Ro til å heles og tid til å forstå et drapsforsøk? Eller er samvær tilrådelig?

Hva slags skjebne fortjener små, forsvarsløse og mishandlete babyer? Beskyttelse? Eller er det riktig å utsette dem for potensielle nye farer? Grov vold mot et spedbarn er en smertefull tanke, men det er en tanke samfunnet vårt er nødt til å tenke, for det skal treffes avgjørelser i etterkant av volden som har potensiale til å bli katastrofale. Se bare for deg den ti uker gamle gutten vi alle har lest om i media, fullstendig hjelpeløs og avhengig av sine omsorgspersoner, som over uker og gjentatte ganger ble mishandlet. Han hadde flere ribbeinsbrudd, netthinneløsning, brudd på hodeskallen og flere blødninger i hjernen da han ble brakt til sykehuset. Hans skjebne var allerede avgjort, han døde kort tid etter av hodeskadene. Påtalemyndigheten mener at faren brukte så mye kraft når han ristet gutten eller dunket hodet hans, at det er å anse som drap. Forestill deg så at gutten hadde overlevd. Ville det vært forsvarlig å gi far samvær med gutten? Hvilke hensyn bør legges til grunn i en slik vurdering?

 

Bildet er lånt av: Colourbox

 

Hva med den tre måneder gamle jenta som ble liggende kritisk skadd på Ullevål sykehus i romjulen? Også hun avgikk med døden etter grov mishandling. Siktelsen mot far ble utvidet til drap. På sykehuset ble det konstatert at skadene på barnet ikke var forenlige med fars forklaring om hendelsesforløpet. Sykehuset varslet politiet, som pågrep far og siktet han for grov mishandling i nære relasjoner. Det er nok ingen av oss som tviler på om denne type vold mot et forsvarsløst spedbarn er alvorlig, og politiet på sin side bruker store ressurser på etterforskningen. Men hva om jenta hadde overlevd? Ville far fått samvær med datteren sin? Også på tross av den unektelige faren han ville vært for sitt eget kjøtt og blod? Ville det vært riktig å la den vesle jenta ta risikoen? Hvilke rettigheter bør samfunnet fokusere på? Barnets eller fars?

 

Jeg vet ikke om du husker overskriftene fra 2014, en ti uker gammel gutt, også med et sjokkerende skadeomfang: 19 ribbeinsbrudd, netthinneløsning, brudd på hodeskallen og flere blødninger i hjernen? Jeg husker det. Jeg hadde selv fått barn et halvt år tidligere og var dypt beveget. Mishandlingen skjedde over flere uker, av det som tilsammen utgjorde et ti uker gammelt liv. Skadene på spedbarnet ble oppdaget da moren kom til helsestasjonen i anledning en femukerskontroll. Det ble avdekket minst to voldshendelser som kunne forklare skadene. Moren ble frifunnet, men ble dømt til fem måneders fengsel for ikke å ha gitt barnet sitt legehjelp. Jakob døde ikke. Jakob er i dag tre år og bor i et fosterhjem. Hva tenker du? Bør far få samvær med gutten? Eller burde Jakob selv få bestemme det den dagen han forstår hva han er blitt utsatt for? Bør Jakob ha samvær med mor, som ikke hjalp han når han trengte det som mest? Hva ville Jakob ha ønsket?

 

Høyesterett har bestemt at han skal møte foreldrene sine årlig.

 

Da saken gikk for Oslo tingrett ble far dømt til 17 års fengsel. Etter å ha anket dommen, ble han dømt til 16 års fengsel i lagmannsretten. Retten mente at skadene oppsto under særdeles skjerpende omstendigheter. På tross av den høye straffen og de skjerpende omstendighetene har altså Høyesterett bestemt at den vesle krabaten skal ha samvær med foreldrene.

 

Dommer avsagt av Høyesterett i saker om samvær etter omsorgovertakelse skaper prejudikater, som ikke bare binder lavere domstoler, men også den domstolen som har avsagt dommen. De skaper altså en slags mal for samvær mellom barn som ikke bor hjemme og foreldrene deres. Den nevnte dommen hviler på, at grunnlaget for å hevde at Jakob vil retraumatiseres av samvær med de biologiske foreldrene ikke er god nok. Det handler altså ikke bare om faren for å bli utsatt for vold igjen, det handler om hele sanseapparatet hans og kroppen som husker, når han påminnes om det. Normalt sett er det jo slik at barn som bor i fosterhjem kan ha store behov for å opprettholde kontakt og tilknytning til foreldrene sine. I tillegg er målet at enhver omsorgsovertakelse skal være kortvarig, dersom det er mulig. Dette fremkommer av barnevernloven § 4-16. Her ligger det biologiske prinsipp til grunn, et absolutt viktig prinsipp, som jeg ser det. Lovgiver mente at tilbakeføring til biologiske foreldre bør skje så snart det er forsvarlig. Paragrafen viser altså til, at barnevernet skal hjelpe foreldre til å komme i posisjon til å få barna sine tilbake. Men kanskje ikke for en hver pris? Jeg har selv deltatt i flere saker om tilbakeføring til foreldrene og kan ikke påstå at den ovenfor nevnte paragrafen alltid står i fokus. Sakene jeg refererer til er også langt fra så alvorlige som den grove mishandlingen av Jakob. De dreier seg veldig ofte om omsorgssvikt. Forstå meg rett, omsorgssvikt kan definitivt være alvorlig nok, ingen tvil om det. Det jeg vil frem til, er at de fleste omsorgsovertakelser ikke dreier seg om denne type grov vold mot spedbarn. Et sentralt spørsmål, som jeg ser det, er hvordan et prejudikat fra en relativt gjennomsnittlig omsorgsovertakelse kan utgjøre en god mal i en sak som bygger på et drapsforsøk? Joda, de fleste barn har utvilsomt godt av å kjenne sitt opphav, treffe sine foreldre og dersom det viser seg mulig tilbakeføres til foreldrene. Veien kan imidlertid bli lang. Grunnen til det er at prosessen påvirker barnet. Ikke sjeldent snakker barneverntjenesten om traumer og reaksjoner, hyppig også med rette. Barn kan glede seg til å tilbringe tid med foreldrene, de gjør hyggelige ting sammen, likevel reagerer barna ofte med uro og manglende nattesøvn både før og etter samvær. Noen tisser på seg, andre bæsjer på seg. Dette kan være som følge av en konkret redsel eller klare minner. Noen ganger har imidlertid ikke barna noen forutsetning til å huske hva de er redde for. Men kroppen husker det. Hvordan oppleves dette fenomenet for barna som nesten er blitt drept av sine egne omsorgspersoner? Har kroppene deres glemt? Kan kroppen glemme?

 

Bildet er lånt av: Scanpix/NTB

 

De minste barna har også reaksjoner. 19 ribbeinsbrudd, brudd på hodeskallen og flere blødninger i hjernen setter utvilsomt sine spor, men barna klarer ikke å sette ord på det. De minste husker det heller ikke. Er det ensbetydende med at de ikke reagerer? Nei, tvert om, sier de fagkyndige. Barna som ikke aner hva foreldrene har utsatt dem for, reagerer også på samvær. De kan ikke lures. Kroppen har ikke glemt hvordan den ble mishandlet og sansene deres minner dem på det. Reaksjonene kan være kraftige og udefinerbare. Når vi vet det, når samfunnet vet det og domstolene vet det – at kroppen ikke glemmer – hvorfor påtvinge disse barna samvær med et menneske som var nær ved å ta livet av det? Tidligere trodde vi at påkjenningene inntruffet før språket var etablert og som barna ikke hadde en bevisst hukommelse fra, ikke var farlig. I dag vet vi bedre. I dag vet vi at belastninger som skjer i en tidlig og sårbar alder er de verste. Ikke bare nettopp der og da, de har en påvirkning på livskvaliteten livet ut.

 

Bildet er lånt av: Colourbox

 

Barneverntjenesten argumenterer ofte for at barn som bor i fosterhjem bør få lov til å falle til ro og finne seg til rette. At de gis tid til å forstå hva de har vært gjennom. Ikke sjeldent er det et argument for å begrense samvær med foreldrene. Kanskje resulterer det i samvær fire ganger i året. I disse sakene er det imidlertid ikke snakk om grov vold eller forsøk på drap. Hvorfor skal barn som har opplevd de aller groveste typetilfellene av vold og mishandling tvinges til samvær, på lik linje med barn utsatt for omsorgssvikt? Trenger ikke disse barna ro til å heles og tid til å forstå? Er det virkelig rett å utsette barn som Jakob for samvær med foreldrene? Bør de kanskje få muligheten til å forstå hva de er blitt utsatt for, før rettssystemet tvinger dem til regelmessig samvær med sine overgripere? Er det ikke slik at lovverket skal beskytte mot skade? Ikke minst proporsjonalt med den stadig økende kunnskapen om hva som er til skade? Med kunnskapen vi besitter om hvilken skade barn kan ta av samvær med foreldre som har mishandlet dem på det groveste, må jeg innrømme at jeg stusset ved Høyesteretts dom av 23. oktober i fjor. Ikke fordi jeg ikke forstår rettsanvendelsen, men fordi praksis siden tidlig 2000-tall tilsier at det skal spesielle og sterke grunner til for å nekte samvær mellom barn og deres biologiske foreldre. Jeg blir faktisk usikker på hvordan “spesielle og sterke grunner” bør tolkes i disse sakene, men jeg har på følelsen at de ikke tolkes ut fra kunnskapen vi besitter i dag, alvorlighetsgraden og barnas hukommelse fra de grusomme opplevelsene, uavhengig av om de husker dem selv eller om kroppen deres gjør det. Det dreier seg om liv og død for mange av disse barna. Det er ramme alvor. Så mye mer altså, enn et prejudikat som muligens har mistet noe av sin anvendelighet på noen typetilfeller av samvær etter omsorgsovertakelse.

 

I en samværssak etter barnevernloven skal ethvert barn og enhver familie vurderes konkret og det skal legges avgjørende vekt på barnets beste. En komplisert vurdering, ingen tvil om det. Utgangspunktet er at barnet skal kjenne sitt opphav og praksisen skyldes den generelle grunntanken om at det er et gode for et barn å ha kontakt med sitt biologiske opphav. Det skal gi en forståelse av hvem man er og hvor man kommer fra. Jeg spør meg selv om det alltid er et gode? Jeg spør deg også. Se for deg Jakobs tilfelle. Gjør det til ditt tilfelle i tankene. Jeg spør deg igjen, er det alltid et gode?

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

#Metoo & #Skyldogskam

4 år gammel ble hun straffet av pappa i dusjen, hun måtte suge han. 5 år gammel skrek hun inn i puten sin da pappa penetrerte henne, hun valgte å forlate sin egen kropp. Verden rommer så mange skjebner, så mange grove overgrep og så mange ødelagte liv. Du skal ikke lenger ut i verden enn i ditt eget nabolag for å finne omgivelser som kan være knusende på barns fremtid. Barna selv er som oftest tause. De henger seg ikke på emneknaggen Metoo. Nå den siste tiden har jeg ikke kunnet la være å tenke på nettopp barna utsatt for grove overgrep. Jeg har måttet tenke på menneskene som har opplevd overgrep vi ikke en gang klarer å forestille oss. Hva tenker de vel, når de leser om dårlig oppførsel og seksuell trakassering i avisene? Helt uavhengig av hvor de befinner seg i livets syklus, er det nemlig noe som har gått i stykker inne i dem, noe som ikke lar seg dele med en hashtagg. Det kan ikke repareres gjennom solidaritet og likestilling, men det bør få minst like mye oppmerksomhet som Metoo.

 

 

Seksuelle overgrep omfatter voldtekt, pedofile handlinger, incest, blotting og beføling av en person som ikke samtykker. Seksuelle overgrep er forbudt ved lov og likeledes straffbart. Straffeloven omtaler dette som seksualforbrytelser og det er vanlig at seksuelle overgrep medfører psykiske lidelser, blant annet posttraumatisk stresslidelse. Jeg har tenkt litt på det. Blir egentlig denne alvorlige problematikken stilt i skyggen av Metoo-kampanjen? Metoo handler om seksuell trakassering, som i følge den nye likestillings- og diskrimineringsloven også er ulovlig. Seksuell trakassering omfatter uønsket seksuell oppmerksomhet med formål om å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom. Er det faktisk slik, at vi mener at hashtaggen Metoo fanger alt? Eller er det sånn at vi tar voksnes erfaringer med ufine sjekkemetoder og seksuell trakassering på jobb mer alvorlig enn voldtekt, incest og seksuelle handlinger med barn? 

 

Jeg vet ikke hva du tenker, men jeg synes at den groveste type for overgrep og misbruk faktisk drukner i annen støy om dagen og vil gjerne sende ut en varm tanke til alle barna som utsettes for voldtekt, incest og seksuelle handlinger. Jeg snakker ikke om beføling av den typen en av våre kvinnelige politikere nylig refererte til, der en kollega strøk henne over ryggen under genseren. Jeg snakker ikke om episoder der et kyss stjeles på fest under påvirkning av alkohol. Jeg snakker om beføling av en så ufin karakter at den faktisk omfattes av straffeloven. Jeg snakker om den typen som ødelegger et barnesinn, en fremtid og som splitter opp familier. Jeg snakker om den type seksuelle overgrep som utføres av noen barna elsker og har tillit til. Jeg snakker om seksuelle handlinger og voldtekt fra et menneske som selv har vært med på å sette barnet til verden. Personlig ser jeg på denne type lovbrudd som ett av de aller mest alvorlige. Likevel får ikke denne type lovbrudd på langt nær så mye oppmerksomhet som Metoo. Klarer vi ikke å ha to tanker i hodet samtidig? Orker vi ikke?

 

 

Forstå meg rett. Jeg heier frem alle kvinner som opplever dårlig oppførsel og seksuell trakassering i forbindelse med arbeidslivet. Ja i livet forøvrig også. Jeg heier på alle kvinner som kjemper for likestilling, slik at vi ikke må være redde for å bli utsatt for seksuell trakassering. Jeg synes det er flott at vi våger å dele dårlige opplevelser og erfaringer. Jeg synes det er topp at vi peker på menn i maktposisjoner som bruker seksuell tilnærming i en maktkamp og jeg synes det faktum at tålegrensen blir lavere som en konsekvens av kampanjen er helt fantastisk. Jeg tror og håper at menn i maktposisjoner opplever at det settes grenser nå og at de blir redde for å overskride dem i fremtiden. Jeg beklager imidlertid at lovbrudd som tortur av barn, forstummes i skyggen av denne kampanjen. Den gjør ikke det, sier du kanskje. Og jeg spør deg: Når opplevde du sist et såpass omfattende angrep på pedofile, foreldre og andre som forgriper seg på barn, som mange politiske topper, skuespillere og andre profilerte menn har opplevd den siste måneden? Det har kommet som en konsekvens av dårlig oppførsel og seksuell trakassering fra menn som utnytter sin makt ovenfor unge kvinner. Det har vært en konsekvens av Metoo-kampanjen. En annen konsekvens er etableringen av et utvalg, som har som mål å finne passende straff for trakassering i det politiske miljøet. Utvalget består av en jurist og tidligere statssekretær i Justisdepartementet, han er i godt selskap av en kjent advokat og leder av kvinnenettverket i Arbeiderpartiet og tidligere barne- og likestillingsminister. Når så vi sist en slik manøvrering av kompetanse, ikke minst vilje, til å søke løsninger og straffereaksjoner for overgrep på små og forsvarsløse barn? 

 

Hva handler Metoo om? Jo, det handler i første omgang om at menn i stillinger med makt bruker sex for å presse kvinnelige ansatte. Det dreier seg om alt fra uønsket seksuell oppmerksomhet, være seg verbalt eller ikke-verbalt, til kyssing, beføling og rene overgrep. Det handler imidlertid like mye om solidaritet og det å støtte andre som har opplevd det samme. Det er absolutt ingenting som er greit ved uønsket seksuell oppmerksomhet og det er helt avgjørende at vi sier i fra og at trakasseringen får både et ansikt og konsekvenser. Samhold gjør oss tøffere. Sterkere. Men hvordan kan vi styrke barna som har opplevd særdeles grove former for overgrep? Hvordan gjøre dem tøffere? Omfattes de av Metoo? Eller er Metoo blitt et uklart begrep? En hvilepute? Åpner den for å ta en type seksuell trakassering som vi faktisk klarer å forholde oss til, som vi klarer å snakke om og dele med hverandre, mer alvorlig enn tortur av barn? I denne massive pressedekningen den siste måneden har jeg måttet tenke på barna, klientene mine, naboene dine og alle de andre som ikke har en passende emneknagg. Hvordan føler de seg? Barna som har opplevd seksuelle overgrep av sine nære og kjære i mange og lange år. Barna som ikke tørr å fortelle det til noen. Barna som føler skyld og skam. 

 

 

Jeg vil ikke glemme å nevne overgriperne, være seg han med særdeles dårlige sjekketriks, han som går over streken når han drikker eller han helt uten dømmekraft og med seksuelle følelser for datteren sin. Jeg nevner ytterpunktene, for det er slik jeg etterhvert opplever fremstillingen i media. Vi henger nå ut menn anklaget for upassende oppførsel med fullt navn, bilde, posisjon og familiær status, samtidig som vi ønsker å skåne menneskene som jakter på egne og andres barn, med langt verre formål i tankene. Vi ønsker ikke å henge ut personer som ikke er dømt av domstolene og skjermer dermed overgripere, samtidig som det foregår en heksejakt på Stortinget as we speak. Det skal ryddes opp i partiene og skapes krystallklare retningslinjer. Debatten om strafferammer og strafferabatter i forbindelse med voldtekt av barn og incest forstummes. Hvordan føler de seg, ofrene, barna, de mest sårbare i samfunnet vårt, når vi fremstiller alvorlig problematikk så ubalansert? Når ble vi mer opptatt av å finne løsninger for voksne mennesker utsatt for alt fra dårlige sjekketriks til seksuell trakassering, fremfor å redde barna som utsettes for tortur? Klarer vi virkelig ikke begge dele? 

 

En annen ting jeg lurer på, helt avslutningsvis, er om vi lukker øynene for svakheten det feminine alltid har hatt for det maskuline. Det jeg mener, er at kvinner siden tidenes morgen har vært tiltrukket menn med makt. Vi har latt oss smigre og vi har flørtet. Vi har kysset og vi har gått til sengs med menn med makt. Ikke alltid av kjærlighet, noen ganger også for å oppnå noe. Vi kan ikke glemme det fullstendig, kan vi vel? Har vi plutselig blitt redde for å avvise noen? Eller er vi redde for konsekvensene? Hva er konsekvensene? Dersom noen hadde strøket meg på ryggen under genseren mens jeg holdt et foredrag, ville jeg snudd meg og bedt han om å la det være. Joda, det kunne sikkert hatt noen konsekvenser. Kanskje ville jeg ikke blitt forfremmet. Kanskje ville jeg ikke fått lønnstillegget jeg er blitt lovet. Når pappa tar med seg sin fire år gamle datter inn i dusjen og tvinger henne til å suge seg, fordi han kan og fordi han vil, som straff, har det svært alvorlige konsekvenser. Det vil faktisk ha konsekvenser for resten av livet hennes. For hvordan hun vil komme til å leve livet sitt. Når pappa penetrerer datteren sin og datteren velger å forlate sin egen kropp, går noe i stykker inne i henne. For evig og alltid. Hun har ikke anledning til å be han om å la være. Hun vet ikke en gang om andre fedre gjør det samme med døtrene sine. Hun får først vite det etter at skaden er skjedd.

 

“Metoo” er åpenbart en viktig emneknagg, men ikke la den forstumme “Skyldogskam”. Det er opp til oss. La oss gi barna den samme kampviljen og den samme innsatsen som vi har vært vitne til den siste måneden. Vi vet at vi kan og vi vet at barna fortjener det.

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3