Er kampen mot mobbing i skolen tapt?

Vi kan gå i fakkeltog og vi kan melde oss inn i foreninger, men når eget barn mobbes i skolen, er man som forelder ganske maktesløs. Hva gjør man? Hvilke rettigheter har man?

 

Først en definisjon av begrepet mobbing. Mobbing kommer nemlig i forskjellig form og farge. Definisjonen brukt av utdanningsdirektoratet i forbindelse med elevundersøkelsen er «gjentatt negativ» eller «ondsinnet» adferd fra en eller flere rettet mot en elev. Gjentatt erting på en ubehagelig og sårende måte er også mobbing. Ekskludering er mobbing.

Til enhver tid mobbes ca. 63 000 barn og unge i Norge. Som vi vet om. Ikke alle tilfeller varsles om, eller tas på alvor. Belastningen medfører betydelig risiko for å utvikle psykiske plager og lidelser. Risikoen varer i mange tilfeller frem til voksen alder.

 

Foto: Gettyimages.com.

 

Risikoen for å bli et offer for mobbing er høyest for de yngste elevene. Det viser både norsk og utenlandske undersøkelser. Det å bli mobbet er nesten like utbredt blant jenter som gutter. Det å være mobber derimot, er langt mer utbredt blant gutter enn blant jentene. Mobberne opptrer gjerne i grupper på to eller tre, gjerne med en som leder an. Mange mobbes også av en enkelt elev. Noen svært uheldige mobbes av de voksne, til og med ansatte ved skolen mobber.

Helt uavhengig av hvem som mobber, har mobbingen store konsekvenser. De helsemessige konsekvensene er ofte å gjenkjenne som nedsatt selvtillit, ensomhet, depresjon og angst. En kan få psykosomatiske problemer, typisk vondt i magen, hodepine og søvnproblemer. Mobbing kan medføre selvmordstanker og selvmordsforsøk, ikke minst posttraumatiske stress symptomer. Vi må ta opp kampen, vi har ingen å miste – verken til sykdom eller død.

Mobbing er et stort og økende samfunnsproblem. De som utsettes for mobbing kan bli ukonsentrerte og ha vanskeligheter med å tilegne seg ny kunnskap. Derfor er det så utrolig viktig at skolen, som læringsarena, raskt tar situasjonen på alvor og iverksetter tiltak, slik at en unngår sosial isolering og skolevegring.

Elever som over tid blir mobbet uten at noen griper inn, kan etter hvert oppleve seg selv som verdiløse og utvikle lav selvfølelse. Elever som er tilskuere til at andre blir mobbet og at ingen voksne griper inn, kan miste både respekten for og tilliten til læreren.

 

Skolen har et moralsk og juridisk ansvar for å forebygge mobbing. Skoler har i dag utarbeidet egne handlingsplaner for forebygging og tiltak dersom noen blir utsatt for mobbing. I opplæringsloven § 9A-1 for eksempel, fremkommer at elevene har en rett på et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer trivsel og læring. Det er fokus på nulltoleranse for mobbing, krenkelse, vold og trakassering i skolen. Etter opplæringsloven § 9A-4 har skolen en handlingsplikt ved mistanke eller kjennskap til at en elev ikke har et godt eller trygt skolemiljø.

Alle elever har rett til en mobbefri og trygg hverdag. Skolen har en plikt til å ivareta og gi den enkelte elev den skolehverdagen de har krav på. I skolen er lærerne ansett som en av de mest verdifulle ressursene i kampen mot mobbing. Det er ingen enkel oppgave, og det stiller store krav til lærerne og ansatte i skolen. Dersom lærerne ser bort, eller mobber elever selv, fremstår det som det totale svik. Nettopp den problematikken trekker i retning av at kampen mot mobbing er tapt.

 

Foto: Jörgen Wiklund/Scandinav

 

Det er nulltoleranse mot mobbing i skolen. For å oppnå nulltoleranse mot mobbing, må skolen konstant være i en prosess med arbeidet mot mobbing. At lærerne er oppdatert på ny kunnskap om mobbing og har en god relasjonskompetanse, hjelper både dem selv og elevene i kampen mot mobbing.

Har læreren en positiv relasjon til hver elev, vil det føre til at alle elvene føler seg sett, og at læreren bryr seg om hvordan de har det. Lærerne er med på å påvirke klassemiljøet med både sitt kroppsspråk og måten de snakker på.

Virkemidler for å oppnå et trygt og godt skolemiljø, er tydelig klasseledelse. I friminuttene er det viktig at lærerne er til stede. En god modell er kalt omsorgsfull kontroll. Det innebærer å gi både positiv og negativ anerkjennelse. Skolen må ha regler og være streng. Brudd på regler må ha konsekvenser. For alle. Samtidig er det viktig at adferdsreguleringen ikke blir for kontrollerende og stram.

Lærerne må kjenne elevene og være tett på dem. Forskning viser at for å lykkes må lærerne ha et positivt syn på elevene generelt og forsterke positiv adferd fremfor å bare sanksjonere negativ adferd. Av vesentlig viktighet er å bygge klassen til et kollektivt og gyldig vi. For å skape gode relasjoner mellom skolen og foreldrene bør foreldre bevisstgjøres eget ansvar i å avdekke mobbing og de bør gis noen verktøy. På enhver arena er voksne som bryr seg og er til stede det viktigste. Dersom vi holder fokus på dette, er kampen mot mobbing iverksatt.

 

Hva må gjøres dersom mobbing avdekkes? Alle som arbeider på skolen har en uforbeholden plikt til å varsle rektor ved mistanke eller kjennskap til at en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø. Dette fremkommer av opplæringsloven § 9a-4. Rektor skal varsle skoleeier i alvorlige tilfeller. Skolen har også plikt til å iverksette tiltak dersom det avdekkes mobbing. Tiltak skal iverksettes i samarbeid med eleven, foreldre og lærere, og tiltaket må skreddersys ut fra hvorfor mobbingen skjer. Likeledes er det viktig at skolen lager en skriftlig plan når det skal settes inn tiltak og evaluerer denne løpende.

Det følger for øvrig av opplæringsloven § 9a-5 en skjerpet aktivitetsplikt dersom en som jobber på skolen krenker en elev. Det er sa viktig at undersøkelse og tiltak etter opplæringsloven § 9a-4 iverksettes straks. Det er alltid barnets opplevelse som skal legges til grunn, det fremkommer også av opplæringsloven § 9a-4.

Begrepet barns beste er i denne sammenheng et grunnleggende hensyn i skolens arbeid mot mobbing. Rettighetene er ikke bare forankret i opplæringsloven § 9a-4, men også i Grunnloven § 104 og Barnekonvensjonen art. 3, og menneskerettsloven § 2 har gjort Barnekonvensjonen til norsk lov. Det følger også av Barnekonvensjonen art. 12 at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal gis en rett til fritt å gi uttrykk for disse synspunktene og barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med alder og modenhet.

 

 

Det er viktig å vite hva man bør gjøre og hvilke rettigheter man har. Det helt avgjørende er imidlertid å være oppmerksom. Det er altfor enkelt å se bort, eller ikke å høre. Det er dessverre påfallende mange voksne som ikke enser at barna de omgås daglig ikke har det så bra som de burde. Det som er totalt uakseptabelt, ikke minst helt uforståelig, er at voksne, lærer eller andre, som vet at mobbing foregår, ikke bryr seg. Det å akseptere mobbing, er å medvirke. Voksne som aktivt krenker barn, er spesielt alvorlig. Disse sakene skal også håndteres spesielt raskt. Det kreves også grundige undersøkelser. Kommunen skal varsles.

Vi kan ikke akseptere at kampen mot mobbing er tapt. Vi må stå sammen mot mobbing. Vi må slå tilbake mot mobbing. Gjør det i en klage til rektor. En klage til Statsforvalteren (Fylkesmannen). Når voksne på skolen vet at et barn ikke har det bra på skolen, skal skolen reagere innen fem dager. Husk å varsle rektor.

 

Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Det er ikke gavene som er viktigst. Det er du. Mer enn noensinne.

Julen er her igjen. En tid med store forventninger. En tid for glede. Likevel er julen svært annerledes i år enn slik vi kan huske den fra i fjor, og årene før det. Jeg formoder at det likevel gledes i de fleste hjem. Antageligvis er det bakt kaker, det er kanskje pussa vinduer og det er pynta juletrær. Og under de fleste juletrær ligger ren glede pakket inn i vakkert julepapir.

 

Illustrasjonsbilde

 

Juleminnene består vanligvis av glade barn og snille voksne. Det er imidlertid ikke alle barn som gleder seg til jul, og slik har det vært i alle år. Jeg ønsker å dvele et lite øyeblikk ved disse barna.

 

I snitt drikker hver Osloborger en kasse øl, fem flasker vin og halvannen flaske sprit i løpet av desember. I den unntakstilstanden vi er inne i, regner vi med at det drikkes betydelig mer. Et sentralt spørsmål er hvorvidt barna våre liker foreldre som er beruset. Noen sovner kanskje bare. Andre blir muligens kranglete. Fellesnevneren er imidlertid at fulle mennesker blir egoistiske, uinteresserte og ikke minst utilgjengelige. Altfor mange barn opplever at foreldre og nære slektninger drikker for mye i julehøytiden.

 

Likeledes fremgår av en studie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress 2019, at så mange som 1 av 20 barn har vært utsatt for alvorlig fysisk eller psykisk vold i hjemmet sitt. Skremmende tall. Ennå mer skremmende er at koronatilstanden bidrar til å skjule barn utsatt for enda mer vold i hjemmet sitt. Det er vanskelig å oppdage de barna i disse tider. Selv om vi i dag bør holde god avstand til hverandre, må vi ikke slutte å holde et øye med hverandre, eller med de som trenger det mest.

 

Hvert eneste år skriver Barnejuristen til deg som feirer jul med barn i huset. Dette året er intet unntak. Jeg vil minne deg på å prioritere kvalitetstid med barna. Før jul er oppgavene mange og forventningene store. Samtidig befinner vi oss i en krisetid, en landsdekkende unntakssituasjon, som påvirker oss alle i svært stor grad.

 

Er du ferdig til jul, pleier vi å si til hverandre. Mange er det, og har kanskje vært det siden oktober. Andre venter til siste liten og gjør siste innspurt på selveste julaften. Både på nærbutikken og byens storsenter henger en eim av sprit i luften. Koronaens visittkort. Vi spriter hendene og holder avstand. Normalt sett dekker vi langbord og venter innrykk fra fjern og nær på denne tiden. Også her påvirkes vi av koronaen og restriksjoner fra myndighetene. Mange av de menneskene som betyr noe for oss, kan ikke komme. Vi får ikke være sammen i den grad vi skulle ønske. For mange familier kan det bli en ensom jul. Mange sitter med et dypt savn etter mennesker de er glad i. Jeg håper likevel at maten er planlagt og finstasen hengt frem. Mitt ønske til jul, er at de rastløse, små og spente, får den etterlengtede høytiden fylt med harmoni og glede likevel. Det er opp til oss voksne.

 

Jeg vet ikke hvordan det er med deg. Men de fleste av oss har kanskje forsøkt å pakke inn våre barns ønsker, for å oppfylle deres drømmer. Kanskje også nettopp fordi vi lever under så mange restriksjoner. Hvilke ønsker har dine barn? Jeg tror at våre barns ønsker dreier seg om trygge rammer, forutberegnelighet og vår tilstedeværelse. Det hjelper ikke med mange og flotte gaver, dersom det mangler.

 

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

 

Hva skal dere gjøre i år, for å skape gode juleminner? Hva gjør julen din harmonisk og fredfull? Er det duften av pepperkaker? Mandelen i risgrøten? Den sprakende peisen? Disse gledene påvirkes i svært liten grad av tiden vi er inne i. Et varmt og trygt smil fungerer i år, som årene vi ser tilbake på. Sang, dans og latter er en innertier hjemme hos oss. Skap trygge og gode rammer. Det nyvaskede gulvet gjør ikke inntrykk på barna. Jeg tror det er øyeblikkene preget av tilstedeværelse som danner de gode minnene. Barna bryr seg ikke om svoren på ribba er sprø, så lenge mamma og pappa er glade. Så lenge stemningen er god og vi omgås hverandre på en fin måte, blir julehøytiden til et godt minne. Husk julen er ikke avlyst, den er bare annerledes.

 

Likevel er det viktig å ta vare på øyeblikkene i år også. Julen kommer, selv om noen er syke. Andre er redde for å bli syke. Noen tar smittevernhensyn på blodig alvor, andre har en mer avslappet tilnærming. Vi er alle forskjellige og opplever presset forskjellig. Det er viktigere enn noensinne å ivareta barna rundt oss.

 

Sett deg ned på gulvet og kjenn litt på pakkene sammen med dine håpefulle. Spør dem hvilke tanker de har rundt julehøytiden. Hva setter barnet ditt mest pris på? Hva synes barnet ditt er vanskelig i år? Du får ikke vite det, dersom du ikke tar deg tid til å spørre. Jeg er rimelig sikker på at det ikke er antall kakeslag eller den skinnende parketten som skaper lykke, det er de menneskelige interaksjonene. Det er ikke de dyreste gavene som gjør kvelden minnerik for barna våre. Det er du. Glem aldri at du er en stor del av ditt eget barns minner.

Jeg ønsker deg og dine en fredfull og minnerik høytid. Ta vare på hverandre og gi hverandre gode opplevelser.

God Jul <3

 

Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Snakk med barnet ditt om handlinger og væremåter, følelser og hvordan vi mennesker bør behandle hverandre.

Veldig mange barn har hatt oppstart både i barnehage og på skole i høst. Andre har kommet tilbake til videregående trinn i både barne- og ungdomsskole. Noen har startet opp på videregående skoler og andre igjen på studier ved forskjellige studiesteder. Felles for dem alle, er at de er avhengige av gode og anerkjennende omgivelser. Hvordan kan vi foreldre bidra?

 

Som barnerettsadvokat og mamma, gjør jeg meg løpende orientert om hva gode rollemodeller betyr i barnas liv, og hvilke konsekvenser fravær av disse medfører. Jeg bistår mange familier i saker mot skoler, kommuner og systemet forøvrig, og jeg registrerer at det hyppig gjemmer seg familier i kulissene som kunne bidratt ved å være bedre rollemodeller for barna sine.

 

Barna våre hører hva vi sier og aksepterer det helt ukritisk. Tenk på det rundt middagsbordet. Fordømmelse, misunnelse og andre negative tanker omsatt i ord foran barna våre, kan få fatale følger. Det kan prege en hel familie. Vi voksne oppfordrer gjerne barna våre til å holde negative tanker for seg selv. Ikke pek og kall noen tykk, for eksempel. Jeg tenker at vi voksne bør evne å vise hva vi mener. Hvordan skal barna våre forstå alvoret når vi handler i strid med det vi oppfordrer til?

 

Foto: Thinkstock

 

I dag er det kanskje ikke ditt og mitt barn som er utsatt for rykter, ekskludering og mobbing. Det kan lett være ditt og mitt barn i morgen, dersom vi ikke bryr oss. Nettopp derfor er det så utrolig viktig å opparbeide et samarbeid med andre gode og trygge rollemodeller. Det er viktig å stå sammen, holde fokus på inkludering og fremsnakke hverandre. Det kommer barna våre til gode. I dag. I morgen, og for all fremtid. La oss investere i morgendagens helter. Sammen.

 

Snakk med barnet ditt om handlinger og væremåter, følelser og hvordan vi mennesker bør behandle hverandre.

 

Alle barn, om de går i barnehagen eller går på skolen, har et like stort behov for å høre til i et trygt fellesskap, der de opplever både godt samspill, mestring og læring. En god start i livet er avgjørende og viktig for at barna skal få en trygg oppvekst. Rollemodellene er mange. Det er naturlig å starte med foreldrene. Det er helt avgjørende at vi snakker med barna om hvordan de kan bidra til å tilrettelegge for god lek, skape samhold og hvordan de kan stå imot utestengelse og mobbing. Likeledes er det utrolig viktig å huske på følgende; barna gjør ikke alltid det vi sier, de gjør alltid det vi gjør.

 

Barns redsel for å stå alene, og behovet for å være en del av et fellesskap, kan vi enkelt sette oss inn i, og de sosiale sammenhengene vi er en del av, er med på å forme oss og vår identitet. Det er imidlertid viktig å huske, at behovet for å være en del av fellesskapet også kan føre til at barn og unge tar uheldige valg i samspill med andre, for å sikre at de selv ikke havner utenfor. Dermed blir det viktig å se gruppen som helhet, være seg avdelingen i barnehagen eller trinnet på skolen. Det er nemlig systemet du innretter deg etter, de verdiene som gjelder og det du gjør for å være med, som avgjør om en mobbekultur får utvikle seg. En utrygg barnegruppe er derfor ekstra utsatt, ofte sett ved barnehage- og skoleoppstart. Skal ekskludering og mobbing forhindres, er det viktig at alle voksne er seg bevisste på nettopp dette, og sørger for at det er en trygg og forutsigbar stemning mellom barna, også på fritiden. Når noen blir stående utenfor, eller bli dårlig behandlet, er det dessverre ofte observert av voksne. Vær en god rollemodell. Vær en voksen, villig til å investere i fellesskapet.

 

Å forebygge ekskludering og mobbing er mye arbeid, men det vil alltid være verdt det. Vi må gi barna verktøy, som evne til refleksjon, forståelse av følelser og sosial kompetanse, slik at de står bedre rustet til å vite hva de skal gjøre om ekskludering og mobbing rammer dem, eller noen rundt dem. Barn som har slik kunnskap får lettere venner, og klarer bedre å beholde dem. De har også lettere for å løse konflikter de er en del av. Du som forelder kan snakke med barnet om handlinger og væremåter, følelser og hvordan mennesker skal behandle hverandre. Hjelp barnet å sette seg inn i andres situasjon og se andres behov. Snakk om barnas erfaringer, når de forteller om Anders eller Grete som ikke fikk være med å hoppe strikk. Hva synes de om det? Hvordan kan Anders eller Grete ha opplevd den situasjonen? Hvorfor holdt de andre barna Anders eller Grete utenfor leken? Og hva kan ditt barn gjøre neste gang et barn blir holdt utenfor?

 

Når du tenker høyt sammen med barnet om slike situasjoner, vil barnet ditt lettere sette seg inn i hvordan det er å bli satt utenfor, hvordan det er å ikke ha venner og kanskje være litt annerledes. Det medfører ofte at barnet ditt ved neste anledning griper inn og støtter en Anders eller Grete, eller også andre som opplever lignende.

Ikke prat nedsettende om andre foran barna. Vær inkluderende, vis medmenneskelighet og toleranse.

 

Vi foreldre er de viktigste rollemodellene for barna våre. Utvikling av sosial kompetanse starter tidlig og utvikles over tid i nært samspill med oss foreldre, og sammen med de andre barna. Det gjør det nettopp så viktig at alle foreldre tar på seg det utrolig viktige ansvaret.

 

Illustrasjonsfoto

 

Når vi foreldre snakker positivt om andre, hjelper vi barna våre til å utvikle gode sosiale ferdigheter. Ikke prat nedsettende om andre foran barna. Vær inkluderende, vis medmenneskelighet og toleranse. Lær barna konfliktløsning, å bruke språket til å formidle tanker og følelser. Vi foreldre kan også vise barna våre at det er lov å feile, og å si unnskyld.

Mange barn vet mer om hvordan man mobber enn hvordan man inkluderer, rett og slett fordi det har vært snakket mer om hva man ikke skal gjøre, fremfor hva man faktisk bør gjøre.

 

Dersom vi skal komme i mål og vinne kampen mot ekskludering og mobbing kreves et tverrfaglig samarbeid, med skole, hjem og lokalmiljøet rundt barna. Selv om barna kanskje har eierskap til problemene, må vi voksne legge til rette for at de sunne og gode valgene blir enkle valg for barna. Vi foreldre, og voksne rundt for den del, må tenke over ordene vi bruker og hva vi velger å gi oppmerksomhet. Mange barn vet mer om hvordan man mobber enn hvordan man inkluderer, rett og slett fordi det har vært snakket mer om hva man ikke skal gjøre, fremfor hva man faktisk bør gjøre.

 

Snakk om god oppførsel hjemme og om det å vise respekt. Bli kjent med og snakk med andre foreldre. Når foreldrene kjenner hverandre blir risikoen for dårlig stemning blant barna mindre. Lær barna å holde negative tanker inni seg. Start vennegrupper. Men viktigst av alt, lær barna at å stenge noen ute, spre rykter osv. også er mobbing. Fortell dem hvor alvorlig det kan være. Det er viktig at barna vet at mobbing gir konsekvenser, og faktisk er straffbart dersom det fører til skade.

 

I arbeidet mot negative holdninger, ekskludering og mobbing kreves langt mer kunnskap og endring fra oss foreldre, lærere og nære omgivelser. Vi må gå foran som gode rollemodeller. Det er vårt ansvar at barna ikke beholder eierskap til våre mangelfulle ferdigheter. Ekskludering og mobbing er kanskje barnas problem, men det er alltid vi voksne som har ansvaret. Jeg pleier alltid å si, i dag er det muligens de andre barna som er utsatt, i morgen kan det være ditt barn. Står vi sammen står vi sterkere, og morgendagen blir enklere å håndtere.

 

Skulle du eller noen du kjenner ha behov for juridisk bistand, ring 922 91 662 for en uforpliktende prat, eller send en mail til [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram med stadig nye oppdateringer. Se også  www.barnejuristen.no for oversikt på rettsområdene jeg bistår i.

 

Og du, takk for at du leser. <3

 

Hva kan vi forvente når barnevernets egen advokat får i oppgave å rydde i barnevernets egen ukultur?

Det får en jo til å undre seg litt. Jeg må nok innrømme det. Vedkommende advokat som prosederer saken for barneverntjenesten, i sak der barneverntjenesten vil ta omsorgen fra foreldrene, er altså satt til å forbedre saksbehandlingen, forvaltningsforståelsen og respekten for menneskerettighetene til barneverntjenesten. Blir ikke det litt som å forsvare nettopp den praksisen som EMD har kritisert?

 

Bakgrunnen for denne dugnaden, som er tildelt åtte advokater, som forbausende ofte prosederer barneverntjenestens sak, er altså signalene Norge har fått fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol. De kurser nå barneverntjenestens ansatte i å styrke barn og familiers rettssikkerhet. Det handler om å kvalitetssikre saksbehandlingen, signaliseres fra høyeste hold i Barne-, ungdoms – og familiedirektoratet.

 

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

 

Jeg vet mange reagerer på valget av kursholdere. Være seg foreldre midt i en barnevernssak, foreldre som har tapt mot disse advokatene i fylkesnemnda, vi advokater som representerer private parter og andre som arbeider aktivt mot å bedre det akutte behovet av endring innenfor barneverntjenesten. Jeg skal vokte meg for å kritisere kollegaer for hvilken part de representerer, likevel er jeg opptatt av å ha en mening rundt dette. Jeg har personlig ingenting imot disse advokatene. De er hyggelige folk. Ikke minst er de dyktige. Det vet jeg, nettopp fordi jeg har stått både i fylkesnemnda og i tingretten med flere av dem som motparter. De har talt barneverntjenestens sak. De vinner også ofte frem.

 

Nå lurer jeg, og trenger faktisk å sette litt fokus på det. Inntar ikke kommuneadvokatene dette gjelder, en dobbeltrolle i sin opplærende virksomhet ovenfor barnevernet?

 

Barneverntjenesten selv er hyppig kritisert for sin dobbelrolle. De er kritisert for å være hjelpere, samtidig som de fremstår som kontrollører. De har en myndighet til på egen hånd å vurdere barns hjemmesituasjon og myndighet til å hente barna ut med makt. Dette gjør utvilsomt barnevernet til et maktapparat, hvor ledere og ansatte har vide fullmakter til å iverksette inngripende tiltak mot folk i særdeles sårbare situasjoner. Når advokatene som forfekter disse myndighetsutøvelsene og til tider maktmisbruket, skal kurse barneverntjenesten i saksbehandling, forvaltningsrett og menneskerettigheter, synes det for meg som en dobbeltrolle. Faktisk får det meg til å tenke på avisreportasjer som opplyser om at Spesialenheten for politisaker konkluderer med at ingen av tjenestemennene har opptrådt uaktsomt.

 

Foto: Jacob Johannes Buchard

 

Advokaten som representerer kommunen skal ikke identifiseres med klienten sin. I noen tilfeller kan det likevel oppleves som vanskelig. Spesielt for foreldre som har mistet omsorgen for barna sine, ved hjelp av disse advokatene. Det handler jo ikke bare om uavhengig juridisk kompetanse og profesjonalitet, det handler også om tillit. Tillit til systemet. Man burde ha grunn til å forvente at systemet velger trygge kandidater til å rydde opp i barneverntjenesten. Noen som er upartiske og nøytrale. Kanskje burde det ikke vært advokater fra verken privat eller offentlig side. Kanskje burde valget falt på noen som ikke står i problemstillingen i det daglige.

 

Det er Barne-, ungdoms – og familiedirektoratet som på denne måten vil øke rettssikkerheten til barn og familier. Dette gjør de gjennom å gi advokater – som fremholder at saker kritisert av EMD er behandlet korrekt og uangripelig i norsk rett – ansvaret for å ta EMDs signaler på alvor. Kan det fungere?

 

Kan advokater som faktisk har vært med på å plassere rettstilstanden der den er i dag, være behjelpelig med å innordne seg signalene fra EMD? Bare se hen til praksisen om minimumssamvær på fire til seks ganger i året – som uten videre er akseptert av fylkesnemnda og domstolene – men som er grovt kritisert i EMD. Den strenge norske praksisen for samvær med barn i fosterhjem har utviklet seg helt uten faglig grunnlag, og gjennom kommuneadvokatenes prosedyrer har fylkesnemndene og domstolene latt en svært uheldig praksis utvikle seg.

 

Er vi nå trygge på at barneverntjenesten forstår hva vi er kritisert for i EMD og ender opp med en kvalitetssikret saksbehandling?

 

Har du eller noen du kjenner problemer med barnevernet, ring 922 91 662 for en uforpliktende prat, eller send en mail til [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram med stadig nye oppdateringer. Se også  www.barnejuristen.no for oversikt på rettsområdene jeg bistår i.

 

Og du, takk for at du leser. <3

Norges anke over barnevernsdommer avvist i EMD

Etter at Norge ble dømt i den europeiske menneskerettighetsdomstolen for flere saker om norsk barnevern, anket Staten på to avgjørelser. EMD som har uttalt at det fremdeles er behov for videre oppfølging av det norske barnevern, avviste anken. Avgjørelser og kritikk mottatt gjennom den såkalte Lobben-saken og senere domfellelser fremstår således som gjeldende rett.

 

Det var nå på mandag at Menneskerettighetsdomstolen behandlet de to norske ankene, gjeldende krenkelser av menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8, om retten til familieliv. På mandag kunngjorde EMD at ankene nektes fremmet til ny behandling i Storkammeret. Dette må sies å trekke i retning av at Norge kan tape en rekke saker som er satt på vent i EMD.

 

 

Har du eller noen du kjenner problemer med barnevernet, ring 922 91 662 for en uforpliktende prat, eller send en mail til [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram med stadig nye oppdateringer. Se også  www.barnejuristen.no.

 

Og du, takk for at du leser. <3

Hva er riktig straff for grov voldtekt av et to år gammelt barn? For barn i det hele tatt.

Hva om overgriper var ansatt i en barnehage og overgrepene skjedde på hans arbeidsplass? Hva om han forgrep seg på nytt og gjentatte ganger på en to år gammel jente han var fosterfar for? Hva anses å være det rette virkemiddelet? Rehabilitering eller straff? Hva er rettferdig? Hvordan beskytte samfunnet? Barna.

 

Hva er skjedd med vår moral, vårt vett og vår forstand, dersom rettssystemet vårt viser til at tre år og tre måneder er en passende straff for voldtekt av et to år gammelt barn? Dommen er en realitet og ble forkynt bare for et par uker siden. Det ble nedlagt påstand om 5 år, men retten fant det ikke bevist at overgrepene var voldtekt til samleie. Han ble således dømt for voldtekt til seksuell omgang. Sistnevnte bedømmes mildere.

 

FOTO: REDD BARNA/LISBETH MICHELSEN

 

Norge har strenge straffer for seksuelle overgrep mot barn, sies det. At jo yngre barna som utsettes for overgrep er, jo strengere blir straffen. Er det en realitet? Finnes det faktisk en proporsjonalitet mellom handling og straff?

 

Minstestraff for voldtekt til samleie av barn under 14 år er fengsel inntil 10 år, dersom man har seksuell omgang med barn under 14 år, eller får et barn under 14 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, eller foretar kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år. Minstestraff for voldtekt til samleie av barn under 14 år er fengsel fra 3 til 15 år dersom voldtekten omfatter innføring av penis i skjede-, endetarmsåpning, i munnen, eller mellom de store og små kjønnslepper, eller også innføring av gjenstander i skjede- eller endetarmsåpning. Grov voldtekt av barn under 14 år straffes med fengsel inntil 21 år, og det legges vekt på om handlingen er begått av flere i fellesskap, på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, det tas hensyn til den fornærmedes alder, om det har skjedd gjentatte ganger og om den fornærmede dør eller får betydelig skade på kropp eller helse.

 

I den forrige straffeloven slo man lett fast at straffenivået lå i nedre sjikt av strafferammene. Man kan definitivt undre seg over det. Departementet kom til at straffenivået for voldtekt måtte skjerpes – både for bedre å reflektere alvorligheten i lovbruddet og for å samsvare bedre med straffenivået for andre typer straffebestemmelser som beskytter den enkeltes fysiske integritet. Departementet mente således at det skulle skje gjennom heving av minstestraff til fengsel i tre år, men også gjennom en heving av straffenivået utover minstestraffen, og også i saker som ikke omfattes av minstestraffen. Departementet mente det var et behov for en sterkere understrekning av at barn under den seksuelle lavalder ikke kan samtykke til seksuell omgang, og behov for å signalisere alvoret i seksuelle overgrep mot barn. Departementet foreslo således å definere alle tilfeller av seksuell omgang med barn under 14 år som voldtekt av barn. Med straffeloven 2005 skulle altså etableres et nytt straffenivå for seksuell omgang og kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år. Det helt sentrale spørsmålet er hvordan det nye straffenivået fungerer for oss, og hvorvidt de allmennpreventive hensyn, så vel som de individualpreventive hensyn faktisk slår inn.

 

I 2013 oppdaget politiet en sak som rystet hele landet. Saken ble avdekket ved en tilfeldighet, da en jente på 12 år ble meldt savnet. Da politiet gjennomgikk datamaskinen hennes, fant de materiale som medførte at de rullet opp et overgrepsnettverk. Hos en av aktørene i dette nettverket ble det funnet en film som viste en voksen mann ha oralsex med et lite spedbarn. En videre opprulling av saken endte med at tre menn og to kvinner ble tiltalt og dømt for noe som er betegnet som en av de mest groteske overgrepssakene i norsk rettshistorie. Et tidligere kjærestepar ble blant annet dømt for å ha utsatt sine egne spedbarn for grove seksuelle overgrep, de hadde invitert andre til å forgripe seg på barna og de hadde filmet overgrepene. Rettssaken hadde så mange grufulle detaljer at både erfarne advokater og journalister måtte gå til psykolog for å bearbeide saken i etterkant. En av de domfelte ble dømt for voldtekt til seksuell omgang, likestilt med samleie, av en tre måneder gammel jente. Voldtekten ble begått av flere i fellesskap, på en særlig krenkende måte og med uvanlig sterkt forsett – da voldtekten var planlagt allerede før jenta var født. Straffen ble satt til forvaring i ni år – med en minstetid på seks år. Og dette var som jeg nevnte en av de mest alvorlige sakene i norsk rettshistorie.

 

 

 

Hva skjedde egentlig med det faktum at grov voldtekt av barn under 14 år straffes med fengsel inntil 21 år, der det legges vekt på om handlingen er begått av flere i fellesskap, på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, den fornærmedes alder, om det har skjedd gjentatte ganger og om den fornærmede får betydelig skade på kropp eller helse.

 

Kan det eksistere tvil om at voldtekten var grov, begått i fellesskap, på en særlig smertefull og krenkende måte? Alderen til barnet er sjokkerende lav og gir lite håp for empati og rehabilitering i forhold til overgriperne. De grove overgrepene skjedde gjentatte ganger, med stort forsett og den fornærmede har uten tvil pådratt seg betydelig skade på kropp og helse. Hva er så en rettferdig straff?

 

Nylig ble en tidligere barnehageansatt dømt til 3 år og 3 måneder i lagmannsretten, for grov voldtekt. Den relativt ferske dommen er den fjerde mot mannen som så sent som i februar ble dømt til 2 år og 9 måneders fengsel for å ha forgrepet seg på en 5 år gammel jente. Overgrepene skjedde i en barnehage hvor den nå domfelte mannen var ansatt. Mannen er dømt på ny. Denne gangen til fengsel i 3 år og 3 måneder for gjentatte ganger å ha forgrepet seg på ei 2 år gammel jente han var fosterfar for.

 

Noen overgrep er så grove at behandlingsoptimismen blekner. Ved ekstreme overgrep bør ikke samfunnet kimse av den store gjentakelsesfaren.

 

Målet med den norske kriminalomsorgen er ikke bare straff, det er omsorg og rehabilitering også. Der frihetsberøvelsen er straffen, åpner soningen, slik jeg ser det, for en omsorg og en behandlingsoptimisme, som ikke samsvarer med handlingene den innsatte har begått. Den samsvarer heller ikke med den faren for gjentakelse den innsatte innehar. I det moderne, vestlige samfunnet vi lever i – makter vi i svært liten grad å forstå at det faktisk finnes annet enn ofre for omgivelsers påvirkning. Det har blitt en omfattende forklaring på alvorlige lovbrudd. Overgriper betraktes som et offer for spesielle forhold, kanskje en vanskelig barndom, utenforskap og vonde følelser. I vårt feministiske samfunn er vi forståelsesfulle og tolerante, men aksepterer ikke rangering eller tanken på hierarki. I utgangspunktet skal alle perspektiver og nyanser høste respekt og forståelse. Ikke minst likeverd. Dermed får også de groveste overgripere en likeverdig offerstatus som offeret de med den største sannsynlighet har skadet for livstid. Nyansene forsvinner i en oppfatning hvor alt er like riktig eller alt er like galt. Alle skal få en ny sjanse. Hva om den nye sjansen brukes til gjentakelse og en videre tortur av små barn?

 

 

Det spørsmålet jeg mener rettssystemet må ta stilling til, er om overgriper vil komme til å begå nye seksuelle overgrep overfor små barn, eller om faren for gjentakelse kan bli redusert i tilstrekkelig grad ved relevante behandlingstiltak. Kan slike mennesker rehabiliteres? Den tankerekken bryter nemlig med prinsippet om rettferdighet overfor de utsatte barna, med tanke på kunnskapen vi besitter rundt risikoen for gjentakelse, beskyttelse av samfunnet, ikke minst et berettiget behov for straff. Rettferdighet. For hvem betaler vel prisen for den feministiske forståelsen og empatien vi er pålagt å utvise? Det er de aller svakeste. Det er de utsatte barna.

 

Den grufulle saken fra 2013, og den helt nye saken om den tidligere barnehageansatte som forgrep seg på jenta i barnehagen, for deretter å forgripe seg på den 2 år gamle fosterdatteren sin – bør være gode eksempler på resultatet av den sterke fornektelsen vi har når det kommer til det bestialske, det løgnaktige og det onde. Vi kan ikke innføre en rettferdighet som ikke er å finne. Noen ganger makter vi ikke å forstå de handlinger mennesker utfører, men vi ser tydelig resultatene av det ofrene er blitt påført. Er det å påføre andre mennesker lidelse en tilfredsstillelse i seg selv? Da må samfunnet beskyttes og overgriperen straffes. I langt større grad enn det blir gjort i dag.

 

Det vil være ekstremt naivt, ikke minst et hån mot ofrene, å ignorere at seksuelle overgrep mot barn gir dem store skader, både fysisk og psykisk, som med stor sannsynlighet preger dem resten av deres liv. Dette gjelder alle former for seksuelle overgrep mot barn. Hvordan kan straffen bli rettferdig?

 

Har du eller noen du kjenner vært utsatt for seksuelle overgrep, ring 922 91 662 eller send en mail til [email protected] Barn som er utsatt for seksuelle overgrep vil ha et ubetinget krav på bistandsadvokat. Retten til bistandsadvokat inntrer allerede før anmeldelse.

Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram med stadig nye oppdateringer. Se også  www.barnejuristen.no.

Og du, takk for at du leser. <3

Hvem skal betale for lovbrudd begått av barneverntjenesten?

Stadig fremlegges nye resultater fra granskinger av barnevernssaker, omsorgsovertakelser og annen maktmisbruk som ikke fremmer barnets beste på noen som helst måte. I mars 2020 skrev Barnejuristen om hvordan barneverntjenestens vide fullmakter og myndighetsutøvelse fremkom i granskingen av barneverntjenesten i Bergen. Her ble vist til at Kun én av ti saker i barneverntjenesten har god nok saksbehandling.

 

Det har vist seg i etterkant at familiene som ble gransket, ikke fikk lese egen sak. På den måten blir ikke familiene informert om de er den eneste av de ti sakene som ble riktig saksbehandlet, eller om de er blant de ni sakene hvor barneverntjenesten gjorde grove feil. Kritikken av barneverntjenesten var nådeløs, likevel får familiene ingen visshet i forhold til om det er funnet alvorlige feil i deres sak eller ikke. Granskingsutvalgets leder uttalte at han forsto foreldrenes frustrasjon, men kalte granskingen en forvaltningsrevisjon. Han fremholdt videre at utvalget fra start av var krystallklare på at oppdraget ikke var å revurdere sakene, at utvalgets mandat ikke var å overprøve sakene vedtatt i fylkesnemnda eller i domstolene. Oppdraget var å avdekke hvordan barn og foreldre har opplevd prosessen med barneverntjenesten. Således blir feil og mangler utført av det offentlige nok en gang feid under teppet.

 

Illustrasjonsfoto

 

Resultater fra en ny gransking ble presentert kort tid senere. Gjennom en gransking av flere barnevernssaker i en liten kommune kalt Samnanger, avdekkes nye svikt og grove feil over mange år.

 

Ordføreren i Samnanger uttaler at han er rystet og vil snu enhver stein. Sakene viste seg som svært alvorlige. Det var snakk om grov og gjennomgående svikt på flere sentrale områder. En sak sto frem som en totalsvikt fra barnevernets side. Det fremkommer i granskingsrapporten at et barn er fullstendig fratatt sin barndom gjennom uforstandig offentlig omsorgsovertakelse. Barnet fremstår nå som betydelig skadet etter plasseringen. Jenta kom under offentlig omsorg og ble plassert i fosterhjem, før hun havnet på institusjon. I ytterligere to saker ble avdekket at Samnanger kommune har gjort grunnløse eller mangelfulle vurderinger uten å kunne dokumentere dem.

 

Gang på gang har altså barnevernet gjort seg skyldige i brudd på forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk. Særlig fremkommer manglende medvirkning, manglende samvær og splitting av søsken, i tillegg til utstrakt bruk av tvang og medisinering, mangelfullt tilsyn av fosterhjem og mangelfull kultursensitiv kompetanse.

 

Samnanger kommune har etter sistnevnte gransking enstemmig vedtatt å gi over 1,5 millioner kroner i oppreising til familiene utsatt for urett. Barnevernssakene har imidlertid allerede kostet 30-40 millioner kroner. Nå vil Samnanger kommune ha svar på om de kan kreve tilbake pengene gjennom søksmål av enkeltpersoner i barnevernet og det er åpnet for å stille ansatte i barnevernet ansvarlig for feil de har gjort i tjenesten.

 

Illustrasjonsfoto

 

Jeg ser på ingen måte bort fra at fremgangsmåten kan ha en preventiv effekt. Det er slett ikke utenkelig at ansatte i barnevernet endelig vil sette inn hjelpetiltak i langt større grad, dokumentere sine vurderinger bedre og kanskje sågar skrive adekvate begrunnelser, i tillegg til å ta retten på medbestemmelse og barns rett til å bli hørt på alvor. På den annen side vil det kanskje medføre at barneverntjenesten ikke lenger våger å hjelpe barn som faktisk har behov for hjelp, av redsel for å bli saksøkt. Kanskje blir det til og med vanskelig å ansette folk i barnevernet. Terskelen for erstatningsansvar bør nok i så tilfelle være høy. Og hva med andre aktører involvert? Vil ikke et erstatningsansvar omfatte fylkesnemnda og domstolene også?

 

Det har vært mange granskinger. Mange rapporter. Alarmerende funn i barnevernet er avdekket. Vi har fått et krystallklart bilde skissert av de konsekvenser som oppstår når barnevernet ikke ivaretar barns og familiers rettssikkerhet. Vil det å saksøke enkeltpersoner løse situasjonen for familiene? Eller er det ved å øke og forbedre kompetansen i og rundt barnevernet? Når det gjelder å kreve regress fra ansatte i barnevernet, finnes ingen rettspraksis på området og resultatene er således usikre, ikke minst lar de vente på seg. Hvordan kan vi forvalte kunnskapen granskingene har formidlet oss mens vi venter?

 

Først og fremst er det viktig å merke seg at det ikke er barneverntjenesten alene som setter barn og foreldres rettssikkerhetsgarantier til side. Fylkesnemnda og domstolene bærer også sitt ansvar. Et stort ansvar. Hovedutfordringen i saker etter barnevernloven er slik jeg ser det, et behov for bedre kompetanse hos alle de profesjonelle aktørene.

 

Se for eksempel på kravet til utdannelse i barnevernet. I mange år er det foreslått å øke utdannelsen fra tre år til et femårig masterstudium, på lik linje med de fleste tilsvarende profesjonsutdanninger. På den måten oppnås en mer barnefaglig dybdekunnskap og bedre innsikt i utfordringene rundt oppvekst og oppdragelse. Kanskje burde barnevernansatte gjennomgå en egnethetsvurdering? Kanskje burde det å ha omsorg for egne barn være en forutsetning? Kanskje bør barnevernansatte være avhengige av en lisens for å kunne arbeide i barnevernet, slik leger og advokater må ha i sine yrker? Lisenser som kan inndras om man viser seg uegnet.

 

Likeledes vil jeg anta at det er et stort behov for bedre barnefaglig kunnskap også blant nemndledere og dommere, ettersom de faktisk avgjør disse sakene. Barneverntjenesten er kun en aktør som fremmer et forslag. Det er ikke barnevernet som vedtar avgjørelsene.

 

Særdomstolsutvalget konkluderte i 2017 med at alle dommere i barnesaker må besitte tilstrekkelig psykologfaglig og barnefaglig innsikt til kritisk å kunne vurdere sakkyndiges vurderinger, samt å kunne stille de riktige spørsmålene. Helt avgjørende mener nå jeg, i tillegg til god juridisk kompetanse. Like viktig er det å ha kunnskap rundt barns utvikling, barns psykiske helse, voksnes psykiske helse, ikke minst mennesker i krise.

 

Et flertall i utvalget foreslo i 2017 at dommere i barnesaker, både i tingretten og i lagmannsretten, burde gjennomgå et obligatorisk grunnprogram og følge jevnlige oppdateringer for å få den nødvendige innsikten. Likeledes ble det foreslått å legge ned fylkesnemndene, og la alle saker etter barneloven og barnevernloven behandles av et mindre utvalg tingretter med et sterkt fagmiljø.

 

Illustrasjonsfoto

 

Man kan mene mye om særdomstoler og nedlegging av fylkesnemndene. Faktum er at regjeringen valgte å ikke gå videre med særdomstolsutvalgets forslag om å avvikle fylkesnemndene. Bakgrunnen var å hegne om domstolenes rolle som kontrollør av forvaltningen i barnevernssakene. Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol, at både nemndene og domstolene i langt større grad bør gjøre egne vurderinger, fremfor å vise en ubetinget tillit til barnevernets forarbeid.

 

Penger kan aldri erstatte en ødelagt barndom og et familieliv. Samnanger kommunes håndtering av disse sakene kan definitivt nytte som et forbilde for andre kommuner, men vi kan ikke glemme at ansvaret hviler på flere hender. Barnevernet bør utvilsomt holdes ansvarlig når de bryter loven, ved manglende etterrettelighet og respektløs behandling av familier. Det bør kanskje fylkesnemndene og domstolene også?

 

Barneverntjenestens maktmisbruk og lovbrudd blir ofte oversett av fylkesnemnda og domstolene, ettersom det hersker en utbredt forestilling om systemets ufeilbarlighet og fordi det offentlige gjennom prosessen har langt større ressurser til rådighet enn den private part. Jeg vil jo tro at det er nettopp her vi må begynne. Og vi har ingen tid å miste.

 

Har du eller noen du kjenner problemer med barnevernet, ring 922 91 662 eller send en mail til [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram med stadig nye oppdateringer. Se også  www.barnejuristen.no.

Og du, takk for at du leser. <3

Kun én av ti saker i barneverntjenesten har god nok saksbehandling.

De vide fullmaktene og det omfattende mandatet skal beskytte barn mot omsorgssvikt og mishandling. Barnevernet har således betydelig makt til å iverksette tiltak i de familiene de mener har behov for det. Gjennom barnevernets myndighetsutøvelse er det avgjørende at viktige rettssikkerhetsgarantier for både barn og foreldre ivaretas. Det forutsetter imidlertid en god rolleforståelse av det arbeidet barnevernet skal gjøre.

 

I en ny granskning av barneverntjenesten i Bergen fremkommer at bare én av ti saker har god nok saksbehandling. Det gjenspeiler noe advokater innenfor fagfeltet har rettet fokus mot i lang tid, nemlig at både barns og foreldres rettssikkerhet er truet. Ti konfliktfylte saker er gransket, og det pekes på flere feil og mangler. Som advokat innenfor fagfeltet vil jeg mene at dette er symptomatisk for flere byer enn bare Bergen.

 

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

 

Granskingen har avdekket at barn kommer i konflikt med barneverntjenesten fordi tjenesten enten ikke involverer barnet, eller ikke tar det barnet forteller på alvor. Opplysninger i bekymringsmeldinger, eller kunnskap som indikerer en alvorlig omsorgssituasjon for barnet, var slett ikke alltid utgangspunktet til barneverntjenestens undersøkelser. Faktisk ble det ikke nedlagt tilstrekkelig arbeid egnet til å kunne avdekke om barna sto i behov av tiltak. Dette på tross av barnas egne forklaringer rundt sin egen omsorgssituasjon. Dette kan ha medført at barn ikke har mottatt den hjelp og bistand de har hatt behov for. Ikke helt uventet har barn uttrykt en mangel på tillit til barneverntjenesten på bakgrunn av slike erfaringer.

 

Granskingen omfattet også situasjoner der foreldre har rettet kritikk mot barnevernstjenesten. Kritikken har i hovedsak vært rettet mot barneverntjenestens behandling av selve saken.  Etter gjennomgang av saksdokumentene og samtaler både med foreldrene og ansatte i barnevernstjenesten, ble det avdekket at foreldrene i stor utstrekning har hatt grunnlag for sin kritikk og misnøye med barnevernstjenesten, og at det faktisk hefter feil og mangler rundt selve undersøkelsen. Det er registrert mangler rundt den informasjonen som er innhentet, rundt samtykket og familiens medvirkning. Videre er det funnet feil og mangler ved utforming av referatene. Kontradiksjonen er ofte ignorert, samtidig som foreldrene avskjæres retten til innsyn og kan holdes utenfor i hele beslutningsprosessen. Ikke sjeldent legger dette til rette for alvorlige følgefeil langt inn i domstolsbehandlingen.

 

 

Den manglende medvirkningen i beslutningsprosessen – før iverksetting av både tiltak og vedtak – må sies å fremstå som det mest alvorlige funnet. I mange av de granskede sakene fremkommer ikke klart hva barneverntjenesten legger til grunn som sakens faktum, og hvordan barneverntjenesten har kommet frem til det de kaller sakens faktum. I de fleste undersøkelsesrapportene som ble gransket, mister man oversikten over hva som er viktig eller også mindre viktig for barneverntjenestens vurderinger. Da blir det umulig å vite hva barneverntjenesten anser som avgjørende for det som skal vurderes. Like problematisk er ufullstendige eller manglende redegjørelser rundt avgjørelsesgrunnlaget, eller også det rettslige grunnlaget som barneverntjenesten baserer sine vurderinger på. Det redegjøres for lite, eller på generelle grunnlag. De avveiningene barneverntjenesten har gjennomført basert på relevante rettsgrunnlag er ofte mangelfulle, eller fraværende. Særlig gjelder dette vurderingene i undersøkelsesrapportene og i vedtakene. På den måten har barneverntjenesten fattet en konklusjon eller et vedtak uten begrunnelse. Granskingsrapporten fra Bergen viser til konklusjoner som det ikke finnes begrunnelser for i det hele tatt. Dette er åpenbart problematisk. Det er imidlertid ikke et problem som Bergen eier alene. Dette er blitt et samfunnsproblem, slik jeg ser det.

 

I mange av sakene som ble gransket ble det funnet eksempler på generelle betraktninger som overordnet kan være eksempler på skadelige forhold i barns oppvekst, og tilsvarende er det i begrunnelsen nevnt forhold som generelt er elementer som gir gode omsorgsbetingelser. Det ble ikke gjort noen konkret vurdering av omsorgssituasjonen til det barnet saken handlet om. Det oppsummeres, men barneverntjenesten vurderer ikke konkrete risiko- og beskyttelsesfaktorer som bør inngå i en avveining av barnets omsorgssituasjon. Disse mangelfulle vurderingene åpner utvilsomt for konflikter med både barn og foreldre. De åpner også for et mangelfullt rettsvern. Det er godt dette kommer frem og er definitivt noe vi må snakke mer om.

 

Det er nemlig enkelt å forstå, at foreldre skremmes av tanken på feilaktige påstander og således ikke forstår barneverntjenestens konklusjoner. Det at barneverntjenesten ikke fanger opp at både barn og foreldre er misfornøyde og føler seg misforstått, forklares i granskingsrapporten med manglende kunnskap og ferdigheter. Det nevnes for eksempel at barneverntjenesten er så vant til å jobbe i konflikt, at de ikke evner å se den problematikken. Når ikke barneverntjenesten evner å møte foreldre og barn som er misfornøyde med prosessen, vil konflikten tilspisses. Med forsvarlig saksbehandling og gode begrunnelser, vil barneverntjenesten lettere kunne møte foreldre og barns innvendinger på en saklig måte og kunne redusere konfliktnivået, som igjen vil bidra til en bedre behandling av saken og et bedre rettsvern. Det finnes altså et potensiale for forbedring og det bør tas på alvor.

 

Foto: Eirik Dahl Viggen

 

Granskingen har vist at konfliktene som er identifisert i all hovedsak har blitt presentert som konflikter om de prosessuelle forhold, altså på hvilken måte barnevernstjenesten har behandlet sakene, selv om det også kan være underliggende uenighet om vurderingen av barnets omsorgssituasjon. De funn presentert er begrunnet med mangelfull styring og mangelfull kompetanse på å benytte en systematisk, analytisk og metodisk tilnærming i arbeidet. Det er også konkludert med at det vil kreve en betydelig innsats for å komme i mål. Som all annen organisasjonsendring vil det kunne fordre et omfattende og krevende arbeid i form av bl.a. ressurser, kulturendringer, ledelse og eventuelle organisatoriske endringer. Jeg håper at alle barnevern ser inn i sine egne saksbehandlingsrutiner og drar lærdom av denne granskingen. Alternativt kan det kanskje være hensiktsmessig med gransking i alle kommuner, og et mål om en felles fremgangsmåte for å verne om viktige rettssikkerhetsgarantier for både barn og foreldre.

 

Har du eller noen du kjenner problemer med barnevernet, ring 922 91 662 eller send en mail til [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram med stadig nye oppdateringer. Se også  www.barnejuristen.no.

Og du, takk for at du leser. <3

 

 

Når systemet lukker dørene, kollapser barnas rettsvern.

Hvordan kan Norge ha blitt dømt flere ganger for brudd på menneskerettighetene dersom vi har et så godt system, spør mange seg. Er systemet egentlig så godt når det har en målsetting om økt bruk av adopsjon, spør andre. Hva ville systemet sagt om å åpne dørene, spør jeg.

 

Høyesteretts viktigste organ, Storkammeret, behandlet nylig tre barnevernssaker som en direkte konsekvens av Norges brudd på menneskerettighetene. Signalene har vært sterke fra Den europeiske menneskerettsdomstolen og Høyesteretts oppgave er således å forhindre nye menneskerettighetsbrudd mot norske barn, og foreldrene deres. Vi har som nasjon fått uttrykkelig beskjed om å utvise forsiktighet rundt tvangsadopsjon og at det må gis langt mer samvær i saker hvor barn plasseres utenfor hjemmet. Målet skal nemlig alltid være en potensiell tilbakeføring.

 

Illustrasjonsfoto

 

EMD slo fast at omsorgsovertakelser skal være midlertidige. Videre ble det fastslått at barnevernet skal legge til rette for en tilbakeføring, straks forholdene tilsier det. Her styrker EMD påstanden om hyppige samvær.

 

Nå venter vi på at Høyesterett skal endre kurs. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg er veldig spent. Høyesterett har uttalt at formålet med samvær etter plassering er å beholde kjennskap til opphavet og ikke gjenforening. Er det faktisk slik at Høyesterett ikke har fått med seg at oppvekstplassering ikke er overensstemmende med EMK artikkel 8? Eller har Høyesterett bevisst sett bort fra menneskerettighetene og således krenket norsk lov? I så tilfelle har Høyesterett krenket utallige barns rettigheter også. Barn som ulovlig er tatt ut av hjemmene sine, uten mulighet til å bli gjenforent med foreldrene sine. Likeså vil Høyesterett ha vært med på å skjule brudd på menneskerettighetene, ved å signalisere at norsk gjeldende samværspraksis er i tråd med Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

 

Dette er jo i så tilfelle et massivt svik. Særlig mot barna. Høyesterett bærer imidlertid ikke ansvaret alene. Et helt fagmiljø har støttet Høyesterett. Barnevernet. De sakkyndige psykologene. Sosialpsykologien. Advokatene. Domstolene. Alle har vært klar over hvordan barna kan bevare sin tilknytning til foreldrene. Likevel har de altså argumentert og dømt stikk i strid med sin kunnskap.

 

Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons

 

Det handler om både barn og foreldre i sine største livskriser. Barnevernet henter barn de oppfatter lever under omsorgssvikt. Barna plasseres i beredskapshjem, fosterhjem eller på institusjon. Disse barna får ikke se foreldrene sine mer enn to-tre timer, to til seks ganger i året. Denne praksisen er det Høyesterett som har lagt føringer for. Høyesterett har nemlig lagt til grunn, at i de tilfellene det dreier seg om en oppvekstplassering er det tilstrekkelig for barna å beholde kjennskap til sitt opphav. Noen tettere kontakt er med andre ord overflødig.

 

Hvordan kan det være til barnets beste? Er ikke dette en praksis som traumatiserer og bryter bånd mellom barn og foreldre? I tillegg er dette en praksis som helt automatisk hindrer en tilbakeføring, fremfor å strebe etter den. Og i den sammenheng oppstår spørsmålet om tvangsadopsjon.

 

Altfor mange foreldre har mistet omsorgen for barna sine, for deretter å miste dem på nytt, gjennom tvangsadopsjon. Foreldre blir diagnostisert av barneverntjenesten, de kritiseres for manglende mentaliseringsevne, eller også for en lav IQ. Det blir ansett for å være en betydelig risiko for barnet knyttet opp mot omsorgen. Kanskje er far for gammel, noe som kan få stor betydning for barnet. Dette er helt vanlige anførsler fra barneverntjenesten. Du synes kanskje det høres ut som en skrekkhistorie, og det er det for så vidt. Like fullt er slike historier sanne. Noen av disse barna fjernes allerede fra mors bryst på fødestua, uten at hun har kunnet vise sine ferdigheter som mamma.

 

Hvordan kan vi som en anerkjent rettsstat unndra barna våre de helt elementære rettigheter? Ved å vende det biologiske prinsippet ryggen, for deretter å bringe barna til taushet, svikter vi dem totalt.

 

Barns rettigheter skal ikke være som en gevinst i lotteriet

 

Normalt går barnevernssaker for lukkede dører. Høyesterett åpnet imidlertid dørene under behandlingen av tre barnevernssaker i begynnelsen av februar. Beslutningen har åpenbart en sammenheng med den store interessen knyttet opp mot behandling av barnevernssaker generelt. Det sentrale spørsmålet er om flere dører bør åpnes?

 

Jeg tror det vil bli enklere å fange opp den ukulturen som hersker i mange barnevern på den måten? Den ukulturen som har fått utvikle seg nettopp bak lukkede dører. Norge er dømt for brudd på menneskerettigheter i altfor mange barnevernssaker. I et system der barnevernets vurderinger og påfølgende domsavsigelser er nært knyttet opp mot sosialpsykologien, ville det kanskje vært betryggende å la dørene stå åpne. Også til rommene der barna skal høres.

 

Barn får gjerne uttale seg til de ansatte i barnevernet, barnas talsperson eller til en sakkyndig. Disse samtalene foregår som regel bak lukkede dører. Barna er således prisgitt menneskene oppnevnt som deres talerør.

 

Det er ingen hjemmel i norsk rett til å kreve at samtalen blir tatt opp med lyd eller bilde. På den måten er barnas rettssikkerhet overlatt barnevernkonsulentens- eller den sakkyndiges forståelse av det barna forteller. Når den sakkyndige skal videreformidle til retten hva barnet har fortalt, er det hans eller hennes notater som utgjør den endelige rapporten. Er notatene skrevet ned under samtalen med barnet? Eller er notatene skrevet ned i etterkant og basert på hukommelse? Kommer nyansene klart frem? Forstår den sakkyndige hva barnet mener?

 

Foto: Shutterstock/Scanpix

 

Det er vanskelig å høre barn. Ikke minst er temaet det snakkes om vanskelig. Med det som utgangspunkt vil man tro at samtaler mellom den sakkyndige og barn bør kunne tas opp med lyd eller bilde, slik at samtalen kan spilles av i retten. Det ville åpenbart styrket barnas rettsvern.

 

I påvente av at Høyesterett skal endre en kurs de med stor sannsynlighet har inntatt selv, er det kanskje lov å håpe på selvinnsikt? Jeg våger i den anledning å ignorere regjeringsadvokatens arrogante tilsvar på vegne av Norge, hvor det anføres at signalene gitt oss er en utvikling EMD ikke bør være assosiert med. Ganske arrogant vil jeg påstå. Jeg for min del, tror på en endring som fremmer åpenhet, ærlighet og barnets beste. EMDs praksis tilsier at det som utgangspunkt ikke er til barnets beste å bli skilt fra sine foreldre. Da må også første målsetting være en tilbakeføring. Barna bør høres og forstås. Jeg stemmer for å åpne noen dører. La oss i det minste sette døra på gløtt.

 

Og du, takk for at du leser! <3

 

Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

 

 

Godt nytt år, medmenneskelighet og menneskerettigheter.

Vi er inne i siste etappe av 2019. Et nytt år og nye muligheter. Jeg hører Prøysens «Du skal få en dag i mårå, som rein og ubrukt står». Tiden er inne for et nytt og bedre liv. Noen slutter å røyke. Andre begynner å trene. Jeg kjenner folk som har et mål om å få orden på økonomien. Jeg kjenner imidlertid også folk som har et mål om å få barna sine hjem i løpet av det nye året. Ikke minst folk som er redde for å miste barna sine. Noen ønsker å bli bedre mennesker og andre vil at verden skal bli bedre. Jeg kjenner folk som vil gjøre en innsats og jeg kjenner folk som gir fullstendig blaffen.

 

Foto: Berit Roald / Scanpix

 

Hvilke ønsker har du for det nye året? Er det ting du ønsker å endre på? Saker du brenner for? Kom igjen kjære folk, det nye året er en gylden anledning til å gjøre en innsats. Ikke minst kan vi, dersom vi ønsker det, bli bedre mennesker og gjøre bedre valg. Det nytter nemlig ikke å gi blaffen. Vi kan gå foran som gode rollemodeller og lære barna om moral og etikk. Vi kan til og med, dersom vi ønsker det, lære mer om moral og etikk selv. I en perfekt verden ville det vært helt naturlig.

 

Vi lever ikke i noen perfekt verden, såpass kan vi sikkert være enige om. NAV-skandalen i 2019 er et levende bevis på det. Signalene vi mottok fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, hva vår barnevernrettslige praksis angår, kan også med rette kalles en skandale. Det sentrale spørsmålet er om nasjonen overhodet er interessert i å rette opp i feil og mangler. 48 personer kan være feilaktig dømt for trygdesvindel på uriktig grunnlag, og minst 2400 stønadsmottakere har urettmessig fått krav om tilbakebetaling. Kunne dette vært unngått? Ja, uten tvil. Storting, domstolen og forvaltningen har tolket EØS-regelverket feil siden innføringen i 2012. Ikke minst mottok regjeringen en EU-dom i 2017 som sa at stønadsmottakere har rett til å ta med ytelser innenfor EØS. Arbeidsministeren informerte imidlertid ikke Stortinget om dette da hun redegjorde for NAV-skandalen for Stortinget den 5 november i år.

 

Norske myndigheter må holdes ansvarlig for den uretten norske borgere utsettes for. Det som virkelig gjenspeiler vår rettsstats kvalitet, er nemlig hvordan vi behandler de svakeste blant oss. Mitt håp for 2020 er at rettssikkerheten til de med minst ressurser øker. Jeg tenker på barna spesielt.

 

Jeg håper at barnevernet tar signalene fra Strasbourg på alvor. 35 saker er brakt inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Norge har hittil tapt 5 av sakene. Dette må sies å være et signal nasjonen ikke kan ignorere. Norge er dømt for alvorlige brudd på menneskerettighetene. Kunne dette vært unngått? Ja, uten tvil. Brudd på menneskerettigheter er påpekt av oss advokater i mange år, både ovenfor barneverntjenester og domstoler. Tør vi håpe at vi har deres fulle oppmerksomhet i det kommende året? Allerede i 2001 ble et månedlig samvær på tre timer etter en omsorgsovertakelse ansett for å hindre, fremfor å fremme en tilbakeføring, jf. K & T mot Finland. I Rt. 2012-1832 uttalte derimot Høyesterett at norsk intern rett er i samsvar med våre internasjonale forpliktelser på det området, og fastsatte et samvær for far til to ganger i året á to timer, og fire ganger i året á tre timer for mor. Begge under tilsyn. Høyesterett har behandlet flere saker om samværsrett etter det, og antallet samvær ved langvarige plasseringer har i de fleste tilfeller variert mellom tre og seks samvær i året. Det ble til og med varslet om at norsk barnevernpraksis var i strid med EMK i 2016, uten at det medførte noen endring. Barnejuristen oppfordrer deg med det som utgangspunkt, til å kreve menneskerettighetene dine oppfylt i det nye året.

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

 

Mine nyttårsforsett befinner seg ikke på systemnivå, kan du si. Og det må de jo heller ikke være. Men alle barn har rettigheter. Vi har alle rettigheter. Vi voksne står bare i bedre posisjon til å løfte problemområdene dit de hører hjemme. Kanskje har du egne barn? Start med dem. Kanskje jobber du i barnehage eller i skole? Her kan mye gjøres. Er du samfunnsengasjert? Kjemp på barrikadene. Vi har alle en mulighet til å bidra på en eller annen måte. Om ikke annet enn ved forebygging. Begynn med deg selv.

 

Regjeringen ville i 2019 endelig gi barnehagebarna de samme rettigheter som skolebarn har hatt lenge. En nulltoleranse mot å stenge andre ute fra lek, erte eller plage andre ble foreslått. En endring i barnehageloven ville også pålegge barnehagen å lytte bedre til foreldrene. Det er blitt fremholdt at forslaget til ny barnehagelov er som å kurere beinbrudd med plaster. Hvorfor? Det er det sikkert mange svar på. Jeg vil imidlertid løfte frem en sak jeg brenner for. Mobbing. Opp mot 12 prosent av norske barnehagebarn mobbes. Ikke bare av barnehagebarna. Barna lytter til og observerer oss voksne. De gjør ikke som vi sier. De gjør som vi gjør. De plukker også mye opp hjemme rundt middagsbordet. Og dersom ikke barnehagen og hjemmet er enige om hva mobbing er, vil endringene åpenbart bli som å kurere beinbrudd med plaster. Vi foreldre må ta grep. Det er de voksne som har ansvaret for å se og stanse de som mobber. Det er viktig at de voksne griper inn og tar ansvar. Voksne må tro på barn som plages, og de må ha respekt for hvordan barnet føler det. Det er ikke nok å snakke om mobbing. Voksne må vise hvordan de vil stanse dem som mobber. Og voksne må alltid gå foran med et godt eksempel.

 

Jeg oppfordrer således hver mamma og pappa der ute til å sette mobbestopp på lista over nyttårsforsett. Vær et medmenneske. Snakk godt om folk. Ikke vent til det er for sent. Senest i romjulen sto en hel nasjon med sorg i hjertet, over en mann som forlot denne verdenen altfor tidlig. Han skilte seg ut og ble uthengt. Offentlig. Når noen velger å forlate denne verdenen, så er det åpenbart komplekse årsaker til det. Det kan imidlertid ikke fornektes at prinsessegemalen systematisk ble mobbet her til lands, fordi han var annerledes. I dag hylles han for nettopp det. Er det ikke ironisk? Jeg sier i år som kongen sa i sin tale i fjor, uten sammenligning forøvrig: «Som voksne har vi et særlig ansvar for måten vi omgås hverandre på. Barn og unge lærer av det voksne gjør og sier. Det er vi som gjennom vår adferd formidler hva som er greit. Derfor må vi oppføre oss ordentlig mot hverandre. Vi må snakke om og til hverandre – på en måte som vi ønsker at barna skal ta med seg videre i livet. Da må vi av og til tenke oss godt om».

 

Vær en god rollemodell. Vær kjærlig og tilstede. Be om unnskyldning når det er nødvendig. Det sies nemlig at en god barndom varer livet ut. Vi må imidlertid aldri glemme at en utrygg barndom varer like lenge. Jeg ønsker meg et balansert og forutsigbart nytt år, der barn utsatt for vold og overgrep reddes ut av terroren de lever under, og barn som kan hjelpes hjemme i egen familie, blir nettopp det.

 

GODT NYTT ÅR LITEN SOM STOR, TA VARE PÅ HVERANDRE. <3

 

Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3