk, baksnakking og utestenging. Dette kan skje både i barnehagen, på skolen, på vei til og fra skolen, på trening, på fritiden og på sosiale medier. Det er viktig å ta alle typer mobbing på alvor. Men for å kunne gjøre noe med den, må vi vite om den. Det aller viktigste er kanskje å ta en titt på seg selv. Som voksen og forelder, kan vi faktisk oppnå veldig mye ved å vurdere oss selv som forbilde. Særlig som forelder, men også som barnehageansatt, som lærer, trener og annen rollemodell for barn, er du et forbilde. På godt og vondt. Det er nemlig i aller høyeste grad oss, som avgjør om våre avkom og barna forøvrig skal bli mobbere. Det kan være vanskelig å ta innover seg, jeg ber deg imidlertid om å lese videre, kanskje oppnår vi noe sammen.

Ny forskning viser at minst ett barn i hver barnehage blir mobbet, samtidig mener én av fire voksne at fokuset på mobbing i barnehagen er overdrevet. Det er nedslående nyheter, synes jeg. Forskning gir i tillegg sterke indikasjoner på at mobberrollen gjerne går i arv. Barn som er mobbere i dag, har gjerne foreldre som har hatt den samme rollen som barn. I mange tilfeller arver barna både personligheten og personlighetsproblemene våre. Det bør vi være oppmerksomme på. Den sosiale arven har imidlertid størst betydning. Forestill deg en pappa, som applauderer når sønnen gir nabogutten bank. En mor som ikke liker familien, så hun latterliggjør barnet overfor sitt eget barn. Du trekker på øyebrynet? Er dette et så fremmed fenomen? Det skjer i de fleste barnehager, i de fleste skoler og på de fleste fritidsaktiviteter. Det skjer på butikken, det skjer i gata og det skjer mens barna våre besøker hverandre. Noen ganger skjer det så åpenlyst, at det ikke bare er skammelig, men også særdeles bekymringsfullt. Det er ikke på den måten vi lærer barna våre å være sterke, modige og ærlige, vi lærer dem bare at det er greit å plage andre. Det er altså ikke til å komme fra, at foreldre i hovedsak, og også andre omsorgspersoner blir nøkkelpersonene i forhold til å lede til mobbing og for å bli kvitt mobbing. Det er et ansvar viktig å ta inn over seg. Vi må bevisstgjøre og ansvarliggjøre barna våre. Det som skjer innenfor husets fire vegger har stor betydning for hva slags atferdsmønster barna våre får. Dersom vi foreldre stadig havner i trøbbel med omgivelsene og har en væremåte som forteller barna at det er greit å snakke stygt om andre, lærer vi dem å være fordomsfulle og nedlatende. Det samme gjelder naturligvis i barnehage, på skole, fritidssysler og når barna er hjemme hos hverandre. Dog har vår oppførsel som foreldre en helt avgjørende effekt, vi er nemlig barnas umiddelbare rollemodeller. Vi har en helt unik mulighet til å påvirke hvordan barna våre behandler hverandre og andre mennesker. Det er viktig å huske på.

  Bildet er lånt fra online.no

Ikke snakk negativt om nabofamilien, mens barna er til stede. Ikke snakk negativt om nabofamilien i det hele tatt. Det er ikke sikkert det er strengt nødvendig. Ikke snakk negativt om alenemammaen i barnehagen, som åpenbart har dårlig råd og sender barna ut av huset i “bare filler”. Det kan være at det er en smertefull grunn til det. Ikke kritiser pappaen som ikke hilser, det er ikke sikkert han er stokkdum, han kan være alvorlig sjenert. Kanskje ble han mobbet som liten? Barna våre lærer, og de gjør akkurat det samme mot barna til menneskene du mobber ved middagsbordet eller i bilen på vei hjem. Det er viktig at vi som foreldre, at vi som voksne, begynner med oss selv. Særlig nå, som vi sender barna våre ut i den store verden. Kanskje kan vi lære dem at de ikke skal si alt de tenker høyt. Ikke gjør det du heller. Vi kan jo lære dem å være snille og si fine ting til hverandre? Hva med å lære dem prinsippet om å være mot andre, som de ønsker at andre skal være mot dem? Gjør det du også. Hvordan mamma og pappa tenker og snakker om og med andre, har utvilsomt en sterk innvirkning på barnas atferd. Gode tanker er altså undervurdert.

Det kan være mange forskjellige grunner til at en person mobber eller plager noen. Dårlig selvtillit. Makt. Kontroll. Andre mobber kanskje for å markere gjengen de hører til, eller for selv å ikke bli utsatt mobbingen. Mobbingen kan med andre ord danne et fellesskap, det er farlig og gjerne starten på skjebnesvangre utfall. For både voksne og barn. Mobbing smitter og kan utvikle seg til klasseskiller. Vi vet at det skjer blant oss voksne, vi skal ikke kimse av barna våre. De lærer langt raskere enn det vi gjør. Kanskje har den som mobber det vanskelig hjemme? Over halvparten av dem som mobber, blir faktisk mobbet selv. Denne utviklingen er det bare vi som foreldre og voksne, som kan stanse.

En annen ting som har mye å si, er hvordan vi som voksne reagerer dersom vi får vite at barna våre mobber. Det kan faktisk avgjøre om mobbingen fortsetter. Vi oppfatter jo gjerne egne barn som både hyggelige og snille. Det helt sentrale blir om barna våre er like snille ute. Hva skjer dersom vi får kritikk av en barnehageansatt, en lærer, nabo eller de andre foreldrene? I de tilfellene vi forsvarer barna våre og gir dem vår uforbeholdne støtte, kan det være en sterk bekreftelse på at det å mobbe er ok. Mange foreldre vil helst ikke se det. Vi vil i tillegg helst tro på våre egne barn. Ingen ønsker å være foreldrene til en som plager andre. La oss unngå det.

  Bildet er lånt fra iStock

I disse tider som barnehagen er i gang, SFO og skolene starter opp, vil jeg anbefale å snakke respektfullt om andre i barns nærvær. I tillegg anbefaler jeg å tenke grundig gjennom hvordan dere er som rollemodeller for barna deres. Hvordan snakker dere til hverandre, og om andre, innenfor husets fire vegger? Gi det fem minutter. Det kan være hensiktsmessig å tenke over hvordan du behandler folk i omgivelsene dine. Vær litt raus, da blir barna dine det også. Snakk aldri nedsettende om barnas venner og bekjente. Er du ikke begeistret, er ikke det noe barnet ditt absolutt bør vite. Skap positive holdninger. Men ikke til vold og trakassering. Lær barnet ditt til å inkludere andre. La det være en selvfølge at ingen ekskluderes. Jo yngre barnet ditt er, desto lettere er det å lede det inn i en positiv væremåte. Det å ha et godt og nært forhold til eget barn er viktig på absolutt alle måter, også i forhold til påvirkningskraft. By på de gode kvalitetene dine. Godvilje, fellesskap og nestekjærlighet. Når barna vet at de voksne snakker sammen, er det mindre fristende å plage noen. Bli kjent med de andre foreldrene, det virker forebyggende mot mobbing. Det gjelder selvsagt barnehageansatte, lærere og de som er ansatte ved de respektive fritidssyslene også. Det å inkludere omgivelsene, avskjærer i stor grad sladder og ryktespredning. Lær barna å inkludere ved å gjøre nettverket rundt dem solid.

SAMMEN KAN VI STOPPE MOBBINGEN!

Har du eller noen du kjenner behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

 Og du, takk for at du leser! <3

Hei kjære deg, hvordan har ferien din vært? De fleste av oss er tilbake i jobb, barna er kanskje tilbake i barnehagen og snart starter skolene opp igjen. De aller fleste av oss er kommet hjem med full tank, solbrente nesetipper og gode minner. Kanskje har vi vært på opplevelsesreiser eller hatt late dager på stranden. Andre igjen har muligens vært på hytta i øs pøsende regnvær, eller på campingferie med svigerforeldrene og alt for lite privatliv. Ferien har gjerne gjort familien godt, eller vondt verre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noen familier er helt avhengige av ferie sammen, for å komme nærmere hverandre igjen og for å få påfyll av energi til atter å takle hverdagen. Andre familier har rett og slett ikke godt av så mye fritid sammen. Det kan for mange bli for mye å tilbringe flere døgn såpass tett på hverandre. Det faktum at vi normalt sett ikke tilbringer så mye tid sammen i hverdagen, kan bli et problem i ferien. Vi er simpelthen ikke vant til det. Samboere og ektefeller med samlivsproblemer i det daglige, forventer gjerne at den etterlengtede ferien skal gjøre underverker. Planene om å ta igjen det forsømte er store, samtidig som vi vil slappe av og nyte livet sammen. Så blir det kanskje ikke helt som forventet. Kanskje er det problematisk å få kabalen til å gå opp? Med ulike tidspunkt for ferie, barnehagestart, sommerstengt SFO og hensynet til dine, mine og våre barn, kan det oppstå konflikt. Og når ferien er over, enten det dreier seg om campingferie, hytteferie, storbyferie eller ferie i sydlige strøk, kan behovet for hjelp være et faktum.

Familievernkontorene rundt om i vårt langstrakte land, venter storinnrykk av forhold og ekteskap som ønsker å finne tilbake til hva de en gang hadde sammen. Mange tror de mistet det i ferien, andre vet at magien ble borte lenge før ferien startet. Mange av oss hadde store forventninger til fridagene, fikse forholdet, male hytta og besøke svigerforeldrene. For ikke å glemme senke skuldrene, kose oss og virkelig slappe av. Det er liksom ikke måte på hvor mye vi tror vi skal rekke i løpet av tre-fire uker. Når det ikke blir som forventet, er vi usikre på hvorfor. Var kanskje regnværet skyld i at ikke hytta ble malt? Var det campingfiaskoen med svigers som tok livet av romantikken? Forventningene ble ikke innfridd, ferien løste ikke alle problemene. For noen blir ferietiden krisetid og ikke rekreasjon og fornyelse.

Jeg vil appellere til dere foreldre som har opplevd en konfliktfylt ferie. Ta hensyn til barna. Kanskje har de vært eksponert konflikt gjennom hele ferien? Kanskje har den nettopp startet? Noen har kanskje vært utsatt for uenighet og krangling allerede lenge før ferien? Hold barna utenfor, de har ingen forutsetning for å delta og heller ikke et ansvar oppe i det hele. Barn blir utrygge når foreldrene er i konflikt, og de vil søke å dempe den. Mange av dem vil sågar påta seg skyld, noe som er uhyre skadelig for barna. De tar faktisk større skade av selve konflikten som vedvarer mellom mor og far, enn selve traumet ved et brudd. Det er verdt å legge seg på minnet. Opplever dere et økt konfliktnivå etter ferien, ta tak i det umiddelbart. Møt problematikken og snakk om den. Det er den eneste måten å finne løsninger på. Men husk å skåne barna i prosessen. Hold barna utenfor konflikten.

Store konflikter, utagering og vold kan være med på å gjøre et brudd eller en skilsmisse helt nødvendig. Hvor stor en slik belastning er for barna, varierer fra barn til barn. Det er imidlertid mange problemer som melder seg i etterkant av et samlivsbrudd. Bosted, samvær, økonomi og omsorg. Barn er skrekkelig redde for å miste noen. Naturlig nok gjelder dette foreldre og søsken, men også når det kommer til bolig og venner. Det blir dermed viktig å ha planene i orden og gi barna aldersadekvat informasjon. De vil komme til å ha mange spørsmål. Det kan bli nødvendig med rasjonelle forklaringer på bruddet. Snakk derfor gjerne med barna underveis og forklar grunnen til endringene. Uten noen som helst forvarsel, vil det oppleves som et sjokk. En annen ting som er verdt å huske, er at barn har en sterk lojalitetsfølelse. De er avhengige av tilknytningen og vil investere i å beholde relasjonen de har til begge foreldrene. Det er ikke å forvente at de kan forklare hva de tenker, men de er opptatt av å ikke avvise, såre eller klandre noen av dere. Å bevare en god og ekte relasjon til begge foreldrene er viktig for barnet. Ikke glem det. For barnas del, vil det være avgjørende at foreldre som går hvert til sitt, beveger seg videre langsomt.

Det er imidlertid viktig å huske på, at kriser også bærer muligheter i seg. Ikke alle som har opplevd en konfliktfylt ferie står foran et samlivsbrudd. Heldigvis! Det er hjelp å få. Etter jul og etter sommerferien er det travelt for samlivsterapeutene. De har hjulpet mange og de kan hjelpe dere. Veldig ofte er familien verdt å kjempe for. Kanskje lærer vi gjennom terapi, at vi må bli flinkere til å leve med gleder og sorger i hverdagen? At latter og gråt kan fordeles over hele året? Da gjør det jo ikke så mye om forventningene til ferien ikke blir oppfylt.

Jeg håper at du har hatt en fin ferie. Jeg håper at barna dine har hatt en fin ferie. Jeg ønsker meg, at familien din er sterkere nå etter ferien, enn noensinne. Jeg ville i all sannhet gledet meg stort over det. Hvis ikke det er tilfelle, så håper jeg du løser det på best mulig måte. Særlig for barnas del. <3

Har du eller noen du kjenner behov for juridisk bistand? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

 Og du, takk for at du leser! <3