Slå på ring slå på ring, slå på hvem du vil, slå på kjæresten din om du vil.

Jeg vet ikke hva slags forhold du har til barnereglen jeg siterer fra, jeg personlig husker reglen svært godt. Særlig én barnebursdag ser jeg for mitt indre øye. Ikke fordi den er forbundet med vold, men fordi bildet er omkranset av vakker natur og små uskyldige barn. Det var sommer, vi jentene var kledd i luftige kjoler og hagen vi feiret bursdag i sto i flor. Jeg kan fremdeles vagt ane lukten fra havet og den blomstrende hagen. Men best av alt, husker jeg spenningen – hvem kom barnet som løp rundt til å slå på? Jeg kan ikke riktig huske hvor mange vi var i den bursdagen, men vi var nok i alle fall ti – femten stykker. Det innebærer at to eller tre av oss hadde blitt, eller kom til å bli utsatt for vold hjemmefra. Hvilket tilsier at i alle fall én av oss, eller kanskje også to, er i ferd med å gi det videre. Vold følger arverekken. Kanskje ble én eller to av oss konfrontert vold i et samboerskap eller ekteskap også? Vold avler på den måten vold.

Når jeg ser for meg de uskyldige ansiktene vi en gang var, så lurer jeg på hvem av oss som kom hjem den lørdagen og ble utsatt for noe som skulle følge oss videre. Noe som skulle være med på å prege hvem vi skulle komme til å bli. Ikke bare for oss selv, men også for barna våre. Hva går barna gjennom i dag? Vi har nemlig rukket å bli voksne, og veldig mange av oss har barn. Jeg sender et stille ønske ut i atmosfæren. Må de barna som trenger hjelp, få det. Må de foreldre som trenger hjelp, få det de også.

At vold er tabubelagt, gjør det vanskelig å avdekke. Jo mer kunnskap vi har om volden, jo lettere vil det være å oppdage tegn på vold og det vil gjøre det enklere for omgivelsene å melde i fra. På den måten vil flere barn få den hjelpen de trenger, før de blir voksne og lar volden gå i arv. Volden må stanses. Hvordan stanse den så tidlig som mulig? Er det mulig å stanse volden allerede på skolen og hvordan kan det eventuelt gjøres?

Røde Kors har foreslått, at barn allerede på skolen skal lære ikkevoldelig konfliktløsning. Jeg personlig, synes det er en ypperlig idé. Kanskje kan våre barn vinne innsikt i problematikken, allerede fra barnsben av. Kunne det normalisert problematikken og gjort det enklere å snakke om, for de utsatte? At det er et tabu- og skambelagt tema, er det jo ingen tvil om. Kan undervisning i ikkevoldelig konfliktløsning få både utsatte barn og voksne til å snakke om det? Snakke om opplevelser som gjør vondt og som i tillegg stigmatiseres av samfunnet forøvrig? Vil det å sette voldsproblematikken på undervisningsplanen gjøre det tryggere å stå frem? Jeg personlig, tror i alle fall at det vil være til stor hjelp.

En annen ting jeg tror kan være avgjørende, er hvordan omgivelsene reagerer på familiene utsatt for voldsproblematikken. Dersom vi ser ned på dem og tror at vi er bedre, virker det mot sin hensikt. Hvem vil vel lette hjerte sitt for et stigmatiserende samfunn? Alle, kan en eller annen gang i livet bli utsatt for vold. Barna våre også. Det er viktig å tenke på. I det øyeblikket vi tror at det kun er de ressurssvake og de sosialt dårlig stilte som utsettes for vold, tar vi styggelig feil. Vold kommer i mange forskjellige bekledninger, men gjør akkurat samme skade. Stigmatisering innebærer å tillegge et individ eller en familie negative egenskaper, på bakgrunn av ett bestemt kjennetegn. Eksempelvis vold. Et stigma betyr et merke. Opplever vi for eksempel at en voldsutsatt familie stemples avvikende, i forhold til det allment forventede, vil vi tvinge volden til å spille en rolle som avviker fra det normalt aksepterte. Jeg personlig, tror at vold i nære relasjoner må aksepteres som det det er – nemlig et av Norges mest underkommuniserte samfunnsproblem. Et problem som gjør mange mennesker så syke, at de får store problemer med å fungere normalt i livet. Et problem som kan få kloke og erfarne mennesker til å oppsøke voldelige relasjoner. Et problem som kan få oppegående og ressurssterke mennesker til å slå barna sine, selv om de vet hvordan det føles å være nettopp det barnet som blir slått. Jeg tror at vi som samfunn, kan gjøre det enklere å stå frem. Enklere å få hjelp. Vi må akseptere at det å bli utsatt for vold, ikke er så annerledes fra å oppleve sykdom. Voldsutsatte mennesker kan ikke noe for det. De har ikke provosert frem volden. De har ikke valgt å bli sviktet av mennesker de elsker.

Voldsproblematikken er så inngripende, at det kan være vanskelig å se sammenhengen klart og tydelig. Vold stenger nemlig dører. Blant annet stenger vold dører til arbeidslivet. Å være i arbeid er verdifullt. Arbeid gir uavhengighet, sikkerhet, sosial tilhørighet og ikke minst selvsikkerhet. Kvinner som utsettes for vold, er i stor grad stengt ute fra arbeidslivet og mister ofte de nevnte godene. Dette kan naturligvis dreie seg om menn også. Vold stenger likeledes dører til full samfunnsdeltakelse. Vold gir dårlig helse, både fysisk og psykisk. Ikke bare hindrer volden i å stå i arbeid, den gjør også den øvrige deltakelsen i samfunnet vanskelig. Og her har vi som samfunn en stor jobb å gjøre. Hvem har vel ikke tittet over gjerdet til naboen og tenkt, at det slett ikke er så rart at de sliter når vedkommende ikke er i jobb, men aldri spurt seg hvorfor. At det ikke er så rart, at nabobarna ikke aksepteres av de andre barna, ettersom de ikke er like godt kledd og kanskje litt sære. Hvem har vel ikke tittet på aleneforelderen i barnehagen og tenkt, at femti kroner til en sommerfest slett ikke er noe å mase om, forutsatt at man er i jobb naturligvis. Hvem av oss har ikke forsøkt å forklare for seg selv, at det som foregår hos de andre, er en konsekvens av egne valg? Forestill deg et lite øyeblikk, at du blir slått og herjet så kraftig med, at det ikke lar seg gjøre å dukke opp på jobb med de spor volden har etterlatt seg. Forestill deg, at du ikke har fem øre i lommeboken, ingen sted å ta veien og et stort behov for å bli, ettersom du må forhindre at barna dine opplever det samme. Deretter skulle jeg ønske meg, at du forestilte deg det samme familielivet, fra et barns perspektiv. Vi må snakke om det. Vi må forstå det. Vi må bli mer solidariske. Vi må bare ikke glemme å åpne opp for det. Vi må stå sammen – for sammen er vi sterke.

Jeg mener Røde Kors er inne på noe viktig. Vi må lære barna våre, at ikkevoldelig konfliktløsning er den eneste konfliktløsningen vi aksepterer. At avviket må jobbes med, ikke fordømmes. Jeg tror bestemt, at barn lærer langt raskere enn vi voksne gjør og de aksepterer nye holdninger langt enklere. Dersom vi lærer barna våre selvbeherskelse og aksept for mer enn bare det vi kan forstå, hjelper vi dem med å samhandle på en langt bedre måte. Vi må lære dem å forstå, at livet er mer enn vi kan se med det blotte øyet. At vold er en skjebne ingen velger, men som kan forurense det fine og uskyldige i oss. Vi må lære barna våre empati. Den sørgelige forutsetningen er imidlertid, at vi selv er utstyrt med empati. I kommentarfeltene til filmsnutten Røde Kors har presentert, uttaler voksne mennesker, at det å blande barnereglen med vold er uakseptabelt. At det gir assosiasjoner de ikke ønsker seg. At videoen ble oppfattet som spekulativ og at den slett ikke handler om vold. Hvordan kan vi overhode ønske å skille barna som leker og synger, fra barna som er ulykkelige og utsatt for vold? Det er jo ofte de samme barna. Det er, som jeg oppfatter det, vi voksne som stigmatiserer og gjør det så utrolig enkelt at volden får anledning til å lukke dører. I kommentarfeltet sto det at filmen er smakløs og stigmatiserende. At barnereglen, etter å ha sett denne filmsnutten, vil være forurenset. Jeg derimot, synes det er supert, dersom vi neste gang vi synger barnereglen, ser litt rundt oss og smiler litt ekstra til barnet vi egentlig har lyst til å vende oss bort fra. Vi vet ikke hva det gjennomgår, men vi bør tilby det vår sympati. Vi bør tilby barnet den samme plassen i samfunnet, som vårt eget barn. Vi bør faktisk tenke på hvordan vi hadde ønsket at vårt eget barn ble møtt, dersom det ble utsatt for, eller vitne til vold. Jeg er nemlig tilbøyelig til å tro, at det er vi voksne som lærer barna å fordømme det som avviker fra det vi velger å se på som normalt. At det er vi voksne, som lærer dem å stigmatisere. Jeg er av den oppfatning, at vi voksne, like godt som barna, kunne trenge undervisning i ikkevoldelig konfliktløsning og hvordan vi kan åpne dørene for de voldsutsatte, i stedet for å la volden lukke dem.

Foto: Christine Haugsten Ellefsen

Slå på ring slå på ring, slå på hvem du vil, slå på kjæresten din om du vil.

Trenger du juridiske råd? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

De trygge og gode rammene, skulle altså vise seg å bestå av ondskapsfulle og grådige lyster, som fikk friheten til å utfolde seg i flere år. Tortur kaller vi det, når det skjer hjemme hos foreldrene. I andre relasjoner også, for den del. For å fjerne enhver tvil, så er jeg helt enig. Jeg er bare så usikker på hva jeg skal kalle sviket og torturen et barn må gjennomgå, etter å ha blitt flyttet fra et sviktende hjem, til et fosterhjem, for deretter å se ondskapen i hvitøyet. Hjertet mitt brister for jenta aktuell i nyhetsbildet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hver gang jeg skriver om fosterhjemmets “downside”, om det er i sammenheng med det biologiske prinsipp, eller om det er i forhold til Barnevernet, så er det mange som føler seg provosert. Det er jo en veldig god ting, sier mange og påpeker at det sjelden innebærer negative konsekvenser. Jeg har alt i alt fått flere kritiske meldinger, særlig fra mennesker som tilbyr sviktede barn et fosterhjem selv. Jeg vil på dette punkt understreke, at fosterhjem stort sett og heldigvis, er en undervurdert berikelse på sviktede barn, som ikke kan bo hjemme hos egne foreldre. Jeg er full av beundring og velsigner muligheten disse barna i de fleste tilfellene får. Dog synes jeg at der systemet svikter, bør man kunne sette fingeren på det også. Jeg oppfatter faktisk at vi har en plikt til det. De aller fleste fosterhjem bistår med trygge og kjærlige omgivelser. De fosterhjemmene som ikke gjør det, er ikke bare et stygt brudd på kontrakter, lover og regler, men også på samfunnets løfte til barna. Det er menneskelig å feile, sier de feilbarlige. Klart det er, men det høres bare så overfladisk ut. Menneskelig å feile. Si det til jenta som ble voldtatt og seksuelt misbrukt av fosterfaren sin, fra hun var 12 år til hun var 15. I tillegg ble hun filmet med spionkamera, mens hun dusjet og gikk på toalettet. Hvilke forklaringer kan vi tilby denne jenta? Ikke bare sviktet av sine egne, men også i den “trygge havnen” et fosterhjem skal utgjøre for et barn.

Media kan opplyse om at retten i skjerpende retning, vil vektlegge den kynisme og mangel på empati den tiltalte har utvist. Like fullt er det utført uopprettelig skade. En grunnleggende tro på menneskeheten er ødelagt. En tillit, som denne jenta har vært helt avhengig av å vise systemet, er hjerteskjærende misbrukt. Hvem skal ta ansvaret for det?

Kommunen, som hadde ansvaret for jenta som ble plassert i hjemmet til mannen som grovt forgrep seg på henne, sier de er veldig lei seg for det som har skjedd. Tro det eller ei, det er jeg også. Inderlig lei meg. Like fullt forklarer kommunen, at de ikke kan uttale seg om situasjonen ble ansett som uheldig på det tidspunktet hun ble plassert der. De skal imidlertid gå gjennom saken og finne ut hvordan dette kunne skje. Det samme kunne jo biologiske foreldrene forsøkt å si, etter at et barn tortureres i deres omsorg. På spørsmål om hvordan jenta kunne bli plassert i dette hjemmet, svarer kommunen, at når kommunen får et omsorgsovertagelsesvedtak, så er det BUF-etat som hjelper dem med å finne fosterhjem, og at Barnevernet stort sett forholder seg til deres tilbud. Det er altså det som ble gjort i dette tilfelle også. Kommunen stolte på at BUF-etat har undersøkt og klarert fosterhjemmet. Jeg kan ikke hjelpe for det, men tanken som slår meg, er om institusjonene overhodet kommuniserer direkte med hverandre. Det bodde nemlig ytterligere fosterbarn fra andre kommuner, sammen med denne fosterfaren. Gutten det dreier seg om, ble først flyttet etter at straffesaken var avsluttet. Med andre ord, har det vært flere aktører som har stolt på at BUF-etat har foretatt de nødvendige vurderinger i forkant. Kommunen kan imidlertid ikke uttale seg om dette. Ikke om barnet skulle vært tatt ut av hjemmet tidligere heller. De er mest opptatt av å evaluere i ettertid, for å se om noe burde vært gjort annerledes. Ingen kan svare på de åpne spørsmålene. Jeg skulle så ønske det var noen som kunne det. Spesielt ovenfor den misbrukte og sviktede jenta.

På sikt, kan kanskje noen fortelle hva som skjedde. Fylkesmannen vil nemlig åpne tilsynssak og granske grundig, for å finne ut om barnevernet i kommunene har fulgt regelverket. Det blir alltid opprettet tilsyn i så alvorlige saker. Barnevernloven har nemlig flere bestemmelser om hvordan kommunene skal følge opp barn i fosterhjem, for at de skal ha det trygt og godt. Barnevernloven oppstiller forøvrig også regler om tilsyn med barn i fosterhjem. Kommunen der fosterhjemmet ligger, har ansvaret for å føre tilsyn med at det enkelte barn får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet. Videre er kommunen gitt et helhetlig ansvar for planlegging, gjennomføring og oppfølging av tilsynet. Kommunen har ansvaret for at tilsynet blir utført på en forsvarlig måte, og har ansvar for at de som skal utøve tilsynet gis nødvendig opplæring og veiledning.

Som alltid, vil Barnejuristen påpeke at Barnevernet stort sett gjør fantastisk arbeid og redder mange liv. Likevel kan vi ikke la dette gode arbeidet åpne for grove feil og mangler. Kunne jenta, som på det groveste er fornedret og torturert, vært reddet? Ja, jeg sier torturert. Når barn misbrukes på andre arenaer, er vi enige i ordbruken. Selv der det ikke er opprettet tillitsforhold av dette kaliber, etablert gjennom et system som skal ha barnas beste i tankene. Fosterbarn har nemlig ikke noe valg, de må utvise en stor porsjon tillit. De er helt avhengige av det. For disse barna skal jo fosterhjemmet være redningen.

Jenta det er snakk om her, har imidlertid gitt tydelige indikasjoner på at fosterfaren ikke er tilliten verdig. Hun har ved flere anledninger rømt fra fosterhjemmet, uten å tørre å fortelle hvorfor. Men med tanke på ordlyden i barneloven, om at kommunen har ansvaret for å føre tilsyn med at det enkelte barn får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, er det plass til både tvil og sterk kritikk. Barn som har det bra, rømmer ikke.

Barnejuristen er en sterk tilhenger av å flytte barn ut av det egne familieforhold som ikke fungerer, men synes prinsipielt, at fosterhjemmet faktisk må være en verdig erstatning. I dette tilfellet kan man jo bare spekulere, dog skal det erfaringsmessig ganske mye til før det kan bli enda verre enn for den omtalte jenta. Det er en uheldig utvikling, dersom fosterhjem ikke kan tilby langt mer enn foreldrene som fratas barna sine. Vi sier ofte, bare ett overgrep er ett overgrep for mye. Men vi sier det gjerne nettopp i de omgivelsene vi forventer at barna mottar omsorg og kjærlighet. Hos foreldrene. Kan vi ikke forvente det samme i et fosterhjem? Dersom det eksisterer andre forventninger til fosterhjemmene, andre regler og andre unnskyldninger, vil vi stå i fare for å erstatte overgrep med nye overgrep. Det vil ødelegge ethvert potensialet for å redde de små sjelene. Morgendagens helter. Barna våre. For også de sviktede barna der ute er våre. Vårt ansvar, som samfunn.

Jeg heier på Barnevernet, der de redder svake små, som aldri fikk en rettferdig sjanse. Jeg tar meg imidlertid også den rett til å se kritisk på de tilfellene, der de svake små gjennom Barnevernet på nytt blir sviktet. Fosterhjemmenes skyggeside altså. Det har ikke barna våre fortjent. Ingens barn har fortjent det.

Med det ønsker jeg deg en fortsatt fin søndag, ta vare på deg selv, familien og ikke minst barna!  <3

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Foreldre har et ansvar rundt egne barns oppdragelse, men har på ingen måte lov til å utsette dem for vold. Hvor går egentlig grensene mellom hva som er tillatt og hva som rett og slett er ulovlig? Når blir oppdragelse til vold? Omsorg og kjærlighet er en del av oppdragelsen, likeledes veiledning og beskyttelse, men i det beskyttelsen hindrer barna i å mene hva de vil, bestemme hva de ønsker å tro på eller mangler privatliv, er det sannsynlig at oppdragelsen krysser en grense. Da går oppdragelsen utover barnas rettigheter og blir mer skadelig enn beskyttende. Irettesettelse og rådgivning er også en del av oppdragelsen, men i det irettesettelsen innebærer fysisk avstraffelse, er det temmelig sikkert at oppdragelsen har krysset grensen til vold.

Foto: Loic Venance, AFP

Hvor vanlig er det på verdensbasis at foreldre slår barna sine? Og hvilke konsekvenser har det? Forskning viser at foreldre som slår, stort sett har gode intensjoner. Dog har forskning avslørt, at vold aldri har positiv effekt. Ikke en gang i oppdragerøyemed. Fysiske avstraffelser av barn er med andre ord aldri positivt. Likevel blir altså fysiske avstraffelser hyppig brukt i barneoppdragelsen. Tjueni land i verden har innført en lovgivning som forbyr enhver bruk av fysisk avstraffelse og vold mot barn. Norge er ett av disse landene. Majoriteten av verdens land, tillater imidlertid fortsatt foreldre å bruke fysiske avstraffelser og vold mot barna, så lenge dette ikke fører til fysiske skader. På verdensbasis har det i de siste 30 årene pågått en aktiv debatt om hvorvidt bruk av vold i oppdragelsesøyemed bør tillates eller ikke.

Hvor går grensen fra oppdragelse til vold? Fysisk avstraffelse av barn som er av en slik art at handlingene enten skader, skremmer, smerter eller krenker, kan etter min mening kalles vold. Vi snakker blant annet om ørefiker, ris på baken, klyping, smekk over fingrene eller lugging. Tradisjonelt sett ble slike handlinger kalt korporlig avstraffelse, og når de som utfører handlingene får bestemme ordbruken, blir fysisk vold ofte bagatellisert og ufarliggjort. Ord som klaps eller dask anvendes ofte og språket blir særdeles viktig, ettersom det kan tilsløre det som egentlig foregår. Skadelig praksis kan således legitimeres og fortoner seg dernest som harmløse handlinger. Det gagner ingen, aller minst barna.

Professor Murray Straus ved universitetet i New Hampshire, er en av verdens fremste forskere på bruk av fysisk avstraffelse i barneoppdragelsen. I følge Straus, Gelles & Steinmetz´forskning, bruker 94% av alle foreldre i USA korporlig avstraffelse i oppdragelsen av barna sine. Den mest utsatte gruppen for korporlig avstraffelse er faktisk barna mellom 2 og 4 år. Allerede når de er 24 måneder gamle, vil 85% av dem oppleve vold fra foreldrene. I 50% av disse tilfellene vil den fysisk avstraffelsen skje så ofte som tre ganger i uken eller oftere. 27% av foreldrene bruker gjenstander i utførelsen, som linjaler, kjøkkenredskap eller belter. Disse foreldrene slår fordi det er “nødvendig”, og fordi de tror at det ikke er skadelig. Men de slår også i uvitenhet, sies det. 

Sett ut fra et norsk ståsted er dette rystende. Vi vet at tilsvarende tall er langt lavere her til lands, heldigvis. Likevel er de altså for høye. 25% av norske foreldre bruker fysisk avstraffelse overfor barna sine. Dr. Straus har lenge vært svært opptatt av hvordan en nasjon kan opprettholde en slik omfattende voldspraksis overfor den oppvoksende generasjonen. Han mener det er to myter som bidrar til dette. Amerikanske foreldre slår barna sine fordi de tenker at fysisk avstraffelse er effektivt, og fordi de tror at barnet ikke tar skade av det. Straus har sett nærmere på disse mytene gjennom sin forskning. Først gjorde han et omfattende kontrollert eksperiment, der han så på hvor virksom fysisk avstraffelse er sammenlignet med det å gi barn rolig og verbal irettesettelse, eller å rett og slett overse oppførselen man ville korrigere. Resultatene viser med overveldende tydelighet, at det ikke er bedre eller mer virkningsfullt å avstraffe barn fysisk. Det finnes forøvrig heller ingen annen forskning som noensinne har bekreftet at fysisk avstraffelse er bra, eller bedre enn andre oppdragelsesmetoder. Hvorfor slår vi barna våre da?

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Oppdragervold kan deles inn i to hovedkategorier, nemlig den instrumentelle og den impulsive oppdragervolden. Den instrumentelle er i utgangspunktet kontrollert og den har en intensjon. Den utøves for å korrigere og kontrollere barns adferd. Den impulsive volden er derimot spontan, ukontrollert og styrt av sterke følelser, som sinne, frustrasjon og aggresjon.

Frem til 1972 hadde foreldre rett til å benytte fysisk straff i barneoppdragelsen. I 1972 ble loven om foreldres refselsesrett opphevet gjennom endringer i straffeloven. I 1987 ble bruk av fysisk straff ulovlig gjennom endringer i Barneloven § 30, “lette klaps over hånden eller buksebaken som en spontan reaksjon godtas, mens ørefik og annen mer markant avstraffelse er forbudt”. I 2010 fikk Barneloven en bestemmelse som tydeliggjorde at barn ikke skulle utsettes for noen form for vold, heller ikke om det skjer i barneoppdragelsen.

Den bevissthetsendringen som har skjedd rundt fysisk straff og barneoppdragelse, har utvilsomt gått raskere i Norge enn i mange andre land. I Sverige også. Dette kan nok ses i sammenheng med at befolkningen i både Norge og Sverige har levd under forhold preget av langt større sosial, økonomisk og kulturell frihet, enn mange andre land. Dermed har også befolkningen her, hatt større mulighet til kritisk å vurdere og endre sin oppdragerpraksis. Dog har det manglet presedens på området. I 2014 ble imidlertid en far dømt til ett år og seks måneder i fengsel, etter å ha kløpet, dyttet og truet to av døtrene sine over et tidsrom fra 1999 til 2011. De to jentene som ble utsatt, skal ha blitt slått i ansiktet med flat hånd og over munnen, ved ett tilfelle sprakk leppe til den ene jenta. Han skal også ha hatt voldelige og spontane sinneutbrudd. Faren anket saken inn for Lagmannsretten i 2015, som reduserte straffen til ett års fengsel. Straffeutmålingen ble så av påtalemyndigheten anket til Høyesterett, og de fem høyesterettsdommerne var enige i å øke straffen til ett år og tre måneder. I domspapirene skriver en av høyesterettsdommerne, at retten ikke hadde tidligere dommer å lene seg på, da de skulle vurdere en passende straff. Høyesterett konkluderer imidlertid med, at “dommen gir veiledning for straffenivået i saker om “oppdragervold””. Det meste av den voldelige oppførselen til den voldsdømte faren, har vært hans måte å oppdra døtrene sine på. 

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Riksadvokaten ba nylig om, i et rundskriv, at politi og påtalemyndighet skal etterforske vold og overgrep mot barn grundig og at straffenivået skal skjerpes kraftig. Riksadvokaten er dermed opptatt av at både påtalemyndighetens påstand om straff og domstolens dommer, står i forhold til den nye og strengere strafferammen. I praksis betyr det betydelig strengere straffer. Dog er det avgjørelsene i Høyesterett som sender signaler både til de øvrige domstolene og påtalemyndigheten, om hva som er å anse som riktig straff. Dermed er det viktig at voldshandlingene både i tiltale og under bevisførsel, blir belyst på en måte som legger til rette, slik at Høyesterett får et godt grunnlag til å normere straffenivået.

Heldigvis har riksadvokaten alltid vært på barnas side, for per i dag, er vold og overgrep mot barn det største samfunnsproblemet vi har i Norge. Mange av oss reagerer på lave straffer, viktigheten av å følge opp de tydelige signalene som er sendt, er dermed større enn noensinne.

Det er utvilsomt mange typer vold og grensene kan som vi så av dommen ovenfor, være flytende. Grov fysisk vold mot barn, kan i verste fall føre til alvorlige skader, funksjonstap eller død. Psykisk vold, i form av trusler, skriking, ydmykende og sårende ord, oppleves ofte skremmende og er skadelig for barn. Det kan med andre ord ikke finnes tvil. De resterende 25% av landets befolkning som utøver oppdragervold, må umiddelbart slutte med det. Gir du barnet ditt ørefiker og ris på baken? Eller lugger og klyper du? Da har oppdragelsesmetodene dine uten tvil passert grensen til vold, og det du driver med er straffbart. Søk hjelp, for barnas skyld. Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, sa Astrid Lindgren en gang, så kommer manerene av seg selv. Jeg tror personlig, at Astrid Lindgren var inne på noe.

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Snakk om å sparke noen som ligger nede. Her skal vi som en fredelig nasjon, tilby trygge og fredelige rammer for barna som har opplevd å miste alt. Mange av dem har mistet absolutt alt. Foreldre, søsken, tanter og onkler, bolig, venner og kjente omgivelser. Utrygge, men med store forventninger i øynene, er de blitt fortalt at dette kan bli en ny start på livet, som hittil ikke har behandlet dem på en anstendig måte. Norge skal gi dem muligheten til å sove om natten, uten at bombene smeller så faretruende rundt ørene deres. Helt uventet er det andre farer som møter dem, i det løfterike landet. Søvnen kommer ikke så enkelt om natten likevel og farene lurer fremdeles.

Foto: Shutterstock

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er ikke bombene som truer, når mørket legger seg. Sengene er myke og gode. Magen er mett, men redselen finner ikke ro. Det er nå mennesker barna har fattet tillit til og som har gitt inntrykk av å være deres venn, som er den nye fienden. På et asylmottak i Agder er asyllederen siktet etter straffelovens § 304. I stedet for å stå ved løftet om trygghet og ivaretagelse, fremkommer det at han fra 2013 til 2016 forgrep seg på hele 15 barn ved asylmottaket. Barna er helt nede i ti års alderen. Han er siktet for seksuelle handlinger mot barn under 16 år. To av barna asyllederen skal ha forgrepet seg på, var riktignok over 16 år, selv om jeg på ingen måte synes tilliten er noe mer opprettholdt av den grunn. Fra krig til helvete. Fra utrygghet, til bunnløs svikt.

Den siktede, har i flere år jobbet tett med asylsøkere i en lederfunksjon. Han nekter straffeskyld for seksuelle handlinger mot barna under 16 år. Det er ikke så enkelt å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd, ettersom politiet i Agder holder kortene tett til brystet, for å skjerme etterforskningen. En politiadvokat har likevel gått ut med informasjon vedrørende barnas alder, nemlig det faktum at de fleste barna er under ti år. Det fremkommer også, at siktede ble pågrepet i februar og at mye fremdeles er uavklart. Det legges i tillegg lokk på om barna har vært i et avhengighetsforhold til siktede. Kan det egentlig herske noen tvil om det? En asylleder på et asylmottak og et avhengighetsforhold? Hvordan kan det ikke foreligge et avhengighetsforhold? Fremdeles er ingen dømt i saken, men der det er røyk, har det gjerne vært ild. Barn lyver sjelden om overgrep.

Foto: Kristian Helgesen / VG

Redd Barna var tidlig på banen og advarte mot denne type problematikk, nettopp fordi barn på flukt, i utgangspunktet er en sårbar gruppe som trenger gode trygge rammer og ivaretagelse. Redd Barna foreslo allerede for et par år tilbake, at det burde ha blitt gjort noen grep på mottak der barn bor, for eksempel, at det er nok folk på jobb og at disse læres opp i forhold til seksuelle overgrep. Ikke minst forebygging. Men det må jo selvfølgelig skje noe først. Det ser ut til at det kjennetegner samfunnet vårt i dag, etterpåklokskap og brannslukking. Barn fortjener så veldig mye mer. 

Veldig ofte, tenker jeg at vi mennesker egentlig er gode i hjertene våre. Er vi ikke det da? At vi umulig kan være i stand til å utføre de skrekkelige ting vi daglig leser om i media, med mindre vi har blitt utsatt for grusomme ting selv. Men er det i så tilfelle en legitim unnskyldning? Klarer vi ikke å skille det gode fra det onde, fordi om vi har opplevd inngripende ting? Joda, et eget og omfattende tema. Men det som faktisk sjokkerer meg aller mest, er at mennesker som står i arbeidsforhold som utvilsomt gir en indikasjon av samfunnsengasjement og godhet, faktisk klarer å svikte den grunnleggende godhet så inngående. Er vi slett ikke så gode i hjertene våre som vi vil ha det til? Ønsker vi bare å vise oss frem? Eller skyldes det enkeltstående og alvorlige brist, nettopp  i den grunnleggende og iboende godheten vi mennesker forhåpentligvis er utstyrt med? Er det fremdeles lov å være optimistisk? Jeg personlig, tror at optimisme, samhold og engasjement er fremtidens viktigste egenskaper. Sammen er vi nemlig sterke. La oss vise frem det gode og jobbe mot det onde.

Noen tanker fra Barnejuristen en søndag formiddag! Ha en fortsatt fin uke, ta vare på hverandre og ta vare på barna. <3

Trenger du, eller noen du kjenner, juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Det er jo bedre enn å gi seg i kast med virkelige barn, sier noen. En soleklar forberedelse til seksuelle overgrep på barn, sier andre. Vi skal ikke fordømme, mener noen av de lærde. Heng dem, roper de skremte. Ja, jeg snakker om de seksualiserte sexdukkene, som justisministeren lover å forby. Sist mandag ble det kjent at Tollvesenet på Gardemoen tilsammen har beslaglagt 23 svært naturtro sexdukker, siden høsten i fjor. Det levner ingen tvil om hva dukkene er ment til å brukes til, de fremstiller barn helt ned i fem-seks års alderen og de har åpninger, både i munnen, vaginalt og analt.

Norske menn fra hele landet har bestilt seksualiserte dukker som ser ut som barn. Man antar at menn som bestiller disse dukkene har begått overgrep mot barn, eller vil komme til å gjøre det. Barneimitasjonene dukket opp i kontrollhallen på Gardemoen flyplass allerede i Oktober. Mottakerne av disse dukkene bor over hele landet. Både politiet og Tolletaten frykter at dette kan være uttrykk for en ny trend og at det både er potensielle overgripere og de som allerede har forgrepet seg på barn, som bestiller nettopp disse dukkene. Flere av de norske mennene som har bestilt de seksualiserte dukkene, er nemlig tidligere dømt for seksuelle overgrep. Andre har ikke vært kjent av politiet tidligere.

Psykologekspert Pål Grøndahl har forsket mye på overgrep mot barn, og har uttalt at dukkene kom overraskende på han. Han hadde ikke hørt om dette før og sier at virkeligheten ofte overgår fantasien. Med det mener han visst, at det ikke umiddelbart kan slås fast at dukkene må være et springbrett for overgrep mot barn. Han presiserer at han ikke kjenner til forskning om dette fenomenet, men at han har gjort seg opp noen tanker om hvem som går til de skrittene å bestiller naturtro og seksualiserte dukker, helt ned i femårs alderen og hvorfor de gjør det. Han mener at noen bestiller dukkene for å leve ut sine lyster uten å begå overgrep, at de vet det ikke er lov å ha seksuell omgang med barn og får dermed utløp for sine behov gjennom dukkene. Grøndahl går til og med så langt i sitt resonnement, at han tror at dukkene, i likhet med dyrekopier som bestilles kun med seksuell motivasjon, kan virke forebyggende. At kjøperne av disse omstridte imitasjonene, skjønner at denne seksualiteten ikke kan leves ut og at nettopp i disse tilfellene, kan dukkene fremstå som noe positivt. At det for noen til og med kan bli en stopper. Barnejuristen stiller seg tvilende til denne uttalelsen og mener at våre barns skjebne står på spill. Her må det faktisk gjøres noe.

Kripos på den annen side, mener det er grunn til å straffeforfølge import av disse dukkene, og det vises til straffelovens § 311, som forbyr seksualisert fremstilling av barn. Situasjonen er imidlertid helt ny for det norske rettssystem og dermed heller ikke prøvd for domstolene. Meningene er derfor mange. Noen reiser tvil om at mottakerne av disse dukkene overhode kan domfelles, siden det ikke dreier seg om ekte barn. Er vi virkelig blitt så liberale her til lands? Er det greit å forberede seg, eller teste om man får lyst til, å fullføre et reelt overgrep på et virkelig og ekte barn? Eller er det ikke det bestilleren av produktet gjør? Kan vi utelukke faren for det? Er dette overhode noe det norske samfunn kan akseptere?

Alle historier starter et sted. For en god del år siden dukket den såkalt barnepornografien opp. På tross av at det ikke har noe med pornografi å gjøre, snarere tortur av barn, ble det altså hyppig kalt barnepornografi. Bare det, kan oppfattes som legitimerende og alarmerende. Dog var det mange som mente, at det måtte være bedre at menneskene i tvil om de hadde tendensen til seksualisert barnemisbruk, fikk betrakte ugjerningene på film, isteden for å leve det ut. Men hva skjer med oss normale mennesker når vi ser på deilige matretter og magen rumler av sult? Er ikke det noe vi alle kan relatere oss til? Jo, de færreste av oss lar være å spise. Et dårlig eksempel sier du? Mat trenger vi jo alle for å eksistere. Ja vel sier jeg, forestill deg ei stor og saftig bløtkake da. Vi kan godt legge til et nytt parameter, du er stappmett. Likevel klarer du å ta til deg et gedigent stykke bløtkake. Det kan godt være, at noen mennesker klarer å styre seg etter å spist seg mette i utgangspunktet. Men vi kjenner da alle til fenomenet, og har alle klart å forsyne oss med mer enn vi trenger. Ingen trenger sex med et barn, i tillegg er det ulovlig. Det å betrakte misbruk av barn på film, vil på veldig mange med en slik legning, ha en fristende og opphissende effekt. Vi har sett følgende av “barnepornografien” eller barnetorturen, som jeg velger å kalle det. Den har vært med på å normalisere ugjerningene, i det minste i spesielle miljøer. Problemet den gang, ble å definere hva “barneporno” egentlig er, for deretter å kunne straffeforfølge det. Innlemmet i den norske straffeloven ble ulike former for befatning med barnepornografi ulovlig, og barnepornografien ble definert som “kjønnslige skildringer i rørlige og urørlige bilder hvor det gjøres bruk av barn, noen som må regnes som barn eller noen som er fremstilt som barn” (den gamle straffeloven § 204 første ledd bokstav d). Det ble altså straffbart å produsere, innføre til eget bruk, besitte, overlate til en annen eller mot vederlag gjøre seg kjent med.

Hva skiller så forbudet mot å være i befatning av seksualisert materiale med barn, til å forby seksualiserte barnedukker? Dersom man bestiller en svært naturtro dukke, som fremstiller et barn på fem-seks år og benytter seg av denne på seksuelle vis, gjør man noe ulovlig? Vil det bety at vedkommende kommer til å gjøre noe ulovlig? Eller er det bare våre tanker rundt hva som kan komme til å skje, vi ønsker å straffeforfølge?

Kripos ser svært alvorlig på beslagene som er foretatt, og sier at utformingen av dukkene tyder på at de som bestiller har en seksuell tiltrekning til barn. Videre er det en klar melding om, at det aller viktigste og den høyest prioriterte oppgaven til politiet i denne anledning, er å verne barna mot seksuelle overgrep. Kripos oppfatter at seksuell omgang med dukkene, vil bryte ned barrierene mot nettopp å begå overgrep mot barn. Dette innebærer at Tolletatens samfunnsansvar blir å anmelde forsendelsene. Begrunnelsen for dette, er at menneskene som sitter på nettet for å bestille en av de naturtro dukkene, tar et bevisst valg. Dette valget, vil igjen kunne medføre at barna våre står i fare for å erstatte dukkene på et eller annet tidspunkt. Det anses dermed, som at en slik bestilling i aller høyeste grad kan være straffbar eller også føre til andre straffbare forhold. Justisministeren vi nå om nødvendig endre lovteksten, slik at et forbud blir hevet over enhver tvil. For å oppnå det, må dagens bestemmelser granskes og eventuelt endres til å omfatte denne type virksomhet også. Justisministeren har heldigvis slått fast, at han ønsker dette forbudt. Dette er gode nyheter, i forhold til den faren bruken av seksualiserte sexdukker anses å være for barna våre. Barnejuristen er veldig glad for at dette fenomenet tas på ramme alvor.

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Single kvinner utsetter partnerjakten og får barn ved hjelp av donor. Er det fremtidens familie? Spørsmålet stilles på forsiden av marsutgavens Innsikt fra Aftenposten. Jeg tenker at det er mange nyanser ved spørsmålet som kan belyses, men det jeg opplever som det viktigste aspektet, er hvordan vi som samfunn har kommet dit. Hva får flere og flere kvinner til å etablere en familie uten en mann? Har det en sammenheng med den nye likestillingskampen?

Sverige fikk for snart et år siden, i april 2016, en ny lov som tillater assistert befruktning for landets enslige kvinner. I en velferdsstat som i årtier har kjempet for likestilling og selvstendighet, har denne samfunnsendringen skjedd uten særlige motsetninger. Tidligere måtte kvinnene som ønsket seg barn, men manglet en mann, reise til utenlandske klinikker som utfører prøverørsbefruktning eller ty til private sæddonorer. Den nye loven må sies å anerkjenne et mer likestilt syn på nye typer familiekonstellasjoner. Men er det virkelig det vi søker? Nye familiekonstellasjoner? Den katolske kirken har fra et grunnsyn om at et barn burde være resultatet av ekteskap mellom mann og kvinne, kritisert den nye loven. Politikerne har satt spørsmålstegn ved velferden for et barn som vokser opp uten far, mens andre kritikere har angrepet kvinnen, med at dersom hun ikke evner å ha et forhold til en mann, vil hun heller ikke kunne fostre opp et barn alene i 18 år. Dog har altså lovendringen blitt sett på som en naturlig følge av utviklingen i det svenske samfunnet. Antallet kvinner som har besluttet å bli enslige mødre har en rask økning, akkurat som i Danmark, som vedtok en lignende lov i 2006. Dette innebærer at stadig flere kvinner oppdrar sine barn uten en mann.

Hvorfor velger egentlig kvinner å få barn alene? Flere kvinner som er intervjuet, svarer at de rett og slett koblet fra hverandre dette med forhold og dette med barn. De mente at de kunne treffe en livspartner helt uavhengig av alder, det er ikke aldersbetinget, på sammen måte som det å få barn. Stresset med å finne den perfekte partneren først, eller bare nøye seg med nest best, forsvant. Noen mente til og med at det å få et barn alene, forandret den negative statusen til alenemødre. Kvinner har bare et begrenset tidsrom på å få barn, men resten av livet på å treffe mannen i sitt liv.

Hva ser en kvinne etter, når de leter etter en mann? Hvorfor er det så vanskelig? Forskeren John Gottmann uttaler at det er én egenskap absolutt alle kvinner ser etter i en mann. Det kvinnen vil ha, er nemlig det samme som det mannen vil ha. I over 40 år har han forsket på hvorfor menn og kvinner oppfører seg slik de gjør mot hverandre, hva som tenner dem og hva som frastøter dem. Han har til og med skrevet en bok om det. Hans funn har gjort han og hans kone, psykoterapeuten Julie Schwartz, til toneangivende på sitt forskningsfelt. Den pensjonerte psykologiprofessoren er også kjent for å snakke rett fra levra. Han sier det er på tide at mannfolk bretter opp skjorteermene og forstår hva kvinner ønsker og trenger fra dem. Bokens tittel er om mulig enda klarere “The Man´s Guide to Woman”. Etter å ha observert, forsket og sammenstilt forskning over tiår, har Gottmann kommet frem til at det er en avgjørende egenskap alle kvinner ser etter i en mann. Pålitelighet. I det ligger naturlig nok, at du er det du sier du er, og gjør det du har sagt du skal gjøre. Du er tilregnelig og forutsigbar, skriver Gottmann i boka. De to tingene kvinner klager mest på, er nemlig at partneren aldri stiller opp for henne, og at hun ikke får nok nærhet. I tillegg liker kvinnene at fedre engasjerer seg i barna. De to tingene menn klager mest på, er for mye krangel og for lite sex. Igjen, kan dette spores tilbake og delvis løses ved å oppføre seg mer pålitelig, mener forskeren. Når menn “fininnstiller” seg på kvinnens bølgelengde, blir det mindre krangel, hyppigere og bedre sex og mindre ensomhet for både menn og kvinner, sier Gottmann.

Dersom man skal tro forskningen til Gottmann, kan menns manglede pålitelighet være en av grunnene, til at kvinner gir opp å finne livspartneren å få barn med? Dersom man har kysset en del frosker, latt håpet få fritt spillerom og tatt sjansen gang på gang, er kanskje det å stifte familie med en som ikke deler ens egen livsfilosofi risikabelt? Et lite blikk i vennekretsen, i nærmiljøet, for ikke å snakke om på familievernkontorene og i domstolene, bekreftes bare et øredøvende spetakkel om eierskap til barna og hvem som egner seg best. Kan man ikke for et sekund, tenke seg at det sårer kvinnen? En kvinne er skapt til å føde barn og har hele ni måneder på å la seg transformere til en mamma. Hva med faren? Vil han like enkelt transformeres til en pappa? Jeg utelukker slett ingenting, men noen små detaljer lar seg altså ikke forandre. En kvinne med et ønske om barn, ønsker seg gjerne en hel familie. Menn også, det er jeg ganske sikker på. Det er jo slik vi er oppdratt. One big happy family. Tiden har imidlertid tvunget på oss en ny epoke. Tiden hvor skilsmissene røver fra barna begge foreldrene, men også foreldrene en kjæreste og en bestevenn. Det er, dersom vi ser litt nærmere på det, en ensom utvikling. Og samfunnet bærer faktisk preg av epidemier av ensomhet og depresjoner. Jeg, personlig, tror at det bunner i et konsumsamfunn, som gjenspeiler vår egen voksende egoisme. Dersom vi aldri blir fornøyde, kan vi heller ikke finne noe som kan bli varig. Hva får oss egentlig til å tro at vi fortjener toppen av kransekaken? Er vi overhodet i stand til å være det aller beste for en annen person? Jeg tror at nettopp her, er den store sinna hunden begravet. Vi har en kollektiv bestilling på det aller beste. Den beste partneren. Den beste familien. Det beste barnet. Forskningen er til og med i ferd med å la oss bestille designerbabyer. Det er jo egentlig bare sørgelig, er det ikke det da? Snakk om å miste grepet på romantikken.

Hva skjer egentlig når vi mister grepet om romantikken? Hva skjer med familien? Med barnet? I dag ble endringene til barneloven vurdert ved Stortinget. Det ble i utgangspunktet annonsert, at regjeringen ville endre bestemmelsene om bosted etter skilsmisse, slik at delt og likestilt bosted skulle gjøres til en rettsnorm. Regjeringen trakk imidlertid forslaget tilbake, etter råd fra direktoratet (BUFDIR), barneombudet og barnesakkyndige psykologer (FOSAP). De hevdet nemlig at barn ble skadelidende, særlig gjennom kampen om fast bosted. Likevel har det i lang tid florert av motstridende informasjon nettopp rundt dette. Forskere og fagkyndige er uenige og meningene er mange. Tonen er amper og kommentarene aggressive. Barnejuristen merket dette godt i forbindelse med et blogginnlegg, der spørsmålene rundt konflikt og delt bosted ble problematisert. Det tok ikke lange tiden før farskapsaktivistene dukket opp og ville arrestere meg. Jeg ble hengt ut på andre nettsider og fornærmet på det groveste. Jeg ble fremstilt som en fedrehater uten skam og moral. Akkurat det gjør meg ikke søvnløs, men jeg tenkte litt på hvordan det må være å møte denne intensiteten og aggresjonen i rettssalen, som motpart. Universitetsansatte, psykologer, forskere og dommere beskyldes for å være kyniske og løgnaktige ideologer, ettersom de er av en annen oppfatning. Hvordan omgås man da den andre forelderen, dersom den er av en annen oppfatning? 

Kan utviklingen i samfunnet og den iltre likestillingskampen få konsekvenser her til lands også? Vil vi etter hvert følge naboene våre, Danmark og Sverige, vil vi åpne opp for at enslige kan få barn ved prøverørsbefruktning eller private sæddonorer? Blir etterhvert redselen for en evigvarende konflikt med den andre forelderen så stor, at det å skape en liten familie på egen hånd er det enkleste? Når jeg opplever illsinte fedres kamp om delt bosted, som påstår at konflikten slett ikke er problemet, så skremmer det meg litt. Farskapsaktivistene danner klubber, forum og foreninger. Det virker imidlertid ikke som om de er særlig kritiske til hverandre og grunnen til at mange av dem ikke har samvær eller delt bosted med sine barn. I kampens hete blir delt bosted en prinsippsak og likestillingen viktigere enn barna. Fedre vil være like mye verdt som mødrene. Eller vil de utkonkurrere mødrene?

Dersom du som kvinne har hørt et par historier, har et par bekjente som har vært gjennom noen barnefordelingssaker og hørt om den kyniske kampen, kan jo tvilen lett komme å ta deg. Er du samfunnsengasjert og interessert, så ser du også retningen familielivet har tatt de senere årene. Skilsmisser, skilsmissebarn, nye partnere, bonusbarn og stesøsken. For ikke å glemme kampen om likestilling i forhold til barnet. Med barnet i midten. Er det barn med PTSD, depresjoner og andre psykiske lidelser vi ønsker oss? Jeg tror egentlig ikke det. Men gjennom denne aggressive likestillingskampen, må jo litt av gleden ved å ha barn forsvinne? Hvordan i all verden er det da å være barnet? Gjør vi det enklere å få barn alene? Da slipper man i det minste unna krigføringen i retten. Har vi mistet lysten til å skape og forvalte det vakre sammen? Som barna jo er. Er kvinner og menn så lite kompatible som det noen ganger ser ut som? Eller har John Gottmann rett, når han uttaler at den ene egenskapen kvinner vil ha, er den samme som den mannen vil ha? Evner vi ikke å se det? Eller slutter vi å se det, når vi enes om å gå hver vår vei? Dersom vi slutter å være glade i hverandre, fortsetter vi jo å være glade i barna våre. Nettopp den kjærligheten, bør hindre oss fra å nedkjempe hverandre og gjøre oss selv umyndige i forhold til egne barn. Hva blir det neste? Foreldreskole? Evalueringer av våre evner som foreldre, før vi får sette barn til verden? Ville det hjulpet noe, tror du? Eller gjør vi før eller siden som svenskene, skaper familie alene? Blir det til barnets beste?

Trenger du juridiske råd eller veiledning? Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!

Kan det å bo vekselvis hos mor og far nesten være like bra som å bo sammen med begge foreldrene? Det fremkommer faktisk av en ny svensk studie. Jeg personlig, har vanskelig for å akseptere det som en uforbeholden sannhet. Det er kanskje som å banne i kirken, når man sier seg uenig med en forskningsrapport. Men er det egentlig det jeg gjør? Jeg mener nemlig at nyansene er mange og sakene individuelle. Jeg tror likeledes at påstanden kan skape ytterligere konflikt, dersom den får stå fullstendig uberørt. La meg derfor i det følgende få problematisere påstanden litt. Hvordan kan det bli like bra for et barn å bo en uke her og en uke der? Og hvordan i all verden kan man få seg til å sammenligne det med å bo sammen med begge foreldrene? Er ikke barna våre like avhengige av ro og forutsigbarhet som det vi er? Eller er det muligens så vanskelig å løse problematikken som ofte kommer i kjølevannet av et samlivsbrudd, at vi nå leter etter perspektiver som skal tvinge partene til å dempe konflikten? Kan det overhodet fungere? Kan det noen gang bli et barns beste å dele opp livet sitt i to deler? Gjør vi ikke barna våre ansvarlige for vår manglende evne til å opprettholde familielivet? Vi setter da vitterlig barn til verden og er utvilsomt ansvarlige for deres ve og vel. Er det ikke bare rett og rimelig at vi bærer konsekvensene selv?

Jeg kan jo egentlig bare skilte med mine egne oppfatninger og erfaringer, men når delt bosted er i ferd med å bli normen etter skilsmisse, er det også verdt å stille seg spørsmålet om det å dele barna likt er blitt så viktig for foreldrene, at det rett og slett overskygger hensynet til hva som er det beste for barnet. Barnets beste kommer ikke sjelden i bakgrunnen når foreldrene har en konflikt etter en skilsmisse. Jeg tror at foreldrene ofte har vanskeligheter med å skille sine egne behov fra barnets. Det er ingen tvil om at det er konflikten mellom foreldrene som skader barnet, og ikke nødvendigvis boformen. Dog vil det være naivt å tro, at det å ha to hjem og det å forholde seg til to omsorgspersoner, ikke kan være en stor belastning for barna. Det sentrale spørsmålet, som jeg ser det, vil jo være under hvilke omstendigheter forskerne mener at delt bosted er bedre enn å bo fast hos den ene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Før det kastes med brannfakler, vil jeg se litt på foreldre som klarer å samarbeide med hverandre. Når et samlivsbrudd er et faktum og foreldrene evner å sette seg ned å snakke sammen, kan de komme til mange gode løsninger. Det er vi sikkert enige om? Det er jo utvilsomt foreldrene, som på best mulig måte kan ivareta barnets beste interesse. Dersom foreldrene makter å se barnets behov og tilrettelegge ut fra det, åpner det faktisk for å forsøke flere modeller av delt bosted. Det å dele bosted, er jo ikke ensbetydende med at barnet bor mer hos den ene forelderen enn den andre. Delt bosted, kan også innebære at den ene forelderen ikke har noen større rett til å avgjøre viktige spørsmål i barnets liv enn den andre. Et eksempel kan være flytting til en annen kommune eller en annen kant av landet, noe som straks vil medføre begrensninger for barnet, til å ha regelmessig kontakt med begge foreldrene. Med delt bosted, må foreldrene bli enige om eventuell flytting av barnet. Dersom en av foreldrene derimot har bostedsansvaret alene, kan denne flytte fritt med barnet hvor som helst i landet. Men dersom vi stopper opp litt her. Er det ikke nettopp disse tingene som skaper så stor konflikt? Hvor skal bostedforelderen bo med barnet? Hvor mye makt skal samværsforelderen ha over bostedsforelderen? Dersom foreldrene klarer å ta hensyn til hverandre, ser fordelen av et samarbeid og beholder fokus på barnet sitt, vil de antageligvis svært ofte være enige om, at det nettopp er dem som må ofre noe, ikke barna. Har vi fokus på barna våre, vil vi svært ofte komme til gode avtaler. I de avklarte forholdene vil det å nedfelle delt bosted som et utgangspunkt, kunne medføre en norm om at foreldrenes rolle i barnas liv blir så lite endret som mulig. Med mindre det foreligger gode grunner til å avstå fra denne type løsninger, selvsagt.

Hva var hensikten med den omtalte forskningen egentlig? Ikke minst, hva var målsettingen?

For å starte med det åpenbare, er det nok ingen tvil om at målet var å oppnå barns beste gjennom å dempe konfliktnivået. Men er det egentlig det vi gjør, når vi påstår at skilsmissebarn med delt bosted har det best? Det sies at delt bosted som utgangspunkt ikke strider mot prinsippet om “barnets beste”. Jeg kan være tilbøyelig til å være enig, forutsatt at foreldrene samarbeider godt og ønsker å ivareta barnets interesser. Jeg opplever imidlertid at forskningen anvendes i selve kampen om delt bosted. Jeg kan ikke tro at det har vært målsettingen. Det kan være alt fra farskapsaktivisten, som er av den oppfatning at delt bosted ikke skal vurderes, men skal håndheves som en hovedregel. Likeledes kan det være den forsmådde mor, som ikke ønsker å dele verken ansvaret eller avgjørelsene, med en far hun opplever har sviktet. Jeg personlig, tror at mange foreldre tolker den fremlagte forskningsrapporten i eget ærend. Femti-femti uavhengig av situasjonen, fordi vi som foreldre tross alt har rettigheter. Delt bosted, fordi vi ønsker å kontrollere avgjørelsene som blir tatt og eventuelt legge inn veto. Femti-femti, fordi vi ikke ønsker å fremstå som en dårlig forelder. Motivene kan være mange, men jeg oppfatter ikke alle som like redelige. Jeg tror jo, at i de situasjonene delt bosted vurderes alene for å berike barna, vil foreldre også klare å finne gode kompromiss, og konflikten vil dempe seg selv. Det er jo ikke til å stikke under en stol, at et brått tap av en omsorgsperson oppleves vanskelig for barna. Jeg lurer bare på om vi som foreldre, oppriktig mener, at det å la barna flytte frem og tilbake er underordnet det å beholde begge foreldrene i livet sitt. Finnes det ikke bedre måter å beholde begge foreldrene i livet sitt på? Er det riktig av oss å pålegge barna det tyngste arbeidet i en splittet familie? Nemlig det å tilpasse seg våre avgjørelser. Det skiltes med at barna er tilpassingsdyktige og dersom barna lever i en familie der foreldrene er fornøyde med sine liv, vil barna også akseptere at de må flytte frem og tilbake. Er ikke det å fraskrive seg ethvert ansvar? At foreldrene har styring på eget liv anses å være et gode for barna. Jeg personlig, mener at det burde være et minstemål. Aleneforeldre får forresten dårlige skussmål i den sammenheng. Hvorfor det? Hvorfor kan ikke aleneforeldre ha styring på livet sitt? Det er ingen tvil om at barnet gjennomgår en sorg, når den ene forelderen forsvinner. Hvordan et barn har det etter et brudd, er det også blitt forsket mye på. Det er mange delte meninger. Veldig mange forskere mener, at det er best for barna og bo fast hos den ene av foreldrene, for ikke å bli stresset og rotløse. Man mente sågar at stresset medførte søvnløshet og psykiske lidelser. Den svenske forskningsrapporten viser imidlertid til, at de barna som bor på delt bosted sover best og de som bor hos en av foreldrene sover dårligere. Hvorfor blir de ikke enig?

Hvordan kan vi som foreldre, når vi først velger å bryte ut av det barnet opplever som den trygge familie, opprettholde de beste forutsetningene for våre barn? Er det ved delt bosted? Og i så tilfelle, hva må til for at delt bosted skal fungere?

Delt bosted fører til færre konflikter sies det i forskningen. Men glemmer man ikke at nettopp spørsmålet om delt bosted ofte er gjenstand for konflikten? Når foreldre som praktiserer delt bosted, i større grad greier å legge noe av konfliktene til side, er det muligens fordi man tvinges til å samarbeide i hverdagen. Dersom foreldrene klarer å legge konflikten bak seg og samarbeide godt om omsorgen for barnet, er sjansen utvilsomt mindre for at barna tar skade. Men kan foreldrene tvinges til denne gode ordningen? Eller vil tvang gjøre det ennå vanskeligere for barna?

Er det faktisk så enkelt, at forskningen viser til gode resultater i de tilfellene foreldrene klarer å samarbeide? Proporsjonalt vises det muligens til dårligere resultat, i de situasjonene hvor foreldrene ikke blir enige og kjemper med nebb og klør. Da forskes det jo egentlig ikke på om delt bosted, i ordets rette forstand, er best for barnet. Da forskes det jo egentlig på hvilke konsekvenser konflikt og kamp om nettopp delt bosted, kan ha for barnet. Eller? Anvender vi foreldre forskningen for å få gjennomslag, nettopp i barnefordelingssaker? Sørger delt bosted for ro og orden? Det gjør jo ikke det. Det er det vi foreldre som gjør. I beste fall, vel og merke. Jeg tror imidlertid at vi foreldre får god drahjelp av media, ettersom forskningsresultatene beskrives som overraskende og i strid med tidligere funn. En professor ved universitetet i Oslo, mener at det er lite som skiller det norske og det svenske samfunnet og at resultatene er overførbare til norske forhold. Han mener imidlertid også, at forskningsresultatene er en vekker til de som mener at ett bosted er best for skilsmissebarn. Jeg personlig, tolker rapporten dithen, at det forutsettes at foreldrene samarbeider godt og klarer å legge konflikten til side. Jeg mener også, at forskningsrapporten i utgangspunktet ikke var ment som et verktøy, for å vinne frem i en konfliktfylt barnefordeling. Videre mener jeg som jeg alltid gjør, at barnets beste må vurderes ut fra de individuelle forholdene.

Sitter du med spørsmål i denne sammenheng, kontakt Barnejuristen ? for barnet i deg og barnet ditt. Se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk bistand og veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram også, for oppdateringer på viktige temaer om barna våre. <3 Og du, takk for at du leser!