Biologisk prinsipp vs omsorgsovertakelse.

Ingen blir fratatt omsorgen for barna sine uten grunn, sier vi ofte. Selvfølgelig må det være en eller annen grunn til at mennesker fratas egne barn, tenker de fleste av oss. Likevel kritiseres barnevernet med stive adjektiv og sterke argumenter, samtidig som det vises til helt spesielle tilfeller. Kritikken fremsettes gjerne av foreldre som er blitt fratatt barna sine, fra deres advokater og andre som kjenner noen som er berørte. Til og med tidligere ansatte fra barnevernet har deltatt i brennhete debatter. Det demonstreres utover landets grenser med massiv kritikk av barnevernet. Dersom en omsorgsovertagelse alltid er godt begrunnet, hva klages det egentlig på? Jo, er det ikke i stor grad fremgangsmåten tro? Den varierende kompetansen og rutinene for saksbehandlingen kanskje?

At foreldre som nettopp er blitt fratatt sine barn reagerer med både sorg, hysteri og sinne, sier jeg egentlig ingenting på. Jeg orker ikke engang å forestille meg hvordan det må være. Men deres reaksjonsmåte er jo på ingen måtet noe argument, for at barnevernet har tatt en feil beslutning. Barnevernet har sine grunner sier vi jo, og det sentrale er kanskje hvordan de går frem og om det finnes en enhetlig praksis. Se bare på akuttvedtakene som var ment til å brukes i krisesituasjoner. Har praksisen endret seg? Bruken av akuttvedtak har i alle fall økt så sterkt, at de nå fremstår som mer vanlig enn de ordinære vedtak om omsorgsovertakelse. Kan økningen skyldes at barna har fått det verre? Eller skyldes det at barnevernet har senket terskelen til å ta i bruk akuttvedtak? Det påstås i alle fall at økningen har skjedd, på tross av at det eksisterer flere eksempler på at unødvendige akuttvedtak har påført barna uopprettelige skader. Var dermed regelendringen unødvendig for å kunne gripe inn på et tidligere tidspunkt? Har akuttvedtakene vært med på å svekke det biologiske prinsipp? Det biologiske prinsippet fremkommer i loven som det klare utgangspunkt for at barn skal bo sammen med sine biologiske foreldre. Et uttrykk for det biologiske prinsipps betydning i barnevernssaker, ble forresten formulert i Rt. 1991 s. 557

 

“Jeg minner om at barnevernloven bygger på at det gjennomgående vil være i barnets interesse at foreldrene har omsorgen for det og videre at foreldrene, selv om omsorgen fratas dem, i alminnelighet har kontakt med barnet og foreldreansvaret for det”.

 

Hva betyr så dette? At barn helst skal vokse opp sammen med foreldrene sine? Ja, det kan det da ikke herske annet enn enighet rundt. Men dersom barnet ikke har det bra, og en omsorgsfratakelse anses for å være eneste muligheten, innebærer det biologiske prinsipp da at barnet skal fortsette å ha kontakt med foreldrene? Hvordan? Hvor ofte?
 

Normalt sett holder en biologisk familie sammen et helt liv, så det er kanskje et verdifullt prinsipp? Det gjør ikke et fosterhjem, det løses opp, gjerne når fosterbarna fyller 18 år og flytter ut igjen. Da blir disse barna som en konsekvens stående alene her i livet, uten både den biologiske familien og fosterfamilien. Med det som utgangspunkt kan det kanskje falle seg naturlig å forstå det biologiske prinsipp. Synes du ikke? Det er jo tross alt en unaturlig situasjon det å vokse opp sammen med fremmede mennesker. På den annen side, er det naturlig nok også meget unaturlig å utsette barna sine for både omsorgssvikt, vold og andre overgrep, som jo gjerne er grunnlaget for omsorgsovertakelse.

 

 

Foto: Scanpix
 

Mange av oss eksponeres disse sakene gjennom media, gjennom arbeid, kanskje er venner og bekjente rammet, men vi får sjeldent den fulle forståelsen for de individuelle sakene, praksisen som ligger til grunn internt i barnevernet og hva det klages på. Det blir skapt et inntrykk av at barnevernet gjør for lite og at alt blir bra dersom det offentlige overtar ansvaret. Vi hører om at barnevernet ikke har grepet inn overhodet, og barna er overlatt en skjebne med vold og overgrep. Men jeg synes da like ofte vi hører om et barnevern som altfor ofte går inn i saker på feil grunnlag, og de overtar omsorgen hvor det slett ikke var nødvendig. En kriminell som arresteres har jo i så tilfelle bedre rettsvern. Er virkelig praksis internt i barnevernet så tilfeldig og lite nyansert? I så tilfelle, hva kommer det av? Eventuelt, hva har man tenkt til å gjøre med det? Det er jo en sterk motstrid mellom den hjelpende siden, der det settes i verk tiltak som skal hjelpe familien slik at barna blir boende hjemme, contra den andre siden, hvor barnevernet overtar omsorgen, uten å ha vurdert tiltak for å hjelpe familien hjemme. Dersom de innehar denne dobbeltrollen, må det jo medføre at kun de som er tvunget til det, vil samarbeide. Samt sterke stigma og utrygghet i de respektive situasjonene. 

 

Kan det ha med alder og erfaring å gjøre? Er barnevernspedagogene for unge til å gjøre jobben? Ei jente på et par og tjue har kanskje ikke de store forutsetningene for å undersøke en kompleks familiesituasjon? Har de barn selv? Forstår de situasjonen? Eller kanskje har det med utdannelsen å gjøre? Er de rett og slett for dårlig utdannet? Har de evnen til å vurdere som en psykolog? For de skal faktisk avgjøre om foreldre og barn har en god tilknytning, om det foreligger en adekvat speiling og de stiller krav til sosialisering. Kan det ha rot i at de leter etter tegn på omsorgssvikt? Er det overhodet mulig å finne tegn på omsorgssvikt, dersom dette ikke foreligger? Evner barnevernsansatte for eksempel å se forskjell på atferd? Sorg etter dødsfall contra et barn som ikke har det bra hjemme? Ville du sett forskjellen på naboens barn, for eksempel? Er barnevernsansatte ydmyke og forståelsesfulle? For det må jo være en forutsetning for å gjøre en sådan jobb, synes du ikke? Eller er de også altfor forståelsesfulle?

 

Det er som vi opplever, slett ikke enkelt å få den store oversikten. Jeg har i den anledning spurt ansatte i barnevernet om de kunne være villige til å snakke med meg om nettopp dette. Se litt nærmere på spørsmålene stilt ovenfor og dele noen tanker med oss. Det er viktig at vi vet hvordan de tenker, så vi kan være trygge på at dersom det skulle ramme oss, kan vi stole på at de tar rettferdige og gjennomtenkte avgjørelser. For ikke å nevne omfangsrike og grundige undersøkelser i forkant av saken. En annen ting jeg er veldig interessert i å vite, er hva praksis er, dersom de finner ut at de har fattet uriktige avgjørelser.

Jeg holder dere oppdatert. Om jeg er så heldig å få en sparringspartner fra barnevernet vet jeg til uken, og jeg vil i så tilfelle dele svarene med dere så snart som mulig. Har dere øvrige spørsmål dere synes er viktige å få stilt, send dem gjerne til meg i innboksen. 

 

Kryss fingrene da, for at jeg kan få svar på alle disse spørsmålene, direkte fra barnevernet. Følg meg også gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Jeg setter i tillegg stor pris på deling, kanskje oppnår vi sammen, at opplysningene kommer dit de har størst betydning.  <3  Tusen takk!

Er de en velsignelse eller en forbannelse?

Og denne gangen snakker jeg ikke om barna våre, for der hersker ingen tvil overhodet. De er naturligvis en velsignelse for de aller fleste av oss. Motivert av dere lesere, synes jeg tiden er inne for å skrive litt om systemet som skal fange opp barna som ikke behandles som om de er en velsignelse. Barna som ikke får den omsorgen de fortjener. Barna som lider midt i sine egne oppvekstvilkår og videre inn i de voksnes rekker. En omstridt etat, og et tema som ofte tar fyr i det offentlige rom. Jeg vil snakke om barnevernet.

 

Jeg synes at barnevernet fortjener litt ekstra spalteplass, så jeg vier den omstridte institusjonen en liten serie av blogginnlegg. Aller først synes jeg det faller seg naturlig å skrive litt om det å varsle, som er helt elementært i forhold til jobben barnevernet gjør.

 


 

 

Dersom et barn roper om hjelp, vil det falle seg unaturlig å ikke hjelpe. Hva om et barn helt åpenbart trenger hjelp, men ikke sier noe? Er det da like naturlig å hjelpe? Og hvordan kan vi gå frem? Jeg snakker om barna utsatt for vold og overgrep. Barna som opplever å bli mishandlet kan ikke bare lukke døra til verden på utsiden og føle seg trygg innenfor hjemmets fire vegger. Det er nemlig hjemmet deres som er blitt et farlig sted å være. Det er menneskene som i utgangspunktet skulle beskytte, bære omsorg og gi kjærlighet, som svikter så brutalt. Hvordan kan vi hjelpe disse barna på best mulig måte? 

 

Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og utnyttelse er en grunnleggende rettighet nedfelt i FNs konvensjon om barns rettigheter, artikkel 19 og 34. Barnekonvensjonen trådte i kraft den 2. September i 1990 og ble ratisfisert i Norge i 1991. I 2003 ble også barnekonvensjonen med sine tilleggsprotokoller inkorporert, (dvs umiddelbart innlemmet i norsk lov) gjennom menneskerettsloven. Barns rettigheter ble dermed styrket i flere lovverk, blant annet i barneloven og barnevernloven. Barneloven regulerer blant annet foreldrenes plikter overfor barna og barnas rettigheter overfor foreldrene. Barnevernloven har som formål å sikre at mindreårige som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. I 2012 ble det også utviklet en handlingsplan mot vold i nære relasjoner, hvor målsettingen var at alle skal kunne leve sine liv uten vold. Det er med andre ord gjort et formidabelt arbeid i å etablere verktøy med sikte på å forebygge, avdekke og avverge vold i nære relasjoner. Sentrale spørsmål i den anledning er, hvem som forvalter disse verktøyene og om det fungerer? 

 

Barneverntjenesten er gitt et særlig ansvar i å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, skal få den nødvendige hjelp og omsorg til rett tid. For å kunne ivareta dette ansvaret, er barneverntjenesten avhengig av å motta opplysninger fra andre som kjenner til situasjonen barna lever under. Etter lov om barneverntjenester (barnevernloven) § 6-4 har alle offentlige ansatte en opplysningsplikt til barneverntjenesten. Opplysningsplikten anses å være et selvstendig og personlig ansvar, og er naturligvis særlig aktuell for de som jobber ved helsestasjoner, sykehus, legekontorer, politi, barnehager, skoler, tannleger, sosialkontor, familievernkontor og krisesentre. Denne plikten gjelder i de situasjoner hvor barneverntjenesten etterspør opplysninger som ledd i sin utredning, men også i situasjoner hvor de offentlig ansatte selv oppdager forhold de mener må undersøkes. Det innebærer at alle offentlige ansatte har en selvstendig opplysningsplikt til barnevernet dersom det er grunn til å tro at barn opplever omsorgssvikt, vold eller overgrep i hjemmet. Gjennom sin daglige kontakt med barn og unge er for eksempel ansatte i skole og barnehage i en sentral posisjon til å observere og samle informasjon om barnas omsorgs- og øvrige livssituasjon.

 

Hvordan er det så med deg og meg? Har vi noen plikt til å opplyse om utilbørlige forhold? Privatpersoner er ikke underlagt noen lovpålagt opplysningsplikt. Det er imidlertid viktig å huske, at vi alle likevel har et moralsk ansvar for å melde inn vår bekymring dersom det er grunn til å tro at et barn lever under skadelige omsorgsforhold. Privatpersoner har ikke noe juridisk ansvar slik offentlige ansatte har, likevel kan opplysninger fra privatpersoner være like avgjørende for et voldsutsatt barn. Er du bekymret, er det viktig at du gjør noe med det. Barnevernet plikter å drøfte en potensiell bekymringsmelding med deg, det er også barnevernets jobb å vurdere hvordan meldingen skal følges opp. Vår oppgave er likevel å sørge for at barnevernet får vite om barn og unge som har det vondt.

 

 

Når det meldes fra til barnevernet kan det meldes fra med fullt navn, eller det kan også meldes fra anonymt. Dersom det meldes fra med fullt navn, vil foreldrene i saken bli informert om hvem det er som melder. Meldes det derimot inn anonymt, vil verken barnevern eller foreldre vite hvem som melder i fra. Familien det gjelder får imidlertid mulighet til å se meldingen. Det kan alternativt meldes inn med navn overfor barnevernet og anonymt overfor foreldrene. I sistnevnte situasjon, kan anonymiteten oppheves dersom barneverntjenesten fører sak om omsorgsovertagelse, og dersom saken må avgjøres i retten.

 

Deretter er saken ute av våre hender. Etter at barnevernet har mottatt en bekymringsmelding, skal de gjennomgå meldingen og vurdere om den skal følges opp med en undersøkelse, eller om den skal henlegges. Dette skal barnevernet gjøre innen en uke fra meldingen er mottatt. Hovedhensikten i en undersøkelsessak er å innhente, bearbeide og vurdere informasjon om barnet, forholdene i hjemmet og i nærmiljøet. På bakgrunn av denne informasjonen vil barneverntjenesten fatte en beslutning om hvorvidt barnet har behov for et barneverntiltak eller ikke. I følge barnevernloven skal undersøkelsen gjennomføres så skånsomt som mulig, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig.

 

Det er barnevernloven § 4-3 som gir barneverntjenesten både en rett og en plikt til å foreta undersøkelser. Bestemmelsen sier at barnevernet snarest skal foreta en undersøkelse dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter kapittel 4. “Rimelig grunn til å anta” er et skjønnsmessig begrep, men praksis tilsier at terskelen ligger lavt for barnevernets adgang til å foreta undersøkelser. Barne- og familiedepartementet har også pekt på viktigheten av at barneverntjenesten gis rett og plikt til å undersøke før selve omsorgssvikten eller mishandlingen inntreffer. Dette gir barneverntjenesten en forebyggende funksjon med mulighet til å sette inn hjelpetiltak på et tidligere tidspunkt, slik at risikoen for omsorgsovertakelse minskes. Likevel har også barnevernet anledning til å vurdere saken dithen, at det å handle raskt er nødvendig. Gjennom et akuttvedtak, kan de hente barn direkte ut fra familiene. Akuttvedtaket reguleres etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, og det oppstilles vilkår om at barnet blir vesentlig skadelidende dersom det ikke tas ut av den omsorgssituasjonen det befinner seg i. Dette er åpenbart et inngripende forhold for de familiene det gjelder. Barnevernet har fått vel så mye ris som ros for vurderingsevnen de utviser nettopp i forhold til akuttvedtak og spørsmål om det burde vært forsøkt hensiktsmessige tiltak i hjemmet. Vi skal se nærmere på barnevernets anledning til å utøve skjønn og deres praksis forøvrig, i neste blogginnlegg. Er barnevernet en velsignelse i deres vurderinger, eller oppfattes de som en forbannelse med sine inngrep?

 

Jeg har fått henvendelser fra flere av dere lesere, med ønske om en gjennomgang av institusjonen som har til hensikt å verne om barnas interesser. Jeg blir spurt om hva jeg synes som jurist, spesielt om målsettingene og fremgangsmåtene. Jeg skal gjøre mitt beste for å belyse saken fra flere perspektiver, og dette blogginnlegget var det første av en bitteliten serie. Dersom du skulle sitte på spørsmål i denne sammenheng, send meg gjerne en melding. Dersom du har historier du synes det er hensiktsmessig å belyse, la gjerne høre fra deg. Generelle meninger og tanker på et saklig grunnlag, tas også i mot med stor takk.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, del gjerne.  <3  Tusen takk!

Hvorfor gjør vi det egentlig?

Det har de siste dagene vært noe jeg har tenkt mye på. Det er slett ikke første gang jeg beskjeftiger meg med nettopp disse tankene. Men jeg synes definitivt det er ok å puste nytt liv i problemstillingen fra tid til annen. Jeg tenker på det å sette barn til verden. Hvorfor gjør vi det egentlig? Dette er ikke et retorisk spørsmål, som skal lokke frem de politisk riktige svarene. Det er mer et spørsmål jeg synes alle foreldre i det minste burde ha en eller annen tilnærming til. Fikk du barn fordi du ønsket deg det av hele ditt hjertet? Og hvorfor ønsket du deg det av hele ditt hjerte? Er ønsket biologisk forankret? Eller vil vi bare etterlate oss et slags spor, den dagen vi selv forsvinner? Tar vi oss egentlig tid til å vurdere potensialet barna har i denne verden? Hva vi etterlater dem?

 

Ja, klart du har rett – dersom du mener dette er eksistensielle og tunge spørsmål – men det å sette barn til verden, det å gi dem riktige verdier, en god oppdragelse og sist, men ikke minst, gjøre dem klare for resten av verden, er også eksistensielle og tunge oppgaver. Er det ikke? Selv, synes jeg det er noe av det viktigste jeg noensinne har fått være med på.

 


 

Jeg tenkte mye på dette før jeg fikk datteren min, før hun i det hele tatt var en reell tanke. I mange år har jeg avveid problemstillingen, er ønsket om barn egoistisk eller ser jeg den mer altruistiske verdien, altså det uegennyttige ved å få barn? Ønsket om barn er kanskje alltid preget av de litt mer egoistiske tankene, mitt var i alle fall det. Jeg ønsket meg noen å elske, noen som elsket meg. Jeg ville berike, og jeg ville naturligvis berikes. Men når man først har fått dette barnet, så dukker jammen meg disse tankene opp på nytt. Som en lukt i nesa du ikke kan bli kvitt, eller en sang fra radioen som ikke slutter å spille i hodet ditt. Hvorfor satte du barn til verden? Men tankene kommer ikke uten grunn, det skal nevnes. De kommer med nyhetene, de kommer med tragediene, og de kommer med redselen som et resultat av nettopp nyhetene og tragediene. Kjenner du deg igjen? Jeg håper det, for noen ganger føler jeg meg litt i overkant dramatisk, noe jeg fra tid til annen også har fått høre. Og det kan jo være litt morsomt å harselere med det, men det endrer jo ikke på det faktum, at vi faktisk burde ha gode grunner til å få barn.

 

Hvilke grunner ville for deg vært gode nok? Hvilke pro og contra har du gjort deg? Og hvor sikker er du på lista av argumenter? Dersom du har lyst til å svare på spørsmålene mine, setter jeg pris på det, i det øvrige er det slett ikke meningen å overfalle deg. Jeg håper bare at vi alle tar disse tankene innover oss av og til. Vi burde det. Hva har vi å tilby barna våre? Og kan vi beskytte dem?

 

Det siste spørsmålet er blitt så avgjørende for meg. Jeg tenkte aldri de tankene før jeg fikk barn, beskytte barnet mitt? Fra hva da? Krig og terror og sånn? Nei, det er vi jo ikke så utsatt for her i vår lille trygge nasjon. Hmmm!? Krig og terror kommer i så mange former og farger, og det så jeg ikke like klart den gangen. At vår nasjon i aller høyeste grad kan bli berørt, hadde jeg nok heller ingen formening om. Men så ser man inn i sine egne øyne, man møter seg selv i døra, man har fått barn, og oppfatningen av farer og feller har endret seg drastisk.

 

Per i dag, vet vi at det finnes krigsherjede land, for ikke å nevne sultrammede, som er helt avhengig av resten av verden, for å klare å stå i det. Likevel må vi lese i avisene at nødhjelpskolonner med rundt 20 biler lastet med mat og helt nødvendig medisinsk utstyr til disse områdene, bombes i stykker og mennesker som bare vil yte hjelp omkommer. Helsepersonellet angripes bevisst, for at sivile, deriblant barna, ikke skal få den hjelpen de trenger. Vi ser bilder av barn på nyhetene, på alder med våre egne, sultne, blodige og traumatiserte. Katastrofalt er det eneste ordet som faller meg inn. Vi vet, at selv om krigen ikke herjer i vårt nabolag, er den ikke så fjern som vi kunne ønske oss. Den er blitt en del av vårt nyhetsbildet og vi finner deler av den i vår egen politikk, i vårt eget samfunn. Joda, sier du kanskje, men krigen befinner seg ikke i vårt land og vi må stole på politikerne våre. Ok, sier jeg mumlende til det og henviser til krigen våre egne barn utsettes for i vårt eget land. Vold, overgrep og terror. Mobbing på skolen. Farene ved sosiale medier. Joda, vi bor i en velferdsstat som i betydelig grad garanterer samfunnets medlemmer hjelp hvis de skulle komme ut for helsesvikt, sosial nød eller tap av inntekt, for eksempel ved arbeidsledighet eller alderdom, og vi sikres retten til utdannelse. Likevel, kan det aller kjæreste vi har utsettes for fare. Mister vi litt kontrollen? Vi ser jo hva mennesker kan være kapable til? En mann fra Tromsø ble nettopp siktet for nettovergrep mot 60 barn. I tillegg til å være siktet for fysiske overgrep mot ytterligere barn. I dag leste jeg en overskrift i den sammenheng, om at det nå er blitt et mål for overgripere å påføre små barn smerte. Det er jo til å gråte av. For bare noen dager siden, ble en mann dømt for seksuelt overgrep mot lillebroren til ekskjæresten, mens han satt barnevakt. Er det mulig? Om ikke det er ille nok, så er det dessverre grunn til å tro at mellom 10 000 og 15 000 bilførere daglig kjører i ruspåvirket tilstand. Med ett rykker det nærmere. Gjør det ikke det da? Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg lar meg definitivt skremme.

 

Jeg skal ikke male fanden på veggen, for det gjør jo alle landets aviser for oss hver eneste deg. Og hvis du oppfatter at det er nettopp det jeg gjør, beklager jeg det. Men jeg er redd for at jeg må opplyse deg om, at farene jeg her har fremstilt dessverre er helt reelle. På den annen side, kan vi som foreldre, samfunnsborgere og del av et demokrati faktisk være med på å skape den verdenen for våre barn, som vi ønsker for dem. Jeg tror bare vi glemmer det av og til. Kanskje det er på tide å huske det nå? For barna våre, den største velsignelsen, den mektigste glede og de vakreste skapninger på jord. Født uskyldige og rene, fortjener de så absolutt det aller beste. Jeg, for min del, har aldri opplevd noe så vakkert, noe så altoverskyggende som det å få barn. Men jeg er helt åpenbart redd for at vi mennesker som har satt dem til verden, ikke forvalter denne verden som vi burde, slik at den er trygg, god og bærekraftig, den dagen våre barn er ute på egen hånd. Ikke minst på veien dit. Ikke fortell meg at du aldri har tenkt på det? Dersom du ikke har det, blir mitt spørsmål til deg – har du barn?

 

 

Nåja! Dette har altså jeg tenkt mye på i det siste. Hvorfor gjør vi det egentlig? Hvorfor setter vi barn til verden? Jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv. Og jeg fikk barn fordi jeg ville elske det frem her i verden, jeg ville være med på å skape et menneske som skulle bli så mye større enn det jeg noen gang kan komme til å bli selv. Jeg ville investere alt jeg er og alt jeg har, i et menneske som skal være morgendagens håp. Barna våre er morgendagens helter. Men vi må ikke glemme å etterlate dem i en rettferdig posisjon, slik at det lar seg gjøre å være nettopp det. Morgendagens helter.

 

Noen tanker fra meg bare, med ønsker om en fortsatt fin dag! <3

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, del gjerne.  <3  Tusen takk!

Hvem slår egentlig barna sine?

Er det mamma eller pappa som slår barna sine mest? Problemstillingen ble presentert i kommentarfeltet til blogginnlegget av 30.08 – “Din jævla drittunge”. Dette blogginnlegget er å anse som det siste av to svar på leserens kommentarer. Leseren formidlet at han er skuffet over den ensidige fremstillingen av voldsproblematikken. Han fremla påstand om at kvinner faktisk slår egne barn mest, og at de kommer unna med det, med unnskyldningen om at de tilbringer mest tid med dem. I forlengelsen av det, mente han likeledes at kvinner slår egne pikebarn oftere enn guttebarna sine.

 

Det at kvinnene granskes på dette området, ser ikke ut til å falle helt i smak. Det får jeg en tydelig indikasjon på i mitt første svar til leseren av 13.09 – “Kvinner slår like mye, eller mer enn menn”. Jeg mottok både kommentar på bloggen og på Facebook, der man ikke anså seg enig i overskriften. Jeg har også mottatt private meldinger med klare synspunkt, erfaringer og gode argumenter. Likevel vil det fra tid til annen være nødvendig å ta diskusjonen, kartlegge forholdet, for å vite hvor og hvilke tiltak som må iverksettes for å avdekke og forebygge volden. Samfunnet er dynamisk, det er vi mennesker også. Takk til dere som har engasjert dere, jeg setter stor pris på det. <3

 

Jeg drøfter i det følgende hver påstand separat, og presentere de funn jeg har gjort løpende. Jeg vil imidlertid gjøre oppmerksom på, at resultatene fra mine undersøkelser ikke kan anses som noe fasitsvar, snarere som generelle opplysninger. I tillegg vil jeg understreke at hvem som slår egentlig er uviktig, det er skadeomfanget som er avgjørende for de som blir slått. Sviket fra de aller nærmeste er likeledes viktig å fokusere på og ikke minst straffbarheten.

 


 

Slår kvinner sine egne barn mer enn menn?

Det finnes flere avisartikler som argumenterer for at mødre slår egne barn mer enn fedrene gjør. Mange av dem støtter sine uttalelser på en rapport fra NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, av samme året. Rapporten presenterer nemlig en undersøkelse hvor det fremkommer at mødre slår barna oftere enn fedrene. Årsaken oppgis å være en tettere og mer konfliktfylt relasjon mellom mødre og barn enn mellom fedre og barn, dette påpekes ettersom mødre ofte har et større ansvar for barneoppdragelsen. Det dreier seg altså om typisk oppdragervold.

 

Denne type vold beskrives både som fysisk og psykisk avstraffelse, tiltenkt for å korrigere atferd, altså å få barnet til å innordne seg fellesskapets normer. Dette i form av klaps, slag, ris med hånd eller gjenstand, lugging, spark og risting. Den psykiske avstraffelsen er ikke-fysisk, men gjerne nedverdigende og ydmykende. Likeledes kan det være trusler om straff, om å bli forlatt, eller skadet. Man gjør gjerne barnet til syndebukk, manipulerer, påfører skam og holder tilbake omsorg. Det er med det, som du sikkert oppfatter, en ikke uproblematisk skillelinje mellom oppdragervold og barnemishandling. Oppdragervolden kan raskt eskalere og det slås hardere enn planlagt, spesielt dersom avstraffelsene ikke fungerer. Starten på en ond sirkel, vil jeg mene. Det foreligger på det grunnlag alltid risiko for skade. Volden må anses spontan, ukontrollert og styrt av sterke følelser som sinne og aggresjon. Den oppleves derfor som særdeles skremmende på barna, foreldrene på sin side, bagatelliserer ofte volden. Den biologiske fryktresponsen er umiddelbar, og volden utvilsomt mer skadelig nettopp derfor. Spørsmålet er hvem av foreldrene som slår barna sine mest. Finnes det noe klart svar på det spørsmålet?

 

Rapporten fra NOVA la en spørreundersøkelse av 7000 ungdommer til grunn. Ungdommen var mellom 18 og 20 år, og 20 prosent svarte at de hadde opplevd vold fra mor og 14 prosent hadde opplevd vold fra far. Mens volden som mødrene utøvde oftest ble rapportert som mild, ble det i etterkant av undersøkelsen rapportert om noen tilfeller av vold like grov som den vi gjennom tidligere forskning er kjent med, fra far. Men langt i fra samme omfang.

 

I en annen rapport fra 2014, gjort av NKVTS, opplyses om at de fleste studier tyder på, at fedrene er overrepresentert som den av foreldrene som utøver vold med høy risiko for skade. Også her pekes på den mildere volden mødre utsetter barna for, dog påpekes kulturelle forskjeller. Fordelt på kjønn, vises også til at jenter i større grad enn gutter blir utsatt for mindre alvorlig vold fra foreldrene.

 

En annen og helt ny forskningsrapport foreligger imidlertid også fra NOVA (2016), hvor det fremkommer at ett av fem barn opplever vold i oppveksten og at andelen som har opplevd vold fra minst én forelder er redusert fra 25 prosent til 21 prosent per 2015. På området grov vold, har man ikke sett noen reduksjon. Reduksjonen gjelder mild vold og i særlig grad mild vold fra mødre.

 

Personlig synes jeg det er vanskelig å falle ned på noen konklusjon, ettersom jeg ikke finner noen forskning der kulturelle korrelasjoner er oppgitt, og jeg opplever det problematisk i forhold til dagens kulturelle mangfold. Jeg synes det kulturelle aspektet er viktig å få med, da det ikke hersker noen tvil om store kulturelle variabler hva barneoppdragelse angår, alvorlighetsgrad og virkemidler som tas i bruk. Dersom vi skal ta utgangspunkt i den nyere forskningen og det faktum at mødre i hovedsak utøver mild vold, og at denne det siste året er redusert med 4 prosent, må man i det minste være glad for den utviklingen. Ut fra undersøkelsenes resultat, kan vi også være trygge på at det er fedrene som i størst grad utsetter barna for den grove volden. Likevel blir spørsmålet stående åpent. Slår kvinner sine egne barn mer enn menn? Også i denne kategori vold eksisterer mørketall og i disse rapportene vises også til nettopp mørketallene, vi vet imidlertid fra før, at det hersker store mørketall når det gjelder vold i nære relasjoner generelt. Det er dermed vanskelig å få frem fakta, hva oppdragervold fra mor versus far angår. Likevel ser det ut til, at mor kan ha vært tilbøyelig til å utøve mild vold noe hyppigere enn det far utøver grov vold. Utøver ikke far noen form for mild vold? Stadig dukker det opp nye spørsmål. Det advares imidlertid om en tendens til at jenter utsatt for vold fra mor, blir mer voldelig. Samtidig oppgis at voldelige jenter hyppig kommer fra hjem der far slår. Jeg oppfatter opplysningene som motstridende. Men noe krystallklart holdepunkt for at kvinner slår egne barn mer enn menn, finner jeg ikke. Det betyr imidlertid ikke at de ikke utøver vold, heller ikke at mor aldri utsetter barna sine for grov vold. Det må vi ikke la oss forlede til å tro. Personlig, tror jeg imidlertid at mødre har lettere for å gi døtrene sine en ørefik og lugge dem, dersom de blir sinte eller ønsker å korrigere. Fedre tyr til andre metoder, og er langt sterkere enn kvinnene, noe som har innvirkning på skadeomfanget.

 

Noe som kan være verdt å merke seg, er at grov vold fra far angivelig fører til økt risiko for spiseforstyrrelser, angst og dissosiasjon, mens grov vold fra mor ga økt risiko for selvmordsforsøk. Dette vil jeg tro har med vår iboende forestilling om at mor er den kjærlige og nære omsorgspersonen, som automatisk skal beskytte og ivareta barnets behov. Vi ser kanskje fremdeles navlestrengen? Når mor så slår, oppleves nok det som langt mer dramatisk enn når far gjør det.

 

En glassklar konklusjon må imidlertid bli, at holdningsendringer må til. Vi må opplyse om skadeomfanget vold medfører, inkludere fremmede kulturer i denne læringsprosessen og slå hardt ned på vold i nære relasjoner, spesielt volden rettet mot barn. Det er nemlig ingen tvil om at fysisk vold, både den milde varianten, og den grove, setter dype spor i barna som opplever den, og at mange foreldre ikke klarer å skille mellom oppdragelse og mishandling. På dette punkt vil jeg minne om at selv et dask på rumpa er uakseptabelt og sorterer under voldsbegrepet. Ørefiker like så.

 


 

 

Aksepterer vi vold fra mor med unnskyldninger om at hun tilbringer mest tid med barnet?

Med utgangspunkt i det ovennevnte, nemlig at mødre også utsetter barna sine for vold, blir det plutselig relevant å ta stilling til om det at mor tilbringer mest tid med barna er avgjørende. Gjør hun overhodet det? Og er det i så tilfelle en egnet unnskyldning?

 

Rapporten som ble fremlagt i 2007 fra NOVA viste til at mor har mye av ansvaret for å oppdra barna, og at det i enkelte situasjoner kan bli for mye for henne. Dersom mor bærer det meste av omsorg og oppdragelse, setter det også far i en fraværende posisjon. Hvordan ville det vært om situasjonen var mer balansert? Det ville kanskje føre til at mor slo mindre, likevel vet vi ikke om far ville slått mer. Det avgjørende er imidlertid å formidle foreldre at vold mot barn er ulovlig og styrke kompetansen til de som jobber med barn, slik at de lærer å oppdage når barn utsettes for vold. Med utgangspunkt i situasjoner der mor sitter med overvekt av både omsorg og oppdragelse, vil det nødvendigvis være mor som tilbringer mest tid med barnet. Det vil imidlertid aldri forklare, eller unnskylde vold.

 

Mødre som tiltales for vold mot egne barn, kan i følge Aftenposten bli forstått og unnskyldt, de slipper soning og får lavere straff –  på grunn av sin rolle som mor. Dette fremkom etter at Aftenposten gjennomgikk 187 familievoldssaker for norske domstoler. Det vil nok være vanskelig å trekke konklusjoner basert på få og ulike enkeltsaker, og forskjeller i straffeutmålingen er åpenbart langt mer sammensatt enn stereotypier knyttet til morsrollen. Likevel er det bekymringsfullt, dersom rettssystemet behandler voldelige mødre og fedre ulikt. Likevel har vi av det ovennevnte sett, at det kanskje kan ha helt naturlige årsaker. Kan det ha med det faktum å gjøre, at mor vanligvis utsetter barna for en langt mildere type vold? Jeg forstår det dermed ikke dithen, at vi aksepterer volden mor utøver med unnskyldningen om at hun tilbringer mest tid med barnet. Det synes mer som at mor faktisk bærer størst ansvar for oppdragelsen i hjemmet. Det finnes imidlertid ingen unnskyldning for å utøve vold mot barn, heller ei gode forklaringer.

 

 Slår kvinner sine egne pikebarn oftere enn guttebarna sine?

Rapporten fra 2011, utført av NOVA, viser til at mødre slår barna oftere, hyppigst er volden mot døtre, fremkommer det. En nærliggende forklaring presenteres å være at relasjonen mellom mødre og døtre er mer emosjonell og konfliktfylt enn mellom mødre og sønner. Også her vises til en mulig forklaring, om at mødre har et større ansvar for barneoppdragelsen enn det fedre har, og at dette kan gi utslag i at vold sniker seg inn som en del av oppdragelsen. Det spekuleres i om mødre kan føle seg mer hjelpeløse i sine forsøk på å oppdra døtrene sine, hvorfor dette antas, grunnlegges imidlertid ikke. Og igjen refereres volden mødre utsetter døtrene for som en mild form, eksempelvis lugging og klyping. Personlig vil jeg formode at mødre føler en større kontroll over døtrene sine enn sønnene, av helt naturlige årsaker, gutter er fysisk sett sterkere. Dermed vil det kanskje føles unaturlig å lugge en gutt, det samme gjelder nok den impulsive ørefiken. Men som nevnt ovenfor, her finnes neppe noen fasitsvar og vi er avhengig av ytterligere avdekking av voldsproblematikken som helhet. Vold er aldri akseptabelt, det er det aller viktigste budskapet jeg kan formidle.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, del gjerne.  <3  Tusen takk!

 

Noen sår gror aldri.

I løpet av et liv skal så mye erfares og så utrolig mye læres. Mange ting har vi kontroll på, andre ikke i det hele tatt. Kan man kalle det skjebne tro? De erfaringene vi må gjøre oss i dette livet, som forårsaker de sår som aldri gror? Det er klart, at sårene vi utsettes for kommer i flere former og nyanser, noen kan vi kanskje anse som en lærepenge, andre preger oss for resten av våre liv. Noen av disse sårene er så dyptgående at de aldri blir til arrvev, fordi det skal så veldig lite til før de på nytt begynner å blø. De er fremdeles smertefulle og virkelige. Det er sårene som aldri kommer til å gro.

 

Når vi en eller annen gang sorterer under den eldre garde og sitter med vakre furer i ansiktet, som bevitner de smil vi har smilt, de tårer vi har felt og opplevelsene som har fulgt både sorgen og gleden. Vil vi komme til å anse oss som rike, tror du? På tross av livets uransakelige veier? Skjebnens uvilkårlige valg? Og ikke minst de sår som aldri vil gro?

 

Jeg har selv opplevd mange ting i mitt liv, som har vært med på å prege hvem jeg er blitt, på godt og vondt. Jeg har også fått meg noen skrammer her og der, som jeg har opplevd både som smertefulle, vanskelige å akseptere og som har etterlatt arr. Likevel har jeg også opplevd ting som har gjort vanvittig lykkelig, som har gitt meg følelsen av å være rik og som har gjort livet lystbetont og deilig. Stort sett gror sårene til. Livet har liksom en egen måte å finne balansen på. Du får det du kan bære. Eller er det sånn at du bare må bære det du får?

 


 

Et merkelig spørsmål, sier du kanskje? Men dersom du tenker over det er det kanskje ikke så merkelig likevel? Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet. Et treffende sitat synes jeg, som jeg tror mange av oss, med de kledelige furene i ansiktet en gang vil komme til å uttale. Tiden flyr og livet er sammensatt. Likevel er noen av oss mer utsatt for livets lærdom enn andre. Og noen får en lærdom de aldri riktig kan bearbeide. Det siste døgnet har mine tanker og min aller største medlidenhet gått til en liten familie her i nærområdet. De har blitt tildelt et sår som aldri vil komme til å gro. De fikk erfare det vi foreldre er livredde for og det aller største tapet vi kan forestille oss. De ble såret med en så sterk urkraft, at de aldri blir seg selv igjen, slik de en gang var. Skjebnen? Jeg vet ikke. En tåkefull morgen, sendte de datteren deres på skolen, uten å vite at hun aldri skulle få komme hjem igjen. Jeg antar at morgenrutinene kan være noen av de samme hos oss alle, travle og hverdagslige. Men hadde man visst hva livet hadde i vente, hadde man kanskje gjort ting annerledes? Heldigvis vet vi ikke. Men de sår som aldri vil gro, de er dype og de slutter aldri å blø. Denne familien har fått et sår som aldri vil gro. Et tap jeg bare kan forestille meg, at ikke på noen måte kan erstattes. Denne tåkete morgenen, som kanskje var rutinepreget og hverdagslig, vil aldri mer ha det fnugg av rutine og hverdag mer. Et fortærende minne. En blindvei i livet. Et angrep fra døden, for å fortelle hvor stor smerte vi mennesker kan utsettes, uten selv å bare dø hen. For det er sånn jeg forestiller meg den grusomme opplevelsen denne familien er blitt utsatt for. Så fatal og vond, at kun døden kunne ha lindret. Men livet byr på utfordringer og gleder, ikke enkle utveier. Livet byr på mirakler og tragedier, ikke på anbefalte reiser. Livet byr på det livet har å by på, og vi vil aldri ha noen forutsetning for å vite hva som kommer vår vei. Min apell i den sammenheng, vær lykkelig for de ting i livet som får deg til å smile. Vær til og med lykkelig for de ting som får deg til å gråte. Vekselvirkningene mellom latter og gråt kan vi mennesker stort sett bære. Vi har medvind den ene dagen og motvind den neste. Ikke la motvinden ta fra deg pågangsmotet. Glem aldri hvor sterk du er. Og når det er ekstra vanskelig, ta frem en aldri så liten tanke på hva denne familien er nødt til å gjennomleve. Takknemligheten er bare en vag skygge på livets landevei. Vi er så opptatt av alt vi ikke har tilgang på, alt vi muligens kan gå glipp av og de ting vi kanskje misunner andre. I dag er jeg ydmyk, takknemlig og redd. Fordi jeg vet hvor rik jeg er, og hvor mye man kan ta fra meg. Jeg akter likevel ikke å slutte å leve, men jeg akter heller aldri å glemme. I en honnør, til foreldrene til den lille jenta som mistet livet en tåkelagt morgen, ikke så langt unna her jeg bor, vil jeg aldri glemme hvor heldig jeg er, hver gang tulla mi kommer hjem. Våkner sunn og frisk. Smiler og er fornøyd.

 

Vi foreldre er så utrolig heldige som har disse små fantastiske menneskene i livet vårt. Mange av disse små har sikkert rukket å bli store også, og har små mennesker i livene sine som de er takknemlige for. Livets vekselvirkninger og uransakelige veier. Vi har fått oppleve ett av livets største mirakler, vi har fått lov til å møte oss selv i døra, vi har fått den ære av å bli foreldre. Midt oppe i krangelen om å få badet først, hvem som skal rydde og hva vi skal ha til middag – ikke la oss glemme det – hvor heldige vi er. Noen vil nemlig aldri glemme, at de et øyeblikk glemte den hverdagslige lykken, mens den fremdeles bodde hos dem. Jeg er ganske sikker på at mange mennesker med sår som aldri vil gro, kunne tenkt seg å oppleve et lite øyeblikk om igjen, som du og jeg hver dag tar for gitt. Som denne familien kanskje tok for gitt, frem til for bare veldig kort tid siden. Livet er vakkert, men skjørt. Vi lever i et samfunn om dagen, som gjør oss veldig opptatt av ting helt uten verdi. For hva er vel disse tingene vi omgir oss med, dersom vi mangler våre kjære i livet til å dele dem med? Jeg ber deg kjære leser, om å stoppe opp, trekke pusten og puste langsomt ut med magen. Se på livet du har bygget opp, og hvor mye det er verdt. Kanskje ikke i kroner og øre. Men forstill deg et lite øyeblikk, hva familien som opplevde det tragiske tapet mangler. Med sikkerhet ikke kroner og øre.

 

Da jeg leste om denne grusomme hendelsen i avisen, for jeg kjenner ikke familien personlig, ble jeg så utrolig lei meg. Dersom jeg skal være helt ærlig, gråt jeg litt. Jeg gråt for det tapet verden lider, ved at denne lille jenta ikke får bli voksen. Jeg gråt over tapet til søsken og øvrig familie av dette vakre unge mennesket. Men jeg kjente også en voldsom smerte langt inne i hjerteregionen, helt ubestemmelig av karakter, og jeg gråt for foreldrene som har mistet den helt elementære rikdommen foreldre er gitt, ved å ha barn i livet sitt. Jeg gråt av medlidenhet og av menneskelighet, for det er menneskelig å dele sorgen. Jeg deler sorgen over jenta som ikke rakk å bli tenåring. Jeg deler sorgen over såret som aldri vil komme til å gro. Jeg gjør det selv om jeg ikke kjenner familien personlig. Hadde jeg kjent dem, ville jeg ha gitt dem en riktig god klem. Jeg ville blåst på såret som aldri kommer til å gro, forsøkt å trøste, og jeg ville fortalt at jeg aldri kommer til å glemme. Deres skjebne gjenspeiler min aller største frykt. Kanskje din også? Det vi kan gjøre, du og jeg, som er så heldige å få barna våre hjem igjen, vi kan hedre jenta som gikk bort. Vi kan ta vare på øyeblikkene med barna våre. Være tilgjengelige. Være tilstede. Være kjærlige. Ikke minst takknemlige. For hver eneste dag er viktig, hver eneste dag er et minne og hver eneste dag er en gave. Vi vet aldri hva morgendagen bringer oss.

 

Ta vare på nuet, og ta vare på hverandre! <3

Kvinner slår like mye, eller mer enn menn…

…var en av flere påstander, en av mine lesere fremsatte i kommentarfeltet på mitt blogginnlegg av 30.08 – “Din jævla drittunge”. Det er en utfordrende påstand, og jeg lovte å svare i et eget blogginnlegg. Leseren ga uttrykk for at han er skuffet over den ensidige fremstillingen av voldsproblematikken, og han viste til artikler og forskning som han mente underbygger påstanden. Videre mente han at kvinner er det kjønn som slår egne barn mest. Han var også av den oppfatning, at kvinner ofte ble unnskyldt med at de tilbringer mest tid med barna. En annen påstand, om at kvinner oftere slår egne jentebarn enn egne guttebarn, ble også fremsatt. Jeg vil besvare alle påstander, men ser meg nødt til å gjøre det i flere blogginnlegg.

 

Før jeg går i gang vil jeg på nytt få takke dere lesere for både ris og ros. Det oppleves som motiverende og det sørger for debatt som retter ekstra fokus rundt voldsproblematikken, og det synes jeg er en heldig konsekvens. Tusen takk! <3

Deretter vil jeg kort få presisere et par små ting. Det ene er, at jeg slett ikke opplever det som avgjørende hvem som slår. Om det er kvinner eller menn, selv om tematikken er nødvendig å kartlegge. Skadeomfanget er jeg derimot veldig opptatt av, i tillegg til at vold er straffbart og medmenneskelig sett totalt forkastelig.

 

Jeg vil i det følgende forsøke å undersøke en av de tre påstandene jeg viser til ovenfor, nemlig hvorvidt kvinner er det kjønn som slår mest, i et forhold mellom kvinne og mann. De to neste påstandene vil jeg som sagt belyse i egne blogginnlegg. Følg derfor gjerne med de neste par dagene! Jeg kan ikke love noen fasitsvar, men jeg kan love å sette meg godt inn i tematikken. Hvorvidt kvinner er det kjønn som slår egne barn mest, og i hvilken grad de slår sine egne jentebarn mer enn guttebarna, kommer jeg altså tilbake til. Jeg vil i tillegg ta stilling til i hvilken grad unnskyldninger, som at kvinnene tilbringer mer tid med barna får noen betydning.

 

Jeg vil i hovedsak bygge mine små undersøkelser på nyere og norsk forskning, ettersom jeg anser den for å være representativ i forhold til nåtidens faktiske forhold. Vi må kunne anta at både dagens parforhold og dagens familiekonstruksjon forholder seg noe annerledes, enn for eksempel i 1975. Jeg vil ikke i særlig grad argumentere hverken for eller i mot leserens standpunkt, da jeg som nevnt synes at vold uavhengig av hvem som slår, er en ugjerning vi på ingen måte kan akseptere i samfunnet lenger. Det aller viktigste og mest sårende er jo nettopp opplevelsen av, at mennesket man er aller mest glad i og som står en nærmest, har begått et alvorlig svik. I tillegg har vedkommende begått en straffbar handling, og i de aller fleste forhold synes jeg strafferettslige konsekvenser bør håndheves.

 

Er kvinner det kjønn som slår mest, i et forhold mellom kvinne og mann?

Det aller første som slår meg, er at for å kunne drøfte en slik problematikk – vold og kjønn – utover å telle antall menn og kvinner utsatt for vold, må vi å se nærmere på meningen bak slagene. Er det ikke motivet bak volden som blir det sentrale? Hvorfor slår en voldsutøver? 

 


 

Vi vet for eksempel at i mange land slår menn konene sine for å kontrollere dem. Kan det kanskje være så enkelt som at kjønn kommer til uttrykk i den meningen volden gis, og at volden brukes til å påvirke? Ettersom menn biologisk sett er sterkere enn kvinner, er så den muskulære kraften deres måte å påvirke kvinnen på? Kan man overhodet betrakte voldsproblematikken som kjønnet, fordi en mann slår en kvinne? Vil problematikken likeledes fremstå som kjønnet, dersom kvinnen slår mannen? Først fant vi jo ut at det er menn som slår. Men etterhvert har det fremkommet at også enkelte kvinner slår menn. Og nei, da er ikke problematikken kjønnet lenger, fordi begge kjønn slår. Dersom volden derimot handler om kjønnsnormer, og om opprettholdelse av kjønnsnormene, så er volden kjønnet. Slår menn fordi de vil understreke at de er menn, og sterkere enn kvinnen? Hva med kvinnene? Slår de for å understreke at de er sterkere en mennene? Tallene på verdensbasis, indikerer faktisk at det hovedsakelig er menn som slår kvinner.

 

På nasjonalt plan har imidlertid NKVTS gjennomført flere forskningsprosjekter om vold i nære relasjoner med en samfunnsvitenskapelig innretning, der kjønn inngår som et viktig aspekt. Her fremkommer at maktrelasjonen er helt sentral i forståelsen av vold, og at forholdet mellom kjønn, makt og vold er viktig. Likevel har man beholdt en kritisk holdning til påstanden om at vold primært studeres ut fra teorier om menns makt i forhold til kvinner. Voldsforskningen viser til et stort behov for interseksuelle analyser av hvordan kjønn, sosial klasse, seksualitet, etnisitet, alder og funksjonsevne påvirker og samvirker, hva både utøvelse av og utsatthet for vold angår.

 

Omfanget av vold i nære relasjoner i vårt land er ikke godt nok kjent, men det meste av forskningen som er gjort handler om menn som mishandler kvinner. At også menn utsettes for vold, er imidlertid blitt et faktum, men det har vært vanskeligere å få gjennomslag for. Vold kan enklest forklares med enhver fysisk makt for å skade andre. Innen voldsforskningen legges imidlertid en videre definisjon til grunn, som omfatter alt fra å smelle med dører og knuse gjenstander, ydmyke og true, slag og spark, seksuelle overgrep og krenkelser og latent vold, det vil si å indirekte true med mer vold. Sist men ikke minst, har vi motvold, der den svake part tar igjen.

 

 

De fleste forskningsrapporter om fysisk og psykisk vold, handler om menns vold mot kvinner. Men også kvinner mishandler sine mannlige partnere, og her eksisterer utvilsomt store mørketall. Men det faktum at mørketallene preger volden mot kvinner også, er heller ingen hemmelighet. I 1975 ble det skaffet til veie dokumentasjon for at også menn utsettes for partnervold, i en stor amerikansk spørreundersøkelse. Her viste det seg, at flere menn enn kvinner oppga at partneren hadde brukt fysisk vold mot dem. Parallellt, uttalte flere kvinner enn menn i undersøkelsen, at de hadde utøvd vold mot sine partnere. Spørsmålet blir i denne sammenheng hvor representativ undersøkelsen kan anses å være, i henhold til hvor undersøkelsen ble gjort (Amerika), når den ble foretatt (1975) og type materiale (spørreundersøkelse). Vi må nok kunne anta at både dagens parforhold og dagens familiekonstruksjon forholder seg noe annerledes, enn for eksempel i 1975. Dette med tanke på at kvinner i dag, langt sjeldnere er hjemmeværende og i langt større grad er representert i arbeidslivet. Menn og kvinner deler som oftest på de økonomiske forpliktelsene, og i henhold til likestillingstematikken har kvinner i stor grad styrket sin tilstedeværelse i samfunnet, og menn sin tilstedeværelse i familien. Det anser jeg for å være utslagsgivende i forhold til både partner- og familiedynamikken, samt i oppdragelsesøyemed. I tillegg tror jeg samspillet forøvrig, gjennom forventninger fra omverdenen og fra hverandre, har mye å si. Årsakene til vold synes å være kompliserte. Ofte kan de heller ikke knyttes til en faktor alene, men er summen av flere faktorer, som for eksempel økonomi, venner, omgangskrets, sjalusi, sykdom, rus og tap av kontroll. Ikke minst læring. Arv og miljø.

 

Tar vi for eksempel utgangspunkt i at kvinner og menn i dag, deler både de økonomiske- og familiære forpliktelsene, vil kanskje nettopp disse medføre utfordringer? Har paret dårlig råd? Er kanskje en av partene arbeidsløs? Samfunnet skaper ikke sjelden forventninger til hva livet skal by på av materielle goder. Kan disse innfris? Er de månedlige kostnadene overkommelige? Eller føler man seg utilstrekkelig og til enhver tid i konkurranse med familie, venner og naboer? Jeg personlig, tror økonomi er én av flere elementære faktorer. Det å ikke være i stand til å betale regninger, det å ikke kunne servere middag hver dag og det å ikke kunne tilby barna minstemålet av det de andre barna mottar, kan være frustrerende. Det kan medføre at paret bebreider og ansvarliggjør hverandre.

 

Det første dokumenterte drap i menneskenes historie ble begått i sjalusi. Kain drepte sin bror fylt av hat og sjalusi jf. 1. Mosebok 4:1-8. Sjalusien kommer i flere forkledninger og den kommer i flere forskjellige selskap. Det kan være sjalusi på partner, på naboer og venners sosiale status, eller også kollegaers status i arbeidslivet. Sjalusien kan utløse både frustrasjon og dårlig selvfølelse, som igjen kan bli en medårsak til vold. Sjalusi har siden tidenes morgen vært et problem i mange relasjoner, den mellom kvinner og menn er absolutt intet unntak.

 

Det er veldokumentert at rus og vold henger sammen. Alkohol- og stoffmisbruk svekker den fysiske og mentale helse og hemmer kontrollsentrene i hjernen. Det kan føre til at en som er påvirket, lettere kan reagerer aggressivt og med vold. Krisesentrene rapporterer om at der det forekommer vold, er ofte utøver, offer, eller begge parter beruset. I de aller fleste rusrelaterte voldstilfeller er det alkohol det dreier seg om. Dette er imidlertid også noe miljø- og aldersbetinget.

 

Vi mennesker kan bli syke, vi kan få en nedsatt arbeidsevne, som medfører tap av økonomi. Vi kan få en nedsatt funksjonsevne, som har innvirkning på de daglige gjøremål, som igjen kan bli ekstra belastende på den andre parten. Det kan også være et sykt barn som er opphavet til frustrasjonen. Sykdom er ikke alltid så enkelt å akseptere, i tillegg kan vi føle oss skyldige, utilstrekkelige og maktesløse. Sykdom er uten tvil en kilde til sorg og frustrasjon.

 

Men dersom vi ser på alle de ovennevnte faktorene, vil de aldri bli mer enn nettopp det, elementer av et mer nyansert bilde. Faktorene blir i stor grad brukt som en unnskyldning på volden, men de kan ikke brukes som noen fullgod forklaring. Mange mennesker utsettes akkurat de samme frustrasjoner og fortvilende livssituasjoner, uten å heve en hånd. Hvorfor løser så andre utfordringene med vold da? Jeg personlig, tror at opphavet ditt spiller en avgjørende rolle. Jeg mener med det, hvilke forhold både voldsutøveren- og den voldsutsatte selv er blitt eksponert. Ut fra psykologiske undersøkelser, fremkommer at særlig menn som selv har vært utsatt for vold, har en lavere terskel for å utøve vold. Kvinner som har vært utsatt for vold, har en lavere terskel for å innordne seg nye voldelige forhold. Begge dele kan begrunnes med en lav selvfølelse og en iboende skyldfølelse. Menn karakteriseres spesielt med den lave selvfølelsen, som de forsøker å skjule med en overdreven maskulinitet. Volden er dermed blitt et tillært element, fordi vold allerede er et anerkjent middel til å regulere de mellommenneskelige forhold.

 

I 2002 ble det for første gang i Norge kartlagt hvordan kvinner og menn håndterer konflikter og bruker vold i parforholdet. Resultater fra NTNU i Trondheim, tilsa at 24 prosent av 158 kvinnelige studenter hadde gått til fysisk angrep på sin partner i løpet av det siste året. Året etter fremkom ny dokumentasjon fra NOVA, om at unge menn oftere rammes enn unge kvinner, av de mildere former for partnervold. Gjennomsnittsalderen ved undersøkelsene var imidlertid 22 år og et mindretall av deltakerne i undersøkelsen var gift eller samboende. Det er viktig å merke seg. En interessant detalj i undersøkelsene, var at menn og kvinner som selv er utagerende, også er mer utsatt for vold enn andre. Volden må likevel sies å ha en annen mening innenfor rammene av etablerte parforhold. Ulikt de unges kjæresteforhold i undersøkelsen, handler langvarige samliv om nettopp de forpliktelser, eller faktorer, vi tidligere var inne på, som økonomi, venner, omgangskrets, sjalusi, sykdom, rus og tap av kontroll. Ikke minst felles barn, kanskje også dine og mine.

 

Det å etablere en konklusjon på hvilket kjønn som slår mest, tror jeg er en nærmest umulig oppgave. For det første regjerer altfor mange mørketall, både hva utsatte kvinner og utsatte menn angår. Jeg opplever i tillegg forskningsmaterialet som uoversiktlig, ettersom jeg ikke finner bruk av forskningsmateriale der alle de ovennevnte faktorer er tatt hensyn til. Jeg, rent personlig, tror at den tillærte måten å løse konflikter på, sett i sammenheng med faktorer som blant annet økonomi, sjalusi, rus og tap av kontroll er helt avgjørende. Jeg finner også støtte for min teori innenfor psykologien og fra statistisk arbeid gjort av blant annet Bufdir. Dersom du har lært at vold kan regulere de mellommenneskelige forhold, forsøker du kanskje nettopp det, når selvfølelsen er lav? Ser du nettopp den oppfatningen i sammenheng med at utsatte menn gjerne utsetter, og utsatte kvinner gjerne innordner seg, så vil vi muligens få en indikasjon? Men som vi vet, er samfunnet dynamisk og det er vi mennesker også. Jeg kimser slett ikke av undersøkelsen foretatt ved NTNU. Den var riktignok foretatt av unge mennesker, uten de forpliktelsene seg i mellom, som gjerne utløser de alvorlige konfliktene. Det til tross, synes jeg resultatene av undersøkelsen trekker i retning av en ny dynamikk kvinner og menn i mellom. Kanskje som et resultat av likestillingen? Kvinner lar seg ikke krenke mer, så de slår tilbake? Jeg vet ikke. Kan det muligens oppfattes som motvold? Eller kan kvinner, på lik linje som menn, bruke en tillært måte å løse konflikter på? Kan det være at kvinner i dag er mer utagerende? Slamres det mer med dører? Knuses det mer glass? Klypes det mer? Lugges det mer? Er menn generelt sett mer utsatt for den milde volden enn før? For dessverre rapporterer landets krisesentre om, at tendensen fremdeles er at menn som står disse kvinnene nær slår oftere og hardere enn før. Dette medfører at det fremdeles er kvinner og barn som må flykte fra hjemmet, for å redde egne liv. Det foreligger ikke den samme rapporteringen hva menn og barn angår. I alle fall ikke ennå. 

 

Jeg vil rett og slett konkludere med at vold i nære relasjoner, uavhengig av om kvinner slår menn, eller menn slår kvinner, er uakseptabelt. Dette er et stort samfunnsproblem, og vi må få bukt med det. Ikke minst med utgangspunkt i det anerkjente begrepet vold avler vold. Vi kan ikke lære våre barn, at de skal løse sine fremtidige konflikter med vold, uavhengig av om vi oppdrar guttebarn eller pikebarn og uavhengig av om det er slik vi lærte det. Vi er nok bare i startgropa, og har en lang vei å gå.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne, dersom du synes innlegget var opplysende. <3

 

Kilder: Helsedirektoratet, NKVTS, Forskning.no, Krisesentersekretariatet, Forskningsrådet, Statens Barnehus, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet etc.

Gi meg en blomst mens jeg lever…

“Gi meg en blomst mens jeg lever så øyet kan frydes ved den, for øyet mitt ser ei de blomster du legger på kisten min hen.”

 

Jeg har ikke kunnet slutte å tenke på sangtittelen siden jeg leste den i et annet blogginnlegg for en tid tilbake. Vakre tanker ble beskrevet, om det å unne andre og seg selv en liten oppmerksomhet i hverdagen, hvor stor betydning det kan ha. Skillingsvisa har etter det funnet tilbake til meg hver eneste dag. Gi meg en blomst mens jeg lever – et mektig utsagn og det tar litt pusten fra meg. Jeg tror imidlertid jeg har litt andre preferanser til tittelen på visa, enn bare den buketten i hverdagen. For min del, har det faktisk litt med liv og død å gjøre. De helt nødvendige godene i livet.

 

“Gi meg et smil mens jeg lever, kom mot meg forstående mild. Når jeg er blitt senket i graven da trenger jeg ikke ditt smil.”

 

Mormor var mitt store forbilde. Jeg bodde store deler av barndommen hos mormor og har fått gleden av hennes livsfilosofier, verdier og moral. Ikke bare fikk jeg nyte dem, jeg har fått arve dem. En gledelig konsekvens av å tilbringe så mye tid med en klok og erfaren person, som jeg fikk med min mormor. Når noen gjorde henne urett og når hun følte seg dårlig behandlet, da nynnet hun tittelen på skillingsvisa, “Gi meg en blomst mens jeg lever.” Jeg tror hun tenkte, at det å angre seg etter hun ble borte, rett og slett var forgjeves. Da fikk man jo aldri sagt det til henne, og nettopp det var det hun anså som så viktig.

 

 

“Elsk meg mens jeg ennå lever og hjertet om kjærlighet ber, har døden først lukket mitt øye, jeg ber ei om kjærlighet mer.”

 

Hun fortalte meg alltid, at det ikke var viktig hvor ofte jeg besøkte graven hennes etter hun døde, men hvordan jeg forvaltet minnene jeg hadde etter henne. At hun fikk være i tankene mine var det viktigste for henne, og det kunne hun være hvor som helst. Gi meg en blomst mens jeg lever sa hun, kom å besøk meg så ofte du har tid og lyst. Tilbring tid med meg, ba hun. Hennes filosofi og verdier lever videre gjennom meg, og hun er med meg i tankene hver eneste dag. Fordi jeg ga henne en blomst mens hun levde, fikk jeg så mye tilbake. Jeg tilbrakte så mye tid jeg kunne med henne. Men det var ikke bare meg hun nynnet sangen til. Dersom hun ble gjort urett, sa hun alltid gi meg en blomst mens jeg lever. Hun hadde fortjent så mange flere blomster min kjære mormor.

 

“Sørg ikke over min kiste med øynene gråtfull og våt, du måtte langt heller ha spart meg for mang en tåre jeg gråt.”

 

Ellers i livet, tenker jeg også mye på skillingsvisa. Jeg er blitt 45 år gammel, og det er dessverre sånn at mennesker allerede har rukket å falle fra. Døden er ingen kjær venn av meg, men han henter altså der han finner det for godt. Noe jeg i den sammenheng har stusset over, er hvordan folk reagerer i etterkant. Jeg har følt litt på den dårlige samvittigheten selv. For i det øyeblikket man ikke har noen mulighet til å tilbringe mer tid med vedkommende, så ønsker man det så inderlig gjerne. Evig eies kun det tapte. Et ordtak det kan sies mye om, det får imidlertid bli i et annet blogginnlegg. Jeg spør meg ofte hva det kommer av, dette ønsket om å få det man har hatt tilgang på i årevis, først når det er umulig. På sosiale medier kommer det veldig godt frem. Det opprettes kondolansesider, det er minnesider, og det er gode ord og tanker som avdøde sikkert aldri fikk i live. Gi meg for f… en blomst mens jeg lever, tenker jeg da. Da jeg var liten og ting var vanskelig, de gangene jeg følte meg urettferdig behandlet eller ikke visste videre, da ønsket jeg å være gjest i min egen begravelse. Har du noensinne hatt de tankene? Har du ønsket å se hvordan dine kjære opplever tapet av deg? Prinsippet blir litt av det samme som det med blomsten, bare omvendt. Hvorfor ønsker vi å gi avdøde denne respekten og kjærligheten på etterskudd? Rakk vi det ikke mens vedkommende var i live? Dermed skriver vi altså en siste tårevåt hilsen på en minneside, vi sørger et øyeblikk, til og med over mennesker vi slett ikke kjente så godt. Vi blir sentimentale og triste. Du har kanskje opplevd noe av det samme selv? Forestill deg et øyeblikk, at  vedkommende hadde levd i ti år til. Hadde du fått tiden du trengte da? Hadde du satt deg ned for å fortelle om tanker og følelser da? Jeg for min del, må svare nei. Døden kommer ofte uventet, andre ganger advarer den. Noen tar advarselen alvorlig, andre gjør det ikke. Når døden kommer uventet, finnes ingen second chances.

 


 

“Så kort er jo livet her nede, for lenge det makter vi ei, men solskinn og smil kan vi sprede, i dag på vår medvandrers vei.”

 

Kjært barn har mange navn, men dette fenomenet jeg snakker om har ikke det, så jeg refererer bare i det videre til prinsippet. Gi meg en blomst mens jeg lever. Prinsippet lever nemlig i flere omgivelser enn de nevnte. Jeg var 42 år da jeg fikk barn, jeg ble faktisk 43 år seks dager senere. Datteren min kom sent, men hun kom godt. Den største velsignelsen i livet mitt. Det kan være mange grunner til at man ikke får barn tidligere, det kan faktisk være mange grunner til at man ikke får barn i det hele tatt. Men – gode grunnene til at man får barn bør være på plass. Senest fra det er et faktum. De som ikke kan få barn, ville ofte svært gjerne hatt det og det oppleves med sikkerhet som en tragedie og ikke få det. I alle fall når man ser seg rundt, og ser den lemfeldige behandlingen mange barn mottar. Gi meg en blomst mens jeg lever. Jeg kan ikke la være å tenke på lille Christoffer, når jeg hører skillingsvisa. Hvordan vi som samfunn reagerte, da den lille pjokken kun ble et minne. Den dagen ingenting kunne gjøres, ingenting kunne sies og ingen blomst ville hjulpet. Et helt samfunn følte anger. Et helt samfunn var tvunget til å se sannheten i øynene. Mange hadde muligheten til å overrekke den tapre lille gutten en blomst mens han levde. Før han fikk slått et 17 cm langt brudd inn i hodeskallen. Før det ble tvunget papir inn i nese og ned i svelget. Før så pusten og livet ebbet ut av den vesle guttekroppen. Hvorfor i himmelens navn var det ingen som ga den lille krigeren en blomst mens han levde? Etter hans død var det et blomsterhav. Christoffer er dessverre borte, men han har etterlatt oss noe særdeles verdifullt. En påminnelse om å gi barna våre en blomst mens de lever. Det høres kanskje dramatisk ut for deg? Da må jeg bare beklage. Jeg forsøker å gi datteren min blomster så lenge jeg lever. Stort sett har hun fått en bukett roser hver fredag, så lenge hun har levd. Men den tradisjonen føyer seg mer inn under prinsippet om å gi hverandre en liten oppmerksomhet i hverdagen. Når jeg legger meg sammen med datteren min hver kveld, synger jeg for henne og jeg lover henne at jeg skal gi henne alt jeg ikke fikk og alltid gjøre så godt jeg kan. Jeg skal gi henne en blomst så lenge jeg lever. Et trygt hjem, en god oppvekst, gode minner og fine verdier. Det er ikke gjort i en håndvending, det er ikke gjort på en dag. Jeg lover henne hver eneste kveld, at jeg skal bruke resten av mitt liv på det. Jeg gir henne en blomst mens hun lever.

 

Jeg oppfordrer alle dere, som leser bloggen min. Enten dere er to, eller hundre. Gi meg en blomst mens jeg lever. Gi barna deres en blomst mens DU lever. Gi venner og bekjente en blomst mens DE lever. Angrende buketter står ikke høyt i kurs hos meg. Hva med deg?

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, så del for all del gjerne! <3

Jeg elsker deg <3

Kjærligheten er det aller største i livet. Kjærlighet er mer enn bare varme følelser. Kjærligheten har det i seg å gjøre lykkelig, den kan til og med lindre smerte, gjøre frisk og hel. Kjærlighet hører sammen med følelser som rettferdighet, respekt, vilje og vennskap. Kjærligheten er en gave og et mysterium, ettersom den oppstår mellom to mennesker og forandrer deres oppfatning og eksistens. Den kan ikke kjøpes og den kan ikke selges. Likevel er kjærligheten noe vi tar for gitt, ettersom vi gjerne kommer til verden omringet av den. Kjærlighet er en menneskelig følelse, som vanligvis rettes mot et annet menneske. Kjærlighet er å være glad i noen, og følelsene fremkommer i forskjellige former og nyanser. Det kan være en varm følelse mellom to mennesker, for eksempel mellom kjærester eller et ektepar. Denne type kjærlighet, har vi hyppig sett resultere i en ny type kjærlighet, nemlig kjærligheten til et barn. Kanskje den aller største kjærlighet av dem alle? Denne vakre og utrolig sterke og forunderlige kjærligheten må likevel vernes om, for å opprettholdes, så ikke egoisme og likegyldighet gjør at den forfaller.

I løpet av de siste 15 årene har 135 kvinner og 35 menn, blitt drept av sin store kjærlighet. Kanskje av sjalusi? Eller kanskje fordi kjærligheten truet med å forlate dem? Ofte er det vanskelig å si, men en ting som klart fremkommer, er at i 7 av 10 partnerdrap har det vært registrert vold i forkant. Bak disse tallene, skjuler det seg mennesker som er blitt frarøvet sin fremtid på brutalt vis. Over 140 barn har mistet mammaen eller pappaen sin. Mange har også mistet begge, i det en er tatt livet av og den andre tar straffen for det. Tallene forteller sin egen lille historie, om foreldre som har mistet sin sønn eller datter. Om søsken, som har mistet sin søster eller bror. Partnerdrap omfatter så mange og berører så dypt.

 


 

På tross av en klar nedgang de siste årene hva drap angår, ligger vi høyere enn andre europeiske land vi gjerne sammenlignes med. 90 prosent av ofrene for partnerdrap er kvinner. Menn er kun ofre i ett av ti drap. Andelen der en kvinne er gjerningspersonen er imidlertid økende. De aller fleste partnerdrap begås like i forkant, under, eller i etterkant av et samlivsbrudd. Kniv er det hyppigst anvendte drapsvåpen. Ethvert drap er et drap for mye. Likevel ser vi igjen og igjen at menn over tid truer og slår. Truer med at dersom hun ikke blir, skal hun få betale for det, og barna like så. Hvilket motiv kan rettferdiggjøre drap av en livsledsager? Hvilket motiv finnes for å drepe i kjærlighet?

Apropos. Hvilket motiv kan rettferdiggjøre et drap på ditt eget uskyldige barn? Et menneske du var med på å gi livet, skapt gjennom kjærlighet og med stor sannsynlighet forløst omringet av den samme kjærligheten. De fleste barn som dør av omsorgssvikt, mishandling og drap, blir nemlig drept av sine nærmeste omsorgspersoner. Barnedrap utgjør omtrent 10 prosent av alle drap i Norge, mørketallene kommer i tillegg. I følge Kripos er det registrert over 22 barnedrap de siste årene i Norge, dette er kun de overlagte drapene. Legemsbeskadigelse med døden til følge, kommer også i tillegg. Internasjonal forskning viser at jo yngre de mishandlede og skadde barna er, jo mer sårbare er de for faktisk å bli drept av foreldrene. Mange av disse barna er ikke sjelden blitt sendt hjem igjen etter medisinsk behandling. Risikoen for gjentagelse estimeres til mellom åtte og femti prosent. Det innebærer ofte at barnet kommer tilbake med nye behov for medisinsk behandling, eller også med såpass fatale skader at det ikke overlever. I tillegg til dødsfallene, blir årlig rundt 10 barn livsfarlig skadet som følge av mishandling i hjemmet. Mange typer grov vold behøver ikke en gang å synes. Det kan dreie seg om slag med knyttneve, slag av hodet mot bordkanten eller å holde for luftveiene. Et betydelig antall barn påføres også ikke-livstruende skader, som for eksempel benbrudd. Disse skadene er vanskelige å innordne. Det kan synes som et helt normalt skadeomfang etter å ha falt ned fra et tre, eller det kan minne om et resultat av et sykkeluhell. Men når et spedbarn som ikke kan gå selv, bringes til lege med et benbrudd, er det grunn til å mistenke påført skade. Pårørende kan fortelle om fall fra stellebord, fra sofa eller at de selv har snublet og falt oppå barnet mens de bar det på armen. Også dødelige skader blir forsøkt forklart på denne måten.

 


 

Vi liker naturligvis ikke å snakke om det, men det skjer. Mennesker drepes av den de elsker mest i hele verden, sin egen partner eller sine egne foreldre. Familietragedier kaller vi dem. Det er ikke mange dager siden vi våknet opp til nyheter om nettopp en slik familietragedie. En 37 år gammel mor og hennes tolv år gamle sønn drept etter en skyteepisode i Kirkenes sentrum.

Hvorfor er veien fra kjærlighet til drap med ett så kort? Har den alltid vært det? Eller har verdien på kjærlighet sunket, som verdien på gullet sank i fjor? Jeg synes utviklingen innenfor drap i nære relasjoner er skremmende, og jeg håper at vi som samfunn vil bli flinkere til å verne om hverandre. Jeg håper at kjærligheten vil stige i verdi igjen. Jeg håper at vi på nytt kan se kjærligheten som en gave, et mysterium av varme følelser. Vi må aldri glemme at kjærlighet hører sammen med følelser som rettferdighet, respekt, vilje og vennskap. Jeg håper at vi kan huske hvordan kjærligheten har det i seg å gjøre lykkelig, la den lindre smerte, gjøre frisk og hel.

 

Inn en liten hjertedør

Der skjuler seg så meget

En følelse så sterk men skjør

Gjør oss så beveget

 – Hilde Ch. Sjølett

 

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Likte du innlegget, setter jeg pris på at du deler. <3

 

 

“Bilder av barneansikt forvridd av smerte…”

I dag står solen ganske høyt på himmelen, og til å være august er den varm og lys. Temperaturen er behagelig, t-skjortevær, og man har liksom ikke lyst til å sette seg inn for å gjøre noe fornuftig. Jeg snakker selvsagt bare for meg selv, men i dag hadde jeg lyst til å skulke alle forpliktelser, sette meg ut og fundere på livet. Det er nemlig det været lokket med, synes jeg. Det var imidlertid tankene som hadde satt seg, som ikke var like innbydende. Du vet når du har en “hickup” på en sang og den spiller om igjen og om igjen inne i hodet ditt? Ganske irriterende, synes du ikke? I dag hadde jeg “hickup” på avisoverskrifter. “Bergensmann tatt for seksuell omgang med dyr. Dyresex-siktet innser at han trenger hjelp. 2,2 millioner ulovlige overgrepsbilder hos mann i 60-årene.” Jeg hadde egentlig tenkt til å la denne flyte forbi, forberede et annet ganske omfattende blogginnlegg. Men så klarer jeg det ikke. Overskriftene forfølger meg for mitt indre øye. Hver gang jeg slår på radioen i bilen, nevnes saken, ikke overraskende. Saken er grotesk, og føyer seg inn i rekkene av umenneskelig adferd. For det vil jeg påstå at det er.

 

 

En middelaldrende mann fra Bergen er siktet for seksuelle overgrep mot dyr. Trist sak, sier forsvareren hans. Syk sak, sier jeg. Han er siktet for seksuell omgang med husdyr, og det har antageligvis pågått over tiår. Mannen i sekstiårene har forgrepet seg på hester og kuer, altså store dyr, på gårder i Bergens området i det skjulte. Andres husdyr, ikke sine egne. Det gjør det imidlertid ikke mindre sykt, la det være sagt. Han ble ikke tatt med buksene nede, men av en politimann som tilfeldigvis fattet mistanke av ukjent årsak. Han ble pågrepet. Heldigvis.

Etter pågripelsen har politiet ransaket hjemmet til den 60 år gamle siktede mannen, og det viser seg altså at han ikke bare har en forkjærlighet for dyr. Hele 2 217 391 ulovlige bilder, viser hvordan spedbarn utsettes for grove seksuelle overgrep. Barn som utfører seksuelle handlinger med seg selv og barn som poserer seksuelt. Dette fremkom i fengslingsmøtet tirsdag, i Bergen tingrett. I tillegg fant politiet 3496 ulovlige filmer med tilsvarende innhold, med en samlet spilletid på 17,9 døgn. Det innebærer at i over 17 dager og 17 netter, har små barn blitt utsatt for tortur, til denne mannens forlystelse. 17 dager og 17 døgn, det er lenge, og det er vanvittig mange barn. Tenk deg omfanget av forbrytelser bak disse 17,9 døgn med barneporno. Tortur.

Til tross for at jeg falt for fristelsen, kjøpte meg en dobbel kaffe latte og satte meg ut i den deilige sola, slapp jeg ikke unna tankene. Hva i alle dager skjer med samfunnet vårt? Finnes det ingen grenser lenger? Er vi mennesker blitt dårligere til å legge bånd på oss, eller er det samfunnet som har gjennomgått en endring? Det jeg egentlig lurer på i dag, er om overgrep var like utbredt før i tiden, eller om det er et resultat av nye trender i samfunnet? Og hva med mørketallene? Hvor stort er problemet egentlig? Og hva skal til, for å få bukt med problemet? For det kan ikke herske tvil om at det må være målsettingen.

Forsvarsadvokaten til den siktede begjærte lukkede dører med hensyn til privatlivets fred og siktedes ærbarhet. Hvilken ærbarhet, spør jeg meg selv undrende. Mannen kan aldri ha vært i besittelse av noen som helst ærbarhet. Fengslingsmøtet ble lukket for media, og jeg er usikker på hva det tjener til. Forsvarsadvokaten hadde som jeg var inne på, kalt dette en trist sak, i tillegg hadde han påstått at dette er en sak som ikke burde vært omtalt offentlig. Hæ? Ikke vært omtalt offentlig? Skulle den vært tiet i hjel da eller? Latt mannens privatliv inne i fjøset, forbli privat? Latt denne mannens syke seksuelle legning være hans privatanliggende? Jeg bare spør høyt: Er det ikke sånn vi antar at slike forbrytelser ble håndtert før i tiden? I gamle dager? Da ble det holdt innenfor hjemmets fire vegger, en familieproblematikk og lagt lokk på for de det faktisk gjelder. De utsatte. I dette tilfelle dyr og barn helt ned i spedbarnsalder. Hva slags samfunn ønsker vi oss egentlig? Det er kanskje på tide å gjøre seg opp en mening om nettopp det. Ta et standpunkt, definere en klar målsetting og bli ved tanken frem til den ønskede tilstand er oppnådd. Jeg tror åpenhet vil gagne samfunnet vårt, det vil i tillegg tvinge frem det nødvendige målet. Vi må alle ta stilling til disse tingene, ettersom ugjerningene per i dag får regjere ganske så fritt i omgivelsene våre. Motstykket vil jo faktisk bidra til høyere mørketall, mindre oversikt og langt flere skjebner. Skamfølelsen vil følge ofrene og skyldfølelsen vil for evig bli deres å bære. Det kan da umulig være det vi ønsker å oppnå? Jeg skulle gjerne stilt forsvarsadvokaten det spørsmålet. Vi vet per i dag, at overgrep ikke er et familieproblem, det er et samfunnsproblem. Likeledes vet vi, at overgrep innebærer brudd på straffeloven og er forbundet med sanksjoner. Det er strafferammer på overgrep. Inntil 21 års fengsel. Når vi så har det på det rene, spør jeg deg igjen, hva slags samfunn ønsker vi oss? Jeg antar at de fleste av oss ønsker høye strafferammer for grove overgrep, både på dyr og barn. Jeg tror også, at de aller fleste av oss ønsker høyere straffer for forbrytelser av en slik karakter. Da kan vi naturlig nok ikke ta hensyn til privatlivets fred til en syk overgriper, og verne om hans manglende ærbarhet. Dyrenes, og ikke minst barnas privatliv burde tas hensyn til. Deres ærbarhet bør vernes om, for de er faktisk i besittelse av en. Det bør snart statueres eksempler i disse type saker, strafferettspleien bør slå hardt ned på denne økende problematikken, før vi rekker å normalisere det. Mange har jo tydeligvis allerede gjort det. Ikke la deg rive med.

 

 

Jeg skrev ovenfor at det er en økende problematikk. Du spør meg kanskje hvordan jeg kan vite det? Jeg vet det naturligvis ikke. Det har alltid hersket mørketall. Vi har aldri vunnet helt oversikten, men vi ser i dag, statistisk sett, en økning. Det kan selvfølgelig argumenteres både i den ene og den andre retning, men dersom vi kaster et kjapt blikk på samfunnets utvikling ser vi det vel klart? Vi reiser uten problemer til andre siden av kloden, på under et døgn. Vi sender brev, som blir mottatt et øyeblikk etter at avsenderen har trykket på en knapp. Vi leser nyhetene på nett, før en avis fysisk hadde vært mulig å trykke. Et høyteknologisk samfunn har åpnet dører for en helt ny form for interaksjon. Kan dette ha noe med belysningen av mørketallene å gjøre? Eller det jeg kaller økning av overgrepsproblematikken? Ja, sier jeg. Jeg tror – jeg vil med det ikke påstå noe, bare ytre min mening – at før i tiden gikk kanskje en og annen gærning ut i fjøset. Men han hadde på ingen måte over to millioner overgrepsbilder i skuffen. Kanskje ett eller to på netthinnen, men ikke i skuffen. Og det bildet han eventuelt hadde på netthinnen, bar antageligvis ikke preg av tortur og vold, slik de omtalte bildene fra ovennevnte sak gjør. På et eller annet tidspunkt kom pornofilmene, og de ekstreme fantasiene hakk i hæl. Man har i lang tid satt problemstillingen på agendaen: Øker bruken av nettporno faren for å begå seksuelle overgrep? Ja, sier jeg. Du kan godt sette tvil til mitt litt over gjennomsnittet feministiske syn på det, men det er faktisk blitt forsket på. En gruppe psykologer i England, som for noen år siden publiserte en undersøkelse, sier også ja. Undersøkelsen tyder på at pornografi på internett normaliserer ekstreme fantasier og øker risikoen for seksuelle overgrep. Bak denne undersøkelsen står blant annet dr. Tim Jones, førsteamanuensis i kognitiv psykologi ved Worchester University og Storbritannias ledende kriminolog, professor David Wilson ved Birmingham City University. Så har du ikke tillit til meg, så se litt nærmere på denne undersøkelsen. Her fremkommer at internett har økt tilgjengeligheten og gitt oss en pornoeksplosjon, både i mengden av og brutaliteten i pornografisk materiale. I pornografien utsettes menneskeverd, kvinnesyn og sunn seksualitet for massive angrep. Mennesker reduseres til objekter for andres nytelse. Hvorfor skal ikke da veien være kort til å forholde seg på samme måte til mennesker i det virkelige liv? Andre ønsker å sette et skille mellom nettporno og barneporno, med det argument at voksne som har frivillig sex på film er noe helt annet enn å se barn bli misbrukt i seksualiserte fremstillinger. Et ikke helt uvesentlig punkt er selvsagt at førstnevnte porno er lovlig, mens sistnevnte ikke er det. Spørsmålet i denne sammenheng må dermed bli, om porno bare er et uskyldig tidsfordriv som gir en kort tilfredsstillelse? Eller kan det være at pornoens objektivisering ødelegger menneskeverdet og dermed også i sin ytterste konsekvens senker terskelen for overgrep?

Jeg tror vi burde se nærmere på fenomenet pornografi. Ikke bare kan den være årsak til å senke terskelen til overgrep, jeg tror til og med at den bidrar til at overgriper utvikler en høyere aksept, for overgrep på barn i langt yngre alder enn før i tiden. Begrepet “barneporno” brukes egentlig i mangel av et mer dekkende uttrykk. Barneporno har nemlig ingenting med den pornografi som skildrer seksuell omgang mellom voksne å gjøre. Barn har ikke sex. Og uansett ikke med voksne. Med barneporno mener vi egentlig dokumentasjon på seksuelle overgrep mot barn. Scenene som daglig avdekkes i dette arbeidet, er sterk kost, i følge Kripos. Brutale voldtekter av barn helt ned i spedbarnsalderen der kjønnsorgan – i enkelte tilfeller på størrelse med offerets ben – presses inn i vagina og analåpning på barn som ikke en gang har lært seg å gå. Bildene viser barneansikter forvridd av smerte, frykt og panikk, mens overgriperens ansikt ofte er sladdet.

Hva synes egentlig du? Til et fengslingsmøtet bak lukkede dører, av hensyn til privatlivets fred og siktedes ærbarhet. Hadde i det minste forsvareren sagt: av hensyn til folkets svake mager. For jeg skal ikke lyve, magen min er i ulage etter å ha latt tankene flyte.

Den 60 år gamle mannen, siktet for seksuelle overgrep mot dyr, samt besittelse av hele 2 217 391 ulovlige bilder og 17,9 døgn langt filmmateriale, som blant annet viser hvordan spedbarn utsettes for grove seksuell overgrep, er beredt til å ta en såkalt tilståelsesdom. Det betyr at det ikke hersker tvil om at han er skyldig og at han tar en rettssak uten full bevisføring. Dette sparer det offentlige for tid og penger og mannen i 60-årene får en strafferabatt. Ja, du leser riktig. Han får en aldri så liten påskjønnelse for å ha tilstått. Sender ikke denne også sterke signaler ut i samfunnet? Virker det i seg selv avskrekkende? Jeg bare spør. På den annen side, her henlegges ingen sak på bevisets stilling i alle fall. Likevel er det bare toppen av isberget…

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, så del for all del gjerne! <3