Hvem skal betale for lovbrudd begått av barneverntjenesten?

Stadig fremlegges nye resultater fra granskinger av barnevernssaker, omsorgsovertakelser og annen maktmisbruk som ikke fremmer barnets beste på noen som helst måte. I mars 2020 skrev Barnejuristen om hvordan barneverntjenestens vide fullmakter og myndighetsutøvelse fremkom i granskingen av barneverntjenesten i Bergen. Her ble vist til at Kun én av ti saker i barneverntjenesten har god nok saksbehandling.

 

Det har vist seg i etterkant at familiene som ble gransket, ikke fikk lese egen sak. På den måten blir ikke familiene informert om de er den eneste av de ti sakene som ble riktig saksbehandlet, eller om de er blant de ni sakene hvor barneverntjenesten gjorde grove feil. Kritikken av barneverntjenesten var nådeløs, likevel får familiene ingen visshet i forhold til om det er funnet alvorlige feil i deres sak eller ikke. Granskingsutvalgets leder uttalte at han forsto foreldrenes frustrasjon, men kalte granskingen en forvaltningsrevisjon. Han fremholdt videre at utvalget fra start av var krystallklare på at oppdraget ikke var å revurdere sakene, at utvalgets mandat ikke var å overprøve sakene vedtatt i fylkesnemnda eller i domstolene. Oppdraget var å avdekke hvordan barn og foreldre har opplevd prosessen med barneverntjenesten. Således blir feil og mangler utført av det offentlige nok en gang feid under teppet.

 

Illustrasjonsfoto

 

Resultater fra en ny gransking ble presentert kort tid senere. Gjennom en gransking av flere barnevernssaker i en liten kommune kalt Samnanger, avdekkes nye svikt og grove feil over mange år.

 

Ordføreren i Samnanger uttaler at han er rystet og vil snu enhver stein. Sakene viste seg som svært alvorlige. Det var snakk om grov og gjennomgående svikt på flere sentrale områder. En sak sto frem som en totalsvikt fra barnevernets side. Det fremkommer i granskingsrapporten at et barn er fullstendig fratatt sin barndom gjennom uforstandig offentlig omsorgsovertakelse. Barnet fremstår nå som betydelig skadet etter plasseringen. Jenta kom under offentlig omsorg og ble plassert i fosterhjem, før hun havnet på institusjon. I ytterligere to saker ble avdekket at Samnanger kommune har gjort grunnløse eller mangelfulle vurderinger uten å kunne dokumentere dem.

 

Gang på gang har altså barnevernet gjort seg skyldige i brudd på forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk. Særlig fremkommer manglende medvirkning, manglende samvær og splitting av søsken, i tillegg til utstrakt bruk av tvang og medisinering, mangelfullt tilsyn av fosterhjem og mangelfull kultursensitiv kompetanse.

 

Samnanger kommune har etter sistnevnte gransking enstemmig vedtatt å gi over 1,5 millioner kroner i oppreising til familiene utsatt for urett. Barnevernssakene har imidlertid allerede kostet 30-40 millioner kroner. Nå vil Samnanger kommune ha svar på om de kan kreve tilbake pengene gjennom søksmål av enkeltpersoner i barnevernet og det er åpnet for å stille ansatte i barnevernet ansvarlig for feil de har gjort i tjenesten.

 

Illustrasjonsfoto

 

Jeg ser på ingen måte bort fra at fremgangsmåten kan ha en preventiv effekt. Det er slett ikke utenkelig at ansatte i barnevernet endelig vil sette inn hjelpetiltak i langt større grad, dokumentere sine vurderinger bedre og kanskje sågar skrive adekvate begrunnelser, i tillegg til å ta retten på medbestemmelse og barns rett til å bli hørt på alvor. På den annen side vil det kanskje medføre at barneverntjenesten ikke lenger våger å hjelpe barn som faktisk har behov for hjelp, av redsel for å bli saksøkt. Kanskje blir det til og med vanskelig å ansette folk i barnevernet. Terskelen for erstatningsansvar bør nok i så tilfelle være høy. Og hva med andre aktører involvert? Vil ikke et erstatningsansvar omfatte fylkesnemnda og domstolene også?

 

Det har vært mange granskinger. Mange rapporter. Alarmerende funn i barnevernet er avdekket. Vi har fått et krystallklart bilde skissert av de konsekvenser som oppstår når barnevernet ikke ivaretar barns og familiers rettssikkerhet. Vil det å saksøke enkeltpersoner løse situasjonen for familiene? Eller er det ved å øke og forbedre kompetansen i og rundt barnevernet? Når det gjelder å kreve regress fra ansatte i barnevernet, finnes ingen rettspraksis på området og resultatene er således usikre, ikke minst lar de vente på seg. Hvordan kan vi forvalte kunnskapen granskingene har formidlet oss mens vi venter?

 

Først og fremst er det viktig å merke seg at det ikke er barneverntjenesten alene som setter barn og foreldres rettssikkerhetsgarantier til side. Fylkesnemnda og domstolene bærer også sitt ansvar. Et stort ansvar. Hovedutfordringen i saker etter barnevernloven er slik jeg ser det, et behov for bedre kompetanse hos alle de profesjonelle aktørene.

 

Se for eksempel på kravet til utdannelse i barnevernet. I mange år er det foreslått å øke utdannelsen fra tre år til et femårig masterstudium, på lik linje med de fleste tilsvarende profesjonsutdanninger. På den måten oppnås en mer barnefaglig dybdekunnskap og bedre innsikt i utfordringene rundt oppvekst og oppdragelse. Kanskje burde barnevernansatte gjennomgå en egnethetsvurdering? Kanskje burde det å ha omsorg for egne barn være en forutsetning? Kanskje bør barnevernansatte være avhengige av en lisens for å kunne arbeide i barnevernet, slik leger og advokater må ha i sine yrker? Lisenser som kan inndras om man viser seg uegnet.

 

Likeledes vil jeg anta at det er et stort behov for bedre barnefaglig kunnskap også blant nemndledere og dommere, ettersom de faktisk avgjør disse sakene. Barneverntjenesten er kun en aktør som fremmer et forslag. Det er ikke barnevernet som vedtar avgjørelsene.

 

Særdomstolsutvalget konkluderte i 2017 med at alle dommere i barnesaker må besitte tilstrekkelig psykologfaglig og barnefaglig innsikt til kritisk å kunne vurdere sakkyndiges vurderinger, samt å kunne stille de riktige spørsmålene. Helt avgjørende mener nå jeg, i tillegg til god juridisk kompetanse. Like viktig er det å ha kunnskap rundt barns utvikling, barns psykiske helse, voksnes psykiske helse, ikke minst mennesker i krise.

 

Et flertall i utvalget foreslo i 2017 at dommere i barnesaker, både i tingretten og i lagmannsretten, burde gjennomgå et obligatorisk grunnprogram og følge jevnlige oppdateringer for å få den nødvendige innsikten. Likeledes ble det foreslått å legge ned fylkesnemndene, og la alle saker etter barneloven og barnevernloven behandles av et mindre utvalg tingretter med et sterkt fagmiljø.

 

Illustrasjonsfoto

 

Man kan mene mye om særdomstoler og nedlegging av fylkesnemndene. Faktum er at regjeringen valgte å ikke gå videre med særdomstolsutvalgets forslag om å avvikle fylkesnemndene. Bakgrunnen var å hegne om domstolenes rolle som kontrollør av forvaltningen i barnevernssakene. Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol, at både nemndene og domstolene i langt større grad bør gjøre egne vurderinger, fremfor å vise en ubetinget tillit til barnevernets forarbeid.

 

Penger kan aldri erstatte en ødelagt barndom og et familieliv. Samnanger kommunes håndtering av disse sakene kan definitivt nytte som et forbilde for andre kommuner, men vi kan ikke glemme at ansvaret hviler på flere hender. Barnevernet bør utvilsomt holdes ansvarlig når de bryter loven, ved manglende etterrettelighet og respektløs behandling av familier. Det bør kanskje fylkesnemndene og domstolene også?

 

Barneverntjenestens maktmisbruk og lovbrudd blir ofte oversett av fylkesnemnda og domstolene, ettersom det hersker en utbredt forestilling om systemets ufeilbarlighet og fordi det offentlige gjennom prosessen har langt større ressurser til rådighet enn den private part. Jeg vil jo tro at det er nettopp her vi må begynne. Og vi har ingen tid å miste.

 

Har du eller noen du kjenner problemer med barnevernet, ring 922 91 662 eller send en mail til [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram med stadig nye oppdateringer. Se også  www.barnejuristen.no.

Og du, takk for at du leser. <3

Kun én av ti saker i barneverntjenesten har god nok saksbehandling.

De vide fullmaktene og det omfattende mandatet skal beskytte barn mot omsorgssvikt og mishandling. Barnevernet har således betydelig makt til å iverksette tiltak i de familiene de mener har behov for det. Gjennom barnevernets myndighetsutøvelse er det avgjørende at viktige rettssikkerhetsgarantier for både barn og foreldre ivaretas. Det forutsetter imidlertid en god rolleforståelse av det arbeidet barnevernet skal gjøre.

 

I en ny granskning av barneverntjenesten i Bergen fremkommer at bare én av ti saker har god nok saksbehandling. Det gjenspeiler noe advokater innenfor fagfeltet har rettet fokus mot i lang tid, nemlig at både barns og foreldres rettssikkerhet er truet. Ti konfliktfylte saker er gransket, og det pekes på flere feil og mangler. Som advokat innenfor fagfeltet vil jeg mene at dette er symptomatisk for flere byer enn bare Bergen.

 

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

 

Granskingen har avdekket at barn kommer i konflikt med barneverntjenesten fordi tjenesten enten ikke involverer barnet, eller ikke tar det barnet forteller på alvor. Opplysninger i bekymringsmeldinger, eller kunnskap som indikerer en alvorlig omsorgssituasjon for barnet, var slett ikke alltid utgangspunktet til barneverntjenestens undersøkelser. Faktisk ble det ikke nedlagt tilstrekkelig arbeid egnet til å kunne avdekke om barna sto i behov av tiltak. Dette på tross av barnas egne forklaringer rundt sin egen omsorgssituasjon. Dette kan ha medført at barn ikke har mottatt den hjelp og bistand de har hatt behov for. Ikke helt uventet har barn uttrykt en mangel på tillit til barneverntjenesten på bakgrunn av slike erfaringer.

 

Granskingen omfattet også situasjoner der foreldre har rettet kritikk mot barnevernstjenesten. Kritikken har i hovedsak vært rettet mot barneverntjenestens behandling av selve saken.  Etter gjennomgang av saksdokumentene og samtaler både med foreldrene og ansatte i barnevernstjenesten, ble det avdekket at foreldrene i stor utstrekning har hatt grunnlag for sin kritikk og misnøye med barnevernstjenesten, og at det faktisk hefter feil og mangler rundt selve undersøkelsen. Det er registrert mangler rundt den informasjonen som er innhentet, rundt samtykket og familiens medvirkning. Videre er det funnet feil og mangler ved utforming av referatene. Kontradiksjonen er ofte ignorert, samtidig som foreldrene avskjæres retten til innsyn og kan holdes utenfor i hele beslutningsprosessen. Ikke sjeldent legger dette til rette for alvorlige følgefeil langt inn i domstolsbehandlingen.

 

 

Den manglende medvirkningen i beslutningsprosessen – før iverksetting av både tiltak og vedtak – må sies å fremstå som det mest alvorlige funnet. I mange av de granskede sakene fremkommer ikke klart hva barneverntjenesten legger til grunn som sakens faktum, og hvordan barneverntjenesten har kommet frem til det de kaller sakens faktum. I de fleste undersøkelsesrapportene som ble gransket, mister man oversikten over hva som er viktig eller også mindre viktig for barneverntjenestens vurderinger. Da blir det umulig å vite hva barneverntjenesten anser som avgjørende for det som skal vurderes. Like problematisk er ufullstendige eller manglende redegjørelser rundt avgjørelsesgrunnlaget, eller også det rettslige grunnlaget som barneverntjenesten baserer sine vurderinger på. Det redegjøres for lite, eller på generelle grunnlag. De avveiningene barneverntjenesten har gjennomført basert på relevante rettsgrunnlag er ofte mangelfulle, eller fraværende. Særlig gjelder dette vurderingene i undersøkelsesrapportene og i vedtakene. På den måten har barneverntjenesten fattet en konklusjon eller et vedtak uten begrunnelse. Granskingsrapporten fra Bergen viser til konklusjoner som det ikke finnes begrunnelser for i det hele tatt. Dette er åpenbart problematisk. Det er imidlertid ikke et problem som Bergen eier alene. Dette er blitt et samfunnsproblem, slik jeg ser det.

 

I mange av sakene som ble gransket ble det funnet eksempler på generelle betraktninger som overordnet kan være eksempler på skadelige forhold i barns oppvekst, og tilsvarende er det i begrunnelsen nevnt forhold som generelt er elementer som gir gode omsorgsbetingelser. Det ble ikke gjort noen konkret vurdering av omsorgssituasjonen til det barnet saken handlet om. Det oppsummeres, men barneverntjenesten vurderer ikke konkrete risiko- og beskyttelsesfaktorer som bør inngå i en avveining av barnets omsorgssituasjon. Disse mangelfulle vurderingene åpner utvilsomt for konflikter med både barn og foreldre. De åpner også for et mangelfullt rettsvern. Det er godt dette kommer frem og er definitivt noe vi må snakke mer om.

 

Det er nemlig enkelt å forstå, at foreldre skremmes av tanken på feilaktige påstander og således ikke forstår barneverntjenestens konklusjoner. Det at barneverntjenesten ikke fanger opp at både barn og foreldre er misfornøyde og føler seg misforstått, forklares i granskingsrapporten med manglende kunnskap og ferdigheter. Det nevnes for eksempel at barneverntjenesten er så vant til å jobbe i konflikt, at de ikke evner å se den problematikken. Når ikke barneverntjenesten evner å møte foreldre og barn som er misfornøyde med prosessen, vil konflikten tilspisses. Med forsvarlig saksbehandling og gode begrunnelser, vil barneverntjenesten lettere kunne møte foreldre og barns innvendinger på en saklig måte og kunne redusere konfliktnivået, som igjen vil bidra til en bedre behandling av saken og et bedre rettsvern. Det finnes altså et potensiale for forbedring og det bør tas på alvor.

 

Foto: Eirik Dahl Viggen

 

Granskingen har vist at konfliktene som er identifisert i all hovedsak har blitt presentert som konflikter om de prosessuelle forhold, altså på hvilken måte barnevernstjenesten har behandlet sakene, selv om det også kan være underliggende uenighet om vurderingen av barnets omsorgssituasjon. De funn presentert er begrunnet med mangelfull styring og mangelfull kompetanse på å benytte en systematisk, analytisk og metodisk tilnærming i arbeidet. Det er også konkludert med at det vil kreve en betydelig innsats for å komme i mål. Som all annen organisasjonsendring vil det kunne fordre et omfattende og krevende arbeid i form av bl.a. ressurser, kulturendringer, ledelse og eventuelle organisatoriske endringer. Jeg håper at alle barnevern ser inn i sine egne saksbehandlingsrutiner og drar lærdom av denne granskingen. Alternativt kan det kanskje være hensiktsmessig med gransking i alle kommuner, og et mål om en felles fremgangsmåte for å verne om viktige rettssikkerhetsgarantier for både barn og foreldre.

 

Har du eller noen du kjenner problemer med barnevernet, ring 922 91 662 eller send en mail til [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram med stadig nye oppdateringer. Se også  www.barnejuristen.no.

Og du, takk for at du leser. <3

 

 

Når systemet lukker dørene, kollapser barnas rettsvern.

Hvordan kan Norge ha blitt dømt flere ganger for brudd på menneskerettighetene dersom vi har et så godt system, spør mange seg. Er systemet egentlig så godt når det har en målsetting om økt bruk av adopsjon, spør andre. Hva ville systemet sagt om å åpne dørene, spør jeg.

 

Høyesteretts viktigste organ, Storkammeret, behandlet nylig tre barnevernssaker som en direkte konsekvens av Norges brudd på menneskerettighetene. Signalene har vært sterke fra Den europeiske menneskerettsdomstolen og Høyesteretts oppgave er således å forhindre nye menneskerettighetsbrudd mot norske barn, og foreldrene deres. Vi har som nasjon fått uttrykkelig beskjed om å utvise forsiktighet rundt tvangsadopsjon og at det må gis langt mer samvær i saker hvor barn plasseres utenfor hjemmet. Målet skal nemlig alltid være en potensiell tilbakeføring.

 

Illustrasjonsfoto

 

EMD slo fast at omsorgsovertakelser skal være midlertidige. Videre ble det fastslått at barnevernet skal legge til rette for en tilbakeføring, straks forholdene tilsier det. Her styrker EMD påstanden om hyppige samvær.

 

Nå venter vi på at Høyesterett skal endre kurs. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg er veldig spent. Høyesterett har uttalt at formålet med samvær etter plassering er å beholde kjennskap til opphavet og ikke gjenforening. Er det faktisk slik at Høyesterett ikke har fått med seg at oppvekstplassering ikke er overensstemmende med EMK artikkel 8? Eller har Høyesterett bevisst sett bort fra menneskerettighetene og således krenket norsk lov? I så tilfelle har Høyesterett krenket utallige barns rettigheter også. Barn som ulovlig er tatt ut av hjemmene sine, uten mulighet til å bli gjenforent med foreldrene sine. Likeså vil Høyesterett ha vært med på å skjule brudd på menneskerettighetene, ved å signalisere at norsk gjeldende samværspraksis er i tråd med Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

 

Dette er jo i så tilfelle et massivt svik. Særlig mot barna. Høyesterett bærer imidlertid ikke ansvaret alene. Et helt fagmiljø har støttet Høyesterett. Barnevernet. De sakkyndige psykologene. Sosialpsykologien. Advokatene. Domstolene. Alle har vært klar over hvordan barna kan bevare sin tilknytning til foreldrene. Likevel har de altså argumentert og dømt stikk i strid med sin kunnskap.

 

Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons

 

Det handler om både barn og foreldre i sine største livskriser. Barnevernet henter barn de oppfatter lever under omsorgssvikt. Barna plasseres i beredskapshjem, fosterhjem eller på institusjon. Disse barna får ikke se foreldrene sine mer enn to-tre timer, to til seks ganger i året. Denne praksisen er det Høyesterett som har lagt føringer for. Høyesterett har nemlig lagt til grunn, at i de tilfellene det dreier seg om en oppvekstplassering er det tilstrekkelig for barna å beholde kjennskap til sitt opphav. Noen tettere kontakt er med andre ord overflødig.

 

Hvordan kan det være til barnets beste? Er ikke dette en praksis som traumatiserer og bryter bånd mellom barn og foreldre? I tillegg er dette en praksis som helt automatisk hindrer en tilbakeføring, fremfor å strebe etter den. Og i den sammenheng oppstår spørsmålet om tvangsadopsjon.

 

Altfor mange foreldre har mistet omsorgen for barna sine, for deretter å miste dem på nytt, gjennom tvangsadopsjon. Foreldre blir diagnostisert av barneverntjenesten, de kritiseres for manglende mentaliseringsevne, eller også for en lav IQ. Det blir ansett for å være en betydelig risiko for barnet knyttet opp mot omsorgen. Kanskje er far for gammel, noe som kan få stor betydning for barnet. Dette er helt vanlige anførsler fra barneverntjenesten. Du synes kanskje det høres ut som en skrekkhistorie, og det er det for så vidt. Like fullt er slike historier sanne. Noen av disse barna fjernes allerede fra mors bryst på fødestua, uten at hun har kunnet vise sine ferdigheter som mamma.

 

Hvordan kan vi som en anerkjent rettsstat unndra barna våre de helt elementære rettigheter? Ved å vende det biologiske prinsippet ryggen, for deretter å bringe barna til taushet, svikter vi dem totalt.

 

Barns rettigheter skal ikke være som en gevinst i lotteriet

 

Normalt går barnevernssaker for lukkede dører. Høyesterett åpnet imidlertid dørene under behandlingen av tre barnevernssaker i begynnelsen av februar. Beslutningen har åpenbart en sammenheng med den store interessen knyttet opp mot behandling av barnevernssaker generelt. Det sentrale spørsmålet er om flere dører bør åpnes?

 

Jeg tror det vil bli enklere å fange opp den ukulturen som hersker i mange barnevern på den måten? Den ukulturen som har fått utvikle seg nettopp bak lukkede dører. Norge er dømt for brudd på menneskerettigheter i altfor mange barnevernssaker. I et system der barnevernets vurderinger og påfølgende domsavsigelser er nært knyttet opp mot sosialpsykologien, ville det kanskje vært betryggende å la dørene stå åpne. Også til rommene der barna skal høres.

 

Barn får gjerne uttale seg til de ansatte i barnevernet, barnas talsperson eller til en sakkyndig. Disse samtalene foregår som regel bak lukkede dører. Barna er således prisgitt menneskene oppnevnt som deres talerør.

 

Det er ingen hjemmel i norsk rett til å kreve at samtalen blir tatt opp med lyd eller bilde. På den måten er barnas rettssikkerhet overlatt barnevernkonsulentens- eller den sakkyndiges forståelse av det barna forteller. Når den sakkyndige skal videreformidle til retten hva barnet har fortalt, er det hans eller hennes notater som utgjør den endelige rapporten. Er notatene skrevet ned under samtalen med barnet? Eller er notatene skrevet ned i etterkant og basert på hukommelse? Kommer nyansene klart frem? Forstår den sakkyndige hva barnet mener?

 

Foto: Shutterstock/Scanpix

 

Det er vanskelig å høre barn. Ikke minst er temaet det snakkes om vanskelig. Med det som utgangspunkt vil man tro at samtaler mellom den sakkyndige og barn bør kunne tas opp med lyd eller bilde, slik at samtalen kan spilles av i retten. Det ville åpenbart styrket barnas rettsvern.

 

I påvente av at Høyesterett skal endre en kurs de med stor sannsynlighet har inntatt selv, er det kanskje lov å håpe på selvinnsikt? Jeg våger i den anledning å ignorere regjeringsadvokatens arrogante tilsvar på vegne av Norge, hvor det anføres at signalene gitt oss er en utvikling EMD ikke bør være assosiert med. Ganske arrogant vil jeg påstå. Jeg for min del, tror på en endring som fremmer åpenhet, ærlighet og barnets beste. EMDs praksis tilsier at det som utgangspunkt ikke er til barnets beste å bli skilt fra sine foreldre. Da må også første målsetting være en tilbakeføring. Barna bør høres og forstås. Jeg stemmer for å åpne noen dører. La oss i det minste sette døra på gløtt.

 

Og du, takk for at du leser! <3

 

Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

 

 

Godt nytt år, medmenneskelighet og menneskerettigheter.

Vi er inne i siste etappe av 2019. Et nytt år og nye muligheter. Jeg hører Prøysens «Du skal få en dag i mårå, som rein og ubrukt står». Tiden er inne for et nytt og bedre liv. Noen slutter å røyke. Andre begynner å trene. Jeg kjenner folk som har et mål om å få orden på økonomien. Jeg kjenner imidlertid også folk som har et mål om å få barna sine hjem i løpet av det nye året. Ikke minst folk som er redde for å miste barna sine. Noen ønsker å bli bedre mennesker og andre vil at verden skal bli bedre. Jeg kjenner folk som vil gjøre en innsats og jeg kjenner folk som gir fullstendig blaffen.

 

Foto: Berit Roald / Scanpix

 

Hvilke ønsker har du for det nye året? Er det ting du ønsker å endre på? Saker du brenner for? Kom igjen kjære folk, det nye året er en gylden anledning til å gjøre en innsats. Ikke minst kan vi, dersom vi ønsker det, bli bedre mennesker og gjøre bedre valg. Det nytter nemlig ikke å gi blaffen. Vi kan gå foran som gode rollemodeller og lære barna om moral og etikk. Vi kan til og med, dersom vi ønsker det, lære mer om moral og etikk selv. I en perfekt verden ville det vært helt naturlig.

 

Vi lever ikke i noen perfekt verden, såpass kan vi sikkert være enige om. NAV-skandalen i 2019 er et levende bevis på det. Signalene vi mottok fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, hva vår barnevernrettslige praksis angår, kan også med rette kalles en skandale. Det sentrale spørsmålet er om nasjonen overhodet er interessert i å rette opp i feil og mangler. 48 personer kan være feilaktig dømt for trygdesvindel på uriktig grunnlag, og minst 2400 stønadsmottakere har urettmessig fått krav om tilbakebetaling. Kunne dette vært unngått? Ja, uten tvil. Storting, domstolen og forvaltningen har tolket EØS-regelverket feil siden innføringen i 2012. Ikke minst mottok regjeringen en EU-dom i 2017 som sa at stønadsmottakere har rett til å ta med ytelser innenfor EØS. Arbeidsministeren informerte imidlertid ikke Stortinget om dette da hun redegjorde for NAV-skandalen for Stortinget den 5 november i år.

 

Norske myndigheter må holdes ansvarlig for den uretten norske borgere utsettes for. Det som virkelig gjenspeiler vår rettsstats kvalitet, er nemlig hvordan vi behandler de svakeste blant oss. Mitt håp for 2020 er at rettssikkerheten til de med minst ressurser øker. Jeg tenker på barna spesielt.

 

Jeg håper at barnevernet tar signalene fra Strasbourg på alvor. 35 saker er brakt inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Norge har hittil tapt 5 av sakene. Dette må sies å være et signal nasjonen ikke kan ignorere. Norge er dømt for alvorlige brudd på menneskerettighetene. Kunne dette vært unngått? Ja, uten tvil. Brudd på menneskerettigheter er påpekt av oss advokater i mange år, både ovenfor barneverntjenester og domstoler. Tør vi håpe at vi har deres fulle oppmerksomhet i det kommende året? Allerede i 2001 ble et månedlig samvær på tre timer etter en omsorgsovertakelse ansett for å hindre, fremfor å fremme en tilbakeføring, jf. K & T mot Finland. I Rt. 2012-1832 uttalte derimot Høyesterett at norsk intern rett er i samsvar med våre internasjonale forpliktelser på det området, og fastsatte et samvær for far til to ganger i året á to timer, og fire ganger i året á tre timer for mor. Begge under tilsyn. Høyesterett har behandlet flere saker om samværsrett etter det, og antallet samvær ved langvarige plasseringer har i de fleste tilfeller variert mellom tre og seks samvær i året. Det ble til og med varslet om at norsk barnevernpraksis var i strid med EMK i 2016, uten at det medførte noen endring. Barnejuristen oppfordrer deg med det som utgangspunkt, til å kreve menneskerettighetene dine oppfylt i det nye året.

 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

 

Mine nyttårsforsett befinner seg ikke på systemnivå, kan du si. Og det må de jo heller ikke være. Men alle barn har rettigheter. Vi har alle rettigheter. Vi voksne står bare i bedre posisjon til å løfte problemområdene dit de hører hjemme. Kanskje har du egne barn? Start med dem. Kanskje jobber du i barnehage eller i skole? Her kan mye gjøres. Er du samfunnsengasjert? Kjemp på barrikadene. Vi har alle en mulighet til å bidra på en eller annen måte. Om ikke annet enn ved forebygging. Begynn med deg selv.

 

Regjeringen ville i 2019 endelig gi barnehagebarna de samme rettigheter som skolebarn har hatt lenge. En nulltoleranse mot å stenge andre ute fra lek, erte eller plage andre ble foreslått. En endring i barnehageloven ville også pålegge barnehagen å lytte bedre til foreldrene. Det er blitt fremholdt at forslaget til ny barnehagelov er som å kurere beinbrudd med plaster. Hvorfor? Det er det sikkert mange svar på. Jeg vil imidlertid løfte frem en sak jeg brenner for. Mobbing. Opp mot 12 prosent av norske barnehagebarn mobbes. Ikke bare av barnehagebarna. Barna lytter til og observerer oss voksne. De gjør ikke som vi sier. De gjør som vi gjør. De plukker også mye opp hjemme rundt middagsbordet. Og dersom ikke barnehagen og hjemmet er enige om hva mobbing er, vil endringene åpenbart bli som å kurere beinbrudd med plaster. Vi foreldre må ta grep. Det er de voksne som har ansvaret for å se og stanse de som mobber. Det er viktig at de voksne griper inn og tar ansvar. Voksne må tro på barn som plages, og de må ha respekt for hvordan barnet føler det. Det er ikke nok å snakke om mobbing. Voksne må vise hvordan de vil stanse dem som mobber. Og voksne må alltid gå foran med et godt eksempel.

 

Jeg oppfordrer således hver mamma og pappa der ute til å sette mobbestopp på lista over nyttårsforsett. Vær et medmenneske. Snakk godt om folk. Ikke vent til det er for sent. Senest i romjulen sto en hel nasjon med sorg i hjertet, over en mann som forlot denne verdenen altfor tidlig. Han skilte seg ut og ble uthengt. Offentlig. Når noen velger å forlate denne verdenen, så er det åpenbart komplekse årsaker til det. Det kan imidlertid ikke fornektes at prinsessegemalen systematisk ble mobbet her til lands, fordi han var annerledes. I dag hylles han for nettopp det. Er det ikke ironisk? Jeg sier i år som kongen sa i sin tale i fjor, uten sammenligning forøvrig: «Som voksne har vi et særlig ansvar for måten vi omgås hverandre på. Barn og unge lærer av det voksne gjør og sier. Det er vi som gjennom vår adferd formidler hva som er greit. Derfor må vi oppføre oss ordentlig mot hverandre. Vi må snakke om og til hverandre – på en måte som vi ønsker at barna skal ta med seg videre i livet. Da må vi av og til tenke oss godt om».

 

Vær en god rollemodell. Vær kjærlig og tilstede. Be om unnskyldning når det er nødvendig. Det sies nemlig at en god barndom varer livet ut. Vi må imidlertid aldri glemme at en utrygg barndom varer like lenge. Jeg ønsker meg et balansert og forutsigbart nytt år, der barn utsatt for vold og overgrep reddes ut av terroren de lever under, og barn som kan hjelpes hjemme i egen familie, blir nettopp det.

 

GODT NYTT ÅR LITEN SOM STOR, TA VARE PÅ HVERANDRE. <3

 

Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

 

 

 

 

Gavene er ikke viktigst for barna. Det er du! <3

Julen er her igjen. Det gledes i de fleste hjem. Det er bakt kaker, det er pusset vinduer og det er pynta juletrær. Og under juletrærne ligger det glede pakket inn i gavepapir. Forventningene er store og oppgavene har vært mange. Hvordan er det med deg og dine? Skal du feire jul med barn i huset? Ja, da skriver jeg til nettopp deg.

 

Er du ferdig til jul, sier vi til hverandre. Mange er det, og har vært det siden oktober. Andre igjen venter til siste liten og gjør den siste innspurten på selveste julaften. Det skal dekkes langbord og det ventes innrykk fra fjern og nær. Mennesker som betyr noe for hverandre kommer sammen og skal feire jul. Maten er planlagt og finstasen hengt frem. De små er rastløse og spente. Julen er en etterlengtet høytid, særlig for barna. Vi har forsøkt å pakke inn våre barns ønsker, for å oppfylle deres drømmer. Hvilke ønsker har dine barn?

 

 

Barna påvirkes av våre juleforberedelser og hvordan vi gjennomfører selve feiringen. Kjenner de historien bak festen? Det sies at barn allerede fra treårsalderen forstår at de skal få gaver. De to første årene er papiret og julebåndet mest interessant. Med det som utgangspunkt, synes jeg det er viktig å forstå hva som kan gjøre julen vellykket for barna. Hva vi voksne liker ved julefeiringen, er ikke alltid sammenfallende med hva de små håpefulle setter pris på. Hva setter egentlig barna mest pris på? Er det bilbane, eller dukkehus? iPhone eller Xbox? Hva skal til for å skape et juleminne? Hva gjør julen harmonisk og fredfull? Er det duften av pepperkaker? Kanel på risgrøten? Eller er det den sprakende peisen? Et varmt og godt smil? Antageligvis er det sammensatt, men jeg tror det handler om de enkle ting. Sang og latter for eksempel. Varme smil og trygghet. Det nyvaskede gulvet gjør ikke inntrykk på barna. Jeg tror det er øyeblikkene preget av tilstedeværelse som danner de gode minnene. Barna bryr seg ikke om svoren på ribba er sprø, så lenge mamma og pappa er glade. Så lenge stemningen er god og vi omgås hverandre på en fin måte, husker barna julen. Det er måten vi presenterer julen for barna som er avgjørende. Hvordan vi velger å forberede og feire julehøytiden.

 

Hvordan er det hos dere? Har du vaska gølvet og har du børi ved? Har du sætt opp fuggelbænd og har du pønta tre? Eller har du kanskje roet ned i år, senket skuldrene og hatt fokus på menneskene du er glad i? Det er viktig å nyte øyeblikkene. Like fort som de kommer, blir de borte igjen. Og for mange blir julen annerledes på grunn av sykdom og sorg. Det å være takknemlig blir satt i perspektiv. Likeledes hvor viktig det er å være sammen med barna. Være tilstede. Det er viktig for oss voksne også. Vi har også behov for gode minner. Sett deg ned på gulvet og kjenn litt på pakkene sammen med dine håpefulle. Spør dem hva de tenker om julehøytiden. Hva setter barnet ditt mest pris på? Du får ikke vite det, dersom du ikke tar deg tid til å spørre. Det er ikke antall kakeslag eller den skinnende parketten som skaper lykke, det er de menneskelige interaksjonene. Det er ikke de dyreste gavene som gjør kvelden minnerik for barna våre. Det er du. Det er jeg. Gi barnet ditt litt ekstra av deg selv. Tilstedeværelsen din. Du får verdens beste gave tilbake. Du får se julen gjennom barnas øyne. Hva kan du vel ønske deg mer til jul?

 

 

En liten ting til. Jeg får stadig et innblikk i en annen verden gjennom arbeidet mitt. Det er nemlig ikke alle barn som gleder seg til jul. Det bør vi huske. Juleminnene består vanligvis av glade barn og snille voksne. Men, ikke allle opplever høytiden slik. I snitt drikker hver Osloborger en kasse øl, fem flasker vin og halvannen flaske sprit i løpet av desember. Liker barna våre berusede foreldre? Noen sovner kanskje bare. Andre blir muligens kranglete. Det som imidlertid er en fellesnevner er at fulle mennesker blir egoistiske, uinteresserte og ikke minst utilgjengelige. Altfor mange barn opplever at foreldre og nære slektninger drikker for mye i julehøytiden. Gi barnet ditt noe av evig verdi denne julen, vær forutsigbar.

 

Du er en stor del av ditt eget barns minner. Du kan likeledes bli en stor del av andre barns minner. Det er vi voksne som formidler barnas tradisjoner. La det bli gode tradisjoner. Det er du og jeg som virkelig betyr noe for barna. La oss være betydningsfulle på en god måte. Det er ikke gavene som er viktigst. Det er du.

Jeg ønsker deg og dine en fredfull og minnerik høytid. Ta vare på hverandre og gi hverandre gode opplevelser. GOD JUL. <3

 

Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Over tre millioner overgrepsbilder og ingen som bryr seg. Er det mulig?

Jeg samlet en gang på glansbilder. I dag samler jeg på gode minner. Hva samler du på? Han samlet overgrepsbilder. Den 40 år gamle mannen som har tilbrakt de to siste dagene i Oslo tingrett, tiltalt for å ha skaffet seg tilgang på, og har vært i besittelse av mer enn tre millioner bilder, filmer og tekster som anses som overgrepsmateriale. Faktisk var det et helt halvt år med sammenhengende film. Av andre menneskers levende og ekte barn. Tenk et aldri så lite sekund på at det kunne vært ditt barn? Jeg har gjort det, og det er smertefullt.

 

Foto: Siv Dolmen

 

Han erkjente å ha lastet ned bilder i over 20 år, men nekter for å ha begått fysiske overgrep. Barna derimot, de har opplevd nettopp de overgrepene han har samlet sammen. For dem har det vært en realitet. Deres liv blir aldri mer det samme. Er det noen som bryr seg? Jeg forsøker å se for meg antall barn som er blitt voldtatt og eksponert på hele 3 millioner bilder og filmer. Beslaget består i all hovedsak av bilder og filmer, og viser barn i seksuelle situasjoner med voksne, barn i seksuelle situasjoner med andre barn, barn i seksuelt betonte poseringer, samt barn som utfører seksuelle handlinger med seg selv.

 

Den tiltalte mannen forklarte at han valgte å laste ned filmene og bildene fra internett i stedet for å innlede et seksuelt forhold til et barn. Han delte imidlertid sitt vemod over de ting han aldri fikk oppleve. Han oppfattet ikke at det han gjorde var galt. Han opplevde tvert imot at hans erotiske liv var noe som skjedde mellom han og skjermen.

 

Dette er ikke bare svært bekymringsfullt. Dette er Norgeshistoriens største beslag. Det er faktisk den største saken Oslo noen gang har sett, både i omfang, profesjonalitet og grovhet. Likevel leser vi ytterst lite om dette i media. VG skrev så vidt om saken i går. Denne saken er av så stor allmenn interesse at den burde vært klistret på enhver forside av landets største aviser. Hvorfor er den ikke det?

 

Bak hvert eneste bilde, hver eneste fil, eksisterer et overgrep mot et barn. Kanskje fler.  Er det ikke rart at landets fjerde statsmakt ikke har behov for å vurdere slike alvorlige lovbrudd? Ikke minst vurdere hvordan saken presenteres og avgjøres av domstolen. Er det ikke trist at media ikke ønsker å problematisere hvorvidt en strafferamme på 3 år er allmennpreventivt? En rettferdig straff? Hvorfor tror media at den vanlige mann i gata ikke interesserer seg? Gjør vi ikke det?

 

Denne mannen syntes ikke at han gjorde noe galt. Han mente ikke at det var problematisk at han så på at ekte barn ble utsatt for overgrep. Rent moralsk anså han bildene som mer eller mindre nøytrale. Han utviklet en avhengighet fortalte han i retten. Det ble hans tilflukt fra alle andre problemer fremholdt han. Hva med alle disse små barnas problemer? Hvordan hadde livene deres vært uten overgrepene? Det tenkte ikke den tiltalte på. På tross av at han er tatt for slike forhold en gang tidligere.

 

Etter straffeloven § 311 er bilder eller filmer som viser seksuelle overgrep mot barn eller som seksualiserer barn ulovlig. Med barn menes i denne loven alle personer som er eller fremstår som under 18 år. Det er ulovlig å produsere dem, utgi, selge eller gjøre tilgjengelig, samt skaffe seg tilgang. Typisk laste ned og se på. I barnekonvensjonens artikkel 34 står det at alle under 18 år har rett til å bli beskyttet mot utnyttelse i form av prostitusjon, pornografiske fremstillinger eller andre former for ulovlig seksuell virksomhet. Norge har forpliktet seg til å la dette gjelde på lik linje som med norsk lov. I hvilken grad klarer vi egentlig det?

 

Foto: Kristoffer Holm

 

Overgripere misbruker nettet til å komme i kontakt med barn. Seksuelle overgrep mot barn er seksuelt motiverte handlinger eller oppførsel overfor et barn, som kan oppleves krenkende eller ubehagelig for barnet. Handlingen baserer seg på overgripers behov. Og alle de andre som får tilgang. Handlingene inneholder ofte momenter av vold, tvang og trusler. Overgrep mot barn er alltid ulovlig. Det å se på eller videreformidle er også et overgrep. Dette er meget alvorlig. Hvorfor får det så lite oppmerksomhet? Er problemet blitt for dagligdags?

 

Det avdekkes stadig nye forhold og de øker i både kompleksitet og omfang. Strafferammen er på 3 år. Gjennomsnittstraffen er imidlertid langt lavere. Hva burde straffen vært? Det kunne vært gjenstand for debatt ute blant folket. Forutsatt at folket hadde fått lese om det naturligvis.

 

Jeg er definitivt en tilhenger av å verne barna mot overgripere. Likeledes tenker jeg det er viktig at foreldrene gjør det de kan for å beskytte barna sine. Barn får tidlig mobiltelefoner, med spill og kommunikasjonsmuligheter som gjør at de kan komme i kontakt med overgripere. Barna må få vite at det finnes skumle mennesker på nettet. De må få vite at det finnes skumle mennesker ute på gata også. Men vi kan ikke velte hele ansvaret over på barna og deres foreldre. Hva skjedde med de allmennpreventive hensyn?

 

Allmennpreventive hensyn er straffeformål som bygger på en oppfatning om at avstraffing av lovbrytere virker avskrekkende på folk flest, slik at de ikke begår straffbare handlinger. Det er et hensyn som ligger til grunn for vår straffelovgivning. Straffen skal altså ikke bare virke avskrekkende overfor den aktuelle lovbryter, men den skal ha en avskrekkende effekt overfor samfunnet forøvrig. Det er med andre ord tanken på hva som er nødvendig for å opprettholde lovlydighet hos borgerne. En skulle tro at allmennpreventive hensyn tilsier streng straff for slike alvorlige handlinger. Hva burde strafferammen være? Trenger vi ny presedens på området? Er prosessen blitt forutsigbar? Eller sågar kjedelig? Hvorfor hører vi ikke om denne saken?

 

Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix

 

En ting er i alle fall sikkert, dagens straffenivå gjenspeiler ikke alvoret i handlingene. Annen kriminalitet straffes hardere. Til og med dyremishandling straffes hardere. Er det mindre alvorlig å begå eller besitte, samt videreformidle overgrep mot et barn?

 

Det kunne vært spennende å vite hva straffen til den nevnte 40 år gamle mannen blir. Men det får vi kanskje ikke vite, dersom ikke den fjerde statsmakt innvier oss i hva som skjer i rettssalen. Den fjerde statsmakt er en uoffisiell betegnelse på pressen som knytter an til prinsippet om delingen av statsmakten mellom den lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. Betegnelsen refererer til medienes selvpålagte rolle som samfunnsovervåker. Det er lov til å skrike i frustrasjon. Det er også lov til å stille seg på barrikadene og kreve høyere strafferammer. Det bør være lov til å kritisere mediene også. Den retten tar jeg meg i dag. God kveld!

 

Skulle du eller noen du kjenner trenge juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Norge, en spesialist på barnevern? EMD sier seg uenig.

Menneskerettsdomstolen har tatt hele 34 norske barnevernssaker til behandling. Skremmende sier noen. Jammen på tide, sier andre. Barnejuristen er for så vidt enig i begge uttalelsene. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) behandler klager mot stater om brudd på menneskerettighetene. Med 47 medlemsstater og 800 millioner innbyggere har domstolen en viktig rolle i Europa. Nå sender domstolen ut viktige signaler. Det burde vi ta innover oss.

 

Den tidligere barneministeren proklamerte nemlig at norsk barnevern er best. Her om dagen skrev en av landets største aviser at Norge faktisk anses som en av verdens verstinger. Den daværende Barneministeren uttalte også at resten av verden ville komme til å se hen til Norges system, som mener at det å splitte barnefamilier er til barnets beste. Det fremstår som en vits i dag, etter at EMD har gitt norske myndigheter beskjed om at de vil behandle ytterligere syv nye barnevernssaker mot landet vårt. Domstolen har således besluttet å behandle til sammen 34 barnevernssaker mot Norge. I tillegg til disse syv barnevernssakene har EMD sluppet inn én sak etter barneloven, hvor en mann fra et afrikansk land ikke fikk innvilget foreldreansvar for sitt barn etter at barnemor døde. Han ble i tillegg nektet innreise til Norge da han ønsket å delta i rettsforhandlingene.

 

Hva sier så den nåværende familie- og barneministeren til dette? Jo, han sier at de nå har fullt trykk på å gjøre barnevernet bedre. Et faktum er imidlertid at dersom barnevernet ikke tar kritikken innover seg, tvinges høyere rettsinstanser til løpende å slippe inn barnevernssakene. Vi mottok senest i September føringer fra EMD. Lobben-saken viser til behov for endring. Likevel raser det altså inn nye saker til behandling og det kan synes vanskelig å stanse stormen mot Norge på det systemnivå som skal ivareta barnas beste.

 

Foto: Shutterstock / NTB Scanpix

 

Hittil er Norge dømt i to saker og frifunnet i to andre. 32 saker er fremdeles til behandling og det er signalisert at de folkevalgte langsomt legger merke til alvoret. Noen av dem (AP, SV OG SP) ytrer bekymring for norske barnevernsbarn og deres nærmeste. De har sågar bedt statsråden anmode presidentskapet om å få gi en redegjørelse for Stortinget. Slik barnejuristen ser det, er ikke denne bekymringen fremsatt et øyeblikk for tidlig. Mener de alvor denne gangen?

 

Rapport på rapport og utallige avsløringer i media har vist til alvoret. Likevel ble ikke problemet gjenspeilet i statsbudsjettet. Dette signaliserer jo at de som representerer Norge fremdeles ikke ser alvoret. Til og med tydelige varsler fra førstelinja i barnevernet er blitt ignorert. De svakeste i samfunnet møter således ryggen til de som bærer ansvaret for deres rettigheter i de største livskrisene.

 

Hva er grunnen til det? Hvorfor får barnevernet medhold og vinner frem i de fleste saker?

 

Åpenbart vanskelige spørsmål å svare på. Med utgangspunkt i de granskinger som er gjort, historier fra involverte familier, deres advokater, ikke minst egen erfaring, oppfatter Barnejuristen at grunnen til at så mange barnevernssaker havner i EMD er at kvalitetssikringen er for dårlig. Spesielt sett hen til de funn som avslører kritikkverdig saksbehandling, vilkårlighet og manglende dokumentasjon. Likeledes ignoreres altfor ofte de rutiner barnevernet er lovpålagt å jobbe etter. Familien som helhet ignoreres i lys av vurderinger om barnets beste. Er egentlig barnets beste å bli revet ut av familien, dersom tiltak kan endre situasjonen? Og når kan man påberope at alle tiltak er vurdert og forsøkt? Hva med foreldrenes rettsvern? Barnejuristen har skrevet noe om det tidligere, les gjerne innlegget her. Familien blir ikke alltid betraktet som en helhet, noe som utvilsomt er bekymringsfullt. Like problematisk er når feil og mangler ikke fanges opp av kontrollorganer som fylkesmannen, fylkesnemndene eller av domstolen. Da vinner barnevernet frem. Ikke helt sjeldent på feil grunnlag. Det er jo også nettopp her rettssikkerheten får sine store brist. Det mangelfulle, om ikke feilaktige barnevernsarbeidet danner således fundamentet for den rettslige prosessen familiene retter sin tillit til.

 

FOTO: Fotolia/NTB Scanpix

 

Når en sak behandles i fylkesnemnda, kan hvor du bor i landet være avgjørende. Det eksisterer beklageligvis geografiske forskjeller i vurderingene. Dette fremkommer av fylkesnemndenes egen årsrapport for 2018. Dette vitner i beste fall om vilkårlighet. Når saken ankes inn for tingretten, er det uvisst om denne har ressursene eller kompetansen som skal til for å avsløre mangelfulle vurderinger fra barneverntjenesten. Deres saksfremstilling, ikke minst en vurdering fra en sakkyndig, får som regel tingrettens tillit. Tingretten vil dermed styrke barnevernets troverdighet. Ankes saken inn for lagmannsretten, skulle man ønske at feil og mangler blir avslørt. Det er dessverre ikke alltid sånn. Lagmannsretten slipper bare et minimum av saker gjennom. Høyesterett ennå færre. Dermed blir tingrettens dom stående, og EMD blir den eneste muligheten.

 

Altfor mange gir opp og får livene sine ødelagt. Derfor ønsker Barnejuristen å minne om at signalene vi mottar nå er av stor betydning. Er din sak opplyst på et mangelfullt, om ikke feilaktig grunnlag? I så tilfelle kan ikke resultatet bli riktig heller. Nå har altså et oppsiktsvekkende antall saker sluppet gjennom nåløyet i Den europeiske menneskerettsdomstolen, og det må jo bety at vi har grunn til å være optimistiske.

 

Det skal imidlertid understrekes, at Den europeiske menneskerettsdomstolen ikke kan avgjøre en barnevernssak, den kan bare gi en tilbakemelding, eller et korrektiv om du vil, på hvorvidt Norge har brutt menneskerettighetene eller ei. Det er viktig å merke seg i disse dager.

 

Dersom du eller noen du kjenner trenger juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Endelig er det forbudt med sexleketøy formet som kroppen til et mindreårig barn

Barnejuristen har uttalt seg i forhold til temaet tidligere. Se blogginnlegget av 9. mars 2017. Der ble bruken av seksualiserte dukker problematisert. Den gangen var dukkene lovet forbudt. Det ble beslaglagt til sammen 23 svært naturtro sexdukker innenfor et år. Barnejuristen skrev den gang at det ikke kan levne tvil om hva dukkene er ment å brukes til, ettersom de fremstiller barn helt ned i fem-seks års alderen. Spørsmålet om lovligheten av disse dukkene har nå versert på alle nivå innenfor domstolen. Høyesterett har konkludert.

 

Bildet er lånt til illustrasjon

 

Hålogaland lagmannsrett dømte en mann fra Finnmark til 60 dagers fengsel på vilkår, i tillegg til en bot, for å ha bestilt en seksualisert dukke som så ut som et barn. I Fredrikstad tingrett valgte retten å inndra en sexdukke og ga mannen en bot. I Nord-troms tingrett ble en mann dømt til fengsel på vilkår, i 45 dager. Det har imidlertid vært usikkerhet knyttet opp mot vurderingene og hvorvidt bruk av sexdukker kan omfattes av straffeloven § 311. Høyesteretts ankeutvalg poengterer i sin kjennelse at spørsmålet ikke har vært prøvd av Høyesterett tidligere.

 

I Hålogaland lagmannsrett avfeide retten tiltaltes forklaring om at den japanske sexdukken kunne bestilles med forskjellige bryststørrelsen som fullstendig irrelevant, og uttalte at: “Dukken er tenkt å forestille et jentebarn langt under pubertetsalder”. Tiltalte anførte gjennom sin advokat, at dukken ikke omfattes av straffelovens forbud mot seksualiserte fremstillinger av barn, og at det heller ikke finnes rettspraksis som gir grunnlag for å konkludere med det.

 

Et sentralt spørsmål har vært om bruken av sexdukker har en forebyggende effekt, eller om de gjør det siste skrittet til misbruk av levende barn enklere. En sexdukke kan kanskje fremstilles som en effektiv løsning på et ubehagelig og straffbart problem. Det finnes nemlig voksne mennesker som føler seg seksuelt tiltrukket av barn. De mener at bruk av sexdukker er en handling uten offer, og mener det er vanskelig å dømme det som umoralsk eller kriminelt. Pedofile har ønsket tilgang på dukkene for å få utløp på sine lyster og mener at de forhindrer overgrep. Forskningen har imidlertid ikke kunnet bidra med sikre svar. Det har således vært et stort behov for avklaring. Spesielt sett i sammenheng med hvilken funksjon lov og rett spiller inn i vår samfunnsetikk. Lov og etikk har riktignok forskjellige oppgaver, men innehar en svært viktig korrelasjon, hvor loven spiller en helt avgjørende rolle i forhold til hvordan vi utvikler vårt moralske kompass. Det kreves forholdsregler og innsikt for å handle på tvers av ønsker og lyster. Noen ganger kan vi ikke noe for hva vi føler, men er avhengige av å regulere hvordan vi lar disse følelsene få sitt uttrykk gjennom handling.

 

Bildet er lånt til illustrasjon

 

Etter at Høyesterett konkluderte med at besittelse av sexdukker som forestiller barn er straffbart, finnes ikke lenger noen tvil. Barnejuristen er utrolig glad for denne avgjørelsen. Høyesterett legger avgjørende vekt på at dukkene seksualiserer barn, og det er et helt sentralt poeng mener Barnejuristen. Barn skal aldri utnyttes som midler for de voksnes tilfredsstillelse. Men dukkene er ikke virkelige barn og blir således heller ikke ofre for seksualisering, er det sagt. Det er nettopp derfor denne høyesterettsdommen er så viktig.

 

Lagmannsretten beskrev dukkene som sexleketøy formet som kroppen til et mindreårig barn. Høyesterett gjorde de samme vurderingene og kom til en tilsvarende konklusjon. Det ble uttalt at dukkene hadde anatomi og proporsjoner som et barn, og at de var utformet med tanke på seksuelle formål. Etter Høyesteretts syn fantes ingen tvil om at dukken innebar en seksualisering av barn. En enstemmig Høyesterett konkluderte med at all befatning med disse seksualiserte dukkene som fremstiller mindreårige, rammes av straffelovens forbud mot seksualiserte fremstillinger av barn. Heldigvis.

 

Dersom du eller noen du kjenner trenger juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Dom for menneskerettighetsbrudd vil utvilsomt få stor prinsipiell betydning.

Jeg vet ikke om du leste det siste blogginnlegget mitt. Hvis ikke, gjør det gjerne her. Det handlet om rettssikkerhet i møte med barnevernet, også for foreldrene. Barnejuristen mener jo at det faktisk kan være til barnas beste. Jeg vet ikke om du har fått det med deg, men en rykende fersk dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kom som et alvorlig varsel til Norge, om at noe er fullstendig galt når det kommer til rettssikkerheten for mange involvert i barnevernssaker.

 

Norge har krenket en mors og hennes barns rettigheter, det følger av denne helt nye dommen fra EMD. Norge hadde ikke rett til å adoptere bort Trudes sønn til fosterforeldrene. Det har nå 13 av 17 EMD-dommere avgjort. Da Trude kjempet for å beholde sønnen sin, vant hun frem i tingretten. I alle de andre rettsinstansene fikk barnevernet medhold – helt opp til Høyesterett. Også i saken om adopsjon.

 

Da barnevernet tilbake i 2012 klarte å overbevise det norske rettsapparatet om at Trudes sønn skulle adopteres bort til fosterforeldre, hadde Trude, en ung mor, allerede fått et nytt barn. Dette barnet fikk hun beholde omsorgen for. Dette henger jo for de fleste av oss ikke på greip. Hvordan kan man være en god mor for to av barna sine, men ikke det tredje? Trudes førstefødte barn har hun ikke sett siden det var tre år gammelt. Det er nå mer enn sju år siden.

 

Hvilken vurdering kan gjøre en mor god nok for to av tre barn? 

 

Foto: Scanpix

 

Regjeringsadvokatens generelle oppfatning er at dette var en vanskelig sak. De mener videre at den er grundig prøvet i norske domstoler i flere runder fra 2008 til 2012. Det har vært strid om faktum i saken, og psykologer har vært uenige om vurderingen av Trude. Staten uttalte gjennom Regjeringsadvokaten, at det vil være til barnets beste å bli adoptert av fosterforeldrene. Staten mener med andre ord at det ikke handler om et brudd på de grunnleggende menneskerettigheter. Barnevernet og norske domstoler hevder at de har søkt å ivareta hensynet til barnets beste, slik de mener de er forpliktet til, både etter norsk lov, etter FNs barnekonvensjon og etter EMK. Regjeringsadvokaten har sågar uttalt at EMD burde holde seg langt unna det de anser for å være et norskt anliggende. De påsto at EMD ikke var i posisjon til å overprøve bevisvurderingen lagt til grunn i saken.

 

Saken om tvangsadopsjon ble behandlet i EMDs storkammer

 

Foto: Vincent Kessler / Reuters

 

Det skjedde etter anke over dommen i EMDs førsteinstans, hvor Norge ble frikjent, under dissens – fire mot tre dommere. Dette var i November 2017. En norsk EMD dommer stemte for at Norge skulle frifinnes. Bare unntaksvis åpner EMD for ankebehandling i Storkammer. Det norske barnevernet ble presentert i langt fra positive ordelag foran storkammerets 17 dommere. Det ble orientert om at barnevernet ofte har vage begrunnelser for å ta barn ut av en familie. De viser gjerne til risiko for fremtidige problemer. Og hva er egentlig manglende foreldreferdigheter? Når barna er tatt ut av hjemmet, får foreldrene svært få samvær. Helst bare et par timer noen få ganger i året. Det sliter naturlig nok på tilknytningen mellom barn og foreldre, og anses å være til hinder for tilbakeføring.

 

Saken ble faktisk ansett for å være så viktig at EMD la behandlingen av flere liknende saker til side, i påvente av denne dommen. 16 nye saker har nemlig sluppet gjennom nåløyet. Totalt har EMD på kort tid tatt hele 26 barnevernssaker til behandling. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er rådgivere for myndighetene i menneskerettighetsspørsmål og mener at man bør ta på alvor at det de siste årene er så mange barnevernssaker til behandling i EMD.

 

Denne saken kan forandre norsk praksis

 

Foto: Berit Roald, NTB scanpix

 

Dette vil nemlig fremtvinge en norsk gjennomgang av adopsjonsfeltet, ettersom tvangsadopsjon bare er blitt mer og mer akseptert og utbredt i Norge. Tall fra fylkesnemndene viser at mellom 2011 og 2016 ble det fattet 289 vedtak om tvangsadopsjon i Norge. NIM utelukker heller ikke at denne saken og andre adopsjonssaker som er tatt til behandling i EMD kan endre norsk adopsjonspraksis.

 

Et helt sentralt avveiningspunkt i denne saken var at babyen hadde et vekttap etter fødsel som barnevernet mente at mor ikke innså alvoret i. Det ble hevdet at babyen var så underernært at det kunne stå om livet. Det sies at objektive dokumenter tyder på noe annet.

 

Dersom du eller noen du kjenner trenger juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Foreldres rettsikkerhet i møte med barnevernet må også ivaretas. Det er til barnas beste.

Det er ikke sånn at jeg helt uten videre deler bekymringen om at kompetansen til ansatte i barnevernet er for dårlig. Det jobber mange dyktige folk i barneverntjenesten. Men det finnes i barnevernet som i alle andre yrker, folk som aldri burde ha jobbet der. Men slik jeg oppfatter det, er det kvalitetskravene som er for dårlige. Altfor ofte blir ikke de avgjørende verdiavveininger nevneverdig problematisert.

 

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

 

I saker om omsorgsovertakelse er det de barnevernansatte som utreder sakene. Det er de samme barnevernsansatte som opptrer som partsrepresentanter for kommunen. Barnevernet blir således part i saken, etter å ha utredet den. Synes vi det er helt uproblematisk?

 

Barneverntjenesten kunne i forbindelse med utredningsstadiet hatt noe å lære fra straffeprosessen. Det burde, slik jeg ser det, settes krav til at barneverntjenesten opptrer nøytralt og at de pålegges å fremme både det som taler for og mot en omsorgsovertakelse. Det er nemlig de barnevernsansatte og fagkyndige som skalter og valter med barn- og foreldres rettigheter. Det er ikke juristene som har føring på tolkning og anvendelse av de ulike rettsregler. Det ville kanskje vært naturlig. Store deler av vedtakene som treffes i forvaltningen er ikke truffet av jurister. Har de som treffer vedtakene den nødvendige kompetansen? Jeg mener det er helt nødvendig at disse faggruppene er stødige i sin juridiske forståelse, innenfor rettsområdene de bearbeider.

 

Fokus på juridisk kunnskap bør økes både i grunnutdanningen og etterutdanningen til barnevernsansatte, dersom barneverntjenesten selv skal vurdere de juridiske problemstillingene. Barnevernkonsulenter skal som hovedregel ikke treffe de mest inngripende vedtak, men utrede saken og fremme saken for fylkesnemnda. I utredningen er det helt avgjørende at faktum møter den rettslige normen. Gjør den ikke det, ser vi saker hvor barn med behov for hjelp, ikke får det, og saker der barnets beste er å bli boende hjemme, men ikke blir det. Du ser poenget mitt?

 

Tenk bare på barnevernlederne, som har vedtakskompetanse i akuttsaker. Det er vel ikke umulig at det er mye manglende kompetanse ute og går, spesielt i forhold til den menneskerettslige normen. Jeg oppfatter at det blir truffet altfor mange akuttvedtak. Vi bør med det som utgangspunkt gi akuttsakene langt mer oppmerksomhet, slik jeg ser det. Kunne vi for eksempel hatt en vakthavende jurist som traff hastevedtakene?

 

Foreldres rettssikkerhet må bli en prioritet. Dersom de får et vedtak mot seg, kan det riktignok ankes videre, men grunnlaget for saken er allerede lagt. Man kan med andre ord få gjennomført en juridisk lovlighetskontroll, men ingen ny reell behandling av selve saken. Har en saksbehandler i barneverntjenesten først fattet et vedtak mot foreldrene, er det utrolig nok opp til denne familien å bevise sin uskyld. Noen ganger er det vanskelig å overbevise noen som har gjort seg opp en mening, og barn som burde bli boende hjemme plasseres i fosterhjem eller på institusjon.

 

Ifølge fylkesnemndenes egne statistikker, får mellom 3 og 4 prosent av familiene medhold. Det er med andre ord de ansatte i barneverntjenesten som bestemmer hvorvidt foreldre – som av ulike årsaker er blitt meldt inn til barnevernet – skal få beholde barna sine hjemme. Foreldrene kan altså bli fratatt sine barn uten dom og uten at barneverntjenesten som anklagende part, må bevise sine påstander. Hvordan ivareta både barn- og foreldres krav på rettssikkerhet, og hva er egentlig rettssikkerhet?

 

Illustrasjonsbilde

 

Rettssikkerhet er det viktigste vernet den enkelte borger har i møte med statlig maktutøvelse. Rettssikkerhet er en samlebetegnelse for krav stilt forvaltningen, ikke minst rettssystemet, for at saker blir behandlet på en betryggende måte og gir et mest mulig rettferdig resultat. Grunntanken er at hver av oss skal være beskyttet mot overgrep fra statens side, og inneha en mulighet til å forutse og forsvare egen rettslige posisjon. Det stilles krav til den rettslige behandlingen, og hver borger skal ha mulighet til å få sin sak prøvd mot det offentlige av domstolene. Hva skjer dersom saken bygger på skjønn og personlige meninger?

 

Skjønnsmessige vurderinger fra mennesker som opptrer som part i saken, oppleves ofte som et maktmisbruk, og kan helt åpenbart være det. Hver eneste dag blir fem barn tatt fra sine foreldre, og tvangsplasseres etter vedtak om øyeblikkelig omsorgsovertakelse. Vi snakker ikke om foreldre dømt for overgrep mot sine barn. Vurderingene er dessverre altfor ofte skjønnsmessige. Et flertall omsorgsovertakelser begrunnes faktisk med at barna ikke får god nok emosjonell omsorg. Under disse betingelsene er ingen foreldre trygge. Strider ikke det mot grunntanken om å være beskyttet mot overgrep fra staten?

 

Vi må kunne klare å ha to tanker i hodet samtidig. Vi trenger politikere som tør å ordne opp i de overgrep som finner sted fra statens side, samtidig som vi sørger for at ingen barn skal oppleve vold og overgrep. Tenk på det når du skal stemme.

 

At barns rettssikkerhet skal ha prioritet er for de fleste av oss innlysende. Barnejuristen er en soleklar forkjemper for nettopp barnas rettssikkerhet. Det finnes imidlertid mange forskjellige måter å ivareta barns rettssikkerhet på. Blant annet ved å sette fokus på foreldrenes rettssikkerhet. Målet er ikke å beskytte foreldrene. Målet er å sikre hele familien en rettferdig prosess, og har potensialet av å fange opp de barna som faktisk trenger hjelp, samtidig som anonyme bekymringsmeldinger preget av hevn og sjalusi ikke får tyngde. All bortkastet tid lar barna som faktisk trenger vår hjelp, lide lenger enn de må. Vi kan ikke lete etter vold og overgrep i ethvert hjem, vi må lære å gjenkjenne symptomene.

 

Foto: Shutterstock / NTB Scanpix

 

Hva om en permanent omsorgsovertakelse kun kan iverksettes ved dom? Hva om barneverntjenesten satt med bevisbyrden og overlot foreldrene en mulighet til å forsvare seg i tråd med gjeldende rettsprinsipper? Jeg mener det ville medføre at de ansatte i barneverntjenesten avskjæres det maktmisbruket vi kan oppleve i dag. Kanskje burde barna ha krav på verge eller bistandsadvokat når barneverntjenesten skal avhøre dem? Hva tror du?

 

Dersom du eller noen du kjenner trenger juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning eller ring direkte på 922 91 662. Barnejuristen tilbyr også foredrag, send en mail på [email protected] Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3